Presteforeningens høringsuttalelse om Forslag til ordning for hovedgudstjenesten

Presteforeningens høringsuttalelse om Forslag til ordning for hovedgudstjenesten Uttalelsen ble avgitt 15. september 2009 i samsvar med høringsspørsmålene. Sentralstyret har drøftet og avgir denne uttalelsen etter at Fagråd for liturgikk og Representantskapet har gitt innspill i prosessen. Sekretær for høringsuttalelsen har vært rektor Hans Arne Akerø. 100. Overordnet visjon: Gudstjenesten som møtested Vi mener at Forslagets overordnede visjon er god: I gudstjenesten - møter Gud mennesket og mennesket møter Gud, - mennesket gjenkjenner seg selv og sitt liv i møte med den treenige Gud, - gjenkjenner vi livet som liv i fellesskap. 100.a. Bare i noen grad gjenkjenner vi denne visjonen i forslaget. 100.b. Forslaget fanger for lite opp gudstjenesten som et møte med Gud. Å skape et opplevd mellommenneskelig, inkluderende fellesskap sammen har fått en for selvstendig vekt som ikke godt nok ivaretar det som alene kan skape fellesskap: Det felles fokus på Gud. Gudstjenesten må vise at det kun er Gud som kan konstituere det kristne fellesskap. Denne svakhet kommer tydeligst fram i innledningsdelen (se mer i vårt svar til pkt. 114) med sin betoning av møtestedet og i den, etter vår mening, ensidige og feilaktige versus populum-tenkningen som ligger til grunn i forslaget (se mer i vårt svar til pkt. 112). Dette har fått til følge at gudstjenesten i sin struktur blir for lite rettet mot Gud og det transcendente. Det eskjatologiske nedtones når versus orientem-prinsippet i realiteten forlates og det skjulte og fremmede ved Gud nedtones. Dette får også en lite inkluderende effekt, særlig for de som på bakerste benk som ønsker å beholde en viss distanse til det etablerte fellesskapet. 101. Forholdet mellom Forslaget og dagens høymesse 101.a. Balansen mellom tradisjon og fornyelse i gudstjenesten er vanskelig. Gudstjenestelivet må alltid fornyes, men vi frykter at tempoet og omfanget av fornyelse og utskifting av det velkjente kan bli for stor, og at mye verdifullt i tradisjonen kan gå tapt. 101.b. Når vi skal kommunisere evangeliet i vår tid, tror vi at mennesker i vår tid lengter etter en gudstjeneste som fører mennesker inn i noe som ikke bare speiler skiftningene i egen samtid og kulturelle kontekst, men viser til noe annerledes, noe stabilt og evig. 101.c. Det mest kritiske punkt er de mange valgalternativer som det legges opp til. Den enkelte menighet vil da i for stor grad prege gudstjenesten og profilere sin lokale teologi, liturgi og gudstjenesteform. Dette er uheldig folkepedagogisk sett. Liturgien, som er viktig som noe samlende i vår kirke, beveger seg i retning av en sterk kongregasjonalisme, og må kulturelt forstås som et typisk postmoderne trekk. Dette kan svekke Den norske kirke som en folkekirke. En bør derfor i større grad gjøre det vanskelige arbeidet med å finne fram til en mer felles og gjenkjennbar liturgi i våre menigheter. Liturgi skaper trygghet og forutsigbarhet. For mange variasjoner og ulikheter mellom menigheter skaper utrygghet og bidrar til å svekke den intensjon som hele liturgireformen legger opp til. Forutsigbarhet er derfor viktig. 101.d. Endringene og alle valgmulighetene kan vanskeliggjøre folks opplevelse av tilhørighet og identifikasjon med Den norske kirke. I tillegg til at de mange alternativer vil kunne skape strid i mange menigheter, kan de også gi menighetene den oppfatning at gudstjeneste er noe vi selv skaper og utformer som vi ønsker, i tråd med de rådende tenkemåter og uttrykksbehov, og gi en mindre mottakelig og hvilende spiritualitet. 1

102. Gudstjeneste som handling 102.a. Vi er enige i ønsket om å styrke gudstjenestens handlingskarakter i form av romlige forflytninger, flere aktører, innslag som stillhet, lystenning, evangelieprosesjon, forberedelse av måltidet og utveksling av fredshilsen, korte performative utsagn og i hele tatt en sterkere synliggjøring og kroppsliggjøring av liturgiens mening. 102.b. I stor grad gjenkjenner vi dette i Forslaget, men liturgien er likevel blitt mer ordrik og til dels pratete. 102.c. At salmesang (kan) reduseres så sterkt, samtidig som skriftlesningene (ofte) blir lengre, styrker heller ikke gudstjenesten som menighetens felles handling. 102.d. Om handlingskarakteren skal styrkes ytterligere, kan man sikre at mer enn 1 salme (og 1 bibelsk salme) blir sunget, overveie muligheten av å nevne muligheten til korstegning som menighetens svar på mottakelse av nattverd og av velsignelsen, stramme inn språket noen steder og forlate prinsippet om versus populum slik at presten synliggjør vekslingen mellom det sakramentale og det sakrifisielle. Det ytre forløp må likevel ikke skygge for gudstjenestens indre handling, for sinnets meditative reise. De aktivt involverte må ikke begrenses til de som er i eksplisitte grupper i forberedelse og utførelse. Det må være tydelig at den til enhver tid tilstedeværende menighet er qua menighet involvert og aktivt deltakende. 