Med sitt dristige forsøk på å gi den antroposofiske

Rudolf Steiners oppdrag til de første «formidlerne» En beretning med konklusjoner med henblikk på den nåværende tilstand for antroposofisk esoterikk Johannes Kiersch Med sitt dristige forsøk på å gi den antroposofiske bevegelse en esoterisk kjerne til fornyelse, etterlot Rudolf Steiner seg en oppgave som stadig må løses på nytt. 1 Dermed satte han sin lit til selvstendighet og individuelle initiativer. Med ideen om Den frie høyskole for åndsvitenskap som hjerteorgan skisserte han samtidig et ledebilde for formen som det nødvendige samarbeidet måtte ha. Som hjelpemiddel til dem som ville arbeide sammen med ham, gav han gjennom høyskolens timer en rekke mantra til individuell meditasjon, og forklaringer til disse. Det lyktes ham også å fullføre et kurs for Første klasse av skolen frem til høsten 1924. Men hva foresvevet ham for den videre oppbygningen av skolen? Han utnevnte ingen etterfølger i tilfelle han skulle dø. Da han døde, ble det opp til hans elever selv å finne ut hvordan de skulle videreføre det som han hadde begynt. Overfor det samme spørsmålet står også i dag alle de som med bekymring ser hvordan interessen for esoterisk arbeid i den siste tiden har avtatt i antroposofiske virksomheter. Den opprinnelige kraften i den antroposofiske bevegelse, som kunne utfolde seg med fremgang under de usleste 1 Bearbeidet versjon av et foredrag ved Mikaelistevnet i Goetheanum september 2012. Sitathenvisninger, når intet annet er angitt, i: J. Kiersch: Steiners individualisierte Esoterik einst und jetzt. Dornach, Verlag am Goetheanum 2012. Artikkelen ble opprinnelig publisert i «Das Goetheanum», nr. 47, 24. november 2012. forhold, beror ikke minst på de strenge reglene som Rudolf Steiner gav for å beskytte den dyrebare visdommen som han formidlet i sine timer. Fra 1992 er avskriftene av timene, inkludert mantraene og tavletegningene, av nøye gjennomtenkte grunner blitt fullstendig offentliggjort og er tilgjengelig i bokhandlene fra 2011 kom de også i en billigutgave. 2 De beskyttende reglene er dermed gjort fullstendig innholdsløse. Hvert menneske har rett til å lese tekstene og dermed til å omgås dem som han eller hun vil. Mange som gjør det, ser seg i sin streben stilt overfor spørsmålet om hvordan de kan komme til et samarbeid med andre, likesinnede, og om det ennå er meningsfullt å tenke på Rudolf Steiners ledebilde med Høyskolen som hjertet i blodkretsløpet. Hva som kunne skje i denne retningen, blir klarere når man har for øye på hvilken måte og med hvilke intensjoner Rudolf Steiner i sine siste leveår arbeidet på oppbyggingen av sine nye innretninger, og hvordan noen av hans første elever medvirket i dette arbeidet. De første «formidlerne» Da Rudolf Steiner i februar 1924 begynte med sine timer for Første klasse, spurte Lili Kolisko ham om hun fikk lov til å skrive ned det han sa, for så å lese det opp i Stuttgart. Med hans godkjennelse leste 2 Thomas Meyer (utg): Der Meditationsweg der Michaelschule in neunzehn Meditationen. Basel, Peseus Verlag 2011. 2 ANTROPOSOFI I NORGE 2-2013

Ita Wegman (1876-1943) hun så regelmessig opp tekstene der, først i kretsen av lærere i den første Waldorfskolen. Ved en andre gjennomgang gjennom de nitten timene utvidet kretsen seg, også nå med hans godkjennelse, til alle høyskolemedlemmene i Stuttgart og en rekke gjester. Tillatelsen for Lili Kolisko forble et enkeltstående unntakstilfelle. Helene Finckh, hans stenograf i Dornach, hadde gjort profesjonelle avskrifter av klasseforedragene, men Rudolf steiner avviste bestemt å gi disse videre til noen som helst til opplesning eller orientering. «De eksisterer slett ikke», sa han da han ble spurt om dette. Som forvalter av hans arbeider disponerte Marie Steiner over tekstene, men heller ikke hun fikk fullmakt til å lese dem opp. Ita Wegman, som var leder av Høyskolen ved siden av ham, og som han kort før sin død lot få tilgang til avskriftene, fikk heller ikke en slik fullmakt. Marie Steiner noterte kort hans grunner for dette, da hun på våren 1926 forberedte seg til sin første klassetime. Hun sammenfattet det slik: «Hvis jeg gjør det klart hva disse ordene betyr for meg, så kommer jeg til følgende resultat: Det lå ikke i hans viljesretning at disse foredragene bare skulle leses opp.» 3 Samtidig begynte Steiner med å gi en rekke pålitelige og kompetente personer utenfor Dornach i oppdrag å gi høyskolemantraene videre i sin virkekrets. Men han lot dem ikke få tilgang til avskriftene av sine innførende og kommenterende foredrag. Han forventet av dem at de ut fra eget meditativt arbeid med mantraene og ut fra individuell intuisjon skulle finne det som var fruktbart for deltakerne i akkurat den aktuelle tilhørerkretsen og situasjonen. Marie Steiner nevner flere ganger fire personer som han gav et slikt oppdrag, og skriver om dette: «Den personen som uttalte mantraene, skulle utarbeide for seg 3 Ved gjengivelsen av dette notatet i innledningen til utgavene i 1977 og 1992 mangler ordet «ikke» i siste setning. Grunnen til denne utelatelsen, som forandrer meningen til det motsatte, ligger vel i det at det i mellomtiden ble lest opp overalt. Medarbeiderne må vel derfor ha antatt at Marie Steiner hadde tatt feil, og at hennes «forseelse» derfor stilltiende måtte korrigeres. selv det som han eller hun skulle si i forbindelse med dem. Han ville altså ha et slags selvstendig arbeid med mantraene, selvfølgelig på grunnlag av den visdomsskatten som er blitt gitt, men fremfor alt av opplevelsen av mantraene selv.» Ita Wegman, som på samme måte visste om dette, noterte noen forklarende setninger som Rudolf Steiner sa til grev Polzer, som fikk oppgaven med å holde klassetimer i Wien: «Ut fra det De har hørt, ut fra mantraene som de har, ut fra det kan De la det oppstå et arbeid med dem som vil gjøre dette sammen med Dem. [ ] Gjør det som De kan gjøre, og som De også vil, men ut fra det som De selv vet. På den måten som De ut fra mantraene kan og vil gjøre det, med de forskjellige medlemmene som vil det.» Både Marie Steiner og Ita Wegman holdt vel en slik oppgave for et provisorium for den første oppbygningsfasen. Og de var nok heller ikke bevisst hvilket omfang Rudolf Steiners oppdrag hadde fått i løpet av årene 1924-25. Som vi nå vet, har Rudolf Steiner på den ovenfor beskrevne måte gitt fullmakt til minst ti personer til å gi videre 2-2013 ANTROPOSOFI I NORGE 3

