Institutt for energiteknikks kommentarer til NUPIs rapport:

Lagt ut på intranett 2002-05-08 IFEs uttalelse til Miljøverndepartementet april 2002 ang. NUPIs rapport om Haldenprosjektet og MOX Institutt for energiteknikks kommentarer til NUPIs rapport: Vurdering av utenrikspolitiske sider ved fortsatt drift av OECD Halden Reactor Project (Haldenprosjektet) Innledning Rapporten er utarbeidet av NUPI i henhold til mandat og skriftlig avtale med Miljøverndepartementet av 5. februar 2002 om å vurdere utenrikspolitiske sider ved fortsatt drift av forskningsreaktoren i Halden. Instituttet gjør oppmerksom på at det enkelte steder i kommentarene refereres til "forfatteren" og ikke rapporten. Dette skyldes at den oversendte rapport inneholdt en "disclaimer" på forsiden; "Alle synspunkter står for forfatterens regning. De må ikke tolkes som uttrykk for oppfatninger som kan tillegges Norsk Utenrikspolitisk Institutt". Instituttet ble først en dag før høringsfristens utløp (25. april 2002) gjort oppmerksom på at dette skyldtes en feil, men det har naturlig nok for Instituttet reist spørsmål om NUPI sto bak rapporten. Rapporten bygger i stor grad sine vurderinger på referanser til interesseorganisasjoner og personlig kommunikasjon med enkeltpersoner, og i mindre grad på autoritative organisasjoner. Instituttet savner relevante referanser til Statens strålevern eller andre lands sikkerhets- og tilsynsorganisasjoner, OECD/NEA, og IAEA. Det samme gjelder andre lands utenrikspolitiske vurderinger av bruk av MOX. I innledningen refereres det til Statens stråleverns rapport: "Faktagrunnlag for vurdering av norsk politikk overfor produksjon, bruk og transport av MOX", som ble utarbeidet på anmodning av Miljøverndepartementet. Det er imidlertid ikke mulig å gjenfinne dette faktagrunnlaget i NUPIs vurderinger. De referanser som benyttes i kapitlene "Kjernekraft og kjernevåpen" og "MOX", f.eks. Bulletin of the Atomic Scientists, og Citizens Nuclear Information Center CNIC, representerer antinukleære interesseorganisasjoner. CNIC definerer seg eksempelvis selv som "an anti-nuclear public interest organization dedicated to securing a safe, nuclear free world." Instituttet finner mengden av referanser (117), måten de er brukt på uten sitat eller sideangivelser, og skjevheten i utvalget av de referanser som virkelig er brukt, påfallende og vitenskapelig sett kritikkverdig. Forfatteren benytter også upresise uttrykk som "sannsynligvis svekke norsk innflytelse ", "tyske eksperter", etc. Summen av dette gjør at balansen i saksfremstillingen generelt blir skjev og at utredningen preges av metodiske og faglige svakheter. Rapporten tegner et bilde av internasjonalt safeguards-arbeid som svakt og utilstrekkelig. Begrunnelsen synes å være at nasjoner kan bryte ikke-spredningsavtalen og at interessen for "Tilleggsprotokollen" så langt skal ha vært laber. Rapporten omtaler ikke det omfattende arbeid

- 2 - som Norge ved Utenriksdepartementet og andre land har drevet i snart 40 år, og de resultater som tross alt er oppnådd på dette området. Rapporten kommenterer ikke det faktum at Norge, som vertskap for OECD Halden Reactor Project, i over 40 år har bidratt til å forbedre sikkerheten ved kjernekraftverk i våre nærområder og ellers i verden. Dette har utvilsomt gitt Norge en utenrikspolitisk tyngde i internasjonale fora for reaktorsikkerhet, nedrustning, ikke-spredning og safeguards. Kommentarer til NUPI-rapportens konklusjoner Vurdering av betydningen av den MOX-relaterte virksomheten i Halden for Norges arbeid for å få redusert forurensningen og forurensningsfaren knyttet til reprosessering av brukt kjernebrensel. NUPI-rapporten hevder: "Internasjonal MOX-forskning har pågått i flere tiår, men i dag benytter bare et mindre antall kjernekraftreaktorer MOX. Videre forskning kan bidra til å øke denne andelen". Det som vil være avgjørende for bruken av MOX, er de enkelte lands egne vurderinger og beslutninger i denne sammenheng. Haldenprosjektets forsk-ning på MOX vil selvsagt ikke ha noen innflytelse på politiske beslutninger i andre land, men vil kunne bidra til å øke sikkerheten ved bruk av MOX. Flere land har satset på en strategi som innebærer bruk av MOX, og en rekke langsiktige avtaler er inngått med reprosesseringsanlegg som Sellafield. Den videre virksomhet ved Sellafield er derfor primært avhengig av disse langsiktige kontraktene. I henhold til disse vil reprosessering fortsette med mindre uforutsette hendelser inntreffer. De totale utslippene fra reprosesseringsanlegg er gått vesentlig ned