103. Grunnleggende struktur (ordo) 103.a. Vi mener at det i for stor grad er åpnet for variert gudstjenestefeiring i betydningen mange alternative formuleringer, teologier og gudstjenesteprofiler. 103.b. Flere innholdsmessige elementer bør være del av den felles ordo, og ikke så mange alternativer. Blant annet bør man søke å unngå at det kan brukes 3 ulike utgaver av Fadervår. Vi vil flere steder i høringsuttalelsen peke på hvor vi vil begrense valgalternativene. 104. Kjerneverdier i reformen 104.a. Uenig. Forslaget legger for stor vekt på kjerneverdiene fleksibilitet, involvering og stedegengjøring og bør i større grad balansere disse i forhold til stabilitet, mottakelse og universalitet. 104.b. Forslaget er i for stor grad preget av det man har lagt i honnørordene fleksibilitet og stedegengjøring. 105. Stedegengjøring og fleksibilitet 105.a. Mulighetene til fleksibilitet og stedegengjøring er for mange. 105.b. Fleksibiliteten i bønner og liturgiske ledd er for stor og kvaliteten ofte for dårlig. 105.c. Vi ønsker færre valgmuligheter både i inngangsord, samlingsbønner, syndsbekjennelser, Fadervår-former, tilsigelsesord, prefasjoner og takkebønner i nattverdliturgien. Derimot ser vi behov for en rekke valgmuligheter i forbønnsdelen, slik det allerede er lagt til rette for i 1977-liturgien og i senere godkjente tillegg og i Forslaget. De mange valgmuligheter krever stor kompetanse, både når det gjelder utforming av egenformulerte bønner og i valg mellom det store mangfold som finnes i forslaget. Bønnenes karakter og ordvalg synes å gripe i alle retninger. Noen ganger blir det for snevert, stigmatiserende, eller for sterkt førende, og vi tviler på at formuleringer som fri oss fra misunnelse og hang til prestisje og håpets silkeormer er godt anvendelig bønnespråk. Det 2

vises til tradisjoner fra Iona, Taizé og Syng håp, mens NOKA-materialet ikke synes reflektert inn som ressurser. Dette er vi spørrende til, siden NOKA-materialet omsider nå foreligger komplett. 105.d. Forslaget ivaretar ikke i tilstrekkelig grad hensynet til enhetlig og gjenkjennelig gudstjenestefeiring. Vi er kritisk til rendyrking av prinsippet om stedegenhet, da gudstjenesten også må fremtre som del av noe universalt og økumenisk. Det stedegne er allerede der i form av dialekt og i kulturen rundt og i gudstjenesten, men vil naturlig bli styrket når flere medvirkende deltar i å prege gudstjenesten. Stedegenheten skal farge gudstjenesten, men må ikke føre til en ensidig fragmentering av en felles, allmenn ( katolsk ) gudstjeneste i en rekke ulike kontekster uten forbindelse med hverandre. Tanken om Den norske kirke som en folkekirke vil svekkes om det stedegne drives for langt. Det må fortsatt være noe gjenkjennbart for folk som flytter eller oppholder seg midlertidig på nye steder. Vår kirke har ikke bare en kongregasjonalistisk (stedegen) struktur, men også en episkopal, synodal og økumenisk struktur. Dette må gjenspeiles i liturgien. Forslaget innebærer i for stor grad en liturgisk kongregasjonalisme. Prinsippet om fleksibilitet er også blitt rendyrket i for stor grad, og må balanseres av behovet for stabilitet, fasthet og gjenkjennelighet (over tid), som er viktige kvaliteter ved gudstjenesten. Det er et utall av kombinasjonsmuligheter å velge mellom, ikke bare innenfor det nye forslaget, men også ved å ta i bruk deler av 1920- og 1977-liturgien, som forslaget åpner for. Forslaget om å lage 4-årsplaner for menighetens liturgiske liv sikrer noe av denne stabiliteten, men er neppe tilstrekkelig. Hvert menighetsrådsvalg vil reise spørsmålet om hva slags liturgi man vil ha i neste menighetsrådsperiode. 106. Involvering 106.a. Vi slutter oss i stor grad til prinsippet om involvering av leke medlemmer, også av barn og unge (for eksempel ministranter - som er nevnt i Forslaget). Det er et gode og en kilde til fornyelse at flere blir involvert og får en bedre forståelse for verdiene i liturgien. Men prinsippet involvering må balanseres med mottakelse, for ikke å bli en heseblesende aktivisme hvor det virker som om brukerfellesskapet selv har produsert gudstjenesten, og ikke mottatt liturgien som arv og gave. 106.b. I stor grad fremmer Forslaget den form for involvering som ligger i menighetens respons til liturgen underveis. 106.c. Denne respons kunne eventuelt vært styrket ved å uttrykke muligheten for den enkelte til korstegning ved gudstjenestens åpning, mottakelsen av nattverd og av velsignelse. 106.d. Vi er glad for at det tydelig åpnes for å delegere oppgaver til ulike frivillige/ministranter, men vil presisere at dette må skje der det naturlig er ressurser å ta av. Oppgavelisten i veiledningen side 20f er god, men krevende. Det kan imidlertid ikke sies tydelig nok at dette krever tid til forberedelse, til å øve og skape trygghet for alle medvirkende, inkludert prest/liturger og musiker(e). Her må det anbefales å begynne i det små. Som gudstjenesteansvarlige ser vi at dette også har store tjenestemessige implikasjoner, ikke minst på grunn av de ulike kompetansespørsmål som her aktualiseres. Dette gjelder dels overgripende spørsmål som liturgiforståelse, prestens rolle i liturgien samt forståelse av deltakelse og frivillighet. Vi vil sette en særlig vær varsom -merknad i muligheten for å delegere prekenen til andre. Ønsket om en preken av vitnesbyrds- og folkelig karakter må brytes mot forståelsen av Guds ord som sendt til menigheten for å berøre og utfordre, som et teologisk faglig bearbeidet evangelium på vei fra tekst til preken. Tendensen med å framheve et demokratisk 3

