Kjære venner Kalenderen for 2014 er ferdig! Okhaldhunga Times Juli 2013 Nå er kalenderen med alle vinner-bildene ferdig fra trykken! Den ble flott, med bilder og informasjon fra livet og sykehuset. Kanskje en gave-ide til venner og kjente? Kalenderen kan bestilles ved å sende oss en e-mail. Da sender vi det antallet dere ber om, og så betaler dere direkte til Normisjon på bankgiro og til prosjektnummer som står på baksiden av kalenderen. De koster hundre kroner stykket. Ikke ta med jobben hjem? Min mentor og forbilde som barnelege, nå avdøde Sverre Halvorsen, skrev en gang et dikt med tittel omtrent som den over. Poenget var å vise at skal en være menneske i lege-jobben, og i mange andre jobber, så er det rådet umulig å følge. De siste to nettene har jeg tatt med meg jobben hjem: Natt til i går ble jeg kalt opp av vakthavende lege. Det var kommet inn en stor, tykk kar med vondt i magen, feber, og alle tegn på en sprukken blindtarm. Et gode med å være hobbykirurg i Nepal er at nesten alle pasientene her er tynne. Da er det lett å finne fram når en opererer i magen. Det var det ikke her, det var puss og blod og sammenvoksinger langt nedi der. Men vi fikk til slutt ut en råtten blindtarm, og hadde vansker med å stoppe blødningen rundt. Og så ble jeg liggende resten av natta og bare lure på om det egentlig ble bra nok, eller om han ville begynne å blø igjen. Neste natt hadde jeg vakt selv. Da kom det inn en gravid kvinne ved termin. Fødselen hadde akkurat begynt, men hun blødde allerede forferdelig. Da ligger morkaken enten på feil sted ( placenta praevia ), eller så har den løsnet. Begge tilstander er livstruende både for mor og barn. Vi kalte inn mannskaper til et ultra-haste-keisersnitt, og i løpet av en halv time fra hun kom inn døra, var barnet ute! Det er vi stolte av, og barnet var fint. Men moren fortsatte å blø, for det var placenta praevia, og da greier ofte ikke livmoren å trekke seg sammen etter fødselen på en slik måte at blødningen stopper. Så vi måtte gå noen ekstra runder med nål og tråd. Og så, rett før vi var ferdige med å sy, kom det inn en kar fra nabofylket i nord, som var blitt angrepet av en bjørn. Av en eller annen grunn går bjørnene her ofte etter ansiktet, og denne hadde simpelthen bitt av en svær del av kinn og kinnben, fra øye til munnvik. Der var det bare et svært krater, inn i nese- og bihule. Vi rensket opp, og lukket det vi kunne. Men det var umulig å lukke helt, ikke vev igjen. Han hadde åpenbart behov for plastisk kirurgi, langt utover det vi kan gjøre her. Det hele ble ytterligere komplisert av at han rett etter operasjonen
fikk tre kraftige krampeanfall. Antagelig hadde bjørnen også påført ham en hjerneskade. Han fikk behandling for krampene, forebygging mot nye anfall, og en svær bandasje. Så gikk vi hjem for å sove. Ikke ta med jobben hjem? Tankene er fulle av det: Er det noe viktig vi har oversett? Har vi gjort noe feil? Begynner det å blø igjen? Kan han få et ansikt igjen? Slike spørsmål er slitsomme. Men hvis vi ikke tar dem med oss hjem, gjør vi vold på vår menneskelighet. Ideen om å opprette vanntette skott mellom jobb og resten av livet er en merkelig frukt av det moderne samfunn. Her er det umulig. Og, selv om det er slitsomt, så er det en del av det gode liv at ulike deler av livet henger sammen. Det kan de da gjøre i Norge også? Pasienten med sprukken blindtarm kom seg fint etter noen dager. Her er han rekonvalesent og nyter en sommermoden mango, og utsikten til det som skal bli et nytt og bedre sykehusbygg. Han hadde til og med en mango til doktoren, som takk for hjelpen! Om å bli stor og sterk En ung jente er gravid for første gang, og glad for det. Hun har vært på helsestasjonen, og de sier at alt er i orden. Så får hun vondt i