MENIGHETSUTVIKLING SOM PRAKTISK-TEOLOGISK FAG Av Lars Råmunddal Innhold Innledning... 2 Litt om praktisk teologi og fagbetegnelsen menighetsutvikling... 2 Hva er praktisk teologi?... 2 Menighetsutvikling slik vi definerer og forstår faget... 3 Den faglige konteksten... 5 En oversiktsmodell... 5 Organisasjons- og ledelsesfagenes rolle... 8 Noen metodologiske refleksjoner... 8 Induktiv tilnærming... 9 Deduktiv tilnærming... 10 Normativ kontekstuell tilnærming... 11 Praksis-teori-praksis-modell... 12 Konklusjon... 12 Litteratur... 14 1
Innledning I dette kapitlet vil vi gjøre rede for hva vi forstår med fagbetegnelsen menighetsutvikling og hva som særpreger dette fagområdet som praktisk-teologisk fag. Dessuten vil vi forsøke å få klarhet i hvilken faglig kontekst fagområdet står i og hvordan vi vil gjøre bruk av kunnskap fra diverse hjelpevitenskaper og i vårt tilfelle spesielt fra organisasjons- og ledelsesfag. Endelig vil vi drøfte hvilken metodisk tilnærming som kan være den mest tjenlige for utviklingen av fagområdet. Litt om praktisk teologi og fagbetegnelsen menighetsutvikling Hva er praktisk teologi? I den teologi-faglige språkbruk hører faget menighetsutvikling som nevnt hjemme i den praktiske teologi. Praktisk teologi kan defineres som den vitenskap som kritisk og konstruktivt ledsager kirkens praksis i dens selvoppbyggende og ekspanderende gjerning i verden, (Skjevesland 1984:4). En kan også si at i den praktiske teologi reflekterer man teologisk og kritisk over kirkelig praksis, (jf. Swinton og Mowat 2006:6). I vårt tilfelle er det menighetsutviklende praksis som er gjenstand for slik praktisk-teologisk refleksjon. Tradisjonelt har fag som: liturgikk, hymnologi, homiletikk, kateketikk, pastoralpsykologi, pastorallære, diakoni, kirkekunnskap og kirkerett ligget inne i disiplinen praktisk teologi. I denne rike fagflora har altså faget menighetsutvikling funnet sin plass de siste årene. Nå er det først de siste årene at det er blitt vanlig å bruke fagbetegnelsen menighetsutvikling. I sin bok Huset av levende steiner bruker O. Skjevesland betegnelsen pastoralteologi i betydningen læren om menighetsoppbygging, (Skjevesland 1993:22). Han viser i denne sammenheng til nyorienteringen i bruk av fagbetegnelsen som har skjedd de siste tiår. Historisk sett har nemlig fagbetegnelsen pastoralteologi gjerne vært brukt om den del av den praktiske teologi som har hatt fokus på prestens eller pastorens personlige forutsetninger for tjenesten, den pastorale grunnholdning, ethos, fromhetsliv, osv. og handlet slik sett om den mer spesifikke pastorale side ved prestens eller pastorens tjeneste i menigheten. 1 Slik fagbetegnelsen pastoralteologi i dag forstås, sier Skjevesland, er det hele menighetsfellesskapets vekst og utvikling som er i fokus (jf. Skjevesland 1993:23-24). 2 I denne tjenesteutøvende menighets- 1 En oversikt over norske pastoralteologiske bidrag i denne tradisjonen gir Skjevesland (1995:8-9) 2 Menighetsbygging er et begrep og har i seg sterke assosiasjoner til det nytestamentlige materialet om oppbygging av menigheten som en åndelig størrelse, jf. Skjevesland 1993:15-16. Grunnordet i NT er «oikodome» som konkret har med husbygging å gjøre. I overført betydning snakkes det altså om oppbyggingen av menigheten som tempel for Den Hellige Ånd og som huset av levende steiner, jfr. Ef 2,21; 1 Pet 2,4ff. Ordet menighetsvekst har med samme sak å gjøre. Paulus bruker ordet vekst som et parallellord til oppbyggelse menigheten, jfr. Ef 4,12-13 (Råmunddal 1997:34-35). I denne 2
helhet inngår selvfølgelig presten/pastoren sammen med øvrig lederskap som en viktig del. Men fokuset er hele tiden på samspill av faktorer og tjenester som må virke sammen for at menigheten skal vokse eller bygges opp. Når vi her velger å bruke fagbetegnelsen menighetsutvikling legger vi selvfølgelig inn dette anliggendet som Skjevesland peker på det handler nemlig om hele menighetsfellesskapets vekst og utvikling gjennom samspillet av faktorer og tjenester uansett hvilken fagbetegnelse man bruker. Menighetsutvikling sett ut fra menighetens synsvinkel definerer vi som H. Hegstad: Et målrettet arbeid for å sette menigheten i bedre stand til å være det den er kalt til å være, og gjøre det den er kalt til å gjøre. (HPT 1/2003:6). Begrepet utvikling kan være nyttig også fordi det gir signaler om forandring kanskje både som en forutsetning for og som et viktig element i utviklingen. Og dette perspektivet vil i denne framstillingen av menighetsutvikling få en framskutt plass, siden hele del III i boken handler om dette. I kapittel XX gir vi en relativt grundig gjennomgang av den historiske bakgrunn for faget menighetsutvikling og i