Forleggers bemerkninger Navnet til Den hellige profeten i Islam, Muhammad sa, blir etterfulgt av symbolet sa, som er en forkortelse for fredshilsenen Sallallahu Alaihi Wasallam (Måtte Allahs fred og velsignelse være med ham). Navnene til andre profeter blir etterfulgt av symbolene as, som er en forkortelse Alaihissalam/ Alaihimussalam (fred være med ham). Fredshilsningene har på generelt grunnlag ikke blitt skrevet i sin helhet, men de skal allikevel forståes ved å bli repetert i sin helhet for hvert tilfelle. Symbolet ra blir brukt i tilknytning til personer som var disipler av Den hellige profeten sa, eller disipler av Den utlovede messias as. Det står for Radi Allah anhu/ anha/ anhum (Måtte Gud være tilfreds med ham/henne/dem). Symbolet rh står for Rahimahullahu Ta ala (Måtte Allahs at velsignelse være med ham). Og står for Rahimahullahu Ta ala (Må Allah, Den Allmektige hjelpe ham) Forleggere
Arabiske og urdu navn og termer brukt i Sannheten om splittelsen Amir, eller overhode en tittel Maulawi Muhammad Ali påtok seg etter løsrivelsen fra Qadian. Anjuman, eller et departement. Ansar, eller hjelpere en term brukt for de nyere muslimske konvertittene i Medina Ansarullah, eller Guds hjelpere, en forening grunnlagt av Hadhrat khalifatul masih ra II, i løpet av livet til Hadhrat khalifatul masih I ra Bai at, en ed eller troserklæring, sverget på hånden til en profet eller hans kalif. Bai at-e-dam, en ed sverget som en garanti mot desertering ved jihad Bai at-e-irshad, en ed om troskap sverget som et tegn på videreutviklet åndelighet.
Bid at, en nyskapning innen religiøs tro og praksis. Hanafitene, er tilhengere av Hanafi-læren om juridisk tankegang i Islam, oppkalt etter grunnleggeren Imam Abu Hanifa. Istikhara, eller bønn til Gud for å anmode om Hans assistanse i forholt til en hvilket som helst sak. Jalsa, eller en offentlig konvensjon særlig i tilknytning til Ahmadiyya menigheten i Qadian. Kalif, eller en etterfølger etter en profet. Khalifatul masih, eller etterfølger etter Den utlovede messias as, grunnleggeren av Ahmadiyya bevegelsen. Kalifatet, en rekke eller en institusjon av etterfølgere etter en profet, valgt av de troende i en menighet. Kufr, eller vantro, en term tilknyttet fornektelsen av en profet. Mu min, eller en troende.
Muhajirin, er de som forlater sine hjem til gunst for sin tro. Nabi, eller profet eller en åndelig leder utnevnt av Gud, og en hvis aksept er obligatorisk for alle. Namaz, eller den islamske institusjon for tilbedelse. Pir, en mindre åndelig leder eller en som utfører mirakler - en ringeaktende betegnelse på Hadhrat khalifatul masih ra II, anvendt av Lahoregruppen. Pirzada, eller en sønn eller etterkommer av en pir. Shirk, eller enhver tro eller praksis som ikke er i overensstemmelse med, eller i strid med Guds Enhet. Tahajjud, eller en frivillig bønn som utføres før daggry.
Publikasjoner nevnt i Sannheten om splittelsen Al-Badr en avis grunnlagt i 1902 og publisert i Qadian, hovedsakelig med Mufti Muhammad Sadiq sahib som redaktør. Nå opphørt. Al-Fadl grunnlagt i løpet av livet til Hadhrat khalifatul masih I ra, av Hadhrat khalifatul masih II ra, som også var avisens første redaktør. Nå en dagsavis et av de ledende medium tilhørende Ahmadiyya menigheten. Al-Hakam avis grunnlagt i 1898 og publisert i Qadian av Shaikh Ya qub Ali Irfani. Inneholder viktig historisk materiale om Ahmadiyya bevegelsen. Al-Wasiyyat (oversatt til testamentet ) en av de siste arbeidene til Den utlovede messias as. Inneholder profetier om hans død, en formaning om fromhet, og fremtidsplaner for organiseringen av Ahmadiyya menigheten, og en spesiell gravplass (Muqbarah Bahishti grunnlagt av han selv).
Al-Nubuwwat fil Islam (oversatt til profetdømmet i Islam ) et arbeid av Maulawi Muhammad Ali, utviklet for å bevise at ingen profet av noe slag skal komme etter Den hellige profeten sa, og videre at Den utlovede messias as ikke hevdet å være profet. Izharul Haq No. 1 og 2 anonyme skriv publisert i løpet av livet til Hadhrat khalifatul masih I ra, til å støtte opp under synspunkter senere tilegnet av Lahore-gruppen. Izhar-e-Haqiqat et svar på Izharul Haq No. 2, skrevet av Anjuman Ansarullah, Qadian. Khilafat-e-Ahmadiyya et svar på Izharul Haq No. 1, skrevet av Anjuman Ansarullah, Qadian. Paigam-e-Sulh avis grunnlagt i 1913 og publisert i Lahore av en gruppe ahmadier som i 1914 skilte seg ut fra hovedorganisasjonen til Ahmadiyya bevegelsen, og ble kjent under ulike navn som Lahore partiet, Lahore-gruppen og Lahore seksjonen.
The Rewiew of Religions Månedlig tidskrift grunnlagt av Den utlovede messias as i 1902, med Maulawi Muhammad Ali som redaktør fra dens grunnleggelse i 1902 til splittelsen i 1914. Publisert i engelsk og urdu utgave. Tashhidhul Adhhan månedlig tidskrift grunnlagt i mars 1906 og hovedsakelig med Hadhrat khalifatul masih II ra som redaktør. Senere sammenslått urdu utgaven av Rewiew of Religions. Zamindar Dagsavis publisert i Lahore av Maulawi Zafar Ali Khan, en velkjent motstander av Ahmadiyya bevegelsen.
