Når skadelidte selv blir ansvarlig for egen skade - Idrett og fysisk aktivitet

Når skadelidte selv blir ansvarlig for egen skade - Idrett og fysisk aktivitet Universitetet i Oslo Det juridiske fakultet Kandidatnummer: 628 Leveringsfrist: 25.11.2010 ( * regelverk for masteroppgave på: http://www.jus.uio.no/studier/regelverk/master/eksamensforskrift/kap6.html ) Til sammen 15 616 ord 22.11.2010

II

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING 1 1.1 Rettskilder 2 2 ANSVARSGRUNNLAGET OG MEDVIRKNINGSREGLENE 4 2.1 Skadelidtes medvirkning 4 2.2 Betydningen av skadelidtes medvirkning 6 2.3 Mer om innholdet i skl. 5-1 og yforsl. 14 8 2.3.1 Egen skyld 9 2.3.2 Medvirket til skaden 11 2.3.3 Fjerne eller minske skaden 11 2.3.4 Yrkesskadeforsikringsloven 14 12 2.4 Ansvarsgrunnlaget 13 2.4.1 Culpaansvaret 13 2.4.2 Objektivt ansvar 18 3 TERSKELEN FOR ERSTATNINGSANSVAR 24 3.1 Alpindommene 25 3.2 Fotballdommen og håndballkjennelsen 28 3.3 Oldboysdommen 31 3.4 Nærmere om vektlagte momenter 33 3.4.1 Brudd på spilleregler og forsettelig skadevoldelse: 33 3.4.2 Forsettelig skadeforvoldelse: 35 3.4.3 Risikoen for skade: 35 3.4.4 Aksept av risiko: 36 I

3.4.5 Hva kan skadelidte forvente? 37 3.4.6 Handlingsalternativer: 38 3.4.7 Kunnskap og alder: 38 3.4.8 Spesielt om profesjonelle idrettsutøvere: 39 3.5 Konklusjon 40 4 RETTSLIG PLASSERING 41 4.1 Aksept av risiko 41 4.1.1 Samtykke og aksept av risiko 42 4.1.2 Mild norm på idretten og aktivitetenes område 44 4.1.3 Diskusjonen rundt aksept av risiko 46 4.2 Videre om bakgrunnen for reglene om skadelidtes medvirkning 49 4.2.1 Bakgrunnen for medvirkningsregelen i norsk rett 51 4.3 Avsluttende betraktninger 53 5 OPPSUMMERING 54 6 LITTERATURLISTE 56 7 LISTER OVER TABELLER OG FIGURER M V A II

1 Innledning Erstatningsretten har en sentral plass i det juridiske landskap, og også i folks dagligdagse liv. Vi utsetter oss for risikoer hver eneste dag, noen er mer eller mindre tvungne, andre bærer større preg av å være av fri vilje. Disse risikoene er det i ulike grader et ønske om å beskytte seg mot. Dette gjøres i økende grad med forsikringer, men erstatningsretten har et stort regelverk som setter ulike krav og grenser for hva vi kan kreve å få erstattet av skadevolder når skaden først er skjedd. For veldig mange er idrett og annen fysisk aktivitet en stor del av livet. For de aller fleste på amatørnivå, men også for enkelte på profesjonelt nivå. Dette området regnes av mange for kjerneområdet for såkalt aksept av risiko. Skadelidtes forhold får hvert fall betydning i ulik grad på området, uavhengig av hvilke begrep som blir brukt. Oppgavens hovedperspektiv vil være skadelidte og problemstillingen vil være i hvilken grad skadelidtes selv må bære ansvaret som følge av frivillig å ha utsatt seg for risiko. Og da på idrettens og den fysiske aktivitetens område. For å besvare dette skal jeg se på tilfeller der skadelidte blir ansvarlig, som følge av at hans egne handlinger medfører at det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag, og dermed ikke noe erstatningsgrunnlag. Og på de tilfellene der skadelidte kan bli ansvarlig som følge av medvirkning. I del 2 skal jeg presentere, og gi en forholdsvis kort innføring i erstatningsrettens regler om ansvarsgrunnlag og skadelidtes medvirkning. Dette er nødvendig for forståelsen av skadelidtes betydning i erstatningsspørsmål. 1

I del 3 skal jeg ta for meg rettspraksis på området som omhandler hvor terskelen for når skadelidte selv må bære risikoen ligger. Dommene jeg skal se på vil ligge innenfor oppgavens tema, idrett og fysisk aktivitet. I del 4 skal jeg plassere oppgavens problemstilling i det rettslige landskapet, og finne begrunnelser for reglene som igjen begrunner hvorfor terskelen blir lagt der den ligger. Diskusjonen angående aksept av risiko vil få en sentral plass. I del 5 skal jeg foreta avsluttende betraktninger og gi en oppsummering og konklusjon på oppgaven. Gjennom hele oppgaven vil hovedfokuset ligge på skadelidte. Jeg vil holde meg til de spesielle delene der skadelidte har en sentral plass. Og det vil derfor være enkelte områder og bestemmelser på de aktuelle områdene som ikke vil bli gjennomgått. Ikke fordi det ikke er interessant i det helhetlige bildet av denne delen av erstatningsretten, men fordi oppgavens ramme ikke tillater det. Videre skal oppgaven holdes innenfor norsk rett. 1.1 Rettskilder Erstatningsretten har tradisjonelt vært i all hovedsak ulovfestet. Etter hvert har vi derimot fått mer og mer lovfestet rett på området, allikevel er mye fortsatt ikke nedskrevet, og rettspraksis blir dermed tillagt stor vekt. Som ellers i retten er det Høyesteretts praksis som har størst vekt. Men ettersom en god del av erstatningsretten havner inn under trygdespørsmål vil også trygderettens avgjørelser ha en stor betydning i forhold til rettspraksismaterialet. Trygderetten avgjør hvert år mellom 3000 og 4000 ankesaker. 1 Saksmengden er altså betydelig og det vil dermed være naturlig å 1 Se www.trygderetten.no og presentasjonen av Trygderetten. 2

vektlegge sakene herfra. Selv om Høyesterett ikke er bundet av trygderettens avgjørelser, ser vi at uttalelser her tillegges vekt. Skrevne lover finner vi nå på en rekke erstatningsrettslige områder, og som ellers i retten vil lovens ordlyd være av avgjørende betydning. Noen steder vil det likevel være rom for supplering fra ulovfestet rett. Oppgaven vil behandle forhold i norsk rett, og utenlandsk rettspraksis vil i all hovedsak spille en liten rolle, selv om det innimellom vil vektlegges noe. 3

