Den Lille Havfrue Innehold: Spillebrett, 5 kart6ongvegger (en del av spillebrettet ), 4 spillebrikker av kartong med plastføtter, snurre, 36 kartongbrikker (muslinger). Forberedelser Plasser spillebrettet på bordet og sett i sammen havet (se bilde 1). Fest plastføttene på spillebrikkene. Trykk forsiktig løs kartongbrikkene fra rammen. Fest snurrens viser i midten av snurren. Hver spiller velger en spillebrikke og plasserer den på start ruten i samme farge. Kartongbrikkene vendes med bildesiden ned og blandes og tilslutt plasseres 3 stk i hver sin del av skogen (se bilde 1) Spillets mål Spillerne er havfruer som dykker til havets bunn for å lete opp perle muslinger. Den spilleren som først har funnet 10 perler er vinneren. Spillets gang Den yngste spilleren starter. Turen begynner med at spilleren snurrer på snurren. Deretter flytter spiller sin spillebrikke med klokken så mange steg som snurren viser. Et steg er feltet med rutemønster som har tolv små ruter. Startruten regnes som et steg. Om spilleren stopper på en startrute så går turen videre med klokken til neste spiller. Nås spilleren stopper på et rutemønstret felt, motsvarer de små rutene de tolv seksjonene i midten på spillebrettet (se bilde 2). Spilleren får bare ta brikker fra de seksjoner i havet som er merket med rødt på de små rutene. Spilleren tar opp en brikke fra havet og vender på den. Om brikken har et bilde av en åpen musling med perler i har spilleren funnet perler. Spilleren tar brikken og plasserer den foran seg på bordet. Spilleren får så mange perler som bildet viser. Deretter går turen videre til neste spiller. I fall brikken har et bilde av en gammel sko, har spilleren ikke funnet perler i denne omgang og plasserer brikken med bildesiden ned i den del av havet som han/hun ønsker. Deretter går turen videre med klokken til neste spiller. Spillets vinner Spillets vinner er den som først har funnet minst 10 perler. Les eventyret om Den Lille Havfrue Den Lille Havfrue En forkortet versjon av Hans Christian Andersen eventyr. Langt ute i havet er vannet blått og klart, men det er veldig dypt og der nede bor havfolket. Der vokser de underligste trær og planter og alle fiskene svømmer mellom grenene som fugler oppe i luften. Der nede er også havkongen sitt slott. Havkongen hadde 6 døtrer. Havprinsessene var vakre barn men den yngste var den vakreste av dem alle. Hennes hud var
klar og fin, mens hennes øyne var blå. Og slik som alle havfruer hadde hun ingen føtter for kroppen stoppet i en fiskehale. Hele dagen lang kunne prinsessene leke i slottets store saler. De morsomste de visste var å høre om menneskenes verden. Farmoren måtte fortelle alt hun viste om skip, byer, mennesker og dyr. Når dere hat fylt 15 år, sa farmoren, får dere svømme opp av havet, sitte på klippene og se store båter seile forbi. Skog og byer kan dere også se. Om jeg bare hadde hvert 15 år! Sa den yngste av prinsessene. Jeg vet at jeg kommer til å elske verden der oppe og menneskene som bor der. Endelig fylte hun 15 år, og fikk svømme opp til overflaten. Solen hadde akkurat gått ned når hun løftet opp hodet over vannet. I nærheten lå et stort skip. Når kvelden ble mørkere tennes hundretalls lys. Den lille havfruen svømte frem til kahytt vinduet, og hver gang bølgene løftet henne, kunne hun se igjennom vinduet. Der inne sto mange pyntede mennesker, men den aller vakreste var den unge prinsen. I dag var det hans fødselsdag. Etter hvert som tok festen tok slutt og lysene sloknet satt hun på vannet og gyngede opp og ned. Men så økte skiper farten, og det ene seilet etter det andre sprede seg ut. Nå gikk bølgene høyere, store mørke skyer kom og det