antikkens kultur antikkens kultur antikkens kultur Vibeke Roggen Per-Bjarne Ravnå Thea Selliaas Thorsen Siri Sande Vibeke Roggen Per-Bjarne Ravnå

Vibeke Roggen er førsteamanuensis i latin ved Universitetet i Oslo. Hun har erfaring som lærebokforfatter og arbeider for å styrke de klassiske fagene i norsk skole. Hun har skrevet bøker om et latinsk rebusdikt fra norsk 1600-tall og om latin og gresk i moderne språk. Per-Bjarne Ravnå er historiker med antikken som spesialfelt. Han har allsidig og variert undervisningserfaring fra universiteter og høgskoler. I tillegg til bøker og artikler for universitetsstudiet skriver han også fagbøker for barn og ungdom. Thea Selliaas Thorsen er postdoktorstipendiat i klassisk filologi ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet. Hun har utgitt en rekke artikler om antikk litteratur og gjendiktet flere verk av den romerske poeten Ovid til norsk. Siri Sande er professor emerita i klassisk arkeologi fra Universitetet i Oslo og tidligere bestyrer ved Det norske institutt i Roma. Hun har særlig arbeidet med romersk og senantikk arkeologi og kunst og har skrevet en rekke bøker og artikler om disse emnene. ISBN 978-82-03-33743-7 9 788203 337437 antikkens kultur Om forfatterne Vibeke Roggen Per-Bjarne Ravnå Thea Selliaas Thorsen Siri Sande antikkens kultur Vibeke Roggen Per-Bjarne Ravnå Thea Selliaas Thorsen Siri Sande antikkens kultur

Innhold Del 1 Vi og antikken Antikken lever... 8 Hokus pokus filiokus!... 8 Oppgaver... 19 Antikke spor... 20 Athen... 20 Pompeii... 25 Roma... 31 Oppgaver... 36 Del 2 Historia om antikken Bystaten... 38 Oppgåver... 48 Gresk historie... 49 Bakgrunnen for det athenske demokratiet... 49 Det demokratiske systemet... 57 Nye stormakter tek over... 62 Oppgåver... 65 Romersk historie... 66 Romas tidlege historie... 66 Romarane byggjer opp imperiet sitt... 72 Frå republikk til keisardømme... 78 Romarriket eit uvanleg stabilt rike... 83 Romarriket fell frå kvarandre... 88 Oppgåver... 94 Del 3 Antikkens kultur Fra vogge til grav... 96 Barndom og oppvekst... 96 Voksenlivet... 99 Alderdom og død... 105 Oppgaver... 105 Retorikk... 106 Talaren... 106 Talen... 109 Oppgåver... 113 Litteratur... 114 Stemme, sang og skrift... 114

Hvem kunne lese og skrive?... 116 Antikk litteratur... 121 Oppgaver... 128 Religion og mytologi... 129 Gresk religion... 129 Møte mellom menneske og guddommar... 136 Romersk religion... 141 Arven frå gresk og romersk mytologi... 145 Oppgåver... 147 Kunst og arkitektur... 148 Skulpturer og malerier... 148 Arkitektur... 157 Oppgaver... 165 Fester... 166 Festivaler og høytider... 166 Antikkens teater... 170 Festivaler og teater i senere tid... 177 Oppgaver... 178 Del 4 Språkkunnskap Innledning... 180 Redskaper til forståelse av internasjonale ord... 180 Språkets ordforråd... 182 Oppgaver... 183 Det latinske språket i antikken... 184 Fra bondedialekt til verdensspråk... 184 Skrift og uttale... 186 Latinsk grammatikk... 187 Det latinske ordforrådet... 195 Oppgaver... 201 Det greske språket i antikken... 202 Hvordan grekerne lærte Europa å uttrykke tanker... 202 Skrift og uttale... 204 Gresk minigrammatikk... 207 Det greske ordforrådet... 209 Oppgaver... 216 Latin og gresk i dag... 217 Vet du at det er latin? Eller gresk?... 217 Hvorfor er det så mye latin og gresk i moderne språk?... 224 Latin og gresk i vår egen tid... 232 Oppgaver... 237 Latinske sitater... 239 Register... 244

AForord det. Antikkens kultur er lærebok i faget med samme navn. Antikkens kultur ble eget programfag i videregående skole med Kunnskapsløftet 2006, men har tidligere ikke hatt egne læremidler. Vårt ønske er at det nye læreverket vil styrke faget vesentlig og gjøre det enklere for flere skoler å tilby Om læreboka Boka bygger på læreplanen og delt inn i fire deler: Del 1 Vi og antikken trekker tråder mellom antikken og vår egen tid. Arven fra antikken er nærværende i populærkultur og i massebevegelser som de olympiske lekene. Vi kan se og studere kunstverk, monumenter og bygninger som Atene-tempelet Partenon i Athen, og vi kan lese tekster i mange sjangere. Delen omtaler også dystre fenomener, som at Mussolinis fascisme støttet seg på Romas fordums storhet. Del 2 Historia om antikken gir en bakgrunn for å forstå antikkens bysamfunn et system basert på slavearbeid, men i noen tilfeller kombinert med demokrati for frie menn. I gresk historie vektlegges utviklingen av det athenske demokratiet, mens i romersk historie ligger tyngdepunktet på hvordan romerne organiserte det enorme riket. I Del 3 Antikkens kultur får vi et innblikk i hva antikkens mennesker tenkte, trodde og skrev, og hvordan de levde i hverdag og fest. Her møter vi mennesker fra vogge til grav. Et eget kapittel omhandler retorikk og talekunstens betydning i politikk og rettsvesen. Litteratur, kunst og arkitektur har hatt stor gjennomslagskraft gjennom århundrene og blir her presentert gjennom tekster og bilder. Det antikke menneskes gudsforestillinger behandles i kapitlet om religion og mytologi, og sist i denne delen får vi en gjennomgang av antikkens fester og teater. Del 4 Språkkunnskap har en generell innledning med blant annet en oversikt over begreper og forkortelser. Deretter følger en mini-innføring i latin og gresk. Det må mer til for å kunne lese tekster fra antikken, men man vil forstå noen vanlige latinske sitater og lære det greske alfabetet. (Med gresk i denne boka mener vi antikkens gresk, som er annerledes enn språket i dagens Hellas.) Størst vekt er lagt på å vise hvordan ord i moderne språk er basert på greske og latinske ord. Det gir et verktøy til å forstå oppbygningen og betydningen av mange ord i norsk, engelsk og andre moderne språk. Det anbefales å lese språkkapitlene i den rekkefølgen de står i boka. Latinske sitater som fortsatt er i bruk, finnes det mange av gjennom hele boka. I tillegg er det en egen liste bak i boka.

