VI DELER. Plan for trosopplæring i Den norske kirke. Høringsutkast 2009

Den norske presteforenings høringsuttalelse til VI DELER. Plan for trosopplæring i Den norske kirke. Høringsutkast 2009 Den norske kirkes presteforening vil hermed gi sin høringsuttalelse til Plan for trosopplæring i Den norske kirke. Vi følger høringsspørsmålene punkt for punkt og gir noen kommentarer og forslag til konkrete endringer av teksten. Først og fremst vil vi svare på det overordnede hovedspørsmålet om planen vil være et tjenlig redskap for det lokale planarbeidet i menigheten med å utvikle en systematisk og sammenhengende trosopplæring [..], slik høringsbrevet legger vekt på (se høringsspørsmål 10). Forord og kapittel 1 Livslang læring. 1a. I forordet savner vi en informasjon om bakgrunnen for planen, noe høringsbrevet gir et stykke på vei. Slik informasjon ville gjøre det lettere å forstå ikke bare deler av teksten (f. eks. hvorfor et omfang på 315 timer?), men også intensjonen med teksten som helhet. Det er viktig at planen i starten gir nødvendig bakgrunnsinformasjon og sier klart hva slags sjanger den representerer, særlig i forhold til tidligere planer man viser til (Plan for dåpsopplæring og Plan for konfirmasjonstiden), og som denne planen er tenkt å erstatte. Når trosopplæringsreformens femårige forsøksfase nevnes, ville det også vært naturlig å informere om hva denne har gitt av innsikter og føringer for den foreliggende planen. I gjennomlesningen av planen som helhet får man ikke noe klart inntrykk av hva man har lært av forsøksfasen når man nå skal gå inn i en nysatsing på trosopplæring i alle menighetene. Her gjenstår et viktig arbeid. Henvisninger til evalueringsrapporter av forsøksfasen bør også reflekteres i bakgrunnskapitlet vi etterlyser. Bakgrunnsinformasjon vil være særlig påkrevd for menigheter, prester og kateketer som ikke har deltatt i forsøksfasen. Det ville også være naturlig å vie et eget avsnitt til å utdype hva som er Målet for trosopplæringen (noe sies om dette i avsnittet Livslang læring). Slik det nå står kommer henvisningen til toleranse, religionsdialog og styrket demokrati i kirken for brått på. Man bør også klargjøre bedre forholdet mellom den foreliggende planen og målet for trosopplæring. Planen betegnes i forordet som et redskap for menighetsråd og andre som har ansvar for trosopplæring i lokalmenigheten, og som et ressursdokument. Begge betegnelsene gir anledning til å tro at dette dokument er noe menighetsråd og de som har ansvar for trosopplæring i lokalmenigheten selv kan velge om de vil gjøre seg bruk av eller ikke. Når planen likevel også betegnes som en retningsgivende plan, blir det i starten svært uklart hva slags dokument dette er. Dette vil vi komme tilbake til i forbindelse med høringsspørsmål 10. 1b. Vi slutter oss til det helhetlige læringssyn i kapittel 1 med prinsippene om menigheten som lærende fellesskap, ritualer i hverdag og høytid som del av trosopplæringen, og trosopplæring som en danningsprosess og livslang læring, (s. 4). Dette bør logisk sett lede opp til en tydelig begrunnelse for hvorfor man da skal satse spesielt på 0-18-års-gruppen, noe vi savner. Kapittel 2 Vi deler 2a. I dette kapitlet tematiseres hva som ligger i planens tittel: Vi deler. Tittelen kan gi inntrykk av at trosopplæring handler om en horisontal deling mellom oss, og altså være noe rent antroposentrisk (slik de 4 poengterte tesene om Vi deler nederst side 5 kan bli oppfattet