visdomsskatten i hans esoteriske skole. Den første var den som virket lengst unna: Henry Monges fra USA, så i løpet av sommeren Adolf Arenson (Stuttgart), Helga Geelmuyden (Norge), Anna Gunnarsson Wager (Sverige), Johannes Leino (Finland), Amalie Künstler (Köln), Ludwig Graf Polzer-Hoditz (Wien, Praha), samt Harry Collison og George Adams-Kaufmann (Storbritannia). Ennå på sykeleiet, få uker før sin død, gav han oppdraget til Willem Zeylmans van Emmichoven for Nederland. Denne siste forespørselen hadde neppe funnet sted dersom Rudolf Steiner hadde ansett måten oppdraget ble gitt til alle disse første «formidlerne» som provisorisk. De første «formidlerne» som Rudolf Steiner hadde gitt oppdraget til, befant seg i en vanskelig situasjon. De hadde jevnt over bare hørt en liten del av Rudolf Steiners foredrag, og måtte arbeide seg møysommelig frem til det som kunne belyse de uhørt vektige og samtidig gåtefulle mantraene. I tillegg måtte de tåle at tilhørerne bare i liten grad visste å sette pris på deres prestasjoner, så lenge de hadde håp om at de i overskuelig fremtid ville få høre den originale ordlyden, slik som deres venner i Stuttgart allerede fikk det. Få uker etter Rudolf Steiners død begynte Ita Wegman med sin opplesning i Dornach, kort tid etter det leste hun også opp andre steder. Fra mars 1926 fulgte så Marie Steiner og Albert Steffen hennes eksempel. Da så de ettertraktede avskriftene fra og med 1929 ble frigitt fra Dornach også til andre personer, gikk alle de formidlerne som hadde fått oppdraget av Rudolf Steiner, over til å lese opp tekstene. De motstridende følelsene som oppstod i den forbindelse, har Helga Geelmuyden som fikk oppdraget i Norge, gitt særlig tydelig utrykk for. I et brev til Marie Steiner skriver hun: «Vi må være uendelig takknemlige for at vi har fått lov til å få klassetekstene; der trenger man ikke å frykte for at personlige egenheter skulle blande seg forstyrrende inn, og likevel var det den gang svært utviklende for meg at jeg var nødt til å gjøre et eget arbeid.» Den følelsen som er merkbar i disse ordene, av å ha gitt opp noe verdifullt, ble år senere til en trykkende skyldfølelse. «En vanskelighet», skriver hun til Marie Steiner, «er den at jeg ikke har utført oppgaven fra min lærer på den måten han påla meg: å formidle meditasjonene ut fra mitt eget arbeid med det esoteriske innholdet, for slik å utvikle klassearbeidet på en levende måte. [ ] Det ville vel kanskje vært riktigere og mer utviklende i alle fall for formidleren, og kanskje i det hele tatt hvis man i tillit til de hjelpende maktene hadde gjort det mer ut fra egen aktivitet, slik som doktoren ønsket det.» Gjest hos teosofene Frem til vår tid blir Den frie høyskole for åndsvitenskap, i motsetning til Rudolf Steiners intensjoner, mange steder betraktet som en hierarkisk organisert institusjon med autoritære ledelseskrav. Stadig vekk sammenligner antroposofiens motstandere ledelsen i Dornach med Vatikanet i Rom. Samtidig lever det en lengsel i store deler av medlemsmassen etter en sikker ledelse fra et kompetent sentrum. Og det finnes stadig mennesker som angriper Goetheanum, fordi det som de har tenkt ut som det beste for den antroposofiske bevegelse, ikke blir gjennomført ovenfra. Alt dette har historiske røtter. Som nyere forskning fra Christoph Lindenberg og fremover stadig tydeligere viser, var det i Rudolf Steiners liv mange dramatiske kriser. Mye mislyktes han med. Med andre ting oppnådde han fruktbare nye perspektiver og utviklingsmuligheter. Så også med hans midlertidige neddykning i teosofenes miljø. I årevis hadde han forsøkt å finne seg til rette i de mest moderne tidsstrømningene, for eksempel gjennom sitt engasjement for Nietzsche og Ernest Haeckels modernisme. Han hadde kontinuerlig med seg frihetsimpulsen fra sine tidlige filosofiske verk og sitt inderlige forhold til Goethes verk. Så, i en alder av 41 år, fant han i det teosofiske biblioteket til greve og grevinne Brockdorff i Berlin for første gang mennesker som han kunne ytre seg uhemmet «esoterisk» overfor. Slik ble han generalsekretær for den tyske seksjon av Teosofisk Samfunn. Kort deretter overtok han ledende funksjoner i den esoteriske skolen i dette selskapet og i en frimurerinstitusjon. 4 Begge innretninger var i samsvar med en hellig tradisjon strengt hierar- 4 Se Hella Wiesberger: Rudolf Steiners esoterische Lehrtätigkeit, Dornach, Rudolf Steiner Verlag 1997. 4 ANTROPOSOFI I NORGE 2-2013

