Smittevernplan Helse Vest RHF 2012 2015 Strategi for å førebyggje og handtere sjukehusinfeksjonar Foto Corbis / NTB Scanpix
Smittevernplan 2
Helse Vest RHF 2012 2015 Forord Regionale helseføretak er i smittevernlova pålagde å utarbeide ein smittevernplan. Helse Vest fekk som det første regionale helse føretaket smittevernplan i 2003. Planen har bidrege til å styrkje det regionale samarbeidet på området smittevern i sjukehus. Sjukehusinfeksjonar er uønskte hendingar, og det er ei aukande erkjenning av at pasienttryggleik også omfattar smittevern. Målet er at pasientane skal vere trygge og ikkje bli utsette for unødvendig infeksjonsrisiko. Planen samanstiller verkemiddel og nødvendige tiltak for å redusere risikoen for sjukehusinfeksjonar i tråd med gjeldande lover og forskrifter. 3
Smittevernplan innhold 1.0 Samandrag 6 2.0 Definisjonar 8 3.0 Innleiing 10 3.1 Mandatet til arbeidsgruppa 10 3.2 Avgrensing av verkeområdet til planen 11 3.3 Fagleg bakgrunn 11 4.0 Lover og forskrifter, faglege standardar og normer 12 4.1 Lover og forskrifter 12 4.1.1 Smittevernlova 12 4.1.2 Forskrift om smittevern i helsetjenesten 12 4.1.3 Forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere i helsevesenet antibiotikaresistente bakterier 12 4.1.4 Forskrift om tuberkulosekontroll 12 4.1.5 Forskrift om vern mot eksponering for biologiske faktorer (bakterier, virus, sopp m.m.) på arbeidsplassen 13 4.1.6 Lov om helsepersonell 13 4.1.7 Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten 13 4.1.8 Lov om helsemessig og sosial beredskap 13 4.2 Ansvar og roller 13 4.3 Faglege standardar i sjukehushygiene 13 4.3.1 Nasjonal strategi for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens (2008 2012) 16 4.3.2 Norm for smittevernpersonell 16 4.4 Risiko- og sårbarheitsanalysar 17 4.5 ROS-analyse for helse vest 18 4.6 Målsetjingar 20 4.7 Utfordringar 20 4.8 Måling og måloppnåing 20 5.0 Statusbeskriving 22 5.1 Organisering 22 5.1.1 Infeksjonskontrollprogram 22 5.1.2 Tuberkulosekontrollprogram, status 22 5.1.3 Regionalt kompetansesenter i sjukehushygiene 22 5.1.4 Mikrobiologiske undersøkingar 24 5.1.5 Revisjon / forenkla revisjon 26 5.1.6 Bemanning, rekruttering og utdanning av smittevernpersonell 26 5.1.7 Beredskap 27 5.1.8 Tvang 28 5.1.9 Informasjonstavle for sjukehushygienisk personell 28 5.2 Infeksjonsovervaking 28 5.2.1 Infeksjonsregistrering 28 4
Helse Vest RHF 2012 2015 5.2.2 Mikrobiologisk overvaking 29 5.2.3 Overvaking og styring av antibiotikaforbruk 29 5.3 Infeksjonsførebygging 31 5.3.1 Implementering og kunnskapsformidling 31 5.3.2 Basale smittevernrutinar og «bundles» 31 5.3.3 Isolat 32 5.3.4 Sterilsentralar 32 5.3.5 Smitteverntiltak overfor tilsette 33 5.3.6 Hjelp til kommunehelsetenesta 34 5.3.7 Nye behandlingsmetodar eller diagnostiske metodar 35 5.3.8 Standardkrav til infeksjonskontroll ved kjøp av eksterne helsetenester 35 5.3.9 Innkjøp 35 5.3.10 Meticillinresistente gule stafylokokkar (mrsa) 35 5.3.11 Andre antibiotikaresistente bakteriar 35 5.4 Smittevernfunksjonane sin plass i kvalitets- og pasienttryggleiksarbeidet 37 6.0 Foreslåtte tiltak 38 6.1 Organisering 38 6.1.1 Infeksjonskontrollprogram 38 6.1.2 Tuberkulosekontrollprogram, tiltak 38 6.1.3 Regionalt kompetansesenter for sjukehushygiene 38 6.1.4 Mikrobiologiske undersøkingar 38 6.1.5 Revisjon / forenkla internrevisjon (audit) 38 6.1.6 Bemanning, rekruttering og utdanning av smittevernpersonell 39 6.1.7 Beredskap 40 6.1.8 Informasjonstavle for sjukehushygienisk personell 40 6.2 Infeksjonsovervaking 40 6.2.1 Infeksjonsregistrering 40 6.2.2 Mikrobiologisk overvaking 41 6.2.3 Overvaking av antibiotikaforbruk 41 6.3 Infeksjonsførebygging 41 6.3.1 Kunnskapsformidling 41 6.3.2 «Bundles» og basale smittevernrutinar 42 6.3.3 Isolat 42 6.3.4 Sterilsentralar 42 6.3.5 Smitteverntiltak overfor tilsette 42 6.3.6 Hjelp til kommunehelsetenesta 44 6.3.7 Nye behandlingsmetodar eller diagnostiske metodar 44 6.3.8 Standardkrav til infeksjonskontroll ved kjøp av eksterne helsetenester 44 6.3.9 Innkjøp 44 6.3.10 Meticillinresistente gule stafylokokkar (mrsa) 44 6.3.11 Andre antibiotikaresistente mikrobar 44 7.0 Oppdatering av planen 45 Det er foreslått at planen blir oppdatert kvart fjerde år. 45 5
Smittevernplan 1.0 Samandrag Smittevernplan for Helse Vest 2012 2015 er ei vidareføring av tidlegare smittevernplanar. Hovudmålsetjinga med tiltaka i planen er å redusere førekomsten og konsekvensane av sjukehusinfeksjonar trass i aukande risiko for sjukehus infeksjonar. Ei av hovudutfordringane i det infeksjonsførebyggjande arbeidet er å få implementert smitteverntiltak. Basale smittevernrutinar må marknads-førast betre som grunnleggjande i førebygging av kjende og ukjende smittsame tilstandar, og sjukehusa må sørgje for at basale smittevernrutinar blir gjorde kjende på alle avdelingar, og at retnings-linjene faktisk blir etterlevde i praksis. Organisasjonskulturen er avgjerande for å få til varige endringar. Smittevernpersonellet har ansvaret for å koordinere smittevernet, men det er den enkelte einingsleiaren eller avdelingsleiaren som har ansvaret for at dei tilsette har nok kunnskap om smittevern, og for korleis smittevernet blir utøvd i eininga/avdelinga. Gode rollemodellar blir skapte internt i organisasjonen, og leiinga må gå føre med eit godt eksempel. Infeksjonsførebyggjande tiltak skal vere integrerte i verksemda og verke kontinuerleg, og det er heilt avgjerande at både alminneleg opplæring og iverksetting av spesifikke infeksjons-førebyggjande tiltak er forankra i leiinga. I tillegg har kvar enkelt helsearbeidar etter helsepersonellova ei sjølvstendig plikt til å etterleve fagleg anerkjende normer og dermed beskytte seg sjølv og pasientane mot smitteoverføring. Før nye metodar for behandling og/eller diagnostikk blir tekne i bruk, må det vurderast om dei byr på særskilde smittevernutfordringar. Det kjem òg inn under ansvarsområdet til leiaren ved den enkelte eininga. Det er liten tvil om at behovet for isolat og einerom kjem til å halde fram med å auke, blant anna på grunn av antibiotikaresistente bakteriar. Utviklinga her i landet og internasjonalt gjer at det er svært sannsynleg at dette problemet kjem til å bli større, og at behovet for rom til kontaktsmitteisolering vil auke monaleg, utan at det kan talfestast eksakt. Det