kapittel XX spør vi om hvorfor endring er viktig og hvordan det kan skje i en menighet. I dette kapitlet er det vår hensikt å gi en definisjon og en beskrivelse av faget menighetsutvikling slik vi forstår det her. Dessuten vil vi si litt om den metodiske tilnærming vi har til faget. Menighetsutvikling slik vi definerer og forstår faget I denne boken legger vi følgende definisjon av faget menighetsutvikling til grunn: Faget menighetsutvikling handler om på et teologisk og empirisk grunnlag å identifisere hvilke faktorer som påvirker menighetsutvikling og beskrive den enkelte faktor og hvordan faktorene samvirker. Målsetningen for faget er å etablere et helhetlig syn på og en helhetlig praksis for menighetsutviklende tenkning og -prosess. I denne framstillingen av faget ønsker vi altså å identifisere, enkeltvis analysere og sammentenke de viktigste faktorer som påvirker menighetsutvikling. Siktemålet er å klargjøre faktorenes enkeltvise, interaktive og samlede innflytelse og betydning for utvikling og vekst i en menighet. I tillegg har vi som hensikt å klargjøre hvilken betydning aktiv endringsledelse kan ha for stabil utvikling og vekst i en menighet. Hovedfokus i boken ligger altså på spørsmålet om hvilken type menighetsutvikling som bidrar til vekst og hvilken type endringsprosesser som kan være nødvendige for at stabil utvikling og vekst kan skje. Framstillingen bygger i stor grad på følgende antakelse eller arbeidshypotese om hva som vil bidra til stabil utvikling og vekst i en menighet: framstillingen av faget menighetsutvikling kommer vi til å bruke begge begrepene menighetsoppbygging og menighetsvekst nærmest som synonymer til menighetsutvikling. 3
Skal en menighet oppleve vedvarende og stabil utvikling og vekst, må de viktigste innvirkende faktorer i vekstprosessen identifiseres, enkeltvis analyseres og dessuten utvikles interaktivt til et i et helhetlig syn og en helhetlig praksis for den menighetsutviklende tenkning og -prosess. Dessuten mener vi det er avgjørende at det finnes et lederskap i menigheten som har nødvendig kompetanse både teologisk og organisasjonsmessig på spørsmålet om hva menighet er, hvordan den fungerer og hvordan endring kan tjene til utvikling og vekst. Vi er altså opptatt av utviklings- og vekstprosesser i en menighet, ut fra spørsmålet: Hva hindrer stabil utvikling og vekst og hva kan fremme slik utvikling og vekst? I den presenterte arbeidshypotese er det også tatt med et par kvalitetsbeskrivende ord, nemlig at veksten har som mål å være/bli vedvarende og stabil. Hva det er som kan gjøre menighetsveksten vedvarende og stabil, vil altså være et sentralt spørsmål gjennom hele prosjektet. Vi vil også komme tilbake til vår forståelse av begrepet vekst brukt på kirke og/eller menighet (jf. kapittel XX). Men allerede her vil vi understreke at det kan være viktig å være klar over at vekst i en menighet må betraktes fra to synsvinkler: Den ene siden ved veksten, som faktisk ser ut til å være en hovedsak for de nytestamentlige forfatterne, er at all vekst kommer fra Gud og skapes ved Guds Ånd. Den andre siden ved vekstfenomenet, om vi betrakter det i naturen eller i Guds rike, er at vekst kan hindres og den kan påskyndes. I denne boken vil vi forsøke å ta begge dimensjonene ved veksten på alvor. Vår oppgave ifølge arbeidshypotesen består i å identifisere og enkeltvis analysere de viktigste innvirkende faktorer i vekstprosessene i en menighet, samt å søke å forstå hvordan faktorene virker interaktivt sammen slik at et helhetlig syn på menighetsutviklende arbeid kan etableres og en helhetlig praksis igjen kan utledes av dette. De faktorene som vi mener på en spesiell måte påvirker menighetsutvikling kan hentes ut av menighetens to dimensjoner og dens doble kontekst, jf. kapittel XX. Her gir vi en kort presentasjon av disse faktorene. Det vi her kaller den normative faktor har å gjøre med den historiske sammenheng eller kontekst som menigheten/kirken står i. Det normative ligger for den kristne kirke i starten, i opprinnelsen, i urkirken, slik denne er beskrevet i de nytestamentlige skriftene. Derfor kan denne dimensjonen egentlig sees som startpunktet i den historiske faktor. Alle kirkesamfunn ser på de nytestamentlige skriftene som normative for ekklesiologi og menighetsliv, selv om normativiteten tolkes eller forstås forskjellig. Når vi her arbeider med den normative faktor, søker vi svar på følgende spørsmål: Hvilke bibelske normer og prinsipper er sentrale og viktige med tanke på menighetsutvikling i dag? Denne faktoren og nevnte spørsmål vil gi en utdypet behandling i kapittel XX. Den dynamiske faktor er vår betegnelse på det som i dette materialet også betegnes som Åndsfaktoren. Denne faktoren knytter an til menighetens åndelig-teologiske dimensjon. Her ligger det spørsmål av stor prinsipiell og praktisk karakter å venter på svar: Hvilke konsekvenser bør det få både for vårt grunnleggende syn på menigheten/kirken og for det praktiske menighetsutviklende arbeid at Guds Ånd er menighetens egentlige skaper og opprettholder. Sagt på en 4