kisk orientert. Rudolf Steiner benyttet seg i en kort tid av de autoritære styringsformene som han fant her, fordi han bare den måten kunne nå frem til et tilstrekkelig antall elever som var villige og skikket til å forbinde seg med den vordende antroposofien. Men allerede fire år etter sin tiltredelse i ledervervet hos teosofene begynte han, først varsomt, så stadig tydeligere å frigjøre seg fra de tradisjonelle esoteriske arbeidsformene. Betegnende for dette er hans skjelning mellom tre former for mystisk streben i august 1906, i en artikkel med den talende tittelen: «Der Schüler und der Guru» (Eleven og guruen). Der skriver han om de forskjellige grader av avhengighet som eleven har til læreren i «de forskjellige okkulte skoleringsmetoder»: «Den er forholdsvis størst i de metodene som orientens okkultister følger, og som fortsatt i dag blir undervist som sådan. Denne avhengigheten er allerede i mye mindre grad til stede i den såkalte kristelige innvielsen. På den erkjennelsesveien som fra det fjortende århundre har vært angitt fra rosenkreuzernes såkalte hemmelige skoler, faller den allerede fullstendig bort. I disse skolene kan riktignok ikke læreren helt unnværes, for det er umulig. Men enhver avhengighet av ham opphører sannelig.» 5 Rudolf Steiner begynner dermed å forbinde den avgjørende individualismen i sin frihetsfilosofi med moderne esoterikk, og dermed å henvise sine elever til deres egen ansvarlighet i esoteriske anliggender. Med frigjøringen av den vordende antroposofien fra det teosofiske miljøet vinner denne impulsen i 1911 for første gang en egen sosial form, i utformingen av «Gesellschaft für theosophische Art und Kunst». 6 Åndslæreren trer nå helt i utkanten av det som skjer. Han «tolker» bare det som de medarbeiderne han har kalt sammen, gjør i fellesskap ut fra seg selv. «Prinsippet om den åndelige strebens suverenitet» og «tilblivelsens prinsipper» er nå retningsgivende. Forsøket strander etter et par dager. Det eneste 5 I Lucifer-Gnosis nr 32, nå med en annen tittel i GA 12, s. 36-51, sitatet er fra s. 49. 6 Se nylig utgitte Robert Schmidt (utg.): Gesellschaft für anthroposophische Art und Kunst 1911. Dokumente und Interpretationen zur Geschichte und Gegenwart eines Impulses. Dornach, Verlag am Goetheanum 2012. som virker videre som en etterklang, er tempelscenen i det tredje mysteriedrama, som kom det følgende år. Her ser vi hvordan Benediktus tre elever, som det hadde lykkes for på helt individuelt vis å betre den åndelige øvingsveien, avløser tradisjonens embetsbærere. Tallet på Rudolf Steiners antroposofiske elever tiltok betraktelig, og også mange som var fremmede for teosofien, sluttet seg til ham. Likevel virket den auraen av mystisk eksklusivitet med dens krav på ledelse ovenfra som levde i det teosofiske miljøet, videre inn i det nye Antroposofiske Selskap og dets datterorganisasjoner. Slik var det for eksempel i steinerskolene og de antroposofisk orienterte helsepedagogiske hjemmene. Ennå under julestevnet 1923-24 henviste Steiner til dette med en humoristisk undertone. 7 Goetheanum som hjerteorgan Sett ut fra den historiske bakgrunnen som er beskrevet her, fremtrer Det allmenne antroposofiske selskap som ble grunnlagt ved julestevnet i 1923, med dets esoteriske kjerne, Den frie høyskole for åndsvitenskap, som et bemerkelsesverdig liberalt konsept. Rudolf Steiner, som leder av begge innretninger, gjorde ikke krav på noen autoritetsfullmakt. I stedet for tradisjonelle ledelsesstrukturer setter han ideen om partnerskapssamarbeid. Han betegner sin forbindelse med medlemmene av høyskolen som et «fritt kontraktsforhold». I tråd med dette betrakter han Goetheanum ikke bare som en lærested eller et sted for betydningsfulle institusjoner, men først og fremst som et iakttakelses- og utligningsorgan, på samme måte som antroposofisk medisin ikke oppfatter hjertet som en pumpe, men som et organ som formidler mellom antagonistiske prosesser i organismen, som et harmoniseringsorgan. Han beskriver hvordan denne hjertefunksjonen bare kan trives i en atmosfære av gjensidig tillit. Forskrifter eller kontroll gjennom overordnede embetsbærere tenkte han ikke på. 7 «Jeg har for eksempel blitt kjent med en gruppe som har trukket rådgivningen så langt at den har rådet medlemmene til den ene eller andre boken, og frarådet andre bøker. Visse mennesker som allerede var medlemmer, fikk ikke engang lov til å lese min bok Teosofi, fordi man ikke fant dem egnet.» GA 260, s. 154. 2-2013 ANTROPOSOFI I NORGE 5

Lily Kolisko (1893-1976) seg og sier Ja», står det i protokollen. Mer var ikke nødvendig. Det som skulle skje, trengte ingen retningslinjer. I tråd med dette fulgte han ved oppbyggingen av Høyskolen med kjærlig oppmerksomhet initiativer i periferien av den antroposofiske bevegelsen. I en artikkel fra 6. april 1924 skriver han: «Denne institusjonen kan ikke komme i stand ovenfra ved hjelp av abstrakte betraktninger. Den må oppstå nedenfra ut fra medlemmenes behov.» Få dager etter at denne artikkelen var publisert i meddelelsesbladet, reiser han til Stuttgart og oppmuntrer i en forsamling av prominente medlemmer («Dreißigerkreis») varsomt, men tydelig en betrodd venn til å ta ansvar for en arbeidsgruppe innenfor Høyskolen, som har en egen målsetning ved siden av Lily Koliskos opplesning. «For eksempel», sa han der, «formidler fru Kolisko hele tiden foredragene fra klassetimene for lærerkollegiet ved den frie Waldorfskolen og noen venner fra Stuttgart. En annen gruppe personer som ønsker en slik formidling, holder på å danne seg her i Stuttgart. Ikke sant, herr Arenson?» Denne personen, som var en betrodd esoteriker allerede i den esoteriske skolen fra den teosofiske tiden, samstemmer uten spørsmål. «Herr Arenson reiser Ita Wegmans erkjennelsesskjebne I august 1923, ved sommerstevnet i Penmaenmawr (Wales), spurte Ita Wegman sin lærer om en fornyet mysteriemedisin. Dette spørsmålet, som vel var avgjørende for at Den frie høyskole ble grunnlagt, førte til en dyptgripende og samtidig på mange måter gåtefull hendelse. «Penmaenmawr karma fullstendig åpenbart», skrev Wegman om det. Rudolf Steiner satte henne der inn i bildene av en urgammel skjebneforbindelse som hadde knyttet ham til henne gjennom mange jordeliv. Det må ha vært som en forløsning for ham etter en lang ventetid. I 1902 hadde han opptatt den da 26 år gamle Ita Wegman i sin esoteriske skole. I 1910 hadde han i sine foredrag om «Okkult historie» fremstilt det eksemplariske venneparet som han kom til å snakke om på nytt og på nytt i karmaforedragene i 1924. Men det etterlengtede samarbeidet var fortsatt ikke kommet i stand. Dette forandret seg nå. Etter at fjerde bind av den store biografien av Emanuel Zeylmans van Emmichoven 8 kom ut, blir det håndgripelig for oss at ikke bare et nært samarbeid, men også en intensiv skoleringsprosess settes i gang, som varer ved til Rudolf Steiners død. Ville Rudolf Steiner forberede sin venninne på å etterfølge ham som leder for Høyskolen? I klassetimene i september 1924 benevner han henne uttrykkelig som leder ved siden av seg selv («Mit-Leiterin»). Men ifølge Albert Steffens notater følte hun seg da skyldig i hans død, fordi hun «ikke hadde vært i stand til å stige opp». 