magen. Hun skjønner ikke hvorfor, for det er ennå tre og en halv måned igjen til fødselen skal skje. De går til shamanen, landsbyens tradisjonelle helbreder, som de pleier. Men det hjelper ikke, smertene kommer og går som de vil. Også neste dag prøver shamanen å mane bort smerte-åndene, uten effekt. Da de kom til sykehuset var fødselen i full gang. Den var kommet så langt at den ikke lot seg stoppe, og medisinene vi bruker for å modne for tidlig fødte barns lunger fikk ikke tid til å virke. Så vi forberedte den unge moren, og alle i følget hennes, på at barnet neppe ville være levedyktig når det kom. Det er en trist beskjed å gi. Men vi tok feil! Det viste seg at hun var gravid med tvillinger. Den ene var dødfødt, og antagelig årsaken til at fødselen begynte så alt for tidlig. Men den andre levde. Det var en bitteliten jente, hun veide bare 950 gram. Og hun bar alle tegn på å være født etter 26 ukers svangerskap, altså 14 uker for tidlig. Enda godt det var ei jente, sier vi. Jentebabyer har større evne til å overleve altfor tidlige fødsler enn guttebabyer. Jenter er sterkere, hvis noen har vært i tvil om det? Sett med norske øyne hørte hun til på en intensivavdeling for nyfødte. Denne jenta måtte klare seg med enklere forhold. Respiratorer og fin teknologi har vi ikke, men her får hun de to mest livgivende væskene i verden:
Morsmelk og blod: Hun klarer verken å suge eller svelge, så mor pumper seg og gir melken i en sonde rett i barnets mage. Babyen ble svært blodfattig, så vi måtte gi henne blod. En vanlig blodpose blir altfor mye for en som ikke tåler å få porsjoner på mer enn 20 ml. Men 20 ml er nøyaktig 400 dråper, så her teller vår sykepleier Nirmala bloddråper. To ganger fikk hun 20 ml blod på denne måten, og det gjorde underverker. Når dette skrives er hun akkurat en måned gammel, og har økt i vekt fra 950 til 1 500 gram allerede. Det er flott, men hun må bli minst 1 800 gram før hun kan flytte ut av kuvøsen. Hun er på god vei, så dette er en jente som skal bli stor og sterk! En lang historie Starten på denne sykehistorien er ikke original. Han er tolv år, og klatret i trærne etter blader til bøffel-fôr, som alle andre. Og han falt ned, som de andre. Men derfra gikk det annerledes: For han brakk verken armer eller ben, og fikk ikke hodeskade heller. Men han falt på tvers over en svær vedkubbe, som skviste magen hans slik at tarmen sprakk. Båret i hui og hast til sykehuset. Her ble han operert, den sprukne delen av tarmen fjernet og resten sydd sammen. Det er spennende, holder anastomosen, der tarmen ble skjøtet? Det gjorde den, og det gikk fint i flere dager. Men han er en liten, underernært gutt, og da gror ikke sår så godt. En dag sprakk hele såret på magen opp igjen, og innholdet veltet ut. Igjen rett på operasjonsstua, og så fikk vi bruk for en ny teknikk til å lukke slike sår som vi bare hadde lest om. Denne gangen gikk det, bukveggen holdt. Men så fikk han høy feber. Det er vi redde for. Var det noe galt i magen som vi ikke hadde funnet? Vi lette, gjorde det vi kan av undersøkelser. Og fant at han hadde fått en svær lungebetennelse. Den ga bare andre symptomer enn det som er vanlig, fordi han var så svak. Ny, langvarig kur med antibiotika. Vi leger og sykepleier gjorde det vi kunne. Men vi kan gå hjem etter jobb, i alle fall de fleste dager. Foreldrene var der, dag og natt, gjennom flere uker: En sjelden gang lå han alene og sov en kort stund. Men vi har ikke kapasitet til å ta oss av og pleie svært syke pasienter kontinuerlig. Det må de pårørende gjøre selv her. De fleste netter så det slik ut i senga hans. En sliten mor sover sammen med gutten, en sliten far på en krakk med hodet på senga. Det har pågått i uker. Slik ser det ut på Intensivrommet vårt om natten.
