Informasjonsblad fra Oslo byarkiv Nr. 2 / 1998. Park og promenade - eller kraner og kloakk?

Informasjonsblad fra Oslo byarkiv Nr. 2 / 1998 Byens ansikt Park og promenade - eller kraner og kloakk? Nylands mek. verksted dominerte Bjørvikas ansikt i 1934 (Ukjent fotograf, original i Byarkivet A-20138/Lnr.4060) Knapt noen del av byen har det vært så stor strid om utformingen av som sjøsiden - fra Bekkelaget til Frognerkilen. Og knapt noen del har gjennomgått en slik forvandling gjennom det siste hundreåret som Akerselvas nærmeste omgivelser. Fra å være "Norges flittigste elv", med møller og fabrikker ved hvert minste stryk, og en gråsvart stinkende kloakk, har "ælva" blitt en sammenhengende grønn stripe fra Oslo Plaza til inngangen til den "fagre Maridal". Underveis har det vært mange ideer, store prosjekter og mye vi idag helst vil kalle "ville planer", men også mange små vedtak som sakte men sikkert har forvandlet Oslo til en by med et vakrere ansikt. Les om: Oslos reguleringsplaner s. 3 Parkleggingen langs Akerselva s. 6 Oslo havn - byens hjerte s. 9 Tilsynsutvalget s. 12 Musikk i byens parker s. 14 Ellers i dette nummeret: Bydelenes kulturminner s. 16 Sakbegrepet i arkiv s. 17 Rammeavtale for journal-/sak-/arkivsystem s. 18 Når kommunens arkiver blir elektroniske s. 20 Microsofts arkiver s. 22

Byens ansikt Informasjonsblad fra Oslo byarkiv Nr. 2 juni 1998 7. årgang Redaktør: Leif Thingsrud Redaksjon: Bård Alsvik, Gro Røde, Anne Marit Noraker, og Tore Somdal-Åmodt Trykk: Lillestrøm trykkeri ISSN 0804-2454 Oslo kommune Byarkivet Kontor / Postadresse: Økernveien 11 0640 OSLO Tlf. 22 66 77 05 Fax 22 66 74 98 E-post: Tobias@byarkiv.oslo.no Publikumsekspedisjon og lesesal: Rådhuset, 15 etg. østre tårn. Tlf. 22 86 15 33 Fax 22 86 19 69 Åpningstider 20.06.-31.08: mandag, onsdag, torsdag og fredag: 09.00 15.00 tirsdag, lørdag og søndag: stengt Før 20.06 og fra 01.09: onsdager åpent til 18.00 Dette nummeret av Tobias tar for seg Oslos ansikt. "Ansiktet" er en viktig, men likevel begrenset, dimensjon ved byen. Vi snakker derfor også i andre bilder om egenskaper ved Oslo, om "byen med det store hjertet", og også om "tigerstaden", jubileumsbyen med "klør... som setter spor", med referanser både til Bjørnson og Hamsun. Selv om ikke alle slike uttrykk er like treffende, forsøker vi å si noe viktig når vi tar dem i bruk: byen er mer enn en tilrettelegging av bo-, arbeids- og trafikkmiljøer. Både tradisjoner, kulturliv og ytre miljøkvaliteter er vesentlige for livet i byen. Utviklingen av byen har vært det overordnede politiske stridsspørsmålet gjennom hele Oslos historie: hvordan utviklingen skal styres, og om utviklingen i det hele tatt kan planlegges og styres. Balansen mellom styrt utvikling og naturlig vekst har alltid vært et ideologisk hovedtema. Den som interesserer seg for byhistorie, kan lett få inntrykk av at byutviklingsdebatten går i en evig runddans, de fleste temaer og en rekke konkrete stridsspørsmål har vært debattert gjennom flere generasjoner. Standpunkter, argumenter og planforslag er sjelden så nye som samtidens aktører tror. Det er flere evige temaer i Oslos plandebatt: Hvordan skal byens havneområder framtre mot fjorden og øyene? I hvilken grad skal en politisk styrt utvikling av vårt ytre miljø gripe inn i livsmønstre og sosiale forhold i byen? Bruk og utnyttelse av marka har vært livlig debattert fra forrige hundreår da kommunen kjøpte store arealer for blant annet å sikre friluftsområder for byens befolkning. På hvilke måter lokalisering av store institusjoner og bygninger skal være et redskap i byutviklingen, har alltid vært diskutert - enten det var snakk om å legge universitetet til Tøyen eller rådhuset til Vika. Vi tror gjerne at den politiske viljen til å planlegge og styre utviklingen er noe som hører vår tid til. Går vi til kommunens arkiver, kan det nesten se ut som denne viljen var sterkere i tidligere tider. I arkivene ligger "gamle" planer som har fått stor betydning for utviklingen, men også mange eksempler på gigantiske planverk med dramatiske omlegginger som ville ha endret byens ansikt fullstendig - om planene hadde blitt gjennomført. Arkivene forteller også om det Oslo vi ikke fikk. Den historiske dimensjonen er viktig i all byutvikling. Ofte reduseres dette til et spørsmål om hva som skal "bevares" av det gamle. Men viktigere enn dette er å legge et langsiktig perspektiv på de planene som legges til grunn og på de enkeltvedtak som gjøres. I det historiske perspektivet blir det tydeligere hva slags mål som er realistisk å sette for byutviklingen. Det blir tydeligere hva endringer av byens ansikt gjør med det sosiale og kulturelle livet i byen - og hva de ikke gjør. For dem som er glad i byen, er det ofte enklere: kunnskaper om hvordan byen har sett ut, hvordan den har utviklet seg og hvilke alternativer som har vært aktuelle, legger en tidsdimensjon til våre daglige opplevelser av byens miljøer. Vi vet hvordan de ulike deler av byen er blitt til opp gjennom historien, og det styrker vårt engasjement i utviklingen framover. Det gjør det mer spennende å leve i denne byen. Byhistorisk doktorgrad Truls Aslaksby, som arbeider hos Byantikvaren, forsvarte nylig sin filosofiske doktorgrad. Han har skrevet bok om Grønland og nedre Tøyens bebyggelseshistorie og en avhandling om leiegårdsbebyggelsens framvekst i annen halvdel av forrige århundre. Vi gratulerer! 2 TOBIAS 2/98

Byen som ble til mens man bygget Oslos regulering 1827-1912 Oslo blir ofte betraktet som en stygg og rotete by. En slik betraktning har jo som oftest sin påfølgende motsats at det er nettopp dens rotethet og "kaos" som gir den særpreg og sjarm. Grunnlaget for hvordan byen bak festningen er ordnet ligger helt og holdent hos Christian IV. De sentrale områdene utenfor kvadraturen har imidlertid blitt til i en mer tilfeldig og "dialogpreget" prossess. Det var det private initiativ som styrte byutviklingen - på godt og ondt. Av Ole Myhre Hansen Å planlegge en by har opp gjennom historien vært et fyrstelig anliggende. Byer som Paris, St. Petersburg, Kristiansand og Oslo er alle tegnet og utført med kongelig og keiserlig medvirkning. Det var dermed Staten og dennes verdigrunnlag med forsvaret av byen og sikker provianttilførsel som de viktigste, som styrte byutviklingen i Europa. Med befolkningsveksten i byene ut over på 1800-tallet, da tyngdepunktet i byens økonomi ble flyttet fra byen som handelssentrum til industrisentrum, ble planleggingens fokus flyttet fra fyrstens forsvarsbehov til borgerens krav om en effektiv og trygg by. I 1826 var Christianias tilfeldige tilskudd av nye gater og "hus" utenfor kvadraturen blitt til et så stort problem at kongen og Stortinget så seg nødt til å nedsette en komité til å lage et utkast til en bygningslov. En generell lov for riket var det ikke mulig for komiteen å legge fram, men den la i 1827 fram et utkast til særlov for Christiania, og "Bygningsloven for Christiania" ble vedtatt av Stortinget samme år. Loven ville i følge den framleggende komité "... høiligen (...) bidrage til Christianias Forskiønnelse, Bequemmelighed, Sundhed og Sikkerhed". Den formulerte bygnings- og branntekniske bestemmelser, samt retningslinjer for hygienen og kommunikasjonen i byen. Utøvelsen av bestemmelsene og retningslinjene skulle tilligge en særskilt Reguleringskommisjon, hvor blant annet Stadscondokteur Chr. Grosch pliktet å sitte. Opprettelsen av kommisjonen overførte derfor for første gang planarbeidet til et "kommunalt" nivå. Arbeidet resulterte i en rekke protokollopptegnelser som i ettertid ble referert til som "Den Almindelige Plan", uten at man kunne kalle denne for en helhetlig byplan. Bygningsloven av 1842 ga reguleringskommisjonen mandat til å utarbeide "en Plan til Rettelse, Udvidelse, og Anlæg af Gader og offentlige Pladser". Stadscondokteur Chr. Grosch la på denne bakgrunn i 1843 fram det man kan kalle den første generalplanen for Oslo. Ordlyden i forslaget som ble lagt fram for formannskapet er snirklet og omstendelig, men man kan lese en slags visjon om en ny og mer funksjonell by: Fra dette Punkt forlænges Linien i samme Retning indtil den støder paa Grændsen af Løkken Bellevue No. 49, derpaa langs denne Løkkes østlige Grændse indtil den Vei, som ligger imellem Løkkerne Soli No. 44, 45 og 46, og langs denne Veis vestlige Kant indtil den træffer paa Grændsen af Munkedammen No. 21, derfra i en ret Linie til et Punkt 100 Alen østenfor det Punkt hvor Incognito-Bækken falder ud i Søen. 1 Kvadraturens rektangularitet er klart et prinsipp som Reguleringskommisjonen ønsket å bringe videre i den voksende byens nye deler. I forslaget finner vi også en ansats til en soneinndeling, der Grosch identifiserer områder som er særlig egnet for industri. Et annet sentralt punkt i Loven av 1842 er utvidelsen av "murgrensen" i den sentrale by. Innenfor murgrensen skulle ytterveggene på alle nye hus bestå av mur eller utmurt bindingsverk. Under behandligen i representantskapet var det murgrensen som ble ofret størst oppmerksomhet. Blant de områder som det var diskusjon om skulle inn i "Districtet for Muurbygning", var Piperviken og Ruseløkbakken. Grosch argumenterte for at de skulle holdes utenfor, fordi det var (...) uvist om det er gavnligt, at fjerne de fattige Indvaaneres Huse fra Byen, da Polititilsynet med dem er lettere jo nærmere de ligger, og man er mere udsat for at Indvaanerne danne egne Coterier, der trede i Opposition mod Byens Indvaanere eller mod Lovene, jo fjernere deres Boliger ligge. 2 Kommisjonen la imidlertid ikke planen til grunn i arbeidet sitt, bl.a. fordi den til dels stod i motsetning til og øvet vold på den private eiendomsrett. "Til Gaders regelmæssige Anlæg kan Reguleringskommisjonen i Almindelighed ikke virke anderledes end raadende (...) Bygningsloven bemyndiger nemlig formentlig ikke Reguleringskommisjonen til at tvinge Eieren til at følge en bestemt plan", var svaret Fru Grüning fikk da hun ønsket at kommisjonen skulle utarbeide et gatenett for sin løkke. Gjennomføringen av de store statlige anlegg, så som Slottet med parkanlegg og veier, hadde på mange måter definert reguleringskommisjonens rolle og myndighet. Det var staten - eieren - som tegnet ut og regulerte området, mens kommisjonen først kom inn som rådgiver og godkjenningsinstans i den tekniske gjennomføringsfasen. Reguleringen av byen fulgte da også dette mønsteret i de kommende årene. Eierne av de enkelte løkkene eller områdene la fram forslag på eget initiativ, og kommisjonen fungerte som rådgivere og sandpåstrøere. Loven av 1842 ble derfor i praksis kun et middel til å planlegge og regulere de strøk av byen som kommunen stod som eier av. TOBIAS 2/98 3