2 Ansvarsgrunnlaget og medvirkningsreglene Erstatningsretten er læren om én av flere måter et pengekrav kan stiftes på. 2 Der det er voldt en skade skal erstatningsretten gi svar på om skadelidte 3 kan kreve tapet erstattet av skadevolder 4. Blir dette utfallet, blir det neste spørsmålet erstatningsretten skal besvare, hvilke størrelse erstatningssummen skal ha. Og utgangspunktet her er at skadelidte skal settes i samme økonomiske stilling som før skaden inntraff. Det er tre hovedkriterier som må foreligge for at det skal foreligge et erstatningskrav. - Det må foreligge en skade, utgangspunktet er at det må være et økonomisk tap. - Det må være årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og tapet, denne må være påregnelig. - Det må foreligge et ansvarsgrunnlag. Alle de tre kriteriene må foreligge for at det skal foreligge et erstatningsansvar. For videre behandling av ansvarsgrunnlaget forutsettes det at de to øvrige kriteriene er oppfylt. Der det foreligger ansvarsgrunnlag vil skadelidte i utgangspunktet ha krav på erstatning. Medvirkningsreglene kan likevel føre til at skadelidte selv kan bli ansvarlig. Videre skal jeg først gjennomgå disse reglene. Etter gjennomgangen av medvirkningsreglene skal jeg skal ta for meg de generelle reglene hva angår ansvarsgrunnlaget. 2.1 Skadelidtes medvirkning Medvirkningsreglene regulerer hvorvidt skadelidte anses å ha medvirket til skaden og dermed om det er grunnlag for avkortning av erstatningsansvaret og om dette i så fall skal gjøres, og i hvilken grad. 2 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 2009, s.43 3 Den skaden er rettet mot. 4 Den som skader skadelidte. 4

Forutsetningen ved vurderingen av om det foreligger medvirkning er at skadevolder i utgangspunktet er ansvarlig for skaden skadelidte er pådratt. Det foreligger altså i utgangspunktet erstatningsansvar, og skadelidte har derfor i utgangspunktet krav på full erstatning. Idømmes medvirkning, vil dette kunne bli annerledes, erstatningssummen vil kunne avkortes, noe som er det mest vanlige å gjøre. Vi finner de generelle reglene om skadelidtes medvirkning i forhold til erstatningsspørsmål i lov om skadeserstatning 13.juni Nr.26 1969 5-1, heretter skl. At skadelidtes handlinger kan få følger for videre erstatningskrav er etter denne bestemmelsen helt klart. Bestemmelsen gir hjemmel både for avkortning av erstatningen, men også full bortfall. I hvilken utstrekning og på hvilken måte dette kan og gjøres vil følge av den videre behandlingen. Skl. 5-1 er som sagt den generelle regelen for medvirkning og det er denne bestemmelsen jeg skal konsentrere meg mest om. Vi finner derimot medvirkningsregler også i andre deler av lovgivningen. Her er det lov om yrkesskadeforsikring 16. juni Nr.65 1989 14, heretter yforsl. som er den regelen med selvstendig innhold som havner innenfor oppgavens rammer i forhold til profesjonelle idrettsutøvere. Jeg skal kort ta for meg hva denne forskjellen ligger i under gjennomgangen av grunnregelen i skl. 5-1. Bestemmelsen i skadeserstatningsloven avløste straffelovens ikrafttredelseslov 25, og er ifølge forarbeidene i all hovedsak en videreføring av denne. Eldre rettspraksis fra tida der str. Ikrl. 25 gjaldt vil dermed fortsatt kunne være relevant. Skl. 5-1 er hovedregelen når det gjelder medvirkning. Og hovedvilkårene for at det foreligger medvirkning er at skadelidte etter første ledd, ved egen skyld har medvirket til skaden eller, etter andre ledd, har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske skaden. Eller etter evne å begrense skaden. Regelen tar altså sikte på å ramme forhold både før skaden oppstår, men de fleste er enige om at bestemmelsen og blir gjeldende etter at skaden er skjedd. Det er noe uenighet over 5

bestemmelsens rekkevidde etter at skade er skjedd. Men legges en naturlig forståelse av ordlyden til grunn, taler den sterkt for at også forhold etter at skaden er skjedd skal inn under bestemmelsen. 2.2 Betydningen av skadelidtes medvirkning Vurderingene rundt medvirkning foregår i to trinn. Først er det vurderingen av om medvirkning foreligger, dernest hva denne medvirkningen vil få av konsekvenser. Hvis medvirkning konstateres, hva vil det så innebære at det konstateres medvirkning fra skadelidte? Etter skl. 5-1 nr. 1 sier at ved medvirkning kan erstatningen settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig. Altså, skadelidtes medvirkning trenger ikke ha betydning for erstatningen, men den kan det. Hovedregelen er imidlertid at det skjer en reduksjon, men det må gjøres en helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle. Skl. 5-1 gjelder uavhengig av hvilket ansvarsgrunnlag skadevolder er ansvarlig under. Allikevel vil ulikt ansvarsgrunnlag ofte gi ulik vurdering ved medvirkningens betydning. Er det culpa-ansvar på skadevolders side vil graden av skyld på begge sider bli vurdert. Og det vil foregå en ganske lik vurdering på begge sider, der de samme momentene tillegges vekt. Har skadevolder og skadelidte like mye skyld, kan erstatningen fort bli 50 prosent avkortet. Andre faktorer kan også komme inn, se RT-2005-887 Bilbeltedommen der unnlatt bruk av belte i baksete ikke ledet til avkortning. Grunnen til dette var at kjøringen hadde vært grovt uaktsom og at skadelidte ble rammet hardt i meget ung alder og rimelighet eller rettferdighet tilsa ikke avkortning her. Denne dommen hadde et spesielt hendelsesforløp og utfall, så den kan nok ikke brukes for å si at unntatt bruk av bilbelte i baksetet aldri vil lede til avkortning. I bunnen for vurderingen av medvirkning ligger det en rimelighetsvurdering, for så vidt det er rimelig. Momentene som skal vektlegges for å finne ut om det er rimelig med en reduksjon eller bortfall er skadelidtes atferd og dens betydning for at skaden skjedde. 6

Når det siste skal vurderes vil spørsmålet bli om skadelidtes medvirkning hadde mindre betydning enn skadevolders handling. Det må her vurderes graden av skyld på begge sider, og kartlegges hvilken rolle de ulike har spilt i hendelsesforløpet. Videre skal skadens omfang være med i vurderingen. Og tilslutt forholdene ellers. Dette blir altså en helhetsvurdering, hvor partenes tilknytning til skaden får betydning, samt en interesseavveining. Her sier Lødrup at det er nærliggende å hevde at bredere sosialpolitiske og økonomiske overveielser 5 bør inngå i vurderingen av både om erstatningen skal nedsettes, og i tilfelle hvor meget. Forhold som at skadevolder har forsikring vil kunne komme inn som et moment i vurderingen hvor risikoen skal plasseres. Og vil i så måte tale mot at skadelidte skal dekke tapet selv. Motsatt, har skadelidte forsikring vil det kunne tale for en avkortning. Dette pga. pulveriseringshensynet som gjør seg gjeldende der det foreligger forsikring. Risikoen blir spredt på mange. Hva vil så domstolene redusere erstatningen med? Det vanlige er 1/4, 1/3, ½ eller 2/3, dvs., det skal altså relativt mye til. Men har begge utvist kun liten skyld vil erstatningen fort avkortes med 1/2. Graden av beskyttelse skadelidte bør ha på det aktuelle livsområdet vil også komme med i vurderingen her. Dette er begrunnelsen for at det i yrkesskader bare blir tale om avkortning der skadelidte har opptrådt grovt uaktsomt eller forsettelig, jfr. yforsl. 14. Det samme gjelder for atomskader, jfr. atomenl. 26. I RT-2000-1614 Passiv røyk 1 ble ikke skadelidtes egen røyking tillat vekt som medvirkning etter yforsl. 14. Men også denne dommen anses så spesiell at jeg ikke skal trekke slutninger derfra til andre forhold. Lødrup mener dette bør redusere betydningen av skadelidtes forhold etter skl. 5-1 i tråd med de tanker som ligger bak yforsl. 14 om at bare grov uaktsomhet skal tillegges betydning. 6 5 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 2009 s.418 6 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 1999 s.370 7