som). For å unngå en slik slutning, starter dette avsnittet med å vise til Guds handling med oss gjennom dåpen og troen som skapes og opprettholdes i oss. Kanskje kunne man overveie å styrke dette teosentriske perspektivet i planen om man innførte som et gjennomgående hovedsynspunkt at trosopplæring (= Vi deler ) er basert på og handler dypest sett om at Gud deler med oss? Det kunne gitt et inkarnatorisk og soteriologisk fundament for planens tittel. I dette kapitlet kunne man også ha styrket den formende eller transformerende dimensjonen ved det kristne livet, i tilknytning til det viktige avsnittet øverst på side 9. Det vil også kunne svekke det litt glatte, vellykkede og harmoniserende inntrykket som planen kan gi av hva trosopplæring er og kan føre til. Dokumentet formidler lite av livsdimensjoner som tvil, kritikk, kamp, motstand, lidelse og ondskap, noe også barn opplever. Man bør også styrke syndsforståelsen i dette kapitlet, i Bibelteksthenvisningene i vedleggene og i dokumentet som helhet. Dette vil gi mer mening til ord som forsoning og kjærlighet. Dessuten er syndsforståelsen en betydelig pedagogisk ressurs og danner en meningsgivende, sannferdig og solidarisk basis for vår deling med hverandre. Med styrking av disse to dimensjonene vil trosopplæringsarbeidet kunne få et rikere teologisk og antropologisk ressurstilfang. Enhver pedagogikk må være håpsstyrkende, men må samtidig tale sant om hva menneskelivet kan påføre og troen koste oss. Kapittel 3 Størst av alt trosopplæringens innhold 3a. En svært vellykket side ved høringsutkastet er etter vår mening de tre gjennomgående aspektene ved trosopplæringens innhold: Kirkens overleverte tro, Kristen tro i praksis - og Livstolkning og livsmestring. Det naturlige ville kanskje være å starte med Kirkens overleverte tro (side 11) og ikke med Livstolkning og livsmestring - for så å gå til Kristen tro og praksis og Livstolkning og livmestring. Den livstolkning og livsmestring som vi håper skal fremmes vil jo være formet av de to andre aspektene ut i fra troen på den treenige Gud, og ikke stå som noe trosnøytralt og abstrakt. 3b. I kolonnene (s. 12-13) bør det være mulig å gjøre beskrivelsene under Livstolkning og livsmestring eksempelvis noe mer konkrete og bedre relatert til Kirkens overleverte tro enn det fremgår. Slik de nå er virker de svært abstrakte og lite integrert med de andre to dimensjonene. Et annet spørsmål er om ikke disse aspektene burde vært mye mer utførlig definert innholdsmessig. På dette punkt, og ellers, mener vi at planen er for kortfattet og generell til å være et velegnet redskap for lokalt trosopplæringsarbeid (jfr. punkt 10). Mange kan føle behov for å gå til Plan for dåpsopplæring for å få mer konkret hjelp til å utforme den lokale trosopplæringsplanen. Kapittel 4. Trosopplæringens oppbygning 4 a. Vi ønsker å beholde omfanget med 315 timer. Likevel er vi sterkt bekymret for at dette ikke vil la seg gjennomføre i praksis. Den opprinnelige finansieringen var basert på dette timetallet, og når tilskuddet nå er senket radikalt, burde også timetallet gå ned. Men å tilby mindre enn 315 timer vil ut fra en pedagogisk synsvinkel være problematisk. Det må en viss mengde til for at trosopplærings-prosjektet skal bli bærekraftig. Her er altså et stort sprik mellom plan og realitet. Dette ressursproblemet må synliggjøres for myndighetene. Om det mangler penger og folk til å drive dette arbeidet, frykter vi for at trosopplæringsprosjektet vil