9 Selv om man skulle tvile på denne 8 E. Zeylmans van Emmichoven: Die Erkraftung des Herzens. Eine Mysterienschulung der Gegenwart. Rudolf Steiners Zusammenarbeit mit Ita Wegman. Arlesheim, Verlag des Ita Wegman Instituts 2009. 9 Albert Steffens dagboknotater fra 3. april 1925, etter J. Kiersch: Steiners individualisierte Esoterik einst und jetzt. Dornach, Verlag am Goetheanum 2012, s. 247. 6 ANTROPOSOFI I NORGE 2-2013

Marie Steiner (1867-1948) bekjennelsen, hvilket det finnes gode grunner til: Rudolf Steiner hadde ikke realisert muligheten til å utnevne en etterfølger, slik det var lagt opp til i statuttene etter julestevnet. Etter Rudolf Steiners død befant Ita Wegman seg i en splittet tilstand, som ikke straks ble bevisst for henne. Sett ut fra nåtidens perspektiv skulle hun i de kritiske dagene etter åndslærerens død ha arbeidet sammen med de øvrige medlemmene av grunnleggelsesstyret for å finne en løsning på ledelsesspørsmålet og andre påtrengende problemer, en løsning som de kunne ha båret sammen. Men hun var dypt oppfylt av vissheten om sin forbundethet med Rudolf Steiner, og hun trodde at han sammen med henne som «formann» i kretsen av den «esoteriske» ledelsen ville lede skjebnen til den antroposofiske bevegelsen videre. «Det er jo ingen ting som er forandret», sa hun ennå i oktober 1925 til Martin Münch, som med en kritisk undertone hadde spurt henne om hennes oppfatning av tingene. Under inntrykket fra de intime meddelelsene fra Penmaenmawr og alt det som hadde kommet til etterpå, identifiserte hun seg med solhelten Alexander av Makedonias person, slik åndslæreren hadde skildret ham i karmaforedragene den forutgående sommeren. I den forbindelse overså hun fullstendig fornemmelsene og intensjonene hos sine kolleger i ledelsen, først og fremst hos Marie Steiner og Albert Steffen. Hun var vel heller ikke klar over hvor strengt Rudolf Steiner hadde advart mot å påberope seg fortjenestene fra et tidligere liv for sitt virke i nåtiden. «En viktig grunnsetning i den okkulte utviklingen», sa han allerede i 1912, «er den at man ikke tilmåler seg annen verdi enn den som kommer av det man har oppnådd i den fysiske verden i den nåværende inkarnasjonen.» 10 I sine brev «Til medlemmene», som hun fra mai 1925 publiserer i meddelelsesbladet, appellerer Ita Wegman åpenlyst til begeistringskraften hos sine unge medarbeidere, hvorav hun diskret har gjort noen få, først og fremst Walter Johannes Stein og Eugen Kolisko, til sine betrodde. En av disse, hel- 10 Foredrag den 4.4.1912 i Helsingfors, GA 136, s. 41. sepedagogen Werner Pache, ytret seg senere i dagboknotater om «feiltagelsene i selskapets historie, for så vidt som de lå hos henne og hos oss», feiltagelser som «lå i en uberettiget hevding av Alexanders vesen og ånd». Emanuel Zeylmans van Emmichoven representerer i sin fortjenestefulle Ita Wegman-biografi den oppfatning at selskapsskandalen vinteren 1925-26, da en fatal diskusjon om Wegmans formentlige krav bredte seg som ild i tørt gress i hele den antroposofiske bevegelsen, utelukkende kunne tilbakeføres på intriger skapt av Maria Steiner og hennes tilhengere. Dette synspunktet er det ikke belegg for. Alexander-gestusen i 1925, som lenge virket videre oppildnet av de høyeste idealer og den edleste vilje, førte ikke bare på grunn av hatefulle motstandere, men også ut fra seg selv til et tragisk nederlag med alvorlige følger. Etter årelange kamper blir Ita Wegman fra mars til mai 1934 rammet av livstruende sykdom. En oversanselig opplevelse hjelper henne til å gå løs på sine jordiske oppgaver med ny kraft. Men nå gjør hun det på en helt ny måte. Symptomatisk 2-2013 ANTROPOSOFI I NORGE 7

for dette er et dagboknotat av Werner Pache fra 27. januar 1935, som hentyder til at hun nå etter et langt opphold igjen vil holde klassetimer, men annerledes enn før: «Dr. Wegman har kalt oss sammen, Deventer, Bockholt, Bort, Kaelin med frue, Pracht, Eugster, Russ, Marti, Pache. Det dreier seg om åndsforeningen og Julestevnet, å leve helt i troskap mot disse. Hun ville selv dette. Endelig en avgjørelse om igjen å gi klassetimer, men i fri form. Begynnelsen til dette er gjort.» Muligens ble det bare med denne første sammenkomsten av en bevisst utvalgt krets av nære medarbeidere, fordi Wegman følte at situasjonen ennå ikke var moden for hennes initiativ. Også i fortsettelsen holdt hun så vidt vi vet sine timer i form av en høytidelig opplesning. Men i Paches notat kommer det frem et nytt ledeord, som opptrådte gjentatte ganger i Ita Wegmans korrespondanse. Hun overtok det formodentlig fra Rudolf Steiners mantra som hun kjente til: ordet «ånds-forening» (Geist-Verein). Dets dype betydning åpenbares særlig i Wegmans rystende brev til Maria Röschl datert 22. januar 1935. Der skrev hun, fem dager før sammenkomsten med kretsen som er nevnt i Paches notat: «Alle gamle former, også den aller siste formen for antroposofien, er