annen måte: Hva er Den Hellige Ånds funksjon og rolle i det menighetsbyggende arbeid? Denne faktoren og nevnte spørsmål vil gi en utdypet behandling i kapittel 8. Den historiske faktor, eller det som her også kalles tradisjonsfaktoren, har også sammenheng med den historiske kontekst som kirken/menigheten står i. Alle menigheter og kirkesamfunn står jo i en eller annen historisk-konfesjonell kontekst, og det er svært viktig å vite noe om hvordan dette virker inn på det menighetsbyggende arbeid. Et sentralt spørsmål i vårt arbeid med det vi kaller den historiske faktor, er følgende: Hvilken rolle har de konfesjonelle tradisjonene for det menighetsbyggende arbeid i dag? Denne faktoren og nevnte spørsmål vil gi en utdypet behandling i kapittel XX. Den strukturelle faktor er primært knyttet til menigheten som menneskelig og sosiologisk størrelse. Alle menneskelige fellesskap har behov for en eller annen organisasjon eller struktur. Slik også med den kristne menighet. Spørsmål som har med menighetsordning, organisasjon og ledelse har imidlertid vist seg å være kompliserte i kirkelig sammenheng. Grunnen til dette er at man må ta hensyn til både teologisk-normative, historisk-konfesjonelle (jf. tradisjoner) og tidsmessig-funksjonelle spørsmål. Her vil imidlertid fokus være på en nokså isolert problemstilling: Hva kjennetegner strukturer som fremmer og ikke hindrer vekst i en menighet? Denne faktoren og nevnte spørsmål vil gi en utdypet behandling i kapittel XX. Den kontekstuelle faktor, er det begrep vi bruker om det som har å gjøre med menighetens behov for å være tidsrelevant. Det er den samtidskontekst som ethvert byggende menighetsarbeid må ta hensyn til, som er i fokus. Sentrale spørsmål i vårt arbeid med denne faktoren blir: Hvordan påvirker samtidskulturen menighetsutviklende tenkning og arbeid, og hvilken betydning har det å bli samtids- eller kulturrelevant for utvikling og vekst i en menighet? Denne faktoren og nevnte spørsmål vil gi en utdypet behandling i kapittel XX. Spørsmålet om hvordan disse faktorene samvirker i et helhetlig syn og en helhetlig praksis i det menighetsutviklende arbeid, vil vi gi en utdypet behandling i kapittel XX. Den faglige konteksten En oversiktsmodell Som vi har sett i gjennomgangen av de fem faktorene som vi vil ha fokus på i denne framstillingen, vil faget menighetsutvikling være tverrfaglig i den forstand at det både inkluderer elementer fra flere av teologifagets disipliner og ved at det vil hentes perspektiver og elementer både fra organisasjons- og ledelsesfagene og fra religionssosiologi og kulturkunnskap. Skissemessig kan dette framstilles på følgende måte: 5
Bibelvitenskap/ Bibelteologi PRAKTISK TEOLOGI Dogmatikk/ ekklesiologi Kirkehistorie og konfesjonskunnskap Religionssosiologi/ kulturkunnskap Bibelens vitnesbyrd om den kristne menighet er viktig av to grunner: Historisk var det i Det nye testamentet det startet. Mer presis sagt: De nytestamentlige skriftene forteller om menig- Menighetsutvikling Organisasjonsog ledelsesfag Kirkevekst/ missiologi Fig. X: Den faglige kontekst Kirkevekstfaget og missiologien/misjonsvitenskap hører saklig hjemme under overskriften praktisk teologi. Misjonsvitenskapen har utviklet seg til en selvstendig teologisk disiplin. Kirkevekstfaget kan plasseres som en del av missiologien, eller den kan opptre som en mer selvstendig del av praktisk teologi. I vår sammenheng er det imidlertid ikke den formelle plassering av disse fagene som er poenget, men heller å påpeke at både missiologi og kirkevekst vil kunne gi verdifulle bidrag både til vårt fokus på vekst til spørsmålet om kontekstualisering, tidsrelevans og struktur. Kirkevekstfaget handler på mange måter om å avdekke hva som kan hindre vekst i kirkeliv og kristen misjon og å beskrive hvilke faktorer og virkemidler som er mest relevante til en hver tid i vekstarbeidet. Her vil både teologiske og sosiologiske faktorer spille en rolle. Missiologien kan sies å være den vitenskap som gjør den kristne misjon til gjenstand. I missiologien arbeider man med misjonens historie og med misjonens teologi, men også med det praktisk teologiske eller metodiske aspekt. Et sentralt tema i missiologien er spørsmålet om kontekstualisering og stedegengjørelse av forkynnelse og budskap. (Berentsen m.fl.1994) Her er det mye å hente