Innledning Det vises til tidligere faglig vurdering av smittefare fra alpakka fra Veterinærinstituttet 27.3. 2015

Oslo Mattilsynet Ullevålsveien 68 Postboks 750 Sentrum 0106 Oslo Sentralbord 23 21 60 00 Faks 23 21 60 01 Vårt saksnummer 15/34911 Oslo, 09.07.2015 Funn av Mycobacterium avium subspecies paratuberculosis (MAP) hos alpakka faglige vurderinger av smittefare samt en faglig vurdering av smittefare ved funn av MAP hos storfe, sau og geit Innledning Det vises til tidligere faglig vurdering av smittefare fra alpakka fra Veterinærinstituttet 27.3. 2015 (Veterinærinstituttets saksnummer 15/11716). Vurderingen som ble gjort etter den første påvisningen av Mycobacterium avium subspecies paratuberculosis (MAP) hos alpakka i Norge, er gjennomgått påny og er her presentert i en revidert versjon som følge av et nytt positivt prøvefunn av MAP i en alpakkabesetning i Buskerud. Det er i tillegg gitt anbefalinger om fremtidig overvåking av kamelidepopulasjonen samt en generell og foreløpig vurdering av den smittemessige betydningen ved funn av paratuberkulosebakerien hos henholdsvis geit, storfe, sau og alpakka. Til slutt, som et vedlegg, er de siste tiårenes påviste tilfeller av paratuberkulose hos geit, sau og storfe listet opp. På grunnlag av laboratorieundersøkelser på Veterinærinstituttet ble det 11. februar 2015 meldt om sterk mistanke om paratuberkulose hos en alpakka i Hordaland. Avføringsprøven var uttatt september 2014, i regi av overvåkings- og kontrollprogrammet for paratuberkulose. Bakterieisolatet ble, etter innledende PCR undersøkelser, videre undersøkt med vekstkontroll med og uten mykobaktin i dyrkingsmediet. Denne undersøkelsen ble avsluttet 25. mars og bekreftet at kolonien med mykobakterier funnet i avføringsprøven var M. avium subsp. paratuberculosis. Den aktuelle alpakkaen var, ifølge opplysninger fra Mattilsynet, født i Chile i 2004 og ble importert til Norge i 2006. Isolatprøver ble analysert i 2006 og 2007, og hun ble også prøvetatt i OK-programmet for paratuberkulose i 2008 og 2013. Alle disse prøvene var negative. På tilsvarende måte ble det fra Veterinærinstituttet 13. mai 2015 meldt om sterk mistanke om paratuberkulose hos en alpakka i Buskerud Også i dette tilfellet var det en avføringsprøve i regi av OK-programmet for paratuberkulose, tatt ut i desember, som var positiv. Oppfølgende vekstkontroll med og uten mykobaktin i dyrkingsmediet ble avsluttet 2. juni og bekreftet at de to koloniene med mykobakterier funnet i avføringsprøven var M. avium subsp. paratuberculosis. Den positive prøven var oppgitt å stamme fra hoppa født i 2007. Seinere har det blitt opplyst fra eier og lokalt Mattilsyn at det er usikkert om prøven stammet fra fordi prøven var tatt fra bakken av eier. er oppgitt å være importert fra Australia/New Zealand. Spørsmål fra Mattilsynet 12. februar fikk Veterinærinstituttet følgende henvendelse fra Mattilsynets hovedkontor, via e-post: «Vi ber Veterinærinstituttet om å vurdere ulike scenario, som kan bli resultatet i oppfølgingen av det mistenkte tilfellet med paratuberkulose. Noen scenario kan tenkes medføre at man sett fra et faglig synspunkt, kan se at en annen oppfølging vil være like hensiktsmessig som den som følger av retningslinjen. Ifølge retningslinjen skal dyrene i mistenkt besetning slaktes/ avlives, og kontaktdyr med avkom skal spores og slaktes/ avlives. For eksempel er ett scenario at mistanken blir bekreftet (bekreftet avhengighet av mykobaktin), men at obduksjonsfunn og oppfølgende undersøkelser av dyr og besetning/ kontaktbesetninger for øvrig er negative. Vi stiller oss spørsmålet om det ved et slikt resultat, kan være tilstrekkelig å følge besetningen med oppfølgende prøvetaking.» 