Oppgave 1: Prisoverveltning i markedet a) Anta at myndighetene legger en stykkskatt på 20 kroner på en vare. Skatten skal innbetales av produsentene av varen (selgerne). Forklar hvorfor det ikke er sikkert at markedsprisen på varen øker med 20 kroner. Forklar hva vi mener med at stykkskatten deles mellom selgere og kjøpere. Hva bestemmer delingen? Når produsentene må betale en skatt, må de ha høyere pris for å være villige til å selge like mye dvs. tilbudskurven skifter opp med skattesatsen (Forklart i forelesningsnotat for 17.10). En annen måte å si det på er at tilbudt kvantum blir lavere for samme pris. Dermed er det etterspørselsoverskudd til den «gamle» prisen. For å få ny likevekt mellom tilbudt og etterspurt mengde må prisen opp: Til lavere pris er etterspurt mengde lavere og tilbudt mengde høyere. Hvor mye prisen må øke for å få ny likhet mellom tilbud og etterspørsel avhenger av hvor bratt E- kurven er i forhold til T-kurven i likevektspunktet. Se grundig forklaringved hjelp av figur i forelesningsnotat for 17.10 (Lagt ut under Timeplanen på kursets hjemmeside for 2016) b) Gi en intuisjon for hvorfor prisøkningen i markedet blir større jo mindre prisfølsom etterspørselen er (alt annet likt). Bruk dette til å diskutere virkningen av en lønnsøkning i eksportsektoren versus en lønnsøkning i skjermet sektor. Jo mindre prisfølsom etterspørselen er, jo mer må prisen øke for å skape likhet mellom tilbud og etterspørsel når det legges en skatt på produksjonen. Det er rimelig å anta at etterspørselen er mer prisfølsom i konkurranseutsatt enn i skjermet sektor: I s-sektor, som tjenesteyting, står selgerne overfor en fallende etterspørselskurve, og kan dermed velte noe av en lønnsøkning over i prisene. Bedriftene i k-sektor er somregel en av mange tilbydere på verdensmarkedet, og står derfor overfor en mer prisfølsom etterspørsel. c) Forklar hva vi mener med «effektivitetstap ved beskatning» - eller «kostnad ved beskatning». Se forklaring på hva kostnad ved beskatning er side 9-10 i Forelesningsnotat for 17.10. Se også Krugman kap. 7 s.192 og utover. Krugman går lenger enn det som forventes på INTER1000: Vi har ikke gjennomgått konsument og produsentoverskudd, så dette forventes ikke til eksamen. Oppgave 2: Eksterne virkninger a) Forklar hvorfor CO2-utslipp er en såkalt ekstern virkning, og forklar hvorfor uregulerte markeder ikke gir en samfunnsøkonomisk optimal løsning når det er eksterne virkninger. Definisjon på ekstern effekt fra Store norske leksikon: «Positive eller negative virkninger en eller flere aktørers virksomhet har på andre aktører som ikke tas hensyn til i prisen. Med andre ord tar ikke beslutningstakerne hensyn til disse gevinstene eller kostnadene i sine beregninger.» CO2 utslipp har effekter direkte på tredjepart/andre aktører gjennom at de kan skape klimaendringer som igjen fører til økte kostnader og/eller redusert velferd for noen grupper. Alle som bidrar til CO2 utslipp bidrar til økte kostnader og/eller redusert velferd for de som
rammes av klimaendringer, men den enkelte aktør tar ikke hensyn til disse effektene på «tredjepart» når hun velger produksjon og konsum. Så lenge myndighetene ikke griper inn i markedet har ikke produsenter eller konsumenter insentiv til å ta hensyn til kostnadene deres CO2 utslipp påfører andre. Det betyr at de privatøkonomiske produksjonskostnadene er lavere enn de samfunnsøkonomiske og det vil typisk bli produsert for mye av goder som leder til CO2 utslipp. b) Forklar hvordan problemet med eksterne virkninger som bare berører innbyggerne i et land (utslipp til nasjonalt fiskevann) lettere kan løses enn eksterne virkninger som berører innbyggerne i mange land (CO2-utslipp, forurensing av verdenshavene). Utslipp som bare berører innbyggerne i et land kan løses på ulike måter: I noen tilfeller vil det være klare eiendomsrettigheter til vannet, slik at de som eier kan kreve (i) at utslippet stanses eller at det betales kompensasjon. La oss si at utslippet reduserer verdien av vannet for eier med 200. Eier vil da kreve at utslippet stanses dersom ikke forurenser betaler minst 200 i kompensasjon. Forurenser vil da rense dersom det koster mindre enn 200. Dersom fabrikken eier vannet kan de som rammes i prinsippet betale fabrikken for å rense dersom dette er mindre enn deres tap ved utslippet. Dersom det er mange som rammes er det imidlertid klart at dette kan være vanskelig å få til pga. gratispassasjerproblemet: Hver enkelt vil tjene på å la de andre betale. Eiendomsrett kan bare løse problemet i noen begrensede tilfeller: Hvis det er