vil i praksis gjelde alle somatiske einingar/sengepostar, inkludert mottak. Einerom til alle pasientar som er innlagde på sjukehus, bør vere eit langsiktig mål. Samanhengen mellom antibiotikabruk og førekomst av resistente bakteriar er godt dokumentert. Overvaking og styring av antibiotikabruk bør etablerast i alle føretaka. Regionalt kompetansesenter i sjukehushygiene for Helse Vest blei i 2010 tildelt funksjonen som nasjonalt kompetansesenter for antibiotikabruk i sjukehus. Den viktigaste oppgåva til antibiotikasenteret er å støtte sjukehusa i arbeidet med rasjonell antibiotikabruk. Antibiotikasenteret skal utarbeide metodar for overvaking og rapportering av antibiotikabruk og for korleis bruken kan styrast. Det tek lang tid å tileigne seg spesialkompetanse innanfor fagfeltet smittevern. Langsiktig planlegging er nødvendig for å rekruttere smittevernpersonell. Erfaringar viser at sterke fagmiljø innanfor smittevern er nødvendige i pasienttryggleiksarbeidet. Dei siste åra er smittevernpersonell i aukande grad blitt involvert i pasienttryggleiks- og kvalitetsarbeidet med fleire nye arbeidsoppgåver. Større miljø gir betre høve til fagleg utvikling og kan bidra til auka rekruttering. Infeksjonsførebyggjande arbeid er meir enn handhygiene. Åtferdsendring, organisasjon og leiing er viktige element for å lykkast i dette arbeidet. Det er derfor avgjerande å erkjenne at infeksjonsførebygging i stor grad handlar om menneske, samhandling og tilpassingsevne. 6
Helse Vest RHF 2012 2015 Foto Corbis / NTB Scanpix 7
Smittevernplan 2.0 Definisjonar Antibiotikaresistens tilstand der bakteriar har utvikla eller fått overført motstandsdyktigheit, slik at eitt eller fleire antibiotikum ikkje lenger er verksame mot mikroben. Audit er ein metode for å undersøkje om ei verksemd har innretta seg etter lovene og dei interne retningslinjene som gjeld. Med forenkla revisjon meiner vi i denne planen eit enkelt kontrolltiltak med fokus på infeksjonskontrollprogrammet ved bruk av intervju, tilbakemelding og implementering av eventuelle tiltak. Basale smittevernrutinar ei samling tiltak som skal beskytte mot kjende og ukjende smittsame tilstandar, og som gjeld all verksemd i helsetenesta. Bundle (Infection control bundle) eit knippe evidensbaserte tiltak som, når dei blir brukte saman, verkar infeksjonsførebyggjande meir effektivt enn dei enkelte tiltaka. Alle tiltaka i ein «bundle» må setjast i verk for at ein skal få denne effekten. Epidemi sjå Utbrot. ESBL ekstendert spektrum-betalaktamase er ei stor gruppe breispektra enzym som gjer gramnegative stavbakteriar motstandsdyktige mot betalaktam-antibiotika (penicillin, cefalosporin, monobaktam og karbapenem). Helsetenesteassosiert infeksjon (HAI) infeksjon som skriv seg frå opphald, behandling eller diagnostikk i helsetenesta. Hygienesjukepleiar sjukepleiar med spesialkompetanse i smittevern og infeksjonsførebyggjande arbeid. Infeksiøse agens mikroorganismar som framkallar infeksjonar. Infeksjon inntrenging, vekst og formeiring av levande mikroorganismar (bakteriar, virus, sopp eller protozoar) i menneske- eller dyreorganismar. Infeksjonskontrollprogram eit program som omfattar alle nødvendige tiltak for å førebyggje og motverke sjukehusinfeksjonar og for å handtere og følgje opp utbrot av slike infeksjonar. Programmet skal òg omfatte tiltak for å verne personalet mot smitte. Infeksjonssjukdom symptom og teikn som utviklar seg saman med ein infeksjon. Insidens talet på nye sjukdomstilfelle som oppstår i eit gitt tidsrom. Isolat einerom som har forgang, eige toalett med dusj og ein eigen dekontaminator. Mikrobiologi læra om mikroorganismar, det vil seie levande organismar som er så små at vi ikkje kan sjå dei med berre auget. Det omfattar bakteriologi (læra om bakteriane), virologi (læra om virus), mykologi (læra om dei mikroskopiske soppane) og protozoologi (læra om protozoane, som er eincella dyr). Medisinsk mikrobiologi konsentrerer seg om dei mikroorganismane som er sjukdomsframkallande hos mennesket, og er ein eigen medisinsk spesialitet som blir praktisert ved dei mikrobiologiske laboratoria ved enkelte av sjukehusa våre. MRSA gule stafylokokkar som er motstandsdyktige mot meticillin og liknande antibiotika. Pandemi store verdsomspennande epidemiar (omgrepet blir særleg brukt om nye og frykta variantar av influensavirus). Prevalens talet på nye og gamle sjukdomstilfelle som finst på eit gitt tidspunkt. PRSP penicillinresistente pneumokokkar (Penicillin Resistant Streptococcus Pneumoniae). 8
Helse Vest RHF 2012 2015 Smittevern alle enkelttiltak som er med på å hindre at infeksjonar oppstår og spreier seg i ein populasjon (for eksempel i ein helseinstitusjon: pasientar og personell). Smittevernlege lege som i hovudsak arbeider med smittevern i sjukehus. Smittevernkoordinerande lege den legen ved sjukehuset som er utnemnd til å koordinere smittevernet. Sjukehusinfeksjon infeksjon som oppstår under eller i tilknyting til eit opphald ved ein helseinstitusjon som sjukehus og sjukeheim. Utbrot når ein type infeksjon blir påvist med fleire tilfelle enn vanleg, det vil seie overstig «endemisk basisrate», ofte i eit avgrensa geografisk område (for eksempel spesielle avdelingar ved ein helseinstitusjon). Ofte er utbrot definert som to eller fleire tilfelle av ein infeksjonssjukdom som verkar å ha ein samanheng. VRE enterokokkbakteriar som er motstandsdyktige mot vankomycin. 9