Et vesentlig spørsmål angående avkortningen er om erstatningen skal reduseres før eller etter at fradragspostene er trukket fra? RT-1969-806 Moen og RT-1973-531 Hansen gir svaret, det gunstigste alternativet for skadelidte er valgt, nemlig at erstatningen reduseres etter at fradragspostene er trukket fra. 2.3 Mer om innholdet i skl. 5-1 og yforsl. 14 Skadeserstatningsloven 5-1 lyder som følger: 5-1 7. (den skadelidtes medvirkning) 1. Dersom den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers. Dette gjelder likevel ikke dersom skadelidte på skadetiden ikke hadde fylt 10 år. 2. Som medvirkning reknes det også når den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden. 3. Reglene i nr. 1 og 2 gjelder tilsvarende ved medvirkning av andre personer eller forhold som den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren i denne sammenheng hefter for. Videre skal jeg gjennomgå bestemmelsen med den hensikt å avklare hvordan bestemmelsen skal forstås. Dvs. hva som skal legges i de ulike momentene bestemmelsen oppstiller for å avgjøre om det foreligger medvirkning, hvilke følger dette kan få og hvem det gjelder. Jeg skal holde meg til bestemmelsens to første ledd, i og med at det er disse to som havner i sentrum for oppgaven. 7 Tilføyd ved lov 21. juni 1985 nr. 81, endret ved lov 18. des 1987 nr. 96 8

2.3.1 Egen skyld Etter bestemmelsens nr.1 oppstilles egen skyld som et kriterium som må være oppfylt for at det skal kunne bli snakk om medvirkning. Dette er på en måte inngangskriteriet for at det skal overhode bli tale om medvirkning. Hva er så skyld når det er snakk om i medvirkningssammenheng? Hver enkelt tar selv stilling til hvilke risiko de vil eksponere seg for, men dette vil kunne ha å si for erstatningens grad og størrelse. Skyldgraden kan være alt fra forsettelig medvirkning fra skadelidtes side og alle grader av relevant uaktsomhet. 8 Bestemmelsen skiller ikke på dette, men det vil selvsagt kunne være av betydning for den endelige vurderinga av medvirkninga. Høy grad av skyld tilsier større avkortning enn liten grad av skyld. Til sammenligning er det verdt å nevne yrksl. 14, hvor det kreves at arbeidstaker har handler forsettelig eller grovt uaktsomt for at det skal kunne idømmes medvirkning. Det skal altså mer til for at en arbeidstaker i et arbeidsforhold blir ansett for å ha medvirket til en skade enn tilsvarende i et annet forhold. Tilbake til den generelle regelen om medvirkning. All skyld fra skadelidtes side vi kunne tas i betraktning. Graden av skyld får betydning for vurderingen av medvikningens betydning. 9 Det avgjørende vil være om skadelidte burde handlet annerledes i den gitte situasjonen? Eller som Lødrup uttrykker at utgangspunktet må være, om skadelidtes opptreden er av en slik karakter at den bør kunne få betydning for hans erstatningskrav. 10 Ville skaden vært unngått, hindret eller blitt mindre uten skadelidtes handling? Hvis svaret er ja, vil det tale sterkt for å idømme medvirkning, og dermed oftest en avkortning. I vurderingen av om det foreligger skyld vil de samme momentene som kommer inn under vurderingen av om skadevolders handling er culpøs komme inn. Derfor må vi stille 8 Ot.Prp.1984 s.64 9 NOU 1977 s.33 10 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 2009, s.413 9

følgende spørsmål: Økte skadelidte risikoen for skade? Utviste skadelidte tilstrekkelig forsiktighet i den aktuelle situasjonen? Visste eller burde skadelidte hatt kjennskap til de forhold som medførte skade? Burde han handlet annerledes på bakgrunn av dette? Burde han vært mer oppmerksom? Det er også av interesse å se på om skadevolder kunne forvente at skadelidte handler på den ene eller andre måten. I RT-2000-1991 Alpindom 1 11 ble skadelidte dømt for medvirkning til skaden hun pådro seg etter et fall på en stein. Hun hadde vært klar over de vanskelige lysforholdene den aktuelle dagen, det var såkalt flatt lys, bakken var ukjent for henne, men hun fortsatt å kjøre i en ikke ubetydelig fart selv om hun hadde tårer i øynene. Skikjøring generelt tilsier høy grad av aktsomhet, og når det i tillegg forelå faktorer som i dette tilfelle, vil kravet til aktsomhet være enda større. Det må også være grunnlag for skadevolder å kunne forvente høy grad av aktsomhet i dette tilfelle. Skadelidte ble dømt for medvirkning, og skadelidte fikk avkortet erstatningen med 2/3 som følge av dette. Tre forhold som vil ha betydning for om skadelidte anses å ha medvirket vil være om skadelidte hadde positiv kunnskap om den risikoen skadevolder representerte, har han det, vil det kunne stilles strengere krav. Videre vil skadelidtes erfaring også komme inn, en med erfaring innen skadeområdet vil det kunne stilles strengere krav til enn en uten noen erfaring. Også manglende kjennskap til reglene på området vil kunne ha betydning. En skikjører som i dommen over, med gode skiferdigheter og erfaring vil det stilles strengere krav til enn en uerfaren turist som prøver ski for første gang. På en annen side må også skisenteret ta høyde for, og tilpasse virksomheten deretter. Tredjemenns forhold kan også bli vektlagt for å finne ut om skadelidte skal anses å ha medvirket. Har en utenforstående tredjemann handlet uaktsomt i forhold til skaden vil dette kunne komme skadelidte til gode. 11 Mer om dommen i oppgavens del 3. 10

