1 MORGENDAGEN ER I DAG I denne jubileumstalen skal vi se på foreningen og fosterhjemsarbeidet i et historisk lys der vi beveger oss 5 år av gangen med historiske brille på. Jeg har satt et stikkord på hver 5-årsbolk. Første stikkord er FINNE FOTFESTE (1981-1986) Stikkordet gjelder for årene fra 1981 fram til 1986. Foreningen vår ble stiftet i 1981 som dere som ved en rask hoderegning har trukket 35 år fra dagens årstall, allerede har kommet fram til. Egentlig hadde det startet i 1972 med samtalegrupper for fosterforeldre, og i 1974 og 75 ble det dannet lokalforeningen innen fosterhjemsomsorgen. Fosterhjemskontakt kom ut med sin første utgivelse på slutten av foreningens første år. De første årene gikk ellers med til å få på plass det som trengtes for å drive en organisasjon. Det tar noen år for en forening å etablere seg og finne en plass i det eksisterende terrenget. Vi måtte rett og slett finne fotfeste. Ikke minst trengte vi økonomi til å drive foreningen. Det skulle gå rundt 5 år før vi fikk offentlig støtte. 1
2 Den neste 5-årsperioden kan illustreres med stikkordet: ANERKJENNELSE (1986-1991) Å få økonomisk støtte fører til en organisasjons anerkjennelse. Det er som et kastemerke som organisasjonen blir merket med og som viser alle og enhver at det vi gjør er anerkjennende for dem som sitter på pengesekken. Ikke minst ble det tydelig at fosterhjemsomsorgen er viktig for samfunnet. Vi var for lengst anerkjent av fagfeltet og av fosterforeldrene selv, men det var først da vi fikk offentlig støtte at vi følte oss anerkjent på en mer helhetlig måte. Man jobber på en annen måte når man blir anerkjent. Man tør å slå mer i bordet og fortelle hvor skapet skal stå. Det gjorde vi til gangs. 2
3 Den neste 5 årsperioden, fra 1991 fram til 1996 var preget av optimisme, og det passer derfor å la dette være stikkordet for perioden. OPTIMISME (1991-1996) Ekstra stor ble optimismen da det i 1992 ble bestemt at det skulle satses på fosterhjemsomsorgen. Det ble sagt mye om morgendagens fosterhjemsomsorg. Og det skapte optimisme i foreningen på fosterforeldres vegne. Det var også mye positivt som skjedde innenfor foreningen. I 1993 fikk vi Faglig råd der problemer ble diskutert på et høyere faglig plan. Nå hadde vi våre egne eksperter å lene oss mot. I den første sammensetningen av Faglig råd var psykolog Elisabeth Backe-Hansen en av fire eksperter. Seinere ble psykolog Vigdis Bunkholdt medlem. Hun sitter der fremdeles, sammen med blant annet Hege Sundt, tidligere generalsekretær i foreningen. Nå begynte vi imidlertid å forstå for alvor at det var mye prat og lite handling i mye av det som ble sagt fra myndighetene. Optimismen ble på mange måter erstattet med oppgitthet, som blir mitt stikkord for den neste perioden som var fra 1996 til 2001. 3
4 OPPGITTHET (1996-2001) Det var så mye vi brant for, men vi forsto at ting tar tid. Lang tid. Og dette skapte oppgitthet og frustrasjon. Hadde vi misforstått dette med morgendagens fosterhjemsomsorg? Et eksempel på at ting tok altfor lang tid, var ettervern. Det ble mer og mer fokus på ettervern fra begynnelsen av denne perioden. Likevel skulle hele denne 5-årsperioden gå før det ble uttalt at barnevernsbarna burde sikres fram til 23 år. Fremdeles er ettervern for barnevernsbarn et haltende tema selv om det har skjedd mye positivt. I 1997 ble Landsforeningen for barnevernsbarn stiftet. Foreningen lå under Norsk Fosterhjemsforening til å begynne med, men ble så skilt ut som en egen foreningen. 4