11. juni fikk Veterinærinstituttet følgende henvendelse fra Mattilsynets hovedkontor, via e-post: «Vi ber om Veterinærinstituttets smittemessige vurdering i forbindelse med det mistenkte tilfellet med paratuberkulose i Buskerud, og i den forbindelse om råd for oppfølging i den aktuelle besetningen. Vi ønsker i tillegg å be om vurdering av om det er mulig å på det nåværende grunnlag, å si noe om hvorvidt funn av paratuberkulosebakerien hos kamelider og kanskje

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 også sau, kan ha mindre smittemessig betydning enn f.eks. funn hos storfe og geit. De nye retningslinjene bør nok diskuteres på nytt, dersom det blir konklusjonen. Generelt om paratuberkulose hos alpakka Paratuberkulose forekommer, men sjelden, hos lama og alpakka ifølge faglitteratur. Det er imidlertid rapportert flere tilfeller av paratuberkulose hos lama og alpakka, og det antas at bakteriestammene som infiserer storfe, geit og kameldyr, er de samme. Sjukdommen er tidligere bekreftet påvist hos alpakka i Australia, New Zealand, USA, Storbritannia og Tyskland. Som hos drøvtyggere utvikles paratuberkulose langsomt hos kameldyr. I regelen påvises sjukdommen først flere år etter at de er smittet, men i Australia er det påvist paratuberkulose på alpakka under 2 år. Hos alpakka og lama, som hos småfe og hjort, er vekttap det primære symptomet på paratuberkulose, med diaré først i sluttstadiet. Det finnes ikke dokumentasjon på i hvilken grad smittede lama og alpakka overfører paratuberkulose til andre dyrearter. Overvåkingen av paratuberkulose i prøver fra lama og alpakka i Norge Norge har hatt et overvåkingsprogram for paratuberkulose siden 1996, og lama og alpakka ble innlemmet i programmet i år 2000. De første årene var instruksen at alle dyr over 4 år i alle besetninger med lama eller alpakka skulle prøvetas, deretter inntil 10 dyr fra hver besetning. I 2007 ble dette endret til at det skulle tas prøve av kun de 5 eldste dyrene i hver besetning. I 2009 ble det bestemt at besetninger som hadde vært prøvetatt i fem år på rad uten inntak av nye dyr, kunne utelates fra programmet i 3 år. I tillegg til at det tas avføringsprøver i alle besetninger skal det tas ut organprøver av tarm og lymfeknuter fra alle lamaer og alpakkaer over 4 år som dør, avlives eller slaktes. Aldersgrensen har også i enkelte år vært 2 år. Organprøvene undersøkes med histologi og dyrking. De fleste prøvene i programmet er individuelle avføringsprøver, men det kommer også inn enkelte samleprøver, spesielt fra lama. Avføringsprøver og organprøver fra dyr med mistanke om paratuberkulose er inkludert i OK-programmet. Det er ikke kjent hvor stor andel av besetningene som faktisk blir prøvetatt hvert år. Antall prøver fra kamelider som har kommet inn i OK-programmet, har økt betydelig de senere årene, sannsynligvis mest pga. en økning i antall besetninger med kamelider (Tabell 1 og 3; Figur 1). Tabell 1. Undersøkte avføringsprøver og besetninger i OK-programmet for kamelider 2000-2014. År 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 Prøver 26 23 68 45 44 8 81 46 67 82 111 275 259 398 496 Bes. 7 6 11 4 10 3 20 14 20 25 29 64 84 126 160 Tabell 2. Undersøkte organprøver og besetninger i OK-programmet for kamelider 2000-2014 År 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 Prøver 1 3 1 3 1 1 1 2 2 7 79 5 6 9 9 Bes. 1 2 1 1 1 1 1 2 2 3 3 1 3 3 4 600 500 400 300 200 Prøver Besetninger 100 0 Figur 1. Antall undersøkte avføringsprøver og besetninger i OK-programmet for kamelider 2000-2014.