2.3.2 Medvirket til skaden I medvirkningskravet ligger det at det må være årsakssammenheng mellom skadelidtes handling og skaden. Skadelidtes handling må normalt ha vært en betingelse for skadens inntreden. Det blir ikke medvirkning der selve medvirkningen ikke har noen selvstendig betydning i forhold til skaden. Ville skaden skjedd uansett medvirkning eller ikke, vil ikke skadelidtes medvirkning få noen betydning for han. RT-2005-1714 viser hvor grensen går for hva som regnes som medvirket til skaden i forhold til årsakssammenheng. Saken var i denne saken at ei jente hadde falt fra et verandarekkverk etter at en gutt hadde dyttet henne. Gutten ble dømt for å ha handlet uaktsomt, og selv om jenta hadde utsatt seg for en risiko ved å sette seg på rekkverket, hadde ikke denne risikoen tilstrekkelig årsakssammenheng med fallet i skaden. 2.3.3 Fjerne eller minske skaden Skl. 5-1 nr.2 avløste trl. ikrl. 25 annet ledd annet punktum der uaktsom medvirkning likestilles med der skadelidte har undladt at fjerne eller formindske en usædvanlig Fare for Skade, naar dette uden Vanskelighed kunde ske. Her må det kunne sies at skl. 5-1 nr.2 går noe lenger enn det strl. ikr. 25 gjorde. Dette er egentlig en unødvendig bestemmelse, i og med at forhold under denne også vil dekkes av sammen bestemmelse nr.1. Allikevel er det en fin påminnelse om at også passivitet kan medføre medvirkning. Det må anses som rimelig at det kan få konsekvenser og ikke gjøre en skade minst mulig. Bestemmelsen retter seg først om fremst mot tiltak gjort før hendelsen inntraff. Og hvis ikke dette er gjort i rimelig utstrekning så blir erstatningen redusert. Eksempler her kan for eksempel være og ikke bruke bilbelte mv. Det er noe uenighet om hvorvidt bestemmelsen får anvendelse etter at skaden er skjedd. Men ifølge Lødrup kan det også etter at skaden er inntrådt bli snakk om medvirkning hvis skadelidte ikke etter evne begrenser skadens omfang. Har skadelidte først evnene vil 11

begrensningsplikten strekke seg langt. Prevensjonshensynet er her veldig klart. Har man mulighet til å slukke brannen skal man ikke få full erstatning når man lar huset brenne ned. Dette er noe jeg må si meg enig i. Det vil virke urimelig om man lar noe skje som man kunne hindret, uten at det får konsekvenser. 2.3.4 Yrkesskadeforsikringsloven 14 Medvirkningsreglene i yrkesforhold finner vi i yrkesskadeforsikringsloven 14. Ordlyden her sier, som i skl. 5-1, at erstatningen kan settes ned eller falle bort ved medvirkning, men oppstiller videre at denne medvirkningen må ha vært forsettelig eller grovt uaktsomt. Videre gjelder skl. 5-1 så langt det passer. Vi ser altså her at det skal mer til å bli dømt for medvirkning i yrkesforhold enn i forhold utenfor. Arbeidstaker har som utgangspunkt krav på erstatning der det foreligger erstatningsansvar, men der han foresettelig eller grovt uaktsomt har medvirket kan erstatningen settes ned eller falle bort. Forsett i denne sammenheng beror på en vurdering av hvorvidt skadelidte med viten og vilje handlet som han gjorde. Grovt uaktsomt innebærer et markert avvik fra handling som anses forsvarlig. Vurderingen av om medvirkning foreligger skal gjøres på samme måte og etter de generelle medvirkningsreglene som omtalt ovenfor. Også virkningene av en eventuell medvirkning er de samme som ved medvirkning etter de generelle reglene. Forskjellen ligger altså bare i kravet for at medvirkning kan idømmes. Rettsvirkningene av regelen er de samme uavhengig av hvilke sett av medvirkningsregler forholdet havner under. 12

Videre skal jeg ta for meg reglene som regulerer om det foreligger ansvarsgrunnlag, som er et vilkår som må være oppfylt for at det skal kunne bli tale om medvirkning som er behandlet her. 2.4 Ansvarsgrunnlaget Vi har to hovedtyper ansvarsgrunnlag i norsk rett. På den ene siden det subjektive ansvaret, altså culpa-ansvar, på den andre siden har vi det objektive ansvaret. Culpa-ansvaret er det alminnelige ansvarsgrunnlaget, har man handlet uaktsomt står man som hovedregel ansvarlig for skaden som har blitt påført. Ansvar etter culpareglene betinger skyld fra skadevolder. Det kan enten være ulovfestet culpa, eller lovfestet culpa. Det objektive ansvaret inntrer selv om det ikke er noe å bebreide skadevolder. Det er ingen krav om skyld. Også her har vi både lovfestet og ulovfestet objektivt ansvar. Det er ingen skarp grense i overgangen mellom de to typene av ansvarsgrunnlag, men ytterpunktene er klare. Hvorvidt ansvarsgrunnlag foreligger eller ikke vil avgjøre hvorvidt skadelidte blir ansvarlig eller ikke for egen skade. 2.4.1 Culpaansvaret Hele erstatningsretten bygger på hensynene prevensjon og reparasjon. Det er ønskelig å påvirke borgerne til å handle på en måte, og å avstå fra å handle på en annen måte. Videre er det ønskelig å sette skadelidte i den samme stillingen han befant seg i før en inntrådt skade. Videre er hensynet bak culpa-regelen at det er rimelig at en skadevolder som handler uaktsomt må stå for ev. skader han pådrar. Det er han som står nærmest til å bære risikoen. Og vi må alle stå til ansvar for handlingene våre. 13

Selv om culparegelen ikke er noen moral-regel kan moralbetraktninger komme inn i vurderingen av hvorvidt en handling anses som uaktsom eller ikke. Det er et ønske om at mennesker skal holde seg til handlinger som ikke skader andre og handlinger som allment akseptert. Hva som er allment akseptert vil kunne forandre seg og endres over tid. Og dermed vil også culpa-vurderingene endres i takt med dette. Som sagt, culpa-ansvaret, ansvar på subjektivt grunnlag eller ansvar etter skyldregelen er det alminnelige ansvarsgrunnlaget. Er en handling culpøs, altså uaktsom, må man som hovedregel stå for eventuelle skader som måtte oppstå som følge av handlingen. Culpa-ansvaret ble utviklet gjennom rettspraksis, og er i all hovedsak fortsatt ulovfestet, selv om det etter hvert kommer flere lovfestinger av det. Vurderingen av om det foreligger culpa vil være stort sett den samme enten vi er inne i det ulovfestede eller lovfestede culpaansvaret og jeg vil i det videre behandle dette under en og samme overskrift. Hovedspørsmålet for å avgjøre om det foreligger et culpa-ansvar er om handlingen fra påstått skadevolder må anses som forsvarlig på det aktuelle livsområdet. Ved vurderingen av om dette er tilfellet, er utgangspunktet at det måles opp mot en normal fornuftig person i skadevolders sko. Her har en bonus pater familias-betraktning vært dominerende, mer om denne figuren lenger ned i oppgave. Under de lovfestede variantene vil det kunne være oppstilt spesielle momenter som skal vektlegges i tillegg til de vanlige momentene, og må selvfølgelig tas til følge. For å illustrere utgangspunktet for culpavurderingen er Rt-1973-1365 Ubåtdommen et godt sted å starte. Her gikk en ubåt på 40 meters dyp og ødela trålen på en nederlandsk båt. Ubåtbesetningen hadde stolt på sonarutstyret som de trodde ville registrere en trål, noe den ikke gjorde. I ettertid har det vist seg at sonarutstyret på dette området ikke er pålitelig. Sakkyndige uttalte følgende: I lys av de kunnskaper og informasjoner sjefen på KNM Uthaug satt inne med den 22. februar 1968, har han handlet i overensstemmelse med 14