En samlet regulering av byen hadde ikke kommet noen vei i løpet av de 30 årene bygningsloven hadde virket, da riksarkivar Lange i 1858 skrev om byens forsteder at de var: "uden nogen ordnende Haand, uden nogen Hensyn til Sundhed eller Brannsikkerhed, endsige til Regelrethed eller Skiønhed" 3 Året etter kommer den første store byutvidelsen, og nye allerede tett bebygde og tildels kaotiske områder falt inn under reguleringskommisjonens mandat. Det kom flere endringer i bygningsloven i årene som fulgte, uten at kommisjonen fikk endret sin status. Men i loven av 1863 flyttes tyngdepunktet i hvor avgjørelsene skulle tas til kommunen: "Det skal være kommunerepresentationen overladt, efter at Reguleringskommitionen er hørt, efterhaanden at bestemme". Loven av 1863 bekrefter dermed at kommunen har det siste ordet også i den fysiske organiseringen av bysamfunnet. Loven av 1863 har en litt spesiell forhistorie. 1842-loven hadde i og for seg åpnet for at det ble framlagt en helhetlig plan for byen. Men etter en rettsak med en grunneier som nektet å avstå grunn til kommunen, med begrunnelse at det ikke forelå noen samlet plan, anmodet kommunen om at det ble foretatt en lovregulering på dette punkt. Kommunen argumenterte med at det ville bli for dyrt å utarbeide en helhetlig plan bare for å kunne gjennomføre en regulering av de enkelte strøk. Kommunens stemme ble tatt til følge og hørt i og med 1863-loven. Med denne endringen ble prinsippet om "En almindelig plan" oppgitt til fordel for en områdeorientert reguleringsstrategi. Grosch hadde sitt virke som stadkonduktør i årene 1826 til 1865. Som ny konduktør ansatte kommunen arkitekten G.A. Bull. Han virket helt fram til 1904, fra 1897 med tittel Reguleringssjef, etter at stillingen ble delt i tre. De to andre nye stillingene var bygningssjef og oppmålingssjef. Under Bull vokste byen enormt, og byggeboomen i årene fram mot 1898 tilsier at arbeidspresset måtte ha vært stort for den lille staben. Det store perspektivet på byen mangler da også i de arkivene byarkivet har mottatt. Generalregisteret for kommunerepresentantskapet for årene 1870-1894, viser at det stort sett ble behandlet enkeltsaker, og med unntak av reguleringen av de nye bydelene (1881) og en større regulering av østre by (1889), var arbeidet konsentrert på gateplan. En ny Bygningslov for Christiania, av 5. juni 1875 påla reguleringskommisjonen å "... udarbeide Planer for de forskjellige Bydeles regulering..." 4. På denne bakgrunn la magistraten i 1881 fram for formannskapet en rekke forslag som Reguleringskommisjonen hadde utarbeidet over tid (Sak 33/ 1881). Saken vant ikke fram i formannskapet, hovedsaklig fordi gatene var regulert til en mindre bredde enn bygningsloven tilsa. Reguleringssaken av 1881 ble derfor sendt tilbake til reguleringskommisjonen for ny behandling. Saken ble reist på nytt i 1889 (Sak 52/1889), etter å ha vært igjennom en grundig omarbeidelse i kommisjonen. Hovedarkitekten bak planen som ble vedtatt i 1889, var kontorsjef A. Fenger-Krog, som kom inn i reguleringskommisjonen i 1885. Hans viktigste ankepunkter mot tidligere planer oppsummerte han i to konsise punkter: 1) at der for Færdselens Hovedretninger skaffes gjennemgaaende Forbindelser mellem de forskjellige Bydele, 2) at man søger at udføre Reguleringen saavidt mulig efter længere rette Linier. 5 Fenger-Krog identifiserte "den gamle by" og havnene rundt Øst- og Vestbanen som byens trafikale sentra. Han anså at det ideelt sett skulle utarbeides rettlinjede ferdselsårer ut fra disse sentra som skulle "overskjæres af Concentriske Sirkler". Dette idealet som skulle bli det bærende prinsipp i den senere Generalplan av 1934, anså Fenger-Krog som en målsetting som ikke var gjennomførbar. For Fenger-Krog hadde en rettlinjet løsning så mange fordeler med hensyn til avvikling av trafikken, anlegg av gater og kloakk, politiets overvåkning etc., at prinsippet også burde tilsi at eksisterende gateanlegg, vannledninger og bygninger som kom i veien for en slik regulering i den ytre by, burde rives. Ettertiden beskrev imidlertid 1889-planen som ufullstendig og urealistisk. Blant annet fantes det ikke noen utredning av omkostningene ved en så brutal omlegging. Etterhvert som den enkelte grunneier la fram sine erstatningskrav falt planen fra hverandre uten at det ble utført noen større arbeider. Selv om kommunen allerede hadde utbetalt grunneiere erstatning for tapt grunn til en forbindelse Majorstua-Skøyen, ble denne aldri realisert, og pengene var i første omgang "tapt". Reguleringssjefstillingen ble opprettet i 1897. Stillingsinstruksen omfattet blant annet et krav om at det skulle utarbeides en reguleringsplan "for den hele by". Året før Christian Heinrich Grosch og Georg Andreas Bull satt til sammen i 70 år som stadskonduktører. På mange vis kan vi si at det var dem som utformet de sentrale strøk i Oslo. (Foto fra Oslo bys historie) 4 TOBIAS 2/98

Planen av 1889 har ikke i vesentlig grad påvirket byen slik vi kjenner den idag. De svarte strekene er foreslåtte gateløp. (Bilag til Bystyresak 52/ 1889) hadde "en av byens borgere" lagt fram tanken om en "Ringgate" som et bånd om byen fra vest til Vålerengen etter "utenlandsk mønster" 6. Reguleringskommisjonen frarådet imidlertid forslaget, men rådet til at den bærende idé ble tatt opp igjen, særlig med tanke på anleggelsen av framtidige sporveier. I 1899 kom det en ny bygningslov som befestet kravet om en helhetsplan for byen. Prinsippet om en delregulering var fremdeles sentral, men loven forutsatte at man tok hensyn til den nødvendige sammenhengen. I tillegg var også Akers rolle dratt inn. Reguleringssjefen for Aker deltok derfor i reguleringskommisjonens forhandlinger for å sikre det nødvendige samarbeidet mellom de to tvillingkommunene. I 1908 begynte detaljutarbeidelsen av byens første virkelig generalplan. Arbeidet var møysommelig og trakk ut, i og med at bygningslovens 5 krevde at grunneierne skulle få anledning til å uttale seg før kommunestyret kunne vedta planen. Reguleringsplanen av 1912, signert Hjalmar Torp, ble lagt fram for kommunestyret den 20. juni 1912. 1912- planen ble på mange måter et skrivebordsprodukt. Den manglet nemlig en gjennomtenkt strategi for å møte den nye tids trafikk, den automobilbaserte. Det er likevel et par ting ved den som i ettertid er blitt en del av bybildet. Friarealene med park-, leke- og idrettsanlegg var for første gang omtalt særskilt. 7 Planen skulle imidlertid få et relativt kort liv. I 1934 la Aker og Oslo fram den generalplanen som skulle bli stående fram mot dagens Oslo. Litteratur: Oslo kommunale Aktstykker 1843-1912 Harald Hals, Fra Christiania til Stor-Oslo, Oslo 1929 Harald Hals m.fl (komité), Stor-Oslo, forslag til generalplan, Oslo 1934 Oslo kommune, Boligarbeidet gjennom tyve år 1911-31, Oslo 1931 Jan Eivind Myhre, Hovedstaden Christiania, Oslo bys historie bd. 3, Oslo 1990 Knut Kjeldstadli, Den delte byen, Oslo bys historie bd. 4, Oslo 1990 Bjørn Sverre Pedersen, "Oslo i byplanhistorisk perspektiv", St. Hallvard 1965 Lajos Juhasz, "Den almindelige plan", St. Hallvard 1965 Noter: 1 Aktstykkene, 1837-1843, Forhandlinger 7. juni 1843, s. 24. 2 Ibid., s.28-29 3 Jan Eivind Myhre, Oslo bys historie, Bd. 3, s. 186, Oslo 1990 4 Aktstykkene, 1912-13, Ib, Sak No. 74, s. 1 5 Aktstykkene, 1889, Ib, Sak No. 52, s. 14. 6 Aktstykkene, 1912-13, Ib, Sak No. 74, s. 2 7 Aktstykkene, 1912-13, Ib, Sak No. 74, s. 13-15 TOBIAS 2/98 5

Akerselva - fra rynke til smil Akerselva - du gamle og grå - var for hundre år sia en åpen stinkende kloakk som først og fremst skulle tjene industriens kraftbehov. Så kom tanken om at elva også kunne løse et transportbehov for fabrikkene og med det planene om å kanalisere elva for prammer. Heldigvis vant ikke industriens menn fram før automobilen kom og løste transportproblemet for dem. Dette la grunnen for parklegging langs Akerselva og dagens frie ferdsel fra Grønland til Maridalsoset. Av Ellen Røsjø Da spørsmålet om delvis overhvelving av Akerselva ble reist, tok borgermester Jacob Høe opp hansken. Han skrev i 1915 til formannskapet og gjorde oppmerksom på at det var grunn til å ta opp til samla behandling spørsmålet om de mange muligheter til forskjønnelse av byen som elva utvilsomt hadde. Formannskapet ga sin tilslutning 14. juli 1915 der det også vedtok parklegging av østre bredd mellom Nybrua og Ankerbrua. Arbeidet skulle begynne allerede samme år med arealet som alt var utlagt til lekeplass (Th. Kittelsens plass) ved å omdisponere kr 6 500. I budsjettet for 1916-17 ble det av overgartneren satt opp kr 19 500 til parkanlegget ved Søndre gate mot Akerselva. Beløpet ble strøket av Magistraten fordi et program var under utarbeiding om hva som kunne gjøres for å forskjønne Akerselvas bredder, og det var framkommet forslag om overhvelving av elva i området og bruksbaneprosjektet. Bruksbanen var tenkt som jernbanespor langs elva for å sikre transporten til og fra fabrikkene. Finansutvalget oppførte likevel kr 5 000 til prosjektet. Ved formannskapsvedtak 28. mars 1917 ble det videre bestemt å fjerne den gamle bebyggelsen (skur, rønner og verksteder) på arealet mellom lekeplassen og Ankerbrua. Bygartneren mente dette arbeidet antakelig burde utsettes til bruksbanens trasé var fastsatt. Videre mente han forslaget om overbygning av elva og forslaget om å legge ut gassverkstomta til park også først burde få sin endelige avgjørelse. Idrettsutvalget fant imidlertid at arbeidet burde fremmes. Magistraten ble derfor bedt om å si opp berørte leieboere. I august 1918 kom en ny bevilgning til fortsatt parklegging ved Søndre gate mot Akerselva. Bygningene var fjerna og en plan for den parkmessige del av området var klar fra bygartnerens hånd. Parklegging bit for bit 14. januar 1920 bifalt formannskapet prinsipielt et forslag fra Gunnar Ousland om å fortsette å parklegge Akerselvas bredder mellom Nybrua og Øvre gate, vestre bredd mellom bruene og strekningen videre opp til det prosjekterte bruanlegget i Nedre gates forlengelse, og på østre side fra Øvre gate ned til Ankerbrua. Det ble bestemt å belegge skråningene med flate natursteiner fra bunnen og til litt over normal vannstand for å stå mot den skiftende vannføringa som fabrikkdriften medførte. På denne tida var tankene om kanalisering eller bruksbane blitt uaktuelle og kr 80 000 ble avsatt til formålet i budsjetta for 1919-20 og 1920-21. Planen møtte likevel hindringer i forbindelse med grunnerverv og et forslag om Folketeater ved Ankertorget. I møte 20. juni 1928 hadde formannskapet bare godkjent planene for skråningen nedenfor Jakobs kirke og elektrisitetsverkets sekundærstasjon (transformatorstasjonen). I sak 64 fra 1928-29 gjensto kr 72 440 til parkleggingsarbeidet, og det ble bestemt å godkjenne planene for vestre bredd fra Nybrua til Østre Elvebakke. Bygartneren hadde da Th. Kittelsens plass ved Søndre gate i 1920. Parkanlegget "Akerselvas bredder" har fått sin begynnelse med plen og benker. (Ukjent fotograf. Original i Byarkivet A-20145/U001-016) 6 TOBIAS 2/98