skape stor frustrasjon hos mange menigheter og prester, og falle sammen. En måte å løse dette på er at menigheter innfører bare deler av planen inntil finansiering er kommet på plass. 4c. Også beskrivelsen av læringsløpet er for kortfattet og for utydelig. Vi ønsker noe mer enn eksempler på aktuelle tiltak når en landsomfattende reform i Den norske kirke skal gjennomføres. Her gis det for få føringer for lokalmenighetene. Folkekirkelig sett vil trosopplæringen vanskelig kunne slå igjennom når opplegget er så lite profilert i form av nasjonale standarder og pålagte konkrete tiltak. Man synes ikke å ha vunnet noe nytt i forhold til de innarbeidede trosopplæringsformene som vi i flere tiår har hatt (dåpsfasen, 4-årsboka og konfirmanttiden). Her etterlyser vi sterkere føringer, i lys av erfaringene fra forsøksperioden og i lys av katekumenal nytenkning. Blant annet bør vi igjen reise spørsmålet om en tydelig, nasjonal standard for trosopplæringstiltak for 5-6-åringer, hvor deltakelse i nattverdfeiring kan inngå som et viktig element. Satsing på aldersgruppen 6 10 år kan også være et særlig prioritert satsingsfelt. Baby-sang synes å være et tiltak som har fått stor oppslutning i menighetene, kanskje også ministrantordning for konfirmanter. I 13-18-årsfasen savner vi en sterkere fokusering på å motivere unge til å utdanne seg til en kirkelig tjeneste. Rekruttering omtales i planen bare i forbindelse med rekruttering til frivillig medarbeiderskap, noe som selvsagt også er svært viktig (s. 26). Gode opplegg hvor tenåringer får møte og bli kjent med kirkelige ansatte og deres arbeidsoppgaver bør tematiseres klart i planen og legges til rette for, ikke minst på bakgrunn av det rekrutteringsbehov kirken har. En evaluering av forsøksfasen påpeker også at rekrutteringsspørsmålene ikke er godt nok ivaretatt (jfr. Hauglin/Lorentzen/ Mogstad 2008:217) 5. Konfirmasjonstiden 5b. Vi støtter forslaget om å utvide konfirmasjonstidens omfang til 60 timer. En forutsetning for dette er at det følger med personellmessige og økonomiske ressurser til denne økning. 5c. Vi er også enige i forslaget om at konfirmasjonstiden normalt skjer i det året man fyller 15 år. 5d. I forbindelse med konfirmasjon synes vi det legges for lite vekt på den betydning som selve konfirmasjonssøndagens gudstjeneste med forbønn for den enkelte har for konfirmantene og deres familie. Nyere empiriske undersøkelser viser at dette ikke er tilstrekkelig forstått i kirken, heller ikke av prester (vi viser til en europeisk konfirmantundersøkelse som ble presentert av KUN og KIFO på KUN-konferanse i Tromsø 19.-20. mars, se Vårt Land 23.mars 2009 side14-15). Setningen: Konfirmasjonen tilfører ikke noe nytt til dåpen, kan med fordel sløyfes. Et slikt utsagn er ikke uriktig, men gjelder prinsipielt sett ikke bare konfirmasjon, men enhver kirkelig handling og gudstjeneste etter dåpen. Det blir derfor galt å fremheve dette kun i sammenheng med konfirmasjon. Vi er enig i understrekningen av at konfirmasjonstiden skal inneholde alle hovedaspektene i trosopplæringens innhold og gi en helhetlig oversikt [..]. Katekismestoffet bør fortsatt ha en sentral rolle. I tillegg mener vi at det er nødvendig å legge mer vekt på betydningen av week-end og leir for at konfirmantene kan få et godt utbytte av konfirmanttiden. Dette krever imidlertid betydelige personellmessige ressurser, både av ansatte og frivillige.