gjeldende bestemmelser, vanlig praksis og god skikk. Andre ubåtsjefer ville ikke ha kommet til andre konklusjoner og ville trolig handlet på samme måte. 12 Førstvoterende fant vurderingen velgrunnet og sa videre at Uthaugs besetning slik som de måtte se situasjonen, har opptrådt normalt og forsvarlig, og således ikke kan bebreides noen uaktsomhet. 13 Det er det alminnelige atferdsmønsteret på det enkelte livsområdet som man knytter vurderingen til om en handling er culpøs. Som Lødrup uttaler det hva som rimeligvis bør kunne forventes av en innsiktsfull og normalt forstandig person som opptrer på det aktuelle området. 14 Det legges ikke til grunn det ideelle krav, men en atferd som stemmer med handlemåten omgivelsene forventer, og som folk kan innrette seg etter. Følger man dette er en handling normalt ikke culpøs. På idrettsbanen vil spilleregler få betydning i vurderingen av om en handling er å regne som forsvarlig. En handling som er i samråd med spillereglene vil normalt ikke kunne føre til culpa-ansvar. Mer om dette seinere i oppgaven. 2.4.1.1 Graden av skyld Det må skilles mellom tre grader av skyld i erstatningsretten. Vanlig uaktsomhet, grov uaktsomhet og forsett. Graden av skyld har liten interesse i forhold til om skadevolder er ansvarlig ovenfor skadelidte, her er det bare grensen mot forsvarlig atferd som er relevant. Skyldgraden får imidlertid betydning i forhold til avgjørelsen om skadelidtes medvirkning, så jeg skal raskt ta for meg de ulike typene. Vanlig uaktsomhet, culpa levis, kan være bevisst (skadevolder er klar over at omgivelsene utsettes for en uønsket risiko) eller ubevisst (skadevolder burde ha innsett at handlingen innebar en slik risiko, men tenkte ikke på den). 12 RT:1973:1365 s.1369 13 RT:1973:1365 s.1369 14 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 2009, s.131 15

Grov uaktsomhet, culpa lata, kan også være bevisst eller ubevisst, men her er sannsynligheten for skade økt ytterligere. Avviket fra en forsvarlig handling blir her enda større enn tilfellet er for vanlig uaktsomhet. Det vil i disse tilfellene ofte bli fremhevet at handlingen var særdeles klanderverdig, eller at skadevolder er sterkt å bebreide. Et eksempel fra Høyesterett som viser dette på en god måte er RT-2004-1942 Kinaputtdommen. To gutter ble ansett for å ha opptrådt grovt uaktsomt da de tente på en kinaputt ved en lufteluke som førte til brann på en skole. Fra dommen, der skadevolder deretter, som en veloverveid hærverkshandling, låser fast og avfyrer en kinaputt inntil husveggen og nær ventilen, var dette etter mitt syn et så markert og klanderverdig fravik fra en forsvarlig handlemåte at det selv når det tas hensyn til hans unge alder må karakteriseres som grovt uaktsomt i forhold til risikoen for brann. Et annet eksempelt har vi i RT-1989-1318 Testamentdommen, hvor den grove uaktsomheten blei karakterisert som et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet. Skillet mellom simpel og grov uaktsomhet får særlig betydning ved regress etter skl. 4 men dette ligger utenfor oppgavens ramme, så jeg vil ikke gå nærmere inn på dette. Forsett er den groveste formen for handlemåte i erstatningsrettslig sammenheng. En skade er voldt ved forsett der skadevolder har regnet med at skaden med sikkerhet ville inntre som følge av handlingen, eller at det var sannsynlighetsovervekt for det. 2.4.1.2 Bonus pater familias Begrepet bonus pater familias, den gode familiefar, stammer fra romerretten. Etter hvert fikk figuren også feste i Skandinavia og en rekke andre land, også Norge. Skadevolders handling ble sammenlignet med hva en vanlig forstandig mann ville handlet i en 16

tilsvarende situasjon. Som Lødrup skriver, Har skadevolder handlet slik som den gode familiefar ville handlet? 15 I fransk rett er problemstillingen lovfestet i Code Civil art. 1137. Det inntrer ikke ansvar for en som har handlet som en bon père de famille, da foreligger det ikke faute. I engelsk og amerikansk rett tar de utgangspunkt i the prudent and reasonable man. Hvordan en slik mann bør opptre gir utgangspunktet for culpavurderingen, og om skadevolder har begått breach of duty overfor skadelidte. Det er idealmenneskets handlemåtesom gir nøkkelen til erstatningsansvaret. 16 Den handlemåte som fyller kravene til det forsvarlige, er ikke den perfekte handlemåte. En bonus pater familias er utrustet med menneskelige egenskaper og mangler. Det er ulik oppfatning i norsk teori om hvilke nytte vi kan ha av en bonus pater familiasfigur. Kristen Andersen er ikke begeistret for standarden. Han sier at man ved avgjørelsen av om en skadevoldende handling er culpøs, skal legge utslagsgivende vekt på hvorvidt den med hensyn til aktsomhet eller forsvarlighet objektivt sett i alt vesentlig tilfredsstiller eller ikke tilfredsstiller hva man i handlingssituasjoner av den foreliggende art faglig, sosialt og menneskelig finner det rimelig å kreve. 17 Nils Nygaard tar utgangspunkt i at den generelle rettesnor for innhaldet i kravet om aktsemd kan ein spørja om skadevaldaren ved sin handlemåte har tilsidesatt rimelge krav og forventningar i høve til risikoen for skade på skadelidnes interesser. 18 Heller ikke Fredrik Stang eller Jørgen Øvergaard er spesielt opptatt av denne figuren. I dag er de fleste i nordisk erstatningsrett kritiske til å ta utgangspunkt i en bonus pater familias-figur. Grunnen til dette er at figuren ikke gir noen annen hjelp enn at det handler 15 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 2009, s. 130 16 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 2009, s. 130 17 Kristen Andersen, Skadeforvoldelse og erstatning, 1976, s. 71. 18 Nils Nygaard, Skade og ansvar, 2007, s. 179. 17

