Med kunst som verktøy mot hiv og aids

POSITIV Nr. 2-2011 Kr. 39,-. Bjarne Melgård: Med kunst som verktøy mot hiv og aids Økende smittetall: En ny epidemi på gang? Ut av offerrollen Redd for å ha sex Møt Mr Condom Mindre smittefarlig? RETURUKE 34 INTERPRESS NORGE 9 770809 939009 1 02 foto ved richard kern

Selvorganisert selvhjelp er å ta tilbake styringen i eget liv. Det handler om å mobilisere nok kunnskap, erfaringer og ressurser til selv å våge å ta i bruk det man faktisk kan. Må ut av offerrollen Rådgiver i Norsk selvhjelpsforum, Eli Vogt Godager, understreker at selvhjelp ikke er behandling. Behandling er noe andre gjør med deg. Selvhjelp er noe du gjør selv. Gjennom selvhjelp kan sette deg i stad til å nyttiggjøre deg av den behandlingen du får. Dette er en viktig forskjell. Sammen med kollega og daglig leder for Selvhjelp Norges distriktskontor for Hedmark og Oppland, Knut Laasbye, har Godager samarbeidet med HivNorge i seks år med selvhjelpsseminar over én helg. Her får deltagerne mulighet til å treffe andre i samme situasjon og skaffe seg forståelse og redskaper til å takle den livskrisen en hivdiagnose fører til for mange, og de får hjelp til å sette seg i stand til å takle de problemene en hverdag som hivpositiv byr på. Mobilisere egenkraft Ikke minst kan et selvhjelpseminar få folk til å åpne øynene for hvilke problemer vi faktisk kan gjøre noe med og hvilke ikke, og ikke minst hvilken kunnskap våre livsproblemer representerer, sier Laasbye. Hivstatus kan vi ikke gjøre noe med, fortsetter han, men vi kan for eksempel mobilisere kraft til å gjøre noe med selvstigmatiseringen og diskrimineringen vi utsetter oss for som hivpositive. Det alene kan forandre livet ditt til det bedre. De to understreker imidlertid at å delta på et selvhjelpseminar ikke innebærer et press om å reise derfra for å proklamere seg som åpen hivpositiv eller som åpent hivpositiv å kjempe mot fordommene vi møtes med. Tvert i mot, det skal føles trygt både å melde seg på og å delta. Derfor har man taushetsplikt i forhold til det som skjer på seminarene, ingen skal tvinges til åpenhet, verken der eller senere og alle står fritt til å dele så mye eller lite de vil av sine erfaringer. Det legges imidlertid ikke skjul på at aktiv deltagelse på seminaret er en forutsetning for å skape det beste utkommet for hver enkelt. Er jeg den eneste som har det sånn? En erfaring de har gjort gjennom års selvhjelpsarbeid er at mennesker i en livskrise ofte ser seg som den eneste som har det sånn. Ikke minst har dette gjort seg gjeldende for mange hivpositive. Ja, de er mennesker i en vanskelig situasjon, men ikke i en situasjon som ikke ligner noen andres. Mange henger alt på hivknaggen. Det kan fort bli en sovepute... Vi ser for eksempel at mange henger alt på hivknaggen, forklarer Eli. Alt som er galt skyldes hivstatusen. Det kan raskt bli en sovepute for ikke å gjøre noe med de problemene man faktisk kan ta tak i. Dermed kommer man ikke videre i livet, og får ikke brukt mulighetene livet gir og livskvaliteten kan fort lide. Når hivpositive kommer på selvhjelpsseminar oppdager de at utfordringene de møter faktisk er ganske alminnelige og at de gjelder langt flere enn en selv. Det i seg selv er en følelsesmessig og psykologisk opptur, for da oppdager en samtidig også at strategiene, og redskapen andre bruker er noe en selv kan bruke. Et viktig steg i retning av å ta livet sitt tilbake er dermed tatt. Det er et godt utgangspunkt å få oppleve seg selv som ganske normal, ganske alminnelig, sier Godager. Det har vi alle behov for. Selvorganiserte selvhjelpsgrupper For den som ønsker det kan det også være mulig å delta i selvhjelpsgrupper over litt lengre tid. Disse igangsettes lokalt (mer informasjon om selvorganiserte selvhjelpsgrupper: www. selvhjelp.no). For mange hivpositive som bor utover landet kan det være vanskelig å treffe andre i samme situasjon å starte en gruppe sammen med. I slike tilfeller kan det være et alternativ å delta i en gruppe hvor folk har ulike utgangspunkt, noen er trafikkskadde, andre kan være pårørende til folk med ulike former for lidelser, atter andre kan