mot Neda Sald Ibrahim Saksnr.: i 3-076824TV1-OTIR/03 Avsagt: 08.11.2013 i Oslo tingrett, 111 i OSLO TINGRETT Said Ahmad Gharib Abdalla Zoher Ibrahim Nael Said Ibrahim Dima Said Ibrahim Rimah Taher Amin Abdalla Utlendingsnemnda Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse Dommer: Tingrettsdommer Arne Lyng Saken gjelder: Gyldigheten av UNEs beslutning Advokat Arild Karl Humlen Advokat Arild Karl Hum len Advokat Arild Karl Humlen Advokat Arild Karl Humlen Advokat Arild Karl Humlen Advokat Arild Karl Humlen Advokat Kino Elisabeth Steinsvik
-2 - avslaget 4. mai 2006. F ramstihing av saken og at de var bosatt i Ibrid før dc kom til Norge. DOM februar 2008. Det yngste barnet Zohcr ble født i august 2008. Foreldrene begjærte på nytt omgjøring. line avslo begjæringen 17. desember 2008. avslo begjæringen om utsatt iverksettelse 22. januar 2013. Den 21. mars 2013 ble foreldrenes pass funnet under ransaking utført av politiet. Den 22. mars søkte foreldrene på til Trak ikke i tilstrekkelig grad var sannsynliggjort. Frist for utreise ble satt til 17. Said Ahmad Gharib Abdalla (heretter omtalt som far), Rimab Tager Amin Abdalla desember 2004. Dima ble født i mars 2005. Asylavslaget ble påklaget. IJNE opprettholdt er født i Kuwait. Neda og Nael er jordanske statsborgere født i Ibrid i Jordan. Saksøkernes kom til Norge 20. september 2003. De søkte asyl og oppga at de var statsiøse palestincre fra Irak. Dette var feil, dc er jordanske statsborgcre. Far er født i byen Ibrid i Jordan, mor (heretter omtalt som mor), og barna Neda (født i mai 2001) og Nael (født i oktober 2002) Foreldrene begjærte omgjøring 13. september 2006. Subsidiært ble det begjært berostillelse IJNE avslo orngjæringsbegjæringen 4. desember 2007. Politiet satt utreisefristen til 25. mars 2013. I avhør etter ransakingen har mor og far erkjent at de erjordanske statsborgere identitet ble endelig avklart da mor og fars pass ble oppdaget under politiets ransaking 21 av saken på grunn av barnas oppholdstid i Norge,jf. instruks AI-5/2006. UNE stilte saken i UD! avslo asylsøknadcne 26. november 2004. UDT la til grunn at identiteten og tilknytning bero 26. september 2006. Som følge av dette ble utreiseplikten opphevet. begjærte på nytt omgjøring. UNE avslo begjæringen 6. juni 2011. politiet reiste de med fly til Amman i Jordan via København og Roma. Begjæringen om UNE besluttet 19. april 2013 å opprettholde tidligere beslutninger. Det er dette vedtaket nytt om utsatt iverksettelse. Politiet sendte forhåndsvarsel om utvisning 26. mars 2013. Foreldrene begjærte på nytt omgjøring og utsatt iverksettelse i september 2012. UNE UNE besluttet utvisning av hele familien og innmelding i Sehengen Informasjonssystem Foreldrene begjærte på nytt orngjøring. UNE avslo begjæringen 12. april 2010. Foreldrene (SIS) 5. mai 2012. midlertidig forføyning ble trukket etter uttransporteringen. mottok tilsvar 30. mai 2013. Den 11. juni 2013 ble familien hentet av politiet. Ledsaget av saksøkerne påstår er ugyldig. Retten mottok stevning og begjæring om midlertidig forføyning 30. april 2013. Retten 13-076824TV1-OTIR/03