gjennomgående samhandlingsprinsipp også i prekenen gjør oss urolige for at den ordinerte prests tjeneste som rite vocatus undergraves. 107. Lokal grunnordning 107.a.og b. Svaret på spørsmålet må nyanseres (se vårt svar på 106 og 108). Vi mener at hovedgudstjenestens mål om stedegengjøring med lokal forankring i forhold til skikker og tradisjoner, må holdes sammen med, og ses i forhold til den større nasjonale, globale og eskjatologiske dimensjon. 108. Endrede arbeidsforhold 108.a. Prester (og organister) ansettes ofte med prostiet som tjenestedistrikt. Forslaget reiser i stor grad problemstillinger som angår disse forhold. 108.b. Den store variasjon av lokale gudstjenesteformer vil være svært vanskelig, for ikke å si umulig å gjennomføre for prester og kirkemusikere innenfor den nye tjenesteordningen, særlig for prostiprester og vikarer. Tjenesteordningen, og det ekstremt lave antall prester i vår kirke i forhold til medlemstall, vil tvinge fram mer enhetlige gudstjenesteformer, i det minste innefor hvert prosti. Prosten må nødvendigvis spille en samordnende rolle i dette. Det vil generelt sett kreve mye mer tid av prester å samarbeide med mange leke i menigheten om gudstjenestene. I tillegg vil det ta tid å sette seg inn i den enkelte gudstjeneste når prester gjør tjeneste i andre menigheter med en annen gudstjenesteform. Forslaget er her lite i pakt med hvilke tidsmessige og personellmessige ressurser som faktisk står til rådighet. Ved at så mye avgjørelsesmyndighet om liturgi overføres fra Kirkedepartementet/biskopene/ prestene til den lokale menighet reiser det seg en rekke spørsmål som har å gjøre med forholdet embete-råd. I stor grad overføres liturgimyndighet fra embetslinjen til rådet med dette forslaget. Det er da viktig å holde fast på det grunnleggende prinsipp i vår kirke om et godt samvirke mellom embete og råd, i gjensidig respekt for deres ulike roller og myndigheter. Det er viktig at prest og kantor er selvsagte medlemmer av gudstjenesteutvalget, slik Forslaget understreker. Men vi mener at biskopen fortsatt bør være godkjennende instans. Det vil være svært uheldig om biskopen ikke lenger forordner antall gudstjenester for den enkelte menighet, med forpliktende virkning for det enkelte fellesråd. Dette kan medføre et synkende antall gudstjenester, og dermed virke i strid med hele tanken om gudstjenestefornyelse. Liturgien bør heller ikke på andre måter løsrives fra det episkopale tilsyn, som forslaget langt på vei kan innebære. Forslaget innebærer en betydelig svekkelse av biskopens rolle, til fordel for en kongregasjonalisme. Dette beklager vi. Vi vil også etterlyse en utredning av biskopens myndighet i spørsmålet om liturgi og gudstjenesteliv i det hele. I tillegg oppstår det med Forslaget et problem ved at prestene, som leder gudstjenestene, ikke lenger kan forholde seg til sin arbeidsgiver i dette, men til andre. Dette gjør det påkrevet med en nærmere klargjøring av deres gudstjenestearbeid i forhold til deres arbeidsgiver. Vi er enige i prinsippet om større involvering og myndighet til menigheten i gudstjenestelivet. Vi slutter oss til idealet om at hver menighet når det er ressurser til det - oppretter et gudstjenesteutvalg hvor prest og kantor er selvsagte medlemmer. Dette må likevel skje på en måte som ikke sår tvil om at forrettende prest er ansvarlig for den enkelte gudstjeneste. Det er også viktig at soknepresten blir hørt i planleggingen av menighetens gudstjenesteliv. Det skulle imidlertid ikke være nødvendig å løfte saken opp på prostiplan om prest og resten av gudstjenesteutvalget er uenige om noe, men først når sokneprest og det øvrige menighetsråd er uenige om viktige spørsmål (jfr. side 17 i Forslaget). 4

I Forslaget (side 59f) ligger det er problem i forhold til Forvaltningsloven, når presten både er involvert i saksforberedelsen av lokal gudstjenesteordningen (også utover sin deltakelse i gudstjenesteutvalget) og representerer embetet i menighetsrådet, som vedtar ordningen. Forvaltningsloven bør ikke medføre at soknepresten ikke kan tale og votere med en selvstendig stemme i menighetsrådet, da rådet er bygget opp som et sammensatt råd av valgte medlemmer og soknepresten ex officio. Prestenes rolle i saksforberedelse og i gudstjenesteutvalget er en annen og mer demokratisk rolle ut fra faglig innsikt, og innebærer sjelden avstemming. 108.c. Problemet kan kun løses ved at Forslaget omarbeides til en mer enhetlig og felles gudstjenesteliturgi, eller ved en radikal økning av prestestillinger. 109. Forenklet liturgisk språk 109.a. Ikke tatt stilling. (Se svaret nedenfor til 109.e.) 109.b. Ikke tatt stilling (se 109.e) 109.c. Ikke tatt stilling (se 109.e). 