the curse of the drinking class

ZIMBABWE: Work is the curse of the drinking class I Zimbabwe er halvparten av befolkninga arbeidsløse. 60 prosent lever under FNs fattigdomsgrense. Ikke bare den harde hverdagen, men også arven fra kolonitida, er årsak til at flaska blir lett å ty til. I Zimbabwe: NINA MONSEN Spritkontrolloven som gjaldt i Rhodesia det koloniale navnet for Zimbabwe sa at ingen svarte hadde lov til å drikke øl fra flaske, vin eller sprit. Dermed ble mannen med ølflaska et frihetssymbol i Zimbabwe etter frigjøringa. Kampen mot alkoholen sto sterkt i arbeiderbevegelsen i Norge i 20 og 30-åra, liksom i folkelige kristne bevegelser. Slik er det ikke i Zimbabwe. Den mektige kirka er konservativ på de fleste punkter og taler for eksempel konsekvent mot kondombruk. De tidlige misjonærene var et ledd i koloniseringa av landet, og også etter frigjøringa har kirka stått på makthavernes side. Bare når det gjelder alkohol er kirka liberal og er slik med på å skape en apatisk befolkning. Fagbevegelsen er svak, med få medlemmer; formell sektor der bare et mindretall av befolkninga jobber, er bare 20 prosent organisert. Når i tillegg myndighetene priori- Mannen med ølflaska ble et frihetssynbol i Zimbabwe etter frigjøringa. terer arbeidet mot alkohol og narkotika lavt, er det ikke overraskende at rusmiddelproblemene øker. Mannen regjerer At mannen står med ølflaska og ikke kvinnen, er kulturbetinga. Tradisjonelt er det vanlig å brygge øl for å feire innhøsting, bryllup og andre kulturelle seremonier. Det er kvinnenes jobb å brygge og servere ølet. Bare enker eller gamle kvinner drikker hjemmebrygg. Innføringa av kristendommen og industrialiseringa forsterka kjønnsrollene, også i drikkevanene. Familier ble splitta da mannen måtte flytte til boligblokker i byen for å jobbe. Chibuku, et firma som lager hjemmebrygg på toliters plastikkfalsker, ble mannfolkas trøst mens de jobba i Salisbury, navnet på Harare til 1980. Chibukubrygget har klart seg bra i konkurransen med flaskeølet etter frigjøringa. Chibuku er billig. En liter 41 rus & avhengighet nr 5 1998

ZIMBABWE Zimbabwe, nøkkeltall Størrelse: 390 580 km² Befolkning: 10, 7 millioner (1994) Hovedstad: Harare, 1,2 millioner innbyggere (1992) Statsoverhode: Robert Mugabe, president Barnedødelighet: 81 per 1000 (Norge: 8 per 1000) Per capita GNP: $ 500 i 1994 (Norge: $26 390) Årlig økonomisk vekst: -0,5 % 1985-94 Årlig inflasjon: 19,4 % 1984-94 Kilde: The World Guide 1997/98 rus & avhengighet nr 5 1998 Ungdommen i Harare henter inspirasjon fra svarte amerikanere også når det gjelder rusmidler. koster en krone, mens en liter flaskeøl koster åtte kroner. Mannen har fortsatt å regjere på pubene og drikkesteden i Zimbabwe. Mange menn går på puben hver dag. De som jobber, drar dit etter arbeidstida, og blir til lenge etter at ungene har lagt seg. Få barn har kontakt med faren sin. Kona blir sjelden invitert med på puben. Det blir dårlig kommunikasjon mellom mor og far. Og farlige grenser tråkkes lettere over når man er påvirket. Prostitusjon er vanlig på alle drikkesteder. De verste barene kalles på folkemunne aids-fabrikker. Det fins ingen promillegrense i Zimbabwe. Det er vanlig å se at folk drikker mens de kjører. Lovene er strengere for offentlig transport, men rus er årsak til mange bussulykker, i tillegg til at bussene er i dårlig teknisk stand. Åpne grenser Da det enda var apartheid i Sør-Afrika, var grensene stengt mot de andre landa 42 i regionen. De boikotta sør-afrikanske varer som et pressmiddel mot apartheid-regimet. Apartheidlovene og handelsboikotten forsvant utover 1990- tallet. I 1991 ble det dessuten innført fri markedsøkonomi i Zimbabwe. Staten kutta ned på offentlige utgifter som en del av avtalen med Verdensbanken. Gapet mellom de sosiale laga i samfunnet økte, og en ny middelklasse oppsto. Noen få ble rikere, mens den gjennomsnittlige zimbabweren ble fattigere. Motemagasiner og moteklær ble tilgjengelige. Men de som har råd til moteklær, har også råd til motestoffer. Ecstasy og kokain er populære stoffer blant middelklassen, svart som hvit. I tillegg til økt bruk av narkotika, drikker byungdommen mye alkohol. Mange har