Oppgavene står sist i hvert kapittel. Repetisjonsoppgavene gir en mulighet til å teste om man har fått med seg det vesentligste i kapitlet. Arbeidsoppgavene oppfordrer til å gå dypere inn i stoffet, gjøre nærmere undersøkelser, diskutere, skrive og presentere. Her finnes både oppgaver for enkeltelever og for gruppearbeid. Boka er en språklig fellesutgave, og noen kapitler er skrevet på nynorsk, andre på bokmål. Antikkens kultur på www.lokus.no I tillegg til boka har faget egne nettsider. Det er begrenset hvor mange kilder og hvor mye fagstoff man kan få med i en lærebok. Nettstedet inneholder derfor ressurser i form av tekster, lydkutt, bilder, filmutdrag og lenker, samt oppgaver som supplerer og bygger videre på stoffet i læreboka. Mer informasjon om nettstedet finner du på www.lokus.no. Markering av ord, sitater og oversettelser Latinske ord og sitater står i kursiv: centrum; Sit tibi terra levis. Trykkaksenter: I latinske tostavelsesord ligger trykket alltid på første stavelse. For ord på tre eller flere stavelser er det mer kompliserte regler for trykket. I denne boka bruker vi trykkaksenter til støtte for leseren i ord som har tre eller flere stavelser, for eksempel áddere. Greske og latinske navn på norsk Det er ulike tradisjoner for gjengivelse av greske og latinske navn på norsk, og her følges Språkrådets anbefalinger. Vi skriver for eksempel Cæsar, ikke Caesar, Catullus, ikke Catull, Æneas, ikke Aeneas. Vær oppmerksom på at i tekstutdrag og sitater kan andre skrivemåter forekomme. Forfatterne Thea Selliaas Thorsen har skrevet Del 1, samt kapitlene «Fra vogge til grav», «Retorikk» og «Litteratur» i Del 3. Per-Bjarne Ravnå har skrevet Del 2, samt kapitlet «Fester» i Del 3. Siri Sande har skrevet kapitlene «Religion og mytologi» og «Kunst og arkitektur» i Del 3. Vibeke Roggen har skrevet Del 4. Med bakgrunn som leder for læreplanutvalget har hun også vært sentral i å utforme bokprosjektet. Vårt håp er at læreverket vil bli en døråpner til antikken, og at det vil skape entusiasme, kunnskap og forståelse og ikke minst, bidra til at den antikke arven føres videre. Forfatterne

1 Del Vi og antikken

Antikken lever 9 Herakles støtter seg på klubben, som er dekket av løvens skinn. Romersk kopi av gresk skulptur, laget av Lysippos på 300-tallet f.kr. Antikken lever IHokus pokus filiokus! I møte med dataspill, litteratur, kunst, ruiner, olympiske leker, ord og politiske systemer kan man som ved et trylleslag stå ansikt til ansikt med arven fra antikken i dag. En tragikomisk helt fra Hellas Jason på bildet er sammen med Herakles, en av heltene på Argo, skipet som ble brukt i jakten på det gylne skinnet, og som har en viktig rolle i dataspillet. ALBANIA DET JONISKE HAV MAKEDONIA Dodona menos av Evripides og fire hundre år senere i den latinske tragedien Hércules furens av den romerske filosofen og forfatteren Seneca den yngre. Begge titlene betyr «den gale Herakles» på henholdsvis gresk og latin, og tragediene tar altså for seg heltens mest fortvilte øyeblikk, da han selv er blitt årsak til sin dypeste ulykke. Ruinene forteller Som bot for den forferdelige ugjerningen Herakles begikk da han drepte sin egen familie, måtte han slave for kong Evrystevs, en feig svekling som påla helten å utføre de umuligste oppdrag. Med god hjelp fra gudinnen Atene og sin egen rå styrke (og dødsforakt) utførte Herakles likevel alle oppdragene, som siden er blitt kalt de tolv storverkene. I utsmykningen til det mektige Zevs-tempelet i Olympia fantes det også tolv metoper, det vil si firkantede plater med innrissede bilder, som framstilte alle disse bragdene. Den dag i dag kan man reise til Olympia og se hvordan de enorme søylene som en gang holdt tempelet oppe, nå ligger sammenrast utover bakken. Inne i museet like ved kan man fremdeles beundre fragmenter av HELLAS Termopylene Sparta Thessaloniki Hva er igjen av antikken i dag? La oss først følge helten Herakles til noen eksempler på det mangfoldet som vi kan kalle arven fra antikken. Herakles fra Hellas var den største og mest populære helten i antikkens mytologi, religion, kunst og litteratur. Det var lett å kjenne ham igjen på løveskinnsfellen han var alltid kledd i, og på den knudrete klubben han pleide å holde i hånden. Herakles dukker også opp i dataspillet Argonautene kommer (The Rise of the Argonauts). Her er han sterk og modig, akkurat som i antikkens myter, men den animerte kroppen hans er overdimensjonert i forhold til hodet, og dataspillet presenterer nærmest et komisk bilde av Herakles som en helt med mer muskler enn hjerne. Denne måten å forstå Herakles på var imidlertid ikke helt fremmed i antikken heller. Ifølge mytene om Herakles handlet han ofte før han tenkte, han var både oppfarende og storspist, og i den greske komedien Froskene av Aristofanes er han nettopp en komisk skikkelse. En helt annen og langt mer tragisk framstilling av Herakles finner vi i enda et dataspill, nemlig Krigsguden (God of War I, II, III). Her er det ingen som bærer navnet Herakles, men hovedpersonen Kratos, som betyr «styrke» på gresk, har mange likhetstrekk med den antikke helten: Begge dreper sin egen familie, og begge forsøker å begå selvmord. Begge er dødelige, men samtidig også sønner av Zevs, den største av alle Olympens guder, og begge blir guddommeliggjort etter sin død. Hera, Zevs hustru, hadde lagt Herakles for hat, siden han ble født som et resultat av en utenomekteskapelig forbindelse mellom Zevs og en annen kvinne. Derfor kastet Hera en slags forbannelse over Herakles og gjorde ham så gal at han drepte sin egen familie. I antikken blir Herakles drap på sin egen familie skildret i den greske tragedien Herakles mainó- EGEER- HAVET Delfi Teben Korint Eleusis Maraton Nemea Athen Salamis Mykene Argos Sounion Éjina Olympia Tegea Tiryns Epidauros Monumenter fra antikken Hellas i dag Monumenter fra antikken synlige i dag BULGARIA Kreta Thera Náxos Knossos Kos Rodos TYRKIA 01 Antikkens Hellas