Smittevernplan 3.0 Innleiing Smittevernplanen er eit plandokument for det regionale helseføretaket og beskriv dei utfordringane og tiltaka på smittevernområdet som er nødvendige for at føretaket skal kunne planleggje og gjennomføre verksemda i samsvar med lover, forskrifter og standardar for god praksis. Smittevernlova pålegg det regionale helseføretaket å utarbeide ein plan om tiltak og tenester for å førebyggje smittsame sjukdommar og motverke at dei blir overførte. Oppgåvene til det regionale helseføretaket er avgrensa blant anna av kommunens plikter til å planleggje og gjennomføre smitteverntiltak. 3.1 Mandatet til arbeidsgruppa Arbeidsgruppa har arbeidd etter følgjande mandat: Arbeidsgruppa skal med forankring i smittevernlova med forskrifter revidere planen for einskapleg smittevern i helseinstitusjonar, som skal byggje på faglege, anerkjende standardar med basis i eksisterande ressursar foreslå felles løysingar for smittevernet der det kan vere formålstenleg, inklusive planar for funksjonsdeling og organisering av arbeidet greie ut korleis det regionale kompetansesenteret i sjukehushygiene skal hjelpe sjukehusa vurdere behovet for sjukehushygieniske laboratorieundersøkingar og spesielt avanserte, genetiske typeundersøkingar gi ei oversikt over særlege smittevernaspekt knytte til diagnostikk, behandling og pleie av infeksjonssjukdommar og oppgi behovet for smitteisolat greie ut felles system for infeksjonsregistre ringar, inkludert prevalens-, insidens- og utbrotsregistreringar Det er føresett at arbeidsgruppa tek omsyn til effektiv ressursutnytting. Der dei foreslåtte tiltaka medfører auka kostnader, må ein oppgi desse. Smittevernarbeidet må skje kontinuerleg, og mål og tiltak må justerast når forholda endrar seg. Arbeidet med å rullere planen er derfor i hovudsak avgrensa til ei ajourføring, men med høve til å justere målsetjingar og tiltak. Arbeidsutvalet har hatt denne samansetjinga: Per Espen Akselsen Helse Bergen HF og leiar for utvalet (smittevernlege) Anne-Mette Espe Helse Bergen HF (hygienesjukepleiar) Dorthea Hagen Oma Helse Bergen HF (smittevernlege) Trine Herud Helse Bergen HF (hygienesjukepleiar) Lars Holst-Larsen Helse Fonna HF (smittevernlege) Ottar Hope Haraldsplass Diakonale Sjukehus (overlege) Olav Natås Helse Stavanger HF (overlege) Åse Skare Helse Førde HF (hygienesjukepleiar) Marit Mathisen Helse Stavanger HF (hygienesjukepleiar) Ingvill Skogseth Helse Vest RHF (seniorrådgivar) 10
Helse Vest RHF 2012 2015 Møte: Utvalet har hatt eitt møte i tilknyting til regionmøtet i 2010 og åtte telefonmøte. Prosessen har av fleire grunnar teke vesentleg lengre tid enn planlagt. 3.2 Avgrensing av verkeområdet til planen Ifølgje forskrift om smittevern i helsetjenesten 1 skal det regionale helseføretaket sørgje for at befolkninga i helseregionen er sikra nødvendig spesialistundersøking, laboratorieundersøking, poliklinisk behandling, sjukehusbehandling, forsvarleg isolering i sjukehus og anna spesialisthelseteneste med tanke på smittsame sjukdommar. Det er utarbeidd eit eige tuberkulosekontrollprogram og ein eigen plan for sterilforsyning i Helse Vest. Desse planane blir rekna som delplanar under smittevernplanen. Smittevernplanen omfattar forhold som gjeld den daglege verksemda. Smittevernberedskapen ved større epidemiar eller andre alvorlege hendingar er teken inn i beredskapsplanen for Helse Vest og i tilsvarande planar for dei enkelte føretaka. Vi har i smittevernplanen ikkje teke med det som dreier seg om ordinær kompetanse på og kapasitet til å behandle infeksjonssjukdommar. Kommunane har det primære ansvaret for smittevernet i samfunnet. Dei har derfor plikt til å utarbeide eigne smittevernplanar. I ulike lovverk er kommunane og helseføretaka pålagde å samhandle og samordne beredskapsplanane sine. Det er ei oppgåve for kvart enkelt føretak å sikre at det blir utarbeidd planar for slik samhandling. Dei enkelte føretaka har fått ansvaret for å yte sjukehushygienisk hjelp til kommunehelsetenesta i samsvar med krava i forskrift om smittevern i helsetjenesten (sjukeheimar o.a.). Denne verksemda er omtalt i punkt 5.3.6. 3.3 Fagleg bakgrunn Infeksjonar som oppstår som følgje av opphald i sjukehus, påfører pasientane auka liding og i nokre tilfelle død, og dei påfører helsetenesta store kostnader. Resultata frå prevalensundersøkingane ved sjukehusa i Helse Vest i 2010 viste at 5,7 prosent av pasientane hadde ein sjukehusinfeksjon. Urinvegsinfeksjonar, lungebetennelse, kirurgiske sårinfeksjonar og sepsis (blodforgifting) utgjer til saman om lag tre fjerdedelar av alle sjukehusinfeksjonar. Årsakene til sjukehusinfeksjonar er samansette: Nye metodar i diagnostikk, pleie og behandling kan medføre auka risiko for infeksjonar, gjennomsnittsalderen til pasientane er høgare enn før, og langt fleire pasientar er immunsvekte. Antibiotikaresistente bakteriar er òg eit aukande problem. Om lag 50 000 av pasientane som kvart år blir lagde inn i norske sjukehus, får ein sjukehusinfeksjon, og infeksjonen forlengjer truleg sjukehusopphaldet med i gjennomsnitt fire dagar. Dei direkte kostnadene knytte til dette er store for helseføretaka. I tillegg kjem lidingar for pasientane, sjukepengar, tapt arbeidsforteneste, produksjonstap o.a. Det er ikkje råd å unngå slike infeksjonar heilt. Men det er likevel haldepunkt for å hevde at effektivt smittevernarbeid kan førebyggje 20 30 prosent av infeksjonane. I tillegg til å hindre liding og død vil det kunne frigjere mykje kapasitet i helsetenesta til andre prioriterte oppgåver. Implementering av sjukehusets infeksjonskontrollprogram på avdelingsnivå representerer ei stor utfordring i dagens smittevernførebyggjande arbeid. 1 Forskrift om smittevern i helsetjenesten 2005-06-17 11
Smittevernplan 4.0 Lover og forskrifter, faglege standardar og normer 4.1 Lover og forskrifter 4.1.1 Smittevernlova I Noreg er smittevernarbeidet regulert av lover og forskrifter. Lov om vern mot smittsomme sykdommer 2 er ei forholdsvis moderne lov, men ho er ikkje tilpassa føretaksstrukturen på alle område. Smittevernlova gir kommunane hovudansvaret for det alminnelege smittevernarbeidet. Spesialisthelsetenesta har klart definerte oppgåver her. Lova har likevel «legen» som pliktsubjekt på nokre område der plikt og ansvar fell under helseføretaket. Med tanke på smittsame sjukdommar skal det regionale helseføretaket sørgje for at befolkninga i helseregionen er sikra nødvendig spesialistundersøking, laboratorieundersøking, poliklinisk behandling, sjukehusbehandling, forsvarleg isolering i sjukehus og anna spesialisthelseteneste. Det regionale helseføretaket skal utarbeide ein plan over det regionale tiltaka og tenestene helseføretaket har for å førebyggje smittsame sjukdommar eller motverke at dei blir overførte. Det regionale helseføretaket skal peike ut ein sjukehuslege som kan gjere vedtak etter 4-2 og 5-8 saman med kommunelegen. Med heimel i denne lova er det fastsett ei rekkje forskrifter. Nokre av desse pålegg spesialisthelsetenesta konkrete oppgåver. 