grundig ødelagt, og det forekommer meg nå slik at man ikke mer må søke en form for antroposofiens liv, men at hvert menneske selv er en slik form som antroposofien vil forene seg med. Der dette har skjedd, vil mennesker finne hverandre og forenes, for å bli et ledd i den sanne åndsforening. Selskapet er ikke lenger nødvendig, fordi antroposofien allerede er på jorden. Det er det enkelte menneske det kommer an på, og de må da ut fra sin utvikling danne en høyere forening, som har sine røtter i den åndelige verden. Hver individualisert utvikling er hermed bevart, hvert enkelt menneskes frihet, og ut fra det enkelte menneskets innsikt føler det seg forbundet med denne åndsforening eller Mikaelskole. Slik klang det i mitt indre. Det at jeg selv står inne i denne impulsen, det er hva det kommer an på. Det andre retter seg av seg selv.» Ved siden av ideen om åndsforeningen finner man i Ita Wegmans brev stadige bemerkninger om nødvendigheten av en annen måte å gå frem på med klassetimene. Hun sier i januar 1935: «Det som ble gitt i form av 1. klasse, og nå er i hendene på mange mennesker, er ennå på langt nær uttømt, men det må behandles annerledes enn det har vært behandlet til nå.» Og i juni 1935: «Jeg vil vekke opp igjen menneskenes bevissthet om denne åndsforeningen som befinner seg i den åndelige verden. Derfor må denne skolen ledes annerledes enn før.» Så enda tydeligere vinteren 1940-41: «All gjentakelse i det samme spor uten en kraftfull videreutvikling har ofte en lammende virkning.» Et par uker senere: «Tror dere virkelig at det er så absolutt nødvendig at det igjen blir gitt klassetimer? Meg forekommer det så foreldet når ikke noe nytt har oppstått i menneskene. Klassen må gjenoppstå som ny, den må mottas av en annen type mennesker. [ ] Jeg vil så gjerne bringe noe nytt, det lever i meg, men det er så vanskelig når man bare får høre at man vil ha klassen på den gamle måten.» «Klassen må gjenoppstå som ny»: Ita Wegman kommer nå tydeligvis til den fornemmelsen at alt som hun entusiastisk har stått for i årene etter Rudolf Steiners bortgang, var utsatt for en dødsprosess; at den mysteriestrømmen som hun ville fortsette, var brutt, og at det er blitt nødvendig med en fullstendig ny begynnelse ut fra kraften i den enkelte medarbeiders jeg. Enda et skjebneslag kan ha bidratt til denne fornemmelsen, et skjebneslag som hun var utsatt for nesten på dagen for utbruddet av 2. verdenskrig. Hun brakk armen. Også til denne hendelsen finnes det et bemerkelsesverdig dagboknotat fra Werner Pache, som skrev følgende om Wegmans tale ved den påfølgende nyttårsfeiringen: «Rystende inntrykk av hvordan dr. Wegman snakker om det som man akkurat nå kan se tydelig, og som fører henne langt utover Alexander. [ ] Den absolutte hengivenhet (absolutt og utelukkende) til studiet av Kristus-vesenet synes å være hennes entydige, hellige avgjørelse.» Pache ser en tydelig utvikling i dette: «I 1934, fra påske til mikaeli var sykdommen, denne gjorde det mulig for henne å snu; i 1939-40 kom nå denne ulykken, den har åpenbart gjort hennes kropp lysere og mer gjennomstrengelig. Hun bryter nå gjennom.» Ita Wegman har nå ikke særlig mer enn tre år 8 ANTROPOSOFI I NORGE 2-2013

igjen å leve. Den siste inntrykksfulle forestillingen som hun så vidt vi vet kom frem til, berørte det sentrale motivet i foredraget som Steiner hadde holdt kvelden før brannen i Goetheanum, motivet med det offeret som stiger nedenfra mot oven. Hun noterer for sin tale i anledning Rudolf Steiners dødsdag 30. mars 1941: «Men noe må innses helt klart: at det som engang var gitt som åndelig substans, må forvandles til en offerskål, før nye åpenbaringer kan oppstå. Når grupper av mennesker kan bli i stand til å oppta og bearbeide Rudolf Steiners åndelige gaver i seg på en slik måte at en offerskål kan dannes, da er øyeblikket kommet da det vil komme hjelp fra åndelige verdener. Det kan være snart; det kan vare lenge ennå, det ligger i våre egne hender.» Sammenfatning og utsyn Rudolf Steiner har inaugurert to tradisjonsstrømmer for utbredelsen av de åpenbaringer som ble skjenket ham med høyskolens mantra, og for arbeidet med dem: den ene gjennom tillatelsen som han gav til Lili Kolisko, den andre gjennom sitt oppdrag til de ti andre formidlerne. Den ene strømmen har han tillatt, den andre har han ut fra seg selv banet veien til. Etter Rudolf Steiners død overtok den første strømmen snart som helt allmenn, særlig befordret av Ita Wegmans mektige Alexander-impuls. Den andre strømmen kom først i gang igjen etter 1945, i en svært begynnende form. Den ble særlig befordret gjennom Jørgen Smit, som etter at han ble valgt inn i ledelsen for Antroposofisk selskap i 1975, gikk inn for frie klassetimer og støttet forsøk med ledsagende samtalegrupper og også gjennom Heinz Zimmermann, som uten å holde noe tilbake beskrev tilstanden i 2007. Hans beskrivelse er fortsatt en veiviser. 