Lekeplassen på Th. Kittelsens plass i 1935. (Ukjent fotograf, original i Byarkivet A-20145/U008-166) lagd en plan (i tråd med endringer i reguleringa) som omfatta begge elvebredder fra og med Nybrua og opp til Brenneriveien på vestre bredd og Øvre og Nedre gate på østre bredd. Dessuten var Ankertorget, arealet omkring Jakobs kirke, sekundærstasjonen, et areal på nord-vestre side av forskolen for håndverkere (nå Elvebakken skole), samt et areal langs elvas nord-østlige løp fra Søndre gate fram til Torvbakkgata tatt med. Men strøket på oversida av Ankerbrua skulle forelegges påny. Opparbeidelsen skjedde i etapper og var på det nærmeste ferdig i 1937. Da ble ny gangbru over elva fra Nedre gate til Østre Elvebakke åpna og Ankerbruas utsmykning med Dyre Vaas eventyrfigurer ble avslørt 19. september 1937. Store planer for nytt ansikt Planen var å få sammenhengende parklegging fra Grønlands torg til den gamle bygrensa ved Christiania Spigerverk. Parkvesenet foreslo blandt annet i 1940 at hele bebyggelsen i New York-området skulle rives og grunnen helt opp til Grünerhagen utlegges som et større parkparti. Dette ville inngå som et "harmonisk ledd" i saneringsplanene for Grünerløkka og hadde tilslutning fra parkutvalg, reguleringssjef og reguleringsråd. Her ble riktignok det meste revet mange år seinere, men nytt ble bygd og elvebredden ble til park også her. På slutten av 30-åra ble det også lagt kloakkledninger på hver side av elva. Men om det ble delvis slutt på å bruke elva som kloakk, så var den fortsatt i bruk som drivkraft. På søndager sto fabrikkene, og da ble ikke vann sluppet fra Maridalsvannet. Først tidlig på 50-tallet gikk bruka helt over til elektrisk drift, og elva fikk parkvannføring. Flere partier ovafor nevnte område hadde også godkjente planer og igangsatte arbeider. I Grünerhagen begynte arbeidet i 1938-39, men ble innstilt under krigen da arealet måtte bidra til matauken. Få år etter krigen sto øvelsesplass med garderobe og uværstak klart, samt lekeplass med varmestue. Partiet på vestsida mellom elva og Oslo lysverkers lager og verksteder i Maridalsveien 29, som strakk seg fra gassklokka på Kuba og nordover over Schultzehaugen til "Seilduken", "Det er kanske draget fra den nære elv som gjør at det altsammen fornemmes i luften. Elven, Akerselven, er blit holdt utenfor byens centrum som havnene er det og Akershus er det. Elven som falder ut i fjorden etsteds bakom jernbanetomterne. Den kommer ned gjennem Vaterlands skidne slumkvarterer. Byen ser den bare saavidt idet den stikker under Ankerbroen og over til Nybroen; ellers holder den seg til utkanterne - forstæderne som folk her i byen endda officielt kaller det med overflødig danisme. Hvor mange Kristianiamennesker kjender Akerselven fra den kommer ut av skogen oppe i Nydalens snevre kløft, kjender dens stryk og fosser, fabrikkerne nedover, de stille kulper og evjer hvor gamle piletrær dypper grenene nedi det mørkegraa vand, skrænternes lerbakker og smaa gamle huser, broerne, de vippende baater i vandet ved dens løp nedenfor faldene - kjender det liv som leves av elven og ved elven? Det er vakkert langs Akerselven, inderlig vakkert og hjemligt. Skjønt strøkene er utidsmæssig bebygget og kanske usanitære og uordentlige og grunden uøkonomisk utnyttet tildels. Men det er likesom mere end vi Kristianiamennesker kan forestille os, at nogen strøk i byen skulde kunne være baade økonomisk utnyttede, tidsmæssige, sanitære og vakre og hjemlige paa en gang. Vi kan ikke forestille os strøk med tidsmæssige huser og stedegent preg, rike og varme farver, vakre store trær speilet i elvens rindende vand. Førend vi kan driste os til at fantasere om slikt maa vi ialfald rotte os sammen til Kristianiensere." Sigrid Undset: Gaterne i "Kristiania", Cappelen 1918 TOBIAS 2/98 7

Parkutvalget på sommerbefaring ved Ankerbrua i 1935. Elvebreddene er blitt steinlagt, stein-, blomsterbed og en hvitmalt benk viser det ferdige parkanlegget på nedsida av brua. (Ukjent fotograf. Original i Byarkivet A-20145/U008-163) var under arbeid under krigen og få år etter. Partiet på østsida fra "Seilduken" til Sannerbrua mellom elva og Foss skole, ble påbegynt rett etter krigen. Disse områda ble så gjort sammenhengende ved gangbruene fra Grünersgate til gassklokka og over elva øverst ved "Seilduken" (Åmot bru). Åmot bru ble satt opp på slutten av 50-tallet. Brua var gitt til Norsk Teknisk Museum etter drøye hundre års tjeneste over Drammenselva på Modum. Den gikk inn i planen om å legge Teknisk Museum til hjørnet Sannergata / Thorvald Meyers gate (sak 15 1938-39). Partiet fra Beyerbrua til Marcus Thranes gate mellom elva og Sandakerveien ble også påbegynt under krigen og ble ferdig rett etter. Her ble også store deler av området brukt til matauk under krigen. Endelig ble partiet fra Treschowsgate til Spikerverket delvis på begge sider av elva opp til OBOSblokkene på Havna verk påbegynt i 1944-45. Det ble sett på som et av de aller vakreste og nyttigste partier med gammel pittoresk vegetasjon, moderne lekeplass og flere oppholdssteder for småbarn. Parolen "Fra rynke til smil" var ordfører Carl Jeppesens ved åpningen av Sannerbrua i 1917, noen år etter at arbeidet med den radiære parkåren "Akerselvas bredder" var påbegynt. Han talte om smilet i byens ansikt som forfedrene hadde gjort til en rynke som det nå var en oppgave for byen å få utslettet mest mulig. Radiære parkårer fra den gamle bykroppen og ut til utmarka var en del av Parkvesenets arbeidsplan. Det ble aktuelt å ta det opp da det kom fram planer om kanalisering og overbygging av Akerselva fra Nybrua og oppover og regulering av Torshovdalen. Generalreguleringsplanen for Stor-Oslo av 1934 ble nyttig fordi den la ut store arealer i periferien og utafor den gamle bygrensa som fritt land. Etter at Oslo og Aker ble slått sammen, ble også strekningen fra Christiania Spigerværk til Maridalsvannet trukket inn i planen. Likevel begynte arbeidet med å legge Akerselva fra Vaterlands bru til Bjørvika i kulvert i 1964-69, så nedre del av elva fremdeles ligger i betongrør. Båtplassene langs elveløpet, som gikk helt opp til Hausmanns bru, forsvant. Men om parkprosjektet har gått langsomt og nedre del av elva fremde- les går i rør, har elva som var en rynke i byens ansikt, blitt en unik sammenhengende grønn lunge og er i stadig større grad blitt byens smil. Litteratur: Marius Røhne: Oslo kommunale parker og grønnanlegg 1810-1948 1. del, Oslo 1967 Oslo kommune 1912-1947, bd. 1, Oslo 1952 Oslo byleksikon 1938, 1966, 1987 Tobias 3/94 og 4/96 Kilder: Oslo kommunes aktstykker Park- og idrettsvesenets fotoarkiv Parkvesenets arkiv Selskapet for Christiania Bys Vel (stiftet 1811), hadde frem til slutten av 1870-årene tatt seg av vedlikehold og mindre beplantninger. I 1877 ble det opprettet et "Beplantningsvæsen" under Ingeniørvesenet, og i 1916, da byens park- og grøntarealene vokste i omfang, ble Beplantningsvesenet egen etat. Byarkivet har mottatt etatens eldre arkiv, og det består av møtebøker, kopibøker, journaler og sakarkiv. Det siste er ordnet i fire serier - tilsammen ca. ti hyllemeter. Møtebøkene er komplette for Parkutvalget fra 1916 til 1927 og Arbeiderutvalget fra 1920 til 1938. Kopibøkene og brevjournalene er komplette fra 1916 til 1927. Sakarkivene er fra perioden 1837 til 1946, men hovedsaklig fra 1916 til 1940. I disse finner man også en del skisser, tegninger, kart og noe foto. Det eldre materialet inneholder bl.a. en protokoll angående St.Hanshaugen Restaurant (1895-1917), en turistprotokoll fra St.Hanshaugen (1877-1881) og saksmapper om musikk i byens parker. At det er nettopp St.Hanshaugen det meste av det eldste materialet stammer fra, er ikke så rart da St.Hanshaugen var byens første større parkområde og at beplantningen her startet allerede på 1850-tallet. Henning Kristiansen 8 TOBIAS 2/98

