Boston College- for Psykologstudenter Boston College er en privat Jesuitt-eid institusjon, og rangeres som ett av de mer anerkjente collegene i USA, nå tilhørende en gruppe ofte referert til som den nye Ivy league. Under søknadsprosessen utmerket Boston College seg ved å fremstå som en seriøs institusjon, som tok stolthet i å kombinere sine lange akademiske tradisjoner med knallhard satsing på studentene sine. Vel vitende om at USA også er ett av de mest fremgangsrike og nytenkende landene i verden, innen psykologisk forskning, var det dermed med ikke så rent små forventninger at vi, etter en lang søknadsprosess, pakket sakene våre og forlot Bergen en varm dag sent i August. Ankomst Vi kom til Boston under en hetebølge som senere førte til restriksjoner på vannbruken og glade solbrune smil rundt munnen på de fleste utvekslingsstudentene. På forhånd hadde vi ordnet oss med henting på flyplassen og tak over hodet til den første uken, som vi og hadde satt av til å lete etter leilighet. Dette viste seg også å være vel brukte dager, og vi anbefaler sterkt å komme ned en tid i forveien slik at man får funnet seg et sted å bo og komme i orden. En annen ting vi bare vil anbefale med en gang er å, om mulig, finne seg hjem å bo i frem til man finner seg en leilighet, det koster fort penger å bo på hostel, og det kan være litt kjipt å ha absolutt alle tingene sine på en slik fremmed og svært midlertidig plass. Det gikk heldigvis ganske fort å ordne seg boplass når vi først fikk ut fingeren og kom oss til det såkalte reslife office der et smilende personale stod klar til å hjelpe oss med å finne frem i utleie jungelen, komme med gode tips om hvordan vi skulle unngå å bli lurt, hvor man burde bo etc. På reslife office er det også gode muligheter for å møte likesinnede, og for oss var det også der vi etter kort tid skulle møte 4 av de som skulle vise seg å bli våre gode hus- kamerater, medsammensvorne og venner i nøden. Alt i alt gikk det kun 10 dager fra vi først hadde satt våre bein på amerikansk jord til vi hadde grunnlagt et lite Europa, i et forholdsvis fint 2 etg. hus langs skolebussruta. Huset delte vi med to franskmenn, en ire og en brite- i alt seks mann til sammen, og det ble funnet gjennom utleiebyrået Great Places, en av de nærmeste naboene til Campus. Fadderordning Da vi ble tatt opp som studenter ved BC fikk vi alle et tilbud om en IA(International Assistant) som skulle hjelpe oss å navigere i den praktiske og sosiale jungelen som ventet oss den første tiden. Spesielt var dette tilbudet nyttig for de som reiste alene, og selv om det var veldig variabelt hvor mye de forskjellige IA`ene stilte opp på eget initiativ, var det likevel trygt å godt å ha en kontaktperson å spørre eller henvende seg til hvis det var noe man lurte på. Før vi startet forelesningene ble det også arrangert en "International student orientation week"- en slags fadderuke- analog hvor man fikk sjansen til å gjøre seg kjent med både den tidligere nevnte IA`en sin, og de andre utvekslingsstudentene. Vi merket at vi som reiste sammen, og dermed alltid kjente noen fra før av, ikke i så stor grad ble avhengige av våre IA`er som enkelte andre. Dette var noe som skulle gå igjen hele oppholdet gjennom, og både på godt og på vondt, men stort sett viste det å være to seg som ingen hindring for å bli kjent med nye, så lenge vi hadde en bevissthet rundt det. Vi ble for eksempel svært godt kjent med mange av de andre utvekslingsstudentene og noen av deres IA er bl.a. gjennom de hyppige sosiale arrangementene som fant sted både i og utenfor BC s regi. Skole 1