Hovcdforhandling ble avholdt 30. og 31. oktober 2013. Mor, far ogneda forklarte seg over telefon fra den norske ambassaden i Amman. Nedas og Naels kontakt1arere, og Nedas og Naels behandlende lege forklarte seg i retten. Et sakkyndig vitne fra Landinfo forklarte seg om forholdene i Jordan. Saksøkerens påstandsgrunnlag UNE har lagt til grunn feil forståelse og vekting av barnets beste. Dette er lovanvendelse som retten kan prøve, og lovanvendelsen er åpenbart feil. UNEs beslutning av 19. april 2013 viser til tidligere beslutninger om barnas tilknytning til Norge. Av beslutningen framgår det at tilknytningen er opprettholdt. Dette viser at UNE ved avveiningen mellom hensynet til barnas beste og innvandringsregulerende hensyn ikke har hensyntatt at barnas tilknytning har styrket seg siden IJNEs vedtak fra juni 2011. Motsetningsvis fremgår det av vedtaket at de innvandringsregulerendc hensynene veier tyngre etter at foreldrenes pass ble funnet. UNE har ikke foretatt noen individuelle vurdering av barna. UNE har dermed heller ikke vurdert Naels helsernessige forhold ved vurderingen av hans beste. UNE har heller ikke vurdert Jordans særegne situasjon på grunn av flyktningestrømmen fra Syria. Når vektingen av barnets beste er feil, blir også avveiningen i forhold til innvandringsregulerende hensyn feil. ENs barnekomités General Comment nr. 14 fra 24. mai 2013 utvider domstolenes prøvingsadgang i forhold til det Høyesterett la til grunn i plenurnsdornmene avsagt i 2012. UNE har ikke oppfylt kravene til forsvarlig prøving. line må vurdere hva barna vil møte i Jordan. Det må foretas en bred og fremtidsrettet vurdering. Naels diagnoser er ikke nevnt i LTNEs merknader. Det er ikke tilstrekkelig at det fremgår av vedtaket at UNE har mottatt helseopplysningene. UNE har ikke fått med seg overgangen fra atferdsproblematikk til medisinsk tcmatikk. Tilknytningen i Norge versus reetablering i Jordan er ikke konkret vurdert. Naels behandlingsbehov er ikke vurdert. UNE har ingcn prognose for Naels helseutvikling. Det har ikke foreligget tilstrekkelig barnefaglig kompetanse i de vurderingene TJNE har foretatt i forhold til helse og reetablering. Utredningen er i strid med forvaltningsloven 17. Uttransporteringen var et brudd på barnas rett til privatliv etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Uttransportering var ikke et nødvendig virkemiddel hensett til barnas lange opphold i Norge. Den var disproporsjonal. Beslutningen av 19. april 2013 er grovt urimelig. Staten kan bruke andre reaksjonsmidler overfor personer som oppgir uriktig identitet. Andre reaksjonsmidler som for eksempel straff vil være målrettede tiltak som ikke rammer barna. - 3-13-076824TV1-OTIR/03
Saksøkerens påstand 1. Utlendingsnemndas beslutning av 11. april 2013 er ugyldig. 2. Tvarigsutsending av Neda, Nael, Dima og Zoher Ibrahim var en krenkelse av EMK artikkel 8 og derfor i strid med menneskerettslovcn 3. 3. Saksøkcrne tilkjennes saksomkostninger. Saksøktes påstandsgrunnlag Sakens tvistepunkt er avveiningen mellom barnets beste og innvandringsregulerendc hensyn. Bamekonvensjonen artikkel 3 inneholder ingen materiell norm. Det er ikke slik at barn etter et vist tidspunkt har krav på opphold. Rekkevidden av domstolskontrollen er fastlagt i plenumsdornmene fra 2012. Der presiserte høyesterett at domstolskontrollen med UNEs vurdering av barnets beste er et skjerpet krav til begrunnelse. Domstolen skal kontrollere begrunnelsen. Det har etter avsigelsen av plcnumsdommene ikke kommet nye rettskilder som har betydning for domstolskontrollen UNE foretar i vedtaket en grundig og riktig gjennomgang av rettstilstanden. UNEs rettsanvendelse bygger generelt på det som ble lagt til grunn i plenumsdomrnenc. LTNE la til grunn at barnets beste var et grunnleggende hensyn. UNE konkluderte med at barnets beste isolert sett talte for at opphold på humanitært grunnlag ble gitt. UNE vurdcrte barnas tilknytning per april 2013. I vurderingen inngikk innsendte attester vedlagt siste omgj oringsbcgj æring. UNES rettsanvendelse er riktig. UNE har foretatt en forsvarlig vurdering og avveining av barnets beste opp mot de motstående hensynene. Naels helseproblemer haçvært