NOTAT Til Fra Fallrettsforumets medlemmer Advokatfirmaet Thommessen Dato 12. oktober 2012 Ansvarlig advokat Jens F Naas-Bibow OPPSUMMERING OG KOMMENTARER TIL FAGERVOLLAN-DOMMEN 23. MAI 2012 1 INNLEDNING I Fagervollan-dommen (Rt 2012 s 808) som falt 23. mai 2012 ble det av en kraftprodusent reist spørsmål om fallrettighetene i vassdrag som er skapt og har fått økt vannføring som følge av overføring av vann fra annet vassdrag tilkommer grunneieren eller den som sørget for overføringen. Kraftprodusenten HelgelandsKraft AS ( HelgelandsKraft ) tapte saken i tingretten, som etter en konkret vurdering av sakens omstendigheter fant til at lovens hovedregel i 13 kom til anvendelse og at fallrettighetene dermed tilkom grunneieren. Det var ikke spesielle omstendigheter som kunne medføre et annet resultat, og det reelle hensynet at fallene var skapt ved HelgelandsKrafts investeringer uten bidrag fra grunneier ble ikke gitt avgjørende vekt. Retten pekte i relasjon til sistnevnte på kompensasjonsbestemmelsene i vassdragsreguleringsloven. Resultatet ble det samme i lagmannsretten der grunneieren Statskog SF ( Statskog ) fikk anken fra HelgelandsKraft forkastet, og retten sluttet seg i hovedsak til den begrunnelsen tingretten ga. HelgelandsKraft anket videre til Høyesterett som verken fant at de generelle og prinsipielle synspunktene til kraftprodusenten kunne føre fram, og heller ikke de konkrete forholdene i saken kunne gi et annet resultat. Hovedregelen om at fallrettigheter tilkommer grunneier ble dermed anvendt, og anken ble forkastet. 2 OPPSUMMERING Vannressursloven 13 kommer til anvendelse på skapte fall. Vannet som substans er eierløst, og eiendomsretten til vassdrag er kun er rett til å utnytte, og hindre andre i å utnytte, vannets ferd over grunnen. Henvisning til særlige rettsforhold i vannressursloven 13 om at retten til vassdrag helt eller delvis kan tilhøre en annen enn grunneier må forstås som referanse til rettsgrunnlag som ellers anerkjennes. Dette kan for eksempel være avtale, hevd, alders tids bruk eller ekspropriasjon. Kompliserte og uklare rettighetsforhold i utmark kan påvirke vurderingen, og det samme gjelder tidligere regulerings- og utbyggingstiltak. Det er ikke lavere terskel for å anse vilkåret som oppfylt fordi det er snakk om et kunstig skapt vassdrag. 6046356/1 1
Det er ikke dobbeltbetaling om man i tillegg til opprinnelig erstatning til falleiere for tapt utnyttelsesmulighet i nabovassdraget må betale for fallrettigheter i de fallene som skapes ved reguleringen. Dette er etter Høyesteretts syn to ulike forhold, som avbøtes ved at falleier som nyter godt av økt vannføring som følge av annens regulering må bli medeier i reguleringsanlegget og betale en forholdsmessig andel av omkostningene ved anlegget. Grunneier skal ha merverdien som skapes ved reguleringen, men denne avgrenses til merverdien ut over en forholdsmessig andel av reguleringsomkostningene. Dette gjelder uavhengig av om grunneier har ytet noen innsats for å skape utnyttelsesmulighetene og om han har disponert over dem eller innrettet seg i tillit til å kunne gjøre det. 3 NÆRMERE OM HVA SAKEN GJELDER 3.1 Sakens faktiske side Holmvassdraget i Rana kommune ble tidlig på 1970-tallet utbygget av selskapet som i dag er HelgelandsKraft. I forbindelse med Sjona kraftverk som utnytter fallet fra Holmvatn til Sjonbotn i Sørfjorden, ble det også foretatt noen reguleringer lenger opp for å sikre vanntilførselen. Avløpet fra 759-vatn ble overført til Nedre Fagervollvatn/Holmvatn via Øvre Fagervollvatn og enkelte småvann tilknyttet dette vannet. 759-vatn hadde tidligere hatt naturlig avløp i en annen retning til nabovassdraget Helgåvassdraget. Dette medførte at det ble skapt en elv som tidligere ikke fantes, og til større vannføring i Øvre og Nedre Fagervollvatn. Det ble avholdt skjønn i forbindelse med utbyggingen i 1972. I fallet som oppstod fra 759-vatn og ned til Holmvatn er det planlagt to nye utbygginger. Nederst skal Fagervollan II utnytte fallet på Øvre Fagervollvatn i retning Holmvatn, der det dels benyttes vann fra 759-vatnet og dels fra Øvre Fagervollvatn. Øverst skal Fagervollan III utnytte fallet fra 759-vatn til Øvre Fagervollvatn. Her er det bare vann fra 759-vatn som skal benyttes. Partene var uenige om eierskapet til fallrettighetene som skal utnyttes i Fagervollan II og III. For Fagervollan II, som utnytter vann fra både 759-vatn og Øvre Fagervollan-området, gjaldt tvisten fallrettighetene for de overførte vannmengdene. For Fagervollan III gjaldt tvisten for fallrettighetene fra eksisterende overføringstunnel til Øvre Fagervollvatn. Partene var enige om at Statskog eide grunnen i de aktuelle områdene, men HelgelandsKraft mente at fallrettighetene tilhørte dem. Det var videre enighet om at forhandling om vederlag skulle utstå til denne tvisten var avgjort. 