også for oss når vi skal forsøke å si noe om hva det vil si for en menighet å være tidsrelevant, dvs. nær mennesker i sin egen tid og sin egen kultur. Faget menighetsutvikling er også avhengig av et nært samarbeid også med andre faggrupper. En viktig teologisk disiplin som også er premissleverandør til en teologi for det menighetsbyggende arbeid er bibelvitenskapen, der bibelteologien om kirken/menigheten står svært sentralt. Spesielt gjelder dette den mer normative og prinsipielle beskrivelse av det menighetsbyggende arbeid. Bibelen, og spesielt Det nye testamente, står i en særstilling når det gjelder vår forståelse både av hva menigheten/kirken egentlig er og hva dens oppdrag er. Befatter man seg med menighetstenkning og menighetsdrift, vil man altså på en eller annen måte og på et eller annet tidspunkt, måtte forholde oss til hva Bibelen sier om saken. 6
hetens startpunkt og om de første tiår av dens historie. Dette er en historisk dokumentasjon som er viktig både for å fortelle om de første kristne menighetenes liv og ekspansjon først i den jødiske kontekst med Jerusalem som sentrum, og senere i den romerk-hellenistiske verden med Rom som et slags sluttpunkt for fortellingen. Men dette historiske vitnesbyrd som vi finner i NT s skrifter er også viktig av mer teologiske årsaker. De historiske skriftene forteller også om hva de første kristne, deriblant apostlene og de som stod Jesus nærmest, tenkte om menigheten eller kirken. De første kristnes store utfordring var å forstå hva menigheten eller kirken var både i lys av Jesu ord og gjerning og i lys av Det gamle testamentets tale om Guds frelsesplan med verden og om gudsfolkets plass og rolle i denne plan. Bibelvitenskapen, og i denne bibelteologien, er historisk orientert. Dette innebærer at man med historiske metoder og verktøy vil forsøke å komme nærmest mulig hva som ligger i dette historiske vitnesbyrd om menigheten eller kirken. Et viktig spørsmål man kan stille seg kan være: Hva sier Bibelen/NT om hva menigheten/kirken er og hva dens oppdrag er? Svarene man får på slike spørsmål vil alltid få normative konsekvenser for hvordan man mener vi bør tenke og drive menighet i dag. 3 Dogmatikken og spesielt ekklesiologien eller læren om kirken/menigheten er den del av den teologiske fagkrets som er spesielt nyttig med tanke på å avklare normativitetsspørsmålet. Det systematisk-teologiske arbeid, der dogmatikken hører hjemme, er til forskjell fra det bibelvitenskapelige, ikke bare historisk fokusert, men også normativt og aktuelt. Målet med det dogmatiske arbeid, og i vårt tilfelle med ekklesiologien, er altså ikke bare å si noe om hva de bibelske forfatterne mente om kirken eller menigheten, men også å si noe om hva kirken/menigheten er (og bør være) i dag ut fra det bibelske vitnesbyrd og i lys av den historiske tolknings- og forståelsestradisjon. Denne type refleksjon har vi i aller høyeste grad bruk for i vårt arbeid både når vi skal si noe om normer og prinsipper for det menighetsutviklende arbeid og når vi skal vurdere den historiske sammenheng vi med vår menighetstenkning står i (jf. punkt 2 over). Både kirkehistorien og konfesjonskunnskapen vil kunne hjelpe oss i dette arbeidet med å kartlegge og identifisere historiske konfesjonelle tradisjoner og kirke- og menighetsforståelser som influerer og påvirker vår måte å tenke og drive menighet på i dag. 3 Underveis i dette arbeid vil det også framgå at spørsmålet om normativitet er et komplisert spørsmål som avgjøres av minst to ting; 1) hvor man setter det normative høydepunkt i NT og 2) av hva ens egen konfesjonelle tradisjon vektlegger. La oss utdype punkt 1) litt her. Det menighets- og ordningsidealet man leser ut av Det nye testamentet, tolkes altså noe forskjellig. Noen finner idealet i den kirke- og embetsstruktur som utviklet seg mot slutten av NT s kanon, primært i pastoralbrevenes presbyter/episkopos-ordning. Andre finner idealet i den tidlig-paulinske tid med vekt på frie forsamlinger og/eller en mer karismatisk menighetsstruktur. Atter andre finner sitt kirke- og ordningsideal i den etter-apostoliske utvikling av en biskopsstyrt kirke. 7