10 del 1 vi og Antikken Antikken lever 11 metopene som framstiller de tolv storverkene til Herakles. Disse metopene viser at de fleste av bragdene hans besto i å overvinne monstre og udyr. På den måten skapte han ro, orden og trygghet for menneskene som bodde i de områdene der monstrene og udyrene hadde herjet. Fordi Herakles fjernet de monstrøse elementene i tilværelsen, ble han også sett på som en som brakte sivilisasjonen til Hellas. En brennende fakkel fra antikken I Olympia skal Herakles også ha innstiftet de olympiske lekene, som ble arrangert hvert fjerde år mellom 776 f.kr. og 393 e.kr. Perioden mellom to leker ble kalt en olympiade, og de ulike olympiadene fungerte som holdepunkter for tidsregningen til de antikke grekerne. Et eksempel er slaget ved Maraton, som etter den olympiske tidsregningen utspant seg i det 3. året i den 72. olympiaden, og etter vår tidsregning i 490 f.kr. Antikkens Hellas besto av mange bystater og ble først etter erobringene til Aleksander den store på 300-tallet f.kr. styrt sentralt fra Athen. De olympiske lekene var et såkalt panhellensk arrangement, det vil si at alle frie menn fra alle de greske bystatene kunne delta i konkurransene. Lekene omfattet grener som løp med og uten rustning, hesteveddeløp, både med hestespann, vogn og kusk og med hest og rytter, bryting, boksing og diverse kombinasjonsgrener. Seierherrene ble kronet med kran- ser av olivengrener. Lekene var også en religiøs festival, og det viktigste ritualet omfattet en ofring ved Zevs alter. Dette ble kalt en hekatómbe, et gresk ord som betyr «offer av hundre okser». Etter flere forsøk på å vekke til live de olympiske lekene i moderne tid, lyktes den franske baronen Pierre de Coubertin med å avvikle et arrangement i 1896, under det latinske mottoet cítius áltius fórtius, «hurtigere, høyere, sterkere». Siden da har de olympiske lekene utviklet seg til å bli det idrettsarrangementet vi kjenner som det største og viktigste i verden. panhellensk: pan «alt», kommer av panhéllenes eller pantes héllenes «alle grekere» I 2004 ble sommer-ol arrangert i Hellas, 108 år etter at de første lekene ble avviklet i Athen. Keiser Augustus i rollen som póntifix máximus (se s. 143). Genitivsformen i «Kristi» På norsk uttrykker vi genitiv vanligvis med -s eller preposisjonen til: Lises hus, huset til Lise. Men i noen lånord som har vært svært mye brukt, er opprinnelig genitiv beholdt. Som genitiv av Kristus brukes «Kristi», fra lat. Christi, som i uttrykket «Kristi fødsel». «Jesu» er også genitiv, men fra gr. Jesou, for eksempel «Jesu mor». Språket som ikke vil dø Hokus pokus filiokus sier vi gjerne når vi prøver å trylle, uten at vi dermed tenker på at ordene skal ha noen spesiell betydning. Det vi da samtidig tryller fram, er litt av antikken, for under det som ser ut til å være meningsløse ord, skjuler det seg etter all sannsynlighet latin: Hoc est enim corpus meum filióque, «for dette er mitt legeme og av Sønnen». Ordene innleder den kristne nattverden, som er messens helligste og mest mirakuløse ledd, da brød forvandles til Kristi legeme og vin forvandles til Kristi blod. Også kristendommen hører med til arven fra antikken. Jesus Kristus ble født da keiser Augustus (63 f.kr. 14 e.kr.) skulle skrive verden inn i manntall, som det heter i juleevangeliet. Augustus var sønnen til niesen til Julius Cæsar og ble adoptert av Cæsar. Augustus kom til å markere seg som en av de viktigste personene i den romerske historien. Han førte Romerriket ut av en langvarig borgerkrig, samtidig som han innførte et enevoldsstyre under skinn av å gjenopprette den romerske republikken. Han ble dermed den første av de romerske keiserne. Fra grandonkelen og adoptivfaren arvet Augustus i tillegg navnet Cæsar, en tittel også senere keisere tok og som er interessant, også i ordhistorien, ved at det er blitt til nettopp det norske ordet «keiser». «Den evige stad», Roma, var selve hjertet av Romerriket. Herfra ble hele imperiet styrt (se kart s. 76). Som et redskap til å styre imperiet ble latin brukt både i militæret, embetsverket og i administrasjonen av det enorme riket. Da keiser Teodosius erklærte at kristendommen skulle være den eneste lovlige religionen i Romerriket i 391 e.kr., ble ikke latinens posisjon svekket, tvert om. Til tross for at Det nye testamentet, kristendommens grunntekst, opprinnelig var skrevet på gresk, fortsatte latin å være også det kristne Romerrikets kommando- og administrasjonsspråk. Den dag i dag er den romersk-katolske kirken én av de mest iøynefallende arvtagerne til Romerriket: Slik keiseren styrte den kjente verden den gangen, slik styrer paven den katolske verden i dag. Slik maktens sentrum var i Roma den gangen, slik ligger den romersk-katolske kirkes maktsentrum, Vatikanstaten, i Roma i dag. Og slik den hedenske ypperste presten i Romerriket ble betegnet póntifex máximus den gangen,

12 del 1 Antikken lever 13 Fra Kapitol kan man i dag, som i antikken, skue ut over Forum Románum, «det romerske torg». Fascisten og statslederen Benito Mussolini (1883 1945), Adolf Hitlers allierte under den andre verdenskrig, var opptatt av å finne tilbake til italienernes gloriøse fortid og det romerske imperiet. Han fulgte opp utgravningene av Forum Romanum ved å grave opp andre torg, fora, i nærheten. På Forum Romanum kan vi i dag se synlige rester av den sentrale via sacra, «den hellige veien», tempelsøyler og fundamenter til ulike forsamlingshus, kalt basilicae. I tidenes løp ble det romerske torg fullstendig tildekket av sammenraste bygninger, som igjen ble fylt med jord der gress og planter etter Da kristendommen ble den viktigste religionen i Romerriket, overtok paven póntifex máximus-tittelen. Her pave Benedikt 16., den 265. i rekken. Historien om Tarpeia I framstillinger av romernes tidligste historie skildres Tarpeia som en offisersdatter som forrådet sine egne ved å tilby seg å hjelpe fiende folket sabinerne inn på Kapitol mot at hun fikk «det som de bar på sin venstre arm». Med denne formuleringen mente hun sabinernes gylne armbånd. Men da sabinerne slapp opp på høyden, belønnet de forræderiet hennes ved å knuse henne under skjoldene sine, som de også bar på venstre arm. moneta: opphav til no. «mynt» og eng. «money» slik bærer kristendommens yppersteprest, paven, den samme betegnelsen i dag til tross for at tittelen verken stammer fra Bibelen eller den kristne tradisjonen. Den politiske arven fra Roma Paven er ikke alene om å vise tilbake til antikkens romere. Rekken av fyrster og maktmennesker som har identifisert seg med Romerriket, er svært lang. Selv presidentene i USA hører med i denne rekken i den forstand at de blant annet opererer på Capitol Hill og i Senatet (se neste side). Dette er navn som vekker klare assosiasjoner til det stedet og den institusjonen der maktkonsentrasjonen i antikkens Roma var høyest. Av Romas sju høyder var Kapitolhøyden den viktigste, både historisk, religiøst og politisk. Oppå høyden tronet Romas mest påkostede tempel. Tempelet ble ferdigstilt i 509 f.kr., det første året i den romerske republikken. Helligdommen var viet til de tre guddommene Júpiter Óptimus Máximus («Jupiter, den beste og største»), Juno og Minérva. I dette tempelet forrettet konsulene ofringer ved begynnelsen av hvert nye år, her sverget guvernørene sin ed før de dro ut i provinsene, og her endte alle triumftogene. På Kapitol fantes det også et tempel for Juno Monéta, hvor det ble myntet penger. Her er også den tarpeiiske klippe, der forbrytere som var blitt dømt til døden, ble kastet utfor og drept. Benito Mussolini legitimerte sin makt også ved å identifisere den med Romas storhetstid. Parade foran amfiteateret Colosseum i Roma i 1932.