109.d. Ikke tatt stilling (s 109.e) 109.e. Forslaget representerer et noe enklere språk men derimot ikke en mindre ordrik liturgi (109.a). Gudstjenestespråket er blitt endret flere steder, men vi tror ikke at det alltid innebærer en fornyelse i positiv forstand. Stabilitet i det liturgiske språk er viktig i sentrale formuleringer (109.b). Språket kan bli for dagligdags og for lite preget av transparens, høytid, kraft og mystikk (109.d). Vi vil imidlertid berømme de gode momentene i bønneveiledningen side 47. Dette setter ord på at bønner krevende, og at formulering er en kunst. Erfaringen er full av eksempler på hvor lett det er å stigmatisere - og hvor viktig det er å tale sant. 110. Inkluderende språk 110.a. Ja, forslaget unngår ekskluderende språk 110.b. Det er svært viktig, men også svært krevende å arbeide med inkluderende/ kjønnsinkluderende språk. Vi er glad for at Forslaget har tatt dette anliggende på alvor. Det moderat kjønnsinkluderende språk er på noen punkter positivt, men negativt i andre henseende. Man har lykkes mange steder med dette, blant annet i noen eukaristibønner. Andre steder er resultat blitt et blekere og mindre pregnant og bibelsk religiøst språk. Det utarmer språket og betydningsnyanser når man unngår bibelske begreper som Herre og Fader og kun anvender ordet Gud. Det er imidlertid en fordel om man i størst mulig grad unngår ordet han om Gud, men heller gjentar ordet Gud/Faderen/Sønnen/Helligånden. Det er også viktig i større grad å trekke inn feminine bibelske metaforer, som man har gjort noen steder, men kanskje kunne gjort mer av. En bør i større grad tenke skillet mellom ontologi og språkmetaforer når man skal beskrive Gud. Gud er verken mannekjønn eller kvinnekjønn, og menn er ikke mer formet i Guds bilde enn kvinner er. Denne tanken må holdes sammen med en fortsatt bruk av bibelske metaforer og betegnelser på Gud, også av kjønnede metaforer. Inngangsordet I den treenige Guds navn: Vår Skaper, Frigjører og Livgiver kan med fordel tas ut, av flere grunner: 1. Åpningsordet bør være et bibelord, som gir gudstjenesten autoritet. 2. Formuleringen gir ikke en teologisk god og dekkende beskrivelse av triniteten. 5

3. Det er vanskelig å begrunne hvorfor en utelukkende skal døpe i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn om man starter selve gudstjenesten med dette omskrivende åpningsordet. 4. Formuleringen oppleves i for sterk grad å være en teologisk identitetsmarkør, hvor menigheten opplever at den enkelte prest profilerer seg allerede i gudstjenestens første ord. 110.c. Det er viktig å arbeide med temaet inkluderende/ kjønnsinkluderende språk framover. Forslaget tydeliggjør at vi ikke har funnet fram til en helt vellykket løsning på dette, men det er tatt noen steg. 111. Økumenisk utblikk Den økumeniske tilhørighet kommer til syne både i den gjeldende liturgi og i Forslaget. På flere punkter er det økumeniske styrket, men særlig i dåpsliturgien er dette svekket (se vår høringsuttalelse om Forslaget til dåpsliturgi). 112. Kirkerommet/alteret 112.b. Plassering av alteret Versus populum eller versus orientem Prinsippet om at (nattverd)liturgien skal forrettes av presten på den andre siden av alteret enn menigheten, og at et nytt alter skal settes nærmere folket i kirker med et tydelig korparti, er et styrende prinsipp i reformen. Dette har store konsekvenser for liturgiforståelsen, for den spiritualitet som fremmes og for flere sentrale teologiske anliggender. Versus populum betyr at man forlater det som nyere forskning har vist er det eldste og mest grunnleggende liturgiske prinsipp, nemlig at menighet og prest vender seg mot øst (versus orientem), et prinsipp som fortsatt er styrende for våre kristne gravskikker og som preger de fleste kirkebygg i landet. Den historiske bakgrunnen for versus populum synes ikke å være ønsket om at presten kun skulle vende seg mot menigheten, men at noen kirker (særlig i Roma) var bygget vestvendt, slik at presten hele tiden måtte forrette versus populum for å overholde hovedprinsippet med å vende seg mot øst. Forslaget bygger, etter vår mening, derfor på et liturgihistorisk sett svakt grunnlag (jfr. Olav Tveitos artikkel i Halvårsskrift for praktisk teologi, nr. 2,2006) Fremtidens gudstjenester bør heller styrke tendensen til versus orientem av følgende grunner: - For at menigheten ikke skal nøye seg med å orientere seg mot seg selv og det egne brukerfellesskapet, men vende seg mot noe som transcenderer dette. - For å ivareta det eskjatologiske perspektivet i den kristne tro (Matt 24,27). - For å ivareta det kristne liv som en vandring og styrke pilegrimsspiritualiteten og natursymbolikken. - For å ivareta dobbeltheten mellom den skjulte og den åpenbarte Gud, som er viktig for å komme teologisk til rette med dagens interreligiøse situasjon og med det fremmede og annerledesartede i Gudsbildet. - For å ivareta liturgien som et samspill og en dialog mellom prest og menighet, og synliggjøre vekslingen mellom det sakramentale og sakrifisielle i liturgien. Prestens vending ivaretar det som har vært oppfattet som en god pedagogikk i folks liturgiforståelse. - For å ivareta hensynet til å spille på lag med kirkerommets arkitektur, romstruktur og symbolikk og med vår 1000-årige arv: Det er upphavet til lovene våre at me skal 6