ikke jobb. Dårlige låne og stipendtilbud gjør at mange slutter skolen etter ungdomsskolen. Jentene er ofte taperne. Foreldre er mer villige til å betale videregående skole for sønnene. Døtrene kan giftes bort og bli tatt vare på av ektemennene. For noen av jentene som nekter å følge denne normen, og som verken får skoleplass eller jobb, kan prostitusjon bli eneste utvei og alkohol og narkotika nødvendig for å holde ut hverdagen. Noen gutter prostituerer seg også. Den økte turismen i Zimbabwe har ført til økt sexturisme. De mange gatebarna i Harare som trenger penger for å overleve og mangler familie å støtte seg til, blir et lett bytte for denne turismen. Ungdomsopprør Den vestlige ungdomsbølgen med moteklær, festing og bilkjøring, er fersk i Zimbabwe. 70 prosent av befolkninga bor på landsbygda, hvor de fleste må bli voksne rett etter ungdomsskolen, som i Norge for to generasjoner siden. Utover 1990-tallet har det utvikla seg Fortsetter på side 44

Far tar pengene Ennette Chishanga jobber på en pub i Mbare, slumstrøket i Harare. De fleste som bor der er arbeidsløse, og barnearbeid er utbredt. Til og med under slik fattigdom finner menn penger til øl. Vi innkasserer 8000 kroner hver dag kun på ølsalg. Vi selger 5000 liter Chibuku på en god dag, sier Ennette. Hun bor selv i Mbare og kjenner mange av dem som kommer til puben. Noen tjener et par kroner om dagen på småjobber, som reparasjoner eller flyttehjelp. Få menn i Mbare går til sengs uten å ha drukket. Hvis jeg spør hvorfor de drikker opp de få dollarne de har tjent, svarer de at når de har slitt så hardt for penga, skal de nytes, sier hun. Ennette forteller at kvinner og barn blir ofre for menns alkoholisme. På det store frukt- og grønnsaksmarkedet selger kvinnene frukt og ungene saftposer eller bæreposer de har sydd av gamle sekker. Etter endt arbeidsdag må kvinnene gjemme pengene de har tjent for at ikke alt skal gå til øl. Ofte hjelper det ikke å gjemme pengene. Mannen vet hvor mye kona vanligvis tjener, og krever å få mesteparten. For barna er det enda verre. De får som regel ingenting av det de selv tjener, forklarer Ennette. I januar i år protesterte folk mot kraftige økninger i matvareprisene. Tåregasen fløt, soldater og tanks patruljerte gatene. Demonstrantene brant og ødela nesten alle butikkene i Mbare, men puben holdt åpen. Ingen knuste så mye som et glass. Demonstrantene kom innom, men de betalte for ølet sitt, forteller Enette. At puben fikk være i fred, mener hun viser hva stedet betyr for folk. Risikoen for at samlingsstedet kunne bli stengt, var ikke verdt å ta. Mange er alkoholikere og ville gått på veggen hvis puben stengte, sier Ennettte. - Få menn i Mbare går til sengs uten å ha drukket, sier Enette på puben Rufaro Marketing som her kaller opp ølbilen. I Mbare bor Ennette og mannen i et lite hus med to soverom og et lite kjøkken uten innlagt vann. Siden 1990 har de holdt på å bygge et hus i en av drabantbyene utenfor Harare. Vi har tre egne barn boende hjemme og har ofte besøk av barna til arbeidsløse slektninger. I november i fjor mista jeg en sønn av hjernehinnebetennelse. Det er helsefarlig å bo i Mbare. Vi er hundrevis om å dele noen få latrinedoer, hvor vi også må vaske oss i bøtte, sier Ennette. Ennette innrømmer at de kunne vært ferdige med det nye huset for lenge siden hvis de hadde brukt mindre penger på øl: Jeg og mannen min drikker øl hver dag. På jobb og hjemme ser jeg så mye elendighet at jeg føler jeg fortjener de ølene om ettermiddagen. Zimbabwe, rusmidler Universitetet i Zimbabwe og Hemil-senteret ved Universitetet i Bergen undersøkte bruk av rusmidler blant skoleungdom mellom 14-17 år i Zimbabwe i 1990 (2783 respondenter) og 1994 (3211 respondenter). Ungdommene brukte klart mindre rusmidler enn i Norge. Daglig bruk av rusmidler var svært uvanlig. Alkohol, tobakk, cannabis og sniffing var de mest brukte rusmidlene. Bruken var høyest i overklassen og den nye middelklassen, lavest i fattige byområder og på landsbygda og overalt høyest blant gutter. Bruken økte stort sett noe fra 1990-94, men gikk ned i fattige byområder. Bruken var høyest hos de med stor grad av vestlig kulturell orientering, lavest blant de med stor grad av lokal orientering. Undersøkelsen er blant de mest omfattende som er fortatt i Afrika sør for Sahara Kilde: Arne H. Eide: Rusmiddelbruk blant skolebarn i Zimbabwe, Stoffmisbruk 6/96 43 rus & avhengighet nr 5 1998