Da vi bestemte oss for å reise til Boston College var det, i alle fall oss bekjent, som de første psykolog studentene noensinne til å reise dit via UiB sine avtaler. Rent praktisk betydde dette blant annet at vi trengte å nedlegge en ganske stor egen- innsats for å skaffe til veie fag, etablere kontakter og ordne ting på forhånd. Fagene skal forhåndsgodkjennes hjemme og det kunne til tider være en ganske stor jobb å tilfredsstille alle parter. Utfordringene lå bl. a. i at fagtilbudene ved Boston college ofte varierer mye fra semester til semester, og spesielt mellom høst og vår, men også fordi det av og til var vanskelig å få kontakt med foreleserne på mail, noe du igjen helst vil fordi du er avhengig av å skaffe til veie en god del dokumentasjon om hva faget inneholder før du drar. Dette er faktisk et slags paradoks, fordi når du først har kommet deg av gårde, og fått oppholdet godkjent av universitetet er det forholdsvis enkelt både å få tak i forelesere, finne fag, bytte om på timeplaner og komme seg inn på både lukkede og åpne kurs, dersom man bare møter opp i klassen, under det som kalles add/drop week. For den jevne BC student virket det som det var først under denne uken at timeplanen ble til, og at mange prøvegikk på forelesninger i forskjellige fag tidlig i uken, for så å velge det som virket mest appellerende til deres ambisjoner, timeplaner osv. Dette var også en veldig grei ordning for oss, som vi fikk nyte litt av godene av, siden vi hadde fått forhåndsgodkjent flere fag enn nødvendig, og dermed stod frie til å velge blant disse på bakgrunn av inntrykket vi dannet oss de første forelesningene. Eventuelle endringer utover dette må (og måtte) selvfølgelig klareres med UiB, men så lenge det er av de rette grunnene viste dette seg også å være en ganske rett frem prosedyre. Da vi kom til BC og de første infomøtene stod det først uklart for oss om vi var såkalte grad. eller undergrad. studenter. Vi var på alder med de fleste grad studentene og kanskje fordi vi er godt vant med å være en prioritert gruppe hjemme i Bergen som profesjonsstudenter hjemme følte vi oss også fort som en del av disse mer voksne studentene. Det viste seg imidlertid etter hvert at de fagene, og muligens de plassene vi hadde blitt tildelt gjennom UiB s avtale, var under-grad. og at uansett hvilket nivå studenten måtte befinne seg på hjemme var det minst like viktig hvor mange år (kvantitativt) den enkelte student hadde å vise til på universitet. I USA er undergrad, som i teorien skal tilsvare Bachelor, på fire år og noe de aller fleste gjør rett etter High- School. Studentene er dermed som oftest mellom 17-22 år, og mange av de vi snakket med bar preg av at det de tok nå ikke nødvendigvis kom til å korrespondere med eventuelle senere graduate studier- noe de heller ikke behøver, med mindre man skal bli lege. Det kan sies mye om forskjell i studietradisjoner, progresjon og inndeling mellom Europeiske og Amerikanske universiteter, men kort fortalt opplevde vi i vårt møte med prestisje colleget BC det som en relativt stor, om enn litt diffust definerbar nivå forskjell (i alle fall på undergrad der vi gikk) og med klar fordel Europa/Norge/UiB. Det er mulig at Profesjonsstudiet i Psykologi stiller i en liten særstilling, ettersom det etter kun ett år med kvalifisering/introduksjon stilles relativt voksne krav til studenten, men det er også mulig at det er sånn for alle norske studenter på dette nivået. Ikke vet jeg, men i en del av fagene på BC opplevdes det rett og slett som å gå på videregående igjen. Dette både med tanke modenheten til de andre studentene, og deres innspill i timene, det faktum at det ble ført fravær i hver eneste time og at vi hyppig hadde hjemmelekser - til alt overmål ganske omfattende og tidkrevende, men på alt for lavt nivå til at det klarte å vekke noe motivasjon og/eller inspirasjon hos noen av oss. Ikke var det noen tradisjon for å gå ut og diskutere fagene etterpå heller, da stort sett ingen av klassekameratene våre var gamle nok til å komme inn på utesteder og pub er. De fleste av dem virket da heller ikke så interesserte i dette, evt. så hadde de sine egne kanaler for slikt som vi aldri fikk ferten av. Nå skal det være sagt at det var en viss forskjell mellom de ulike fagene. En av underviserne fikk faktisk sparken i løpet av semesteret pga for lite utfordrende og faglig 2