blinket i det fjerne. Det skulle bli et forferdelig uvær. Det store skipet kastet på seg frem og tilbake over det ville havet. Det knaket og sparket og de store mastene knakk sammen som fyrstikker. Nå forsto den lille havfruen at menneskene var i fare hun måtte selv være forsiktig så hun ikke ble truffet av vrakrestene. Plutselig så hun prinsen forsvinne i dypet. Førts ble hun glad for nå skulle han komme ned til henne, men så kom hun på at menneskene ikke kunne leve i vannet. Nei, dø fikk han ikke. Hun svømte derfor bland vrakrestene som fløt på havet for deretter å dykke dypt under bølgene og nådde tilslutt frem til prinsen som snart ikke lenger orket å svømme. Hans armer og ben begynte å stivne, øynene lukket seg, men prinsessen holdt hans hode over vannet og lot bølgene føre dem bortover. Når morgenen kom var uværet forbi. Skipet var helt borte. Solen steg opp av vannet og det var som om prinsens kinn fikk nytt liv, men øynene var fremdels lukket. Den lille prinsessen ønsket av han måtte få leve. Hun svømte med prinsen til en liten vik der hun la han i sanden og la hodet hans høyt i det varme solskinnet. Nå ringte det klokker i en stor hvitt hus og gjennom hagen kom det mange unge piker. Da svømte den lille havfrue lengre ut og gjemte seg bak noen store steiner så ingen kunne se henne. Det drøyde ikke lenge før en ung pike hadde sett prinsen som igjen sprang å hentet flere mennesker. Den lille havfruen så at prinsen levde og at han lo mot alle som sto omkring han men mot henne lo han ikke. Men han viste ikke at det var henne som hadde redet han. Hun dukket med en gang ned i vannet til farens slott. En av hennes søstere viste hvem prinsen var og hvor hans kongerike lå. Så svømte alle prinsessene til den stranden som prinsen slott lå. Slottet hadde brede marmor trapper og en av dem gikk ned til vannet. Gjennom høye vinduene kunne de se inn i store rom der alle veggene var utsmykket med store malerier. Nå visste prinsessen hvor prinsen bodde og dit kom hun mange kvelder og netter. Hun svømte mye nærmere land enn noen av de andre hadde gjort og der satt hun å så på den unge prinsen.. Mer og mer begynte hun å like menneskene og mer og mer ønsket hun at hun kunne gå
omkring sammen med dem. Derfor spurte hun sin gamle farmor som kjente vel til alle landene over havet. -Om menneskene ikke drukner, spurte den lille havfruen, kan de da leve i evighet? Dør de ikke som vi nede i havet? Jo, svarte den gamle damen, også de må dø og deres levetid er kortere enn våres. Vi kan bli tre hundre år gamle, og når vi opphører å være til forvandles vi til skum på vannet. Menneskene har en sjel som lever i evighet. Den stiger opp til de tindrende stjernene. Hvorfor har ikke vi også fått en udødelig sjel? spurte den lille havfrue bedrøvelig. Jeg skulle gjerne være menneske og siden få ta del i den himmelske verden. Kan jeg ikke gjøre noe for å få en udødelig sjel? Nei! Svarte den gamle. Det eneste er om ett menneske er så glad i deg at han gifter seg med deg da skulle til og med du fa ta del i menneskets lykke. Men dette kan aldri skje. For å være vakker der oppe må man ha stumper som man kaller ben. Da sukket den lille havfrue og så bedrøvet på sin fiskehale. Men den lille havfrue kunne ikke glemme prinsen og sin sorg over at hun ikke kunne ha en udødelig sjel. Alt vil jeg våge for å vinne han og en udødelig sjel! tenkte den lillehavfrue. Jeg går til havheksen som jeg er så redd for. Hun kanskje kan hjelpe meg! Så gikk den lille havfrue bort til heksens hus. Den veien hadde hun aldri gått før. Det vokste ingen blomster ikke noe sjøgress. Veien bort til heksens hus var bare grå sand og huset lå midt