Oppfølgende undersøkelser i primærbesetning i Hordaland og 8 kontaktbesetninger Etter at avføringsprøven fra september 2014 gav mistanke (som senere ble bekreftet) om MAP, ble alpakkaen avlivet 11. februar og obdusert ved Veterinærinstituttet 2 dager seinere. Dyret var i godt hold ved obduksjonen, og det ble ikke funnet lesjoner som kunne assosieres med paratuberkulose ved obduksjonen eller ved oppfølgende histologiske undersøkelser. Prøver av tarm og lymfeknuter ble undersøkt ved dyrking og PCR. Disse prøvene var negative. Det ble også sendt inn avføringsprøver fra de resterende alpakkaene i besetningen og fra 5 storfe. PCR og dyrking av disse prøvene var negative. De 5 resterende alpakkaene i besetningen ble også avlivet og sendt til obduksjon. Det ble ikke funnet lesjoner som kunne assosieres med paratuberkulose ved obduksjonen eller ved oppfølgende histologiske undersøkelser. Prøver fra alle 5 dyrene ble undersøkt ved dyrking og PCR. Avføringsprøvene var negative på PCR. Dyrking av avføring og prøver uttatt fra tarm og lymfeknuter er ikke avsluttet. Fra 8 kontaktbesetninger er det til sammen undersøkt 169 avføringsprøver ved hjelp av PCR; 88 fra alpakka, 72 fra sau og 9 fra geit. Alle prøvene har vært negative. Resultater fra undersøkelsene i primærbesetningen i Hordaland og dens kontaktbesetninger er presentert i tabell 3 og 4 samt figur 2. Tabell 3. Resultater av undersøkte prøver hos alpakka for M. avium subsp. paratuberculosis i primærbesetningen, Hordaland, hvor bakterien ble funnet i ett dyr Mottatt Hensikt Antall prøver Dyrking Realtime PCR 01.10.14 OK program 4 avføringsprøver 1 pos, Ikke undersøkt 12.02.15 Oppfølg. primærbesetn. 1 avlivet alpakka (indexdyr) Negativ (avføring/organer) Avføring negativ 18.02.15 Oppfølg. primærbesetn. 5 avføringspr. storfe Negativ Negativ 18.02.15 Oppfølg. primærbesetn. 4 avføringspr. alpakka Negativ Negativ 12.05.15 Oppfølg. primærbesetn. 5 avlivet alpakka Pågår (avføring/organer) Avføring negativ Tabell 4. Resultater av undersøkte prøver hos alpakka for M. avium subsp. paratuberculosis i kontaktbesetninger til primærbesetningen i Hordaland. Produsent Mottatt Dyreart Ant. prøver Realtime PCR 27.02.15 Sau 24 Negativ 05.03.15 Sau 18 Negativ 03.03.15 Alpakka 16 Negativ 06.03.15 Alpakka 10 Negativ 25.02.15 Alpakka 22 Negativ 03.03.15 Geit / Alpakka 9 / 2 Negativ 25.02.15 Alpakka 38 Negativ 26.03.15 Sau 30 Negativ Figur 2. Kart med primærbesetningen i Hordaland og 8 kontaktbesetninger.

Oppfølgende undersøkelser i primærbesetning i Buskerud og 19 kontaktbesetninger Den positive prøven tatt i OK-programmet for paratuberkulose i besetningen i Buskerud var oppgitt å stamme fra hoppa født i 2007. Seinere har det blitt opplyst fra eier og lokalt Mattilsyn at det er usikkert om prøven stammet fra fordi prøven var tatt fra bakken av eier. Det er i etterkant av det positive funnet blitt tatt til sammen 51 avføringsprøver i primærbesetningen. Disse undersøkes med dyrking og PCR. Fra kontaktbesetningene er det til sammen undersøkt 172 avføringsprøver ved hjelp av PCR; 150 fra alpakka, 4 fra lama, 6 fra sau, 7 fra geit, 2 fra esel og 3 fra kanin. Alle oppfølgingsprøver som er undersøkt ved PCR, har vært negative både i primærbesetningen og kontaktbesetningene. Oppfølgingsprøvene fra primærbesetningen som undersøkes ved dyrking, er ikke avsluttet. Resultater fra undersøkelser i primærbesetningen i Buskerud og dens kontaktbesetninger er presentert i tabell 5 og 6 samt figur 3. Tabell 5. Resultater av undersøkte prøver hos alpakka for M. avium subsp. paratuberculosis i primærbesetningen i, Buskerud, hvor bakterien ble funnet i en avføringsprøve tatt fra bakken Mottatt Hensikt Antall prøver Dyrking Realtime PCR 10.12.14 OK program 5 avføringsprøver alpakka 1 positiv Ikke undersøkt 27.05.15 Oppfølging primærbesetning 43 avføringsprøver alpakka Avventer resultater Negativ 22.06.15 Oppfølging primærbesetning 8 avføringsprøver alpakka Avventer resultater Negativ Tabell 6. Resultater av undersøkte prøver hos alpakka for M. avium subsp. paratuberculosis i kontaktbesetninger til primærbesetningen i Buskerud. Produsent Mottatt Dyreart Antall prøver Realtime PCR 04.06.15 Alpakka 6 Negativ 04.06.15 Alpakka / Kaniner 18 / 3 Negativ Esel / Lama 2 / 2 03.06.15 Alpakka 7 Negativ 03.06.15 Alpakka 5 Negativ 05.06.15 Alpakka 6 Negativ 10.06.15 Alpakka 5 Negativ 05.06.15 Alpakka 4 Negativ 10.06.15 Alpakka / Geit / Sau 7 / 4 / 4 Negativ 11/06.15 Alpakka 18 Negativ 12/06.15 Alpakka 3 Negativ 17/06.15 Alpakka 7 Negativ 11/06.15 Alpakka 3 Negativ 11/06.15 Alpakka / Geit / Sau 4 / 3 / 1 Negativ 10.06.15 Alpakka 4 Negativ 10.06.15 Alpakka 3 Negativ 04.06.15 Alpakka 22 Negativ 05.06.15 Alpakka / Lama / Sau 8 / 2 / 1 Negativ 16.06.15 Alpakka 8 Negativ 12.06.15 Alpakka 12 Negativ

Figur 3. Kart med primærbesetningen i Buskerud og 19 prøvetatte kontaktbesetninger.