bøygja oss mot aust og beda til den heilage Krist om godt år og fred (Gulatingsloven). - For å gi gudstjenestedeltakere mulighet også til rom og avstand i sin tilbedelse og mottakelse, og ikke en ensidig, pålagt intimitet og sosialpsykologisk gruppetilhørighet. Dette er et stort problem i den nye liturgien, uttrykt ikke minst i samlingsbønnen og dens sammen -ideologi, som synes å tyde på at vi er ikke nok sammen bare ved at vi som lemmer på Kristi legeme er til stede og bæres oppe av den felles liturgi, men at vi stadig må oppfordres til å gjøre og føle ting sammen (jfr. Forslaget s. 77, 93, 96 og 99). 113. Liturgens plassering 113.a. Bruk av medliturger er i stor grad et viktig prinsipp. 113.b. Det er viktig at den som utfører en liturgisk oppgave, har fokus. Men i forbønnsdelen ønsker vi at den innarbeidede diakonale forbønnen (Forbønn IV) danner et hovedmønster, slik at både den leke forbeder ved lesepulten og presten ved alteret utfører en liturgisk oppgave sammen. Gudstjenestens hoveddeler 114. Samlingsdel struktur og innhold 114.a Vi er ikke enige i hvordan Forslaget tenker om bevegelsen fra de mange forskjellige jeg til et samlende vi. Samlingsdelen anser vi ikke som særlig vellykket i Forslaget. Samlingsbønnen En erfaringsnær, individualistisk og trygg sammen-ideologi setter sitt preg på gudstjenestens innledningsdel i Forslaget. Vi mener dette representerer en dårlig begynnelse på gudstjenesten. Dens legitime anliggende er å skape tilhørighet og gjenkjennelse, skape et vi. Dette mener vi man gjør bedre ved ikke å fokusere for sterkt på gruppen som er samlet, men ved å fokusere på noe bortenfor vårt fellesskap, på noe som er større enn oss selv og våre fellesskap - på Gud. Jo mer man beskriver fellesskapets opplevelse og følelse, jo mindre rom blir det for den enkelte. Av alle de ulike identiteter som samles til gudstjeneste er det kun dette som i virkeligheten samler oss og kan skape et vi og åpne opp, slik at det ikke blir et lukket og narcissistisk vi. Samlingsbønnene, og forslaget generelt, vektlegger nærhet, men i møte med det hellige vil det og bør det være et element av avstand, forstått som noe foruroligende og ugjenkjennelig. Erfaringsnærhet anvendes ofte som en forutsetning for gjenkjennelse i liturgiforslaget: Men problemet med gjenkjennelseskriteriet er at det er uklart om det er det individuelle eller det kollektive subjekt som skal speiles. Gudstjenesten utfordrer oss, fordi den til syvende og sist handler om å åpne seg for noe som er større enn oss selv. (Se Merete Thomassen i Kirke og kultur, nr. 6, 2008). Det mest eklatante brudd med denne tenkning er forslag 3 til samlingsbønn side 97. Her synes problemet å være at Gud i utgangspunktet ikke er stor nok til å romme dagens mennesker, i stedet for at vårt felles problem er hvordan vi mennesker, som er støv og aske, kan våge å nærme oss den hellige Gud. Enkelte i Sentralstyret etterlyser en nyformulert klokkerbønn som fremføres av en lek ved åpning og avslutning av gudstjenesten. Hele Sentralstyret ønsker at klokkertjenesten blir styrket i menigheten som del av gudstjenestereformen. Klokkeren kan også ha også en særlig viktig oppgave i å koordinere samspillet med andre medliturger i gudstjenesten. Her har vi 7

mistet noe i vår kirke gjennom de siste tiårene. En sentral lek rolle i lokalmenigheten blitt tapt. 114.c Syndsbekjennelsen Vi mener at den nåværende syndsbekjennelsen ikke fungerer godt. Den må endres i sine formuleringer (f. eks. meg syndige menneske, kjenner lysten til det onde i mitt hjerte ) og den må ikke komme så uformidlet og brått på som i dag, hvor man til forskjell fra tidligere ikke fått beskrevet hvilken Gud man skal bekjenne overfor. Syndsbekjennelse er ikke en kognitiv ferdighet, men et grunnleggende perspektiv på livet og gudsforholdet. Det er også naturlig å avslutte syndsbekjennelse med et løftesord. Sentralstyret mener også at syndsbekjennelsen ikke har en naturlig plass ved forbønnsdelen, slik Forslaget går inn for. En mer naturlig alternativ plassering ville være ved innledningen til nattverden, eller at man fortsatt legger det til gudstjenestens innledende del. Man bør også unngå det rasjonalistiske ordet syndserkjennelse, da synd ikke primært handler om vår kognitive evne til å erkjenne, men om hva vi overfor Gud må bekjenne at vi er framfor Gud. Det vil endre dens funksjon fra å bringe tanken ensidig på alle enkeltsynder. Enkelte i Sentralstyret går inn for å sløyfe syndsbekjennelsen som fast del av hovedgudstjenesten. Andre går inn for å formulere den i vi -form, andre igjen i jeg -form. 114.d. Vi gir ikke vår tilslutning til gudstjenestens samlingsdel. 115. Plassering av dåpsliturgien i hovedgudstjenesten I utgangspunktet er det mest naturlig å legge dåp etter Gloria, ettersom Gloria avslutter den innledende og ikke-variable del. Slik liturgien nå er foreslått, kan det likevel være gode grunner til å legge dåpen rett etter kyrieleddet, både fordi forsakelsen hører med i dåpen og fordi dåpen avslutter med lovprisningen fra 1. Peters brev, en lovprisning som kan høynes ytterligere ved et etterfølgende Gloria, i stedet for å gå rett på tekstlesningene. 