Tidsmaskinen Utrolig hvordan ting kan gå seg til, eller hva? Det føles som om det kun er noen timer siden jeg satt hjemme i sofaen og åt potetgull. Om jeg aldri hadde sagt ja til å være testkanin for han derre professor Åsom Tidengård: Jeg hadde sett en reklame på tv om at han etterlyste folk som var villige til å teste oppfinnelsene hans. Jeg søkte til jobben KUN fordi det ble lovet høy lønn. Dagen etter banket jeg på laboratoriedøra hans. Han kom ut døra og spurte hva det var jeg ville. Jeg svarte at jeg ville søke på jobben, og ble invitert inn for et intervju. Han fortalte om sin idé med å klusse med tidssyklusen for at mennesket skulle ha kommet enda lenger enn det alt hadde kommet. Han fortalte om romvesen som kom fra det ytre rom med tidsmaskiner og LED tv-er og alt annet som et eller annet menneske har tatt æra for. Jeg tenkte mest at han hadde klikka. Jeg hadde lyst til å spørre om det ikke var farlig å klusse med tid og rom og alt det der, men var usikker på om det var lurt å blande seg med en såpass snål kar. Mange galninger klikker helt om man motsier dem. Brått reiste han seg, og løp ut. Jeg bestemte meg for at det var best å ikke røre noen av de besynderlige eksperimentene som lå slengt rundt.
Ca. to minutter senere kom han inn igjen bærende på en pappeske dekket med aluminiumsfolie. Esken var rektangulær og kanskje to meter lang og en meter dyp. Han fortalte stolt at den ble kalt «en Tidogrom-vaporisator» Åsom ba meg sette meg i esken, ta på meg et par beskyttelsesbriller og gummihansker. Han lurte på om jeg satt godt, og begynte å trykke på noen blinkende knapper. Etter rundt fem tastetrykk reiste han seg, og løp et stykke unna mens han gaula et eller annet som ikke betydde noe særlig for meg. Etter at han hadde kauka en liten stund, løp han ut døra og låste den. Jeg satt nå der mer eller mindre forvirret. Brått begynte pappesken å snurre fort og bråke mye. Jeg merket at varmen begynte å øke. Det føltes som om jeg ble presset bak og ned i esken, før det svartnet for meg. Da jeg våknet, drev jeg og fløt tilsynelatende rundt i kosmos. Jeg ble redd. Veldig redd. Jeg drev jo rundt i en pappeske, uten styring! Og verst av alt, jeg var helt uten mat, vann og kabeltv! I det jeg begynte å bli panisk, oppdaget jeg et ark som lå i bunnen av esken. Jeg er ganske nysgjerrig av meg, så jeg måtte se hva det var. Kjære søker Hvis du leser dette, er eksperimentet vellykket. For å komme hjem igjen må du trykke på alle knappene i rekkefølgen: gul, grønn, in
Resten av brevet var revet bort. Jeg trykket tilfeldig på noen av knappene for å se hva som skjedde. Nesten med det samme kom presset og trykket, og trykte meg ned i esken. Jeg vet ikke hvor lenge jeg var borte, men da jeg våknet, sto en haug av raringer i rustning og pekte på meg med spyd. En av dem var høyere enn resten. Og alle andre så ut til å frykte han, for når han snakket til de andre skalv dem som et aspeløv. Den høye karen hadde en stemme som torden, dyp og skremmende. Han hadde også et langt velstelt grått skjegg. De snakket med et språk jeg aldri har hørt før, så jeg tror ikke jeg var i Norge. Først nå begynte jeg å se rundt meg. Grønt gress og skog så langt man kunne se. Men brått var det to stykker kom og løftet meg bort til gråskjegget. «HVEM ER DU?» buldret gråskjegg. «Hæ? Øøh, jo jeg heter Sander.» svarte jeg litt fortumlet. «HVA GJØR DU HER?» fortsatte gråskjegg. «Aner ikke.» svarte jeg. «Hvor er her, egentlig?» spurte jeg. «DU ER I MITT RIKE, YNKELIGE MENNESKE! I HRINGARIKI! JEG ER HALVTAN SVARTE. DU ER I 24. 06. 875» brølte gråskjegg. «Hringariki? Har jeg aldri hørt om.» mumlet jeg litt lavt for meg selv. Jeg tror en eller annen slo meg hardt i bakhodet. For etter det ble alt svart. Når jeg våknet opp igjen lå jeg tre meter unna pappesken. Ved siden av meg lå det masse mat og drikke og en stor sekk. Jeg skyndet meg og fylle sekken med mat og drikke før jeg gikk bort til pappesken. Jeg begynte å trykke på et par av de andre knappene. Som vanlig kom trykket og mørket.
«Er jeg hjemme?» tenkte jeg da jeg våknet opp. Da jeg så meg rundt, oppdaget jeg masse bygninger. «Jess! Jeg er hjemme!» tenkte jeg først. Så oppdaget jeg en stor tv hvor det sto 28. 07. 5555. Deretter så jeg de flyvende bilen, og robotene som vandret rundt! Men ingen mennesker. Ikke noe levende overhodet! Ingen fugler, ingen katter, ingen hunder. Ingenting! En avis lå klemt under eskens ene hjørne. På forsiden sto det med store bokstaver: SEIER TIL ROBOTENE Jeg begynte å lese artikkelen under: Den årelange kampen mellom menneske og maskin er endelig over. De rettmessige lederne over jorden har seiret! Alt annet organisk skal utslettes, og mennesket skal brukes som energikilde i all evighet! Brått begynte en sirene å ule høylytt. Så kom noe stort metallaktig flyvende over horisonten. Det fløy fortere enn noe jeg noen gang har sett! Da jeg så nærmere etter, så jeg at det var ikke én stor dings, men mange små! Det lignet på små flyvende melkekartonger, med store tenner. Jeg var for satt ut til å gjøre noe. Den første melkekartongen begynte å tygge på esken! I panikk slo jeg etter kartongen, men traff kontrollpanelet i stedet. Øyeblikkelig startet esken å snurre fortere og fortere og mørket kom.
Da jeg våknet denne gangen, våknet jeg til synet av rundt 50 folk i pelskåper med steinspyd. Alle lå på knærne og mumlet et eller annet uforståelig, igjen og igjen! «Alle folka tilber meg! De tror visst jeg er en gud! Kult!» tenkte jeg. Brått reiste karen som lå nærmest seg og løftet meg. Resten fulgte den førstes eksempel og begynte å bære meg rundt omkring. De bar meg tilbake til leiren deres, og satt meg i en tronelignende stol, og kom med masse mat! Ja som jeg sa: det er utrolig hvordan ting kan gå seg til! Jeg er guden til noen huleboere, lever livet, men det er nok en stund til tv-en kommer