Oslo havn - byens hjerte Om havnehistorikk og ville havneplaner "Og av så stor betydning har Oslo havn vært for byen, at det med full rett kan sies, at historien om havnen er historien om byens økonomi. Det ligger derfor ikke så lite av sannhet i det gamle uttrykk, at havnen er Oslos hjerte." Av Gro Røde Sitatet er hentet fra publikasjonen Oslo havnestyre gav ut i forbindelse med sitt 200 årsjubileum i 1935. Her både spør og svarer man: "Hvad er det som har gjort at Oslo er blitt den første av landets byer? Grunnen er naturligvis den, at Oslo ligger heldig til". Og viktigst av alt, med hensyn til beliggenhet, var havnen; "som alltid har hatt et godt ord på sig." Dette på grunn av at den har en god og naturlig beskyttelse i utenforliggende øyer, har tilstrekkelig vanndybde med god ankerbunn og en grei og lett navigabel innseiling. I tillegg teller det positivt inn for gode havneforhold at det her ikke er strøm og en ubetydelig tidevannsforskjell på + - 30 cm. For å bestyre byens hjerte og puls ble det, etter kongelig forordning i 1735, nedsatt en havnekommision, senere kalt havnestyre. Oslo havnevesen er i dag en kommunal etat, men er til forskjell fra andre kommunale etater under statens overoppsyn. Det er ikke uten grunn at mange omtaler havnevesenet som "en stat i staten". Landevinning vestover og østover Oslo havnedistrikt strekker seg med en rett linje fra Lysakerselvas utløp til sydpynten av Store Skjærholmen - og videre derfra over til fastlandet ved Gjersjøelvas utløp i Oppegård. I dag er den totale kailengde på 11 614 meter. Landarealet er på hele 1 127 000 kvadratmeter. Innenfor dette distriktet har det stadig vært store byggeprosjekter, utfyllinger og utvidelse av brygger og kaikapasitet. Den opprinnelige strandsonen må man tilbake til 1600-tallet for å finne. Landevinningene har særlig foregått, sakte men sikkert, i den mye omtalte Bjørvika - og videre vestover ut mot Vippetangen. I vår nære historie har utvidelsen av kaikapasiteten først og fremst foregått på østsiden av byen, på Bekkelagssida ut mot Sjursøya. I 1648 dannet Dronningens gate strandlinjen mot Bjørvika. Magistratgården fra år 1647, som fremdelses ligger i Dronningens gate, lå med fasade vendt mot et yrende havneliv, pakkhus, brygger og sjø. I 1658 startet oppfyllingen i dette området for fullt. I løpet av 1700-tallet ble havna oppfyllt av sagmugg og flis fra trelasttomtene, og Magistraten var urolig fordi skipene rett og slett ikke lenger kunne legge til ved trelastbryggene. Så oppfyllt var Bjørvika at heller ikke mindre båter kunne komme opp til Akerselva ved ordinær vannstand. Magistraten gikk derfor inn for at en bevisst utfylling av Bjørvika tok til og for at nye brygger ble bygd på det nye ervervede området. Godt hjulpet av en stor bybrann i området, tok utfyllingene fart og Strandgaden ble etterhvert liggende langt fra brygger og havneliv. Beveget en seg litt lenger utover, mot det nåværende Havnelageret og Børsen på begynnelsen av 1900-tallet, kunne man tatt Sadelmagerhullet i betraktning. Dette var til 1904 en beskyttet og sentral havn for fiskebåter. Her var fiskebrygger, fiskemottak og en egen hall bygget for omsetning av fisk. I 1907 ble Sadelmagerhullet fyllt igjen og fiskehavn, fiskebåter og næringen ble forflyttet til nye anlegg på Vippetangen. Norges viktigeste innførselshavn Forfatteren Amund Helland beskriver Kristiania havn i tiåret før og etter år 1900. Han skriver at byen i 1885 hadde en kaikapasitet på rundt 5 000 meter. I 1915 var den øket til nærmere 9 000 meter, en økning som var langt fra nok for hva Helland omtaler som "Norges viktigeste innførselshavn". Nær halvparten av hele rikets innførsel, og en god del av landets utførsel, ble losset og lastet over Kristiania. Helland viser til en formidabel økning av inn- og utgående tonnasje fra år 1895 til 1914, fra 1 448 288 til 3 145 368, og føyer noe bekymret til at dampskipene setter større og større krav til "hurtig ekspedition ved havnen, og kravene til havnen er vokset med skibsfartens udvikling. Trods store byggearbeider har havnens udbygning neppe holdt skridt med udviklingen af handelsomsætningen." I 1915 og 1916 hersket det en aktivitet uten sidestykke i havnehistorien. Helland kan fortelle at skipene lå i en lang ubrutt linje fra Grønlien, nedenfor Sjømannsskolen, til Filipstad. Ved hver varpebøye lå det skip og ventet på sin tørn. All plass var opptatt slik at man måtte ty til lagring på Tordenskiolds plass og Grev Wedels plass. Tilsynsutvalget med byens utseende protesterte, men til ingen nytte. Den store aktiviteten ved havna fikk i 1916 sitt landlige symbol da havnevesenet bygget Oslo havnelager. Bygningen er av betong og er et monument over en enorm utvikling innen sjøfarten under og etter første verdenskrig. Med sine 32 000 m 2 var den en av Europas største lagerbygninger, og er så godt fundamentert at den visstnok ansees som "urivelig". Men, om lagerbygningen var stor, så var selve havna fremdeles for liten. Idékonkurranser for havna Det var derfor ikke så uventet at bystyret nedsatte komiteer for å få utredet en utbygging av havneforholdene. Første konkurranse ble utlyst i 1897. Konkurransen var internasjo- TOBIAS 2/98 9

nal - og det deltok aktører fra flere land. På grunnlag av vinnerutkastet til C. O. Gleim og en ung, norsk ingeniør med navn Sam Eyde, utarbeidet havneingeniøren en havneplan for strekningen Jernbanebryggen til Tyvholmen, men kun planene for Vippetangen ble realisert. I 1901 stod anlegget med utstikkerne på Vippetangen ferdig. Og takket være en rekke tekniske nyvinninger, blant annet større kraner, som kranen "Samson", og kornelevator, økte losse- og lastekapasiteten i mye større grad enn bryggenes lengde skulle tilsi. Helland var oppriktig bekymret for utviklingen - og avslutter med: "Trafiken paa havnen har i de sidste aar været større enn nogensinde tidligere. Byen maa snart have mere bryggeplads." Utbygginga på Vippetangen var ikke nok, og bare 17 år etter første konkurranse innbød Kristiania havnestyre i 1915 igjen til "almindelig, international konkurranse om præmier for forslag til utvidelse av Kristiania havn." Konkurransen var først og fremst en idékonkurranse for strekningen "fra Bækkelaget til Bestumkilen," og nå til forskjell fra ordlyden fra forrige konkurranse "med utenforliggende øer." Det ble spesifisert en rekke områder planene skulle dekke: massegodstrafikk som kull, tremasse, trelast, malm o.l. trengte større kaiplass. Likedan trengtes det brygger for stykkgods til inn- og utland, persontrafikk (herunder den transatlantiske). Det ble bedt om frihavnsområde, jernbaneforbindelser til alle brygger, ny fiskehavn, brygger for søppel, havn for havneingeniørvesenet, havn for fergeforbindelser og lokaltrafikk - for å nevne noe. En rekke trafikktabeller over de siste års trafikkutvikling fulgte Konkurranseprogrammet. Det var litt av en kabal konkurransedeltakerne skulle legge. "Lad ankrene falde" Foranledningen til at havnestyret kunne innby til konkurranse var at børskomiteen hadde tilbudt kr 10 000 av børsens midler for gjennomføringen av den. Tretti utkast kom inn fra Norge, Sverige, Danmark og Tyskland. De hadde alle forskjellige motti, fra de poetiske: "Ut paa dypet" og "Over Bygdø til fremtidshavnen" til de mere slagferdige: "Lad ankrene falde" eller "Under meisel og hammer". Første- og andrepremie gikk til to utkast fra broderfolket, med titlene: "Neptuni Treudd" og "Dixi". En norsk gruppe stod bak "Storby" som fikk tredje premie. Premiene var på kroner 10 000, 6 000 og 3 000. For de som ikke nådde opp var det kanskje en trøst i at ikke-premierte planer kunne bli kjøpt for kr 1 000. Et gjennomgående trekk ved alle utkastene er at de inkluderer en rekke av øyene i den framtidige havneutbyggingen. I skriv fra havnestyret i 1913-14 sies det klart at i fremtidige havneplaner forutsettes øyene brukt, og mens de ventet på utfallet fra konkurransen var det etter deres mening ønskelig å bygge bro over til Hovedøya fra utstikkeren på Vippetangen: "Der vil mellem utstikkeren, og Hovedøen bli et fuldt tilstrækkelig seil løp paa 135 meters bredde. I roten av utstikkeren er derhos projektert en 5 m. bred kanal for at opnaa strøm i vandet. Det hele arbeid antages at ta 6-7 aar (...)". Komiteen for bedømning av idéutkastene sa også at den hadde den oppfatning at utviklingen av havnetrafikken forutsatte at øyene ble innlemmet i havneområdet. Imidlertid ville ikke komiteen ta stilling til hva som gav den beste tilknytningen: Enten fra Vippetangen over til Hovedøya eller fra Ekebergsiden over Sjursøya eller Bleikøya. Tredjepremieutkastet "Storby" og ett av de ikke-premierte, men innkjøpte utkastene ved navn "Hovedøen", merker seg ut ved at de i sin beskrivelse spesifikt unnlater å ta Hovedøya i bruk. Hovedøya er av begge tenkt for kunstnerisk utsmykning og parkanlegg. De to ingeniørene fra Trondheim, som stod bak forslaget "Hovedøen", ville beholde øya som et fredet sted for trafikk og søkte å omdanne den til et vakkert anlegg med parker, sports- og badeplasser og lystbåthavn. Havneutviklingen skulle omfatte alt annet enn Hovedøya. I to av vinnerutkastene, og to av de innkjøpte utkastene, ble det fremmet forslag om å bygge bro ut til Hovedøya og videre fra den til Lindøya og Nakkholmen. 10 TOBIAS 2/98