6. Tverrgående perspektiv 6a. Vi slutter oss til det som står i dette viktige kapitlet. Det er viktig at alle faggrupper i menigheten og frivillige blir involvert i prosessen med å utforme lokal trosopplæring. Ofte overser man den bredde og betydning som kirkelig korarbeid blant barn og unge har i trosopplæringen, og blant svært mange voksne i den livslange læring (s. 26). I avsnittet Tverrfaglig samarbeid ville det vært naturlig å nevne presten sammen med kirkemusiker når man omtaler gudstjenestens sentrale rolle i trosopplæringen (s. 27). Samarbeid med barne- og ungdomsorganisasjoner må også fremheves, samtidig som det er viktig å være klar over at disse organisasjonene ikke er like sterkt representert alle steder i landet. 6c. Dette kapitlet tematiserer kort samarbeidet med hjemmet og familien. Vi mener at dette temaet burde fått et eget kapittel i planen. Enhver som skal arbeide med lokal trosopplæringsplan må være fortrolig med den grunnleggende rolle familien og hjemmet har i alt som har med barns oppdragelse og læringsmiljø å gjøre. I samarbeidet med hjemmet og familien har kirken et stort forbedringspotensial. Foreldre og foresatte må inviteres til å delta i planleggingen av trosopplæringen og gis en tydelig klageadgang på opplæringen. Dåpssamtalen, dåpen og foreldrenes og faddernes løfte (sammen med menighetens løfte) innebærer en gjensidig forpliktelse mellom foreldre/faddere og menighet. Fadderinstitusjonen hører også med i denne sammenheng og bør få en bredere plass i planen. Også samarbeidet kirke barnehage/skole bør tematiseres i planen, også dette helst i et eget kapittel, eventuelt som del av kapittel 6. Fra kirkens side er det vanskelig om det samarbeidet som kirken faktisk har med disse skal være helt utenfor synsfeltet når man planlegger trosopplæring. I dette samarbeidet kommer kirken i kontakt med en betydelig bredde av døpte som man ellers ikke når, og barnehage/skole-kirke-samarbeid vil uansett måtte få betydning for hvordan man planlegger kirkens egen trosopplæring. Trosopplærere har også en viktig oppgave i å hjelpe alle døpte barna til å orientere seg helhetlig i deres virkelighet. 7. Lokalt planarbeid 7a. Vi mener at høringsutkastet, i den form det foreligger, ikke vil gi tilstrekkelig føringer og hjelp til menighetenes arbeid med å utvikle lokale trosopplæringsplaner. Dette kommer vi tilbake til i spørsmål 10. For øvrig inneholder også dette kapitlet mange viktige og gode råd for lokalt planarbeid. 8. Ansvarsforhold 8a. I beskrivelsen av soknets organer (s. 31) har man sett bort fra at soknepresten institusjonelt er et eget kirkelig organ eller institusjon i soknet, som inngår i samvirke med soknets menighetsråd i tråd med Den norske kirkes embete-og-rådsstruktur. Soknets fremste representanter er derfor menighetsrådsleder og sokneprest. Dette betyr at soknepresten som ex officio-representant i menighetsrådet har en særlig form for ansvar når menighetsrådet skal utforme og vedta en lokal trosopplæringsplan. Planen bør reflektere dette forholdet for å hjelpe både menighetsråd og prest til å samspille på en god måte. Med sitt pastorale og læremessige ansvar forventes da soknepresten å ta aktivt del i menighetsrådets samtale om en så viktig sak som den lokale trosopplæringsplanen er, og gi kvalifiserte innspill til saken. Dette gjelder uavhengig av om menigheten har kateket eller ikke. Menighetsrådet bør vurdere sokneprestens innspill og så fatte sitt vedtak etter at alle i rådet har tilkjennegitt sitt syn.