Organisasjons- og ledelsesfagenes rolle Fagområder som religionssosiologi, kulturkunnskap og organisasjons- og lederskapsfag vil åpenbart også kunne gi viktige synspunkter når vi skal drøfte tidsrelevans og til spørsmål om menighetsorganisering, ledelse og funksjonalitet i vår tid. Eller som Askeland uttrykker det at [ ] bruk av organisasjonsbegreper i første rekke er nyttige som analytisk tilnærming i beskrivelse og vurdering av hvordan kirken framtrer og fungerer som organisasjon. (Askeland 2003:57). Organisasjons- og ledelsesfagene har de siste hundre år utviklet kunnskap om hvordan organisasjoner av ulike typer kan bygges og ledes for på en god måte å betjene organisasjonens formål. Fagene gir ikke bare ett eller noen få svar på hvordan organisasjoner skal struktureres og ledes, men bidrar til å gi et begrepsapparat og et sett med ulike teoretiske perspektiver som setter oss bedre i stand å forstå egen organisasjon og hvordan den ut fra sin egenart og den situasjonen den befinner seg kan struktureres og ledes. Det vi her kaller organisasjons- og ledelsesfagene kan etter vårt skjønn anvendes på menighet uten å øve vold på menighetens egenart. Men sier Askeland: Det vil være vesentlig å erkjenne at kirken og dens menigheter har en selvforståelse som går ut over det å være kun organisasjon. (Askeland 2003:57). I denne boka vil relasjonen til organisasjons- og lederskapsfag være viktig og få en relativt stor plass i framstillingen. Vi erkjenner imidlertid at vi står overfor en stor utfordring når menighet skal beskrives, drøftes og utvikles med utgangspunkt i to ulike fagtradisjoner. Begrepsbruken er ofte forskjellig og må derfor gjennomtenkes og samordnes. Også den epistemologiske siden må gjennomtenkes. Teologien og organisasjonsfagene beskriver nemlig ikke bare menighetsvirkeligheten på forskjellig måte, men den type kunnskap disse to fagtradisjonene formidler er også ulik om enn ikke nødvendigvis i konflikt. Vi henviser for øvrig til en grundig gjennomgang av hvordan vi ser forholdet mellom en teologisk tilnærming til menigheten der vi også inkluderer spørsmålet om teologisk normativitet og anvendelse av den type empiriske teorier og data som organisasjons- og ledelsesfagene representerer, jf. kap.xx. Noen metodologiske refleksjoner I tidligere gitte definisjon av faget menighetsutvikling sier vi at faget handler om å identifisere og beskrive faktorer som påvirker menighetsutvikling på et teologisk og empirisk grunnlag. Hva betyr dette og hva innebærer det for den metodiske tilnærming til faget? Med empiri forstår vi her både historisk og aktuell eller nåtidig erfaring som på en eller annen måte er gjort tilgjengelig eller som vi selv har vært eller er en del av. I stor grad vil empirien vi snakker om her, handle om det vi kan kalle dagens menighetsvirkelighet. Det teologiske grunnlag utgjøres først og fremst av bibelmaterialet slik dette brukes og aktualiseres i menighetstenkningen og i den kirkelige praksis. Men teologien synliggjøres også i den teologiske refleksjon som finnes både i den aktuelle kirkelige tradisjon eller konfesjon og hos oss som står bak denne utgaven av faget menighetsutvikling. 8
Metodisk kan man se for seg tre muligheter for tilrettelegging av dette arbeidet. Vi kan ta utgangspunkt i og vektlegge den empiriske eller erfaringsmessige side ved faget. Denne metodiske tilnærmingen kaller vi her induktiv. Alternativt kunne vi la det teologiske for eksempel representert ved bibelmaterialets presentasjon av hva en menighet er og hvordan den skal fungere være dominerende i framstillingen. Dette kaller vi i det følgende for en deduktiv tilnærming. Eller som en tredje mulighet - kan man forsøke å forene disse to tilnærmingene. I det følgende kaller vi dette en normativ kontekstuell tilnærming. Og det er nettopp det siste vi velger som et metodisk innsteg til faget. Induktiv tilnærming I filosofien (logikken) handler en induktiv framgangsmåte om erfaringsslutninger som bygger på foretatte iakttakelser og induksjon må alltid kombineres med empiri. I vår sammenheng vil en induktiv tilnærming ta utgangspunkt i det som kan sies å være dagens situasjon i den aktuelle menighetsvirkelighet. Denne virkelighet kan beskrives ut fra ulike innfallsvinkler, for i neste omgang å utforme konkrete arbeidsopplegg for det menighetsbyggende arbeid ut fra dette Kirkevekstlitteraturen kan sies ha dette metodiske utgangspunkt idet man i stor grad bygger en teoridannelse på erfaringsmateriale fra den kristne verdensmisjon (Berentsen 1981:135-155). Nå må det imidlertid understrekes at den metodiske tenkning i kirkevekstterorien har hovedfokus på det direkte misjons- og evangeliseringsmetodiske mer enn å lage en teologi eller grunnleggende tenkning for menighetsutvikling. Dette forhindrer ikke at tenkningen også anvendes i det menighetsrelaterte vekstarbeid i en vestlig kontekst. 4 På norsk mark har Jenssen (1995) samlet mye av den klassiske kirkeveksttenkning og teori og satt dette inn i en (norsk) menighetskontekst forøvrig uten noen spesiell metodisk begrunnelse eller refleksjon ut over en generell innføring i kirkevekstteorienes framvekst og innhold. Tydelig inspirert av den amerikanske kirkeveksttenkning selv om han uttrykker seg kritisk til den teknokratiske tendens i denne, har Schwarz utviklet et materiale for menighetsutvikling og vekst der deler av det kan sies å ha en induktiv tilnærming sett i lys av hans store empiriske undersøkelse. 