Del II Den sanne historien om splittelsen Etter å ha motbevist Maulawi Muhammad Ali i hans feilaktige fremstilling om splittelsen, skal jeg videre gi den riktige beretningen om hendelsene som ledet til den; slik at beretningen på den ene siden kan gi de ahmadier som ikke har kjennskap til sannheten om splittelsen den kunnskap de trenger og på den andre siden kan gi sann kjennskap til de som gjennom samfunnets spetakkel og strid ikke lenger har evnen til å fatte adekvate avgjørelser, og som derfor nøler med å bli medlemmer av Ahmadiyya bevegelsen selv om de overveier deltakelse i den. Dermed kan disse være i posisjon til å bedømme bevegelsen og gjøre opp en mening om den. Det er uunngåelig for enhver åndelig bevegelse at det blant dens tilhengere er noen som går inn i den fordi de tror på dens sannhet men som likevel er overfladiske i sin bedømmelse og overbevisning. Sannheten synes ikke å ligge veldig dypt i disse personenes hjerter. Med deres
overstrømmende iver ser de først ut til å strekke seg lengre enn mange av de oppriktige tilhengerne. Men ettersom troen i dem ikke har sterke røtter, er de alltid utsatt for muligheten til å falle fra bevegelsens hovedgruppe, og å fornekte sannheten. Et antall slike personer ble medlemmer i Ahmadiyya bevegelsen grunnlagt av Den utlovede messias as, og de forårsaket ikke bare sin egen løsrivelse fra bevegelsen, men løsrivelsen til mange andre. Etter min oppfatning er Khwaja Kamaluddin, som har oppnådd stor berømmelse for sin forbindelse til Woking-bevegelsen (The Woking Mission), kilden til disse stridene. Maulawi Muhammad Ali er kun en disippel som slo følge med Khwaja sahib mye senere i tid. Denne oppfatningen at historien om stridene i Ahmadiyya går tilbake til Khwaja Kamaluddin har ofte blitt uttrykt fra vår side. Vi har sagt at det var Khwaja Sahib som først satte sin tvil ved Den utlovede messias as og som ved å legge den frem for Maulawi Muhammad Ali gjorde ham urolig. I lys av dette virker det for meg at Maulawi Muhammad Alis forsøk på å knytte spliden i Ahmadiyya til Zahiruddin dette har jeg fullstendig redegjort for i del I kun er et
motangrep på vår oppfatning som knytter spliden til Kamaluddin. Det er ingen tvil om at Khwaja Kamaluddin var oppriktig i sin tro på bevegelsen og dens sannhet da han først ble medlem. Men dette er ganske annerledes enn å si at det var en dyp overbevisning om bevegelsens sannhet som fikk han til å melde seg inn. Bakgrunnen for hans konvertering til bevegelsen var at han i den tidsperioden hadde følt seg utilfreds med Islam, og tiltrukket av kristendommen. Men så vanskelig som det er å skille lag med sin familie og venner, ble Khwaja sahib offer for en intens mental konflikt. Det var derfor en stor lettelse for han å se hvordan kristendommens talsmenn viste feighet og flyktet fra Den utlovede messias as angrep. Han oppdaget at det selv i Islam var mulig for en å plante bena godt i bakken og motstå angrepene fra den vestlige litteraturen og vitenskapen. Oppdagelsen frigjorde han fra sine mentale konflikter, og ettersom Den utlovede messias as var kilden til denne lettelsen, sluttet han seg raskt til bevegelsen og dens tilhengere. Etter å ha vurdert hans mentale sinnstilstand kan det vanskelig sies at han ble medlem med et oppriktig hjerte. Det er naturlig for en som har blitt reddet fra en katastrofe å sette sin redningsmann høyt. Det var, av den grunn, naturlig
at Khwaja sahib kom til å tro på Den utlovede messias as påstander. Men det er samtidig fremtredende at han aldri tok disse påstandene opp til en grundigere vurdering. Hans tro hadde sine røtter i takknemlighet overfor Den utlovede messias as, som hadde hindret han i bli kristen og reddet han fra smerten ved å skille seg fra familie og venner. Det er klart at denne troen ikke kunne ha overlevd over lang tid. I takt med tiden og det gradvis falmende minnet om dagene han stod mellom kristendommen og Islam da de fengslende fordelene ved kristendommen på den ene siden fristet hans sinn, og samtidig da frykten for å gå fra alle sine kjære skar gjennom hans sjel begynte hans tro å avta, og til de grader at han i tiden rundt profetien om Abdullah Atham var nær ved å gi avkall på Ahmadiyyat. I 1897 ble det holdt en konferanse om religioner i Lahore. Den utlovede messias as var invitert til å skrive en tale for denne konferansen. Det var Khwaja Kamaluddin selv som gav ham denne invitasjonen. Disse dagene led Den utlovede messias as av diaré, men uten å la det være til hinder påtok han seg å skrive denne talen. Da talen ved Guds nåde var ferdig, gav Den utlovede messias as den til Khwaja sahib. Men Khwaja sahib gav uttrykk for en følelse av utilfredshet da han sa at talen ikke ville bli verdsatt i konferansen. Faktisk ville den bare være til hån. Men Gud åpenbarte for
Den utlovede messias as at denne talen ville markere seg som den beste under hele konferansen. I henhold til dette skrev Den utlovede messias as en kunngjøring der han annonserte denne åpenbaringen. Den samme kunngjøringen gav han til Khwaja sahib med instruks om å få den publisert og distribuert over hele Lahore i forkant av konferansen. Samtidig gav han Khwaja sahib en rekke motiverende og beroligende ord. Men da Khwaja sahib allerede hadde konkludert med at talen var verdiløs, publiserte han ikke kunngjøringen, ei heller lot noen andre gjøre det. Da noen personer til slutt påminnet han om instruksen fra Den utlovede messias as, og tvang han til å publisere kunngjøringen, tok han det skritt å lage noen få kopier av kunngjøringen som han i hemmelighet hengte opp på vegger i byen. Kunngjøringen ble attpå til hengt opp i en høyde som gjorde den lite synelige for innbyggerne. Men nå som kunngjøringen var hengt opp kunne vel Den utlovede messias as rettmessig forsikres om at hans instruks var blitt fulgt? For etter Khwaja sahibs oppfatning var talen som Gud hadde forutsagt ville vise seg å være den beste, ikke god nok til å bli lest på den store konferansen. Endelig kom dagen for talens opplesning. Fremførelsen begynte, og før mange minutter hadde passert hersket en fullstendig stillhet i salen og publikum