en eier, en part som rammes og/eller små transaksjonskostnader ved å gjøre avtaler. I mange tilfeller kan det være flere eiere og/eller mange som rammes. For eksempel kan det være et vann somhører inn under allemannsretten og mange rammes av utslippet. I slike tilfeller kan problemet løses ved regulering: Myndighetene griper inn og pålegger fabrikken å rense dersom de samfunnsøkonomiske kostnadene ved rensing er mindre enn de samlede samfunnsøkonomiske gevinstene (her skal alt med, også subjektive opplevelser av dårligere vann). Dersom det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt å rense samlet gevinst er mindre enn kostnader trenger ikke myndighetene gripe inn for å få en effektiv løsning. Derimot kan det være aktuelt å gripe inn av fordelingshensyn: De som får vannet ødelagt har tapt, fabrikken har tjent. Dersom utslippet berører innbyggerne i flere lang som for eksempel et utslipp til felles havområde eller til luft kan ikke noen av de mulige løsningene overfor brukes: Det er ikke ingen overnasjonal myndighet som kan gripe inn og selv der det er klare eiendomsrettigheter, som kystområder kan ikke internasjonale organer så lett håndheve eiers rettigheter. For eksempel er det ikke lett å forby eller skattlegge utslipp fra en nasjon som ødelegger et annet lands kystområde. Forhandlinger om internasjonale avtaler er et forsøk på å komme fram til frivillige ordninger for å løse problemet. c) En fabrikk slipper ut et avfall som forurenser et havområde for de som driver fiske der. Ødeleggelsen av vannet er beregnet til 600. Å rense utslippet ville koste 300. Forklar hvorfor klare eiendomsretter som kan håndheves ville løse problemet. Hvilken forskjell gjør det om vi gir fiskerne eller fabrikken eiendomsrett til vannet? Hva skjer hvis det koster 650 å rense hvis (a) fiskerne eier vannet, (b) fabrikken eier vannet. Se læreboka: s.458: Private solutions to externalities. Siden det koster mindre å rense enn det ødeleggelsen av vannet koster er det samfunnsøkonomisk optimalt å rense. Gevinsten er 300.
Dersom de som bruker vannet til fiske har eiendomsretten kan de kreve at fabrikken renser utslippet alternativt kompenserer dem. De krever minst 600 dersom fabrikken skal slippe ut. Da velger fabrikken å rense. Dersom fabrikken eide vannet må fiskerne betale fabrikken for å rense. Fiskerne må betale minst 300, men de er villige til å betale inntil 600 for rensing. Fabrikken kan presse fiskerne til å betale inntil 600 til tross for at det bare koster 300 å rense. Dersom det koster 650 å rense er det ikke samfunnsøkonomisk optimalt å rense: Det koster mer enn gevinsten (OBS: her har vi antatt at vi har fått med alle gevinster og kostnader) Hvis fiskerne eier vil de kreve at fabrikken renser eller kompenserer dem mist 600. Fabrikken vil betale inntil 650 for å få slippe ut (dersom produksjon likevel er lønnsom), så dette er hva fiskerne maksimalt kan kreve. Dersom fabrikken eier skjer det ingenting: Det lønner seg ikke for fiskerne å betale fabrikken for å rense siden dette koster mer enn det rent vann er verdt for dem Vi ser at uansett hvem som eier vil det bli renset hvis og bare hvis det er samfunnsøkonomisk optimalt men fordelingen avhenger av hvem som eier. Det er selvsagt avgjørende her at vi har antatt to parter og klare eiendomsretter som kan håndheves. Ofte er dette urealistisk. For eksempel er det ikke realistisk at «fiskerne» er en part som eier sammen: det ville være mer vanlig at det da er en fellesressurs, og at det vil være strid om bruk at vannet. Hvis det er et internasjonalt havområde vil det ikke være en overnasjonal myndighet som kan håndheve eiendomsrett. Det er også problemer med argumentet om at den ene parten kan kompensere eieren for å la være å forurense: Det kan da i verste fall lønne seg å forurense for å få betaling for å la være: http://www.sv.uio.no/econ/personer/vit/bardh/dokumenter/x160819-rf.pdf Oppgave 3: Eksterne virkninger og kvotemarked a) I tilfelle med CO2-utslipp er det et marked for CO2-kvoter som gjør det mulig for et land å kjøpe seg fri fra å redusere sine CO2 utslipp. Diskuter fordeler og ulemper ved å bruke et kvotemarked. b) I internasjonale forhandlinger er fordeling av utgiftene ved rensing et sentralt forhandlingstema. Forklar hvordan man med et kvotemarked reduserer kostnadene ved å fordele utgiftene ved rensing. I denne oppgaven kan det være lurt å bruke b) til å svare på a). CO2 utslipp kan kuttes både ved å redusere produksjon som gir utslipp og ved å redusere CO2-utslipp fra produksjonen. Normalt er det lønnsomt med en