5 Materialet bygger på en undersøkelse av mer enn 1000 menigheter i 32 land på alle 6 kontinenter tidlig på 90-tallet. Det han da fant, var at voksende menigheter har definerte kvalitetstegn felles. (Schwarz 1999:15ff.). Men selv om den store empiriske undersøkelsen kan sies å være induktiv, blir resultatene av undersøkelsen tolket sammen med utvalgt bibelmateriale og bruk av naturkunnskap i en overordnet deduktivt preget biotisk kirkevekstteori, (jf. Råmunddal 2011). 4 I denne boken gis imidlertid en relativt grundig innføring i bade kirkevekstlitteraturen og i de bærende tankene og ideene i denne, jf. kapittel XX. 5 Sett i lys av den store empiriske undersøkelsen som Schwarz gjentatte ganger refererer til, kan man altså si at innfallsvinkelen i NaMu-materialet er induktivt. Men sett i lys av Schwarz måte å anvende de empiriske dataene på sammen med bibelmateriale og ikke minst natur kunnskap, kan NaMu sides å få et sterkere deduktivt preg enn induktivt, jf. Råmunddal 2011. 9
Basert på sin store undersøkelse (og dermed med et induktivt utgangspunkt) har Schwarz utviklet så en analysemetode for å finne ut hvilke tegn på kvalitet som var minst utviklet i en menighet, den såkalte minimumsfaktoren. Hans hypotese er at dersom en menighet blir oppmerksom på dette og utvikler de områder den er svakest på, vil veksten øke (1998:50ff.). Menighetsutviklingskonseptet som kalles Naturlig menighetsutvikling har de siste år fått relativt stor utbredelse i Norge både i statskirkelige menigheter, bedehusforsamlinger og frikirker. I foran nevnte eksempler på bøker om kirke- og menighetsvekst med en induktiv metodisk tilnærming, er bibelmaterialet godt ivaretatt selv om det i liten grad finnes noen metodisk refleksjon om hvordan bibelmaterialet forholder seg til det sosiologiske og aktuelle faktamaterialet. Faren med den ensidige induktive tilnærming kan imidlertid bli det er det som slår best an i samtiden, tidsbetingede strømdrag og tendenser, som blir normgivende for det menighetsbyggende arbeid. Hva Bibelen sier om menighetens vesen og funksjon, kan da få mindre betydning både normativt og praktisk. Metodens fordel vil være dens konsentrasjon og fokus på den dagsaktuelle virkelighet og hva som faktisk fungerer i vekstarbeidet, dvs. hva som faktisk gir vekst. Deduktiv tilnærming Den deduktive tilnærming tar det motsatte utgangspunkt - sett i forhold til den nettopp beskrevne metodiske veg. Det er Skriften og dens tale om menigheten som er autoritet og norm. Dette er det også vår oppgave å sette ut i livet i dag, vil man mene. Man forsøker altså å utlede handlingsnormer direkte ut av det bibelske materialet. Med utgangspunkt i en frikirkelig og en lavkirkelig tradisjon er det ikke vanskelig å finne eksempler på menighetspraksis som er preget av denne måten å tenke på. Flere av frikirkene, spesielt de som står i en kongregasjonalistisk menighetstradisjon, har hatt som bibelsk menighetsordning som hovedideal (Råmunddal 1991:59-67). Her er hovedtanken å praktisere bibelordet i størst mulig grad slik det står uten særlig sideblikk til tidsrelevansen. Det paradoksale er imidlertid at flere av disse menighetene og kirkesamfunnene har adoptert sin samtids måte å tenke organisasjon og fellesskap på under påskudd om at det er bibelsk (Råmunddal 1991:51-58). Den store mengde litteratur om menighet og menighetsliv av mer oppbyggelig og praktisk karakter innenfor evangelikale og mer biblisistiske kretser, har også den deduktive tilnærmingsmåten felles. Dette innebærer at det er kort veg fra beskrivelse av bibelsk virkelighet til anbefalt praksis i dag. I boken Skjulte ressurser (Råmunddal 1997), har som intensjon å være kontekstuell i sin tilnærming (jf. s. 33-34), men må nok i ettertid vurderes til å ha en deduktiv normativ innfallsvinkel til en teologi for det menighetsbyggende arbeid. Den deduktive tilnærmingens fordel er åpenbart nærheten til Skriften og hva den sier normativt om menigheten. Metodens svake side kan være at den ikke gir nevneverdig hjelp til å tenke menighet inn i samtidens situasjon. Man står faktisk i fare for å la «den kirkelige praksis bli redusert til et øvingsfelt for prinsipper som er utformet i en teoretisk sfære». (Skjevesland 1993:25). Det viktige spørsmålet om menighetens og arbeidets tidsrelevans vil 10