i en skog. Nå kom hun til en stor ekkel plass og midt på plassen var et hus. Der satt havheksen og lot en padde spise ut av sin munn. Jeg vet nok hva du vil! sa heksen. Men det er dumt av deg. Du skal imidlertid få din vilje men den kommer til å styrte deg i ulykke. Du vil gjerne bli av med din fiskehale og isteden få to stumper å gå med slik som menneskene, så den unge prinsen skal bli forelsket i deg så du kan få både han og en udødelig sjel. Så lo hun så forferdelig at padden falt ned på bakken. Jeg skal lage en drikk til deg, sa heksen. Inne solen går opp skal du svømme i land med en og sette deg på stranden å drikke den. Da deler fiskehalen seg og krymper i sammen til det som menneskene kaller ben. Det gjør vont og det kjennes ut som et spisst sverd trenger igjennom deg. Alle som ser deg kommer til å si at du er det vakreste menneskebarn de noen gang har sett. Du får beholde din svevende gange, men for hvert steg du tar er det som du tramper på en skarp kniv. Vil du lide med alt dette skal jeg hjelpe deg. Men husk, fortsatte heksen, at når du er blitt menneske kan du aldri bli havfrue igjen. Og vinner du ikke prinsens kjærlighet og han ikke gifter seg med deg, da får du ingen udødelig sjel. Den første morgenen som han er blitt gift med en annen, brister ditt hjerte og du forvandles til skum på vannet. Du må også betle meg og det er ikke lite jeg forlanger. Du har den vakreste stemmen av alle her på havbunnen og den må du gi meg. Men hvis du tar min stemme, hva har jeg igjen? sa den lille havfruen. Din vakre fremtoning, sa heksen, din svevende gange og dine talene øyne. Med dem kan du nok bedåre et menneskehjerte. Nå, har du mistet motet? -Dette vil jeg! sa den lille havfruen og heksen satte gryten på ilden og begynte å koke trylledrikken. Da og da kastet heksen nye ingredienser i gryten. Tilslutt var drikken ferdig og heksen gav drikken til prinsessen som nå var stum og kunne verken prate eller synge.
Den lille havfrue forlot heksen og steg opp av havet til den stranden som prinsens slott lå.. Solen hadde ennå ikke gått opp når hun fikk øye på prinsen slott. Hun steg opp ved marmortrappene. Den lille havfrue drakk drikken og det var som et sverd gikk gjennom kroppen hennes, Hun svimte av smerten. Når solen skinte over havet våknet hun og fremfor henne sto prinsen. Hennes fiskehale var borte og hun hadde de vakreste små ben som noen pike kunne ha. Prinsen spurte hvem hun var og hvordan hun hadde kommet dit. Hun så sørgelig på han med sine mørkeblå øyne for hun kunne ikke snakke. Da tok han henne i handen å førte henne inn i slottet og gav henne de dyreste klær. Som heksen hadde forutsagt kjentes hvert steg som om hun trampet på skarpe kniver men holdt ut. Ved prinsen side gikk hun så lett og alle ble forundret over hennes svevende gange. For hver dag ble hun mer og mer forelsket i prinsen. Han holdt av henne som man holder av et barn, men å gjøre henne til dronning falt han ikke inn. Han kone måtte hun bli, ellers fikk hun ingen udødelig sjel og hun ville bli skum på havet etter hans bryllups dag. Holder du ikke av meg mest av alle? spurte hun med sine øyne når prinsen tok henne i sine armer og kysset henne på pannen. Jo, du er den jeg holder aller kjærest, sa prinsen, for du har det beste hjerte av dem alle og så ligner du på en pike jeg så en gang og som jeg kommer å elske men som jeg sikkert aldri vil finne. Så fortalte prinsen for henne om skips forliset og piken som fant han på stranden. Han vet ikke at det var meg som reddede hans liv! tenkte den lille havfruen og hun sukkede dypt. Men nå skal prinsen gifte seg med nabokongens vakre datter, fortalte de. Det er derfor