4.1.2 Forskrift om smittevern i helsetjenesten 3 Denne forskrifta pålegg helseinstitusjonar å etablere og halde eit infeksjonskontrollprogram ved like. Ho viser til lov om spesialisthelsetjenesten 4 og gjeld for institusjonar som yter tenester etter spesialisthelsetenestelova 1-2 og kommunehelsetenestelova 1-3 andre ledd nr. 6. Det regionale helseføretaket har det overordna ansvaret for å etablere, leggje til rette og følgje opp infeksjonskontrollprogrammet ved dei statlege helseinstitusjonane. Kommunen har tilsvarande ansvar for institusjonane sine. Private institusjonar som kjem inn under lova, har òg tilsvarande ansvar. Det regionale helseføretaket skal sjå til at det blir etablert nødvendige tenester, at forholda blir lagde til rette for ei formålstenleg fordeling av personell med sjukehushygienisk kompetanse mellom dei enkelte institusjonane, og at helsepersonell får nødvendig opplæring og høve til å halde kunnskapane ved like. Det regionale helseføretaket skal sørgje for at det blir tilbydd nødvendig sjukehushygienisk hjelp til kommunale helseinstitusjonar (sjukeheimar o.a.) innanfor helseregionen som ønskjer slik hjelp. 4.1.3 Forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere i helsevesenet antibiotikaresistente bakterier 5 Denne forskrifta pålegg arbeidsgivaren og dei tilsette visse tiltak for å førebyggje import og spreiing av særskilde antibiotikaresistente bakteriar. Foreløpig er det berre meticillinresistente gule stafylokokkar som er omfatta av forskrifta, men det kan bli endra. 4.1.4 Forskrift om tuberkulosekontroll 6 Forskrifta krev at det skal utarbeidast ein eigen plan som omfattar tilvisingsrutinar og diagnostiske, terapeutiske og førebyggjande tiltak. Planen skal vere ein del av smittevernplanen til det regionale helseføretaket. Denne forskrifta pålegg sjukehus som behandlar pasientar med multiresistent tuberkulose, å ha adekvate smitteisolat. Eit viktig tiltak er at kvart sjukehus som behandlar pasientar med tuberkulose, blir pålagt å ha ein tuberkulosekoordinator (helsesyster eller sjukepleiar). Føresegner om at helsepersonell skal vere tuberkulintesta, er òg vidareførte, men med visse endringar. 12
Helse Vest RHF 2012 2015 4.1.5 Forskrift om vern mot eksponering for biologiske faktorer (bakterier, virus, sopp m.m.) på arbeidsplassen 7 Arbeidsmiljølovgivinga har betydning for smittevernet idet forskrift om vern mot eksponering for biologiske faktorer har konkrete føresegner om tiltak for å hindre smitte til sjukehuspersonell. Forskrifta har relevans både for arbeidet i mikrobiologiske laboratorium og for klinisk arbeid. Ho gir ei rekkje konkrete tilvisingar for å redusere infeksjonsrisikoen for helsepersonell. Forskrifta slår fast prinsippet om at arbeidsgivaren har plikt til å gjere ei risikovurdering. Dersom det blir konkludert med fare for smittsam sjukdom som kan førebyggjast med for eksempel vaksine, skal arbeidstakaren få tilbod om vaksinasjon for arbeidsgivarens kostnad. 4.1.6 Lov om helsepersonell 8 Lov om helsepersonell er relevant fordi ho pålegg helsepersonell ei plikt til å følje forsvarleg praksis. Det inneber at helsepersonell har ei sjølvstendig plikt til å ta omsyn til smitteførebyggjande tiltak i arbeidet. 4.1.7 Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten 9 Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten pålegg sjukehuset å ha eit system for å sikre at verksemda blir utført i samsvar med gjeldande lover og forskrifter. 4.1.8 Lov om helsemessig og sosial beredskap 10 Beredskapslovgivinga har relevans fordi det regionale helseføretaket er pålagt å planleggje beredskapstiltak for situasjonar som krev den typen tenester føretaket normalt er ansvarleg for. På smittevernområdet må ein derfor ta høgd for truslar som omfattar infeksiøse agens, både biologiske våpen og sivile truslar i form av epidemiar. Helsemyndigheitene sin pandemiplan mot influensa peiker på at sjukehusa må ha eigne planar for å møte ein influensapandemi. Den nasjonale pandemiplanen er frå 2006 11, men det er venta at han skal oppdaterast på bakgrunn av erfaringane med pandemien i 2009. 4.2 Ansvar og roller Smittevernpersonell har ansvar for å koordinere smittevernet, også å utforme infeksjonskontrollprogrammet og infeksjonsførebyggjande retningslinjer, hjelpe med implementeringa, organisere infeksjonsovervakinga, formidle kunnskap og hjelpe med å oppklare utbrot. Det er likevel den enkelte einingsleiaren eller avdelingsleiaren som har ansvaret for at dei tilsette har nok kunnskap om smittevern, og for korleis smittevernet blir utøvd i eininga/avdelinga. Den enkelte tilsette har etter helsepersonellova sjølvstendig ansvar for å drive forsvarleg praksis, også å halde seg fagleg oppdatert og kjenne til retningslinjer som er viktige for arbeidet til den enkelte. 4.3 Faglege standardar i sjukehushygiene Ulike faglege standardar er ikkje utan vidare forpliktande for sjukehusa. I nokre tilfelle kan det liggje føre standardar eller forslag til standardar som motseier kvarandre på vesentlege punkt. Sjukehusa har derfor eit sjølvstendig ansvar for å velje kva standardar arbeidet skal baserast på. Føretaka må i utgangspunktet rette seg etter slike 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer av 1. juli 1995 3 Forskrift om smittevern i helsetjenesten 2005-06-17 4 Spesialisthelsetenestelova sphlsl 1999-07-02 5 Forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere innen helsevesenet antibiotikaresistente bakterier 5. juli 1996 6 Forskrift om tuberkulosekontroll 2009-02-13 7 Forskrift om vern mot eksponering for biologiske faktorer (bakterier, virus, sopp m. m) på arbeidsplassen 19. desember 1997 8 Lov om helsepersonell 2. juli 1999 9 Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten 30. mars 1984 10 Lov om helsemessig og sosial beredskap 23. juni 2000 11 Pandemiplan, Nasjonalt folkehelseinstitutt 17.02.06 13