de siste tiår, og det arbeides for å redusere de radioaktive utslippene ytterligere. IFE støtter de bestrebelser og tiltak som gjøres for å begrense disse utslippene. Haldenprosjektets arbeid for økt reaktorsikkerhet bidrar også til å redusere utilsiktede utslipp av radioaktivt materiale. Vurdering av betydningen av MOX-teknologien og Haldenprosjektets MOX-relaterte virksomhet i kjernesikkerhets-, ikke-sprednings-, og nedrustningssammenheng, inkludert bruk, behandling, lagring og transport av MOX. NUPI-rapporten diskuterer flere aspekter vedrørende bruk av MOX. MOX-teknologien ble utviklet for å ta i bruk sivilt separert plutonium som energiressurs. Uten bruk av MOX vil allerede separert plutonium måtte lagres eller deponeres. Dette gjelder både sivilt kraftreaktorog militært våpenplutonium. Sikrings- og kontrollproblemene som skisseres i rapporten adresseres i et omfattende internasjonalt samarbeid for videreutvikling av eksisterende kontrollsystemer. De øvrige utfordringer som nevnes i rapporten er likeverdige med de som bearbeides i dagens reaktorteknologi og er håndterbare. Rapporten poengterer at "Å presentere MOX-brensel og MOXteknologi som en ferdig og endelig "løsning" på plutoniumproblemet er derfor i beste fall prematurt". Ingen fremstiller MOX-teknologien som en endelig løsning i den forstand at det

- 3 - ikke fortsatt vil være behov for internasjonale kontrollregimer. Og, som uttalt i rapporten " kan MOX-forskning for å redusere kvantaene av militært plutonium være på sin plass, også i Halden." Bruk av MOX krever ikke "ekspansiv nybygging" av spesielle reaktorkonstruksjoner slik det hevdes i rapporten. De over fire hundre reaktorer som er i drift og de mer enn tretti som er under bygging er ikke basert på MOX-teknologi, men kan tilpasses denne. Det finnes ingen dokumentasjon for utsagnet om at bruk av MOX vil innebære forlenget drift av Russlands eksisterende reaktorer. Det er intet som tilsier at de alternativer til sluttløsning som er angitt i rapporten vil kunne føre til raskere, rimeligere og mer sikkerhetsmessig akseptable sluttløsninger enn MOX-varianten. Det er pr. i dag ingen land som har operative deponier og det å etablere slike for store mengder plutonium vil være en tidkrevende prosess. Sikkerhetsmessig vil immobiliseringsalternativet trolig være en dårligere løsning fordi en nasjonalstat med deponert plutonium/avfall kan, som forfatteren også antyder for andre alternativer, bryte ikke-spredningsavtalen og ta dette opp igjen og separere plutoniumet. Vurdering av hvorvidt Haldenreaktorens høye alder, til tross for at den er en forskningsreaktor, kan bidra til å svekke Norges troverdighet i arbeidet for avvikling av eldre kraftproduserende risikoreaktorer i våre nærområder. Og vurdering av prosjektets betydning for sikkerhet ved og forlengelse av levetiden for eldre reaktorer i deltagerlandene. NUPI-rapporten hevder at "Det norske argumentet om at Russland må avvikle sine aldrende atomkraftverk uten at levetiden forlenges ytterligere, kan på lengre sikt sannsynligvis svekkes av at Norge selv opprettholder drift av en reaktor av relativt høy alder". I alle land er det reaktorens tekniske og sikkerhetsmessige tilstand som avgjør om den er skikket for videre drift, ikke reaktorens nominelle alder. Likevel fremholder forfatteren, uten begrunnelse, at Haldenreaktorens alder sannsynligvis vil svekke Norges argumentasjon. Den internasjonale argumentasjonen for å legge ned Kolaverkene og Leningradverket i Russland er ikke basert på alder, men på at de er risikoanlegg fordi sikkerhetsstandarden ved disse kjernekraftverkene er lav. Til sammenligning er det svenske kjernekraftverket Oskarshamn 1 (satt i kommersiell drift i 1972) like gammelt som det eldste Kolaverket. Likevel har kraftselskapet Oskarshamn Kraftgrupp (OKG) som mål at dette verket skal drives i 20 år til fordi det forventes at reaktoren vil oppfylle alle svenske sikkerhetskrav i denne perioden (Kilde: Årsrapporten Erfarenheter från Driften av de Svenska Kärnkraftverken 2001, utgitt av Kärnkraftsäkerhet och Utbildning (KSU) AB.) En eldre reaktor er nødvendigvis ikke mindre sikker enn en nyere reaktor. Det er verdt å merke seg at de to eneste alvorlige ulykkene i sivil kjernekraftindustri skjedde ved nye anlegg. Det avgjørende for en reaktors sikkerhet er dens konstruksjon, tekniske tilstand og den sikkerhetskultur som driftsorganisasjonen innehar. NUPI-rapporten hevder: "Distinksjonen mellom sikkerhetsforebyggende og driftsforlengende kjernekraftforskning i Halden synes å være liten".