FREDRIKSTAD en ungdomsgenerasjon i hovedstaden Harare som kan sammenlignes med den Vesten opplevde i 1950 og 60-åra. James Dean er byttet ut med rap-artister og moten er annerledes, men mye er likt. I tillegg til vide klær og amerikansk sleng, har også narkotika blitt vanligere. Avdelinga for narkotika- og alkoholmisbruk i den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO) i Zimbabwe gjorde en undersøkelse som viser at 25 prosent av alle ungdomsskoleelever sniffer lim, 6 prosent bruker eller har brukt amfetamin, og 15 prosent bruker mbanje. Mbanje er navnet på den lokale hasjen. Det er det vanligste stoffet, fordi det er lett tilgjengelig. Noen etniske grupper i Zimbabwe har lov å røyke mbanje, fordi det er en del av tradisjonen. Blant resten av befolkninga er det forbudt. Mbanje blir røykt ulovlig både på landsbygda og i byene, og byungdommen har tatt stoffet til seg som en del av ungdomsopprøret. Generasjonskløften er stor. De voksne reagerer sterkt på ungdomstrenden og skriker sammen med media opp om klærne og språket som er lettest å legge merke til. Kinofilmer blir sensurert. Foreldre skriver sinte avisinnlegg om alle de stygge ordene rap-artister bruker. Økninga av narkotikamisbruket skrives det knapt om. Årsaken kan være en blanding av at media vil tie problemet i hjel, og at ungdomsbølgen er så ny i Harare at det er stor uvitenhet blant de voksne. At tenåringer banner og går på fest blir sett på som forferdelig nok. At de bruker narkotika eller drikker i tillegg, er nærmest utenkelig. Bor på gata For dem som ikke har familie å støtte seg til, er gata siste utvei. Antallet gatebarn har mangedobla seg de siste fem åra. I Harare er det flere tusen. I tillegg til økt fattigdom, har aids gjort tusenvis av barn foreldreløse. Castin ble 21 år åttende mai. Han har bodd på gata siden han var 12. Han rømte hjemmefra fordi stemora mishandla han. Lim er dop for smågutter. Jeg slutta å sniffe lim da jeg ble 16, sier han. Castin som har fått kallenavnet Dread etter deadlock-frisyren, bodde lenge på et hjem for gatebarn. Jeg og kameraten min, Freedom, stakk derfra. Lederne prøvde å ta fra oss stoltheten vår. De oppførte seg som misjonærene under koloniseringa. Først leser du bibelen, så får du hjelp. Jeg tror på gud, men ingen kan tvinge meg til å be, forklarer Castin stolt. Castin overlever på penger han tjener på å passe biler mens eierne er på jobb. Jeg kan tjene opptil 20 kroner om dagen. Det meste går med til sprit og mbanje, sier han og forteller at det blir vanskeligere å tigge jo eldre du blir: Det nytter ikke å tigge når du er så gammel som jeg, sier han. Noen av vennene mine prostituerer seg for å få ekstra penger. Selv kaller både Castin og Freedom seg kunstnere. Castin tjener litt ekstra penger på å selge batikk t-skjorter han lager på et senter for gatebarn. Freedom Jeg bruker dop for ikke å føle med så sulten, sier Castin (til høyre), her sammen med Freedom. er skuespiller, og har spilt i en kinofilm som handler om gatebarn. Jeg fikk godt betalt for filminnspillinga, men brukte opp alle pengene nesten med en gang. Jeg gikk på de dyreste klubbene, og begynte å høre på technomusikk. I den perioden begynte jeg å bruke dyre stoffer som ecstasy og amfetamin. En ecstasypille koster 100 norske kroner. Til sammenligning koster ett gram mbanje 2 kroner. Jeg bruker dop for ikke å føle meg så sulten, sier Castin. Det viktigste er å slutte før man blir gal. Jeg kjenner mange som er blitt gale av å sniffe lim, skyter Freedom inn. Freedom og Castin tror at ingen egentlig bryr seg om dem. De har liten tro på framtida i Harares gater. Jeg tror jeg kunne gjort store penger i London på å selge t-skjortene mine. Kanskje noen kan sponse turen for meg, drømmer Castin. En drøm som er vanskelig å oppnå når du ikke en gang har fødselsattest... rus & avhengighet nr 5 1998 44