blant annet ikke bli tatt på alvor med en deduktiv tilnærming. Dessuten kan man si at det ikke av mye av aktuell og organisasjons- og ledelsestenkning i Bibelen. Derfor vil det være legitimt ta i bruk kunnskap utviklet senere til å hjelpe oss med å bygge menighet så lenge en slik tilnærming ikke kommer i konflikt med Bibelens normativitet. Normativ kontekstuell tilnærming Den tredje muligheten er å utforme en teologi for det menighetsbyggende arbeid må nødvendigvis ligge i spenningsfeltet mellom aktuell situasjon og den bibelske norm. Og en slik teologi vil måtte bli det vi kaller kontekstuell. Kontekstualiseringsbegrepet er spesielt aktuelt både innenfor bibelvitenskapen/hermenevtikken og innenfor missiologien. I hermeneutisk forstand vil kontekstualiseringsoppgaven bestå i å tolke Bibelen både innenfor sin egen (dvs. antikkens) kontekst og innenfor vår tids kontekst (Baasland 1991:115). I missiologisk sammenheng vil oppgaven primært bestå i refleksjon om formidlingen av bibelens budskap over kulturgrenser i dag (Engelsviken 1994:225-242). Kontekstualisering vil i vår sammenheng få betydningen å utforme en teologi for det menighetsbyggende arbeid som er tidsrelevant i den kulturen og den tid den sikter seg inn mot uten å gå på kompromiss med Bibelens og evangeliets sannhet og normativitet. Dette innebærer at det er to grunnspørsmål som må tas på alvor; nemlig spørsmålet om bibelens normativitet og spørsmålet om tidsrelevans. Men prosjektet vårt blir ikke kontekstuelt ved bare å beskrive disse to temaene hver for seg. Vår utfordring blir å peke på en farbar veg for menigheter som ønsker å tilstrebe en større kulturrelevans samtidig som de ikke ønsker å la denne intensjon gå på bekostning av sin etterlevelse av Bibelens sannhet og normativitet. Et arbeid, riktignok av noe eldre karakter, som har en klar kontekstuell tilnærming til menighetsutvikling, er Gentz (1981) hensikt er å lage en moderne strategi for det menighetsbyggende arbeid basert på en analyse av kirkens eller menighetens bibelske basis, dens historiske fortid og samtidige kulturelle situasjon, (Gentz 1981:15-18. Framstillingen til Gentz er skrevet ut fra en amerikansk evangelikal kirkevirkelighet og den har ut over det både metodiske og innholdsmessige svakheter: Bibeldelen blir så sterkt betont at det kan minne om en deduktiv overstyring og historiedelen er stort sett en gjennomgang av institusjonalismens farer uten at det blir sagt noe om hvordan kirkens og konfesjonenes historie kan utnyttes strategisk positivt i det menighetsbyggende arbeid. Gentz har imidlertid mange synspunkter både på bibelske sannheter som bør tas hensyn til i menighetsarbeidet og dessuten flere ansatser til en contemporary strategy som kan være nyttige, jf. (Gentz 1981:243-268). Et nyere arbeid når det gjelder gjennomføring av en kontekstuell metode i en teologi for det menighetsbyggende arbeid, er Skjevesland 1993. Han utformer sin pastoralteologiske modell ut fra den norske folkekirkelige virkelighet og i relasjon til begrepene: bibelsk norm, tradisjon og situasjon. Den pastoralteologi (eller syntese ) som utvikles på basis av disse tre elementene, utvikles det overgripende eller sektorvise kirkelige arbeidsmodeller, som igjen iflg. modellen må stå under jevnlig etterprøving, jf. (Skjevesland 1993:25-28). 11
Praksis-teori-praksis-modell Om vi tenker på faget menighetsutvikling i tilknytning til begrepene praksis og teori, kan man si at foregående presenterte induktive tilnærming bygger på en praksis-teori-tenkning. Her vil det nemlig være dagens virkelighet og praksis som blir utgangspunkt for teoretisk refleksjon i faget menighetsutvikling. Slik refleksjon vil i dette tilfelle være av både teologisk og mer organisasjonsvitenskapelig karakter. Den deduktive tilnærming vil imidlertid snu dette på hodet og bygge på en teori-praksis-modell. Her vil det nemlig være en bestemt teologi om menighetens liv og virke eller for den saks skyld kanskje også organisasjonsteori som man anbefaler en bestemt praksis på grunnlag av. Begge disse tilnærmingsmåtene har vi ovenfor funnet lite anbefalingsverdige. Den kontekstuelle tilnærming derimot kan man si bygger her på en praksis-teori-praksistenkning som Browning (1996) beskriver utførlig. En slik tilnærming innebærer at man i det aktuelle teologiske fag som altså i vårt tilfelle handler om menighetsutvikling, må begynne med de problemstillinger som springer ut av praksis, og at den teoretiske bearbeidelse av slike problemstillinger må skje med henblikk på deres betydning for praksis., jf. Hegstad 2002:173. Det er med andre ord dagens situasjon og behov i det menighetsutviklende arbeid som setter i gang den teologiske og teoretiske refleksjon for om mulig å finne en ny eller bedre menighetsutviklende praksis i fremtiden. Kontekstualiteten ligger i at teologien/teorien hjelper oss både til å vurdere