Veterinærinstituttets smittemessige vurderinger som følge av funnene av M. avium subsp. paratuberculosis i en prøve fra alpakka i Hordaland (oktober 2014) og i en prøve fra alpakka i Buskerud (desember 2014) Kamelidepopulasjonen i Norge har vært svært godt overvåket for paratuberkulose i alle år etter at OKprogrammet for kamelider ble igangsatt i år 2000. En rekke dyr er prøvetatt og undersøkt flere ganger. Det er tidligere ikke påvist noen positive prøver fra kamelider i Norge. Man har ikke en presis oversikt over antall kamelidehold i Norge. Hvor stor andel av populasjonen som har vært undersøkt hvert år, er derfor usikkert. Paratuberkulose forekommer hos lama og alpakka, men regnes i litteraturen som sjelden forekommende. Det antas at bakteriestammene som infiserer storfe, geit og kameldyr, er av samme type. Margrete (den MAP positive alpakkaen) fra primærbesetningen i Hordaland var eldre enn 10 år, har vært testet for MAP i OK-programmet tidligere, hadde ingen lesjoner assosiert med paratuberkulose ved obduksjon, var i godt hold ved obduksjon og testet negativt for MAP, både ved PCR, dyrking av avføringsprøve og av tarm tatt ut i forbindelse med obduksjonen. De 5 øvrige alpakkaene i primærbesetningen i Hordaland er avlivet og obdusert på Veterinærinstituttet. Ingen av disse 5 hadde lesjoner assosiert med paratuberkulose ved obduksjon. Alle 5 testet negativt for MAP ved PCR på avføringsprøver tatt ut i forbindelse med obduksjonene. Avføringsprøver og organprøver tatt ut i forbindelse med obduksjonen er også satt opp for dyrking, men disse prøvene er ikke avsluttet. Siden den positive prøven i Buskerudbesetningen ikke er tatt fra et dyr, kan man ikke sikkert vite hvilket dyr den positive prøven stammer fra. Prøven var avføring tatt fra bakken av eier. Ved oppfølgende undersøkelser (PCR) av alle alpakka i Buskerudbesetningen >1,5 år (43 prøver mottatt 27.5.15) ble ikke MAP påvist i noen av prøvene. Ved nye oppfølgende undersøkelser (PCR) av alle alpakkahoppene som hadde føllet våren 2015 samt 2 hingster (totalt 8 stk., mottatt 22.6.15), ble heller ikke MAP påvist i noen av de innsendte prøvene. Funnet av MAP i de to positive avføringsprøvene viser at det har vært en bærer-/utskillertilstand hos de aktuelle dyrene. Det er ikke påvist MAP ved PCR i noen andre prøver i primærbesetningene, i de 8 undersøkte kontaktbesetningene til Hordalandsbesetningen eller de 19 undersøkte kontaktbesetningene til Buskerudbesetningen. På bakgrunn av dette vurderer Veterinærinstituttet at funnet av M. avium subsp. paratuberculosis i den ene avføringsprøven fra Hordalandsbesetningen og den ene prøven fra Buskerudbesetningen, uttatt høsten 2014, generelt har liten smittemessig betydning. Det er vanskelig å uttale seg om hvordan og hvor dyrene er blitt smittet. Veterinærinstituttet vil igangsette fullgenomsekvensering av de to alpakkaisolatene som foreligger og av et utvalg geit- og storfeisolater for, om mulig, å kunne gi et nærmere svar på denne problemstillingen. Veterinærinstituttet mener det er liten risiko for at de to positive alpakkaene, via den dokumenterte kontakten som Mattilsynet oppgir, har overført smitte til de undersøkte kontaktbesetningene. Oppfølgende undersøkelser tyder på at de andre dyrene i primærbesetningene er negative for MAP-infeksjon. Da begge de to positive dyrene ser ut til å ha hatt en svært lavgradig infeksjon, mener Veterinærinstituttet det er forsvarlig ikke å slakte dyrene i primærbesetningen Buskerud, forutsatt en videre oppfølging og overvåkning av besetningen og dyr som føres ut av besetningen (se under forslag til overvåking av primærbesetning).