- 4 - Tilsynsmyndighetene som deltar i Haldenprosjektet har som oppgave å påse at deres lands reaktorer er tilstrekkelig sikre, med god margin, for å tillate videre drift. Det er ikke deres oppgave å forlenge driften og brukstiden av reaktorene. Industrideltagerne i Haldenprosjektet har også en hovedinteresse i sikkerhetsforskningen, i det disse må dokumentere at de oppfyller de krav som stilles til sikker drift av deres reaktorer. OECD NEA deler denne oppfatning av at Haldenprosjektet primært er et sikkerhetssamarbeid. Haldenprosjektet hører derfor inn under OECD NEAs Nuclear Safety Division. Kommentarer til enkeltkapitler "Halden-reaktorens betydning for levetid og sikkerhet ved reaktorer i våre nærområder" Ved Haldenprosjektet konsentreres forskningen om sikkerhet og driftspålitelighet ved kjernekraftverk og andre komplekse prosessanlegg. Hovedområdene er brensel- og materialsikkerhet og menneske-teknologi-organisasjon, og samtlige fokuserer på driftssikkerhet. Deler av virksomheten har også relevans til bedre utnyttelse av brenselet for derved blant annet å redusere mengden av høyaktivt avfall. I rapporten snus dette på hodet. Reaktorsikkerhetsarbeid inneholder både uhellsforebyggende og konsekvensreduserende elementer. De uhellsforebyggende har som målsetning å forhindre at uhell/ulykker oppstår og at disse får utvikle seg til katastrofer. De konsekvensreduserende har som mål å redusere følgene av spesielt radioaktive utslipp. Handlingsplanen for atomsaker i våre nordlige nærområder legger vekt på begge disse områdene i tillegg til lagringsproblematikk og renseteknologi for lavaktivt avfall. Når det gjelder det uhellsforebyggende arbeidet har IFE-Halden, koordinert og ledet av Statens strålevern, gjennomført viktige sikkerhetsfremmende reaktorteknologiske tiltak ved Kolaverket. IFEs bidrag til Handlingsplanen har i all hovedsak vært rettet mot høyning av sikkerheten ved Kola og Leningrad reaktorene og mot å redusere sannsynligheten for ulykker. Det kan ikke utelukkes at dette kan frigjøre ressurser som kan nyttes til formål som sikter mot forlenget drift. Denne argumentasjon kan imidlertid benyttes for all bistand, norsk eller internasjonal, som ytes til Nordvest Russland. Støttetiltak for monitorering, overvåking, radioaktiv kartlegging og materialkontroll har som målsetning å bedre beredskapen og redusere konsekvensene ved en eventuell ulykke. Overordnet sett ser IFE det som klart ønskelig også for Norge at disse reaktorene har så god sikkerhetsstandard som mulig i hele driftsperioden. I rapporten innrømmes det at alder "ikke uten videre" er en god indikator på reaktorsikkerhet, men likevel kan drift av Haldenreaktoren sannsynligvis svekke norsk argumentasjon mot høyrisikoanlegg. Som det fremgår av det som er anført ovenfor er nominell alder ingen indikasjon på reaktorsikkerhet. Det er verdt å nevne at eldre reaktorer statistisk gjennomgående viser bedre driftssikkerhet enn nye. Det ville være naturlig at rapporten i denne sammenheng drøftet at et ti-talls reaktorer i USA etter nøye granskning fra sikkerhetsmyndighetene, har fått øket lisensieringstiden til 60 år, og at flere anlegg vil komme etter. Dette skjer nok ikke på grunn av, eller med referanse til andre