11 Jeg tillater meg en avsluttende bemerkning. Miljøet for alt esoterisk arbeid i den antroposofiske bevegelse har endret seg sterkt fra Rudolf Steiners tid. Overalt snakkes det om esoterikk. Hvilket alvor, hvilken vekt som engang var forbundet med 11 Heinz Zimmermann: Die Lebensbedingungen der Anthroposophie heute. Ziele und Aufgaben der Anthroposophischen Gesellschaft und der Freien Hochschule für Geisteswissenschaft. Dornach, Verlag am Goetheanum 2007. det ordet, er gått i glemmeboken. Samtidig blir nåtidens sjeleliv dratt inn i den moderne mediekulturens fascinerende rom. Det kan snakkes offentlig om alt og alle. Er det under disse rammebetingelsene overhodet mulig å skape beskyttede rom for esoterisk arbeid? Kan vi endelig igjen for å gripe opp et ord fra Rudolf Steiner «bevare det sanne»? I karmaforedragene sommeren 1924 talte Rudolf Steiner om boktrykkerkunstens opprinnelse og virkemåte. Det som han skildret der, gjelder i dag, i Internettidsalderen mer enn noen gang. Den som vil representere antroposofien og utbre den i verden, må betjene seg av disse hjelpemidlene, må liksom «adle» dem. Men den regjerende tidsånden ifølge Rudolf Steiner formaner oss: «Det viktigste fra munn til øre!» 12 Det gjelder slett ikke bare for formidlingen av klassetekstene. Den som vil arbeide esoterisk med andre ut fra Rudolf Steiners anvisninger, må gjøre seg det klart at hans eller hennes ord, så snart det kommer på trykk eller ut i mediene, ikke lenger forblir esoteriske, selv om han taler om de helligste ting. Selvfølgelig må vi virksomt representere antroposofiske ideer i offentligheten, og gripe inn i den vitenskapelige diskusjonen med antroposofiske begreper. Det går ikke uten de moderne mediene. Men der har det alltid bare forberedende eller bekreftende karakter. Det som finner sted i det esoteriske rommet, lar seg ikke holde fast. Det følger, som «forsøket» fra 1911, tilblivelsens prinsipper. 13 Bare motmaktene streber etter varige tilstander. Det som skjer på Kristusveien til ånden, oppstår og forgår igjen. 14 Det er like bevegelig og foranderlig som de hierarkiske veseners virke i menneskesjelen. Ita Wegman kunne derfor ikke komme til noen endelig «riktig» løsning for utformingen av sitt esoteriske arbeid. Med bildet av offerskålen, hvormed hun kalte til erindring hendelsene i brann-natten, viser hun oss en vei. Ω Oversatt av Rigmor Haugen Jensen 12 Foredrag 20.7.1924, GA 240. 13 Se kapitlet «Gewordende und werdende Esoterik» in J. Kiersch: Vom Land aufs Meer. Steiners Esoterik in verändertem Umfeld. Stuttgart: Verlag Freies Geistesleben, 2008, s. 58-74. 14 Se 14. klassetime, GA 270/2 s. 81 ff. 2-2013 ANTROPOSOFI I NORGE 9

«... en blot medvandrer på esoterikkens vanskelige vei» Et håndskrevet notat av Helga Geelmuyden datert 30. oktober 1948 Følgende tekst av Helga Geelmuyden (1871-1951) kom nylig for dagen og befinner seg nå i Antroposofisk Selskaps arkiv. Her forteller en av de første «formidlerne» av Rudolf Steiners esoteriske høyskoletimer om hvordan hun fikk oppdraget og påbegynte klassearbeidet i Norge. Tilføyelser i klammer er ved redaksjonen. Da det fra enkelte sider har vært utbredt forskjellige forestillinger om mit forhold til det esoteriske arbeide i Norge, har nogen venner opfordret mig til å skrive noe ned om dette. Det er da særlig den måte, hvorpå jeg blev overdraget å formidle innholdet av den esoterik, som Rudolf Steiner tok op i 1924 efter den såkaldte Weihnachtstagung, som har git enkelte medlemmer av det antroposofiske Selskap i Norge anledning til misforståelse og kritik. Da alle disse ting endnu står helt klart for min erindring, har altså disse venner ment, at jeg ved å skrive ned en slik skildring kan hindre, at misforståelserne sætter sig fast. Vi vet, at R.St. under verdenskrigen 1914-1918 ophørte å holde esoteriske møter. Også Nanna Thorne, som visstnok alt i 1910 under et længre ophold i Berlin hadde fåt tillatelse til på grunnlag av noticer efter esoteriske møter å gi slike, ophørte i længre tid med dette. Dette var væsentlig begrundet i, at hendes helbred var svækket, men vel også i, at R.St. hadde sagt: Man kan ikke så i storm. Men hendes helbred var også så svak, at hun regnet med ikke mer å kunne opta denne virksomhet. Hun sa da til mig: Jeg har testamentarisk bestemt, at Dor[o]thea Wiese efter min død skal få mine papirer og fortsætte mit arbeide. Jeg hadde ingensomhelst tanker om, at jeg skulde gjøre dette, men studset litt over, at hun kunde overdrage dette arbeide i det hele. Jeg mente også, at det var en utvikling i det esoteriske arbeide. Det var jo skedd en stor omvæltning i historien med alt det, som denne katastrofale krig bragte med sig. Det brast derfor ut av mig: Jeg tror, at når Steiner igjen tar opp det esoteriske arbeide, 1 vil det sættes inn noget nyt. Dette kunne Nanna Thorne ikke forstå, og det blev ikke talt mere om det. Så gikk jo krigen forbi. Efter store revolutioner, blev det omsider mulig å gjenopta de esoteriske timer, og N.Th. fortsatte så med å samle dem, som til dels alt hadde fåt øvelser av R.St. Men det var først under sit besøk i Oslo vintren 1921, at R.St. igjen ga en esoterisk time her i Oslo. Med denne time 4/12 1921 kom det egentlig allerede et nyt innslag. 2 Den timen gjorde et voldsomt inntrykk på mig på grunn av visse forutgående oplevelser, som jeg ikke her vil gå nærmere inn på. Før R.St. næste gang besøkte Oslo Mai 1923, hadde den katastrofe fundet sted, at Goetheanum var nedbrændt natten til 1923. Og året 1923 blev en forberedelse for den nyorganisation av selskapet som fandt sted ved julestevnet 1923-24. Desværre var det mig helt umulig å delta i dette stevne, som vi alle visste vilde bli overordentlig betydningsfuldt. Blant flere norske reiste Karl Ingerø 1 Innskutt tilføyelse i teksten: Dermed mener jeg, å samle dem, som hadde bedt om esoterisk undervisning. Det personlige arbeide fortsattes. 2 Se Ingeborg Møllers erindringsnotat om dette i GA 265, s. 451. hh. 10 ANTROPOSOFI I NORGE 2-2013