Veterinærinstituttets vurdering av om det er mulig på det nåværende grunnlag, å si noe om hvorvidt funn av paratuberkulosebakerien hos kamelider og kanskje også sau, kan ha mindre smittemessig betydning enn f.eks. funn hos storfe og geit. Vurderingene som gjøres er basert på MAP-stammer som man kjenner til i Norge i dag. Import av nye genotyper som etablerer seg i populasjonene, kan endre grunnlaget for vurderingene. Veterinærinstituttet har i vedlegg laget en tabelloversikt over påviste tilfeller av paratuberkulose hos geit, sau og storfe. Denne tilleggsdokumentasjon har betydning for Veterinærinstituttets vurderinger. Oversikten viser at det i nær fortid er geit som har utgjort det største smittereservoaret i Norge. Et stort antall geit og geitebesetninger har vært infisert med MAP de siste 20 åra, og smitten har vært utbredt i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. MAP har også vært påvist i enkelte besetninger i Telemark og Buskerud. Ved undersøkelse av hele besetninger har man dessuten ofte funnet mange dyr infisert og påvist et stort antall bakteriekolonier ved dyrking av avføring fra infiserte dyr. Prosjektet «Friskere geiter» har nedlagt en stor og vellykket innsats de siste 15 årene for å eliminere MAP i et stort antall geitebesetninger; først og fremst mjølkegeitbesetninger. Men det antas at det fremdeles kan være smittereservoar igjen noen steder i geitepopulasjonen. Erfaringene fra geit i Norge og Veterinærinstituttets vurderinger er at geit er særlig mottakelig for MAPstammer som har sirkulert i landet, og at smittetransmisjonen internt i besetninger og mellom besetninger ved flere former for kontakt kan være betydelig. Paratuberkulose var en utbredt sjukdom hos storfe fram til midten av forrige århundre. En lang innefôringseriode, små båsfjøs, bedret drift, fôring og hygiene, fraskillelse av kalv og mor samt utryddelsesprogrammene for tuberkulose vurderes som viktige faktorer som kan forklare det lave antall infiserte besetninger i siste halvdel av forrige århundre og fram til i dag. Alle påviste tilfeller av paratuberkulose hos storfe (og sau) etter 1990 kan tilskrives enten importerte storfe eller kontakt med infiserte geitebesetninger. De 2 siste påvisningene hos storfe har vært tilfeller med klinisk sjukdom (2010 og 2015). Det er godt dokumentert at et høyt antall MAP kan utskilles fra infiserte storfe, spesielt ved klinisk, fremskredet sjukdom. Begge tilfellene ble påvist i kjerneområdet for paratuberkulose hos geit, og geit er den mest sannsynlige smittekilde for begge tilfellene. Det må påpekes at man mangler erfaringer fra utbrudd i moderne løsdriftsbesetninger i mjølkeproduksjonen. Det må også påpekes at OK-programmet for storfe har vært for svakt til å dokumentere en reell status for forekomsten av MAP i storfepopulasjonen. Erfaringene fra storfe i Norge og Veterinærinstituttets foreløpige vurderinger er at potensialet for smittetransmisjon mellom besetninger er mindre sammenlignet med smitterisiko fra geit. I Norge synes paratuberkulose aldri å ha fått en stor utbredelse i sauepopulasjonen. Årsaken til dette er mest sannsynlig at MAP-stammene som har sirkulert i Norge, ikke har vært blant de «sauepatogene stammer» man kjenner fra en del andre land. Alle påviste tilfeller av paratuberkulose hos sau etter 1990 kan tilskrives enten kontakt med infiserte geiter (5 flokker) eller importert storfe (én flokk). Det har ikke blitt påvist klinisk paratuberkulose i de smittede flokkene, og MAP har blitt påvist i relativt få dyr i hver enkelt av disse. Det må påpekes at OK-programmet for