han utruster et stort skip. Prinsen skal reise til nabokongen for å se hans datter. Du er vel ikke redd for havet? spurte prinsen når de sto på det staselige skipet som skulle føre han til nabokongens land. Han fortalte for den lille havfrue om stormer og spesielle fisker i dypet. Hun hørte på han og lo, hun visste jo bedre enn noen annen hvordan det så ut på havets bunn. Neste morgen seilte skipet inn i nabokongens hovedstad. Hver dag var en ny fest men prinsessen var ennå ikke der. Tilslutt kom hun. Der er du, sa prinsen, som reddet liver mitt når jeg lå som død på stranden.! Til den lille havfruen sa han: Jeg er altfor lykkelig! Det beste, som jeg aldri har våget å håpe på har gått i oppfyllese. Den lille havfrue kysset hans hånd og hun syntes at henne hjerte allerede hold på å briste. På dagen etter at han hadde giftet seg skulle hun forvandles til skum på havet. Nå ringte bryllupsklokkene. Bru og brudgom rakte hverandre hånden og fikk biskopens velsignelse. Den lille havfruen sto og hold brudens slep, men hun tenkte bare på alt hun hadde mistet i verden. Allerede samme kveld gikk brudeparet om bord i skipet. Seilene vaiet i vinden og skipet gled lett frem over den klare vannflaten. Når mørket kom tentes alle lysene og sjøfolkene danset sine danser på dekket. Den lille havfruen virvlet med i dansen. Aldri hadde hun danset så vakkert. Det skal som spisse kniver i hennes føtter, men hun kjente det ikke og det skar ennå mer smertefullt i hennes hjerte. Hun viste at dette var siste gangen hun så prinsen. Hun hadde forlatt sin slekt og sitt hjem og gitt vekk sin vakre stemme. Alt var glede og munterhet på skipet til langt over midnatt men hun danset og lo med dødsangst i hjertet. Prinsen kysset sin brud og arm i arm gikk de for å sove.
Det ble stille på skipet. Den lille havfrue la sine armer på relingen og så mot øst etter morgen solen. Hun viste at en første solstrålen ville drepe henne. Da så hun sine søstere stige opp av havet og deres lange hår flaggerede ikke i vinden for det var avklippet. Vi har gitt det til heksen for at hun skal hjelpe deg så du ikke behøver å dø i natt. Hun har gitt oss en kniv og her er den. Inne solen står opp må du stikke den i prinsens hjerte og når hans blod treffer dine føtter vil de vokse i sammen til en fiskehale og du vil bli havfrue igjen. Skynd deg! Om noen minutter går solen opp og da må du dø. Den lille havfruen gikk til prinsens soverom og så prinsen og hans brud sove. Hun så på den skarpe kniven og deretter på prinsen. Kniver dirrede i havfruens hand, så kastet hun den langt ute i havet. Så styrtet hun over relingen og ned i havet og kjente hvordan hennes kropp ble til skum. Nå steg solen opp fra havet men den lille havfrue så at overfor henne svevde hundretals gjennomsiktige fagre gestalter. Den lille havfrue merket at hun hadde en kropp som de. Det var luftens døtre. En havfrue har ingen udødelig sjel sa de og kan aldri få det om hun vinner en menneskes kjærlighet. Luftens døtre har heller ingen udødelig sjel, men gjennom gode gjerninger kan de selv skape en. Vi sprer blomstenes duft gjennom luften. Du har av hele ditt hjerte strevd etter det samme som oss. Nå kan du selv gjennom gode gjerninger under tre hundre år skape deg en udødelig sjel. Vi kan komme ditt ennå før, visket en. Usynelig svever vi inn i menneskenes hus, der finnes barn, og for hver dag vi finner et snilt barn, forkorter Gud vår prøvetid. Barnet merker ikke at vi flyr gjennom rommet og når vi i vår glede ler over det, dras et år fra de tre hundre. Men får vi se et stygt og ulydig barn, må vi gråte sørgetårer, og for hver eneste tåre legges de til en dag til vår prøvetid.