ha angstproblemer og lignende. Dette gir grupper med en bred sammensetning både i forhold til bakgrunn, alder og kjønn og alle opplever at de utfordringene en selv står overfor er ganske vanlige. Det kan fungere godt som utgangspunkt for å komme videre. Både Godager og Laasbye understreker at selvhjelpsseminar og selvhjelpsgrupper ikke handler om kos med misnøye eller kos med depresjon, tvert i mot, det handler om å våge å lytte til hva smerten eller problemet kan fortelle om hva man har av ressurser, erfaringer og muligheter. For mange blir et seminar eller en gruppe starten på å komme seg ut av offerrollen, sier Godager. Hun understreker at det i disse sammenhengene er viktig å fokusere på mestring, 22

foto fra norsk selvhjelpsforum Når hivpositive kommer på selvhjelpsseminar oppdager de at utfordringene faktisk er ganske alminnelige, sier Knut Laasbye og Eli Godager fra Norsk selvhjelpsforum. ressursene den enkelte har og ressursene som mobiliseres i gruppa gjennom fellesskapet i gruppa. Unngå blindveier Det er viktig å ta utgangspunkt i de personlige ressursene og ikke blande inn jus og straffelov, for eksempel, fordi slike faglige ting ofte kan fungere som en fluktrute bort fra nødvendigheten av å konfrontere det hver og en av oss har inni seg for eksempel sinne, tendenser til selvstigmatisering eller det å betrakte tilværelsen fra en offerrolle, en rolle som gjør en til en kasteball og ikke en aktiv deltager i sitt eget liv uten dermed å ha sagt at nevnte temaer ikke er viktige. Det må til for å frigjøre kreftene du har lagt lokk på. I det øyeblikket du fornekter ditt livsproblem, fratar du deg selv muligheten til å mobilisere kunnskap og ressurser, sier Laasbye. Han forklarer videre at å delta i en selvhjelpsgruppe eller på selvhjelpsseminar ikke er noen intellektuelt vanskelig øvelse, men at det kan være både tøft, vondt og vanskelig å ta en konfrontasjon med seg selv og de ubrukelige tankemønstre som holder en fast i problemene. Derfor er det helt avgjørende at folk er motiverte for å gå in i disse prosessene, at de går inn for å komme videre, sier Godager. Forløsning De to slår fast at selv om det kan være tøft å våge en slik prosess og egenkonfrontasjon, sørger fellesskapet og møtene med andre som jobber med de samme tingene ofte for en skikkelig forløsning. Det er ikke sjelden at vi opplever at folk flyttes flere kilometer i sin selvoppfattelse og muligheter til å komme videre når bare å flytte seg noen millimeter hadde vært nok, sier Knut. Godager og Laasbye understreker også at alle spørsmål om åpenhet og hivpolitisk engasjement må og skal være den enkeltes valg. Dette er ikke saker som står på dagsordenen under selvhjelpsseminarene. Det forhindrer imidlertid ikke at de har sett at folk bestemmer seg for å gå inn i organisasjonen og ta et tak for saken også. Noen gjør det, andre gjør det ikke. Det viktigste er at man begynner å bygge opp en forståelse av hva man må leve med og hva man kan forandre, sier Laasbye. Å begynne å oppdage det og ta et tak i forhold til det som kan løses er en forløsende, konstruktiv og livsbejaende prosess som flere hivpositive burde tillate seg å oppleve. Seminarene er også med på å synliggjøre erfaringer og kunnskap om det å leve som hivpositiv. Dette er viktig for HivNorge som organisasjon. Slik belyses også sammenhengen mellom selvorganisert selvhjelp og interessepolitisk arbeid. 23

Tuftet på selvhjelp ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK HivNorge er tuftet på tanken om selvhjelp. Organisasjonens forgjenger Pluss hadde allerede fra stiftelsesmøtet våren 1988 nedfelt i sine statutter at gjennom Pluss skal [hivpositive] gi hverandre gjensidig hjelp og støtte til å leve et godt liv med de spesielle forhold som hivinfeksjonen gir. Den samme tanken sto sentralt da Arne Næss Husdal en av grunnleggerne av Pluss sendte ut invitasjoner til stiftelsesmøtet til alle landets ukjente hivpositive: Spørsmålet er om vi kan gjøre noe selv og sammen for å bedre situasjonen? Husdal tenkte her ikke bare på den hivpolitiske situasjonen, men også den enkeltes livssituasjon. Han og flere med ham av de første