sau har vært for svakt for å dokumentere en reell status for forekomsten av MAP i sauepopulasjonen. Erfaringene fra sau i Norge og Veterinærinstituttets foreløpige vurderinger er at potensialet for smittetransmisjon internt i smittede besetninger og mellom besetninger er mindre sammenlignet med smitterisiko fra geit og sannsynlig også mindre sammenlignet med storfe. Kamelidepopulasjonen i Norge har vært svært godt overvåket i alle år etter at programmet ble igangsatt i år 2000, og programmet for kamelider har vært langt mer omfattende enn for særlig storfe og sau, men også geit. En rekke dyr er prøvetatt og undersøkt flere ganger. Det er ikke påvist positive prøver fra kamelider i Norge før de to positive dyrene i 2015. Paratuberkulose forekommer hos lama og alpakka, men regnes i litteraturen som sjelden forekommende. Veterinærinstituttets smittemessige vurdering av de to avføringsprøvene fra alpakka hvor det er påvist MAP, er at den smittemessige betydningen er liten. Erfaringene fra alpakka i Norge og Veterinærinstituttets foreløpige vurderinger er at potensialet for smittetransmisjon internt i smittede alpakkabesetninger og mellom alpakkabesetninger er liten og langt mindre sammenlignet med geit. Den vurderes også som mindre sammenlignet med storfe og som sannsynlig mindre sammenlignet med sau. Paratuberkulose er imidlertid en kronisk sykdom med svært langsom utvikling, og overvåkning av alpakkapopulasjonen over tid vil være nødvendig for å få et sikkert bilde av reell utbredelse av smitte.

Veterinærinstituttets anbefaling til framtidig overvåking av primærbesetningen i Buskerud Det anbefales at alle alpakka >2 år i primærbesetningen i Buskerud prøvetas og undersøkes på ny høsten 2015. Deretter anbefales det at alle dyr >2 år i besetningen prøvetas årlig i 3-5 år i OK-programmet og at alle dyr som føres ut av besetningen og som er >2 år prøvetas årlig i OK-programmet i 3-5 år. Dyr som dør/avlives bør sendes til obduksjon (dvs. uttatte prøver ihht til paratubprogrammet). Veterinærinstituttets anbefaling til framtidig overvåking av kamelidepopulasjonen for paratuberkulose Veterinærinstituttet anbefaler at overvåkingsprogrammet av kamelider opprettholdes på dagens nivå, men at den aktuelle primærbesetningen i Buskerud og dyr som føres ut av denne besetningen følges opp som anbefalt over. Veterinærinstituttet mener det vil være av større verdi å få inn flere organprøver fra selvdøde eller avlivede dyr enn prøver fra friske slaktedyr. Det nye OK-programmet for tuberkulose hos alpakka, med obduksjon av alpakkaer som dør eller blir avlivet, bør gjøres bedre kjent blant dyreeiere og veterinærer. Prøver fra dyr i dette programmet undersøkes også for paratuberkulose. Vi vil også anbefale å senke aldersgrensen for prøvetaking for paratuberkulose fra selvdøde og avlivede dyr fra 4 til 2 år. Det har tidligere kommet spørsmål fra Mattilsynet om mulighetene for å ta samleprøver fra flere individer i form av avføringsprøver tatt fra møkkhauger i alpakkagården. Vi har, i arbeidet med oppfølging av kontaktbesetninger etter påvisningen av paratuberkulosebakterien hos en alpakka i Hordaland, sett at det har vært nyttig med opplysninger om prøvetaking av enkeltindivider. Vi har kunnet slå fast at det aktuelle dyret hadde vært prøvetatt med negativt resultat både i 2008 og 2013. Slike ting vil det være vanskelig å ha sikre opplysninger om hvis det brukes samleprøver eller prøver fra bakken. Ved bruk av samleprøver er det også vanskelig å sikre seg at det tas ut prøve fra 5 ulike individer, og at det er fra de eldste i flokken, selv