5 FORSKNING (2001-2006) De første årene av 2000 var forskningens år da en del nordisk forskning innen fosterhjemsarbeid ble startet opp. Vårt mantra denne gangen var at det erfaringsbaserte må gå hånd i hånd med forskningen. Det er det fremdeles - for de som sitter på erfaringene har like viktige ting å komme med som dem som går inn i forholdene via et vitenskapelig arbeid. Det blir ubalansert med bare fokus på den ene måten å oppdage verden på. 5
6 BARNA I FOKUS (2006-2011) De neste 5-årene fikk barnevernsbarna og dermed også fosterbarna mye fokus. Barnet i sentrum var noe som gjaldt hele samfunnet. Barna skulle ikke lenger være usynlige, de skulle både høres og sees. På slutten av perioden engasjerte Lysbakken 200 barn og unge til å mene noe om hva som bør endres innen det norske barnevern. Barna uttalte blant annet at de ikke ville bli kalt fosterbarn. De hadde også synspunkter på flytting, medbestemmelse og informasjon, og samvær. Vi applauderte dette da vi hele tiden hadde tenkt at når fosterbarna har det bra, så har også fosterforeldre det bra. Slik er det med foreldre. Samtidig hadde foreningen en resolusjon på landsmøtet om at arbeidet til fosterforeldre må verdsettes. Det virket som om det var politisk korrekt å høre på barna, og mange ganger uttrykte vi at dette ble et haltende fokus. Norsk Fosterhjemsforening mente at hele fosterhjemmet er avgjørende for om det skal bli en vellykket plassering fosterbarn, biologiske barn og fosterforeldre. Fosterbarnas foreldre er også viktige for plasseringen i fosterhjem. På slutten av perioden nedsatte regjeringen et ekspertpanel som hadde som mandat å se på det biologiske prinsipp. Dette prinsippet som hadde stått som en bauta innenfor barnevernfaglig arbeid i alle år. Ekspertutvalget ble kalt Raundalenutvalget etter utvalgets leder Magne Raundalen. Vår egen ekspert Vigdis Bunkholdt var også medlem av utvalget. Dette viktige utvalget nedfelte et nytt prinsipp for barnevernfaglig arbeid, nemlig "Prinsipp for utviklingsstøttende tilknytning". Dette var et viktig prinsipp for fosterforeldre fordi det understreket deres rolle som essensiell for fosterbarns utvikling. Samtidig var det mye annet som skjedde innenfor fosterhjemsfeltet, og vi opplevde at det nå var mange som ønsket vår kompetanse og høre våre synspunkter på viktige forhold. Et stikkord som passer for den neste 5- årsbolken fra 2011 fram til 2016 er derfor 6
7 DELTAGELSE (2011-2016) Vi begynte nå for alvor å se resultater av vår lobbyvirksomhet. Det viste seg ved et stort antall invitasjoner og henvendelser. I denne perioden var det som om foreningen fikk en annen posisjon enn tidligere. Det var stort fokus på barnevern og fosterhjem i media, på stortinget, i departementet og innen forskning. Samtidig var det mye som skjedde i form av utredninger. Barnevernspanelet som var nedsatt av Lysbakken på slutten av 2010, der jeg representerte Norsk Fosterhjemsforening, hadde sitt første møte i 2011. Helen Bjørnøy var leder av panelet, som ellers var bredt sammensatt av viktige aktører i og rundt norsk barnevern. Vi ble bedt om å se på alle sider ved dagens barnevern. Jeg vil ellers nevne Arbeidsgruppe for fosterhjem der generalsekretæren i foreningen, Tove Wahlstrøm, var medlem, og referansegruppe for evaluering av forvaltningsreformen der vi også var med. Vi hadde utviklet et nært og godt samarbeid med diverse departement, direktorater og stortingsrepresentanter. Det var i denne perioden vi fremmet forslag om behov for gjennomgang av fosterhjemsomsorgen. Nå begynte det å skje ting vi likte. Det ble i 2014 besluttet gjennomgang, riktignok ikke i en NOU slik vi hadde foreslått, men en Stortingsmelding. 7