Det er derfor underlig at planen fokuserer på prostens rolle og ikke på den lokale sokneprest, som inngår som del av det menighetsråd som fatter vedtak om saken. Når det er sagt, er det også viktig å bekrefte planens poeng med de muligheter som prosten kan tilføre trosopplæringen, når dette arbeidet samordnes mellom flere menigheter i samme prosti. Prosten har, som arbeidsgiver for prestene, et særlig ansvar for å samordne prestetjenesten og sørge for at trosopplæring blir tilgodesett når arbeidet fordeles mellom prestene. I tillegg har alle menighetsprester i følge tjenesteordningen et ansvar for å utføre dåps- og konfirmasjonsopplæring. Et slikt ansvar ligger i enda større omfang hos kateketen, som dessuten har oppgaven med å samordne og lede kirkens undervisningsarbeid. Mange menigheter har ikke kateket, slik at det ofte blir presten som får oppgaven lagt på seg når trosopplæringsplanen skal virkeliggjøres. Dette gjør oss som presteforening bekymret for et manglende samsvar mellom planens ambisjoner og ressursene til å virkeliggjøre den. Vi ser et behov for å avklare ansvarsforholdet i menigheter som både har kateket og trosopplæringsleder. Dette er ikke drøftet i dette kapitlet. En stor utfordring ved innføringen av trosopplæringsplanen er å skape tydeligere stillingsmønstre og legge til rette for kompetanseheving for mange som i dag leder lokale trosopplæringsprosjekter. Her må Kirkerådet intensivere kontakten med både Kateketforeningen og de kirkelige utdanningsinstitusjonene. Når det gjelder kantor eller kirkemusiker er uttrykket å knytte trosopplæring til (!) kirkemusikalsk arbeid en litt for løs formulering, da mye kirkemusikalsk arbeid er trosopplæring. 8b. Presteforeningen er enig i at biskopen, ut fra sitt læremessige tilsynsansvar, skal være den som godkjenner lokale forslag til plan for trosopplæring. Dette forutsetter at Biskopen har til rådighet god kateketisk rådgiverkompetanse på bispedømmekontoret å samrå seg med. Om planen får en tydeligere karakter av strukturelt og innholdsmessig å være en nasjonal plan med flere felles standarder for alle menighetene, vil biskopens rolle som inspirator bli mer fremtredende. 9. Verktøy Under faglig oppfølging mener vi det ikke bare bør handle om faglig påfyll og inspirasjon til medarbeidere i trosopplæring, men også om mer utdypende og videreutdannende kurs. Gjennom Fagråd i kateketikk samarbeider Presteforeningen med Kateketforeningen om trosopplæring og kirkelig undervisning som helhet, og om fordypende videreutdanning over ett eller to år for prester og kateketer. Vi ønsker å bidra aktivt til å styrke interessen for, og kompetansen blant prester og kateketer i trosopplæring. 10. Helhetlig vurdering og generelle kommentarer 10a og b. Det er nedlagt mye godt arbeid og gode pedagogiske læringsprinsipper i høringsutkastet. Likevel mener vi at det foreliggende høringsdokumentet ikke er en tjenlig plan for menighetenes arbeid med å utvikle det lokale trosopplæringsarbeidet. Med dette mener vi: 1. Utkastet er ikke en nasjonal trosopplæringsplan for Den norske kirke, men mer et idéverktøy og inspirasjonsdokument for å lage en lokal plan. Planen bør etter vår mening gi

menigheten sterkere føringer for deres trosopplæringsarbeid, både i form og innhold. I forholdet mellom enhetlig plan og lokal tilpasning er for mye overlatt til den lokale menighet. Dette er en problemstilling som vi også gjenkjenner fra det pågående liturgiske reformarbeidet. Trosopplæringsplanen går etter vår oppfatning enda lenger enn liturgireformen i kongregasjonalistisk retning, slik at det blir vanskelig å gjenkjenne trosopplæringen på tvers av menighetene i Den norske kirke. Det stedegne har fått overvekt i forhold til det som er felles for våre menigheter. Et svært høyt antall mennesker flytter i løpet av et år. Det tilsier en større grad av fasthet og felles profil. Det må være mulig for dåpsforeldre og faddere å få en oppfatning av hva de kan forvente kirken vil tilby deres barn. 2. Planen bør innføre et klarere skille mellom hva som er tenkt å være felles standarder for rammer, innhold (med kjernestoff) og tiltak i den lokale trosopplæring - og idéer til hva man kan gjøre. Det vil også gi mer hjelp til dem som skal utforme lokale trosopplæringsplaner. Vi mener at det fremdeles gjenstår et arbeid med å reflektere over hva reformperioden har lært oss og hva vi ut fra et videre perspektiv mener bør være felles standarder for lokalmenighetene. Presteforeningens Sentralstyre 21. april 2009