Smittevernplan rettleiarar som ulike delar av helseforvaltinga har gitt ut, sjølv om desse juridisk sett neppe er forpliktande. Ein må kunne føresetje at vesentlege avvik frå denne typen anbefalingar skal vere godt grunngitt. Ei rekkje smitteverntiltak som er i bruk, er ikkjedokumenterte i form av kontrollerte kliniske undersøkingar. Nokre vil hevde at ei rekkje tiltak som har vore og til dels er i bruk, ikkje har nokon effekt som står i forhold til tiltaket. Det er derfor nødvendig at alle viktige smitteverntiltak blir evaluerte fortløpande og klassifiserte i samsvar med kunnskapsgrunnlaget dei byggjer på. System for kunnskapsbasert medisin, for eksempel Cochrane, har i liten grad vurdert smitteverntiltak. Derimot har Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i USA i ei årrekkje gitt ut konsensusrapportar der mange infeksjonsførebyggjande tiltak blir kategoriserte etter grad av kunnskap og kor godt dei lèt seg implementere i sjukehus. Det har vist seg at desse anbefalingane er solide, men på grunn av forskjellane mellom helsetenesta i USA og andre land kan ikkje alle anbefalingar overførast utan vidare. I Storbritannia er det komme ei rekkje standardar for smitteverntiltak dei siste åra frå helsemyndigheitene, og faglege samanslutningar som har samla dei fremste ekspertane på området. Fleire av desse standardane er kategoriserte etter evidensgrunnlag og kor brukelege dei er. I regi av Statens helsetilsyn, Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt er det utarbeidd nokre standardar i form av retningslinjer og rettleiarar som gjeld ulike område. Dette er dei viktigaste standardane som er utgitt eller reviderte dei siste åra: Veileder i bruk av antibiotika i sykehus (2001). Det er venta at nye nasjonale retningslinjer blir gitt ut i 2012. Helse Vest sin rettleiar i antibiotikabruk (frå 2005) blir då overflødig. Isoleringsveilederen (2004) Nasjonal veileder for håndhygiene (2004) Veileder til forskrift om smittevern i helse tjenesten (2007) Plan for massevaksinasjon mot pandemisk influensa i helseforetak (2009) MRSA i helsetjenesten (2009). Nasjonal rettleiar for å førebyggje infeksjonar med meticillinresistente Staphylococcus aureus. Forebygging og kontroll av spredning av multiresistente gramnegative stavbakterier og ESBL-holdige bakterier i helseinstitusjoner (2009) Håndtering av vankomycinresistente enterokokker (VRE) ved norske sykehus og sykehjem (2011) Smittevernboka som e-bok Tuberkuloserettleiaren som e-bok Nasjonalt kunnskapssenter for helsetenesta arbeider med å etterprøve dokumentasjonen for det vitskaplege grunnlaget for viktige infeksjonsførebyggjande tiltak. Forløparen til dette senteret starta med ulike aspekt av infeksjonsførebyggjande tiltak innanfor kirurgisk verksemd, og Kunnskapssenteret har no utarbeidd rapportar for bruk av smitteisolat. I rapportane som ligg føre, er det i hovudsak dokumentert at evidensgrunnlaget for dei tiltaka som er evaluerte, har svak vitskapleg støtte. Det vil likevel ikkje nødvendigvis seie at tiltaka ikkje har effekt. Det kan for eksempel bety at tiltaka ikkje er godt nok undersøkte med vitskapleg metode. For nokre tiltak er det vanskeleg å finne akseptable metodar for å skaffe slik dokumentasjon. 14
Helse Vest RHF 2012 2015 Foto Corbis / NTB Scanpix 15
Smittevernplan 4.3.1 Nasjonal strategi for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens (2008 2012) 12 Strategidokumentet erstatta tidlegare Nasjonal handlingsplan mot resistente bakterier (2000) og Handlingsplan for å forebygge sykehusinfeksjoner (2004 2006). Strategidokumentet peiker på problema med resistensutvikling og sjukehusinfeksjonar. Dokumentet oppgir nasjonale målsetjingar, tiltak og spesifiserte delmål. Tiltaka som skal følgjast opp, er tillagde dei regionale helseføretaka, kommunane og ulike statlege forvaltingsorgan. Dei enkelte føretaka er gjennom bestillarbrev frå HOD, vidareformidla frå Helse Vest, pålagde å følgje opp tiltaka i dette dokumentet. Regionalt kompetansesenter i sjukehushygiene for Helse Vest har gjennomført ei midtevaluering av oppfølgingspunkta og rapportert til Nasjonalt folkehelseinstitutt. Tiltaka i dei fleste delmåla er under arbeid eller gjennomførte. For delmål 1.3 i strategien, «Bedre overvåking og rapportering av resistente mikrober og resistensforhold i sykehusene», er tiltaka i liten grad gjennomførte. 4.3.2 Norm for smittevernpersonell Forskrift om smittevern i helsetjenesten seier i 2-3 at ved institusjonar som er omfatta av spesialisthelsetenestelova, skal leiinga sørgje for at institusjonen har nødvendig personell med utdanning og innsikt i sjukehushygiene, inkludert hygienesjukepleiar(ar) og lege (legar). Hygienesjukepleiarar I merknad til forskrift blir det enkelte sjukehuset råda til å vurdere behovet for hygienesjukepleiarar ut frå faglege normer som er gitt i «Handlingsplan for å forebygge sykehusinfeksjoner 2004 2006». Ifølgje den er den nødvendige bemanninga for å drive effektivt infeksjonskontrollprogram éin sjukepleiar per 250 senger, i tillegg til lege. Denne norma er basert på ein vitskapleg analyse av effektiviteten til ulike tiltak i forhold til infeksjonsførebygging (SENIC-studien). Føresetnaden var at hygienesjukepleiarane brukte tid på ei vesentleg meir omfattande infeksjonsregistrering enn det som er anbefalt i dag. På den andre sida er det ikkje teke høgd for innsatsen i samband med komplisert poliklinisk og dagkirurgisk verksemd, som har fått eit betydeleg omfang dei siste åra. Internasjonalt blir det hevda at éin sjukepleiar per 250 senger er for låg bemanning for å møte dagens utfordringar, og det blir anbefalt éin sjukepleiar per 150 senger 13. Ei arbeidsgruppe i Nederland foreslo i 2006 nye standardar for bemanning med smittevernpersonell basert på talet på innleggingar: 1 Infection Control Practitioner (i Noreg: hygienesjukepleiar) per 5000 innleggingar 14. Legar Ein lege skal ha ansvaret for å koordinere smittevernet i institusjonen og skal i slike spørsmål vere direkte underlagd leiinga. Helsemyndigheitene har ikkje fastsett normer for nødvendig arbeidstid verken i lov, forskrift eller rettleiarar, bortsett frå at forskrifta i 3-2 fastset at regionale kompetansesenter skal leiast fagleg av ein heiltidstilsett smittevernlege. Smittevernlegen skal ha sett av nok tid til arbeidet. Oppgåvene er blitt meir omfattande av mange grunnar; for eksempel er det meir arbeid med infeksjonsovervaking og rapportering. Den nederlandske undersøkinga frå 2006 foreslår at det bør vere éin mikrobiolog eller epidemiolog (i Noreg vil det vere smittevernlege) per 25 000 innleggingar. Anna helsepersonell Også andre enn legar og hygienesjukepleiarar kan ha oppgåver i smittevernarbeidet. Eksempel på dette er tuberkulosekoordinatorar, spesialsjukepleiarar, bioingeniørar, farmasøytar, helsesystrer, bedriftssjukepleiarar og personell ved sterileiningar. Oppgåvene til tuberkulosekoordinatorane er veldefinerte, elles er det ingen spesifikke krav 12 Nasjonal strategi for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens 2008 2012 13 D. Pittet foredrag på ICCAC, Washington DC desember 2005 14 Van den Broek PJ, J Hosp Infect 2007;65(2):108 111 16