aktivistene så klart at det kunne være helsefarlig å mure seg inne med sin hivstatus. Fellesskapet med andre hivpositive, delte erfaringer og utveksling av strategier for å oppnå best mulig livskvalitet ville fungere både livsbejaende og helsebringende. I starten fungerte dette noenlunde. Etter hvert åpenbarte det seg store svakheter både i måten Pluss arbeidet med dette på samtidig med at organisasjonen ble utsatt for ytre og indre press. Pluss hadde ingen systemer for å registrere og bevare kunnskap og erfaringer fra det tidlige selvhjelpsarbeidet. Resultatet ble at hver selvhjelpsgruppe måtte starte helt fra begynnelsen av og gjøre sine egne erfaringer. Det ble både tungt og vanskelig. Sammen med det faktum at Pluss samtidig ble ridd av konflikter førte dette til at selvhjelpstanken ble lagt på is. Midlertidig oppgitt, men ikke forlatt. Både medlemmer, ikke-medlemmer og folk i sekretariatet i HivNorge har sett at det har vært et konstant behov for hivpositive til å få bearbeidet psykososiale problemstillinger som følger med en positiv hivstatus. Parallelt har det skjedd en voldsom utvikling i selvhjelpsarbeidet. Siden 1998 har Norsk selvhjelpsforum (NSF) arbeidet for å bevare og spre erfaringer som høstes gjennom selvhjelpsarbeidet. Norsk selvhjelpsforum har blant annet sammen med Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektorat utarbeidet Nasjonal plan for selvhjelp. Arbeidet med planen finansieres over statsbudsjettet. NSF driver også det nasjonale kompetansesenteret for selvorganisert selvhjelp, Selvhjelp Norge, på oppdrag fra Helsedirektoratet. 24

Norsk selvhjelpsforum Hovedoppgaven til NSF er å samle inn, systematisere og formidle erfaringer og kunnskap om selvhjelp som ledd i det forebyggende og rehabiliterende helsearbeidet. NSF driver det nasjonale kompetansesenteret Selvhjelp Norge (www. selvhjelp.no) og LINK Oslo, senter for selvhjelp og mestring (www.linkoslo. no). Informasjon om distriktskontorene til Selvhjelp Norge finner du på nettsidene. NSF tilbyr kurs og seminarer om selvorganisert selvhjelp som metode og prosess, opplæring i forbindelse med igangsetting av selvhjelpsgrupper og jobber både mot enkeltmennesker som trenger å komme i gang med selvhjelp, sivilsamfunnet, arbeidslivet og helsemyndighetene på ulike forvaltningsnivåer. Norsk selvhjelpsforum jobber med kunnskapsformidling bl.a. gjennom seminarer. Et seminar kan foregå over en helg. I selvorganiserte selvhjelpsgrupper er det viktigste prinsippet at deltagerne selv styrer og selv jobber med å finne fram til kunnskap om eget problem og de ressursene de kan oppleve at de har mistet gjennom en livskrise. Slik kan de hente frem sine egne erfaringer og bygge videre på dem. Hensikten er å mobilisere egenkraft slik at hver og en av deltagerne kan ta tilbake styringen over eget liv. Denne selvhjelpsforståelsen tas også i bruk på seminarene. Samarbeidet mellom HivNorge og Norsk selvhjelpsforum har pågått i seks år i den formen det har i dag. Selvhjelpsseminaret går over tre dager og kan være nyttig for alle hivpositive som har behov for å ta tak i egen livssituasjon. I denne reportasjen forteller tre av deltagerne som alle har fått oppdiktede navn om sine erfaringer fra siste selvhjelpsseminar som fokuserte på at vi er mer enn bare hivpositive. Ta tilbake eget liv Fordommer mot en selv og mot andre i samme situasjon skaper distanse til andre mennesker, fører til isolasjon og begrenser ens livsutfoldelse. Et selvhjelpsseminar kan være et viktig redskap for å hente opp de ressursene man har i seg for å ta tak i egne problemer. Da blir man også mer bevisst sine egne muligheter. Hovedsaken må være å komme seg ut av fastlagte tankemønstre, men uten å bagatellisere problemene man møter. Dette sier Trond, som har deltatt på HivNorges og Norsk selvhjelpsforums selvhjelpsseminarer ved to anledninger. Han understreker imidlertid at det er en viss risiko for at møtene kan bli for elendighetsfokusert. Det kan bli et seminar i lidelseshistorier, sier han, og legger til at både arrangørene og deltagerne deler ansvaret for å unngå dette. For oss som er hivpositive er det viktig, det