var blitt trollbundet. Den tildelte tiden var over men interessen i salen var ikke av den grunn redusert. Mer tid ble gitt, men tillegget viste seg også å være utilstrekkelig. Etter publikums oppfordring ble det derfor bestemt å utvide konferansen med en hel dag for å forsikre at talen kunne fullføres. Venner og fiender proklamerte med en samlet stemme at talen til Den utlovede messias as utvilsomt var den beste talen som var blitt holdt under konferansen, og slik hadde det som var forutsagt av Gud blitt oppfylt. Men denne store profetien ble frarøvet sin effekt på grunn av Khwaja sahibs lunkne tro. For, nå kan vi kun gjenfortelle historien om disse dagene, men profetien ville først ha gjort sin påvirkning på verden hadde den bare blitt publisert riktig og i god tid før sin oppfyllelse. Den viktighet denne profetien hadde oppnådd med en publisering kan lett tenkes av enhver. Denne og andre tilfeller av liknende natur beviser at Khwaja Kamaluddin hadde mislyktes i å forstå den sanne dybden ved Ahmadiyya bevegelsen, og at hans troskap til bevegelsen i virkeligheten skyldtes takknemlighet overfor Den utlovede messias as og fordelene Khwaja sahib oppnådde gjennom ham. Et eksempel er da motstanderne på forskjellige tidspunkt saksøkte Den utlovede messias as. Khwaja sahib pleide å se etter disse søksmålene på vegne av Den utlovede messias as. Gjennom alle disse
transaksjonene fremviste han tegn på svakhet i troen, men en gjentagelse av disse tegnene vil ikke være passende her. Forslag om å endre The Review of Religions I 1905 ble det fremlagt et forslag av The Watan om at dersom The Review of Religions avholdt seg fra en hver omtale av Den utlovede messias as, og henga seg utelukkende i å spre de generelle islamske prinsipper, så ville det være mulig for den allmennmuslimske befolkningen utenfor Ahmadiyya bevegelsen å støtte opp om og abonnere på tidsskriftet. Khwaja sahib ga straks sitt samtykke til dette forslaget, og foreslo at The Review of Religions burde ha et vedlegg og at det i dette vedlegget burde publiseres artikler om emner som knytter seg spesielt til Ahmadiyya bevegelsen. Tidsskriftets hoveddel burde på så måte kun inneholde emner knyttet til de generelle grunnprinsipper i Islam. Forslaget resulterte i en storm av protester som førte til at Khwaja sahib måtte gi opp og hele forlaget ble skrinlagt. Men dette forslaget fra Khwaja sahib og Maulawi Muhammad Ali bidro
allikevel til å oppmuntre dr. Abdul Hakim, som allerede over noe tid hadde arbeidet under innflytelse av heterodokse nasjoner, til å innlede brevvekslinger med Den utlovede messias as. Den synlige foranledningen til brevvekslingen var visstnok den enighet Khwaja sahib og The Watan hadde kommet til angående The Review of Religions, men igjennom denne brevvekslingen ble det for første gang formulert doktriner som senere har vist seg å være grunnleggende prinsipper hos Lahore-gruppen. Dr. Abdul Hakim skrev sitt første brev til Den utlovede messias as tidlig i 1906, og det inneholdt følgende forslag: (1) At det burde bli tillat for oss å be forsamlingsbønner som ble ledet av andre muslimer, med unntak av de som utpekte oss som kuffar (2) At forslaget gitt av Khwaja Kamaluddin og Maulawi Muhammad Ali angående The Review of Religions burde aksepteres og etterfølges. (3) At Den utlovede messias as påstander er underordnet Islam og ikke fundamentale i forhold
til religionen; derfor må ikke presentasjonen av hans påstander stå i veien for å spre Islam. (4) At presentasjonen må legges frem etter en vitenskapelig metode. De mer generelle prinsipper vedrørende shirk (polyteistiske tendenser) og bid at (nyskapninger) må presenteres til befolkningen før påstandene til Den utlovede messias as blir presentert. (5) At spørsmålet om Jesu død ikke må gis overproporsjonert betydning. Andre doktriner i Islam burde gis tilstrekkelig oppmerksomhet. (6) At den moralske tone i Ahmadiyya bevegelsen må gis ekstra oppmerksomhet slik at den kan forbedres. (7) At Ahmadiyya bevegelsen hadde vist svakhet i utbredelsesarbeidet, arbeid som krevde deres spesielle oppmerksomhet. De hadde sluttet å vise høflighet overfor ikke-ahmadier, selv om forsømmelsen av utbredelsesarbeidet primært var deres egen feil. (8) At den sanne rettledningen i Islam var sunne instinkter og en sunn og solid lære, ikke bare profetier. Det var derfor den største dristighet å
snakke om Den hellige Koranens lære som død. (Her refereres det til svaret som ble gitt angående forslaget fra The Watan; dvs. at all utelatelse av beretninger om Den utlovede messias as kun ville etterlate et dødt Islam til presentasjon for verden Forfatter). Dersom Ahmad og Muhammad ikke var forskjellige i sin tro, hvorfor skulle da Muhammads lære slik den hadde blitt presentert til verden gjennom de siste 13 århundre nå anses som foreldet. Det kunne ikke eksistere noen større fornærmelse mot Islam enn å hevde at dens liv avhenget av en personlighet som kom til verden tretten århundre etter religionen selv. (9) At dette var en tid for læring og mye godt hadde påløpt ved å presentere filosofiske fortolkninger av Den hellige Koranen. Det foreslåtte vedlegget til The Review of Religions kunne ha blitt publisert separat og distribuert eksklusivt til medlemmer av bevegelsen. Denne ordningen ville ha økt sirkulasjonen av tidsskriftet. Men dessverre valgte Ahmadiene å følge trangsynthetens vei, og mens ikke-ahmadier tilbød seg å bryte ned barrierer, arbeidet Ahmadiene med å holde de oppe. I et annet brev skrev dr. Abdul Hakim: Hva! Tror du at selv ikke en av tretten
hundretusen muslimer er gudfryktig og rettferdig, at den åndelige innflytelse Muhammad besitter har sluttet å virke blant massen av muslimer, at Islam til sist har blitt en livløs kropp, at Den hellige Koranen til sist har mistet sin innflytelse, at Gud og Muhammad sa og Koranen og de guddommelig gitte instinkter og fornuft, alle er utbrukt og ubrukelige, slik at det utenfor din bevegelse ikke gjenstår en eneste rettferdig person, enten i den allmenne muslimske befolkning eller blant menneskeheten forøvrig, og at de alle er blitt svarte i sine hjerter, utførere av svarte handlinger og beboere av helvete? På nåværende tidspunkt, akter jeg ikke å gå inn på hvilke svar Den utlovede messias as gav på dr. Abdul Hakims spørsmål. Jeg følger i stedet disse spørsmålene i en videre diskusjon, og i mer detaljert form. For nå ønsker jeg bare å vise hva Den utlovede messias as skrev i sitt svar: Dersom du er bekymret over spørsmålet hvordan kan det være slik at mengden av mennesker som ikke er medlemmer i bevegelsen ikke har en gudfryktig person blant seg - så kan du, ved å følge samme tankegang også spørre hvorvidt millioner av jøder og kristne som fornekter Islams sannhet ikke har noen gudfryktige personer blant dem. På enhver bekostning, når Gud har åpenbart for meg at enhver