ZIMBABWE La fyllikene være vi har viktigere ting å gjøre Chibuku, det billigste ølet i Zimbabwe serveres i enliters krus Joseph Jabangwe er informasjonskonsulent for den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO), og leder organisasjonen Zimbabwe Resource Centre for Drug and Alcohol Problems. Ressurssenteret er et samarbeidsprosjekt mellom ILO, regjeringa i Zimbabwe og Norge. I tillegg til ressurssenteret, har ILO og Norge starta Mobilizing Small Businesses, en organisasjon med mål er å få regjeringa, arbeidsgivere og arbeidere til å innse at alkoholisme er et felles problem som de må løse sammen Ressurssenteret starta i 1986. Norge er den største donoren. Organisasjonen jobber med forebygging og behandling på rusmiddelområdet. Vi begynte arbeidet der problemet er størst, i Mbare, den fattigste bydelen i Harare. Folk fra kirka, bystyret, ungdommen, kvinneorganisasjonene, politiet og skolene er med i en felles komité, sier Joseph. Den er fremdeles aktiv, men er for tida hemmet av urolighetene i landet. Flere lokalsamfunn har fulgt Mbares eksempel og starta sine egne komiteer. De fleste som har alkoholproblemer vil ikke innrømme det, som i Norge: Vi hadde et drop-in senter i Mbare i seks måneder. Ingen kom. Vi måtte legge senteret på is, og gå rundt å fortelle folk at alkoholisme er et problem. Nå begynner endelig folk å komme på egenhånd, forklarer Joseph Deretter organiserte vi tiltak på arbeidsplassene. Nå er 40 organisasjoner engasjert i forebyggende tiltak mot alkohol- og narkotikamisbruk. I landsbyen Mtoko nær grensa til nabolandene Malawi og Mosambik driver ressurssenteret en informasjonskampanje om farene med å bruke mbanje, den lokalproduserte marijuanaen. Det smugles inn mbanje fra nabolandene. Politiet registrerer nå nedgang i beslag av mbanje i Mtoko, hebder Joseph. Styrken til Zimbabwe Resource Centre for Drug and Alcohol Problems ligger i at det er et samarbeidsprosjekt. Det å kunne bruke politiet, skolevesenet og fagforeningene sammen er viktig. Vi prøver å få med oss så mange organisasjoner som mulig, for at arbeidet skal bli mer effektivt, sier Joseph, et sirkus med for mange organisasjoner som overlapper hverandre er ofte et problem. Helsevesen i krise Sosialarbeideren Dawn Wachenuka er representant for Sosialdepartementet på Ressurssenteret der all hjelp er gratis. Hun administrerer komitéene i distriktene, i tillegg til å jobbe med rehabilitering. Men alkohol- og narkotikaproblemet vokser raskere enn senteret. Rehabilitering er en langsom prosess. Ofte er det familiebakgrunnen som er årsaken til at noen har et narkotikaeller drikkeproblem. Å snakke med familien og prøve å få pasienten til å ville dra tilbake til dem er ofte vanskelig, sier Dawn. Ute i distriktene har de samme problem, det er for mye å gjøre for de få sosialarbeiderne som jobber der. Det hender jeg får til svar: La fyllikene være, vi har viktigere ting å gjøre, når jeg drar for å se hvordan det går med komiteen, sier Dawn. Hvis en person som søker hjelp er rusa når han kommer, henviser jeg ham til sentralsykehuset. Der blir han avruset og så sendt hit. Men pasientene blir sjelden lenge nok på sykehuset til å bli frisk. Nesten ingen får medisiner mot abstinenssmerter, forklarer Dawn som mener regjeringa burde bygge en egen døgnavdeling for senteret. En annen organisasjon har døgnavdeling med plass til 20 personer, og det er alltid fullt. Det er problematisk å henvise hvem som helst dit på grunn av at den er katolsk drevet, mener Dawn: De bruker ingen medisiner, kun åndelig hjelp i form av bønn og sang. Staten hjelper Ressurssenteret med personell og penger. Det viser at regjeringa i Zimbabwe nok innser at alkoholisme og narkomani er et alvorlig problem. Likevel taper alkohol- og narkotikaproblemet i konkurransen med andre problemer, som aids og tusenvis av gatebarn. Helsevesenet har dessuten blitt svekket de siste årene på grunn av den nye økonomiske politikken, med sterke nedskjæringer i offentlig sektor. Helsevesenet i Zimbabwe er blitt dårlig igjen, veldig dårlig, mener mange og peker på at svarte, nye Mercedeser og økt lønn til ministrene viser at penger finnes. NINA MONSEN er journaliststudent ved Harare Polytechnical College 45 rus & avhengighet nr 5 1998