"Nutid og Fremtid" (Original i Byarkivet) Kan man her ane den klassiske konflikten mellom vernere og utbyggere? Det skal imidlertid presiseres at flere av konkurranseutkastene som inneholder bro over til Hovedøya, ikke inneholder et ønske om å anlegge de største industrianleggene på denne øya, men fiskehavn o.l. Hovedøya er først og fremst bindeleddet over til Lindøya. Når overingeniøren i 1916 skulle gi en samlet beskrivelse av de premierte og inkjøpte forslagene i forbindelse med utnyttingen av øyene, skrev han: "1ste og 2den præmievinder samt 1ste og 2det indkjøp fremholder, at av øerne egner Lindøen med tilliggende øer sig, paa grund av sit store flateindhold, de forholdsvis gunstige terræng- og bundforhold langs strandene, fremfor de øvrige øer bedst for et vel utviklet havnesystem". Med tog ut til Hovedøya I arkivet etter Havnevesenet er det en stor sylinder hvor ett av de innkjøpte "tusenkroners-utkastene" oppbevares. Det er "2det indkjøp", har motto "Nutid og Fremtid" og er frembrakt av to tyske professorer og en avdelingsingeniør ved Kristiania havnevesen. Det kan se ut til at nettopp dette forslaget var interessant fordi det ble ansett som fornuftig med hensyn til utvidelse østover mot Bekkelaget. Det tar i bruk Sjursøya og har et interessant forslag til utbygging av jernbanespor. Kommunen kjøpte Sjursøya og startet utsprengingen av den i 1921. Fram til da hadde den vært, kupert, grønn og vakker. Øya hadde vært i eie av Mariakirken i middelalder-oslo, her var over 200 blomsterplanter og bregner. Fra 1870 var alle tomter bebygd med villaer med tilhørende flotte hager. Med utsprengte Sjursøyas skjebne i bakhodet, er det vi med skrekkblandet fryd kan studere panoramafotografiet til "Nutid og Fremtid". Det er et fotografi over Oslo havn med påtegnede planer for fastlandsforbindelse til Hovedøya. I bakgrunnen rager et rådhus, et "aeroplan" seiler i lufta - og et tog er på skinner over til Hovedøya! Brokonstruksjonen er både vakker og voldsom. Tenk på det nå når vi er inne i sommeren og i øyenes høysesong! Det kan være godt med alt som ikke blir gjort... Kilder: Havnevesenets arkiv, trykt og utrykt materiale Oslo kommune, Aktstykker 1913-14 og 1915-16 Litteratur: Helland, Amund: Norges land og folk. Kristiania - II, Kristiania 1917 Oslo havnevesen: Oslo havn gjennem tidene, Oslo 1935 Oslo havnevesen: Oslo havns historie - for tidsrommet inntil 1954, Oslo 1962 Brovold, Odd: Kjenn din havn, Oslo 1990 Oslo byleksikon, utgaver fra 1938, 1966 og 1987 Oslo bys historie, bd. 4, Oslo 1990 Havnesenets arkiv Grundig dokumentasjon av anlegg og daglig drift Arkivene etter Kristiania/Oslo havnevesen er relativt godt bevart. Havnekommisjonens/-styrets forhandlingsprotokoller er bevart fra starten i 1776 av, og avlevert til Byarkivet fram til 1945. Brevjournaler finnes fra 1844 av, og er avlevert fram til 1955. For kopibøker er ytterårene 1820 og 1959. Det bevarte sakarkivet begynner i 1846. Det er journalordnet fram til 1885, deretter ordnet etter et alfabetisk emnesystem. Det finnes to serier av dette. I den eldre ligger materiale fra ca. 1880 fram til 1950-tallet, mens den yngre har materiale fra 1920-tallet fram til ca. 1960. Det er altså en betydelig overlapping her, som medfører at brukere må lese gjennom to kataloger. Bøye- og bryggejournaler er bevart fra 1874 av, men dessverre ikke helt komplett. Bøker fra 1978 og senere er fortsatt ved Havnevesenets kontorer. Regnskapsbøker for fyr- og bryggepenger finnes for perioden 1875 til 1897. Fra havnefogdens kontor er det bevart brevjournaler fra 1898 til 1934, men enkelte lakuner, kopibøker fra 1858 til 1931 og sakarkiver fra 1873 til 1933. Fra havneingeniørvesenet er bevart kopibøker fra 1861 til 1905 og sakarkiv for årene 1870 til 1924. Oppgavene til dette kontoret, som lå under Stadsingeniøren og ikke Havnevesenet, ble videreført av havnevesenets ingeniøravdeling. Fra denne har Byarkivet fått avlevert en del kopibøker fra 1920- til -50-tallet. En målerbok fra 1874 til 1799 viser hvilke varer som i de årene ble innført til Oslo havn. I tillegg til disse større arkivene og arkivseriene har Byarkivet en rekke pakker og bøker vedrørende blant annet havneplaner, isbryting, bryggearbeider og båtplasser. LT TOBIAS 2/98 11

"Tilsynsrådet med byens utseende" Fra parkplaner til skrotsanking Oslo har i to perioder, hver på et drøyt kvartsekel, hatt et tilsynsråd med byens utseende. Oppgavene og myndigheten har variert, og ofte kom det til kort overfor sterke økonomiske og politiske interesser. Men på enkelte områder har rådet satt sine spor i byens ansikt. Av Leif Thingsrud Tilsynsrådet ble første gang opprettet i 1910 med borgermester Sofus Arctander som formann. Ordføreren, første borgermester, stadsarkitekten, bygningssjefen, reguleringssjefen og veivesenets overingeniør var selvskrevne medlemmer. I tillegg kom åtte mann valgt av bystyret. Disse var sjelden politikere, men heller arkitekter og kunstnere, noe som ga rådet stor faglig tyngde. Rådet behandlet en rekke saker, fra reguleringsplaner til saker om kiosker og reklameskilt. Det foreslo en egen lov om skjemmende bebyggelse. Den gikk ikke igjennom, men i 1916 kom det et tillegg til bygningsloven om dette. Og det ble opprettet et fasaderåd, som skulle gi vurderinger av den rent estetiske siden ved nybygg når bygningsrådet ba om det. Lovendringen medførte imidlertid at tilsynsrådet mistet store deler av sitt saksfelt, men det var nok annet å gripe fatt i: Frognerparken og Jernbanetorget ble utformet, og rådet ble trukket inn i store reguleringssaker som Rosenhoff, Hammersborg og Vika. Fra starten av samarbeidet rådet med Selskapet for Oslo Byes Vel, og påvirket, ifølge den kommunale beretningen, at selskapet gjenopptok arbeidet for byens forskjønnelse. Senere kom også arbeidet med fredning av gamle gårder til å ta mer oppmerksomhet. Fra aktiv planlegging til passiv bevaring Fredningskrav støter imidlertid lett imot sterke utbyggingsinteresser, og når rådet også ellers utover på 1920- og særlig 1930-tallet mer tok for seg bevaring enn planlegging og utbygging, svekket det også sin egen posisjon. Formelt mistet rådet innflytelse gjennom omorganiseringen i 1933. De kommunale etatsjefene mistet da sin stemmerett i rådet samtidig som antallet sakkyndige; arkitekter og kunstnere, ble økt. Det skulle etter de nye bestemmelsene uttale seg i saker "... som er forelagt rådet av formannskapet, borgermesteren eller rådmannen." At det forsatt var adgang til å fremme egne forslag med sikte på å gjøre byen vakker, rokker ikke ved at rådet nå formelt mistet muligheten til å påvirke den tidlige saksgangen i de organene som utarbeidet de store planene. Tilsynsrådet var dømt til å komme inn først når bare detaljer gjensto. Det var blitt fjernet som konkurrent til utbyggingskreftene. Byråkrater og politikere tok over I mars 1937 vedtok formannskapet å be bystyret om fatte vedtak om riving den gamle brannvakta og basarene ved Kirkeristen. Begrunnelsen lå i behovet for å utvide gatene og ønsket om å gi domkirken en mer åpen beliggenhet. Bygartner Røhne uttalte at "Vår Frelsers kirkes omgivelser har de aller beste betingelser for å gi et åpent, verdig og vakkert byparti hvis baserene og brandvakten kommer vekk." Innstillingen var langtfra enstemmig. Arbeiderpartiet gikk inn for riving, men de fleste borgerlige gikk imot. Høyres leder Eyvind Getz foreslo at saken skulle sendes til tilsynsrådet. Dette ble avvist av flertallet. De mente at saken var godt nok belyst. Tilsynsrådet tok imidlertid opp saken selv, og henstilte til formannskapet "... å gjenopta spørsmålet (...) og la dette bli gjort til gjenstand for en ny og alsidig gjennemgåelse." I bystyret hevdet imidlertid arbeiderpartiets folk, med torvdirektør Sverre Gann i spissen, at alle syn om saken var godt nok kjent: "Å utsette saken vil være å sende den på vidvanke." Med knappest mulig flertall ble utsettelsesforslaget avvist, og deretter ble rivingen vedtatt med klart flertall. Parkvesenet fikk laget denne modellen for å vise hvor fint det kunne bli ved Kirkeristen med en åpen parkløsning. (Foto i Borgermesterens sakarkiv, Byarkivet) 12 TOBIAS 2/98

Saken viste med all tydelighet at tilsynsrådet hadde mistet all innflytelse, og i januar 1938 fremmet ordfører Trygve Nilsen forslag om å legge det ned. Innstillingen inneholdt ingen begrunnelse, men i ettertid ble det sagt at rådet "kom til å bli en komplisering av byens administrasjon som i lengden viste seg lite heldig hvis forskriftene skulle følges." I mer klartekst kan det vel uttrykkes slik: Den politiske ledelsen og etatsjefene under teknisk rådmann, som i flere tilfeller også var sterkt knyttet sammen, hadde funnet det mer hensiktsmessig å behandle sakene om byens utseende seg i mellom enn i samarbeid med en gruppe "estetikere". I bystyret var det kun en mann som talte imot nedleggelsen, venstres Trygve Sundt, men han hevdet også at det var rådets egen feil at det hadde "sovnet inn". Rådet hadde formelt sett makt og myndighet, men unnlot å benytte den, hevdet han. Dette kan nok ha hatt noe for seg, da rådets leder de siste årene, Kristoffer Aamodt, var en sentral størrelse i Oslo arbeiderparti, som hadde hatt flertallet i bystyret siden valget i 1934. Han var dermed bundet til å følge Arbeiderpartiets kurs i ett og alt, selv i de mest konkrete enkeltsaker. Et råd som med sin spesielle sammensetning kunne opptre på tvers at de vedtatte politiske hovedlinjene, et råd som ville presentere motargumenter og selvstendige synspunkter, ble problematisk å forholde seg til. Og løsningen ble altså at man unngikk å bruke det. Nytt uproblematisk råd Det skulle ikke gå mer enn ni år før rådet var ønsket tilbake, og initiativet kom fra arbeiderpartihold, nemlig fra Gamlebyen, Kampen og Vålerengen arbeidersamfund. Både finansrådmannen og den politiske ledelsen sluttet seg til, og vedtaket om reetableringen skjedde enstemmig i bystyret. Kun en representant tok ordet, Helland-Hansen fra Kristelig Folkeparti. Han roste initiativet og poengterte at utvalget ikke måtte bli noe politikerråd, men et forum som kunne kjempe for de grønne verdiene i nærmiljøet. Han tenkte seg også et system med lokale underråd ute i bydelene. Det siste ble det ikke noe av, og oppgavene og sammensetningen av rådet viste klart at dette skulle ha en annen funksjon enn mellomkrigstidens råd. Oppgaven var "... å føre tilsyn med byens utseende." Rådet skulle ha femten medlemmer og ta initiativ ovenfor de forskjellige kommunale virksomhetene. Noe fast konsultasjonsorgan i plansaker var det ikke lenger snakk om, heller ikke at spesielt sakkyndige skulle sitte i rådet. Når det gjaldt utformingen av parker og friområder, samt alle de store linjene i bybildet, hadde altså ikke det nye rådet noen klar formell funksjon. Det skulle i praksis straks vise seg at det ikke fikk noen reell funksjon der heller. Virksomheten ble i all hovedsak konsentrert om to oppgaver; riving av skjemmende gammel bebyggelse og fjerning av søppel og skrot. Dette var i høy grad politisk ukontroversielt, og rådets eksistens var derfor trygg i 25 år. Desentraliseringen ble utvalgets bane I bystyremøtet 7. desember 1972 ble det vedtatt å opprette Boris Hansen var Tilsynsrådets sekretær de siste årene og kjent som hele byens "Rusken-general". (Foto: Stein Marienborg, Arbeiderbladet) bydelsutvalg. Disse skulle ta opp lokale miljøproblemer, behandle saker om rehabilitering av bygninger og ryddeaksjoner. I løpet av det første halvåret bydelsutvalgene var i virksomhet, satte flere av dem også ned egne underutvalg for miljøvernspørsmål. Saksområdet var jo nå også blitt nærmest en motesak. Finansrådmannen mente derfor at rådets rolle var utspilt, og i september 1973 foreslo han at tilsynsutvalget skulle legges ned. I bystyredebatten om saken var det bare Høyres Adele Lerche som tok ordet. Hun påpekte at tilsynsrådet hadde utviklet seg til å bli "... et påpasselig og alle steds værende ordensvern" og at det hadde "... mistet sin innflytelse som ansvarlig koordinerende organ for vern om byens utseende i andre sammenhenger." Videre satte hun spørsmål ved om miljøvernråd og helseråd sammen med bygningskontrollen kunne "... påta seg ansvaret for det totale urbane miljø i mer kompliserte estetiske og bykulturelle sammenhenger." Hun foreslo å oppruste plan- og fasaderådet og stilte spørsmål ved om ikke kommunen burde få en instans eller et råd som kunne "... koordinere et miljøvern ut fra estetiske, kulturelle og arkitektoniske kriterier...". Noe svar fikk hun ikke, og nedleggelsen av tilsynsrådet skjedde deretter enstemmig. Hvis vi så idag ser tilbake på de to periodene med et tilsynsråd, har den første etterlatt seg en rekke synlige spor i bybildet. Mellomkrigstiden var en viktig parkleggingsperiode, og tilsynsrådet hadde avgjørende innflytelse på utformingen av flere av de sentrale anleggene. Også i flere større reguleringssaker medvirket de til gunstige løsninger. Den andre perioden har etterlatt seg "Rusken-aksjonen", et fenomen som etterhvert spredte seg til flere kommuner. Rådets arbeid har resultert i at visse uønskede trekk i bybildet ikke er så dominerende. Dette medførte imidlertid at rådet virket nokså usynlig mens det eksisterte, men savnet av det kan etterhvert bli ganske synlig, nå som det igjen en tid har vært borte. Kilder: Oslo kommunes aktstykker Beretning om Oslo kommune 1912-1947 TOBIAS 2/98 13