3.2 Sakens rettslige sider 3.2.1 Kommer vannressursloven 13 til anvendelse på skapte fall? Retten la kort til grunn at også kunstige vannløp med årssikker vannføring er vassdrag i vannressurslovens forstand med mindre det dreier seg om ledninger eller tunneler, jf. samme lov 2 annet ledd bokstav a. Etter forarbeidene til loven gjaldt hovedregelen i 13 om at vassdrag tilhører eieren av den grunn det dekker, hvis ikke annet følger av særlige rettsforhold også før loven kom, slik at kunstige vassdrag i utgangspunktet ble ansett å tilhøre eier av den grunn de rant over. Retten fant det klart at vannressursloven 13 kom til anvendelse i denne saken. 6046356/1 2
3.2.2 Nærmere om eiendomsretten til vassdrag Retten fastslo kort prinsippet om at vannet som substans er eierløst, og at eiendomsretten til vassdrag bare er en rett til å utnytte, og hindre andre i å utnytte, vannets ferd over grunnen. 3.2.3 Hva ligger i 13 og henvisningen til at særlig rettsforhold kan medføre at retten til vassdrag helt eller delvis tilhører en annen enn grunneier? Høyesterett mente at denne reguleringen var i samsvar med gammel rettstradisjon, og fant ikke holdepunkter for at vannressurslovens 13 her kan leses som annet enn en henvisning til de rettsgrunnlag som rettsordenen for øvrig anerkjenner, som avtale, hevd, alders tids bruk eller ekspropriasjon, for å nevne noen nærliggende eksempler. Det ble imidlertid presisert at de kompliserte og uklare rettighetsforhold som særlig kan eksistere i utmark [kunne] sette sitt preg på vurderingen av om retten til å utnytte vassdraget er skilt fra eiendomsretten til grunnen. Også forutgående regulerings- og utbyggingstiltak i vassdraget kunne være relevant ved denne vurderingen, og når vann overføres kan det være nærliggende samtidig å regulere retten til å utnytte vannet og tilliggende grunn i tråd med formålet for tiltaket. Retten fant at dette var noe annet enn et generelt prinsipp om at det i vassdragsbegrepets ytterområde om det nå er her vi er gjelder en lavere terskel for å anse et særskilt rettsforhold som etablert. Et slikt prinsipp kunne domstolen ikke se noe grunnlag for. Retten godtok dermed ikke argumentet til HelgelandsKraft om at man var i utkanten av anvendelsesområdet til vannressursloven 13 fordi det dreiet seg om kunstig skapt vassdrag, og at det her skulle mindre til enn ellers for å konstatere et særlig rettsforhold. 3.2.4 Nærmere om dobbeltbetaling Helgelandskraft anførte at det var takket være deres investeringer at det var skapt et nytt vassdrag ovenfor Øvre Fagervollvatn og at vassdraget mellom Øvre og Nedre Fagervollvatn hadde fått økt vannføring. Selskapet måtte derfor også ha rett til å nyte fruktene av dette, fremfor å betale enda en gang for den utnyttelsen som ble skapt, men denne gangen til Statskog. Retten var ikke enig i at HelgelandsKraft risikerte å betale to ganger for det samme. Det ble her vist til vassdragsreguleringsloven 9 nr 5 og 6 som fastsetter at en falleier som nyter godt av økt vannføring på grunn av andre falleieres regulering ikke har rett til å utnytte den økte vannføringen uten å bli medeier i reguleringsanlegget, og at for å bli medeier må falleieren betale en forholdsmessig del av omkostningene ved reguleringsanlegget. Retten argumenterte videre med at omkostningene vil omfatte utgiftene regulanten har hatt til grunneiere i det vassdraget som vann er blitt overført fra. HelgelandsKraft anførte videre at den erstatningen som tidligere ble fastsatt var en fallerstatning for hele vannstrengen i Helgåvassdraget fra 759-vatn og ned til fjorden, og at den var beregnet ut fra den verdien vannet ville ha ved utbyggingen av Holmvassdraget, ikke ved utbygging i Helgåvassdraget. Implikasjonen var derfor at det var betalt fallerstatning for fallet fra 759-vatn. Retten godtok ikke dette standpunktet og fremhevet at dette ikke innebar at det var betalt for fallrettighetene som skal utnyttes i Fagervollan II og III, men bare for den utnyttelsesmuligheten som ved reguleringen gikk tapt for falleiere i Helgåvassdraget. Det kunne ikke endre på dette at erstatningen ble beregnet på grunnlag av en forutsetning om at den beste måten å utnytte det overførte vannet på for falleiere i Helgåvassdraget ikke var i eget vassdrag, men ved å ta det inn i Sjona kraftverk. 6046356/1 3
