Etterskrift I januar 2011 brakte en bølge av folkelige demokratibevegelser araberlandene til et veiskille, etter de verste ti årene i Midtøstens moderne historie. Araberverdenen har befunnet seg i krise helt siden terrorangrepene 11. september 2001. Hendelsene de siste ti årene har satt arabere og muslimer under større press enn noen gang tidligere. Vestens såkalte krig mot terror førte til full krig i Afghanistan og Irak, og til rakettangrep mot Jemen og Pakistan. Syria og Iran er blitt truet med angrep og regimeskifte. Innen araberverdenen har regimene brukt krigen mot terror til å slå ned på hjemlige opposisjonsbevegelser særlig islamistiske. Mens aldrende diktatorer forberedte sine sønner på å overta, ble ettpartistatene stadig mer undertrykkende. Snevre eliter som var lojale mot eneveldige herskere, beriket seg selv, mens raskt voksende ungdomsgrupper med stadig bedre utdannelse så seg om etter jobber og et anstendig liv, for bare å bli henvist til de arbeidsløses rekker. Enkelte prøvde å utfordre sine autoritære ledere med fredelige midler. Forfatterne av FN-rapporten «Arab Human Development Report 2004» skisserte en mal for politisk frihet i araberverdenen. Samme år dannet egyptiske aktivister bevegelsen Kifaya (ordet betyr «nok») for å protestere mot Hosni Mubaraks styre og forberedelsene til å la sønnen Gamal etterfølge ham som president. I 2004 stiftet dessuten Ayman Nour, uavhengig medlem av den egyptiske nasjonalforsamlingen, partiet Ghad (i morgen). Det at han var modig nok til å stille som motkandidat mot Mubarak ved valget i 2005, satte fantasien i sving hos egypterne. Men Nour måtte betale en høy pris. Han ble dømt for valgfusk og satt fengslet i mer enn tre år. I Libanon førte drapet på president Rafiq Hariri til massedemonstrasjoner som presset Syria til å trekke seg ut av Libanon, i det som ble kjent som selvstendighets-intifadaen. I Iran (en regional stormakt, men ingen araberstat) førte forfalskede resultater av presidentvalget i 2009 til Den grønne revolusjonen, der iranerne prøvde å gjenvinne politiske rettigheter fra den tilstivnede islamske republikken. Alle disse bevegelsene i Egypt, Libanon og Iran ble til slutt nedkjempet takket være innbitt motstand fra eneveldige herskere (i Libanons tilfelle av nabolandet Syria). Som avdøde Samir Kassir, den libanesiske journalisten som siteres i begynnelsen av boken, bemerket: Det er ikke hyggelig å være araber nå for tiden. Enkelte føler seg forfulgt, andre er plaget av selvforakt. Det råder en dyp uro i araberverdenen. Uroen hadde slått rot i alle lag av samfunnet og spredd seg til hele araberverdenen før det eksploderte i det som allerede kan betegnes som revolusjonsåret 2011. Det er vanskelig å forestille seg en mindre sannsynlig inspirator for revolusjonen enn en grønnsakshandler i det moderate Tunisia.
Mohamed Bouazizi var født og oppvokst i Sidi Bouzid midt inne i landet. Byen er et typisk eksempel på et sted utenfor allfarvei som neglisjeres av både turister og de styrende. 1 Bouazizi tjente så vidt til livets opphold, og bidro til å holde liv i mor og søsken med inntektene fra grønnsakskjerren. Etter alt å dømme var han en vennlig og populær mann. Han hadde gått videregående skole og var blitt glad i poesi og litteratur. Han var 26 år gammel, og håpet å kunne legge seg opp nok penger til å utvide geskjeften ved å investere i en varebil. Det var vanskelig nok å leve av å selge grønnsaker, om han ikke også måtte bestikke kommunale inspektører. Selgere i Sidi Bouzid hevder at de måtte betale bestikkelser på ti dinarer (omtrent syv dollar) for å få tillatelse til å stå på gaten med varene sine. Den som ikke føyde seg, fikk en bot på 20 dinarer for å selge uten tillatelse. Mohamed Bouazizi var blitt bøtelagt to ganger de siste to årene. 17. desember 2010 kom en 45 år gammel kvinnelig inspektør bort til Bouazizi. Han manglet tillatelse, han hadde ikke penger til bestikkelsen og heller ikke råd til enda en bot. Øyenvitner forteller at da Bouazizi protesterte mot at varene hans skulle konfiskeres, ble han slått i ansiktet av den kvinnelige inspektøren, og hun ba så to kolleger om å banke opp den unge selgeren og beslaglegge varene hans. Dette var en dobbel fornedrelse for Bouazizi. Han var blitt slått av en kvinne i full offentlighet noe som er helt uakseptabelt i det tunisiske samfunnet. Han gikk først til kommunen for å klage over behandlingen han var blitt utsatt for. Så ba han om foretrede for provinsguvernøren i Sidi Bouzid. Hos kommunen ble han banket opp på ny, og guvernøren ville ikke engang møte ham. Stilt overfor korrupsjon, urettferdig behandling og offentlig ydmykelse helte Mohamed Bouazizi brennbar væske over seg og satte fyr på seg selv utenfor guvernørens kontor. Innen skrekkslagne tilskuere greide å kvele flammene, var 90 prosent av kroppen