Friluftskonsertene Taktfaste toner i sommerkveldene I mange år var det musikk en kveld hver uke sommeren igjennom i flere av byens parker. Stort sett dreide det seg om janitsjarkorps som spilte sitt tradisjonelle repertoar av "marsj, vals og støkke", men for vanlige folk var det en hyggelig adspredelse, og for ungene et påskudd til å være ute til klokka halv ti, da konsertene tok slutt. Av Leif Thingsrud Siden langt tilbake i forrige århundre har byens militærmusikk holdt konserter i paviljongen i Studenterlunden. I våre dager er det stort sett snakk om en middagskonsert i uka, mens det på 1920-tallet var slike konserter fire kvelder hver uke sommeren igjennom. Det var imidlertid ønske om musikk også i parkene ute i boligområdene, men dette ble en kommunal oppgave. Utgiftene til konsertene ble i utgangspunktet dekket gjennom et eget fond som ble opprettet på grunnlag av overskudd ved brennevinssamlaget. Over tid måtte imidlertid det vesentligste dekkes over formannskapets alminnelige utgiftskonto. Teatermusikere dannet sommerkorps I 1907 ble det satt ned en kommunal musikkomité og i dens protokoll kan vi lese at det tidligere hadde vært en ordning med musikk på St.Halvards plass, i Birkelunden og i Kampen park. P. Walstad var ansvarlig for orkesteret, som bare ble kalt "Parkmusikken". En oppstilling fra 1908 viser at det da ble holdt nesten hundre konserter fra 1. juni til 31. august, det vil si alle hverdagskvelder i parkene og hver søndag ettermiddag på Ekeberg. Noen onsdagskvelder ble det til og med spilt to steder. De parkene det ble spilt i, var Kampen park, Frognerparken, Bjølsenparken, Birkelunden og Vålerenga park. "Parkmusikken" og "Kristiania janitcharkorps" delte på spilleoppdragene. Det siste ble ledet av M. N. Melbye og stilte ved de fleste kveldskonsertene med en besetning på bare ti mann, ellers var de noen-og-tyve. Musikerne ble stort sett hentet fra teatrene, som holdt stengt om sommeren. Orkesterbesetningene står ofte innført i protokollene, og i noen tilfeller kan vi også finne musikernes navn. Men repertoarene er ikke kjent. Det er likevel rimelig å anta at det stort sett var tradisjonell militærmusikk som ble spilt. Trykte noter var knapt å oppdrive, og dirigentene og deres assistenter hadde en ikke ubetydelig jobb med å skrive av noter og føre disse inn i hver enkelt musikers notebok. I 1911 var Melbye alene om å besørge musikken, og han fikk da kr 4860,- i lønn til seg og musikerne. I 1912 kom Stensparken med blant spillestedene, og i 1914 økte bevilgningene til parkmusikk, slik at alle konsertene ble utført av det store korpset. Årsaken var at musikerne hadde så mange jobbtilbud at de ga kommunen valget "alt eller intet". Med de dårlige tidene på 1920-tallet ble antallet konserter og størrelsen på korpset redusert, og i 1922 ble det ingen musikk i det hele tatt. Det dukket opp planer om et fast byorkester, men forhandlingene med musikerforeningen strandet. I stedet fikk et lite amatørorkester med ren messingbesetning spille for kr 175,- pr. gang. Året etter var det imidlertid profesjonell janitsjarmusikk igjen. Musikerne skrev kontrakter med Melbye hvor de blant annet forpliktet seg til "... at fremmøte senest 5 min. til den for konserten bestemte tid, og i mørk dress, hvit snip, sort hat." De var også innefor- Musikkpaviljonger ble reist i de fleste parkene for å gi musikerne bedre forhold. Slik så det ut i Bjølsenparken i 1920. (Ukjent fotograf, original i Byarkivet) 14 TOBIAS 2/98

Både de ordinære parkkonsertene og betalingskonsertene på St.Hanshaugen avfødte en ikke ubetydelig korrespondanse mellom arrangører, musikere og kommunale instanser. (Originaler i Parkvesenets arkiv i Byarkivet) stått med at "Røkning på podiet er forbudt, likesaa præludering og høirøstet samtale." I 1927 ble konserttilbudet utvidet ved at det også ble arrangert fire korkonserter. Initiativet kom fra lederen i Oslo Arbeidersangforening, Leif Balzersen, og han fikk også oppgaven å ta ut de korene som skulle få opptre. Det ble hans eget kor og Mannskoret Freidig som begge fikk holde en konsert i Frognerparken og en i Birkelunden, og Mannskoret Heimkvad og Fagforeningenes sangforening som fikk anvist en kveld i Bjølsenparken. Alle korene fikk kr 150,- pr. aften som oppgjør. Også et femte kor hadde meldt sin interesse, men ble vraket av den samme Balzersen, da det manglet "... meget på at dette kor er kompetent for en konsert." Søknadene her inneholder lister over repertoarene. De var ganske tradisjonelle og nasjonale, med Borg, Reissiger, Alnæs og Paulsen som sentrale bidragsytere. Dessuten hadde flere med en del Bellman-viser. Det var jo publikumsvennlig. I 1927 kom det også til en ordning hvor gutte- og ungdomskorps holdt konserter uten noen godtgjørelse. Halve fortjenesten til feriekoloniene En annen tradisjon som utviklet seg for omlag hundre år siden var betalingskonsertene på St.Hanshaugen. Helt fra musikkpaviljongen sto ferdig i 1892 ble det stadig holdt gratiskonserter der. Men i 1895 fikk Norsk Folkemuseum arrangere fire konserter med mannskorsang og orkestermusikk til inntekt for museet, og Håndverkersangforeningen holdt en konsert. Sommeren 1897 ledet organist Olai Selberg to korkonserter og kvartetten Klang holdt en konsert. Publikumstallet ved disse varierte fra to og et halvt til nærmere seks tusen, ifølge regnskapet fra den tekniske arrangør, musikkhandler Olsen. Årsaken til at kommunen forlangte regnskap, var at formannskapet stilte krav om at halvparten av overskuddet skulle gå til feriekoloniene. Resten skulle arrangøren gi til andre veldedige eller almene formål. Store beløp var det heller ikke snakk om, for inngangspengene måtte ikke overskride ti øre. Likevel søkte mange, blant annet Orkesterforeningen, som spilte for Orkestermusikernes pensjons- og understøttelsesfond. Flere spilte også bare til inntekt for feriekoloniene. Rett etter århundreskiftet lå antallet konserter på St.Hanshaugen på noen-og-tyve pr. sommer. Opprinnelig ble de holdt på hverdagskvelder, men senere kom det også til noen på søndag ettermiddag. Det ville ikke vært vanskelig å skaffe musikk flere kvelder, men folk klagde på at parken på den måten ofte ble stengt, og bygartneren klagde på slitasjen. Etter noen år ble antallet konserter redusert. De tidligste årene var det ofte forskjellige ideelle organisasjoner som sto som arrangører, og de leide inn et orkester. Etterhvert ble det mer vanlig at orkestre og kor søkte direkte om å holde konsert, og i mange tilfeller for å få penger i egen kasse. Et eksempel på dette er guttemusikkorpsene, som fra 1913 av fikk opptre for et større publikum på denne måten. Og de som hadde gode formål å spille for, slik som ei pensjonskasse, fikk nå også beholde hele inntekta. For feriekoloniene betydde dette lite. Konsertpengene utgjorde knapt fem prosent av de totale inntektene deres. Under krigen ble musikkunderholdningen i parkene besørget av tyske militærorkestre og hirdmusikken, og dette medførte at populariteten sank dramatisk. Etter krigen så parkutvalget behovet for mer variert og ikke minst lettere underholdning. Dermed fikk man parkkveldene, som ofte trakk enormt med folk. Utover på 1950-tallet tapte interessen seg, og de senere årene er det bare på St.Hanshaugen det er blitt holdt noen få slike parkkvelder med variert underholdning. Kilder: Utrykte (i Byarkivet): Kristiania formannskaps journaler Magistratens journaler og sakarkiv Parkvesenets sakarkiv Musikkomiteens protokoll og sakarkiv Trykte: Oslo kommunes aktstykker Grethe Flood: "Ingenmannsland som ble folkepark" i Tobias nr. 2/94 Leif Thingsrud: "Parkkveldene" i Tobias nr 1/96 TOBIAS 2/98 15