14 del 1 vi og Antikken Antikken lever 15 det både greske og romerske modeller for mer eller mindre demokratiske og eneveldige styringsformer, og det var problematisk, selv i antikken, om man skulle velge det ene eller det andre. I Athen hadde man for eksempel en utstrakt demokratisk styreform, i hvert fall for frie, mannlige borgere av byen. Under et slikt folkestyre ble likevel den store filo sofen Sokrates (469 399 f.kr.) dømt til døden og henrettet. I Roma gjorde Augustus endelig slutt på borgerkrigen med sjøslaget ved Actium i 31 f.kr. og innførte den etterlengtede romerfreden, pax Romána. Men veien til makten var særdeles blodig, og både senatets innflytelse og de romerske borgernes rettigheter ble kraftig beskåret fra hans regjeringstid av. Augustus var utvilsomt et politisk og strategisk geni, han utrettet mye som hersker, og epoken under ham ble kalt den augusteiske gullalder. Men det er forskjell på keisere, og listen over mildt sagt uegnede individer som fulgte Augustus i det privilegerte embetet, er lang. Da USA organiserte sitt nye styresett, ble de romerske betegnelsene brukt. På Capitol Hill holder Senatet og Representantenes hus til. Araberne ivaretok den greske filosofien Da latin ble det domi - nerende språket i den vest lige delen av Romerriket, ble det greske språkets posi sjon svekket utover i middelalderen. Ara biske intellektuelle tok imidler tid vare på blant annet verkene til den greske filosofen Aristo teles. Da Vest- Europa igjen ble kjent med skriftene til Aristoteles i sen middelalderen, var det blant annet gjennom oversettelser av filosofens verker til arabisk, som igjen ble oversatt til latin ved de muslimske hoffene i Spania på 1200-tallet. hvert slo rot. Til tider fungerte dette området som beitemark! I antikken var det derimot Romas travleste sted for handel, rettspleie og politikk. Den viktigste politiske institusjonen var senatet, romernes lovgivende og rådgivende forsamling. Senatsforsamlingen besto av romerske borgere, og antallet medlemmer varierte gjennom den romerske historien fra 300 til 900. Senatets oppgaver besto blant annet i å gi råd til embetsmennene i innenriks- og utenrikspolitikk, økonomiske og religiøse spørsmål og å diskutere lovforslag. Senatet kunne også erklære krig og slutte fred. Antikken: En klassisk nøkkel til suksess? Hvorfor har denne epoken en slik slagkraft etter to tusen år? Det finnes mange svar på et slikt spørsmål. Ett av dem er at antikken er en usedvanlig rik og spennende periode som har frambrakt noe av det beste og mest levedyktige Europa har sett. Om man skal sammenligne antikkens Hellas og Romerrike, noe som ofte er blitt gjort (også av grekere og romere selv!), kan man si at grekerne var uovertrufne når det gjaldt kunst (også legekunst), litteratur og filosofi. Også romerne utmerket seg innenfor poesi og talekunst, men de var likevel mest fremragende når det gjaldt veier, byplanlegging og militær strategi. I tillegg fant de opp usedvanlig slitesterke, kulturelle fenomener som er så vanlige for oss den dag i dag at vi har vanskelig for å forestille oss at dette en gang var oppfinnelser. Det er for eksempel å ha fremmedspråk i skolen, oversettelse av litterære verk fra ett språk til et annet og kalender for årets 365 dager. Hellas og Romerriket i antikken var selvsagt ikke bare kulturelle kraftsentra, de var også militære og politiske stormakter. I antikken fantes Kalender Ordet «kalender» kommer av et av de få latinske ordene som ofte staves med k, nemlig Kalendae, som betyr «den første dagen i måneden». Gresk brukte ikke den betegnelsen, så romerne hadde et uttrykk, ad kaléndas Graecas «å utsette noe», nemlig aldri å gjøre det i det hele tatt. Den opprinnelige romerske kalenderen var delt inn i ti måneder pluss en vinter. Da kunne man ikke drive jordbruk og telte verken dager eller måneder. Romersk nyttår var opprinnelig i mars. Det har vi spor av i månedsnavnene september, oktober, november og desember, av tallordene 7 10. I 153 Synet på antikken endrer seg gjennom historien Hvordan og hvorfor har synet på antikken forandret seg fra epoke til epoke og fra land til land? Spørsmålet om hvem som skal styre et samfunn, kan hjelpe oss til å se hvordan og hvorfor synet på antikken endrer seg avhengig av tid og sted. Gjennom tidene har verden sett flere despotier enn demokratier. Begge styreformer kan sies å ha paralleller i antikken. Skal en person eller et fåtall mennesker ta avgjørelser på vegne av flertallet, eller skal flertallet få styre? Dette er evig aktuelle spørsmål som man ofte har gått til antikken for å få svar på. Antikken har fungert både som modell og som et påskudd for idealer og handlinger i senere tider. At antikken er blitt brukt som modell, henger sammen med at perioden representerer en gullalder i den europeiske historien når det gjelder kulturelle uttrykk og innsikter i menneskets ble det romerske nyttår flyttet til 1. januar, oppkalt etter guden Janus med to ansikter (les mer om Janus, s. 142). På Cæsars tid hadde året imidlertid 355 dager fordelt på tolv måneder. Denne kalenderen fulgte ikke solens og månens årstider, og i 46 f.kr. var det et misforhold på tre måneder mellom kalenderåret og årstidene. Cæsar var svært interessert i astronomi og innførte samme år en årskalender med 455 dager for å bøte på misforholdet. Det neste året iverksatte han en kalender med 365 dager, avløst av skuddår. Den moderne kalenderen er i all hovedsak den samme som Cæsar innførte.