Helse Vest RHF 2012 2015 eller normer i forhold til smittevernet når det gjeld anna personell, og det er derfor opp til den enkelte institusjonen å nytte slikt personell på ein formålstenleg måte. 4.4 Risiko- og sårbarheitsanalysar Fleire forskrifter som gjeld smittevern i helseinstitusjonar, pålegg den ansvarlege for verksemda å gjere risiko- og sårbarheitsanalysar for å kunne tilpasse tiltak til den aktuelle risikoen. Ifølgje forskrift om smittevern i helsetjenesten skal infeksjonskontrollprogrammet vere bygd på risikovurdering for den enkelte verksemda. Innanfor smittevern er det fire ulike område der risikovurderingar er særleg aktuelle: A: pasientar B: tilsette C: tredjepersonar (pårørande og andre gjester) D: miljøet Risikoen er eit produkt av sannsynlegheita for at ei hending skal skje, og konsekvensen av hendinga. Risikoavgrensande tiltak kan vere tiltak som anten reduserer sannsynlegheita for hendinga eller konsekvensen av hendinga eller begge delar. Ved å bruke risikoberekningar kan vi få hjelp til å setje i verk tiltak der dei er nødvendige og nyttige, og unngå fokus på tiltak som ikkje er risikoreduserande. Risikovurdering skal òg bidra til å dokumentere at sjukehusverksemda går for seg på ein trygg og forsvarleg måte. Innanfor smittevern vil trusselbiletet vere forskjellig i dei enkelte delane av verksemda, ikkje minst fordi ulike pasientar blir kanaliserte til ulike typar avdelingar og sjukehus. Derfor kan ein ikkje gjere ei gyldig risikovurdering utan å kjenne forholda i den aktuelle eininga som skal vurderast. 17
Smittevernplan 4.5 ROS-analyse for Helse Vest Trussel Sannsynlegheit Konsekvens Risiko Mottiltak Utvikling og spreiing av antibiotikaresistens 5 4 20 Retningslinjer for antibiotikabruk Registrering av antibiotikaforbruk God og rask mikrobiologisk diagnostikk Rapportar av resistensdata frå mikrobiologiske avdelingar MRSA-utbrot 3 3 9 Screening av risikopasientar og personale Isolasjonstiltak Sjukehushygienisk hjelp til sjukeheimar o.a. ESBL-utbrot 3 3 9 Isolasjonstiltak Restriktiv antibiotikapolitikk Andre (VRE etc.) utbrot med antibiotikaresistente bakteriar Nosokomiale infeksjonar og utbrot Postoperative sårinfeksjonar 3 3 9 Isolasjonstiltak Restriktiv antibiotikapolitikk 5 4 20 Prevalens- og insidensregistrering Infeksjonskontrollprogram med relevante prosedyrar. Isolatkapasitet (einerom, kontaktsmitteisolat, luftsmitteisolat) Steriliserings- og desinfeksjonsrutinar. Opplæring av helsepersonell. Vaksinasjon av helsepersonell 5 4 20 Insidensregistrering Prosedyrar Nosokomiale UVI 5 3 15 Korrekt indikasjon for innlegging og bruk av kateter Nosokomiale 4 5 20 Rutinar for respiratorbruk pneumoniar Nosokomial sepsis 4 5 20 Korrekt innlegging og stell av SVK o.a. Nosokomiale blodborne infeksjonar Nosokomial tuberkulose Utbrot med gastroenteritt Andre nosokomiale utbrot 4 5 20 HBV-vaksinasjon av personale Posteksposisjonell profylakse Registrering av stikkuhell 2 4 8 Luftsmitteisolering Miljøundersøkingar BCG-vaksinasjon 3 2 6 Isolasjon/kohortisolasjon Kjøkkenhygiene 3 3 9 Retningslinjer for oppklaring av utbrot Isolasjon/kohortisolasjon Pandemisk influensa 2 5 10 Beredskapsplanar Sesonginfluensa 5 3 15 Vaksinasjon av personell og pasientar Bioterror 1 5 5 Beredskapsplanar Den høgaste risikoen er 25, den lågaste 1. Denne tabellen viser risikoestimatet før iverksetjing av tiltak. Ved optimale tiltak bør risikoen reduserast til mindre enn 5. Det er oppnåeleg for dei fleste truslar, men ikkje alle. 18
Helse Vest RHF 2012 2015 19 Foto Colourbox
Smittevernplan 4.6 Målsetjingar Pasientane skal vere sikre på at risikoen for sjukehusinfeksjonar i Helse Vest er låg. Dei tilsette skal vere trygge på at tryggleiken deira med tanke på smittsame sjukdommar er vareteken. Dei ansvarlege for diagnostikk, behandling og pleie skal vere sikre på at sjukehussystema for smittevern varetek tryggleiksbehovet til den enkelte pasienten. Føretaksleiinga skal vite at det systemet vi etablerer og held ved like, tilfredsstiller krava frå myndigheitene, gir gode styringsdata og er i stand til å fange opp vesentlege uregelmessigheiter i drifta som fører til auka infeksjonsrisiko. Helseføretaka skal avgrense spreiing og omfang av sjukehusinfeksjonar på ein best mogleg måte gjennom optimal ressursbruk. 4.7 Utfordringar Dette er dei viktigaste utfordringane: Sikre adekvat kompetanse om infeksjonsførebyggjande tiltak hos alle typar helsepersonell Avskaffe eksisterande infeksjonsførebyggjande tiltak som ikkje har dokmentert effekt, og som er fordyrande Etablere overvakingssystem for mikrobiologisk overvaking og antibiotikabruk Hindre utbrot og spreiing av antibiotikaresistente bakteriar, spesielt MRSA, ESBL og VRE Auke omfanget av ambulant behandling av dei friskaste pasientane Tilpassa seg ein situasjon med stadig sjukare pasientar liggjande inne på sjukehusa Implementere nye og komplekse behandlingsmetodar og bruk av nytt og avasert utstyr Sikre at smittevernpersonell blir involvert når det blir kjøpt nytt eller avansert utstyr stikkord: reingjering, desinfeksjon/sterilisering og lagring Høve til å hente ut formålstenlege rapportar frå dagens IKT-løysingar (pasientjournalar, laboratoriesystem etc.) Endre organiseringa av sjukehusa slå saman einingar Arbeide for at manglar ved bygningsmassen til sjukehusa vert retta opp Vareta smittevern i prehospitale tenester, som for eksempel ambulansar Tilpasse smittevernarbeidet til intensjonane og måla i Samhandlingsreforma, det vil seie betre samarbeidet med kommunane om førebygging 4.8 Måling og måloppnåing Så langt det er mogleg, bør smittevernarbeidet evaluerast, men det er utfordrande å finne ein eigna metodikk. Insidensregistreringa av 20