aktsomt. I vår tid har vi erstatningssaker som kan være meget kompliserte og sammensatte, en bonus pater familias-figur vil ikke gi noen selvstendig hjelp. En annen innvending er at domstolene ofte vurderer skadevolders atferd strengere enn det ville vært etter en bonus pater familias betrakting. Men vi finner i en rekke dommer betraktninger om vanlig framgangsmåte, som kan minne om en slags bonus pater familias-betraktning. Derimot, selv om vanlig framgangsmåte følges er det ikke alltid man slipper å bli erstatningsansvarlig. Sedvanen kan sensureres, vanlig framgangsmåte er ikke å anse som tilstrekkelig aktsom. Etter dette kan det rimelig trygt sies at noen selvstendig verdi har ikke bonus pater familias i norsk rett i dag, men kan etter min mening være en slags hjelp for å finne ut hva som kreves for å handle tilstrekkelig aktsomt. Kjønstad uttrykker det slik, standarden kan gi en viss veiledning, men er ikke av så stor verdi. 19 2.4.2 Objektivt ansvar Ved objektivt ansvar oppstår ansvar, i motsetning til hva tilfellet var for culpa-ansvaret, uten at det trenger å foreligge skyld hos skadevolder. Også dette ansvarsgrunnlaget forekommer i to former, det ulovfestede og det lovfestede. I dag blir de fleste skadeforvoldelser, hvert fall på personskadeområdet, erstattet på objektivt grunnlag. 20 Ansvar på objektivt grunnlag inntrer bare hvis det følger av lov eller skadetilfellet ligger innenfor den ramme som domstolene har gitt det ulovfestede objektive ansvaret, og retten ikke finner grunn til å utvide denne rammen. 21 Dette gjør at reglene ikke gjelder like generelt som tilfellet er for culpa-ansvaret. 19 Asbjørn Kjønstad, En modell for culpavurderingen, TfE 2005 s. 91 flg. 20 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 2009, s.229 21 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 2009, s.229 18

Videre skal jeg ta en gjennomgang av de to typene av objektivt ansvar, hvor jeg vil vektlegge det lovfestede objektive ansvaret som er mest aktuelt med hensyn til oppgavens tema. Dette vil derfor ikke være uttømmende gjennomgang av det objektive ansvaret. 2.4.2.1 Lovfestet objektivt ansvar Utover 1900-tallet ble det ulovfestete objektive ansvaret stadig utvidet, da særlig gjennom Høyesteretts praksis. Og fra på siste halvdel av 1900-tallet fikk vi også lovfestet objektivt ansvar på en rekke områder. Det ble ikke ansett som tilstrekkelig og bare å bruke de ulovfestede reglene. Enkelte områder trengte særskilt regulering. Hvilke kriterier som skal vektlegges ved bedømmelsen av om det foreligger lovfestet objektivt ansvar må bero på en tolkning av det aktuelle regelsettet. Som hovedregel kan ikke slike bestemmelser tolkes innskrenkende etter de kriterier som trekker rammen for det ulovfestede objektive ansvaret og de kan som hovedregel heller ikke suppleres med dette ansvaret med mindre det følger av vedkommende lov. 22 De mest sentrale av de lovbestemte objektive ansvar er bilansvaret, ansvaret for jernbane, luftfart og sjøforhold, produktansvaret, legemiddelansvaret, ansvaret for pasientskader, arbeidsgiveransvaret og ansvaret for yrkesskade. Videre skal jeg gå nærmere inn på arbeidsgivers ansvar og ansvar for yrkesskade, i og med at det er det mest aktuelle for min oppgave og avgrensingen av den. 2.4.2.1.1 Arbeidsgiveransvaret I Norge, som i mange andre land er arbeidstaker ansvarlig på objektivt grunnlag for skader arbeidstaker forsettelig eller uaktsomt volder. PETL art. 6:102 sier A person is liable for 22 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 2009, s.230 19

damage caused by his auxiliaris acting within the scope of their functions provided that they violated the required standard of conduct. 23 Hjemmelen for arbeidsgiveransvart finner vi I skadeserstatningsloven 2-1 første ledd. Arbeidsgiver har ansvar for skade som voldes forsettelig eller uaktsomt av arbeidstaker under arbeid og det skal tas hensyn til de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten. Dette ansvaret har altså arbeidsgiver uavhengig om han selv ikke kan klandres for forholdet. For å avgjøre hvorvidt arbeidstaker gjør arbeidsgiver skyldig vil det bli foretatt en culpa-vurdering der vurderingen vil gå på hva skadelidte kunne forvente seg. Det er dette ansvaret som ble gjort gjeldende i de to alpindommene som jeg skal behandle nærmere i oppgavens del 3. Selv om arbeidsgiver er ansvarlig både for skade voldt forsettelig og uaktsomt vil arbeidstaker kunne dømmes for å ha medvirket etter yrkesforsikringslovens 14, mer om den bestemmelsen under. 2.4.2.1.2 Lov om yrkesskadeforsikring 11-1 Etter yrkesskadeforsikringslovens 11-1 første ledd bokstav a, dekker yrkesskadeforsikringen skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke. Videre skal folketrygdlovens definisjon av yrkesskade i 13-3 legges til grunn. Folketrygdloven 13-3 første ledd sier at med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes arbeidsulykke mens medlemmet er yrkesskadedekket. 23 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, s.191 20

Videre er en yrkesskade en plutselig eller uventet ytre hending. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid. Det må altså etter denne bestemmelsen foreligge en ulykkeshandling, som er uventet og skjer plutselig, samt at det må ligge utenfor det som er normalt ved vedkommende yrkesutøvelse. Her vil vurderingen og kravene som stilles avhenge av hvilken yrkesutøvelse det er snakk om. Det er klart at et fall på et revisorkontor vil kunne havne innunder begrepet, mens dette normalt ikke vil være tilfelle for en profesjonell fotballspiller. Jeg skal behandle fotballdommen, (og håndballkjennelsen) nærmere seinere i oppgaven, men dommen konkluderte med at taklingen spilleren ble utsatt for som førte til ryggskaden markerte seg sterkt fra spillets ordinære gang og hadde et betydelig skadepotensiale og falt utenfor rammen av det en elitefotballspiller skulle utsettes for. Skaden ble sett på som en arbeidsulykke. Essensen ved vurderingen er her hva som er vanlig i det aktuelle yrket, og hvor stort avviket fra dette er. 2.4.2.2 Ulovfestet objektivt ansvar Det ulovfestede objektive ansvaret er bakgrunnen for det lovfestede objektive ansvaret. I forhold til oppgavens tilnærming kan jeg ikke komme på gode tilfeller der det ulovfestede objektive ansvaret vil få selvstendig betydning utover de tilfeller vi har av lovfestet objektivt ansvar. I følge Lødrup ingen eksempler på at det har vært pålagt ulovfestet objektivt ansvar på fritidsskadenes område. 24 24 Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett 2009, s. 313 21