- 5 - eldre reaktorer eller til Haldenreaktoren, men utelukkende på basis av amerikanske myndigheters vurdering av reaktornes tekniske og sikkerhetsmessige tilstand. "Haldenreaktorens betydning for radioaktiv forurensning" Kapitlet presenterer en samling tilfeldig valgte og lite relevante momenter for vurdering av utenrikspolitiske sider ved Haldenprosjektet. Norges myndighetsorgan på dette området, Statens strålevern stiller krav til teknisk sikkerhet og utslippsbegrensninger og foretar grundige vurderinger og løpende tilsyn av IFEs nukleære virksomhet. På bakgrunn av at Haldenreaktoren i mer enn 40 år ikke har overskredet myndighetenes utslippsgrenser, er eksemplene på forurensning mot slutten av kapitlet både søkte og lite relevante for utenrikspolitiske vurderinger av Haldenprosjektet. I det følgende belyses tre feilaktige utsagn fra side 12, vedrørende henholdsvis utslippstillatelse, utslipp av kjølevann og en brenselsfeil. 1. I brev av 24.09.1959 fikk Haldenreaktoren, etter at NVE og kommunale og sentrale helsemyndigheter var konsultert, tillatelse av Statens Radiologisk Fysiske Institutt (forløperen til Strålevernet) til å slippe ut radioaktivitet innenfor ICRPs anbefalinger og fastlagte grenseverdier. Fra 1970 ble tillatelsen gitt av Statens Institutt for Strålehygiene og senere av Statens strålevern. 2. Haldenreaktoren har ikke sluppet reaktorkjølevann til Halden Kommunes avløpsanlegg. Vannet rapporten refererer til var svakt forurenset sigevann fra fjellet, samt lavaktivt vann fra IFEs vaskeri og vann til kjøling av pumper og kjølere. 3. Den omtalte brenselsfeilen 28. januar 2001 førte ikke til noen form for radioaktivt utslipp verken til reaktorhallen eller til omgivelsene og følgelig heller ikke til noen form for radioaktiv forurensning. IFE-Haldens totale utslipp i 2001 var henholdsvis 9,1% til vann og 4,6% til luft av grensene i utslippstillatelsen. Disse tre faktiske feil på side 12 er illustrerende for den overfladiskhet og mangel på kildekritikk som etter vår oppfatning dessverre også preger andre deler av rapporten. De har etter vår oppfatning heller ingen utenrikspolitisk relevans. Det hevdes i rapporten at virksomheten til IFEs samarbeidspartnere kan bidra til å øke den radioaktive forurensningen i våre nærområder, med spesiell henvisning til Sellafield. Deretter følger et par siders (s.13-14) beskrivelse av historiske og nylige utslipp, misligheter og uhell ved enkelte institusjoner og anlegg. Det føres imidlertid ingen argumentasjon eller dokumentasjon for hvordan IFEs virksomhet og relasjoner til disse institusjoner eventuelt skulle ha bidratt til dette, eller hvordan IFE skulle kunne medvirke til å hindre slike utslipp, uhell eller misligheter ved å bryte forskningssamarbeidet. "Kjernekraft og kjernevåpen" Kapitlet beskriver summarisk det internasjonale safeguardsarbeidet. Det sies intet om at dette tross alt har bidratt til en internasjonal kultur for kontroll av atomvåpenmateriale, og at kontrollregimet er et resultat av et vedvarende og målrettet diplomati gjennom mange ti-år.