Helse Vest RHF 2012 2015 postoperative sårinfeksjonar er standardisert og gjer det mogleg å samanlikne med andre og å setje opp konkrete mål. Prevalensregistreringa av sjukehusinfeksjonar er mindre brukeleg som resultatindikator og må supplerast med prosessindikatorar. Eksempel på prosessindikatorar kan vere når handhygiene blir utført (WHO-metodikk), eller kor stor prosentdel tilsette som har gjennomgått e-læringskurs i smittevern. Ein må finne gode måtar å rapportere resultata på, slik at det engasjerer og ansvarleggjer dei kliniske einingane. Ved alle sjukehus i Helse Vest er det sett i verk gode infeksjonsførebyggjande tiltak likevel er det god grunn til å tru at ein kan oppnå ytterlegare reduksjon i førekomsten av viktige sjukehusinfeksjonar. Nødvendige føresetnader for å oppnå dette vil vere forpliktande målsetjingar og leiingsforankring. Ein «nullvisjon» for førebyggbare sjukehusinfeksjonar kan verke uoppnåeleg, men det har vist seg at nettopp dette har vore eit effektivt verkemiddel for å redusere infeksjonsførekomsten dramatisk. 21
Smittevernplan 5.0 Statusbeskriving 5.1 Organisering 5.1.1 Infeksjonskontrollprogram Ifølgje forskrift om smittevern i helsetjenesten (2005-06-17) skal alle institusjonar som er omfatta av forskrifta, ha eit infeksjonskontrollprogram. Infeksjonskontrollprogrammet skal tilpassast den enkelte verksemda og vere basert på ei risikovurdering og identifisering av dei kritiske punkta i institusjonen. Infeksjonskontrollprogrammet inneheld eit overordna styringsdokument som avklarer blant anna ansvarsforholdet. Den andre delen av infeksjonskontrollprogrammet inneheld rettleiingar og prosedyrar, noko som ofte blir kalla ei hygienehandbok. Det er ikkje noko felles infeksjonskontrollprogram for Helse Vest, men alle helseføretaka har eigne elektronisk dokumenterte infeksjonskontrollprogram. 5.1.2 Tuberkulosekontrollprogram, status Forskrift om tuberkulosekontroll er den einaste sjukdomsspesifikke forskrifta med heimel i smittevernlova. Pasientar med tuberkulose blir ofte innlagde på sjukehus under andre diagnosar før tuberkulosediagnosen blir stilt og nødvendige smitteverntiltak blir sette i verk. Diagnostikk og behandling av tuberkulose går likevel i hovudsak for seg ved lungeavdelinga og infeksjonsmedisinsk seksjon ved Haukeland universitetssjukehus, lungemedisinsk seksjon ved Stavanger Universitetssjukehus, medisinsk klinikk ved Haugesund sjukehus og medisinsk avdeling ved Førde sentralsjukehus. Regionsjukehusa er ansvarlege for å behandle multiresistent tuberkulose. I Helse Bergen er det etablert eit samarbeid mellom lungeavdelinga og infeksjonsmedisinsk seksjon om pasientar med multiresistent tuberkulose. Det er etablert eit samarbeidsutval for å koordinere denne behandlinga. Infeksjonsmedisinsk seksjon ved Haukeland universitetssjukehus har særleg ansvar for å behandle multiresistent tuberkulose. Alle føretaka har eit nært og godt samarbeid med kommunane. Det er etablert ei rådgivingsgruppe for tuberkulosekontroll i Helse Vest som har hatt møte to gonger i året sidan desember 2004. Rådgivingsgruppa består av lungelege, barnelege, infeksjonsmedisinsk lege og tuberkulosekoordinator frå kvart av dei fire helseføretaka i Helse Vest. Det er tilsett tuberkulosekoordinator i alle dei fire føretaka: Helse Bergen: 130 % stilling Helse Stavanger: 200 % stilling Helse Fonna: 100 % stilling Helse Førde: 50 % stilling Tuberkulosekoordinatorane i Helse Vest har faste samarbeidsmøte fire gonger i året. Dei mikrobiologiske laboratoria i Bergen og Stavanger gjennomfører konvensjonell dyrking og hurtigdiagnostikk av tuberkulosebakteriar. 5.1.3 Regionalt kompetansesenter i sjukehushygiene Det er inga formell funksjonsfordeling mellom sjukehusa i Helse Vest når det gjeld funksjonar og kompetanse innanfor smittevern. Seksjon for pasienttryggleik i Helse Bergen har regionalt kompetansesenter i sjukehushygiene. Regionalt kompetansesenter for sjukehushygiene er i forskrift ( 3-1) pålagt å samordne smittevernarbeidet, å stimulere til aktivitet og fremje fagutvikling i helseinstitusjonane til det regionale helseføretaket og å gi sakkyndig hjelp til og samarbeide med andre institusjonar i regionen i samband med: 22
Helse Vest RHF 2012 2015 Smittevernrådgiving Overvaking Kompetansehevande tiltak for personell Forsking Oppklaring av utbrot i samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt Regionalt kompetansesenter for sjukehushygiene i Helse Vest er organisert i seksjon for pasienttryggleik i Helse Bergen. Kompetansesenteret har betydeleg aktivitet og har ein viktig funksjon med tanke på samarbeidet og kompetanseutviklinga innanfor sjukehushygiene i regionen. Det er stor oppslutning blant smittevernpersonell frå heile regionen til felles regionale møte. Gjennomføring av regionale prosjekt støtta av senteret har bidrege til å vidareutvikle gode samarbeidsforhold innanfor smittevernarbeidet i Helse Vest. I 2010 blei det lagt grunnlag for framtidige samarbeidsprosjekt, blant anna innanfor kvalitetssatsinga til Helse Vest. Kompetansesenteret har pådrivaransvar for desse regionale samarbeidsprosjekta. Smittevernarbeidet i Helse Vest må sjåast i klar samanheng med og som ein viktig del av pasienttryggleiksarbeidet i regionen. Senteret har ei svært brei kontaktflate, og kompetansen til senteret er etterspurd av ei rekkje samarbeidspartnarar og institusjonar. Det er samarbeid på fleire område innanfor forsking/ publikasjonar, og senteret er etterspurt som hospiteringsplass. Senteret har eit nært samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt og er også i stor grad involvert i fagutvikling på nasjonalt nivå. Regionalt kompetansesenter i sjukehushygiene har vore med å leggje til rette for eit nasjonalt kompetansesenter for antibiotikabruk i spesialisthelsetenesta. Regionalt kompetansesenter i sjukehushygiene rapporterer årleg om faglege aktivitetar til Helse Vest. I praksis har senteret òg hatt andre vesentlege oppgåver som det er naturleg å vidareføre: Gentesting av multiresistente mikrobar Telefonrådgiving til sjukehus utanfor regionen Utgreiings-, komité- og organisasjonsarbeid på nasjonalt nivå Undervisningsoppdrag på regionalt, nasjonalt og nordisk nivå Mediekontakt Bemanninga til kompetansesenteret var i 2011 slik: lege 1,25; hygienesjukepleiar 1; statistikar 0,20; stipendiat/forskar 0,5; spesialbioingeniør 1. I tillegg utførte andre tilsette ved seksjon for pasienttryggleik oppgåver som svarer til eitt årsverk. Kompetansesenteret blei i november 2010 tildelt funksjonen som nasjonalt kompetansesenter for antibiotikabruk i spesialisthelsetenesta med ei årleg løyving på 1,5 millionar kroner. Antibiotikasenteret er lokalisert i seksjon for pasienttryggleik, FoU-avdelinga, Helse Bergen og har tilsett legar og farmasøyt i deltidsstillingar. 23