Jeg vil likevel kort gjennomgå reglene for å få en mer helhetlig forståelse av det lovfestede objektive ansvaret, og fordi det er bakgrunnen for det lovfestede objektive ansvaret. Det ulovfestede objektive ansvaret vokste fram fra slutten av 1800-tallet. Bakgrunnen for fremveksten var den økende industrialiseringen. Og det viste seg at culpa-ansvaret ikke lenger var tilstrekkelig for å møte, og løse erstatningsrettslige problemer på en god måte. Befolkningen ble utsatt for nye og ukjente farer som ikke hadde vært før. Det var vanskelig for folk flest å beskytte seg mot disse farene. Og det ble etter hvert klart at de som faktisk tok i bruk de nye, ofte farlige maskinene osv. sto nærmest til å være ansvarlig for ev. skader og ulykker. Det var tale om risikoer av den ekstraordinære sorten. Se for eksempel RT-1878-145 Bølgeslagdommen der dampskip var noget ganske nyt og RT-1875-330 Nitroglyserindommen der det ble vurdert om ulempene ere at anse som saa extraordinære og uforholdsmæssige, at Naboen ikke behøver at finde sig deri. Det har etter hvert utviklet seg en rekke momenter for å komme til om det foreligger et ulovfestet objektivt ansvar. Det sentrale momentet i det ulovfestede objektive ansvaret er risikomomentet. Det første kravet som vektlegges er om risikoen er stadig, den må være permanent, vedvarende og/eller konstant. I den første dommen som ble avsagt med grunnlag i ulovfestet objektiv ansvar, RT-1905-715 Vannledningdommen, der en vannledning i Bergen sprakk og skadelidte fikk erstatning, ble det holdt fram at vannverkets ledninger innebar en stadig risiko for omgivelsene. RT-1909-851 Knallperledommen 1 og RT-1940-16 Høyspentmastdommen pålegges ansvar for risiko som er tilstede over lengre tid, og som utgjør en stadig eller konstant fare for omgivelsene. I tillegg til at risikoen er stadig, må den også være av en viss størrelse. Grensen her trekkes for det vi kan si er den aksepterte dagliglivets risiko. Går risikoen forbi dette anses den for å være ekstraordinær. 22

Det legges også vekt på om risikoen er å anse som særpreget, særegent og/eller typisk for vedkommende bedrift eller innretning. Til slutt vil det alltid foretas en helhetsvurdering for å finne ut om det foreligger ulovfestet objektivt ansvar i aktuell sak. 23

3 Terskelen for erstatningsansvar At det å bedrive idrett, eller annen form for aktivitet, innebærer risiko for skade, om enn i ulik grad, er helt på det rene. Hvor stor risikoen er, vil kunne variere bla. alt ettersom hvilken idrett eller aktivitet det er snakk om, på hvilke nivå det drives og andres og egne ferdigheter på det aktuelle området. Høy fart, testing av ferdighetsgrenser, fysisk kontakt mellom spillere er noen momenter som kjennetegner mange idretter og aktiviteter og er sterke bidragsytere til å skape risiko for skade. Disse ulike kjennetegnene ved idrett og aktivitet, som skaper risiko, vil ofte være akkurat de samme momentene som gjør at nettopp denne idretten eller aktiviteten appellerer til deltakelse. Det er nettopp fartselementet som gjør for eksempel skiidrett spennende. For veldig mange vil det gjelde og hele tiden presse grensene for hva egne ferdigheter tillater, i større og større fart. I de store lagidrettene som fotball, håndball og ishockey er den fysiske kontakten utøverne imellom en stor og uunngåelig del av selve idretten. Uten dette vil det ikke, slik idretten utøves, være noe igjen av den, det er en nødvendig del av det hele. Risikoen for skade og det som gjør idretten eller aktiviteten attraktiv går dermed ofte hånd i hånd. Og det gjøres dermed hele tiden tiltak for å redusere risikoen mest mulig. Dette gjøres bla. i form av spilleregler, bransjenormer, annet regelverk, tilsyn osv. Uten å ødelegge gleden ved idretten eller aktiviteten er det selvsagt umulig å gjøre den hele risikofri. Dette vil heller ikke være ønskelig, i og med at det i de fleste tilfeller foregår helt smertefritt. Allikevel, skader oppstår. Når det først foreligger en skade vil spørsmålet bli om det foreligger et erstatningsansvar for skadevolder, eller om skadelidte selv må holdes ansvarlig for skaden og dermed bære ansvaret selv. Rettspraksis på området er ikke det aller fyldigste. Men det har etter hvert kommet noen viktige dommer på området. Disse oppstiller en rekke momenter og vurderingskriterier som får betydning for bedømmelsen av om erstatningsansvar foreligger. 24

Videre skal jeg gjennomgå de hittil viktigste dommene på området, og så foreta en oppstilling av kriteriene som framgår til slutt. 3.1 Alpindommene RT-2000-1991 er den første av Høyesteretts to alpindommer. Saken gjaldt erstatning for fall i alpinbakke. Samt skadelidtes medvirkning. En kvinnelig alpinist falt i preparert løye, ovenfor det ordinære anlegget. Hun falt mot en stein, og pådro seg en alvorlig bruddskade i ryggen. Eieren ble kjent erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven 2-1, men skadelidte måtte selv bære 2/3 av ansvaret som følge av medvirkning. RT-2001-1221 er den andre alpindommen. Saken gjaldt erstatning for skade påført utenfor preparert alpinbakke. Saken gjaldt en kvinnelig alpinist som kjørte utenfor det ordinære anlegget, hun falt ned i en sprekk og ble alvorlig skadet. Eieren av anlegget ble erkjent erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven 2-1 nr. 1, første punktum. Alpindommene ble behandlet i Høyesterett ganske tett innpå hverandre og behandler i all hovedsak de samme momentene, selvsagt med noe tillegg og fravær. Jeg har derfor valgt å se på de under ett. Et alpinanlegg underligger ansvaret som oppstilles etter skadeserstatningsloven 2-1, arbeidsgiveransvaret. Etter denne bestemmelsen hefter arbeidsgiver for skade som voldes forsettelig eller uaktsomt av arbeidstaker. I denne vurderingen skal det tas hensyn til hva skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten. Bakken skadelidte kjørte i var ikke en del av det ordinære anlegget. Høyesterett oppstiller at alminnelig aksepterte normer som bransjenormene til Norske Skiheisers Forening, normalt vil ha betydning for vurderingen av hvilke krav som kan stilles. 25 Men sier videre at en kan ikke stille de samme strenge krav til opparbeidelse, sikring og drift av en slik bakke som tilfellet for et 25 RT-2000-1991 s.1995 25