et tema for UNE fra den andre omgjøringsbegjæringen og utover, og er forsvarlig vurdert. Overlege Vaages erklæringer var kjent for UNE. T.JNEs beskrivelse av saksforholdet viser at det ikke er overselt, og de inngikk i UNEs vurdering. Fra Landinforapporten fra 2009 hentet UNE opplysninger om skole- og helsevesen. Dette er ikke endret av flyktningestrømmen fra Syria. Flyktningestrømmen har påvirket Ieiepriscr for bolig og mulighetene for arbeid. Forholdene i Jordan er forsvarlig vurdert. Ved vurderingen av om beslutningen er mangelfull må retten hensynta at beslutninger etter omgjæringsbegjæringer fattes i svært mange saker, og således er massevedtak. Dersom det er mangler i UNEs begrunnelse har dette ikke virket inn på resultatet. Avslaget er ikke grovt urimelig. -4-13-076824TV1-OTIR/03
Barnas rett til respekt for privatliv som følge av tilknytningen til Norge er ikke krenket. En sammenligning med Rt-2012-2039 og Rt-201 3-449, og de dommene fra Den Europeiske Menneskerettsdomstol det redegjøres for der, vis er at det ikke er grunnlag for å konstatere brudd på EMK artikkel 8. Saksoklcs påstand Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes og tilkjenncs saksomkostninger. Rettens vurderjg Avslagets gyldighet: Utlcndingsloven 38 regulerer adgangen til å gi saksøkerne opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket (opphold på humanitært grunnlag). Bestemmelsen tredje ledd lyder: 1 saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen. Domstolencs prøvelsesrett i forhold til UNEs vedtak ble behandlet i Rt-20l2-1985. Retten viser til den generelle redegjørelsen om utlendingsloven 38 og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. li avsnittenc 102 til 105: Første ledd oppstiller regelen om når det kan gis opphold på humanitært grunnlag, mens andre til femte ledd angir enkelte skjønnsmomenter som vil være relevante ved vurderingen. Etter ordlyden «skal» enkelte av skjønnsmomentene tillegges vekt, mens andre momenter har forvaliningen frihet til å velge å vektlegge. Det er særlig hensynene i tredje og fjerde ledd som er sentrale i vår sak. Av tredje ledd følger det at hensynet til barns beste «skal» tillegges vekt som et «grunnleggende hensyn», mens det av fjerde ledd fremgår at det «kan» legges vekt på innvandringsregulerende hensyn. Bestemmelsen i tredje ledd suppleres av utiendingsforskrifteu 8-5, som bestemmer at: «Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter lovens 38, skal barnas tilknytning til riket tillegges særlig vekt.» Både lovens 38 tredje ledd og forskriften 8-5 implementerer FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. I, hvor det heter: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn:» Barnekonvcnsjonen er også generelt inkorporert som norsk lov,jf. menneskerettsioven 2 nr. 4, og skal ved rnotstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. loven 3. Dette følger også av utlendingsloven 3. Om rammene for domstolsprøving av vedtak etter utlendingsloven 38 generelt fremgår følgende i dommens avsnitt 142: - 5-13-076824TVl-OTIR/03
Domstolenes prøvingskompetanse beror i utgangspunktet på en tolkning av den enkelte lovbestemmelse. Utlendingsloven 38 første ledd er en «kan»-bestemmelse, Den gir myndighetene adgang til å innvilge opphold på humanitært grunnlag når det foreligger sterke menneskelige hensyn. Men mindre noe annet følger av Norges internasjonale forpliktelser, har ingen rett til opphold i Norge på grunnlag av bestemmelsen. Ordlyden viser altså at skjønnsutøvelsen er såkalt «fritt skjønn». I slike saker kan domstolene prøve forvaltningens rettsanvendelse, herunder forholdet til våre mcnneskcrettslige