som også har vært formålet med de siste seminarene, nemlig å fokusere på at man er mer enn bare hivpositiv. Vi må fokusere på alt vi er i tillegg, spesielt det vi har av ressurser og muligheter. Begraver vi oss i elendighet, fungerer ting bare til å gjøre vondt verre. Av den grunn føler Trond det er en stor fordel med trente seminarholderne som holder fokus på mulighetene og ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK ikke elendigheten, og han synes det er viktig at HivNorge er til stede. Det sørger for både legitimitet og tyngde til seminarene, mener han. Han legger til at det er avgjørende at seminarholderne og HivNorge erkjenner og åpner for at folk har svært ulike utfordringer. Han mener seminaret må tilrettelegges på en slik måte at alle deltagernes utfordringer blir satt på dagsordenen og tatt på alvor. I likhet med de deltagerne vi har snakket med andre trekker også Trond frem selvstigmatiseringen, tendensen mange hivpositive har til å søke ensomheten. Selvhjelpsseminaret motvirker en slik tendens hos den enkelte. > forts neste side 25

> fra forrige side Selvhjelpseminarene blir et redskap til å komme ut av ensomheten, til å trekke frem det positive i livet. Selvhjelpsseminarene blir et møte med de gode historiene. Når selvhjelpsseminarer fungerer som de skal, gir de deg et løft til å møte hverdagen med ressurser du ikke visse du hadde, mener Trond. Han peker på behovet hivpositive har for å møte andre i samme situasjon. Det gir umiddelbar gjenkjennelse og man opplever både aksept og forståelse uten å måtte ta ansvar for andres redsel og uten å måtte forklare i det vide og det brede at hiv ikke lenger er noen dødsdom, men en kronisk lidelse som kan behandles og som man kan lære seg å leve med. Trond understreker imidlertid at enkelte hivpositive sliter veldig, på grunn av fordommer, angst, diskriminering og selvstigmatisering. Jeg tror mange hivpositive har en tendens til å miste seg selv etter at de har fått beskjed om at testen var positiv, fortsetter Trond. Man blir en slags kasteball mellom egne følelser og redsler og stigmatiserende og diskriminerende krefter både i og utenfor en selv. Jeg har opplevd selvhjelpseminaret slik at det har bidratt til å gi meg krefter til å ta tilbake mitt eget jeg, ta tilbake den Trond jeg var før hiv invaderte livet og kroppen min. Trond mener dette blant annet må bety at man må våge å bruke selvhjelpsseminarene til å gå inn i selvkonfronterende prosesser og gjenvinne kontrollen over eget liv. Vi ser så mange hivpositive som har en nesten selvutslettende empati med andre, fortsetter han, tar man seg selv på alvor, så ser man seg som likestilt. Selvhjelpsseminaret kan gi gode verktøy for å nærme seg et slikt mål. Derfor er det også bra at Norsk selvhjelpsforum har et tydelig fokus på redskaper og hva et selvhjelpsseminar faktisk skal handle om. På siste seminar var fordelingen mellom kjønnene omtrent 50/50. Det samme var fordelingen mellom heterofile og homofile. Det opplever Trond som selv er homo som en styrke. Selvhjelpsseminaret bør speile virkeligheten i samfunnet og også det faktum at det ikke bare er homofile menn som er utsatt for å bli smittet av hiv. De gir overskudd til å takle hverdagen, sier han, hvis du vil, gir det deg mulighet til å få nye venner som du kan være mye mer åpen enn det vi vanligvis våger å tillate oss. Det i seg selv er helsebringende. Gerd har levd med hiv i 16 år. Før hun deltok på selvhjelpsseminar i regi av Norsk selvhjelpsforum og HivNorge hadde hun hatt lite kontakt med andre hivpositive. Fordommene var for store. Hun trodde på de stigmatiserende mytene om at hivpositive alltid var de andre, de som ikke er lik en selv, men som tilhører marginaliserte grupper, tapere. Selv er hun en alminnelig jente med god jobb, kjæreste og barn. En frigjørende opplevelse ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK 26