permanent anlegg. De som brukte bakken måtte være klar over bakkens provisoriske karakter. Generelt må det likevel kreves at en bakke som tilbys på kommersiell basis må tilfredsstille strenge aktsomhetsskrav. 26 Ved denne vurderingen skal det videre legge vekt på at alpinsporten har blitt en folkesport. Bakkene blir besøkt av alpinister med totalt forskjellig grunnlag, og forskjellig kunnskap om skikjøring. Skadepotensialet er stort i alpinbakkene. Derfor må anleggseier redusere risikoen innen rimelighetens grenser. I vurderingen her skal forhold på stedet komme i betraktning, samt kostnader og det forhold at alpinsportens egenart tilsier høy fart. 27 Siden det er utøveren selv som i stor grad bestemmer skadepotensialet må det kreves at det utøves en høy grad av aktsomhet. Men de må kunne forvente at det ikke møter ekstraordinære risikomomenter uten forvarsel. Videre at dersom varsel ikke anses tilstrekkelig så må risikomomentet fjernes, eller det må foretas spesiell sikring. Bakken ble ikke ansett som spesielt vanskelig, men kombinasjonen av heng, sving og stein like inntil traseen ble ansett å være så vanskelig når situasjonen kom overraskende at det ble ansett uaktsomt og ikke ha iverksatt varsling eller andre sikringstiltak. 28 I denne saken ble skadelidte ansett å ha medvirket til skaden. Hun hadde fått tårer i øynene og kjørte i en løype som var ukjent for henne. Hun klar over de vanskelige lysforholdene, det var flatt lys. Dette tilsier økt aktsomhet bla. ved å avpasse farten etter forholdene og til egne ferdigheter. Hun hadde fortsatt i en ikke ubetydelig fart og ble dermed ansett for å ha medvirket til skaden. Hun måtte bære 2/3 av ansvaret selv. 26 RT-2000-1991 s. 1995 27 RT-2000-1991 s. 1995 28 RT-2000-1991 s. 1996 26

Høyesterett anser det som unødvendig å gå inn på spørsmålet om objektivt ansvar. Den andre av alpindommene lener seg på den første dommen om uttalelsen om at en alpinbakke som drives på kommersiell basis må tilfredsstille strenge aktsomhetskrav. Videre presiseres det at plikten til å redusere risikoen må ses i relasjon til forholdene på skadestedet. I denne saken skjedde skaden utenfor det preparerte området, og anleggseier ble ansett for og ikke å ha samme plikt utenfor løypen som innenfor de ordinære løypene. Videre at utøvere som beveger seg utenfor de ordinære løypene derfor har en særlig plikt til å utvise en høy grad av aktsomhet. 29 Og videre sier førstvoterende at han ikke er uenig i at skiløping utenfor alpinanlegget som hovedregel skjer på eget ansvar. I dette tilfellet var derimot traseen som snøsprekken var i tilknytning til en nedfart som framsto som en naturlig, alminnelig nedfart. 30 og anleggseier ble ansett for å ha plikt til og innen rimelighetens grenser redusere risikoen. Anleggseieren hadde satt opp et varslingsnett ovenfor sprekken, dette nettet var ment kun som varsel og ikke som noen fysisk sperre hvis noen skulle havne i nettet. Det ble ikke ansett uaktsomt å ha satt opp nettet på det aktuelle stedet, og heller ikke hvilke type nett som ble brukt. Snøsprekken var ikke en årevis foreteelse og flyttbare sikkerhetsnett ble først utviklet fire år etter skaden var oppstått. Hvorvidt det burde vært varslet bedre på forhånd, og dermed gi skiløperne handlingsalternativer finner retten tvilsomt. Kostnadene ved å ha satt opp et skilt ville ikke være store og heller ikke tyngende. Ved å sette opp skilt på toppen av bakken kunne løperne fått velge i større grad risikoen de utsetter seg for. Men førstvoterende utrykker tvil om hvorvidt et slikt skilt vil ha en reell 29 RT-2001-1221 s.1226 30 RT-2001-1221 s. 1226 27

betydning. Men kommer likevel til at siden den aktuelle traseen fremsto som uproblematisk fra toppen av bakken, og at det ikke var satt opp noe skilt som anbefalte kjøring i preparert bakke og sikksakkløypen til nedfart. Det kom med i betraktningen at man måtte regne med at den aktuelle traseen også ville bli brukt av uerfarne løpere. Det var således uaktsomt og ikke sette opp varselskilt på toppen av bakken. Skadelidtes forhold vurderes dit hen at hun har opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet og ikke utsatt seg for fare ut over det som i alminnelighet vil følge med alpinkjøring på ski. Det kan ikke legges til grunn at hun valgte en bakke som var uforsvarlig bratt eller har holdt for høy hastighet. Videre skyldtes ulykken i hovedsak det ekstraordinære faremomentet i bakken og manglende merking som kunne gitt henne handlingsalternativer. 31 Også her finner retten det unødvendig å gå inn på vurderingen av objektivt ansvar. 3.2 Fotballdommen og håndballkjennelsen RT-2006-1642 er kjent som fotballdommen. Her gjaldt saken avslag på søknad om godkjenning av fotballskade som yrkesskade. Den profesjonelle fotballspilleren ble taklet bakfra, og pådro seg en alvorlig skade i ryggen som gjorde at han måtte avslutte karrieren. Skaden ble ansett som yrkesskade etter folketrygdloven 13-3 annet ledd. Høyesterett begynner, som også tilfellet var i håndballkjennelsen, med å nevne Trygderettens formulering for vurderingen av yrkesrisiko etter gammel trygdelov. Og nevner videre at det synes å være en oppfatning i teorien at for yrkesgrupper som er særlig risikoutsatt, er det ikke grunn til å stille store krav til det avvik fra det normale som den ytre hendelsen må representere. 31 RT-2001-1221 s. 1227 28

Hvilken sammenhend hendelsen finner sted må med i vurderingen for hva som skal anses som plutselig og uventet. Skli, falle eller bli dyttet over ende vil klart nok ligge innenfor det som kan betegnes som yrkesskade. Men dette vil klart nok ligge innenfor rammen for arbeidet til en profesjonell fotballspiller. 32 Noe retten sier innebærer en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse. Sammenstøt med motspillere, selv om det fører til skade, må anses for å ligge under den ordinære utførelsen av arbeidet, og normalt ikke anses som yrkesskade. En vesentlig del av risikoen under profesjonelt fotballspill vil derfor ligge utenfor yrkesskadedekningen. Trygderettens tidligere praksis på vurderingen av lagidrettsskaders yrkesskadestatus oppsummeres slik: Slik denne rett oppfatter ovennevnte saker, og den praksis som er etablert, legges det vekt på hvilken risiko det er ved den skadeutløsende aktivitet, i hvilken grad aktiviteten inngår i den skadedes vanlige arbeidsoppgaver, hvilken kontroll vedkommende hadde med situasjonen, involvert hastighet og kraft, om vedkommende faller, og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet. 33 Og Høyesterett sier seg enig i at dette er en dekkende beskrivelse av de hovedelementer som normalt vil inngå i vurderingen av om arbeidsulykke foreligger. Retten konkluderer med at hendelsen atskiller seg markert fra spillets ordinære gang, og at den hadde et betydelig skadepotensiale. 34 Og kom da til et annet resultat enn Trygderetten. TRR-2003-1737 er kjent som håndballkjennelsen. Saken gjaldt også avslag på søknad om godkjenning av håndballskade som yrkesskade. Den kvinnelige profesjonelle håndballspilleren ble utsatt for skade i venstre kne under håndballkamp. Skaden ble ansett som yrkesskade etter folketrygdeloven 13-3. 32 RT-2006-1642 Avsnitt 36 33 RT-2006-1642 Avsnitt 45 34 RT-2006-1642 Avsnitt 46 29