kombinasjon. Landene har normalt ulike kostnader ved å redusere CO2-utslipp. Dersom man skal redusere samlede utslipp gjøres dette til lavest kostnader dersom man reduserer utslippene mest der det koster minst. Dersom man påla landene med lavest kutt-kostnader å kutte mest ville vi normalt få en fordeling av kostnadene som ikke ville bli akseptert. Typisk ville det innebære at fattige land skulle ta en for stor del av kuttene. Et kvotemarked betyr at man kan skille fordelingen av kostnadene fra hvem som skal rense: Først fordeles utslippskvoter. Deretter kan landene handle med utslippskvoter. Dette betyr at land med høye kutt-kostnader vil kjøpe utslippskvoter fra land med lavere kuttkostnader. Dette innebærer at det blir kuttet i de landene der det er billigst, selv om disse landene er tildelt store utslippskvoter. Den store fordelen med et
kvotemarked er at det reduserer de samlede kostnadene ved å rense. Landene har insentiv til å redusere sine kostnader ved CO2 utslipp, siden det koster å kjøpe utslippskvoter. Se læreboka s. 463-464. En ulempe kan være at det kan jukses med kvoter siden det ikke finnes noen overnasjonal myndighet som kan etterforske og straffe de som jukser. Man kan tenke seg at noen land selger utslippskvoter men ikke følger opp forpliktelsene til å kutte. Noen mener også at det påvirker våre holdninger til CO2 utslipp at vi kan «kjøpe oss fri». Endelig er det ikke sikkert man løser insentivene til å investere i ny og renere teknologi dersom landene tenker strategisk om hvordan kvotene fordeles i forhandlingene. Se her: https://www.sv.uio.no/econ/personer/vit/bardh/dokumenter/xdn151002-2030.pdf Oppgave 4: Kollektive goder Hva er et kollektivt gode (public good)? Hvilke av følgende goder kan karakteriseres som kollektive goder? Begrunn svaret. a) Forskningsresultater b) Helsetjenester c) Veier d) Forsvar e) TV-sendinger f) Ren luft g) Grunnskole h) Artsmangfold. Forklar hvorfor det ikke produseres optimal mengde av kollektive goder i et marked. Læreboka definerer «public goods» som goder som både er (i) ikke-rivaliserende og (ii) ikkeekskluderbare. (i) betyr at en persons konsum av godet ikke reduserer verdien av konsum av samme gode for andre. (ii) Ikke ekskluderbar betyr at man ikke kan hindre noen i å bruke godet når det først er produsert. Etter denne definisjonen er forsvar et kollektivt gode i hvert fall hvis vi tenker på nasjonalt forsvar. Artsmangfold er eksempel på et gode som er rivaliserende i konsumet, men hvor det ikke er mulig å ekskludere brukere. Dette er tilfelle for mange såkalte «fellesressurser» - som vann, beiteland etc. Hvis vi tenker på «bruk» av luft som mulighet til å slippe ut forurensing er ren luft rivaliserende i konsumet, men ikke-ekskluderbart dvs. et såkalt «fellesgode». Det er imidlertid mulig å karakterisere noen typer bruk av luft og artsmangfold som ikke-rivaliserende: Dersom er tenker på glede over å ha artsmangfold vil en persons bruk ikke reduserer verdien for andre. Uansett er det vanskelig å ekskludere brukere. TV-sendinger og forskningsresultater er goder som er ikke-rivaliserende men det er ofte mulig å ekskludere brukere. Det er dette læreboka kaller «Artificially scarce goods». Noen definerer slike goder som public goods. Veier er «artificially scarce good» dersom det ikke er kø på veien: Det at en
person til kjører på veien reduserer ikke verdien for andre på veien, men det er likevel mulig å kreve betaling for å få kjøre på en vei. Helsetjenester og grunnskole er både rivaliserende og det er mulig å ekskludere brukere, så dette er «private goder» etter vår definisjon til tross for at de ofte tilbys av det offentlige. Dersom et gode er ikke-ekskluderbart kan man ikke ta betaling av brukerne og slike goder vil derfor normalt ikke bli produsert av private i markedet. Dersom godene skal produseres må de normalt produseres av det offentlige. Goder som er ikke-rivaliserende men ekskluderbare, som tv-sendinger og forskningsresultater, burde være tilgjengelige for alle når de først er produsert dvs. ingen burde ekskluderes. I så fall vil private aktører normalt ikke være villige til å produsere godet. Dersom private skal produsere må de få ta betaling, dvs. kunne ekskludere brukere og dermed blir det samfunnsøkonomisk lavere konsum enn optimalt av slike goder. I noen tilfeller, som ved forskning, velger man derfor å ha offentlig produksjon i tillegg til den private. Goder som er rivaliserende men ikke-ekskluderbare som fellesgoder er lett utsatt for overforbruk. Dette gjelde en rekke internasjonale ressurser som hav, elver og lufta.