16 del 1 vi og Antikken Antikken lever 17 De romerske idealene, som satte fellesskapet høyere enn en selv, blir framstilt i «Horatienes ed», malt av Jacques Louis David i 1784. fiksstjerne: etter lat. stella fixa eldre betegnelse for stjerne som tilsynelatende ikke forandrer posisjon i forhold til andre stjerner, til forskjell fra planet (vandrestjerne) vesen og væren. Antikken har fungert som en fiksstjerne for diktere, tenkere, statsmenn og vitenskapsmenn som har levd siden. Det vil si at mennesker gjennom tidene har forsøkt å navigere ut fra forbilder fra antikken når de har lett etter de riktige uttrykkene for sine tanker og erfaringer og den rette innsikten i sin egen tilværelse. Eksempler fra antikken fungerer mer som påskudd når de for eksempel brukes for å argumentere for en viss type politikk i samtiden, det være seg demokratisk eller despotisk. Da fungerer ikke antikken som en ledetråd for hvordan man bør tenke, uttrykke seg eller leve i samtiden, men som unnskyldning for handlinger og mål som i utgangspunktet ikke har noe med antikken å gjøre. Arven fra antikken er sjelden nøytral, især ikke når det dreier seg om makt. Demokratiske bevegelser påberoper seg gjerne arven fra Athen og henviser til tradisjonen for folkestyre som har sitt utspring i Hellas. Enevoldsherskere har en tendens til å påstå at de holder arven fra Roma i hevd. Et eksempel på det siste er Napoleon Bonaparte (1769 1821). Hans liv har mange fellestrekk med romeren Cæsar (se s. Bruk av antikken i senere tider Et eksempel på bruk av antikken i middelalderen er den italienske teologen Thomas Aquinas (1225 74) som tydde til den greske filosofen Aristoteles (384 322 f.kr.) for å forklare den kristne lære. I den franske opp lysnings tiden var tenkeren og ensyklopedisten Denis Diderot (1713 84) sterkt influert av den romerske dikterfilosofen Lucrets (ca. 99 55 f.kr.) i for eksempel d Alemberts drøm, og i den tyske roman tikken skrev dikteren Hölderlin (1770 1843) romanen Hyperion. Tittelen er hentet fra gresk mytologi, og handlingen er lagt til Hellas. 79). Begge ble de født inn i en republikk, begge gikk fra en militær karriere til politikken med ambisjoner om å være eneveldige. Begge ble konsuler og henholdsvis diktator (Cæsar) og keiser (Napoleon). Men mens Cæsar verken greide å skaffe seg total makt eller å unnslippe sammensvergelsen mot ham 15. mars 44 f.kr., kom Napoleon seg unna lignende situasjoner og styrte etter hvert det franske imperiet. Napoleon ytret seg både kritisk og beundrende overfor Cæsar, og flere av Napoleons utsagn vitner om at han brukte Cæsars karriere som modell. Da Napoleon til sist endte i forvisning på Sankt Helena, dikterte han blant annet en kommentar til Cæsars Gallerkrigen. Antikkforskeren som én gang sa at «antikken er et laboratorium», hadde rett i den forstand at antikken forandrer seg fra tid til tid og sted til sted i takt med de behov som til enhver tid måtte oppstå. Når det er sagt, bør det likevel legges til at antikken ikke er noe hvilket som helst laboratorium: Det inneholder ytterst fascinerende stoff og det ypperste utstyr for svært spennende og altså ikke alltid helt ufarlige eksperimenter. Hvorfor og hvordan skal man så studere antikken? En annen antikkforsker sa en gang at «hvis det er noe du ikke forstår, er det sannsynligvis noe du ikke vet». Den viktigste grunnen til å studere antikken, er at kjennskap til denne epoken setter oss bedre i stand til å forstå vår egen verden. Kunnskap om antikken vil også gjøre det lettere å forstå hvordan arven fra antikken blir brukt. Det kan dreie seg om å ha antikken som forbilde, eller å bruke eksempler fra antikken for å argumentere for et bestemt standpunkt som ellers ikke har noe med antikken å gjøre. Det finnes så mange fordommer om fortiden, nåtiden og framtiden. «Alt var så mye bedre før», sa allerede de gamle romere, men var det virkelig slik? Og står nåtidens Europa på høyden av utviklingen, slik mange liker å tro? Fordommer som dette kan bli korrigert ved at man tar de gamle grekere og romere nærmere i øyesyn og dette er også en grunn til å studere antikken. Det kan være interessant å studere eksemplene på hvordan antikken lever videre. Det kan være for å øke forståelsen av antikken selv, i og med at noen sider av epoken blir framhevet gjennom det som etter tidens mennesker legger vekt på der og da. Den viktigste måten å studere antikken på er likevel å gå til kildene, det vil i all hovedsak si tekster og fysiske gjenstander, fra den minste lille spenne til arkitektoniske storverk som Colosseum. Ut fra disse kildene kan man lære mer om grekernes og romernes kultur til hverdag og fest deres samfunn, religion og politikk. Utroskap, skilsmisse og abort Hvordan kan vi sammenligne aspekter i antikkens samfunn med våre egne? Ta et eksempel som moral. I antikken var moral, som i vår tid, ofte forbundet med seksualitet. Keiser Augustus var for eksempel en framstående talsmann for en streng seksualmoral. Han innførte lover som