En frigjørende opplevelse... En av de første personene jeg fikk øye på da vi ankom hotellet, var en kjent person. Det falt meg aldri inn at vedkommende kunne være hivpositiv. Men der tok jeg feil! I 16 år har Gerd derfor isolert seg, latt være å hente ut de ressursene som samvær og det å dele erfaringer med andre hivpositive kan gi. I stedet har hun definert sin hivstatus som årsaken til alle sine problemer og all sin motgang i livet. Det reduserte livskvaliteten. Jeg hengte så mye på denne knaggen at stumtjeneren til slutt veltet, forteller hun. Det kunne fort blitt en livskrise. Gerd er en kvinne med en egen evne til å snakke i treffsikre bilder, som kort oppsummerer situasjonen. Til tross for at hun gjennom livet som hivpositiv har følt et stort sinne mot verden som har gitt henne dette stigmaet, har hun bevart masse humor og selvironi. Dette preger også måten hun snakker på. Det er tross alt noe livsbejaende i måten hun formidler innsikten sin på. Gerd mener selv at deltagelsen på selvhjelpsseminaret ble et vendepunkt: Hun er begeistret: Jeg har allerede meldt meg på neste kurs, sier hun og ler. Menneskene hun møtte viste seg å være mennesker hun kunne identifisere seg med, folk med alminnelige liv og mer eller mindre ansvarlige jobber. Folk som henne selv. Det ble en sterk overgang fra de andre til vi. Hiv ble ikke lenger den uforanderlige knaggen hun kunne henge alle vanskelighetene sine på, hun lærte å se seg selv med nye øyne. Jeg åpnet med å si at jeg hadde havørner i maven, forteller hun, for å illustrere hvor nervøs hun var før møtet. Men seminaret ble en positiv opplevelse i dobbelt forstand. Gerd fikk lære om hvilke erfaringer andre hadde gjort for å takle sin egen hverdag, hvilke redskaper de tok i bruk for å takle situasjonen sin best mulig, og hun innså at hun ikke alltid kunne ta ansvar for alle andre: Om noen diskriminerer meg, eller oppfører seg sjofelt, så er det ikke slik at det skyldes meg og min hivstatus, sier hun, det kan faktisk også være de andre og ikke jeg som har et problem! Hun hadde også en opplevelse av å få redskaper hun kunne jobbe med for å endre livssituasjonen sin. Det mener hun lover godt for fremtiden. Gerd opplevde at hun fikk hjelp til å se tydeligere hvilke problemer hun faktisk kan jobbe med og gjøre noe med og hvilke hun må akseptere at hun ikke får endret. Hennes hivstatus er et eksempel på det siste. Også kjæresten hennes merket forskjell. Jeg følte meg rett og slett lykkelig da jeg kom hjem på søndagen, sier hun og ler igjen. Jeg synes det var viktig at seminarholderne hadde gode lederegenskaper, erfaring og var både lyttende og provoserende nok til å drive oss fremover i riktig retning, sier hun. Ellers kunne dette lett utartet til en privat koseklubb med nyoppdaget glede over å dele hverandres erfaringer. Det hadde sikkert i seg selv også representert et stort skritt fremover, men med de gode seminarholderne fra Norsk selvhjelpsforum kom vi lenger enn vi ville ha gjort alene. Det endelige farvel til selvstigmatiseringen For Anna ble selvhjelpsseminaret et både depresjoner og dødsangst, livet var til å fokusere på spesielt utsatt risikogrupper, Det endelige farvel til selvstigmatiseringen Anna forteller at det første store vendepunkteper, som marginale personer, personer som har endelig farvel med selvstigmatiseringen, og et sterkt møte med alminneli- vanskelig og hun ga seg selv skylden for mye opplever Anna. Det smitter over på alle hivpositive av det negative. i hennes Da liv som barnet hivpositiv kom, ble kom hun da nødt en spesiell og det livsstil bidrar som til gjør at hivpositive dem særlig isolerer sårbare For ge, Anna friske ble selvhjelpsseminaret og velfungerende et mennesker endelig hun til å ble snu mor. på det, Før nødt det hadde til å fokusere hun opplevd på livet, både på seg for og hiv ikke og ikke søker minst noe at fellesskap. hiv er selvforskyldt. Og det bidrar farvel i samme med selvstigmatiseringen, situasjon som henne og et sterkt selv. møte med alminnelige, friske og velfungerende mennesker Det var i fantastisk samme situasjon å treffe som andre henne og dele selv. erfaringer. Ikke minst var det en styrke å få hjelp depresjoner livsgleden, forandre og dødsangst, livsstilen livet sin. var vanskelig og hun ga seg selv skylden for mye av det negative. Tenk positivt Da barnet kom, ble hun nødt til å snu på Jeg det, ble