forpliktelser. Videre prøves saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. Men det konkrete skjønnet prøves ikke utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig,jf. Rt-20l2-1025 avsnitt 68. Om rammene for domstolsprøving av vedtak som berører barn fremgår følgende i dommens avsnitt 148 til 150: Partshjelperen har gjort gjeldende at domstolene i saker etter utlendingsloven 38 kan prøve vedtakets forholdsmessighct. Det er til støtte for dette vist til Innst.O.nr.42 (2007-2008) side 26, om «atjo støire betydning avgjørelsen har for barnets situasjon, desto mer skal til for å legge vekt på innvandringsregulerende hensyn». IJttalelscn gir en retningslinje for det skjønn utlendingsmyndighetene skal foreta ved avveiningen mellom barnets beste og innvandringsregulerende hensyn. Den åpner ikke for at domstolene skal kunne prøve skjønnet ut over det som kan utledes av ordlyden. Oppsummeringsvis betyr dette at domstolene fullt ut kan prøve om forvaltningen har tolket loven riktig. At hensynet til barnets beste, herunder barnets tilknytning til Norge, må være forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn, innelrer at det må fremgå av vedtaket at hensynet til barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. Domstolene kan ikke prøve den konkrete interesseavveiningen. Det har vært innvendt at domstolene ikke kan kontrollere at hensynet til barnet er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn uten å prøve selve skjønnet. Dette er jeg ikke enig i. Domstolene må kunne foreta sin kontroll ut fra den begrunnelsen som er gitt i vedtaket. Jeg viser til utlendingsforskriften 17-la, som fastsetter at vedtak som berører barn som hovedregel skal begrunnes slik at det fremkommer hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vektiagt. En slik begrunnelse vil være tilstrekkelig for den kontrollen domstolen skal foreta. line viser i sin beslutning av 11. april 2013 til tidligere avslag. line la til grunn at saken sto i vesentlig samme stilling som ved disse avslagcne. Om barnas beste skrev LTNE (beslutningens side 4, 3. avsnitt): I tidligere avgjørelser er det lagt til grunn at hensynet til barnas beste isolert tilsier at en tillatelse gis. Barnas tilknytning, ikke minst gjennom meget lang botid, tilsier dette, og de helsemessige forhold trekker i samme retning. Dette er ved de tidligere vtrderinger tillagt vekt som grunnleggende hensyn. UNE ser dette også nå på samme måte: Det fremgår videre av beslutningens side 5, 3. hele avsnitt: I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn,jf. lovens 38 tredje ledd. Bestemmelsen reflekterer forpliktelsene i barnekonvensjonen artikkel 3. Barn kan gis oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke er av et slikt alvor at det ville blitt gitt tillatelse til en -6-13-076824TV1-OTIR/03
barn: Retten finner derfor at vedtaket er ugyldig, jf forvaltningsloven 41. har vektlagt barnets beste som et grunnleggende hensyn slik loven krever. Kombinasjonen av at den begrunnelse for ikke å omgjøre tidligere vedtak om avslag etterlater betydelig tvil om hvorvidt UNE Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at de nevnte manglene ved UNEs begrunnelse en nærmere vurdering som retten ikke ser spor av i UNEs beslutninger. og sannsynligheten for at tiaumet vil reaktiveres hvis B sendes tilbake til Russland, krever i det minste begrunnelsen viser ikke hvorledes barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. UNEs rcflekterer en tilsvarende svakhet ved UNEs skjønn som kan ha hatt betydning for vedtakets innhold. Etter dette finner lagmannsretten at vesentlige momenter knyttet til Bs