116. Ordets del struktur og innhold 116.a. Vi er uenig i den faste rekkefølgen i de tilfelle hvor man preker over en gammeltestamentlig tekst eller episteltekst. Da bør denne teksten (fortsatt) leses fra prekestolen, for å knytte den nærmere til prekenen. Dette tar ikke bort den sentrale og markerte rolle som evangelielesningen har i Forslaget, gjerne med evangelieprosesjon. 116.b. Vi er uenig i at man i en hovedgudstjeneste kan ha kun én tekst. Det bør (unntaksvis) være anledning til bare å ha to lesninger, men ikke bare én lesning i hovedgudstjenesten. 116.c. Vi er enige i den endrede innledningen til tekstlesningene, slik at halleluja knyttes til lesningen av evangelieteksten. 116.d. Vi er uenige i å bytte ut formuleringen Slik lyder Herrens ord med den lavmælte Slik lyder første/andre lesning. Dette blir en transportsetning som etter vår mening ikke sier noe som helst. Vi kjenner dette fra Den anglikanske kirke, men mener det ikke er heldig å benytte dette som svarsetning. Et alternativ til Slik lyder Herrens ord kunne eventuelt være Slik lyder Bibelens ord. Vi støtter imidlertid formuleringen Slik lyder det hellige evangelium etter evangelielesningen. 116.e. Vi er enige i å knytte halleluja til evangelielesningen. 116.f. Vi er enige i at evangelieprosesjon kan benyttes. 8

117. Bibelsk salme/dagens salme/det totale antall salmer 117.a. Vi støtter endringen med å erstatte hovedsalmen med bibelsk salme mellom de to første lesningene og slutter oss til den begrunnelse som er gitt. Bibelsk salme gir også et meditativt preg og styrker fortroligheten med Salmenes bok. 117.b. Vi er enige i det som sies om bruk av Dagens salme (fra Salmenes bok). 117.c. Vi mener at det er en fordel å skjære noe ned på det antall salmer som hører med i dagens liturgi (1977). Men i liturgiforslaget kan for mange salmer kuttes ut (alle kan velges bort, unntatt inngangssalmen og bibelsk salme). Dette er et for sterkt brudd med vår tradisjon og spiritualitet, hvor salmesang står sentralt og er et ekspressivt element i vår gudstjenestefeiring. For å følge opp liturgiforslagets ønske om bibelsk salme, må slike salmer tas inn i en ny (tilleggs)salmebok. 118. Prekentekst 118.a. Prekenen bør normalt være over evangelieteksten. 118.b. Vi mener at evangelieteksten bør leses enten fra midtgangen eller fra prekestolen ikke fra lesepulten. Evangelieprosesjon kan også knyttes til lesning fra prekestolen. 118.c. Vi mener at ordningen med at det enkelte søndager utpekes en annen av søndagens tekster til prekentekst er god og kan fortsette. 119. Trosbekjennelsen Et flertall i Sentralstyret støtter Forslaget i at trosbekjennelsen legges til etter prekenen (dersom det ikke er dåp), mens et mindretall ønsker å beholde trosbekjennelsen etter andre lesning. 120. Forbønn struktur og innhold syndsbekjennelsens plassering 120.a. Vi er enige om at syndsbekjennelse ikke bør knyttes til forbønnen, slik Forslaget foreslår (jfr. vårt svar på 114). 120.b. Vi er enige i at kunngjøringer kun bør gjelde dagens gudstjeneste og eventuelt bare henvise til annen type informasjon, og legges mellom klokkeringing og stillhet før gudstjenesten starter. 121. Bruk av løftesord Vi henviser igjen til vårt svar til pkt. 114 og åpner for løftesord som valgfri ordning etter en syndsbekjennelse. 122. Forbønn som menighetens oppgave 122.a. Vi slutter oss til at lekfolk i større grad bidrar til forbønnsdelen. Vi ønsker imidlertid at en bør legge mer vekt på samvirket mellom prest og menighet i forbønnen, slik at presten (som i dag) kan stå ved alteret. Vi ønsker at den diakonale forbønn (nåværende forbønn IV) skal være en hovedform for forbønnene. 122.b. Vi er enige i at utforming av forbønner i større grad bør bli en oppgave for andre i menigheten, men i et samarbeid med presten. Det bringer menighetens bønneliv sterkere inn i gudstjenesten. 9

122.c. Flere av bønnene mangler den knappheten og innholdsfylden som bør følge liturgisk språk og salmer. Flere bønner bør utformes etter mønster av nåværende Forbønn IV. Det beste av forslagene er den pregnante forbønn 1 i Forslaget (side 120). 122.d.e. Vi etterlyser bønner om nyskapelse som Guds verk, om at Kristus kan vinne skikkelse i oss, om å gi slipp på det gamle og gi rom for det nye menneske, om vekst og modning, transformasjon eller forvandling og bønner om å lytte oppmerksomt overfor Guds tiltale osv. Hvor i Forslaget får vi hjelp til å tro eller til ikke å falle fra troen, at bønn er samtale med Gud hvor Gud tiltaler oss personlig? Også det kulturelle feltet er lite synlig i bønnene, f. eks. kunst, idrett, lek med mer. 123. Nattverden struktur og innhold 123.a. Vi er enige i at nattverden blir en fast og sentral del av hovedgudstjenesten. Dette er også i tråd med det økumeniske BEM-dokumentet, hvor det heter at det bør feires nattverd hver søndag. 