nødt mer til oppmerksom å fokusere på på livet, det på kroppen livsgleden, til Det selvstigmatisering. ligger en undertone av diskriminering og stigmatisering i tendensen til å fokusere på Møte spesielt med utsatt andre risikogrupper, positive opplever Anna. Det Derfor smitter ble over det på ikke alle minst hivpositive møtet og med det de bidrar Det til å var lære fantastisk hvordan å vi treffe ikke skal andre tenke og dele problemer forandre trenger, forteller livsstilen Anna, sin. jeg ble også klar over andre til at hivpositive isolerer på selvhjelpsseminaret seg og ikke søker som noe erfaringer som ikke med lar seg dem. løse, Ikke men minst heller var å det ta fatt en på at man må ta seg selv på alvor psykisk og bidro fellesskap. til at Anna Og det kunne bidrar si et til selvstigmatisering. endelig farvel til styrke de tingene å få hjelp vi kan til å få lære gjort hvordan noe med, vi ikke sier skal hun til Tenk forsøke positivt å tenke mest mulig positivt. Jeg tror selvstigmatiseringen den helgen. Den største Positiv i etterkant av selvhjelpsseminaret. jeg kan si det så sterkt at jeg ble mer tolerant hjelpen for henne, sier hun, var nettopp å tenke problemer som ikke lar seg løse, men Jeg ble mer oppmerksom på det kroppen Møte med andre positive Hun har vært hivpositiv i åtte og et halvt av å være hivpositiv etter hvert som livsgleden møte et mangfold av mennesker, et bredt heller å ta fatt på de tingene vi kan få gjort noe trenger, forteller Anna, jeg ble også klar over at Derfor ble det ikke minst møtet med de år, og bodd i Norge i ni. Anna har kjæreste kom tilbake. spekter av personer i vanlige jobber, med med, og sier samboer hun til og Positiv en ganske i etterkant alminnelig av selvhjelpsseminaret. barnehage. Hun er åpen om sin status blant å folk tenke sier, mest ikke mulig bare høre, positivt. slår Jeg hun tror fast. jeg kan si bidro Nettopp til at Anna de andres kunne alminnelighet si et endelig farvel gjorde til jobb i en man må Og ta så seg har selv jeg på blitt alvor bedre psykisk til å og lytte forsøke til hva relativt andre hivpositive vanlige liv og på familieforhold. selvhjelpsseminaret som venner Hun har og vært på skolen hivpositiv hvor i hun åtte tar og videreutdanning, og bodd men i Norge hun i har ni. Anna ikke sagt har kjæreste noe på jobben. og et halvt år, samboer Jeg er og redd en ganske for at foreldrene alminnelig skal jobb få i en panikk barnehage. og ta Hun barna er ut åpen av barnehagen om sin status om blant de får venner vite det så Men sterkt i hele at jeg denne ble mer tiden, tolerant kjente hun av å kun være hivpositiv én annen etter hivpositiv. hvert Det som fikk livsgleden Anna til kom å kretse tilbake. rundt seg selv og se på hivpositive som utgrupper, Og så som har jeg marginale blitt bedre personer, til å lytte personer til hva det selvstigmatiseringen enkelt å identifisere den seg helgen. med dem Den største og lytte til hjelpen deres erfaringer for henne, for sier å hun, komme var nettopp videre. For å møte Anna et mangfold ble det av en mennesker, stor opplevelse et bredt å lytte spekter til av problemer personer i diskutert vanlige jobber, fra en med annen relativt synsvinkel vanlige sier, som ikke har bare en spesiell høre, slår livsstil hun som fast. gjør dem enn liv og hennes familieforhold. egen. Hun Men opplevde hun understreker det også som at og noe, på skolen sier hun. hvor hun tar videreutdanning, men folk hun har Anna ikke forteller sagt noe at på det jobben: første store Jeg er vendepunktet redd særlig Men sårbare i hele for denne hiv tiden, og ikke kjente minst hun at hiv kun en hun lettelse så det å som kunne en snakke styrke at om seminardeltagerne sin hivstatus for at foreldrene i hennes skal få liv panikk som hivpositiv og ta barna kom ut av én er annen selvforskyldt. hivpositiv. Det Det ligger fikk en Anna undertone til å kretse av med var en et smil. blanding av menn og kvinner, heterofile da hun ble mor. Før det hadde hun opplevd diskriminering og stigmatisering i tendensen barnehagen om de får vite noe, sier hun. rundt seg selv og se på hivpositive som utgrup- og homofile. 27