Etter dette ble konklusjonen til Høyesterett at det ikke var spørsmål om å betale to ganger for det samme, men spørsmålet var om det var regulanten eller grunneieren som har krav på den eventuelle merverdien som er skapt ved reguleringen altså verdien ut over de omkostningene som skal trekkes fra etter prinsippene i vassdragsreguleringsloven 9 nr 5 og 6. Retten viste her til forarbeidene i vassdragsreguleringsloven av 1911 der det var fastsatt at det er falleieres rett til å nyttiggjøre seg verdien av den økte vannføringen selv om han ikke har gjort noen innsats for å skape verdiene, og at det ikke senere var tatt avstand til dette standpunktet. I tillegg vektla domstolen at refusjonsbestemmelsene i vassdragsreguleringsloven 9 nr 5 og 6 skal dempe urimelige utslag av regelen. Konklusjonen ble derfor at grunneier har rett til å nyttiggjøre seg verdien av den økte vannføringen, men denne er likevel avgrenset til merverdien ut over en forholdsmessig andel av reguleringsomkostningene. Ut over dette gikk Høyesterett ikke inn på verdsettelsen av fallene. Oppsummeringsvis uttaler retten generelt at det må aksepteres at grunneieren blir rettighetshaver til utnyttelsesmuligheter han selv ikke har ytet noen innsats for å skape, og uten hensyn til om han selv har disponert over dem eller innrettet seg i tillit til å kunne gjøre det. Dermed ble et av Helgelands- Krafts hovedargumentet ikke tillagt vekt av domstolen. 3.2.5 De konkrete forhold i saken Etter rettens syn var ikke tvistens fallrettigheter omtalt i søknaden som lå til grunn for utbyggingen av Sjona kraftverk, og man kunne derfor ikke utlede noe om at også disse fallene skulle benyttes. Heller ikke i skjønnsforutsetningene som lå til grunn for skjønnet i 1972 var fallrettighetene omtalt, og de kunne derfor ikke gi noe grunnlag for å anse HelgelandsKraft som innehaver av retten til kraftproduksjon i fallene. Skjønnets behandling av det som ble Fagervollan I kunne heller ikke endre rettens syn, som videre ikke fant at Statskog på noe tidspunkt hadde opptrådt på en måte som innebar eller kunne oppfattes å innebære en avståelse av rettigheter til utnyttelse av vannfallet over fallstrekningene. 4 KOMMENTARER Dommen fra Høyesterett tar etter vårt syn ikke tilstrekkelig høyde for kostnadene og risikoen HelgelandsKraft har hatt ved utbyggingen. Grunneier Statskog får i prinsippet muligheten til å avvente for å se om reguleringen blir vellykket uten selv å måtte ta noen risiko, og kan deretter kjøpe seg inn i reguleringen til minimal pris. Det er betimelig å spørre om ikke den som tar risikoen ved en regulering også skal ha et element av avkastning for dette. Høyesterett problematiserer ikke forholdet til Bersåvatn-skjønnet fra 15. desember 2008, der det i en liknende sak ble ansett å foreligge et særlig rettforhold som følge av reguleringen. Tingretten brukte denne dommen som et argument for at reelle hensyn kan være rettsstiftende grunnlag som kan være et særlig rettsforhold etter vannressursloven 13. Lagmannsretten anvendte skjønnet på en annen måte, og argumenterte for at det i Bersåvatn-saken ble lagt vekt på andre forhold i tillegg til reelle hensyn. Etter vårt syn er det en svakhet at Høyesterett ikke tydelig vurderte skjønnet, som ble direkte anført av HelgelandsKraft, og undersøkte hvilke slutninger dette kunne gi i saken. Etter vår vurdering gir ikke Fagervollan-dommen grunnlag for at det skal betales dobbel erstatning dersom grunneierne allerede er betalt for den aktuelle utnyttelsesmuligheten overføringen av vannet gir. Det er imidlertid foreløpig noe uavklart om falleiere i det opprinnelige vassdraget som vannet ble overført fra skal ha ytterligere erstatning som følge av den nye kraftproduksjonen. Problemstillingen var oppe i Kjensvatn-saken i Rana tingrett 11. april 2011. Her hadde falleiere i det opprinnelige vassdraget fått erstatning basert på at det overførte vannet ikke skulle brukes i vannkraftproduksjon. Skjønnsretten 6046356/1 4
kom da til at det ville være urimelig om kraftutbyggeren kunne ta i bruk vannet til kraftproduksjon uten erstatning til grunneierne. I vår sak ser Høyesterett det slik at de opprinnelige falleiere har fått erstatning for den utnyttelsesmuligheten som ved reguleringen gikk tapt, noe som etter vårt syn må innebære at de opprinnelige falleierne dermed hadde fått sin kompensasjon og ikke skal ha mer som følge av den økte utnyttelsen i det nye vassdraget. Etter vår vurdering må dette innebære at Høyesterett korrigerer den forståelsen som ble lagt til grunn i Kjensvatn-saken. *** 6046356/1 5