person som har hørt mitt kall og mislyktes i å akseptere min påstand, ikke er å anse som muslim, og som står til ansvar for Gud for det under omstendighetene da, hvordan kan det være at jeg burde overse denne guddommelige ordre etter anmodning av en person hvis hjerte er innsvøpt i tusen laken av mørke? Det er bedre at jeg kutter vekk en slik person fra min Jama at. Jeg bannlyser deg herved fra min Jama at. Den umiddelbare effekten av denne skarpe og strenge straffen fra Den utlovede messias as var at ingen andre medlemmer i bevegelsen på dette tidspunktet turte å samle motet til å støtte opp om Abdul Hakims synspunkter. Men, til tross for det, ville det komme til syne at ideene allerede hadde funnet fotfeste blant noen medlemmer i bevegelsen, og fremst blant dem var Khwaja Kamaluddin. Faktum viser at Khwaja Kamaluddins grad av tro på denne tiden hadde begynt å forfalle. Hans etterfølgende skifter gjør det tydelig at han virkelig hadde blitt offer for dr. Abdul Hakims synspunkter, og i dag er det en utbrettet hemmelighet at det er akkurat disse synspunktene Khwaja Kamaluddin er forkjemper for. Så langt jeg kan se det, var ikke Maulawi Muhammad Ali til å begynne med tilhenger av
disse synspunktene. Men Khwaja sahib skjelnet i han et veldig nyttig redskap for oppnåelsen av sin plan. Derfor holdt han fast ved anstrengelsen i å overbevise Maulawi sahib om sine ideer. Med tidens løp klarte han dette og oppmuntret Maulawi Muhammad Ali til å kritisere selv Den utlovede messias as. Jeg tror, uansett, at Maulawi Muhammad Alis tro ikke minket i perioden da Den utlovede messias as fremdeles var i live. Men straks Den utlovede messias as trakk sin siste pust, oppstod det en merkbar forandring i han. Små ting bidro til denne forandringen. Maulawi Muhammad Ali hadde alltid hatt et temperament som lett gjorde han irritabelt. Han kunne aldri tolerere noe motsatt av det han tenkte. Han var dessuten sen til å tilgi dersom han først var blitt fornærmet. Han vek ikke tilbake for noe når han skadet de som sa seg uenige med han. Da Den utlovede messias as fremdeles var i live ble han ofte irritert på Hadhrat khalifatul masih I ra i forhold til synet på Anjuman. Da det etter Den utlovede messias død ble foreslått å utnevne Hadhrat Maulawi Nuruddin sahib til kalif, oppfattet Maulawi Muhammad Ali dette som en alvorlig fornærmelse. Han følte seg krenket over valget, og forlanget å få vite hva gyldighetsgrunnlaget for kalifatinstitusjonen var. Men enstemmighet blant bevegelsen og den generelle hjelpløsheten som hadde utbredt seg
holdt han tilbake, og ledet han til å avlegge bai at ved hånden til Hadhrat khalifatul masih I ra. Ikke bare det, han var også en av de som signerte på meldingen som annonserte at Hadhrat Maulawi Nuruddin sahib hadde blitt valgt til kalif i overensstemmelse med vilkårene i Al-Wasiyyat (Den utlovede messias as testament). Allikevel forble han, til tross for dette offisielle troskapsløftet, u-overbevist av hjerte, og blant kretsen av sine venner og bekjente inneholdt tonen i hans samtaler en antydning til en fornektelse av kalifatet. Således utviklet han gradvis en gruppe av menn rundt seg som delte han syn. Den viktigste personen som slo følge med han var selvfølgelig Khwaja Kamaluddin. Khwaja sahib hadde anstrengt seg for å overbevise Maulawi Muhammad Ali om sine ideer, og det så ut best å la seg gjøre ved å innta de samme holdningene som Maulawi Muhammad Ali hadde angående kalifatet. Følgelig hadde ikke femten dager passert siden Den utlovede messias as død, før Khwaja Kamaluddin, ved en spesiell anledning i nærvær av Maulawi Muhammad Ali, henvente seg til meg og sa: Miyan sahib, hva er din oppfatning angående kalifatets myndighet? Til dette svarte jeg at tidspunktet for å avgjøre et spørsmål som dette var før man hadde sverget troskap gjennom bai at. Når kalifen i klare ord hadde erklært at vi, etter å ha
avlagt bai at ved hans hånd var påbudt å yte fullstendig adlydning; og når vi hadde hørt disse ordene og fremdeles avla bai at ved hans hånd hvilken rett hadde vi, som på denne måten hadde valgt å være tjenere, til å bestemme mesterens myndighet? Etter å ha hørt dette svaret, endret Khwaja sahib samtaleemne. Omtrent på denne tiden utviklet Maulawi Muhammad Ali urettmessige tanker relatert til vår mor Hadhrat Ummal Mu minin. (De troendes mor). Uansett om disse var reelle eller uvirkelige, rettet Maulawi Muhammad Ali sin tro etter dem. Han gikk faktisk så langt til å gi utrykk for dem i spaltene i The Review of Religions (Urdu utgaven). Ettersom at jeg alltid hadde vært en lojal tilhenger av kalifatsystemet, fikk Maulawi Muhammad Alis fordomsfullhet han til å tro at min støtte til kalifatet hadde utspring i det faktum at jeg selv traktet etter å bli kalif. Som en motstander av kalifatsystemet utviklet han derfor en motstand mot medlemmer av Den utlovede messias as familie, og spesielt mot meg. Som del i promoteringen av sin motstand søkte han tilflukt i ulike planer, hvis oppramsing verken er mulig, eller ønskelig på dette tidspunkt.
I mellomtiden hadde dagene for den årlige konvensjonen (Jalsa) nærmet seg og i den anledning forberedte venner av Maulawi Muhammad Ali seg til å holde taler. I disse talene forsøkte den ene etter den andre å påvirke medlemmene til å tro at den sanne etterfølger og kalif utpekt av Den utlovede messias as ikke var noen andre enn Sadr Anjuman Ahmadiyya (Administrasjonen i Ahmadiyya bevegelsen), som Maulawi Muhammad Ali selv, blant flere, var tillitsmann hos. Adlydning overfor dem var derfor en plikt for hele bevegelsen. Dette emnet ble fremhevet i så stor grad og av så mange talere at noen av de fremmøtte kom i stand til å forstå den sanne hensikten bak talene, nemlig å avsette Hadhrat khalifatul masih ra fra sin posisjon og innlede begynnelsen på sitt eget kalifat. For blant de fjorten medlemmene av Sadr Anjuman hadde åtte nært vennskapsforhold med Maulawi Muhammad Ali. Noen av dem hadde stått i felleskap med han, andre støttet han på grunn av deres alminnelige respekt for han. Kalifatet til Sadr Anjuman betydde derfor praktisk talt kalifatet til Maulawi Muhammad Ali, som gjennom å smi renker hadde klart å sikre den udelelige kontroll over alle dens affærer. På grunn av et plutselig påtrengende ærend kunne jeg ikke være tilstede under alle talene ved denne års Jalsa, og selv da jeg