18 del 1 vi og Antikken Antikken lever 19 Hippokrates Hippokrates (460 370 f.kr.) er den mest framtredende legen i antikken. Navnet hans er knyttet til en stor mengde tekster om medisin og til den så kalte hippokratiske ed, et løfte som for pliktet legene som sverget eden, til å holde seg til visse etiske regler. Den hippokratiske ed brukes som moralsk rettledende den dag i dag av både leger og forskere. Eksemplene med utroskap og skilsmisse er bare noen av mange fellestrekk mellom antikken og vår tid. Når man studerer et fenomen som for eksempel ekteskapet, kan visse trekk virke svært gjenkjennelige for oss, mens andre kan være totalt fremmede. Når vi sammenligner aspekter ved antikkens samfunn med våre egne, er det viktig å være klar over hvordan det som kan være gyldig for mange og statistisk sett er sant, også kan omfatte store individuelle forskjeller. Det er forskjeller ikke bare innenfor ulike sosiale klasser, alder og kjønn, det varierer også fra person til person. Tenk for eksempel på abort. I antikken, som i dag, framprovoserte man aborter. I antikken skjedde det med livet som innsats ikke bare for fosteret, men også for moren. I den greske kulturen lovte leger som sverget til den hippokratiske ed, at de ikke skulle utføre aborter. Det var likevel svært vanlig, og det fantes ingen lover i Romerriket som forbød slike inngrep. Av dette faktum kunne man tro at antikkens romere ikke syntes at abort var et like stort moralsk problem som det er i våre dager. Likevel er det verdt å merke seg at de to eneste latinske diktene som omtaler abort i en romersk setting, er fulle av sorg og bekymring. Det at et fenomen som for eksempel abort eksisterer og kanskje til og med er allment akseptert, er ikke ensbetydende med at alle er av samme oppfatning, verken i antikken eller i dag. Keiser Augustus og Livia, romersk kamé fra ca. år 0. gjorde det mulig å straffe ekteskapsbrudd, det vil si seksuelt samkvem mellom frie romerske borgere og døtre av frie romerske borgere som ikke var gift med hverandre. At frie romerske borgere hadde sex med slaver og prostituerte, var ikke ulovlig. Lovgivningen var av så stor betydning for keiseren at han ikke gjorde noe unntak for sin egen familie. Hans egen datter, og noen år senere hans egen datterdatter, var begge utro mot sine ektemenn og ble derfor forvist fra Roma. Flere av de involverte måtte bøte med livet i skandalene som fulgte. Men om det var forbudt å være utro, så var det fullt lovlig å skilles. I antikkens Roma var det til og med forholdsvis lett å oppnå skilsmisse. Både kvinnen og mannen kunne uttale at de ønsket å trekke tilbake sin «ekteskapelige hengivenhet», lat. afféctio maritális, og dermed var ekteskapet oppløst. Kvinnen fikk sin medgift og kunne dra, mens mannen og eventuelle barn ble igjen. Så kunne man gifte seg på ny. «Dine barn og mine barn og våre barn» var derfor ikke et ukjent konsept for romerne, slik det heller ikke er det for oss. Til og med den moralske Augustus ble skilt. Visst var han streng, men ikke strengere enn at han 24 år gammel skilte seg fra sin gravide kone Scribonia for å kunne gifte seg med Livia. Hun var da gravid med den mannen hun akkurat hadde måttet skille seg fra, for å kunne gifte seg med Romas kommende keiser! Repetisjonsoppgaver 1 Hvem var Herakles? Gi eksempler på hvorfor Herakles kan stå som eksempel på det mangfoldet som preger arven fra antikken. 2 Franskmannen Pierre de Coubertin gjeninnførte de olympiske lekene i moderne tid. Hvilken helt fra den gresk-romerske mytologien skal ha grunnlagt lekene i antikken? 3 Hvem kunne delta i antikkens olympiske leker? Nevn tre olympiske grener man kunne konkurrere i i antikken. 4 Antikkens olympiske leker var også en religiøs festival for en gud. Hvilken? 5 Da Romerrike ble kristent, fortsatte de kristne å bruke romernes språk, latin. Nevn tre fellestrekk mellom antikkens Romerrike og den katolske kirke av i dag. 6 I USA utøver presidenten sitt embete i Senatet og på Capitol Hill. Hva var senatet og Kapitol i det gamle Roma? Arbeidsoppgaver 1 Helten Herakles var populær i antikken og også i våre dager kan han kjennes igjen blant annet i dataspill. Hva tror du hans popularitet kommer av? Skriv et kort essay der du prøver å besvare spørsmålet. Trekk gjerne inn ulike sider ved helten slik de kommer til uttrykk både i antikken og i dag. 2 Antikken er blitt brukt som modell og til å rettferdig gjøre tanker og handlinger gjennom tidene. Beskriv et eksempel på bruken av antikken som modell. 3 Sammenlign synet på utroskap i antikken med i dag. Legg særlig vekt på hvordan utroskap blir sett på, og hvilke konsekvenser det kan få. 4 Hvorfor tror du at antikken har hatt en så sterk innflytelse på ettertiden? Øver antikken innflytelse på ditt liv på noen måter?

ANTIKKE SPOR 21 Antikke spor D Det finnes mange spor etter antikkens mennesker selv om de levde for tusenvis av år siden. Visse steder er disse sporene svært synlige, som Akropolis i Athen og Pompeii og Roma i dagens Italia. Her finnes unike monumenter som vitner om de grekerne og romerne som en gang var her. I tilknytning til monumentene finnes det dessuten like unike museer som ved hjelp av fantasi og innlevelsesevne er i stand til å vekke historien til live. Athen Akropolis Akropolis ruver over Athen, hovedstaden i Hellas. Akropolis betyr nettopp «byhøyden» på gresk. Å komme til Athen kan være en hektisk opplevelse: Man støter på mennesker, trafikk, støy og støv, for ikke å snakke om varme. Arkitekturen i dagens Athen er sterkt preget av de to siste århundrene, og derfor skiller Akropolis seg kraftig ut i forhold til byen for øvrig. Det store tempelet midt oppe på høyden nærmest svever over byen, lysende hvitt, klassisk og fullt av forgangen storhet. Veien opp til høyden går gjennom olivenlunder. Da gudinnen Atene og sjøguden Poseidon konkurrerte om hvem som skulle gi byen navn, vant Atene, fordi hun fikk et oliventre til å vokse opp av bakken, mens Poseidon bare fikk en saltvannskilde til å springe fram. Atene ble dermed Athens skytsgudinne, Athéna Pólias, og det er til henne det store tempelet på høyden er innviet. Når man går opp mot Akropolis, kan man se at høyden er forsterket med murer. Dette er de eldste gjenværende levningene fra antikken, og visse partier av muren er mer enn 3000 år gamle. I dag som i antikken går man inn gjennom murene på vestsiden av høyden. Der finnes det et byggverk som består av trappetrinn og søyler, og som kalles Propylaia på gresk og propyleene på norsk. Propylaia betyr «forporten» og fungerer nettopp som staselig inngangsparti til hele det hellige området. Byggverket ble reist mellom 437 og 432 f.kr., og arkitekten het Mnesikles. Han etterlot seg bygget ufullført, men fullendt nok til at det har fylt mange funksjoner siden. I ettertid er Propylaia blitt brukt som biskopspalass av de kristne atenerne, hertugresidens av frankerne og blant annet som våpenlager av de muslimske ottomanene. Det nye Akropolismuseet ligger ved foten av Akropolis i Athen. Museet ble bygd i 2007. Partenon Når man har passert forporten og kommet opp på høyden, står man rett overfor det mektige Atene-tempelet som kalles Partenon. Navnet henspiller på Atene som jomfru, gr. párthenos. Den eldste Atene-helligdommen på Akropolis, som kalles Partenon I, ble reist i 570 f.kr. Dette tempelet ble i 490 f.kr. erstattet av Partenon II, som ble ødelagt av perserne i 480 f.kr. Partenon III, som er det tempelet vi ser i dag, er et arkitektonisk mesterverk og ble bygd mellom 447 og 438 f.kr. Hovedarkitektene bak tempelet het Iktonos og Kallikrates. Partenon er bygd i den doriske orden, med sytten søyler per langside og åtte per kortside. Skulptøren Fidias var mesteren bak dekoren. Han laget den viktigste utsmykningen av tempelet: en storslått statue av gudinnen selv. I dag er statuen gått tapt, men i antikken sto den inne i tempelets cella. Statuen skal ha bestått av gull og elfenben, og den skal ha framstilt gudinnen i full rustning med en kvinnefigur i hånden. Denne kvinnefiguren forestilte den personifiserte Seier. På gresk heter «seier» Nike, og det er fra henne det kjente amerikanske merket for sportsutstyr har sitt navn.