fokus(det var sy-forening hver gang), mens vi la pinlig merke til at andre forelesere så ut som de følte seg svært tøylet av noen av elevenes manglende interesse, initiativ og nivå. Etter at jeg klarte å byte ett innføringsfag med et grad. fag opplevde jeg en ganske drastisk forbedring av nivået på undervisningen, med overgang til lesning av primærlitteratur, oppgaveskriving, lange diskusjoner og forholdsvis høyt arbeids-/produskjons- press. Andre studenter vi ble venner med, som og tok grad fag opplevde også i mye større grad at de ble utfordret, og på mange måter ville nok dette nivået passet en profesjonsstudent fra Norge mye bedre. Men, her kommer det også inn ett dilemma. Full graduate linje kan nemlig være vanskelig å komme inn på, både fordi det kan tenkes å ikke tilbys nok fag innen det semesteraktuelle emnet i psykologi, og fordi arbeidsmengden ved et grad studie er så mye høyere at de fleste tar bare 2-3 fag, mot 5 som er vanlig for undergrad. Dette blir av BC også godkjent som et fulltids studium, men jeg ser for meg at man kunne komme til å havne i trøbbel hjemme, med Lånekassen, som jo krever et fastsatt antall studiepoeng, som i utgangspunktet korresponderer med 5 fag á 3 credits i USA. Graduate fagene belønnes ikke med flere credits, men skilles av på sitt høyere nivå. Da vi reiste nedover var det oss bekjent ingen måte å skille slik mellom fagene i oversettelsen fra amerikanske til norske poeng. Begge vi som reiste til Boston denne gangen endte til slutt opp med å ta 4 fag der, og ett ekstra hjemme enten semesteret før, eller semesteret etter utvekslingen. Dette fungerte som en passelig arbeidsbelasting tatt i betraktning alt det andre vi nye vi måtte sette oss inn i og forholde oss til, samt at fagene, skjønt de ikke var så utfordrende, tok mye tid å følge opp i form av obligatoriske lekser. Alt i alt opplevde vi nok at ett semester var litt for kort til å komme seg helt inn i det amerikanske skole systemet. Man rekker liksom akkurat å komme i kontakt med hva som forventes av en og hva en bør prioritere. For meg tok det f. eks hele semesteret å lære meg å skrive små konsise papers om emner, uten å bli like omfattende og perfeksjonistisk som man gjerne er med de få store oppgavene vi skrive hjemme. Sosialt Det er kanskje utvekslingsstudentens svøpe, men vi fant det overraskende vanskelig å komme virkelig inn på de amerikanske klassekameratene, så vel som de internasjonale assistentene våre. En ting kan være at fadderuken la veldig opp til at de internasjonale studentene skulle finne hverandre og knyte bånd. En annen ting kan være at vi, henholdsvis 23 og 24 år gamle, fant at vi var langt de eldste i de aller fleste forsamlinger. I og med at vi var på alder med Graduate studenter og ferdig utdannede, men gikk på undergrad studier, og ble introdusert til den noe yngre sosiale scenen, havnet vi ofte mellom to stoler. Mens de vi ble kjent med på skolen og gjennom sosiale arrangement sjelden var gamle nok til å bi med oss ut, eller på konsert, var vi absolutt mest tiltrukket av slike typer aktiviteter. Vi måtte ofte velge mellom å dra ut på byen i Boston og møte de innfødte, eller å være med skole- og utvekslings- vennene våre. Aldersforskjellen manifesterte seg også som en avstand mellom oss og de andre på skolen i form av forskjellige interesser og grad av identifisering med fagene. Kulturforskjeller for øvrig var med på å forsterke denne avstanden, da religion, sport og festing var mye viktige størrelser i folk sine liv, enn det vi klarte å relatere til. Både tiden vi hadde til rådighet og kulturen jobbet også mot oss med tanke på å komme virkelig innpå folk, og det som vi opplevde som en flom av positivitet og imøtekommenhet til å begynne med, ble etterhvert til en barriere av overfladiske konvensjoner som det til tider kunne være vanskelig å komme gjennom. Men vi kom dog igjennom til noen, og holder fremdeles kontakten med disse i dag. I den grad vi fikk "venner for livet" i løpet av oppholdet i USA, var det imidlertid stort sett Europeere og Australiere, noe som kanskje er litt rart i og med at vi var i USA. Et grep som f. eks vi kunne ha gjort for å endre dette, 3