var tilstede ble jeg ikke oppmerksom på dette aspektet ved de talene. Slik påfølgende hendelser viser, var noen av de tilstedeværende i stand til å forstå den underliggende hensikten til talerne. Spørsmålet som nå begynte å florere i deres vennekretser var hva var de egentlige funksjonene til kalifen? Hvem var det som besatte den overordnede myndighet i bevegelsen; Sadr Anjuman eller Hadhrat khalifatul masih I ra? Fremdeles hadde jeg ikke fattet mistanker om hva som foregikk. Bevegelsen hadde blitt splittet inn i to rivaliserende leire. Den ene strebet etter å overbevise jama aten om at den rettmessige etterfølgeren etter Den utlovede messias as, utnevnt av Den utlovede messias as selv, var Sadr Anjuman. Den andre motsatte seg denne ideen og holdt seg i stedet til betingelsene i deres bai at. Hadhrat khalifatul masih ra hadde undertiden ingen viten om disse diskusjonene, og jeg selv var ganske ubevisst om dem. Til slutt tillot Mir Muhammad Ishaq seg å skrive visse spørsmål til Hadhrat khalifatul masih I ra med ønske om at det ble kastet lys over emnet om kalifatet. Hadhrat khalifatul masih I ra sendte spørsmålene videre til Maulawi Muhammad Ali for en redegjørelse. Svaret Maulawi Muhammad Ali skrev virket forbløffende på Hadhrat khalifatul masih I ra. I svaret hadde nemlig kalifatets status blitt nedgradert til de grader at det etterlot kalifen
lite i bevegelsen å gjøre, bortsett fra å arrangere bai at for de nye medlemmene i menigheten. På bakgrunn av dette gav Hadhrat khalifatul masih ra ordre om at svaret skulle kopieres opp i et stort antall og sendes ut blant bevegelsens medlemmer, sammen med en oppfordring om kommentar. Han fastsatte også en dato (31. Januar 1909) da alle bevegelsens representanter fra ulike distrikter ble bedt om å samles til en konferanse i Qadian. Jeg hadde fortsatt ingen anelse om konflikten inntil jeg så følgende drøm. Jeg drømte om et hus som var delt inn i to deler. Den ene stod ferdigstilt, den andre var fremdeles under oppføring. Taket var under konstruksjon. Bjelkene på taket var ført opp, men ikke dekt av planker. Bjelkene var blitt dekt over av strå, og like i nærheten stod Mir Muhammad Ishaq, min yngre bror Mirza Bashir Ahmad og en annen gutt som het Nisar Ahmad, en slektning av Hadhrat khalifatul masih I ra som siden har forlatt verden (Måtte Guds velsignelser regne over han). Mir Muhammad Ishaq holdt en fyrstikkeske i hånden, og var tilsynelatende i ferd med å tenne en fyrstikk for så å sette fyr på strået. Jeg prøvde å stoppe han ved å si at strået riktignok ville brenne til aske til slutt, men tiden for det hadde ikke kommet enda. Han burde ikke brenne det riktig
enda for bjelkene kunne også brenne opp. Dette fikk han til å avstå fra forsøket, og jeg gikk vekk. Jeg hadde ikke gått langt før jeg hørte en lyd, og da jeg vendte meg om så jeg Mir Sahib i all hast prøve å fyre opp fyrstikk etter fyrstikk i et forsøk på å brenne strået. Han skyndte seg i frykt for at jeg skulle komme tilbake og stoppe han og på grunn av dette hastverket sluknet fyrstikkene like raskt som de var blitt tent. Da jeg så dette løp jeg tilbake for å stoppe han, men før jeg hadde rukket så langt hadde den ene fyrstikken tatt fyr, og med den hadde Mir Muhammad Ishaq satt fyr på strået. Jeg løp bort og trampet på strået. Jeg klarte riktignok å slukke brannen, men noen av bjelkene hadde blitt brent i endene. Jeg fortalte min respekterte venn Maulawi Sayyid Sarwar Shah Sahib om denne drømmen. Han smilte og sa Velsigne deg! Drømmen har allerede blitt fullbyrdet. Han fortalte meg en del ting, men han visste heller ikke nok, og kunne derfor ikke forklare situasjonen for meg fullt ut. Jeg skrev derfor om drømmen i et brev til Hadhrat khalifatul masih ra. Han leste det, og svarte tilbake at drømmen allerede hadde blitt fullbyrdet. Mir Muhammad Ishaq hadde skriftlig gitt uttrykk for spørsmål som han fryktet kunne skape splittelse og være en prøvelse for enkelte. Dette var første gang jeg fikk viten om striden som alt var i full gang, og det gjennom en drøm jeg
hadde. Etter dette, mottok jeg en kopi av spørsmålene som Hadhrat khalifatul masih ra hadde gitt ordre om at skulle deles ut med ønske om tilbakemeldinger, og jeg begynte å be ekstra mye til Gud med anmodning om at han måtte lede meg til de riktige svarene på disse spørsmålene. Det var sant at jeg allerede hadde utført bai at ved Hadhrat khalifatul masih ra og det var ingen tvil om at fornuften hadde overbevist meg om behovet for kalifatet. Til tross, begynte jeg å tenke på problemstillingen med et fullstendig åpent sinn, og ba Gud om å lede meg til sannheten. Omsider kom dagen da tilbakemeldingene på spørsmålene skulle gis til Hadhrat khalifatul masih I ra. Jeg skrev ned alt jeg kunne komme på angående problemstillingen, og leverte mitt svar til Hadhrat khalifatul masih ra. Men jeg var fremdeles ikke kvitt følelsen av indre uro. Jeg ønsket at Gud Selv skulle vise meg veien. Gud er mitt vitne på hvor såre og utfordrende disse dagene var for meg. Jeg tilbrakte dager og netter i sorg, i frykt for at jeg skulle komme til å gjøre en feil og gjøre min Herre misnøyd. Men til tross for min angst og hvileløshet fikk jeg ingen tegn fra Gud.
Sorgens dag: 31. Januar 1909 Endelig kom natten før dagen da det avtalte møtet skulle holdes. Mennesker hadde strømmet til fra alle kanter og ansiktene deres viste tydelig deres bevissthet om hvilken avgjørende betydning morgendagen innebar. Det var tydelig at alle krefter var blitt satt i sving for å overbevise folkemassene som kom utenfra om at Anjuman var den rettmessige representanten etter Den utlovede messias as, og at kalifatets rolle alene var å akseptere bai at. Langs deres ferd til Qadian, hadde man strevd for å overbevise de reisende om at bevegelsens eksistens var truet, at noen få onde personer hadde reist spørsmålene med intensjon om å dekke private behov, og med den hensikt å sikre kontroll over bevegelsen for så å styre den etter sin egen kjære vilje. Det hadde blitt samlet sammen folk til et spesielt møte i Khwaja Kamaluddins eget hus i Lahore, hvor det ble fortalt at hele bevegelsen var i fare og at en benektelse av Anjuman som den rettmessige stedfortreder etter Den utlovede messias as ville svekke samfunnet og ødelegge bevegelsen. Fra disse menneskene ble det også samlet inn underskrifter på en erklæring som sa at det i henhold til Den utlovede messias as var Anjuman som skulle være hans stedfortreder. Kun to menn, dvs Hakim Muhammad Husain Qureshi,
