Santa Lucia et adventspill av Axel Hambræus oversatt av Vera Melland Medvirkende: 1. Søster Ensomhet 2. Søster Lætitia 3. Søster Serena 4. Søster Barmhjertighet 5. Søster Tro 6. Søster Irene 7. Søster Lucia AlIe skal være kledd i hvitt. Det bør være mørkt i rommet. Husk hvite sokker og et hvitt lys.
l (kommer, med et brennende lys i hånden. Hun ser seg spent omkring, løfter lyset som om hun leter etter veien og sier liksom til seg selv): Ingen er her ennu? Hvor er alle mine søstre? Og hvor er Lucia? Underlig at jeg alltid skal være den første. Eller også den siste. Men nesten alltid alene. Men så heter jeg også søster Ensomhet. Da mor døde, ble jeg helt alene her på jorden. Og jeg minnes hennes siste ord: Du skal hete søster Ensomhet. Du skal kunne den kunsten å være alene. For deres skyld som er ensomme, forlatt, fortvilet, skal du være den som kan bære ensomheten. Noen må kunne det. Noen må gå i hans spor som sa: "I skal forlate meg og la meg bli alene. Dog, jeg er ikke alene, Faderen er med meg." Med de ordene døde mor. Jeg minnes hvordan hun liksom vendte seg mot noen som jeg ikke så, men som jeg synes å ane iblant, når det blir for tungt å være alene. Men her kommer noen... '" (kommer inn med et lys i hånden som ikke er tent. Hun går med senket hode og ser bedrøvet ut. Da hun oppdager søster Ensomhet, løfter hun hodet.) Vær hilset, søster Ensomhet. Vær hilset, søster Lætitia. Men hvorfor har du ventet så lenge med å komme, og hvorfor har du ikke tent lyset ditt? Det er for sorgens skyld. Min mor gav meg navnet Lætitia. Du skal hete søster Glede, sa hun. Du skal le mot menneskene og vise dem veien til gleden. Men hvor jeg går i verden, ser jeg bare sorg, hører bare gråt og jammer. Tårenes kilde tørres aldri ut. Å, søster Ensomhet, jeg kan ikke tenne mitt lys. Jeg vil bare gråte med dem som gråter og dele mørket med dem. Jeg kan ikke vise et smilende ansikt når så mange i verden bare kjenner den sorte sorg. Jeg skulle være lys, men jeg er det ikke, jeg skulle være glad, men har ingen glede. Kjære søster Lætitia, jeg skal tenne ditt lys. (hun tenner det). Og så skal du huske på en ting: En fakkelbærer er selv intet lys. Men hun bærer sin Herres fakkel i hånden. Skinnet fra den når vel ikke så langt, men det lyser opp et stykke av veien, akkurat så meget han behøver for å se sin vei og gå den. Løft lyset ditt, søster Lætitia. Hvor mørk enn sorgen er i verden, må ikke gledens lys slukne. Men her kommer søster Serena. (kommer inn. Hun bærer et lys som ikke er tent mot brystet. Med den ene hånden skjuler hun ansiktet sitt. Da hun kommer frem til søstrene, stryker hun hånden flere ganger over ansiktet som om hun ville stryke bort noenting. Så ser hun først i taushet på sine kamerater, men bryter så lidenskapelig ut): Å, jeg skulle jeg kunne rive ut mine øyne så jeg slapp å se alt stygt i verden. Å, jeg skulle ønske at mine ørers porter kunne stenges, så jeg slapp å høre alt ondt. Å, om jeg kunne gå langt
bort der det finnes bare hav og himmel og ingen mennesker, nei ingen mennesker. Men blomster - de rene, skjære blomstene og trær - de stille, susende trærne. -Ve verden som er så uren. -Ve menneskene for alt som er ondt, stygt, simpelt og rått. Men kjære søster Serena. Hvilke ord. Fra din munn. Husker du ikke at du er søster Renhet. Om alle andre faller ved din side, så skal ikke du falle. Tilgi meg, søster Lætitia. Tilgi meg. Men de blir for meget. Det er for meget ondt i verden, for meget stygt, alt for mange ulykkelige. Jeg orker det ikke. Jeg hadde en eneste søster. Og vet du - nei, jeg kan ikke fortelle det. Men jeg har ingen søster mer. Hun sank ned i smutset (skitten) til de andre. Hun lo meg kaldt opp i ansiktet da jeg ville dra henne opp: "Du med din renhet. Hva skal du med den?" Hun lo. Men det var ingen latter, det var gråt i den, det var mørke, det var fortvilelse. Min søster, min elskede søster..... Nei, jeg vil gå langt bort, der det bare er hav og himmel. Og blomster. Og de stille, susende trærne. Søster Barmhjertighet: (med et brennende lys i hånden, er kommet ubemerket inn under samtalen): Nei, du skal bli. Søster Barmhjertighet: (ser opp): Søster Barmhjertighet, å, kommer du. Fra min søster? Ja, jeg kommer fra din søster. Søster Barmhjertighet: Ja... hun døde i natt... (stille, dypt beveget): Min søster.... døde....i natt. Søster Barmhjertighet: (stille): Men jeg var der. Og jeg har en hilsen fra henne. Hun ba deg ta hånd om barnet hennes. Hun ba at du skulle hjelpe hennes barn om å finne den veien hun selv ikke vandret. Hun ba deg om tilgivelse. Tilgivelse... Tilgivelse... Hva har jeg å tilgi... Jeg som ville gå bort fra denne verden fordi den var full av urenhet. Tilgivelse, det er meg som trenger tilgivelse... for jeg gikk trett, for at jeg ikke orket mer. Å, søster Barmhjertighet, finnes det tilgivelse for meg? Nei, min søster hadde rett: Hva skal du med din renhet? Jeg har ikke forstått at jeg må holde ut i verden nettopp for dens urenhets skyld, jeg må...