123.b/c. Vi er enige i at nattverden i hovedgudstjenesten alltid skal skje i tråd med den angitte ordo-struktur. Vi slutter oss også til fremhevingen av måltidsforberedelse og avdekking og at reglene for behandling av elementer til overs etter måltidet er noe mer presisert. Å finne fram til en felles praksis for dette i menighetene, slutter vi oss også til. Vi anbefaler at det gamle sursum corda blir eneste alternativ i prefasjonsdialogen, slik at alternativet Søstre og brødre utgår (s. 85). Prefasjonene for kirkeåret vil vi også kort kommentere. Følgende prefasjoner bør endres eller tas bort: 2. alternativ både ved advent, jul, åpenbaringstiden, faste, påske, og pinse. Det samme gjelder 1. alternativ i faste og 3. alternativ i treenighetstiden. 124. Nattverdbønner 124.a. Det er for mange eukaristibønner, men også mye fint her (s. 139 ff). A. Eukaristibønn A bør beholdes. B. Eukaristibønn B har med motiver som beriker gudstjenesten. Her virker det likevel noe knapt med betegnelsen Gud, slik at vi foreslår å føye til vår himmelske Far, ettersom det deretter henvises til Sønnen. Altså: Vi lover deg, Gud, vår himmelske Far, og takker deg for din Sønn... Dessuten virker uttrykket åpenbarte oppstandelsen pussig. C. Eukaristibønn C er også en verdifull ny eukaristibønn hvor også Eva og Sara med rette nevnes. D. Eukaristibønn D knytter an til treenighetstidens motiver, men virker ikke helt ferdig ( lengselens mål?). Med noe bearbeiding kan den likevel eventuelt beholdes. E. Eukaristibønn E representerer en form for synets teologi og har mye verdifullt, men savner kanskje noe teologisk tyngde. F. Eukaristibønn F er enkel og fin, ikke minst til gudstjenester hvor barn deltar. Metaforen Gud som en kjærlig mor er også en vinning, og sammenknytningen mellom dåpen og nattverden. G. Eukaristibønn G kan med fordel utelates, både på grunn av et tynt teologisk innhold og flere svake formuleringer. H. Eukaristibønn H bør utgå av samme grunn, også ved at den gir mulighet til egen formulert bønn. Det mener vi ikke bør skje i eukaristibønnen i vår kontekst. 10

125. Fredshilsen Vi er enige i at det gis mulighet til fredshilsen. 126. Utdeling 126.a. Vi er enige i at det må gis mulighet både for intinksjon og for utdeling ved alterringen, men ønsker at utdeling ved alterringen nevnes først og angis som hovedform. 126.b. I hovedsak bør intinksjon skje ved store alterganger, men det må være mulig for prest og menighetsråd å velge intinksjon også i andre situasjoner, for eksempel når gudstjenesten blir svært lang, når en vurderer at det vil føre til at flere mottar nattverd og lignende. I tillegg til dette vil vi her føye til følgende: For å unngå den pinlige avslutning på måltidet som det ofte blir når prest og medhjelper meddeler hverandre nattverd til slutt, mens alle sitter og ser på, foreslår vi at det tas inn en anbefaling om at disse gjør dette først, når menigheten beveger seg fram mot alteret. 127. Forvaltning 127.a. Vi er enige i at menighetsrådet bestemmer hva slags vin som skal brukes ved nattverd. Vi mener imidlertid at det i liturgien ikke skal være anledning til å bruke gjæret brød. Dette er et brudd med Vestkirkens tradisjon (jfr. Ådne Njås artikkel i Luthersk kirketidende, nr 21, 2008). I Vestkirkens har man brukt ugjæret brød, til forskjell fra Østkirken, som bruker gjæret brød. Det ligger en dypere forskjell i hele gudstjenesteforståelsen bak dette. Ved fortsatt å anvende ugjæret brød (ikke nødvendigvis i stilisert og symbolsk oblatform) ivaretar man: 1. forbindelsen til exodus-tradisjonen, paktstradisjonen og det jødiske påskemåltid 2. uttrykket for lidelse og nødvendige oppbrudd og en solidaritet med dem som lider 3. det eskjatologiske motiv, at vi fortsatt er underveis mot målet og ikke er nådd fram til den endelige frelse. 127.b. Forslagets fremstilling av nattverdliturgien som helhet gir ikke et godt nok bilde av hva vi som luthersk kirke lærer om nattverden: Vi mener at det er grunn til å beholde utdelingsordene: Dette er Jesu legeme/blod. Selv om man ellers i nattverdinnstiftelsesordene bruker betegnelsen kropp, kan man ved utdelingen gå opp et stilnivå, også fordi det virker fremmed å si: Dette er Jesu kropp. Realpresensen ivaretas på en tydeligere måte med dette er -utdelingsordet. Forslaget gir anledning til å velge mellom flere alternative formuleringer etter mottakelse av nattverdelementene, og de er svært upresise og generelle, f. eks. L:Vi har tatt imot Jesus Kristus /M: Bevar oss til evig tid. Amen. (s. 87). I liturgens tilsigelsesord etter mottakelsen av nattverden kan man også velge om man etter gitt oss sitt hellige legeme og blod vil si: som han gav til soning for våre synder (s 87f). Dette mener vi er uttrykk for en tendens til både å dempe soningsmotivet generelt og å koble det fra nattverdhandlingen (jfr. Ole Fredrik Kulleruds artikkel i Lære og liv, nr.2, 2009). Og ordene: Gi oss mot til å leve og frimodighet til å tro virker å være som noe i tillegg til det nattverden kan gi (s 88). Det kan være grunn til å stille seg skeptisk til dette at mottakelsen av nattverden primært blir betraktet som en spore til å gjøre noe annet som i og for seg er positivt, i stedet for å hvile i det man har mottatt i sakramentet. Den avsluttende takkebønnen har 3 alternativer. Også her er det fullt mulig å velge ulike formuleringer. Man kan også velge fra de tidligere liturgiene (1920 og 1977). Gjennomfører man dette konsekvent, kan en svekke eller styrke både Kristi legemes og blods realpresens i nattverdelementene, nattverdens eskjatologiske perspektiv og soningsmotivet gjennom 11