om dette vil kunne løses ved å gruppere dyrene i ulike binger el.lign. Det er kjent at sensitiviteten ved undersøkelsen reduseres ved analyse av samleprøver, og det er dessuten ukjent om det vil være lavere spesifisitet ved bruk av samleprøver. Dette må undersøkes grundigere før vi eventuelt kan anbefale samleprøver som standard i OKprogrammet. Med vennlig hilsen Jorun Jarp Avdelingsdirektør helseovervåking Tormod Mørk Fagansvarlig kamelider Vedlegg Storfebesetninger med påvist paratuberkulose fra 1966 til 2015 Sauebesetninger med påvist paratuberkulose fra 1967 til 2015 Geitebesetninger med påvist paratuberkulose fra 1990 til 2015

VEDLEGG Storfebesetninger med påvist paratuberkulose fra 1966 til 2015 Paratuberkulose var en utbredt sjukdom hos storfe fram til midten av forrige århundre. En lang innefôringseriode, små båsfjøs, bedret drift, fôring og hygiene, fraskilling av kalv og mordyr samt utryddelsesprogrammene for tuberkulose vurderes som viktige faktorer som kan forklare det lave antall infiserte besetninger i siste halvdel av forrige århundre og fram til i dag. Alle påviste tilfeller av paratuberkulose hos storfe etter 1990 kan tilskrives enten importerte storfe eller kontakt med infiserte geitebesetninger. De 2 siste påvisningene hos storfe har vært tilfeller med klinisk sjukdom (2010 og 2015). Det er godt dokumentert at et høyt antall MAP kan bli utskilt fra infiserte storfe, spesielt ved klinisk, fremskredet sjukdom. Begge tilfellene ble påvist i kjerneområdet for paratuberkulose hos geit, og geit er den mest sannsynlige smittekilde for begge tilfellene. Man mangler erfaring fra utbrudd av paratuberkulose i moderne løsdriftsbesetninger i mjølkeproduksjonen. OK-programmet for storfe har vært for svakt for å dokumentere en reell status for forekomst av MAP i storfepopulasjonen. Tabell. Storfebesetninger med påvist paratuberkulose 1966-1997. Grønn=annen art. Årstall Eier Innsender Antall 66 Sogndal off.kk. 2 66 Sogndal off.kk. 1 67 Haugesund og Karmøy 5 + 3 sau 71 Ålesund off.kk. 1 75 DV Norheimsund 1 77 Stranda off. Kk. 1 78 Sogndal off.kk 1 79 Sogndal off.kk. 1 97 DV Bjørkelangen- importdyr 1 97 DV Bjørkelangen- importdyr 1 97 Importdyr 1 97 Importdyr 1 97 Importdyr 1 Tabell. Storfebesetninger med påvist paratuberkulose 1998-2015. Grønn=annen art. Postnr., Kommune Eier Årstall for funn av MAP. Hordaland 98, to dyr; 99 ett dyr Hadde tidligere geit Sogn og Fjordane - Slakta ned 02, ett dyr - klinisk paratuberkulose Sør Trøndelag Nord Trøndelag Prøvetatt årlig fra 2010 uten å finne flere positive dyr. Fortsatt drift. Ammekubesetning Oppfølgende undersøkelser ikke avsluttet Aberdeen Angus (import fra Finland tidligere?) Kun kjøttproduksjon Fortsatt mjølkeproduksjon Pensjonert bonde 10, ett dyr - klinisk paratuberkulose 15, to dyr; ett dyr klinisk paratuberkulose ett dyr subklinisk infeksjon 01, ett dyr 02, en sau 01, ett dyr Kontakt med import 02, ett dyr 03, to dyr Kontakt med import

Sauebesetninger med påvist paratuberkulose fra 1967 til 2015 I Norge synes paratuberkulose aldri å ha fått en stor utbredelse i sauepopulasjonen. Årsaken til dette er mest sannsynlig at MAP-stammene som har sirkulert i Norge, ikke har vært blant de «sauepatogene stammer» man kjenner fra en del andre land. MAP er påvist i til sammen 6 saueflokker etter 1990; alle etter at OK-programmet for sau ble startet opp i 2002. Alle påviste tilfeller av paratuberkulose hos sau etter 1990 kan tilskrives enten kontakt med infiserte geiter (5 flokker) eller importert storfe (èn flokk). Det har ikke blitt påvist klinisk paratuberkulose i de