Sec. Anjuman Ahmadiyya Lahore, og Babu Ghulam Muhammad, formann i jernbaneverket Lahore, nektet å signere på erklæringen. De sa de hadde sverget troskap til en person som var overlegen dem i kunnskap og som overgikk dem alle i sin hengivenhet til Den utlovede messias as. Derfor ville de kun følge det som han selv kunne ha gitt rettledning om. Kort sagt ble erklæringen skrevet og signert, menneskene hadde blitt instruert og slik kom Khwaja Kamaluddin forberedt til Qadian. Da disse omstendighetene vedrørte medlemmenes tro, og korporaler og menige hadde blitt forsikret om at et feilaktig trekk ville resultere i bevegelsens evige ruinering, var det en sterk blanding av følelser som rådet i jama aten. Mange var klare for å ofre sine liv for sin sak, og noen var dristige nok til å erklære at dersom kalifen kom til å trekke en lite tilfredstillende slutning ville han bli avsatt fra sin stilling omgående. Andre igjen holdt seg i stillhet i påvente om en guddommelig avgjørelse. Samtidig var det flere som utrykket entusiasme og støtte opp om kalifatet, og sa seg villige til å ofre hva enn som trengtes for å opprettholde kalifatets autoritet. Fra et generelt perspektiv kunne man si at omtrent alle som hadde kommet fra andre områder, og som hadde vært under påvirkning fra Khwaja sahib og hans tilhengere, deriblant noen beboere i Qadian også,
var nærmest til å støtte opp om at Anjuman var den rettmessige etterfølger etter Den utlovede messias as. Majoriteten blant Qadians beboere derimot støttet uten tvil kalifatet og dets autoritet. De som den siste tiden har blitt medlemmer av bevegelsen og på bakgrunn av dette ikke har kunnet være vitne til all den smerte og lidelse som Den utlovede messias as måtte gjennomgå forut for dens grunnleggelse, og som ei heller har hatt kjennskap til de utfordringer bevegelsen har vært i gjennom for å oppnå dens fremgangsrike fremtreden i dag, kan ikke forestille seg den psykiske kampen som ahmadiene opplevde den tiden. Med unntak av noen selviske individer, var hele bevegelsen, uansett dens tro eller doktrine, i en dødsliknende tilstand. Hver og en av oss så ut til å foretrekke våre slektningers og venners død gjennom den mest inhumane tortur, fremfor en splittelse av bevegelsen. Den dagen virket jorden, til tross for sin vide utstrekning, sammentrengt, og livet virket, til tross for alle sine velbehag, verre enn døden selv. Og som natten sakte gikk over til dag hadde min hvileløshet forverret seg og jeg stønnet og ba til Gud med følgende ord: Herre, det er sant at jeg har foretrukket et standpunkt fremfor det andre. Allikevel, min Herre, ønsker jeg ikke å være blant de troløse. Vær Du min rettleder, og led
meg på den rette vei. Jeg ønsker ikke å følge min egen overbevisning. Jeg søker sannheten, og lengter etter det som er rett. Med denne bønnen bestemte jeg meg for at dersom Gud ikke ville nedlate seg å gi meg noe svar, ville jeg ikke delta på møtet og på den måten redde meg selv fra å være delaktig i denne splittelsen. Min besluttsomhet på dette tidspunktet førte til at Guds dør til guddommelig nåde åpnet seg for meg. Gud svøpte Sin kappe av velsignelser om meg, og følgende ord kom ufrivillig ut av min munn: Si: Min Herre vil ikke bry Seg om dere, hvis det ikke var for deres bønn (til Ham). Da disse ordene kom opplevde jeg en ny illuminering. Jeg ble overbevist om at mitt synspunkt vedrørende dette splittende spørsmålet var korrekt, for ordet Qul i verset som betyr Si tilkjennegav at det var min oppgave å si disse ordene til andre. Dette innebar at det ikke var meg Gud var utilfreds med, men med de som sto for det motsatte syn i saken. Det var da jeg stod opp og uttrykket min takknemlighet til Gud. Mitt hjerte hadde funnet ro, og jeg ventet nå kun på morgendagen.
Det er vanlig blant ahmadier at de våkner fra sin søvn i de senere timer om natten for å utføre Thajjud-bønnen. Men denne natten var spesielt bemerkelsesverdig i dette henseende. Mange var det som hold seg våkne hele natten igjennom. Og tidlig denne dagen, da mørket enda lå over byen og det nærmet seg tid for tahajjud-bønn, hadde de fleste samlet seg i Mubarak moskeen for å be til Gud om rettledning og hjelp. Denne kvelden var bønnene så mange og så gripende at jeg føler meg sikker på at de nådde opp og at de må ha påvirket den Guddommelige Trone. Intet annet kunne høres enn jamringen og hulkingen fra bønnfallende. Hvert øye var rettet mot universets Herre alene og ingen andre. Ethvert håp kunne utledes av den Allmektige Gud og ingen andre. Endelig kom daggry og forberedelsene til morgenforkynnelsen ble satt i gang. Hadhrat khalifatul masih Is ra ankomst til moskeen var blitt noe forsinket, og dette gledet venner av Khwaja sahib som benyttet anledningen til å tale til de oppmøtte enda en gang. Jeg var i mitt hus og gikk i hagen mens jeg ventet på at bønnen skulle begynne. Vårt hus grenser til moskeen. Jeg hørte stemmen til Shaikh Rahmatullah sahib som sa: Guds vrede! Noen få utspekulerte menn ønsker å ruinere bevegelsen ved å oppnevne en ungdom som kalif. Tankene mine hadde for øyeblikket slått seg til ro, og det slo meg
ikke at jeg var ungdommen som det ble referert til. I forbauselse fortsatte jeg derfor å fundere over disse ordene, men jeg kunne ikke forstå deres innhold. Etterfølgende hendelser demonstrerte allikevel at hans bekymring ikke lot seg forsvare. Kalifer utnevnes ikke av mennesker. Gud derimot hadde allerede besluttet at denne ungdommen, som fra deres ståsted ble sett med argusøye, en dag skulle bli kalif, og at Den utlovede messias as budskap ville spres til verdens hjørner gjennom han. Gud hadde bestemt seg for å bevise at Han var Allmektig, at Han ikke behøvde hjelp i fra noe hold. Disse mennene som prøvde å kjempe mot den guddommelige plan så ut til å tro at de hadde en instinktiv forutanelse om fremtidige hendelser, som alt var forordnet av Gud. Og så ble spørsmålet grundig drøftet, og alle aspekter i saken ble forklart for forsamlingen før Hadhrat khalifatul masih ra ankom. Omsider kom Hadhrat khalifatul masih ra og innledet forkynnelsen. Teksten han hadde valgt å resitere var hentet fra kapitlet ved navn Buruj. Da han resiterte følgende ord:
Sannelig, de som (skaper) prøvelse for troende menn og kvinner og ikke angrer etter det for dem er Helvetes straff, og for dem er det en brennende straff, gav dette utslag i en sterk påvirkning på hele forsamlingen. Det opplevdes som om verset nettopp hadde blitt åpenbart for denne anledningen. Tilbedernes hjerter ble fylt av frykt for Gud og bønnerommet fremstod som en sørgehall. Selv om alle strevde ytterst for å holde tilbake følelsene, tvang høye stønn og gråtelyder seg frem fra tilbederne, så høye at kanskje aldri har en mor grått så sterkt over sin eneste sønns død. Ikke en mann var tilstede som ikke gråt. Selv Hadhrat khalifatul masihs ra stemme ble kvalt i overfloden av følelser. Det var en merkelig følelse som opplevdes hos alle tilstedeværende, så spesiell at Hadhrat khalifatul masih ra gjentok verset enda en gang. Nå virket alle i forsamlingen halvdøde, og med unntak av noen få ulydige sjeler som var tilstede, følte alle en lettelse og en fornyelse i sin tro og et fullstendig fravær av selviske tanker. Det var et himmelsk tegn vi var vitne til den dagen, en skjebnebestemt hjelp som var blitt oss gitt. Etter at forkynnelsen var kommet til ende, og Hadhrat khalifatul masih ra hadde forlatt moskeen, tok noen menn fram en tekst skrevet av Den utlovede messias as i en anstrengelse for å overtale de oppmøtte om at Anjuman alene var rettmessig
etterfølger. Folkemassen var allerede overveldet av frykt for Gud, og skjelnet ikke hva tekstens virkelige formål var. De kom derfor regelrett til at Den utlovede messias as hadde bestemt for Anjuman til å ta over etter han. Men ingen så ut til å vite hvorfor denne oppfatningen spredte seg blant massen, og hva som lå skjult og snart kom til å vise seg. Endelig kom møtets time, og menneskene ble bedt om å samle seg på taket til Mubarak moskeen (moskeen som ligger vegg i vegg med huset til Den utlovede messias as, og som han ba sine fem daglige bønner i). Dr. Mirza Ya qub Baig kom bort til meg og ba meg informere Hadhrat khalifatul masih ra om at det ikke var grunn til å frykte noen form for problemer lengre, nå som alle hadde blitt forklart at Anjuman var den rette etterfølgeren etter Den utlovede messias ra. Jeg oppfattet tomheten i hans utsagn og tenkte for meg selv at det beste var å forbli stille. Men da gikk dr. Ya qub Baig til Hadhrat khalifatul masih ra selv. Jeg gikk også dit. Straks han møtte Hadhrat khalifatul masih ra forklarte han seg for han; Velsignet! Alle personer har fått det forklart for seg at Anjuman er den rettmessige etterfølger etter Den utlovede messias as. Til dette svarte Hadhrat khalifatul masih: Hvilken Anjuman? Den Anjuman som du oppfatter som den rettmessige etterfølger etter Den utlovede messias as har ingen status etter
bestemmelsene. Dette var kanskje den første gangen det gikk opp for støttespillerne til Khwaja sahib at problemet ikke lot seg løse så enkelt som de hadde forestilt seg. Selv om de hadde forestilt seg alle mulige vanskeligheter og forberedt menneskene etter disse, så de før dette ut til å opprettholde håpet om at Hadhrat khalifatul masih ra skulle slutte seg til dem, da hans motstand ville slå tilbake på han selv og styrte han. De hadde håpet at han skulle avgjøre spørsmålet i deres favør. Det var på denne bakgrunn at mange av støttespillerne til Khwaja sahib som trodde på Hadhrat khalifatul masih I ra godhet pleide å proklamere Takket være Gud, spørsmålet har kommet opp til avgjørelse under tiden til en så uselvisk person som Khalifatul masih I ra. Hvem vet hva dette ville ledet til dersom det hadde oppstått senere? Etter at massen av mennesker hadde samlet seg kom Hadhrat khalifatul masih til moskeen. Tallet på fremmøtte lå et sted mellom 200 til 220 menn. De fleste av dem var delegater fra ulike Ahmadiyya avdelinger. Fra en uvitende tilskuers ståsted ville synet av over 200 menn, på et bart gulv uten tepper, sittende på taket av en moske kunne oppfattes som ubetydelig, og kanskje også ringeaktende. Men dette var menn hvis hjerter rant over av troen på Gud og en ubestridelig lit til Hans
løfter. Dette var den mest betydningsfulle forsamlingen i Ahmadiyya bevegelsens historie, og derfor like viktig i forhold til fred og fremgang på jorden. I dag vil den overfladiske tilskuer la seg fortrylle av fredskonferansen i Paris og all dens prakt og storslåtthet, men et mye større øyeblikk var det da forsamlingen stod overfor vedtaket som ville være avgjørende for menneskehetens historie og dens videre fremgang. Spørsmålet som stod til avgjørelse var hvilken retning skulle Ahmadiyya bevegelsen ta? Skulle den følge samme retning som de moderne parlamenter og organisasjoner, eller var den ment å følge i fotsporene til tilhengerne av Den hellige profeten sa? Spørsmålets karakter innebar derfor at avgjørelsen som var i ferd med å fattes, også kom til å avgjøre skjebnen og fremtiden til hele menneskeheten. Det er kanskje for tidlig for folk å oppfatte foreløpig, men det vil ikke gå mange år før de vil innse at denne stille bølgen av religiøs entusiasme var mye renere, sunnere og ledende i ferden mot fred på jorden enn det de mest spektakulære politiske aktivistene i vår tid noen gang vil være. Men for å gå tilbake til beretningen. Menneskene hadde samlet seg på taket. Hadhrat khalifatul masih ra hadde også kommet. Det var blitt gjort klar en plass i midten til han, men han avstod fra å stå der og tok til å tale fra nordsiden av taket,
den delen av taket som Den utlovede messias as hadde bygget selv. 9 Fra dette stedet begynte han å tale. Han sa at spørsmålet om kalifatet måtte overlates til Sharia, dvs. islamsk lov, å avgjøre. Han la til grunn at bevegelsen ikke kunne ha en fremgang uten en kalif. Videre sa han at Gud hadde gitt budskap om at for alle som vendte seg i mot han ville 9 Mubarak moskeen var i begynnelsen veldig liten i størrelse. Den ble bygget av Den utlovede messias as lenge før han hevdet sitt guddommelige oppdrag. Til å begynne med var den kun ment å være et sted for han å søke tilflukt og et sted han i ensomhet kunne tilbe Gud. Den ble bygget over veien som knytter seg til hans hus, og som hadde blitt dekt over med et tak for å oppfylle sin hensikt. Det var kun tretti personer som kunne be i den samtidig. Etter kunngjøringen om åpenbaringen, økte bosettingen i Qadian og bevegelsen økte i antall medlemmer. Moskeen ble utvidet ved hjelp av pengeinnsamling i bevegelsen. En plantegning av moskeen er gitt nedenfor: QuickTime and a TIFF (LZW) decompressor are needed to see this picture.