liturgien. Vi ønsker ikke en slik mulighet til sterkt ulik teologisk profilering av den enkelte menighet. Vi foreslår at de to første forslagene til takkebønn strykes, slik at det tredje alternativ blir det eneste (side 88). 128. Sendelse struktur og innhold Vi er enig i at den aronittiske velsignelsen fastholdes som normalordning på hovedgudstjenesten. 129. Liturgi og bibelspråk liturgisk språkbruk 129.a. Vi slutter oss til endringen i Kyrie fra miskunne deg til forbarme deg. Det er lettere å forstå i dag. 129.b. Formuleringen i Gloria som Gud har glede i er ikke akseptabel. Det er helt upoetisk å ende på e.. e.. i. Her bør en beholde gjeldende formulering som har Guds velbehag. 129.c. Vi mener at det er for kort tid siden siste endring i Fadervår til å endre denne bønnen allerede nå. Vi er heller ikke sikker på hvor holdbar den nye oversettelsen vil være. Betegnelsen Fader brukes ellers i liturgien (Faderen). Stilnivået er senket i bokmålsutgaven av den nye bibeloversettelsen med det etterstilte eiendomspronomen navnet ditt/riket ditt/viljen din/, noe vi ikke ønsker, dessuten er ordet helliges ikke innarbeidet, selv om det er ment å løse problemet i nåværende formulering La ditt navn holdes hellig. Alt i alt ønsker Sentralstyret å beholde nåværende form for Fader vår. Det viktigste er imidlertid at det blir en mest mulig ens praksis i vår kirke på dette punkt, og ikke tre ulike utgaver av denne bønn. Da svekkes Jesu bønn i vår kirke og vårt folk. 129.d. Sanctus ønsker vi å beholde i nåværende form, som er slik bibelordet lyder: hans herlighet. Det ivaretar også den ærefrykt som ligger i Jes 6-teksten. 129.e. Bibelordets form er også avgjørende for at vi her går inn for endringen til som bærer verdens synder (ikke den nye oversettelsens bærer bort ). Det poengterer også gudstjenesten som en nåtidig hendelse. 129.f. En mulighet er å bruke ordet kropp i lesningen av innstiftelsesordene, slik det står i den nye bibeloversettelsen. Ettersom kroppsbegrepet står svært sentralt i dagens kultur, kunne man argumentere for å bruke dette i liturgi, undervisning og forkynnelse. I utdelingsordet kunne man likevel gå opp et stilnivå og bruke legeme, slik vi mener er nødvendig her. Slik kunne man bruke begge begreper i liturgien. Sentralstyret går imidlertid inn for å gjennomføre bruken av ordet legeme. Det er både betydningsmessig riktig, har et riktig stilnivå og er dessuten både godt forståelig og godt innarbeidet. 129.g. Vi er enige i å bruke ordet beger i stedet for kalk. 129.h. Vi er enige i å bruke ordet fatet i stedet for disken. 130. Sammendrag Til antropologi: En problemstilling som ikke er tilstrekkelig utredet, er spørsmålet om hvilken mening det har i dag å tale om synd og å forstå seg som en synder. Er dette noe som trykker mennesket ned og/eller gir et for problemorientert fokus? Hvilken rolle bør dette spille i dag i kirkens kommunikasjon, og i det gudstjenestelige liv? Vil skriftemålspraksisen bli fornyet om 12

man fjerner syndsbekjennelsen fra den (problematiske og) markante plass den har hatt i vår kirke, slik forslaget synes å forstå det? Vi mener det er viktig å fornye den lutherske antropologi og det anliggende som vi finner i definisjonen av det kristne mennesket som simul iustus et peccator, samtidig rettferdig og synder. Synd er ikke en rent moralsk kategori, men en ontologisk forståelse av mennesket. Selv om det er vanskelig må vi forsøke å kommunisere dette anliggendet i vår tid. Til gudsforståelsen: I en nær sammenheng med spørsmålet om syndsbekjennelse er et annet spørsmål: Det er spørsmålet om den inkluderende og nådige Gud. Er dette gudsbildet gjennomgående for spenningsløst og selvsagt i Forslaget? Det er få tegn på at det finnes den minste mulighet for at Gud kan vende seg bort fra oss og vår gudstjenestefeiring eller at vi skulle komme til å vende oss bort fra Gud. Slike tanker synes ikke å være reflektert i Forslaget. Bare Salmeordene side 99f og 158 viser noe av dette, men dette gjelder jo kun for bønn ved ulykker og katastrofer. Bare Salme 139 (side 104), som er en mulig syndsbekjennelse, er en reell motvekt til dette, samt litaniet (side 134). Lite synes å stå lite på spill i vår relasjon til Gud. Men er forholdet mellom Gud og menneske så idyllisk? Er det slik vi vil tegne Gud og mennesket i liturgien? Et forslag å overveie ut fra dette, er å ta inn i nattverdliturgien det bibelord som brukes i den katolske messe etter Agnus Dei, før man mottar nattverd, et ord som gjør dypt inntrykk. Der sier menigheten: Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så blir min sjel helbredet. (Matt 8,8). 13