Smittevernplan 5.1.4 Mikrobiologiske undersøkingar Når det gjeld smittsame sjukdommar, seier smittevernlova i 7-3 at det regionale helseføretaket skal sørgje for at befolkninga i helseregionen er sikra nødvendig spesialistundersøking, laboratorieundersøking, poliklinisk behandling og sjukehusbehandling, forsvarleg isolering i sjukehus og anna spesialisthelseteneste. Tenester frå eit velfungerande mikrobiologisk laboratorium er ein grunnleggjande føresetnad for eit effektivt smittevern. Dei mikrobiologiske laboratoria utfører i dag ei rekkje smittevernprøvar som ein del av rutineverksemda, blant anna alle pålagde prøvar av pasientar og helsepersonell som kjem frå utlandet, og som skal gjennomføre obligatoriske MRSA-testar. Ressurskrevjande molekylærbiologiske undersøkingar blir brukte for å identifisere bakterieisolat som ein mistenkjer er spesielt viktige i smittevernsamanheng. Det gjeld for eksempel for bakteriar som meticillinresistente gule stafylokokkar (MRSA), vankomycinresistente enterokokkar (VRE) og ESBL-produserande bakteriar. Undersøkingane er òg viktige for å oppklare utbrot fordi dei kan gi informasjon om kva bakterieisolat som høyrer til den same klonen. Analysane krev ofte særskild ekspertise og/eller kostbart utstyr. Helse Førde Førde sentralsjukehus har sidan 1981 hatt ei lita mikrobiologisk avdeling som ikkje er blitt utbygd til eit gjennomsnittleg fylkeslaboratorium. Det blir utført vanleg bakteriologi og parasittologi i tillegg til avgrensa serologi og virologi for pasientar frå sjukehus og allmennpraksis. Avdelinga planlegg å starte med ein del molekylærbiologiske undersøkingar i 2012. Helse Bergen Mikrobiologisk avdeling (MIA), Haukeland universitetssjukehus, er den største mikrobiologiske avdelinga i Helse Vest. Ho er tilknytt Universitetet i Bergen. Avdelinga har bakteriologisk og virologisk seksjon i tillegg til seksjon for medieproduksjon og ein kontorseksjon. Repertoaret dekkjer heile det mikrobiologiske spekteret. Bakteriologisk og virologisk seksjon har fire overlegar i full stilling og fire i bistilling. Det er fire assistentlegestillingar, tre av dei for hovudutdanning av spesialistar i medisinsk mikrobiologi og éi for sideutdanning av spesialistar i infeksjonsmedisin. Regionalt kompetansesenter i sjukehushygiene finansierer 1,0 bioingeniør og 0,2 overlegestillingar tilknytte MIA i Bergen. Hovudoppgåva for desse er å tilby molekylærbiologiske undersøkingar i samband med mikrobiologisk overvaking og diagnostikk ved utbrot av sjukehusinfeksjonar i Helse Vest. I samband med flyttinga av MIA til nytt laboratoriebygg i 2010 blei infeksjonsmedisinsk laboratorium ved medisinsk avdeling nedlagt, og MIA overtok funksjonane. Helse Fonna Laboratorium for medisinsk mikrobiologi ved Haugesund sjukehus utfører vanlege bakteriologiske undersøkingar frå inneliggjande og polikliniske pasientar ved sjukehusa i Helse Fonna og Haugesund Revmatismesykehus. Laboratoriet er på langt nær bygd ut som eit vanleg fylkeslaboratorium. Det er tilsett to spesialistar i medisinsk mikrobiologi, og dei samarbeider med smitteverngruppa i Helse Fonna. Helse Stavanger Avdeling for medisinsk mikrobiologi, Stavanger Universitetssjukehus, er nest etter Haukeland universitetssjukehus det best utbygde laboratoriet i Helse Vest. Avdelinga har seksjon for bakteriediagnostikk, virusdiagnostikk, molekylær mikrobiologi, seksjon for medieproduksjon og kontorseksjon. Avdelinga har eit breitt repertoar inkludert tuberkulosediagnostikk, soppdiagnostikk og parasittologi. Ho har nasjonal 24
Helse Vest RHF 2012 2015 referansefunksjon for legionelladiagnostikk. Avdelinga har tre heimlar for overlegar og to for legar under utdanning. Ho gir sideutdanning til spesialistkandidatar i infeksjonsmedisin. Private institusjonar i Helse Vest Biokjemisk laboratorium ved Haraldsplass Diakonale Sykehus har ein seksjon for mikrobiologi som utfører enklare bakteriologiske dyrkingar (urindyrking, inkludert identifisering av bakteriar på kromogene medium, resistensbestemming, primærdyrking av blodkulturar), toksinundersøkingar (clostridium), antigentestar og mikroskopi, stort sett på prøvar frå pasientar som er innlagde på sjukehuset. Den medisinsk mikrobiologiske kompetansen blir vareteken av infeksjonsmedisinar, som er med på å lese av og vurdere prøvane. Rutinane er utarbeidde i forståing med mikrobiologisk avdeling ved Haukeland universitetssjukehus, og prøvane blir eventuelt vidarebehandla der. Genteknologiske undersøkingar Genteknologiske undersøkingar er blitt obligatoriske for å avgjere om det er snakk om eit infeksjonsutbrot eller ikkje. Nye metodar er under utvikling. Slike analysar er forholdsvis ressurskrevjande, og det er avgjerande at dei kan utførast raskt når ein treng dei. I tillegg til sjølve analyseutføringa krevst det betydeleg kompetanse for å vurdere resultata. Landsfunksjon for MRSA er lagd til St. Olavs Hospital. Det omfattar òg genteknologiske undersøkingar av MRSA som no ikkje lenger blir utførte rutinemessig i Helse Bergen. Andre antibiotikaresistente bakteriar som VRE og ESBL har alt gitt utbrot i regionen, og nye utbrot må forventast. Genteknologiske undersøkingar blir rekna som nødvendige for å få oversikt og kontroll over utbrot. Denne typen undersøkingar blir utførte både i Helse Stavanger og i Helse Bergen. Mikrobiologisk laboratorieaktivitet i Helse Vest Tabellen nedanfor gir ei oversikt over stillingar og kor mange undersøkingar som er utførte ved dei mikrobiologiske avdelingane, og mikrobiologisk diagnostikk ved medisinsk avdeling, Haukeland universitetssjukehus og biokjemisk laboratorium, Haraldsplass Diakonale Sykehus. Overlegar Overlegar i 25 % bistilling Legar under utdanning Bioingeniørar Andre Analysar 2011 (cirkatal) Helse Førde 2 1 10 3,5 ca. 90 000 (a) Helse Bergen Mikrobiologisk 4 4 4 43,5 13 548 000 (a) avdeling (MIA) Helse Fonna 2 55 35 000 (b) Helse Stavanger 3 2 31 8 488 000 (a) HDS, Haraldsplass 0 (c) 1,4 10 000 Utfyllande kommentarar til tabellen: (a) inkludert blodgivarscreening (b) ikkje inkludert blodgivarscreening, som blir utført i Stavanger (c) infeksjonsmedisinar er med i avlesing og vurdering 25