8? (2016-2021) Så er spørsmålet hvilket stikkord vi skal sette på årene fra 2016 til 2021. Det er ikke så lett siden disse årene ennå ikke har kommet. Jeg drister meg likevel til å sette et stikkord på denne perioden uten å påberope meg synskhet. Og ikke bare drister jeg meg til et stikkord, det er i tillegg et svært foroverlent stikkord, nemlig HANDLING. Når jeg ser på de siste 35-årene i et retrospektivt lys, så har årene vært preget av kunnskapsutvikling, kunnskapsinnhenting og utredninger. For hver gang vi trodde at vi ville oppleve handling, ble vi møtt med nye arbeidsgrupper, referansegrupper, rapporter og utredninger. Vi har heldigvis fått være med å utvikle denne kunnskapen ved å være med der det var verdt å være med, i barnevernspanelet, arbeidsgruppe for kommunale fosterhjem, forskjellige referansegrupper, og vi har vært høringsinstans. Vi har dessuten bidratt til kunnskapsutviklingen gjennom våre mange prosjekter. Nå ser vi fram til at kunnskapen som er innhentet og utviklet, skal brukes til det beste for fosterhjemsomsorgen. Vi er svært fornøyde med at vi har blitt hørt i vårt krav om en helhetlig gjennomgang av fosterhjemsomsorgen i form av en NOU. Når denne offentlige utredningen blir lagt fram, vil det ikke være noe alternativ til handling. All kunnskap som trengs er lagt fram. Den kunnskapen viser at fosterhjemsomsorgen blir viktigere og viktigere i vårt fragmenterte samfunn. Og mer og mer krevende. Det krever mot og styrke å gå inn i dette krevende og viktige arbeidet. På forrige jubileumskonferanse trakk vi fram status for fosterforeldre som viktig. At vi ville arbeide for at de skulle få en opphøyet status. Som en motsats til dette, kan jeg fortelle at på rådgivningstelefonen er det et ekstraspørsmål som stadig blir stilt rådgiver, når små og store spørsmål blir ringt inn. "Er vi for kravstore? Er vi urimelige?" Og rådgiver forsikrer på nytt og nytt fosterforeldre der ute at de ikke er urimelige. Det virket som om det tok ekstra lang tid å få til noe innenfor vårt fagfelt. Kanskje har dette noe med at fosterforeldre er tålmodige. Det handler også om et gammelt syn på den type oppgaver. Det skulle man tidligere påta seg uten å forvente å få noe tilbake. 8
9 Vi har nå sett gjennom vårt historiske tilbakeblikk at både foreningen og fosterbarna har opplevd en anerkjennelse fra samfunnet. Det har også fosterforeldre gjort. Vi hører stadig at de utgjør bærebjelken i fosterhjemsomsorgen og gjør en viktig innsats for samfunnet. Likevel er det noe som mangler i anerkjennelsen. Fosterforeldre trenger solide rammer rundt sitt viktige samfunnsoppdrag, det er ikke på plass ennå. Det vil foreningen ha på plass når vi nå går inn i handlingens år. Mange fine ord om morgendagens fosterhjemsomsorg har blitt uttalt opp gjennom vår historie. Og årene har gått. Det går an å ha et slikt perspektiv på morgendagen. At det er noe som skjer langt inn i framtiden. Det er et bakoverlent perspektiv. Jeg liker bedre dette perspektivet: Morgendagen er i dag. For dagen i går, var denne dagen morgendagen. Det er i et slikt perspektiv vi nå ønsker handling. 9