helsetilstand ikke har blitt vurdert av UNE. UNEs skjønn er derfor mangelfulit. Skjonnet er ikke tilstrekkelig bredt, og psykiske skaden er påført B ved at han ble kidnappet av FSB i Russland, at PTSD er en alvorlig diagnose, at B er et barn hvor det etter loven gjelder en lavere terskel for å innvilge oppholdstillatelse Som line redegjør for i avslaget 11. april 2013, veier de innvandringsregulerende herisynene tungt i saken. Ilensett til den vanskelige avveiningen 1.JNE skal foreta er det av Lagmannsrettens dom er ikke rettskraftig. Etter rettens mening gir den imidlertid utrykk for riktig syn på hvilke krav som må stilles til UNEs vedtak. Av avsnitt 110 fremgår at: I Rt- 20 12-1985 er det en grundig fremstilling av hensynet til barnets beste og innvandringsregulerende hensyn, og den vanskelige avveiningen mellom disse hensynene. Retten viser også til Rt-2012-1985 avsnitt 150 som er sitert ovenfor. Det fremgår av dette sitatet at retten kan foreta kontroll av rettsanvendelsen dersom kravene fastsatt i vurdering. Det må fremgå av vedtaket at de er vurdert. Retten viser til uttalelsen i vesentlig betydning for et riktig resultat at alle relevante opplysninger tas med i T.JNEs Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 160: Retten viser videre til utlendingsforskriften 17-la, som fastsctter at i vedtak som berører Departementet presiserer at den nærmere avveining mellom hensynet til barnets beste og innvandringsregulerende hensyn, må foretas konkret i hver enkelt sak. Det ville innebære en krenkelse forsvarlig ut fra hensynet til barnets beste. Departementet vil imidlertid understreke viktigheten av at forvaltningen foretar en grundig vurdering av alle sider ved barnets situasjon som kan ha betydning ikke minst for de to sentrale motstående hensynene i vår sak, nemlig hensynet til barnets beste og hvor vanskelig det er å avveie hensynet til det enkelte barnet mot innvandringsregulerende hensyn. innvandringsregulerendc hensyn. Begge hensyneneler gitt bred omtale i forarbeidene, som klart viser for saken, og at de vurderinger som er foretatt fremkommer tydelig av vedtaket av konvensjonen å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn dersom dette ikke er hensynet til barnets beste er vektlagt, med mindre det anses unødvendig. Generelt er rettsområdet preget av vanskelige avveininger av utpreget politisk karakter. Dette gjelder skal det fremkomme hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan - 9-13-076824TV1-OTIRIO3
utlendingsforskriften 17-la er fulgt. Motsetningsvis betyr dette at domstolskontrollen vanskeliggjøres dersom kravene til begrunnelse ikke er oppfylt. fremgå av beslutningen at det er gjort. forvaltningsloven 41. Nye helseopplysninger/diagnoser om et barn er forhold som kan ha stor betydning for Det er usannsynlig at UNE i denne saken vil gi oppholdstillalelse til ett barn. Mangelen kan da også påvirke vurderingen av dc øvrige saksokerne. Avslaget er derfor ugyldig, jf hensynene, og er i seg selv nok til at beslutningen er ugyldig. Mangelen forsterkes av at ytterligere botid på ett år og ti måneder ikke synes å ha blitt tillagt vekt for noen av barna. hensyn. At barnets beste anses som et grunnleggende hensyn i tidligere avslag, innebærer har vurdert og vektiagt forhold som kan påvirke avveiningen mellom hensyne til barnets beste og hensynet til innvandringsregulercridc tiltak. I)ette gjelder særlig nye forhold. Nye Retten legger på denne bakgrunn til grunn at det må fremgå av UNEs beslutninger at UNE forhold kan ikke anses vurdert ved at UNE i vedtaket henviser til tidligere beslutninger. vurderer UNE kun foreldrenes helsetilsiand (beslutningens side 5, 1 og 2. hele avsnitt). Det vurdert og tillagt vekt ved avveiningen mellom hensynet til barnets beste og det fremgår at klager har vist til dem i sin begjæring. UNE må vurdere dem, og det må Det er ikke nok at det fremgår av beslutningen at UNE har mottatt opplysningene eller at At IJNE i beslutningen viser at de er kjent med opplysningene, sannsynliggjør ikke at de er innvandringsregulerende hensyn. heller ikke UNEs generelle uttalelse om at helsemessige vektleggingen av barnets beste, og dermed avveiningen mot de innvandringsregulercnde barnas beste er et grunnleggende hensyn, sannsynliggjør heller ikke at de nye forhold trekker i retning av at oppholdstillatelse gis, sarmsynliggjør dette. I beslutningen helseopplysningene er vurdert. Dette har UNE også lagt til grunn i tidligere vedtak hvor er ingen vurdering av Naels diagnoser og hans særskilte behov. At UNE legger til grunn at ikke at vekten er endelig fastlagt, og ikke påvirkes av nye opplysninger om barnet. ha påvirket avveiningen mellom hensynet til Naels beste og de innvandringsregulerendc helseproblemer dokumentert, men det framgår ikke av beslutningen at de ble tillagt vekt. Vekten av hensynet til Naels beste skal påvirkes av de nye helseopplysningene, og det må beslutningen av i 7. desember 2008. Den gang kunne de ikke vurderes fordi de var fremgå av vedtaket at de har gjort det. UNEs beslutning av li. april 2013 oppfyller derfor udokumentert. Da UNE avviste omgjøringsbegjæringen li. april 2013 var Naels disse opplysningene ikke var en del av vurdcringsgrunnlagct. Mangelen synliggjøres av ikke kravene til begrunnelse som følger av de ovenfor nevnte sitatene fra Odelstingsproposisjonen, utlendingsforskriften 17-la eller Rt-2012-1985. Mangelen kan L.JNEs ctterlysning av dokurnentasjon på Naels problemer og behandlingsbehov i - 10-13-076824TV1-OTIR/03
-11 - beskytte andres rettigheter og fliheter. unntatt når dette er i samsvar mcd loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, 2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utovelsen av denne rettighet i. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin konespondanse. Retten til respekt for privatliv og familieliv l3cstemmelscn lyder i norsk oversettelsc: EMK artikkel 8: er det retten til privatliv som kan være krenket. Retten til privatliv omfatter ikke bare den innerste private sfære, men også rett til å utvikle kontakt med andre mennesker gjennom At retten ovenfor har konkludert med at UNEs beslutning er ugyldig, innebærer ikke at for eksempel skole og fritidsaktiviteter. utsendelsen av barna krenket deres rettigheter etter EMK art. 8. Rettens konklusjon gir kunne utvisc utlendinger som ikke har lovlig opphold og som ikke reiser frivillig. ikke saksøkerne lovlig opphold i Norge. Norske myndigheter har et legitimt behov for å De tre eldste barna har ikke hatt lovlig opphold i Norge siden desember 2007. Det yngste barnet har aldri hatt lovlig opphold i Norge. I Den Europeiske Menneskerettsdomstols Høyesterett slo i Rt-2012-2039 fast at det kan avsies fastscttelsesdom for brudd på bestemmelsen. Siden barna ble sendt ut av Norge 11. juni 2013 sammen med sine forcldre, kontakten med klassekamerater og andre venner brytes. For alle barna medfører uttransporteringen at kontakten med onkel, tante og søskenbarn som bor i Norge brytes. etter omstendighetene kan etablere privatliv som beskyttcs av EMK artikkel 8. Domstolen (EMD) sak Butt mot Norge fastslo domstolen at også personer uten lovlig opphold i landet kom til at det forelå eksepsjonelle omstendigheter som innebar at nektelse av opphold for vekt på søskenparets lange oppholdstid