Gud gi han en jama at av nye tilhengere; derfor ville han ta lite hensyn til hva de kom til å avgjøre, og derfor var det gjennom Guds nåde at han stod fast ved sin overbevisning om at Gud ville forbli hans Hjelper. Refererende til svarene fra Khwaja Kamaluddin og Maulawi Muhammad Ali fortsatte Hadhrat khalifatul masih ra : Det er folk som ville fortalt meg at kalifens oppgave utelukkende består av å lede forsamlingen i de fem daglige bønner, ved begravelser og i gjennomføringen av bai at fra nye medlemmer. Dette er et resultat av uvitenhet og uforskammethet; slike menn burde derfor angre og be om tilgivelse, for ellers vil skade sannelig ramme dem. Han fortsatte videre: Dere har påført meg stor smerte gjennom deres handlinger, og brakt forakt overfor kalifatet som institusjon; dette er grunnen til at jeg denne morgenen ikke stelte meg på den delen av moskeen som er bygget av dere; jeg står i stedet på den delen som ble bygget av Den utlovde messias as selv. Samtidig som han fortsatte med sin tale hadde hele massen, med unntak av noen få forsteinede sjeler, åpent sine hjerter for budskapet, og i løpet av kort tid hadde de samme menn som tidligere hadde bestemt seg for å avsette den store Nuruddin fra sin posisjon, nå forstått sin dumhet, og omvendt seg fra å være motstandere til å bli
kalifatets varmeste tilhengere. I forlengelse av talen kritiserte Hadhrat khalifatul masih ra også de som hadde brukt tid på å organisere møter til støtte for kalifatet, med den begrunnelse at når kalifen selv hadde samlet folk til møte, hadde de ikke noe med å arrangere egne separate møter, ei heller hadde de tilstrekkelig godkjenning til dette fra kalifen. Etter at han hadde avsluttet sin tale ba noen personer om tillatelse til å komme med utspill. Allikevel var det lite som gjenstod usagt, for med unntak av noen få hadde flertallet akseptert kalifatet som overordnet. Nawab Muhammad Ali Khan, min svogerbror, og jeg ble bedt om å dele vårt syn. Vi sa at det synet som Hadhrat khalifatul masih ra hadde gitt uttrykk for, var det samme synet som vi hadde holdt fast ved hele tiden. Etter oss ble Khwaja sahib bedt om å si noen ord. Han fant det hensiktsmessig å utrykke seg med et diskret ordelag. Fornyelse av bai at Deretter sa Hadhrat khalifatul masih ra at han fant det rettmessig at disse personene fornyet sitt troskapsløfte, og ba Khwaja sahib og Maulawi Muhammad Ali om å trekke seg tilbake og tenke over situasjonen, og først når de følte seg virkelig klare skulle de begge komme alene og gjennomføre
bai at. Og så, vendt mot Shaik Ya qub Ali, redaktør for Al-Hakam, som hadde arrangert en underskriftkampanje i støtte til kalifatet, sa Hadhrat khalifatul masih ra at han også hadde begått en feil og at han også derfor burde fornye sitt troskapsløfte. Følgelig fornyet disse tre mennene sitt løfte gjennom deltakelse i bai at, og møtet ble hevet. For øyeblikket opplevde alle en iboende følelse av tilfredshet, og vi var i den tro at skjebnen hadde reddet bevegelsen fra a grave sin egen grav. Men Maulawi Muhammad Ali og Khwaja Kamaluddin som begge nettopp hadde fornyet sine løfter til bevegelsen følte seg dypt krenket, og etterfølgende hendelser viser tydelig at fornyelsen av bai at var tilgjort. De betrodde aldri, på en oppriktig måte, kalifens autoritet og posisjon. Det er blitt rapportert (av Maulawi Abdur Rahim Nayyar som i disse dagene hadde et nært bånd til disse mennene) at idet mennene hadde steget ned fra taket til moskeen skal Maulawi Muhammad Ali ha sagt følgende til Khwaja sahib: I dag har vi blitt krenket på det sterkeste, og krenkelsen overgår det jeg kan tåle. Det er som om vi har blitt skamslått med sko foran offentligheten. Man kan nok undres over denne mannens grad av oppriktighet, som i dag utgir seg for å være bevegelsens reformator!
Dersom Maulawi Muhammad Alis utsagn og dets sannheten kun lot seg utlede av den ikkebevisende vitneerklæringen til Maulawi Abdur Rahim Nayyar, ville jeg ikke inkorporert det her. For uansett grad av pålitelighet, ville han fremdeles vært det eneste vitnet tilstede, mens jeg har som mål å fremlegge faktum som bygger på ugjendrivelige bevis. Men slik senere hendelser har vist, at Maulawi Muhammad Ali fornyet sin bai at ved Hadhrat khalifatul masih ra kun drevet av frykt og av det som var han formålstjenlig, har vi ingen grunn til å ikke tro på Maulawi Abdur Rahim Nayyars forklaring. Det eksisterer også en annen hendelse som bekrefter M. Abdur Rahims historie. Rett etter dette møte, ved en spesiell anledning der jeg var i selskap med Hadhrat khalifatul masih I ra ble det gitt han en beskjed fra Maulawi Muhammad Ali om at sistnevnte som følge av den fornærmelse og ydmykelse han var blitt påført, hadde besluttet å forlate Qadian. Dette støtter klart opp om historien til M. Abdur Rahim Nayyar. Det er hundrevis av personer som har bevitnet disse hendelsene. Blant personene som deltok på dette møtet, finnes det noen som har sluttet seg til Maulawi Muhammad Alis gruppe, og andre som har avlagt bai at ved min hånd. Men jeg har håp om at dersom noen under ed skulle komme
til å måtte beskrive disse hendelsene, så ville parter fra begge sider, samstemmige i sine vitnesbyrd, vitne om sannheten i faktum slik jeg har beskrevet det. Det vil vanskelig la seg gjøre for noen å skjule faktum av slik viktighet; faktum relatert til en forsamling av slik størrelse. Før fortsettelsen av beretningen om disse hendelsene, ønsker jeg å foreta en liten digresjon slik at jeg kan beskrive for leserne hvilken moralsk tilstand disse mennene befant seg i. Dette vil gjøre leserne i stand til å selv bedømme hvor oppriktig Maulawi Muhammad Ali og hans tilhengere har vært i sin atferd. Da Khwaja Kamaluddin for første gang returnert hjem fra England, holdt han et foredrag om splittelsen. Under foredraget refererte han til fornyelsen av bai at, men han fremstilte hendelsen på en merkelig måte. Han presentere det som om Hadhrat khalifatul masih I ra, i visshet om disse mennenes åndelige perfeksjon, hadde invitert dem til å delta i en spesiell bai at med han. Enhver som leser gjengivelsen av forløpet slik jeg har gitt, vil være i posisjon til å forstå at en person som beskriver bai at utført under forholdene som en vennlig tjeneste eller begunstigelse, og på dette vis misleder andre, vanskelig kan fortjene vår respekt. Følgende var de faktiske ordene til Khwaja sahib: Han (Hadhrat khalifatul masih I ra ) gjorde krav på
en ny bai at av meg. Dette er sant. Men hvilken type bai at dreide det seg om? Bai at-e-irshad. Kan dere i oppriktighet si at han fikk meg til å fornye min bai at? Det var sannelig Bai at-e-irshad og ingen fornyelse av bai at eller Bai at-e-taubah. Etter dette er det enda en type bai at, og det er Bai at-e-dam. Gå nå og slå opp i bøkene til sufistene for å finne ut av hvilken klasse blant disiplene som ble invitert til Bai at-e-irshad. De inviterer til Bai at-e-taubah når en ny disippel slutter seg til dem. Og når de ser i han en evne til lydighet, inviterer de han til Bai at-e-irshad. Og når de kommer til det stadium å ha fullstendig tillit til han, inviterer de han til Bai at-e-dam. (se Andruni Ikhtilafat-e-Silsilah Ahmadiyya kei Asab, s. 58). For så å fortsette; Hadhrat khalifatul masih I ra ergret seg over disse mennenes handlinger, og fikk dem til å fornye sin bai at. Men mens andre mennesker fikk sine hjerter renset gjennom denne opplevelsen, fremskyndte troskapsløftet økt hat blant disse mennene. Den eneste påvirkning hendelsen hadde på disse mennene var at de i motsetning til tidligere, da de åpenlyst gav uttrykk for sine følelser, nå tok seg til å skjule dem i påvente av det psykologiske tidspunkt da denne vulkanen av hat skulle få et utbrudd og tilintetgjøre Ahmadiyya konstruksjonen. Fra dette øyeblikket av