- 6 - Utenriksdepartementet er fagdepartementet på safeguards og atomvåpenspredning, og det er UD som deltar i IAEAs forhandlinger om internasjonale avtaler og protokoller. Utenriksdepartementet har også i mange år arbeidet for deklarering og bedre kontroll med lagre og produksjon av våpenplutonium gjennom arbeidet med The Comprehensive Testban Treaty. Det ville være naturlig at UDs arbeid på dette området var nevnt og at UD var å finne på referanselisten til dette kapitlet. "Tilleggsprotokollen" omfatter ikke bare kjernekraftanlegg, reprosesseringsanlegg eller nukleært materiale som plutonium. Den omfatter også teknisk forskning ved universiteter, høyskoler og industri for å klarlegge om den teknologi som utvikles også kan nyttes for militært-nuklære formål, samt import og eksportkontroll. Å implementere Tilleggsprotokollen i store kjernekraftnasjoner er derfor et meget omfattende arbeid som nødvendigvis vil ta tid. Pr. i dag er tilleggsprotokollen undertegnet av 61 land, deriblant alle de dominerende kjernekraftland. At protokollen hittil kun er ratifisert av 24 land, gir etter vår oppfatning ikke grunn for å hevde at interessen for Tilleggsprotokollen er "laber", selv om det selvsagt skulle vært ønskelig at ratifiseringsprosessen går raskere. Rapporten hevder (s.19) at store kvanta av separert, sivilt plutonium utgjør en spredningsrisiko og dessuten kan skape problemer for dype multinasjonale reduksjoner i kjernevåpenarsenalene. MOX-teknologien kan imidlertid virke positivt i denne sammenheng fordi den gir en mulighet for å kvitte seg med våpenplutonium på en irreversibel måte. Rapportens argumentasjon vedrørende store lagre av plutonium og nedrustning, underbygger egentlig behovet for destruksjon av plutonium som MOX. Brenning av MOX i kjernekraftverk er den eneste demonstrerte måte for å ødelegge våpenkvalitet plutonium. "MOX" Det hevdes i rapporten (s.21) at " MOX-opsjonen dessuten kun er en noe mer avansert form for immobilisering og at hensikten ikke er energiproduksjon... ". Det gis ingen referanse for dette utsagnet (annet enn "tyske eksperter"), som også er i strid med argumentasjonen i andre deler av rapporten. Immobiliseringsalternativet vil ikke utelukke at materialet (teoretisk sett) kan tas opp igjen for frigjøring av Pu til våpenbruk, dersom enkelte land er villige til å bryte ikke-spredningsavtalen. Land som har reprosesseringsanlegg og land som benytter MOX-brensel, kan selvsagt, i strid med ikke-spredningsavtalen, anvende plutonium til våpenproduksjon dersom de har den nødvendige teknologi. Som nevnt ovenfor kan også land med lagret eller deponert immobilisert plutonium gjøre dette. IAEAs ikke-spredningsavtale og safeguardssystem har i snart 40 år forhindret dette. Eventuelle egenutviklede rutiner innenfor nasjonale safeguards må godkjennes av IAEA, og det er ikke dekning for rapportens utsagn om at dette vil redusere IAEAs muligheter for å avsløre organisert, statlig unndragelse av plutonium.

- 7 - Forfatteren hypotetiserer om ulike problemer ved langtidslagring av brukt MOX, mens ingen slike problemstillinger nevnes i forbindelse med immobiliseringsalternativet. Dette innebærer imidlertid også langtidslagring, og MOX-alternativets problemer er like relevante her. De tekniske utfordringene knyttet til sikkerheten ved reaktorer som benytter MOX, vurderes av tilsynsmyndighetene i de enkelte land. Utfordringene som forfatteren fremhever er av samme karakter som man har funnet løsninger for innen uranteknologien. Medlemmene i Haldenprosjektet, både lisensieringsmyndigheter og industri, har en felles interesse av å arbeide for bedre reaktorsikkerhet, herunder sikker bruk av MOX. Rapporten påpeker (s. 27-28) de positive sidene ved bruk av såkalt "inert matrix" (IMF) brensel, både i forbindelse med reduksjon av overskuddsplutonium og i et lagrings- og ikkesprednings perspektiv. Som kjent er Haldenprosjektet en pioner i eksperimentell utprøving av IMF-brensel, uten at rapporten nevner dette. Konklusjoner Rapporten drøfter i liten grad de utenrikspolitiske sider ved det internasjonale OECD Halden Reactor Project. Rapporten drøfter heller ikke de utvilsomt viktige bidrag dette samarbeidet, i mer enn 40 år, har tilført det internasjonale arbeid for forbedret reaktorsikkerhet. Rapporten er faglig og metodisk svak. Den preges av forenklinger, kritikkverdig bruk av referanser, og manglende referanser til autoritative nasjonale og internasjonale organisasjoner, og til andre lands politiske vurderinger med hensyn til safeguards og ikke-spredning i forbindelse med plutonium og MOX. Rapporten dokumenterer ikke at Haldenprosjektets MOX-forskning kan bidra til økt bruk av MOX, eller har noen sammenheng med utslipp fra Sellafield-anlegget. Rapporten gir ikke belegg for at Haldenreaktorens alder kan brukes som argument for forlenget levetid av reaktorer i andre land. Rapporten behandler flere forhold som er perifere i forhold til mandatet. Disse forhold diskuteres på en misvisende og til dels feilaktig måte, se f.eks. kapitlet om "Haldenreaktoren og radioaktiv forurensning i Norge". Rapporten gir ikke belegg for at en stans i Haldenprosjektets MOX-forskning vil ha noen som helst innflytelse på utslipp fra Sellafield. IFE, 25. april 2002