22 del 1 vi og Antikken ANTIKKE SPOR 23 Bildet viser vestsiden av Partenon. Partenon har i ettertid vært brukt som både kirke og moské. 26. september i 1687 bombarderte den venetianske flåten Akropolis og satte samtidig fyr på et kruttlager som lå inne i Partenon. Eksplosjonen som fulgte, førte til store ødeleggelser både av Atene-tempelet og Akropolis. På 1800-tallet tok Thomas Bruce, den 7. jarlen av Elgin, med seg til Storbritannia mesteparten av det som var igjen etter venetianernes angrep. Der kan det nå beundres i British Museum. Arbeidet med å føre tempelet tilbake til sin opprinnelse har pågått siden 1890-årene. Jarlen av Elgin Thomas Bruce, den 7. jarlen av Elgin, (1766 1841) var en engelsk adelsmann og diplomat som sendte store deler av utsmykningen fra Partenon på Akropolis til Storbritannia. Grunnen var, ifølge ham selv, å redde ut smykningene fra ottomanene, som da herjet Athen under den greske uavhengighetskrigen. Men «redningsaksjonen» førte til stor skade blant annet på metopene fra Partenon, ettersom det ikke gikk an å løsne dem fra tempelet uten å dele dem opp i mindre biter. Mange i jarlens samtid, blant annet den engelske poeten Lord Byron, kritiserte ham sterkt. Jarlen av Elgin tjente heller ingenting på den risikable redningsaksjonen. Det kostet enorme summer å sende utsmykningene til England, som bare betalte halvparten av det de var verdt. Rekonstruksjon av Fidias store skulptur av Atene. Trekjernen var dekket av elfenben og gull. Erekteion Nord for Partenon ligger tempelet kalt Erekteion, «Erektevs tempel», med sine karakteristiske karyatider. Karyatide betyr «jente fra Karyes», en by i det greske landskapet Lakonia. Erekteions karyatider er egentlig seks søyler som er formet som kvinneskikkelser, og disse holder oppe et tak over en slags veranda på den sørvestlige siden av tempelet. De skal ha blitt laget til minne om nettopp noen jenter fra Karyes som danset til ære for gudinnen Artemis. Karyatidene vi i dag kan se utenfor Erekteion, er kopier, men fem av originalene står i Akropolismuseet like ved. Den sjette ble tatt med til Storbritannia av jarlen av Elgin. Erekteion ble reist mellom 421 og 406 f.kr. og er viet til flere guddommer. Både Atene og hennes motstander Poseidon ble dyrket der. Inne i tempelet skal det ha vært en statue av et oliventre som framstilte Atene selv, og en del av ritualet under festen som ble kalt pánathenáia, besto blant annet av å iføre denne statuen en ny drakt. Da Poseidon fikk saltvannskilden til å springe fram, laget han samtidig merker i bakken med treforken sin, og også disse merkene skal ha befunnet seg inne i helligdommen, sammen med selve kilden. Kilden ble kalt Erektevs sjø og vitner om en sammenblanding mellom Poseidon og Erektevs. Erektevs selv, mannen som har gitt tempelet navn, var blitt oppdratt av Atene og var en av Athens første herskere. I likhet med Atene selv, som sprang ut av hodet på sin far, Zevs, hadde også Erektevs en spesiell unnfangelse: Smedguden Hefaistos ble en gang så begeistret for Atene at han kom til å spille sin sæd på lårene hennes. Atene tørket sæden av med en ulldott, som hun deretter kastet på bakken. Dermed ble jorda, representert ved jordas gudinne Gaia, gravid. Barnet hun siden fødte, var Erektevs. Det arkeologiske nasjonalmuseet i Hellas Det arkeologiske nasjonalmuseet i Hellas er proppfullt og et av de mest interessante museene i verden. Museet ligger et godt stykke unna Akropolis og har mer enn 20 000 gjenstander, de fleste av dem fordelt over fem permanente utstillinger: 1 Den forhistoriske samlingen, med gjenstander fra ca. 6000 f.kr. til 1050 f.kr. 2 Skulptursamlingen, med skulpturer fra 600-tallet f.kr. til 400-tallet e.kr. 3 Samlingen for vaser og mindre gjenstander fra 1000-tallet f.kr. til den romerske perioden. 4 Samlingen med metallarbeider. 5 Samlingen med gjenstander som er blitt funnet i Hellas, men som opprinnelig kom fra Egypt og Midtøsten, og som stammer fra ca. 5000 f.kr. til den romerske perioden.

24 del 1 vi og Antikken ANTIKKE SPOR 25 Agamemnons maske i gull. Kore-statue av Frasikleia i marmor. Agamemnons maske I den første samlingen finnes det en rekke gjenstander fra Mykene. I bronsealderen (ca. 2000 1000 f.kr.) var Mykene en av de mektigste byene i antikkens Hellas, og en av de gjeveste gjenstandene i hele museet kommer nettopp fra bronsealderens Mykene og er kjent som Agamemnons maske. Agamemnons maske består av gull og ble funnet over ansiktet til en kropp i en grav. I andre graver i nærheten ble det funnet til sammen ti slike gullmasker. Levningene til to gravlagte barn hadde ikke bare masker av gull, men også gullblad over hendene. Det er ingen tvil om at dette var graver som tilhørte herskerne i samfunnet. Gullmaskene uttrykker ære, makt og rikdom. Heinrich Schliemann var arkeologen som åpnet gravene og fant maskene i 1876. Han trodde han så rett inn i ansiktet til den legendariske kongen av Mykene, Agamemnon, da han fant det som siden ble den mest berømte av de ti maskene. Senere er masken blitt datert til ca. 1550 1500 f.kr. Dette tidspunktet samsvarer ikke med de historiske holdepunktene man har for når Agamemnon må ha levd dersom han faktisk var en virkelig konge. Frasikleia Skulptursamlingen i Nasjonalmuseet er svært rikholdig og inneholder ikke bare statuer, men også relieffer, sarkofager, byster, altre, steler (opprettstående steinplater) og statuer av dyr. Også fabeldyr som sirener og sfinkser finnes her. Her kan man se utviklingen i gresk skulptur, fra de strenge linjene i den arkaiske perioden til de forbløffende naturtro og livaktige framstillingene i den hellenistiske perioden, og de portrettlike ansiktene fra den romerske perioden (for tidfesting, se tidslinje, s. 39). Et eksempel på den arkaiske stilen er et gravmonument som er reist over den unge jenta Frasikleia. Monumentet består av en kore-statue (etter det greske ordet kore for «jente»), som står på en steinblokk. På steinblokken står navnet Frasikleia skrevet, sammen med navnet til kunstneren som laget statuen. Han het Aristion og var fra Paros. I antikken var Paros viden kjent for sin marmor, og statuen av Frasikleia er laget av nettopp marmor. Frasikleia er litt bredskuldret der hun står, men lang, slank og elegant. Hun er iført en fin kjole, kalt khiton på gresk. Hun holder lett i skjørtet med den høyre hånden, og i den venstre holder hun en lotusknopp mot brystet. På hodet har hun en vakker blomsterkrans, og håret er satt opp i en forseggjort frisyre. Hun har smykker i håret og om armene. Hele statuen var malt i mange farger, noe de fleste statuene var i antikken. Men i motsetning til de fleste antikke statuer som er bevart til i dag, har Frasikleia-statuen beholdt fargene sine og kan derfor fremdeles beundres. (Du kan lese mer om dette, s. 152.) Statuen av Maraton-gutten er utført i bronse. Maraton-gutten Samlingen med metallarbeider inneholder også et vidt spenn av ulike gjenstander, fra figuriner (små figurer eller statuetter) til store, originale bronsestatuer. Disse statuene er stilt ut sammen med kunstverkene fra skulptursamlingen, selv om de tilhører samlingen for metallarbeider. Det er fordi de viser viktige ledd i utviklingen i den greske skulpturen. Maraton-gutten er en slik bronsestatue. Den livaktige statuen av den unge, vakre og nakne gutten har innfelte øyne, som gir inntrykk av at han ser på deg når du stiller deg i synsfeltet hans. Statuen er fra den klassiske perioden og ble støpt mellom 340 og 330 f.kr. og er nesten intakt. Bronsegutten hviler seg på det venstre benet, mens han løfter høyre arm. I den venstre hånden holder han noe som i tidens løp er blitt borte. Hodet og blikket hans er vendt mot nettopp dette som han en gang har holdt i hånden. Den mesterlige skulpturen har mange trekk som gjør det sannsynlig å anta at den enten ble laget av den berømte skulptøren Praksiteles, eller av noen i verkstedet hans. Pompeii Mens dagens Athen er en moderne storby med små lommer der antikken ennå er tilgjengelig, finnes det særlig ett sted der antikken har fått ligge urørt i århundrer. Dette stedet er byen Pompeii, ikke langt fra Napoli i Italia. Tidlig en morgen, nærmere bestemt 24. august 79 e.kr., skjedde det noe her som gjorde at alt skulle komme til å bli som frosset for evigheten: dagens nystekte brød, det nymalte, politiske slagordet på veggen ut mot gata, grisungen som gjemte seg i skjulet, mannen som satte seg ned og foldet hendene sine i frykt, søsknene som var nede ved stranda og prøvde å søke ly under en båt, og soveromsdøra som ble satt på klem og aldri igjen skulle bli lukket. Vesuvs vrede Det som skjedde, var at vulkanen Vesuv begynte å våkne til liv. Pompeii lå ved foten av Vesuv og hadde ikke en sjanse. Svart røyk og glødende vulkanstein sprutet ut av vulkanen, og snart var hele Pompeii dekket av flere meter med pimpstein. Folk forsøkte å gjemme seg i husene sine eller også å flykte. Men det nyttet lite: Neste morgen eksploderte det. Praktisk talt hele toppen av vulkanen ble blåst til himmels. En vill strøm av giftige gasser, brennende småstein og fin, fin aske virvlet ut av vulkanen med voldsom kraft. Det ble mørkere enn om det hadde vært natt, forteller øyenvitnet som beskriver vulkanutbruddet i brev som vi kan lese den dag i dag. Da vul-