Og så gikk det! Lyset kom tilbake i øynene på mor og far, før jeg så det hos gutten. De merket at noe gikk i riktig retning. Så slapp feberen, og gutten ba om mat. Da hadde vi vunnet, familien og vi. Fra plastikkplukker til kaptein Familien til Ramesh vandret fra India opp til Nepal da han var ganske nyfødt. De kom for å søke lykken, i Katmandus søppelhauger. Som seksåring tuslet han etter sin mor som bar en kjempestor sekk og en stav, selv hadde han en mindre sekk og stav. Stav for å jage bikkjer med. Broren på 12 år var også i slikt arbeid, og morens voksne døtre med sine barn. Av en eller annen grunn fant moren veien til den engelske gudstjenesten i Patan kirken for ti år siden. Der fant hun sin faste plass ved siden av meg. Jeg forsto for alvor hennes rang i denne verden engang jeg gikk sammen henne på gaten. Bikkjene knurret på henne, men ikke på meg. De anså henne som konkurrent, de var i samme marked, søplemarkedet. Hun levde virkelig et hundeliv i søppelhaugene. En gang hun var med meg hjem og satt utenfor og drakk saft, kom huseieren vår og kjeppjagde henne på samme vis som man jager en hund. Det var flere av oss som ble kjent med henne, og snart fant familien Moi og vi ut at vi skulle holde alle disse barna på skolen. Det var denne seksåringen, Ramesh, som så gjerne ville begynne, og da begynte hele gjengen. Moren ble kalt for plastikk-mina i det norske miljøet. Ti år er gått, og en forvandling har skjedd i familien. Fremdeles møter Mina opp til den engelske gudstjenesten hver søndag, og når jeg kommer til Katmandu er hun ved min side. Den eldste gutten Mukesh, som Rendalen menighet holdt på skole, sluttet først. Han er gift og har barn og jobber nå i kommunens renholdstjeneste med fast inntekt. Men han lærte å lese, og leser også den viktigste boken. Ramesh traff jeg på skolen i Kathmandu nå. Han går i 9. klasse, og er klassens kaptein. Det betyr at han har ansvar for klassen når lærerne ikke er der. Han er hvert år den beste eleven i klassen, og snakker flott engelsk. Vi fikk en meningsfull samtale. Han var dypt takknemlig for at vi var kommet inn i livet hans, og at det ga ham en sjanse til skolegang. Han fortalte også at han var blitt døpt sist nyttårsaften sammen med flere av de andre barna i familien som nå er vokst opp. Nå var hele storfamilien døpt, og de var aktivt med i en liten nepali menighet. Han er med i ungdomsgruppa som synger under gudstjenestene. Hele familien er forvandlet fra hundeliv til menneskeliv. I møte med sin Skaper har de blitt det de er skapt til. Fra hundeliv til menneskeliv Ramesh sitt mål for livet er å forandre familiens historie! - Ja, da kan du bli ingeniør, og forvandle Katmandus søppelberg til en velsignelse i resirkulering, sa jeg. Ramesh har en familie bak seg i Norge, som ber og har gitt ham skolegang i alle disse år, blomst til dem og en blomst til vår Herre som har sett dem og løftet dem opp, til et menneskeliv!
Fagforening i nybygget Ja, klart de ansatte på sykehuset har sin fagforening. Men nå er den blitt hjemløs, for salen de pleier å bruke til sine møter, er full av pasienter. Det er ikke ledig plass noe sted. Og så ble det akutt behov for et møte. Så nå er den nye poliklinikk-bygningen tatt i bruk for første gang: Regntiden er jo godt i gang her, og bygget har ikke fått tak ennå. Men takstolene er på plass, og med presenninger spent over dem ble det et ganske tørt sted å ha møte. Vi har blitt invitert med på noen slike møter. Det er et forum for sterke følelser uten ordstyrer, hvor den vinner som snakker høyest og lengst uten å trekke pusten. Fullstappet medisinlager Regntiden er toppsesong for sykdom, og bunnsesong for veier. Vi risikerer epidemier med diareer og lignende, mens veiene til medisinleverandørene våre er stengt i dager eller uker. Så medisinlageret må fylles opp på forhånd. Her er vår farmasøyt Mr. Dani i ferd med å registrere innholdet i det siste lastebil-lasset vi fikk over den store elva før broa ble tatt ned for sommeren. Lageret er sprengfullt, men nå skal vi greie en sommer! Eget hus Det er tid for bygging, for store og små. Mens vi bygger nytt sykehus, bygger vepsedronningen hus til seg og sine. Hun kjennes igjen på at hun er nesten dobbelt så stor som sine arbeidere. Her har hun begynt å bygge bol på verandaen vår. Til sykehusbyggingen har vi nettopp hyret inn en ny arkitekt. Det trenger ikke denne dronningen. Hun bygger huset selv, av halv-fordøyde trefibre etter et sinnrikt, tredimensjonalt geometrisk system basert på sekskanter, og utviklet av hennes forfedre for titalls av millioner år siden. En av tidenes suksessdesigner.
Gjester Nå i varme sommerkvelder dukker det stadig opp flere gjester på verandaen. Her er et knippe av dem som landet hos oss omtrent samtidig. Det er alltid morsomt med gjester: Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354 Følg også med arbeidet i Normisjon på: normisjon.no