Søster Barmhjertighet: Du må lyse, klar og ren, søster Serena. For deres skyld, hvis øyne er mørke og dunkle og hvis føtter tramper trette i støvet, for deres skyld må du lyse. Se, nå tenner jeg ditt lys. Lys, søster Serena. Lys renhet inn i verden, gi menneskene hav og himmel og blomster, skjære, akre blomster og de stille susende trærne og de svale, leskende kildene. De andre søstrene: Søstrene: Søstrene: (rekker fram lyset sitt, som søster Barmhjertighet tenner). Takk søster Barmhjertighet. - Men her kommer søster Tro. Jeg trenger henne. Jeg trenger en sterk tro. (kommer inn. Hun har nettopp brukket sitt lys i to stykker og går frem til de andre mens hun viser frem de to stykkene). Hvem sier at hun trenger meg? Jeg trodde ingen i verden mer behøvde søster Tro. Her ser dere mitt lys, Troen lys. Jeg har brukket det i stykker. For troen er brukket i stykker i verden. En tror ditt, og en annen tror datt, og den enes tro står mot den annens. Troen er blitt så svak i verden fordi den er så splittet. Å, underlige tid den gang det bare fantes en tro. Una fides. En tro. Og en eneste å tro på, den ene sanne Gud, og den har sendt Jesus Kristus. (idet søster Tro sier de ordene gjør alle de øvrige søstrene korsets tegn). (ser forbauset opp). Hva, tror dere... på Ham? Ennå? Etter alt som er hendt i verden? (setter sammen de to stykkene av lyset sitt og folder hendene omkring dem. Hun ser opp og ber stille): Herre, jeg tror. Hjelp min vantro. (søster Serena går sakte frem til henne og tenner hennes lys. Mens hun gjør det, kommer søster Irene inn. Hun har ikke noe lys i hånden). Alle de andre søstrene (vender seg forferdet mot henne): Søster Irene, hvor har du ditt lys? 4' Søster Irene: På veien hit gikk jeg forbi et fattig og mørkt hus. Jeg hørte rop og skrik der innefra. Jeg hørte et barn gråte og en kvinne jamre seg. Jeg kunne ikke gå forbi. Jeg åpnet døren og gikk inn. Men der var helt mørkt. Jeg hørte stemmer. Harde, bitre, klagende røster. Og jeg forsto at de var harde og bitre og sorgfulle, fordi det ikke fantes noe lys der inne. Og så tente jeg mitt lys og satte det i den tomme lysestaken på bordet og så på de stakkars menneskene og sa: Fred være med dette hus. Å, søstre, det er mørkets skyld at menneskene gråter, og forbanner og jamrer seg. Vi trenger lyset. Vi trenger Lucia, lysbringeren. Vi er hennes terner, og vi skal aldri bli trett av å gå hennes ærend til mennesker som sitter i mørke og i dødens skygge. Men her kommer hun. Jeg hører allerede sangen som toner omkring henne. La oss være rede til å møte henne.
Søster Irene: Men du har ikke noe lys, søster Irene. Se her, ta mitt brukkede troens lys. Ingenting går i stykker her i verden uten at vår Herre har en mening med det. (rekker henne sitt ene lys og tenner det). Takk søster Tro. (man hører nå Luciasangen sterkere. Søstrene samler seg i en halvsirkel med rom for Lucia i midten. Nærmest hennes plass søster Tro og søster Irene). Lucia kommer inn alene eller med en skare terner, og inntar sin plass i midten, og alle synger: Høyt på en himmel blå strålende klare tindrer de stjerner små kunne vi bare stige fra jordens gru rene i sinn og hu med Santa Lucia, Santa Lucia.