smittede besetningene, og MAP har blitt påvist i relativt få dyr i de infiserte flokkene. Før 1990 ble paratuberkulose sist påvist i prøver fra 3 sauer (og 5 kyr) hos (1967). Innsender var kjøttkontrollen i Haugesund og Karmøy. i Hordaland OK-programmet for sau har vært for svakt for å kunne dokumentere en reel status for forekomst av MAP i sauepopulasjonen. Tabell. Sauebesetninger med påvist paratuberkulose i perioden 2002 til 2015. Grønn=annen art Postnr., Kommune Eier Årstall for funn av MAP. Rogaland - Sanert 05 Geit: 98, 01, 02, 03, 04, ett dyr 06, ett dyr 08 Hordaland Sogn og Fjordane Sanert 06 og 11 (sluttet?) Sanert geitebesetningen og har nå 200 mjølkegeiter. Nabogård til med paratub på kjøttfe, juni-2015 - Sanert 06 Geit: 04, 05, ett dyr 06 - Sanert 06 Geit: 92, 01, 05, 06 ett dyr 02 (ingen i 10) - Geit: 81, 93, 05, 09, 10 ett dyr 07, 2 dyr 10 Geit: ukjent år 4 dyr 07. Sør Trøndelag Storfe i 01 (import) ett dyr 02 Geitebesetninger med påvist paratuberkulose fra 1990 til 2015 For perioden 1966 til 2000 ble 35 415 geiter undersøkt ved bakteriologisk dyrking. Av disse ble det påvist Mycobacterium avium subspecies paratuberculosis i prøver fra til sammen 935 geiter fra 186 besetninger. Tre av de positive besetningene lå i Troms fylke, mens størstedelen av de øvrige positive besetningene lå på Vestlandet. Overvåkingen av paratuberkulose i geitepopulasjonen ble gjennomført ved hovedsakelig å undersøke dyr med klinisk mistanke, men fra 2001 ble geit inkludert i OK-programmet med aktiv overvåking som et hovedelement. Et stort antall geit og geitebesetninger har også vært infisert med MAP de siste 20 åra, og smitten har vært utbredt i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. MAP har dessuten vært påvist i enkelte besetninger i Telemark og Buskerud. Ved undersøkelse av hele besetninger har man ofte funnet mange dyr infisert, og det har ofte blitt påvist et stort antall bakteriekolonier ved dyrking. Et obligatorisk vaksinasjonsprogram ble gjennomført i perioden 1978 til 1985. Programmet reduserte i betydelig grad paratuberkulose som en klinsisk sjukdom hos geit, men eliminerte ikke utskillelsen av MAP. I områder med endemisk paratuberkulose fortsatte vaksinasjonen av kje fram til litt utpå 2000-tallet.

Tabell. Geitebesetninger med påvist paratuberkulose i perioden 1990 til 2015. Grønn=annen art. Postnr., Kommune Eier Årstall for funn av MAP. Buskerud 93,94 02, 04, 05 - sanert 06 og 09 07, 08 Telemark - sanert 06 76, 85, 86, 87, 88, 94 (sluttet?) 77, 78, 84, 85, 86, 87, 88, 94 - sanert 07 03 Rogaland - sanert 05 98, 01, 02, 03, 04, - 06-sau - sanert 06 90, 93, 96, 99, 01, 02, 03, 04, 05 93 - sanert 07 80, 87, 92 (sluttet?) 79, 80, 81, 82, 83, 85, 86, 87, 88, 92 Hordaland (sluttet?) 92 (sluttet?) 05, 08 sanert 06 04, 05, - 06-sau - sanert 06 92, 01, 05, 06 (miljøprøver) 93 - sanert 06 05 Sanert 06, 11 81, 93, 05, 09, 10-07-sau - sanert 08 76, 77, 78, 92, 93 - sanert 08 05 (sluttet?) 07 (sluttet?) 92, 01, 04 (sluttet?) 90 (sluttet?) 04 05 04 06 09 03 08 06, 08 Sogn og Fjordane - Sanert 06, Ukjent år - 07-sau 03, 04, 05, 10 07 66, 69, 74, 75, 92, 93, 94, 95, 96 93* 93, 94, 95, 97, 02, 03, 05 (sluttet?) 93 (sluttet?) 93, 95 04, 05 92, 94, 95, 03, 05, 08 91, 93 klinisk 12 Møre og Romsdal paratuberkulosemistanke, geit. Map påvist 2 geiter. sluttet?) 77, 80, 93, 94 05 (sluttet) 93 sluttet) 78, 92 08, 11 - sanert 07 93 (sluttet?) 92 92 (sluttet?) 83, 92, 94, 95, 96 (sluttet?) 72, 74, 75, 83, 84, 85, 87, 89, 92 - Sanert 05 02, 05 (sluttet?) 77, 92 04 76, 77, 83, 91, 92, 05, 08 90, 91, 92, 93, 98, 01, 03, 04, 05, 08