forbrent. Han ble kjørt til sykehus og lagt på intensivavdelingen. Samme ettermiddag holdt Mohameds venner og slektninger en spontan demonstrasjon utenfor guvernørens kontor. De kastet mynter på metallporten og ropte: «Her er pengene!» Politiet spredde den rasende folkemengden ved hjelp av køller, men neste dag var de tilbake og var blitt mange flere. Den andre dagen brukte politiet tåregass og skjøt inn i mengden. Det nærmeste sykehuset meldte om dobbelt så mange innleggelser som normalt. To menn som var truffet av politiets kuler, døde av skadene. Mohamed Bouazizis tilstand forverret seg. Protestene i Sidi Bouzid ble kjent også i hovedstaden Tunis, der en urolig ung befolkning av universitetsutdannede, yrkesaktive og arbeidsløse brukte internett til å formidle historien om Mohamed Bouazizi. De gjorde ham til en av sine egne, og hevdet feilaktig at Bouazizi var arbeidsløs akademiker som var henvist til å selge grønnsaker for å få endene til å møtes. De opprettet en Facebook-gruppe, og historien ble raskt kjent også utenfor landets grenser. En journalist som arbeidet for den arabiske TV-stasjonen Al-Jazeera, fant historien på Facebook og gikk på lufta med den. Den statskontrollerte tunisiske pressen rapporterte ikke om urolighetene i Sidi Bouzid, men det gjorde Al-Jazeera. Historien fra Sidi Bouzid om de underprivilegerte som krevde sin rett mot korrupsjon og overgrep, ble et daglig innslag på Al-Jazeeras sendinger, som nådde alle araberlandene.
Mohamed Bouazizis selvofring mobiliserte befolkningens raseri mot alt som var galt i Tunisia under president Zine El Abidine Ben Ali: korrupsjon, maktmisbruk, likegyldighet overfor den vanlige manns situasjon og en økonomi som ikke ga de unge noen muligheter. Etter 23 år ved makten sto Ben Ali der uten svar. Men hvor utskjelt den tunisiske diktatoren enn var, var det hans kone Leila Trabelsi og hennes familie som ble det fremste hatobjektet. Det var allment kjent i landet at Trabelsi-familien hadde beriket seg, men ryktene ble nå bekreftet gjennom publiseringen av amerikanske diplomatrapporter fra Tunisia via WikiLeaks. Rapportene om Trabelsi-familiens ekstravaganser ble offentliggjort omtrent samtidig med at Mohamed Bouazizis tragedie ble kjent. 4. januar 2011 døde Mohamed Bouazizi av brannskadene. En enkeltpersons tragedie, en lokal protestbevegelse, en misfornøyd nasjon, sosiale nettsteder, arabisk satellitt-tv og WikiLeaks: Det var oppskriften på full politisk storm av 2000-tallsmodell. De første to ukene i januar spredde demonstrasjonene seg til alle større byer i Tunisia. Politiet svarte med vold, og mer enn 200 ble drept og flere hundre såret. Hæren i landet nektet imidlertid å skyte på demonstrantene. Da Ben Ali innså at han ikke lenger hadde en lojal hær i ryggen, og at ingen innrømmelser kunne blidgjøre demonstrantene, sjokkerte han nasjonen og hele araberverdenen ved å si fra seg makten og rømme landet. 14. januar reiste han til Saudi- Arabia. Jasmin-revolusjonen, som tunisierne selv kaller omveltningen, hadde fjernet en av de lengstregjerende autokratene, som hadde dominert arabisk politikk siden uavhengigheten. Tragisk nok fulgte en rekke unge menn Mohamed Bouazizis eksempel og satte fyr på seg selv for å vise sin desperasjon over egne autoritære regimer fem i Algerie, fire i Egypt, én i Mauritania i dagene 13. til 18. januar. Det ble også meldt om tilfeller i Marokko, Saudi- Arabia og Syria. Det kunne minne om selvmordsbomberne som hadde vært kjennetegnet på jihadist- og islamistbevegelsen menn som mente at livet betydde mindre enn saken de søkte å fremme. Kassir igjen: «Hvordan er en levende kultur blitt satt i vanry og dens folk forent i en kultus av elendighet og død?» Men mannen som setter fyr på seg selv, er svært forskjellig fra selvmordsbomberen. Bortsett fra det åpenbare faktum at selvofring ikke er til fysisk skade for andre, satte ikke disse mennene sine handlinger i forbindelse med sin muslimske tro. Al-Azhar, den gamle sunnimuslimske ortodoksiens bastion i Kairo, utstedte til og med en fatwa som fordømte selvofring som uforenlig med islamsk tro. Mennene som satte fyr på seg selv, handlet i protest mot politisk urett og samfunnsøkonomisk elendighet. De hadde ikke religiøse motiver. Dette er blitt gjenspeilet i protestbevegelsene som Mohamed Bouazizi og hans like har gitt inspirasjon til, som har vært utpreget sekulære av natur. Den tunisiske revolusjonens ringvirkninger kunne merkes over hele araberverdenen. Presidenter og konger fulgte engstelig med da en av deres egne ble styrtet av sitt lands borgere. Nesten uten unntak har de folkerike araberstatene store grupper unge arbeidsledige som i stadig sterkere grad gjør krav på grunnleggende rettigheter. Det er få ledere i araberverdenen i dag som kan føle seg trygge i stolen stilt overfor en slik folkelig reisning.