i Norge (ulovlig opphold i 17 år), at de i Norge søskenparet Butt stred mot deres rettigheter etter EMK artikkel 8. Domstolen la blant annet gjennom pålegg om å forlate landet frivillig, og deretter gjennom vedtak om utvisning. Saksøkerne har etter 2007 ikke hatt noen berettiget forventning om lovlig opphold i Norge. Barna returnerte til byen ibrid i Jordan. På bakgrunn av foreldrenes og Nedas forklaringer hadde nære forbindelser til andre bosatte slektninger ved at de periodevis har bodd hos en også til at det tok tre år fra myndighetene ble kjent med at det var gitt uriktige opplysninger onkel og tante her, og at deres bånd til Pakistan ikke var spesielt sterke. Domstolen viste til tillatelsene ble tilbakekalt. I forhold til barnas rett til privatliv innebærer uttransporteringen for dc tre eldste barna at imidlertid ikke i forhold til Neda, Nael, Dima eller Zoher. Retten viser til at asylsøknaden Slike eksepsjonelle omstendigheter som domstolen viste til i Buttsaken, foreligger og senere omgjøringsbegjæringer ble behandlet innen rimelig tid, de har blitt fulgt opp 13-076824TVl-OTIR/03
- - 12 Barnas rettigheter etter EMK artikkel 8 er ikke krenket. Saksomkostninger: legger retten til grunn at både mor og far har nær familie i området. Barna bor sammen hovedsporsmål er spørsmålet om beslutningens gyldighet. Saksøkerne har oppnådd så mye at det ikke er rimelig å forlange at de skulle akseptere saksøktes standpunkt. Retten legger prosessfullmektig har opplyst at kun fem timer av salærkravet knytter seg til påstanden om meget stor velferdsmessig betydning for saksøkerne, særlig for barna. Saksøkernes særlig for de to yngste. Foreldrene har gjennom familie og tidligere botid i Ibrid sterke knyttet til foreldrene, som dc returnerte sammen med. Dette gjelder for alle barna, men derfor til grunn at de har fatt medhold av betydning, jf. tvisteloven 20-3. Saken er av bånd til området de returnerte til. Botiden i Norge for alle barna, også de to eldste, er langt kortere enn det som var tilfelle i Buttsaken. med mor hos sine besteforeldre. Barnas følelsesmessige og sosiale bånd er først og fremst brudd på EMK artikkel 8. På denne bakgrunn mener retten at tungtveiendc hensyn taler for for salærkravet knyttet til påstanden om brudd på EMK artikkel 8. om brudd på EMK artikkel 8. Saksøkerne har dermed ikke vunnet saken. Sakens at saksøkernc delvis tilkjennes saksomkostninger. I omkostningskravet gjøres det fradrag Saksøkerne har vunnet frem med kravet om ugyldighet, men ikke fått medhold i påstanden eks. mva.), samt hans reiseutgifter til Jordan (7 500 kroner) og utgifter til kopiering (2 800 kroner). Saksøkte hadde ingen innsigelser mot kravet. Retten legger på denne bakgrunn til Saksøkernes omkostningskrav knytter seg til prosessfullmektigens salær (173 000 kroner grunn at kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven 20-5. I kravet gjøres det fradrag med 6 880 kroner. Totalt tilkjeimes saksøkerne 220 930 kroner i saksomkostninger. i salærkravet på 10 000 kroner (5 timer x 2 000 kroner). I tillegg kommer rettens gebyr 13-076824TV1-OTJR/03
- 13- to uker tohundreogtyvetusennihundreogtretti kroner innen 2 DOMSSLUTNING Rettiedning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges. Dima og Zoher 220 930 1. Utlendingsnemndas beslutning av Il. april 2013 er ugyldig. 2. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes for påstanden om brudd på EMK artikkel 8. fra forkynning av denne dom. Arne Lyng Ahrnad Gharib Abdalla, Rimah Taher Amin Abdalla og deres barn Neda, Nael, 3.1 saksomkostninger for tingretten betaler staten ved Utlendingsnernnda til Said I 3-076824TV1-OTIR/03