Helga Geelmuyden (1871-1951). dit ned. Han var, efter nogen år å ha virket som formand i Vidargruppen, i 1923 ved R.St.s siste besøk blit valgt til generalsekretær for Norge. Vi vet, at R.St. i Februar efter julestevnet begyndte den nye esoteriske bevægelse med den skole, som i tre klasser skulde føre medlemmer som blev optat i denne skole til et bestemt punkt i den esoteriske utvikling. Jeg har grunn til å tro, at han ønsket dermed å begynde noget nyt også med hensyn til det før så store antal, som efter en tids medlemsskap alle vilde delta i den esoteriske undervisning. Men dette var jo meget vanskelig å gjennemføre. I I. klasse kom næsten alle med, som efter 2 års medlemskap søkte dette. 3 I Oslo fandt overgangen simpelthen sted på den måte, at N.Th. efter et av sine møter opfordret de tilstedeværende til å innsende sin ansøkning. Men det gikk nokså lang tid før der blev besvaret. Så reiste min datter Mimi og jeg til Dornach for personlig å søke R.St. og av ham å bli optat og kunne delta i disse møter. Også Mimi [Grieg] Bing reiste med. Vi fik da straks efter en samtale med R.St. lov til å delta. Også Mimi Bing. Disse møter gjorde et meget stærkt inntrykk. Samtidig holdt også R.St. overordentlig viktige aftenforedrag, de såkalte Karmaforedrag. Særlig var jo foredragene om det antroposofiske selskaps karma av stor betydning. De blev fortsat ved R.St.s besøk i Arnhem, hvor det blev kastet endnu mere lys over det antroposofiske selskaps betydning i forbindelse med Michaeltidens opgaver. 4 R.St. skulde nemlig i løpet av sommeren besøke Arnhem og der innføre i de første timer i I. Jeg besluttet mig derfor til å reise med til Arnhem, da jeg i Dornach ikke hadde fåt de første timer. 3 Innskutt tilføyelse i teksten: Det trængte sig visstnok mange flere inn, end oprindelig var tenkt. Men R.St. sa senere, at i 2 og 3 vilde de optas, som ledelsen fandt rigtig å gi den videre undervisning. 4 Innskutt tilføyelse i teksten: I Arnhem betonet R.St. at visse overblikk over kosmiske forhold og den nye Michaelstids opgaver først blev ham mulig efter at han hadde fyldt 63 år. Også Mimi Bing reiste med. Jeg skrev også til Ingerø, da jeg fandt, at det var viktig, at han som generalsekretær også fik denne anledning. Men han kom ikke. Jeg håbet nok, da jeg ikke hadde anelse om, at R.St. bar på en dødelig sygdom, at han i 1925 skulde besøke Oslo og der innføre i den nye esoteriske skole. Men jeg ønsket, at Ingerø alt nu skulde komme med. Mimi Bing hadde fortalt mig, at hun hadde bedt om å få la [Håkon] Flak og fru [Johanne] Jebsen avskrive de mantraer, som hun hadde fåt. Da jeg hørte dette, sa jeg: kanske kunde jeg få lov til å la Ingerø, N. Thorne, [Francke] Fadum og Dor[o]- thea Wiese også få skrive av det, jeg hadde fåt. Det må vel ha været dette, som har git anledning til, at nogen kan ha ment: fru G. reiste til Arnhem for å be om å få ledelsen av I. i Norge. Men slik forholdt det sig nok ikke. Dertil hadde jeg altfor lite mot. Å påta mig et slikt ansvar var fjernt fra mine tanker. Jeg håbet inderlig på R.St.s besøk i Norge, da jeg anså dette for å være av stor betydning for vort arbeide. 2-2013 ANTROPOSOFI I NORGE 11

Desuten var jo Nanna Thornes helbred nu så bedret, at det efter min mening lå nærmest, at hun overtok en formidling, når hun derved kunne innføres. Under R.St.s besøk. Allerede i Dornach hadde imidlertid R.St. sagt, at jeg skulde komme til ham i Arnhem. Så jeg søkte ham der og tok med en billet med de nævnte navne, som jeg vilde forelægge ham. Men da jeg gjorde dette, skjøv han papiret til side uten å se på navnene og sa: Når de ansøkende i Norge får sine certifikater skal De gi alle, som får dem, innholdet av I. Jeg fik virkelig et chock, for rigtignok hadde jeg gjennem et av Vorstands medlemmer fåt skrive av mantraerne, men jeg forstod også, at jeg trængte et intenst arbeide for å tilegne mig innholdet. Jeg spurgte forskrækket R.St., hvorledes jeg skulde kunne gjøre dette. Dertil svarte han: De skal benytte mantraerne som tekster og tale til dem, således innføre i innholdet. Dette blev jo uhyre vanskelig. Men jeg håbet jo stadig på hans hjelp, når han kom til Norge. Men så tenkte jeg også på Nanna Thorne, som jo hadde ledet de esoteriske timene og som kanske ja sikkert, ventet å bli overdraget denne opgave. «Men frøken Thorne?» sa jeg. «Frøken Thorne kann zunächst fortsetzen damit», sa han så. 5 Dette var mig også noget pinlig, for da det hadde vist sig, at hun hadde misforståt et væsentlig punkt i den time, som blev git 4/12 1921 hadde hun bedt mig forelægge spørsmålet for R.St., som jo da avviste hennes opfatning! 6 Men det var jo ikke noget å gjøre med dette. Jeg måtte arbeide med det, jeg hadde fåt og håbe på vidre hjælp. Jeg burde ved avskeden ha forståt, at håbet om igjen å få se R.St. i Oslo var forgjæves. Han tok avsked med mig på en måte, som han tidligere ikke hadde gjordt. Ansvaret lå tungt på mig. Jeg hadde jo havt den nåde å være kommet med i bevægelsen medens den endnu var i sin begyndelse. Således hadde jeg læst meget både bøker og 5 Innskutt tilføyelse i teksten: Hun kunde for det første fortsætte det arbeide, som hun hadde påtat sig. 6 Innskutt tilføyelse i teksten: Jeg var bange for dermed å ha svækket tilliden til hendes dømmekraft. Men hun hadde selv bedt mig forelægge spørsmålet for R.St. cykler, hadde til dels havt anledning til å spørre om mange ting. Ja jeg hadde jo også fåt erfare ting, som styrket mit forhold til både R.St. personlig og den åndsvidenskabelige forskning. Nu arbeidet jeg ivrig for å forberede arbeidet. Ja jeg korresponderte sogar med R.St., som lå på sit sykeleie, om planen for mit arbeide. Naturligvis kunde han ikke skrive, men lot mig gjennem et medlem av Vorstand vite, at han godkjennte min plan. Og da vi fik de nødvendige certifikater var jeg så vidt forberedt, at jeg i tillit til R.St. kunde begynde. 