I januar 2011 ble Jemen rystet av masseprotester som krevde slutt på president Ali Abdullah Salehs 32 år lange regjeringstid og forkastet hans sønn som arvtager. I Khartoum demonstrerte titusener mot president Omar al-bashir, som har ledet Sudan siden 1989. I Jordan, et monarki der livstidsstyre og familiearvefølge er legitime institusjoner, var det også en serie demonstrasjoner som tvang kong Abdullah II til å avsette statsministeren og få innsatt ny regjering. Det var uklart hvor den neste folkelige oppstanden ville komme og hvor langt demonstrantene ville være villig til å gå for å hevde sin nyvunne frihet. Men alle andre steder syntes protestene å bli satt på vent mens Midtøsten og verden for øvrig så kampen for borgerrettigheter utfolde seg i araberverdenens mest folkerike stat, Egypt. «Folket burde ikke frykte sitt styre,» sto det på en plakat på Tahrir- (frigjørings-) plassen i sentrum av Kairo. «De styrende burde frykte folket.» Budskapet fanget øyeblikket idet flere hundre tusen demokratiforkjempere brukte sosiale medier til å organisere grasrotbevegelsen og fikk hele Egypt til å stanse opp. Den egyptiske revolusjonen ble kjent som 25. januar-bevegelsen etter datoen da demonstrasjonene begynte. Den besto av masseprotester i Kairo, Alexandria, Suez, Ismailiyya og andre byer. I 18 dager holdt utenverdenen pusten mens den egyptiske demokratibevegelsen utfordret Mubarak-regimet og vant. Regimet tydde til skitne triks mot demonstrantene. De satte fri straffanger fra fengsel for å skape frykt. Politifolk i sivil angrep demonstranter på Tahrir-plassen under dekke av å være en Mubarak-vennlig motdemonstrasjon. Presidentens menn grep til dramatiske virkemidler som å angripe demokratiaktivister fra heste- og kamelryggen. Men alle forsøk på å skremme ble slått besluttsomt tilbake, og tallet på demonstranter bare vokste. Hele tiden nektet de militære å støtte regimet, og erklærte demonstrantenes krav for legitime. Som Ben Ali før ham innså Mubarak at stillingen var uholdbar uten hærens støtte. 11. februar gikk han av, til stor jubel og vill feiring på Tahrirplassen. De væpnede styrkenes øverste råd tok kontroll over landet og oppløste nasjonalforsamlingen som et første skritt i overgangen til et demokratisk styre. Mubaraks fall ble således bare første trinn i den egyptiske revolusjonen av 2011. Da jeg i 2009 skrev epilogen til Araberne, konkluderte jeg som følger: «Hvis de arabiske folkene skal kunne nyte godt av menneskerettighetene og ansvarlige makthavere, sikkerhet og økonomisk vekst, vil de selv måtte ta initiativet.» Det har de nå gjort. Ved at de så modig har utfordret de sittende regimene og krevd grunnleggende rettigheter og politisk frihet, har folkene i Tunisia, Egypt og resten av araberverdenen en gang for alle stedt til hvile den myte at araberne som folkegruppe, eller muslimer mer generelt, ikke passer til å ha demokratiske verdier. Innbyggerne i araberlandene er mer selvhevdende i dag enn noen gang tidligere, og i kampen for sine rettigheter er de i ferd med å oppdage en ny verdighet. Det er vanskelig å tro at det som er vunnet i 2011, skal kunne tas fra dem igjen. Det betyr ikke at demokratibevegelsene i regionen raskt vil vinne frem eller at vi vil se en smertefri overgang fra diktatur til representativt styre. Mange av statene i regionen mangler stabile institusjoner som et åpent politisk system kan bygges på. Hvis de eneveldige herskerne i Jemen og Sudan blir styrtet, er det stor fare for at de vil etterlate seg et politisk vakuum. Og
selv de mest demokratiske statene finner det vanskelig å imøtekomme innbyggernes sosiale og økonomiske krav i den globale økonomien anno 2011. Men det som er vunnet i 2011, vil bli stående som milepæler i mange år fremover. Det maksimum av politisk frihet som én araberstat oppnår, vil bli målestokken som innbyggere i andre araberland vil dømme sine egne styresmakter etter. Og det er forandring i luften. E.R. Oxford, februar 2011 1 Disse opplysningene om Mohamed Bouazizis liv og død ble rapportert av journalisten Kareem Fahim etter en serie intervjuer i Sidi Bouzid: «Slap to a Man s Pride Set Off Tumult in Tunisia», New York Times 21. januar 2011.