dagens praksis og behov og til å utforme av ny praksis som er forankret både i dagens situasjon og behov og i retningsgivende og normativ teologi. Det forhold at man starter med det empiriske eller praksisfeltet innebærer altså ikke at den virkeligheten man møter der blir sin egen norm, men at man alltid er henvist til å søke tilbake til vitnesbyrdet om gudsrikets tilstedeværelse i Jesus, slik det finnes i den bibelske kanon. (Hegstad 2002:175). Konklusjon I denne boken forstår vi menighetsutvikling som det fagfelt innenfor praktisk teologi som på teologisk og empirisk grunnlag beskriver og drøfter menighetens hensikt og funksjonalitet. Empirisk sett gjør faget seg bruk av samfunnsvitenskapelige metoder og vurderinger. Innenfor teologien er det ikke minst ekklesiologiske perspektiver hentet både fra bibelvitenskapen, kirkehistorien og den systematiske teologi som nyttiggjøres. I dette kapitlet argumenterer vi for at dersom en menighet skal oppleve vedvarende utvikling og vekst, må de viktigste innvirkende faktorer i vekstprosessen identifiseres og utvikles enkeltvis og i en helhetlig prosess. Faktorene vi har fokus på i vår framstilling er den normative (om hvilken rolle normativ bibelsk tenkning spiller i menighetsutvikling), den dynamiske (om Den hellige ånds betydning i menighetsutvikling), den historiske (om hvordan konfesjonelle historiske tradisjoner kan utnyttes positivt i menighetsutvikling, den strukturelle (om betydningen av god og tjenlig organisering av menigheten) og endelig den kontekstuelle faktor (som handler om menighetens forhold til samtidskulturen og spørsmålet om kulturrelevans). Alle disse faktorene har i foreliggende bok egne kapitler. 12
Vår metodiske inngang til fagområdet er det vi kaller kritisk kontekstuell noe som innebærer at vi forsøker å utvikle en teologi og strategi for den menighetsutviklende praksis som er tidsrelevant i den kulturen og den tid den sikter seg inn mot uten at den går på kompromiss med Bibelens og evangeliets sannhet og normativitet. Vi argumenterer også for at en slik tilnærming fagutviklingen ivaretar en praksis-teori-praksis-tenkning som blant andre den amerikanske praktiske teologen Browning har utviklet. Dette innebærer at menighetsutvikling alltid må starte med spørsmål som springer ut av praksis for så å foreta en teoretisk bearbeidelse av dette med tanke på ny eller fornyet praksis. 13
Litteratur Askeland, H. 2003: Kirken i samfunnet samfunnet i kirken. Organisasjonssosiologiske perspektiver på menighetsutvikling og endring, i: Halvårstidsskrift for praktisk teologi, 1/2003:56-66 Baasland, E. 1991: Ordet fanger. Bibelen og vår tid, Oslo: Universitetsforlaget Berentsen, J-M. 1981: Kirkevekst en orientering og kritisk vurdering, i: Norsk tidsskrift for misjon?? Berentsen, J-M. m.fl. (red.) 1994: Missiologi i dag, Oslo: Universitetsforlaget Brownings, D.S. 1996: A Fundamental Practical Theology. Descriptive and Strategic Propolsals, Minneapolis: Fortress Press Engelsviken, T. 1994: Misjon og kultur, i: Missiologi i dag, s. 225:242, Oslo: Universitetsforlaget Getz, Gene A. 1981: Sharpening the focus of the church. The church seen through three lenses: New Testament principles, church history and contemporary needs, Hegstad, H. 2002: Ekklesiologi mellom teori og praksis, i: J-O. Henriksen, G. Heiene og S.O. Thorbjørnsen (red.), Teologi for kirken. Festskrift til professor dr. theol. Torleif Austad på 65-årsdagen (s. 171-180). Oslo: Verbum Hegstad, H. 2003: Hva er menighetsutvikling? i: Halvårsskrift for praktisk teologi. 20 (1), s. 4-9 Hegstad 2002 Jenssen, J.I. 1995: Kirkevekst, Oslo: Rex Forlag Råmunddal, L. 1991: Etter nytestamentlig mønster. En studie av menighetssyn og ordningsforståelse i norske frimenighetssamfunn. Oslo: Ansgar Forlag Råmunddal 1997: Skjulte ressurser. Elementer til en teologi om menighetens oppbygging, fornyelse og vekst, Oslo: Rex Forlag Råmunddal 2011: Konsept og endring. En studie av hvordan lokale ekklesiologier formes, KIFO Perspektiv, Trondheim: Tapir Akademisk Forlag 14
Råmunddal 2011: Er menighetsutvikling naturlig? En kritisk drøfting av Christian A. Schwarz biotiske kirkevekstparadigme. Bidrag til fagbok/artikkelsamling knyttet til : Prosjekt om menighetsutvikling i folkekirken, Det teologiske Menighetsfakultet/IKO-Forlaget Schwarz, C.A.1998: Naturlig kirkevekst. Åtte kvaliteter ved sunne menigheter. Evenskjer: K- vekst Skjevesland 1984: Levende kirke. Om nådegaver, tjenester og menighetsbygging (Sjekk om det er denne!!) Skjevesland, O. 1993: Huset av levende steiner. En teologi for menighetsoppbygging. Oslo: Luther Swinton, J. og H. Mowat 2006: Practical theology and qualitative research. London: SCM Press 15