7 Det gikk noenlunde bra. Imellem kanske mindre bra, imellem bedre. Imidlertid mistet vi mer og mer håbet om, at vi skulde opleve å høre R.St. selv. Vi hadde alt måttet opgi håbet om en annen og tredje klasse. Han forlot os 30/3 1925. Jeg reiste dit ned med Ingerø for å se ham endnu engang, delta i bisettelsen og tale med fru Steiner, og søke hendes råd. Hun rådet mig til å opsøke fru Kolisko i Stuttgart, som på grunnlag av notater hadde formidlet I. for lærerne i Stuttgart. Men det blev en skuffelse. Hendes opfatning av esoteriske ting var mig for fantastisk. Jeg fortsatte imidlertid ved hjemkomsten mit arbeide på den av R.St. anviste måte. Inntil arbeidet med formidlingen av klasseinnholdet i Dornach blev optat i den form, som R.St. ikke hadde ønsket. Dette blev nok foranlediget særlig av fru Wegemann [sic]. På egen hånd begynte hun i Paris læsningen av stenogrammer av R.St.s egne innføringer. Dette blev nu formen for I. også i Dornach og andre steder. Selvfølgelig ønsket nu alle klassemedlemmer å få høre R.St.s egne ord. Og når Vorstandsmedlemmer, som bedre enn andre kunne gi av sit eget, grep til dette, var det selvsagt endnu vanskeligere for andre å overholde R.St.s instruxer. Jeg hadde 7 Begynnelsen på arbeidet ble forøvrig kunngjort slik: «Til de norske medlemmer av første klasse av den frie høiskole for aandsvidenskap. Første klasse av høiskolen holder sin 1ste time i Norge lørdag den 14de mars [1925] kl. kvarter over seks præcis i Oscarsgate 10. Notisbok medbringes. Det blaa medlemskort forevises ved indgangen. Dørene stænges præcis! Helga Geelmuyden.» hh. 12 ANTROPOSOFI I NORGE 2-2013

jo ingen noticer, ingen Steffen, som leverte mig stenogrammer. Jeg måtte så igjen snart i Dornach, snart hos fru St. under et opphold i Sverrige oversætte manuskripter, utlånt av fru St. Selvsagt ble dette en uhyre hjelp. Men min samvittighet bebreidet mig ofte, at jeg ved dette ikke blev tvunget til å arbeide så intenst, som den måte krævet, som Steiner ønsket. Kanske virket det heller ikke så heldig på tilhørerne, som jo hadde bruk for et visst indre arbeide for å ta imot de innførelser, som blev git dem av en blot medvandrer på esoterikens vanskelige vei. Dogmatisk må det jo ikke virkes i esoteriken. Dogmatisk vil jo ikke R.St. virke. Men det er nu engang bekvemmere å ta tingene dogmatisk end å løse levende erkjennelseskræfter. Så blev det efter sisste verdenskrig stillet det krav til mig, at jeg skulde opta dette arbeide igjen på samme måte. Men en indre stemme sa mig, at nu gjaldt det samme, som jeg hadde sagt til N.Th. under forrige verdenskrig. Nu igjen å læse op stenogrammerne efter 24 år forekom mig umulig. Men nu med fuld kraft å opfylde det krav, som jeg på en vis måte hadde sviktet efter R.St. død nei det blev mig for vanskelig under de vanskelige forhold både her og i Dornach. Det var ikke bare alder og sviktende helbred men mange andre ting, som hemmet mig. Fru Steiner vet alt dette, men nu vet hun ingen annen råd, når yngre aktive medlemmer kræver denne hjelp til sitt arbeide. Men å begynne en virksomhet, som ikke tilfredsstiller mig, på like fot med Wehn? 8 Ja, man kunne næsten si i konkurranse med Wehn, kan jeg ikke. Så ber hun mig rimeligvis fordi jeg antyder en sådan måte om å koncentrere innførelsen i de første timer netop for denne lille kreds. Ja, så får Dere ta det, som jeg nu kan gi det. Jeg påtok mig visst en esoterisk forpligtelse derved, at jeg begynte mit discipelskap med å oversætte: Wie erlangt man? Og jeg føler mig forpligtet til å forsøke ikke å la fru St. i stikken. Ω Nedskrevet av Harald Haakstad 2012 Støtte til Rudolf Steiner Nachlassverein I Antroposofi i Norge er det i et tidligere nummer gitt en redegjørelse for arbeidet i Rudolf Steiner Nachlassverein (Nachlass), en selvstendig forening som ble opprettet av Marie Steiner under krigen. Etter Marie Steiners død i 1948 er det denne foreningen som forvalter Rudolf Steiners litterære og kunstneriske arv. Hovedoppgaven for Nachlass har vært utgivelsen av Rudolf Steiners samlede verker i den såkalte Gesamtausgabe. Arbeidet med den nåværende utgaven av Gesamtausgabe begynte i 1961 og består av i alt 354 numre. Under marsjen har enkelte numre gått ut, mens andre numre er supplert med undernumre a, b, c eller bind 1-2-3. I dag er det utgitt ca 340 bind. I tillegg har Nachlass utgitt en rekke skrifter i den såkalte Beiträge-serien, som består av over 120 utgivelser. Tidligere hadde også Nachlass 100 % av eierrettighetene til det forlaget som utgir Gesamtausgabe (GA), Rudolf Steiner Verlag. I dag er forlaget selvstendig i forhold til Nachlass, som i den senere tiden har hatt store økonomiske problemer, slik at fullføringen av GA langt på vei har stoppet opp. Det gjenstår ca 40 bind før utgivelsen av Steiners livsverk kan sies å være komplett. For den antroposofiske bevegelse er det selvsagt av største viktighet at Steiners verk i sin helhet blir gjort tilgjengelig for offentligheten, og at arbeidet ikke stanser opp. Det er nå fremmet forslag om en ambisiøs plan, som i korthet går ut på at de resterende bind skal forsøksvis sluttføres innen 100-årsmarkeringen for Steiners død, det vil si i 2025. For å nå dette ambisiøse målet trenges det imidlertid midler, og det er et håp om at man i hvert land hvor det finnes et større organisert antroposofisk arbeid støtter opp om utgivelsene. Nachlass er i ferd med å utgi en revidert utgave av GA 121, det vil si den sentrale «folkesjelssyklusen» som ble gitt i Kristiania i 1910. Denne syklusen har selvsagt en helt spesiell forbindelse til Norge og en særlig interesse for Skandinavia. De undertegnede har tatt et initiativ for å samle inn kr 100.000 fra Norge til støtte for en slik utgivelse, fordelt 50/50 mellom Nachlass og Rudolf Steiner Verlag. Det er vårt håp at både enkeltstående medlemmer og institusjoner skal støtte opp om denne utgivelsen, slik at den kan fullføres i løpet av et lite år. Vi har selv gitt hvert vårt bidrag som vi håper kan følges opp av flere. En hver støtte stor eller liten kan overføres til konto 1254.20.67282 som står i navnet til Cato Schiøtz. 8 Sverre Wehn var på dette tidspunkt klasseleser i Oslo (Vidargruppen). hh. Jo Selsjord Cato Schiøtz 2-2013 ANTROPOSOFI I NORGE 13