26 del 1 vi og Antikken ANTIKKE SPOR 27 Fra Pompeii, med Vesuv i bakgrunnen. kanutbruddet fant sted, var Plinius den yngre på besøk hos sin onkel, Plinius den eldre, som bodde like i nærheten av Pompeii. I sine brev beskriver Plinius hvordan onkelen la ut fra sitt eget, trygge hjemsted og satte kursen mot de rammede stedene nærmere Vesuv for å redde venner og for å gjøre vitenskapelige observasjoner. Plinius den eldre, forfatteren av det store verket História naturális, «Undersøkelser av naturen», var nemlig svært interessert i naturfenomener. Redningsdåden og den vitenskapelige nysgjerrigheten kostet ham livet: Onkelen omkom, sannsynligvis fordi han ble kvalt av giftige gasser. Plinius den yngre forteller også om hvor mørkt det ble, og om hvordan kvinner skrek, barn klynket og menn ropte rundt i mørket uten å finne hverandre. Han skildrer panikken som bredte seg, og de ulike reaksjonene folk hadde. Selv forsikrer han sine lesere om at han verken skrek eller klynket, men han innrømmer at han var sikker på at han skulle dø, og at hele verden skulle gå under med det samme. Da utbruddet var over, var Pompeii dekket av et mer enn seks meter tykt lag med svært fin, svart aske. I løpet av litt over et døgn var alle synlige spor av det livlige samfunnet og dem som hadde levd der, kanskje så mange som 20 000, borte og begravd. Byen som ble bevart Den første utgravningen av Pompeii ble åpnet i 1748 av abbeden Martorelli og militæringeniøren Roque de Alcubierre. Det var abbeden som hadde fått for seg at han var på sporet av noe. Utgravningene ga raskt resultater, både mynter, fresker, statuer og ikke minst et skjelett kom for dagen. Det store amfiteateret ble også oppdaget, delvis utgravd og undersøkt, før det igjen ble tildekket. Siden har utgravningene pågått med større og mindre intensitet helt inn i våre dager. Giuseppe Fiorelli er en som fortjener å trekkes særlig fram blant alle arkeologene som har arbeidet med Pompeii. Fiorelli ledet utgravningene og kom på den gode ideen å fylle gips i hulrom i den forsteinede asken der det ble funnet beinrester. Når gipsen så var stivnet, fjernet man forsiktig den forsteinede asken, og dermed satt man igjen med en gipsavstøpning av et dyr, eller til og med et menneske, som hadde omkommet 25. august 79 e.kr. Og menneskene lå i akkurat den posituren de hadde da de døde, med klærne de bar, ja, selv med det ansiktsuttrykket de hadde! Mange av disse gipsavstøpningene kan man i dag se i glassmontre når man besøker Pompeii. Det første som slår en når en kommer til Pompeii som turist, er likevel gatene. Husene er ganske ødelagte, og mange gjenstander og mye av dekorasjonen som var synlig i antikken, er for lengst fjernet og stilt ut i Det arkeologiske nasjonalmuseet i Napoli. Men gatene er der, med fortau, synlige hjulspor og svære steiner man kunne gå tørrskodd på når det regnet. Og langs gatene kan man i dag som i antikken ta seg fram til offentlige torg, til byens store amfiteater, til private hus, små butikker og templer, for å nevne noe. Faunens hus I Pompeii, som i de aller fleste byer, bodde det både rike og fattige. Men selv om de levde i samme by, hadde de en tendens til å holde seg i ulike områder av byen. Hjemmene deres var også av svært ulik standard, fra helt enkle konstruksjoner i tre til svære, påkostede bygninger i mur og stein. Det såkalte Faunens hus (se bilde neste side) tilhørte en svært velstående familie, kanskje til og med den mest velstående familien som var bosatt i Pompeii. Huset fylte en hel bygård og strakte seg over 2940 kvadrat meter. Huset har fått navn etter en bronsestatue som framstilte en faun. Den sto midt i bassenget ethvert romersk hjem hadde for å samle opp regnvann, kalt impluvium. I dag finnes den originale faunen i Det arkeologiske nasjonalmuseet i Napoli, mens det i Faunens hus i Pompeii er stilt ut en kopi. Det mest bemerkelsesverdige kunstverket fra Faunens hus er imidlertid en mosaikk som viser en krigsscene mellom den greske herskeren Aleksander den store og hans motstander Dareios av Persia (dagens