Kulturminnestafeten Prinds Christian Augusts Minde Herskapelig landsted og asyl for "sindsvage" I valget av sitt kulturminne i Kulturminneåret '97 falt Grünerløkka-Sofienberg ned på Prinds Christian Augusts Minde. "Prindsen" i Storgata 36, har en mangfoldig og sterk fortid. Bak de høye tregjerdene står det fløyer og rom fortettet med historie. Av Gro Røde Prindsens hovedbygning, fra slutten av 1600-tallet, ble fredet i 1927, men anlegget innbefatter mange nyere fløyer og bygninger. I dag vurderer Byantikvaren å frede hele anlegget på grunn av anleggets historie, særlig i forhold til psykisk helsevern. Huset eies av kommunen, og forvaltes og brukes av bydelen. Eldste delen av bygningene stammer fra da bygget i 1670- årene var et frittliggende landsted ved Akerselva, "et palémessig anlegg, skilt fra forstaden Fjerdingen ved en stor hage med paviljonger, dammer og fontener." Første eier vi kjenner til var den tyskfødte general Hans Ernst von Tritzschler (1647-1718), en oberst med både trelasthandel og skipsrederi. Neste eier, Fredrik Ferdinand Hausmann (1693-1757), anla en hage med fiskedammer, paviljonger og nyttevekster. Foran hovedbygningen ble det blant annet dyrket appelsiner, myrt og laurbærblad! Da kong Fredrik 5. besøkte Christiania i 1749, var general Hausmanns bolig det eneste standsmessige hus han kunne ta inn i. Da Hausmann døde, kjøpte general Johan Mangelsen (d. 1769) gården. Fra han er det eiendommen lyder navnet "Mangelsgården". Stiftelsen "Prinds Christian August Minde" ble opprettet i 1809 som et minne etter at prinsen hadde vært på besøk. Målet med stiftelsen var å opprette en "arbeidsanstalt" som en viktig del av datidens fattigomsorg. Takket være en privat pengeinnsamling og betydelige midler både fra kong Carl Johan og byens fattigvesen, klarte stiftelsen å kjøpe Mangelsgården i 1812. Oslo byleksikon oppsummerer utviklingen: "De elegante interiørene ble etterhvert temmelig sterkt redusert. Det kom "spinderi, veveri og stenhuggeri" i stedet." Arbeidsanstalten skulle gi arbeid til de fattige som frivillig oppsøkte den. Men gården ble snart til en tvangsarbeidsanstalt med fengselpreg. Her ble løsgjengere, arbeidsløse og utilregnelige holdt under kontroll. I tillegg ble det i 1829 opprettet såkalt "dollhus" på eiendommen: "Indretning for Sindsvage i Arbeidsanstalten", altså en institusjon for mennesker med sterke psykiske lidelser. I 1839 ble det bygd et sykehus på tomten og institusjonen ble etterhvert landets største asyl og forløperen til Dikemark. Først i 1908 ble den psykiatriske delen av driften lagt ned. I "Femtiårs beretning for Christiania 1837-1886" står det at anstaltens belegg bestod av personer innsatt på grunn av drukkenskap og ørkesløshet, tiggere, "Landstrygere av Fantefolket", kvinner som ikke forsørget "sine uægte børn" og "forsømmelige Familieforsørgere og Barnefædre". Men hit kom også "gamle og skrøbelige Fattiglemmer" for å få "visse slags Arbeider, navnlig Strømpe-, Raggsok- og Vantestrikning samt Drevplukning til Udførelse i Hjemmene." I oppropet for stiftelsen het det at det skulle gi rom for "Skoleundervisning afvexlende med Haandarbeide for Børnene". Fram til Fattigloven av 1845 var her barn under 15 år "som enten vare forsømmelige i Skolen, eller ulydige mod Forældre og Foresatte og derfor i Anstalten holdtes til Skolegang eller Konfirmationsforberedelse." Fram mot vår tid har det i verkstedene vært ungdommer, gutter fortrinnsvis, som har vært vanskelig å plassere eller som har trengt arbeidstrening. "Prindsens" historie går fra overklassens promenadering i rokokkohagens grusganger på 1700-tallet, til de prostituertes - "de offentlige Fruentimers" ukentlige vandringer til politilegen på "Mangelsgården" fram til 1888. I dag arbeider lokale ildsjeler for at "Prindsen" skal få leve og formidle noe av den ikkenedskrevne historien, enten den er av det ærefulle eller fornedrende slaget. Litteratur: Oslo byleksikon, utg. 1938, 1966 og 1987 Berg, Arno: Mangelsgården, i St. Hallvard, 1945 Blomberg, Wenche: Byens asyl, i St. Hallvard 1/1995 Trykte kilder: Femtiaars-Beretningen om Christiania Kommune for 1837-1886 Mellom de mange bygningene på Prindsen var det tidligere en flott park, og store trær er blitt stående igjen helt til våre dager. (Foto fra 1930-tallet: Teigen, Original i Byarkivet) 16 TOBIAS 2/98

Byarkivets arkivmedisinske kurs Ny sak - gammel sak? Én sak - mange saker? I de elektroniske journalene skal dokumenter knyttes sammen til "saker". Det er imidlertid ikke alltid like lett å stille diagnosen "sak", eller å vite hvilke kriterier som skal brukes når vi samler dokumenter til saker. Av Ranveig Låg Et av de karakteristiske trekkene ved de dokumenthåndteringsystemene som er i bruk i Oslo kommune og ellers i forvaltningen i dag, er at de er laget slik at dokumenter skal knyttes sammen til saker. Sammenlignet med den manuelle journalen er nettopp dette en av de store fordelene ved den elektroniske journalen slik den er utformet i Noark- og Koark-standardene. De elektroniske journalene gir oss anledning til å registrere de opplysningene som er felles for en hel sak, og utformingen av systemene gjør at det er tilstrekkelig å registrere disse fellesopplysningene én gang, selv om saken kan bestå av mange dokumenter. At mange dokumenter knyttes til ett saksnummer hjelper oss også til å se i sammenheng de dokumentene som naturlig hører sammen. Dette skal lette både oversikt, gjenfinning og saksoppfølging. Men det viser seg at det ikke alltid er like lett å avgjøre hvilke dokumenter som hører naturlig sammen. Hvordan skal vi dele arkivmaterialet inn i saker? Hva er egentlig en sak? En "sak" er både konkret og abstrakt Som arkivarer har vi lett for å forholde oss til en sak som noe konkret. Vi tenker på de saksdokumentene som blir til under saksbehandlingen, og kanskje også på de tilhørende registreringene i journalen. Med dette som utgangspunkt har man betraktet ordet "sak" som en forkortelse for "saksdokumenter" (Marthinsen 1991, s. 19). Selv om en slik sidestilling kan ha noe for seg, er det likevel en forenkling. For "saksdokumenter" omfatter alle de dokumenter som er blitt til gjennom saksbehandlingen, uten at begrepet antyder noe om hvordan dokumentene er ordnet eller knyttet til hverandre. Når man bruker begrepet "sak" i konkret forstand, henvises det fortsatt til saksdokumentene og de tilhørende registreringer, påtegninger eller lignende, men begrepet innebærer samtidig at dokumentene er knyttet sammen på en bestemt måte, idet de er sortert på sak. Den konkrete saken har sitt utspring i et abstrakt begrep "sak". Brukt på denne måten finner vi begrepet igjen både i kommuneloven, forvaltningsloven og offentlighetsloven. Det som da menes er et spørsmål eller et anliggende som er til behandling hos eller til informasjon for et forvaltningsorgan. Det kan omfatte både spørsmål som virksomheten selv har tatt opp, eller spørsmål som er kommet inn til virksomheten. Begrepet kan også brukes om selve det behandlingsforløpet spørsmålet resulterer i. Hvordan skal arkivet forholde seg til det abstrakte begrepet "sak"? Arkivmaterialet blir til fordi det skal støtte oppunder en virksomhets håndtering av de spørsmålene som er til behandling, altså virksomhetens saker i abstrakt forstand. For at arkivet skal fungere best mulig i denne sammenhengen, er det viktig at dokumentene deles inn i saker på en måte som gjør at hver av de konkrete sakene best mulig avspeiler de enkelte spørsmålene som er til behandling eller de enkelte behandlingsforløpene. Nå er det ikke alltid like enkelt å ta stilling til hva som er ett spørsmål til behandling, men det er likevel viktig å ha klart for seg at det er dette som er utgangspunktet for å knytte dokumenter til hverandre slik at de danner saker. Saker og objektordnet arkiv En særskilt problemstilling er knyttet til å binde dokumenter sammen til saker når disse inngår i serier hvor mappene knyttes til objekter i stedet for til emner. Eksempler på dette kan være serier ordnet på gårds- og bruksnummer eller på person. Er det mest naturlig eller hensiktsmessig å betrakte behandlingen av en permisjonsøknad i en personalmappe som én sak, eller er det naturlig å behandle hele ansettelsesforholdet som én sak? Er alle forhold knyttet til en eiendom én sak, eller er hvert av spørsmålene knyttet til eiendommen å betrakte som en sak? Det finnes neppe noe allmenngyldig svar på problemstillingen, og man må gjøre en vurdering med utgangspunkt i den enkelte arkivserien. Hvis det løper flere tunge prosesser parallelt knyttet til ett og samme objekt, er det kanskje uheldig å operere med bare én sak. Samtidig er det kompliserende dersom man ikke bare skal knytte behandlingen av et spørsmål til rett objekt, men også til rett sak innenfor objektmappen. Hensynet til periodisering er et annet forhold som bør trekkes med i vurderingen. For eksempel er det naturlig å ha en personalmappe i dagligarkivet så lenge ansettelsesforholdet varer, og da er ikke periodisering til hinder for å betrakte hele mappen som en sak. Opererer man med såkalte evighetsmapper, for eksempel eiendomsmapper, oppstår det derimot et behov for å periodisere innenfor mappen. Da kan det være Forts. side 19 TOBIAS 2/98 17

Rammeavtale for Journal-/sak-/ arkivsystemer i Oslo kommune Det er snart tre år siden Oslo kommune inngikk rammeavtaler for journal-/sak-/arkivsystemer med systemleverandørene Kvatro Notis AS og Siemens Nixdorf Informasjonssystemer AS. En del nyttige erfaringer er gjort både med rammeavtalene og selve systemene. I dag står vi foran overgangen til en stadig mer elektronisk støttet saksbehandling og arkivering, hvilket trolig blir den største utfordringen innen vårt fagfelt i tiden som kommer. Av Henning Søndergaard Byrådet vedtok 24.06.1994 at det i Oslo kommune skulle velges "... et fåtall systemer av større omfang som kan dekke hele... funksjonsområdet journal-/sak-/arkivsystem". Etter en større anbudsrunde i hele EØS-området ble det i oktober 1995 inngått rammeavtale mellom Oslo kommune og leverandørene Kvatro Notis AS med systemet ON-File (nå eiet av Telenor Allianse AS) og Siemens Nixdorf med systemet DocuLive. Det var disse systemene som i 1995 best tilfredsstilte offentlige standarder (Koark - Kommunal standard for edb-baserte sak-/arkivsystemer) og Oslo kommunes kravspesifikasjon for journal-/sak-/ arkivsystemer. Rammeavtalene er basert på statens standardavtaler for edb-kjøp og vedlikehold (1989/92) og setter svært strenge krav til edb-leverandører. Ytterst få av leverandørenes ønske om unntak fra avtalen ble akseptert og lagt inn i avtalenes såkalte endringskataloger. Rammeavtalene innebærer at kun systemer fra disse leverandørene er tillatt å anskaffe for bruk i virksomhetene i Oslo kommune. Artsmangfoldet redusert En av hovedårsakene til inngåelsen av rammeavtalene var å redusere mangfoldet av elektroniske systemer innen feltet journalføring, generell saksbehandling og arkiv. I 1994 registrerte Byarkivet ikke mindre enn 26 ulike systemer av denne typen i Oslo kommune. Tolv av disse var utviklet av eller for kommunens virksomheter. Få av disse systemene var f. eks. tilfredsstillende i forhold til kravene i Noark/Koark. En slik situasjon stilte kommunen overfor store utfordringer i forhold til standarder, lovverk og kommunens krav til informasjonsbehandling. Sikring av tilgang til elektronisk informasjon i samtid og ettertid ville bli et sentralt spørsmål/problem i den nærmeste fremtid. Etter snaue tre år, har 48 av kommunens ca åtti virksomheter anskaffet systemer fra en av de to leverandørene. Reduksjonen av systemmangfoldet innen feltet er åpenbar og i tråd med målsettingen. Rammeavtalene fungerer også godt som en rabattavtale. Videre sparer den de enkelte virksomhetene i kommunen for et større grunnleggende kravspesifiseringsarbeid og store anbudsrunder ved anskaffelse. Tungvinte saksbehandlersystemer? Den elektroniske postjouralen er grunnstammen i et integrert journal-/sak-/arkivsystem. Journalmodulen er også den første modulen som installeres og tas i bruk i virksomheten (evt. samtidig med andre moduler). I de fleste av de 48 virksomhetene som har tatt systemene i bruk, fungerer denne modulen meget bra. Modulen er driftsmessig stabil, brukerne behersker den raskt og er stort sett godt fornøyde. Innføring av saksbehandlermodul og modul for utvalgsbehandling, er mer krevende og stiller større krav til virksomheten. Dette er gjennomgående systemer, og involverer mange mennesker. Det er en lang og krevende prosess å modne en stor virksomhet til å innføre et slikt system, og videre la systemet etablere seg. Mange saksbehandlere opplever systemene mer som en byrde, enn som et hjelpemiddel i sitt arbeid. Årsakene til dette kan være mange 18 TOBIAS 2/98