var å legge ned en litt større innsats i å forsøke å sammen med også amerikanere i tilegg til utvekslingsstudenter. På den måten kan man både nyte godt av å ha venner som kan leve seg inn i og dele de opplevelser som utvekslingsstudenter alltid vil ha både på godt og vondt, men også få en lettere vei inn i de amerikanske studentenes sosiale hverdag. Vi kan imidlertid ikke få understreket nok at man bør ta særlig hensyn til alderen til de man velge å bo med, og det være seg amerikanere eller europeere, søke å finne noen man er sånn noenlunde jevnaldrende med. Praktisk Det er alfa og omega å ha en plass og bo imens man ordner seg en mer permanent bopel, og Great Places et rimelig byrå med hyggelige mennesker som kan hjelpe til med å finne hus og leiligheter i alle størrelser og med eller uten andre studenter. Et hett tips når det gjelder valg av plass er at det ligger ved ruten som shuttle(skole) bussen går et sted, slik at det ikke blir uhensiktsmessig langt å gå for å komme seg til skolen, eller Boston sentrum. I starten av semesteret pleier folk å sette ut møbler på gaten slik at man kan ta. Vær meget skeptisk til å ta inn slike møbler, og spesielt senger/madrasser og lignende. Når man sier Don`t let the bed bugs bite så er det ikke bare en billedlig måte å si drøm søtt på, men også et bokstavelig ønske om at det ikke skal være bed bugs i senga. De er små, legger mange egg, biter hardt og gir kløende stikk, pluss at de er nesten umulige å få bort. Om man har fått de må man exterminate hele rommet og behandle alle klærne sine. Det er lurt å ordne seg Bank of America bankkonto, og da så tidlig som mulig siden det tar lang tid å overføre penger fra bankkontoen i Norge til Bank of America kontoen. Når de er overført, er det lett og disponere de med kredittkort og en oversiktelig nettbankfunksjon hvor man kan betale regninger. Merk at man kan overdra kortet, men at for hver gang det blir overdratt er det et gebyr på $20. For hver gang. Selv om amerikanerne synes det er neat at vi har bilde på de Norske kredittkortene våre, er de ikke så imponerte at det kan brukes som identifikasjon. Om man skal komme inn på barer eller få kjøpt alkohol må man presentere Amerikansk id, Amerikansk førerkort eller passet sitt. Videre kan det være lurt å ta med seg en norsk strømdeler, slik at man slipper å kjøper så mage adaptorer til alle sine norske dingser. Sport er ENORMT stort på BC så ta med trenings tøy og joggesko hvis du vil henge med i svingene. Oppsummering Alt i alt bød Boston turen oss altså på både gleder og skuffelser. Mens noen av de utfordringene vi stod ovenfor har blitt fokusert på her, laget vi også en blogg under oppholdet som fokuserte mer på gledene. Denne bloggen ligger fremdeles ute og kan finnes under: http://mennpanaade.blogspot.com/. Selv om vi ikke fikk det faglige utbyttet vi hadde håpet på er det liten tvil om at vi lærte masse om både oss selv og andre, og vår evne til å komme nye kulturer i møte og kanskje bli nødt til å justere oss litt selv. Boston var en fin by, og det var mange gode opplevelser forbundet med oppholdet. Derfor, selv om denne rapporten nok fikk en litt negativ tone, vil vi ikke gå så langt som å fraråde folk fra å dra dit. Den aller største andelen av utvekslingsstudentene ved BC hadde det faktisk helt utmerket, og det virket også som en del av disse både opplevde at de ble faglig utfordret og hadde masse tid til opplevelser i tillegg. Vårt budskap går mer på at dette kanskje ikke er det beste stedet å reise for Profesjonsstudenter i Psykologi, og spesielt kanskje ikke for de litt eldre studentene, som er litt ferdige med den hardeste festingen. Dersom man skal reise nedover, er det absolutt å anbefale å sikre seg ett, eller to graduate fag, og benytte add/dropp week godt til å sile ut de dårlige foreleserne. Videre dersom man reiser på tredje semester og ikke femte står man noe friere til å velge fag da man både kan 4
slippe unna med å ta kognitive og sosialpsykologiske emner. Boston College er et vakkert college, med mange flotte folk og stolte tradisjoner. Det er liten tvil om at det går an å reise dit som norsk student og ha en fantastisk tid, med mange utfordringer og gode opplevelser. Vårt råd går ut til Profesjonsstudenter i Psykologi, og muligens også andre som kun har muligheten til å reise ett semester. Dersom man er veldig opptatt av det faglige utbyttet, kan det kanskje lønne seg å tenke seg om to ganger, evt. ta ekstra tid til fagutvelgelsen. 5