og sammensatte, men oftest er det en kombinasjon av for lite gjennomarbeidede innføringsprosjekter og at systemenes brukergrensesnitt kan oppleves som for dårlig. Modulene for saksbehandling og spesielt utvalgsbehandling er yngre og mindre gjennomprøvet enn den elektroniske postjournalen. Modulene er i en kontinuerlig utvikling til det bedre, men inntil videre er innføring av disse modulene noe som ytterligere øker kravene til gode innføringsprosjekter og opplæring. Innføringsprosjektene er helt avgjørende for hvor vellykket innføring og bruk av et journal-/sak-/arkivsystem vil være. Det kan faktisk avgjøre om systemet kommer til å oppleves som godt eller "ubrukelig". Elementer som bør være med i et godt innføringsprosjekt med gode forutsetninger for å bli vellykket er ledelsesforankring, mye informasjon og motivasjon til alle berørte i virksomheten, opplæring og brukerstøtteapparat, og grundig rutinegjennomgang. På vei mot det papirløse kontor En utfordring fremover vil bli overgangen til det som så lenge har vært omtalt som det papirløse kontor. Det er mange mange år siden dette første gang ble nevn som en visjon. Vi er fortsatt inne i en lang teknologisk og sosial modningsprosess som gradvis dreier i nevnte retningen. I dag omtales det oftest som elektronisk saksbehandling og arkivering, og vil bl.a. komme til å omfatte elektronisk dokumentlagring, elektronisk arkivering, elektronisk gjenfinning og elektronisk dokumentutveksling. En slik overgang fra manuelle til elektronisk støttede arbeidsmåter er en sosial prosess i den forstand at mange mennesker (kanskje alle?) i en virksomhet får endret sin arbeidssituasjon. Man må kanskje gjøre jobben sin litt annerledes, man får noen nye arbeidsoppgaver, mister noen arbeidsoppgaver, får noen nye ansvarsområder, må lære noe om fagfelt man tidligere ikke hadde noe med å gjøre, osv. Teknologisk sett stilles det bl.a. krav til autentisitet, taushetsplikt og formater for utveksling og bevaring av informasjon. Med andre ord må det sikres at den som har "undertegnet" det elektroniske dokumentet med en elektronisk signatur er den han/hun gir seg ut for å være. Det må sikres, ved kryptering, at ingen kan lese det taushetsbelagte elektroniske dokumentet i databasen eller når det befinner seg imellom en avsender og en mottaker. Videre må informasjonen kunne lagres i formater som henholdsvis gjør det mulig å utveksle den på tvers av systemer og leverandører, og på en slik måte at den fortsatt vil være lesbar og tilgjengelig i ettertid. Teknologisk er dette mulig i dag, men standardisering og produktutvikling i henhold til godkjente standarder må til før denne typen systemer kan tas i bruk i offentlig forvaltning. I den forbindelse må det nevnes at en ny Noark-standard (Noark-4) vil offentliggjøres i løpet av sommeren 1998. Noark-4 blir felles standard for statlig og kommunal forvaltning og vil erstatte Noark-3 og Koark. Et av hovedkravene til denne typen systemer som skal benyttes i Oslo kommune, er at de tilfredsstiller kravene i den til enhver tid gjeldende Koark/Noark-standarden. Videre ble ny "Statens generelle kravspesifikasjon for elektronisk saksbehandling", offentliggjort tidlig i 1998. Begge disse standardene vil generelt legge mange premisser for hvordan systemer for elektronisk saksbehandling og arkivering skal se ut i tiden fremover. Som nevnt innledningsvis har de nåværende rammeavtaler for journal-/sak-/arkivsystemer løpt i snart tre år, hvilket betyr at nye rammeavtaler skal inngås. Denne prosessen er startet ved at eksisterende avtaler nå blir evaluert av alle kommunens brukere, og en vurdering av hvilke nye elementer det kan være aktuelt å "bake" inn i de nye avtalene er i gang. Ny sak - gammel sak? forts. fra side 18 hensiktsmessig at den består av flere saker, slik at man kan ta med seg de sakene hvor det nylig har vært bevegelse over til ny arkivperiode, mens man setter bort de sakene som lenge har ligget døde. La hensiktsmessigheten råde! Enten det dreier seg om objektserier eller annet arkivmateriale finnes det ikke noe fasitsvar på hva det er riktig å betrakte som én sak. Det viktige er at man har et bevisst forhold til at sammenbindingen av dokumenter til saker skal avspeile spørsmål til behandling eller behandlingsforløp, altså de abstrakte sakene. Utover det må man vurdere hva som er hensiktsmessig for hver sakstype. Det er flere forhold man bør ta med i vurderingen: Hvor stor blir saken? Hvor lenge vil den være aktiv? Hvor komplisert er den? Det er også viktig at man er konsekvent, slik at alle saker innenfor hver sakstype blir behandlet likt. Man må altså ha et gjennomtenkt forhold til problemstillingen, og man bør innarbeide kjøreregler i arkivplaner og rutinebeskrivelser. Noark-4 - Et mer fleksibelt saksbegrep? Slik utkastet til ny Noark-standard ser ut i øyeblikket, ligger det an til at dokumenthåndteringsystemer i fremtiden vil gi større fleksibilitet når det gjelder måter å gruppere dokumenter på. For eksempel vil man ha anledning til å koble saker sammen i en overordnet gruppe, idet man kan knytte flere saker til ett prosjekt. Videre kan man dele inn hver sak i undergrupper av dokumenter. Det er foreløpig vanskelig å si noe konkret om hvordan dette vil gi seg utslag i praksis, men kanskje gir mulighetene for å underinndele hver sak anledning til nye betraktningsmuligheter for eksempel i tilknytning til objektarkiver. Litteratur: Jørgen H. Marthinsen: Veiledning i arkivarbeid, Aschehoug 1991 Sigve Espeland: "Hva er egentlig en sak?" i Arkheion 2/1997 Kommuneloven, forvaltningsloven og offentlighetsloven Noark-4. Norsk arkivsystem versjon 4. Utkast pr. 18.04.98 TOBIAS 2/98 19

Hva skjer når Oslo kommunes arkiver blir elektroniske? Både saksbehandling, kommunikasjon og arkiver er i ferd med å få elektronisk form. Er det sikkert at de elektroniske arkivene tilfredsstiller de krav og dekker de behov vi er vant til at arkiver gjør? Av Ranveig Låg I alle rettsamfunn og kulturnasjoner vi kjenner til har man anerkjent behovet for at forvaltningen tar vare på sine arkiver, og man har stilt krav om at arkivene blir tatt vare på. I mange århundrer har vi forholdt oss til at disse arkivene eksisterer i form av papirdokumenter. Nå er både saksbehandling, kommunikasjon og arkiver i ferd med å få elektronisk form. Dette kan innebære en trussel mot det å holde arkiver som tilfredsstiller de krav og dekker de behov vi er vant til at arkivene gjør. I 1997 mottok Byarkivet flere hundre forespørsler om innsyn fra personer som hadde bruk for vår hjelp for å kunne dokumentere sine interesser og rettigheter i forskjellige sammenhenger. Eksempler på slike saker kan være henvendelser fra Frelsesarméen i forbindelse med familiegjenforening, eller henvendelser fra personer som trenger dokumentasjon når de reiser krav om billighetserstatning etter det offentliges håndtering av forhold i deres barndom og oppvekst. Det dreier seg altså om saker som er av stor betydning for den enkelte. Stort sett kan Byarkivet fremskaffe de opplysninger publikum er ute etter i slike saker. Hva med de samme typene forespørsler om tretti år? Hvis overgangen til elektronisk saksbehandling, kommunikasjon og arkivering skjer uten tanke for mulighetene til å bevare dokumenter for ettertiden, vil ikke Byarkivet kunne hjelpe. Og da snakker vi ikke først og fremst om bevaring for all fremtid for å sikre de mer kulturhistoriske verdiene ved arkivmaterialet. Vi snakker om mulighetene for å kunne dokumentere kommunens økonomiske interesser, enkeltindividers rettigheter, dokumentasjon for begge parter i forbindelse med rettsoppgjør eller muligheter for å dokumentere eiendomsrett. Og vi snakker om problemer som vil oppstå bare få tiår frem i tid. Skapes det gode nok arkiver? En del av problemene oppstår allerede i den prosessen hvor arkivene blir skapt. Et av dem er konsekvensene av at overgangen fra det papirbaserte til det elektroniske arkivet ofte foregår gradvis innenfor den enkelte virksomhet. Det starter kanskje med at man kjøper inn et fagsystem eller en database til støtte for saksbehandlingen, og tar det i bruk til å lagre opplysninger og dokumenter. Her ligger materialet trygt for øyeblikket, og man ser ingen grunn til å legge det i en tradisjonell papirbasert saksmappe i tillegg. Men i tidens fylde er det gjerne de gammeldagse saksmappene man betrakter som virksomhetens arkiv, og som man tar vare på. Databasen eller fagsystemet har ingen tenkt på at man må bevare, selv om det kanskje er der de viktigste opplysningene etterhvert ligger. Vi kan gi konkrete eksempler på denne effekten i Oslo kommune. 25 sosialkontorer har tatt i bruk informasjonssystemet OSKAR i behandlingen av søknader om sosialstøtte. OSKAR er en database der saksbehandlerne registrerer opplysninger fra søknadsskjemaene, gjør notater under saksbehandlingen, fører regnskap, skriver inn vedtak og mye annet. Opplysningene i de forskjellige datafeltene var tidligere å finne i en rekke forskjellige arkivserier, blant annet i den enkelte klientmappa. Man lager fortsatt klientmapper med papirdokumenter. Noe ligger både i mappene og i OSKAR, noe ligger bare i OSKAR og noe ligger bare i mappene. Hva som ligger hvor varierer i det enkelte tilfelle og fra sosialkontor til sosialkontor, så det har man ikke alltid hatt oversikt over. Hverken OSKAR eller mappene gir noe fullstendig bilde av behandlingen av den enkelte sosialklient. Altså er det ikke nok å betrakte klientmappene som arkiv. Man må ta vare på begge deler. Men for OSKAR var det opprinnelig ingen som hadde tenkt på at deler av informasjonen måtte kunne bevares i alle fall en tid etter at den var blitt uaktuell i det daglige. Det fantes ikke hverken løsninger i systemet eller rutiner og avtaler som sikret bevaring. Et annet problem som også har å gjøre med fullstendigheten til den informasjonen som ligger lagret elektronisk, er at enkelte elektroniske verktøy overskriver gammel informasjon idet nye data legges inn. Dermed skapes det rett og slett ikke noe arkivmateriale som kan bevares for ettertiden. En løsning på problemet er at det med jevne mellomrom tas kopi av alt innholdet i databasen. For å få til det, er det viktig at man velger et system som gir muligheter for slik kopiering, og at det etableres rutiner slik at det blir gjort. Strategier for bevaring over tid Men hva med det bevaringsverdige elektroniske arkivmaterialet som tross alt er skapt? Klarer vi å ta vare på det over tid? Siden slutten av 1950-tallet har NASAs romsonder hentet hjem store mengder data. Informasjonen kan blant annet benyttes i forskningen omkring klimaet rundt vår egen klode. Dataene, som det har kostet milliarder av doller å skaffe frem, er lagret elektronisk på magnetbånd. I dag er det 20 TOBIAS 2/98