MENIGHETENS NATUR OG FUNKSJON

Transkript

1 MENIGHETENS NATUR OG FUNKSJON EN DRØFTING AV DEN EKKLESIOLOGISKE KJERNENORMATIVITE- TENS BETYDNING FOR MENIGHETSUTVIKLENDE TENKNING OG PRAKSIS 1 Lars Råmunddal Innholdsfortegnelse Innledning... 2 Hva handler ekklesiologisk normativitet om?... 3 Om normativitestyper og ekklesiologisk kjernenormativitet... 3 Hva som særpreger konfesjons- og tradisjonsavhengig ekklesiologisk normativitet... 4 Kirken/menigheten i et Gudsrike-perspektiv... 6 Hva er Guds rike og hvorfor er Guds rike så viktig for kirke- og menighetsforståelsen?... 6 Hva er forholdet mellom Guds rike, kirken/menigheten og verden?... 8 Kristi kropp-metaforens betydning for menighetsforståelsen Om forståelsen av Kristi-kropp-metaforen Kristi kropp og menighetens tre relasjoner Menighetslegemets enhet og lemmenes forskjellighet Menigheten - under Kristi autoritet og omsorg Menigheten - Guds sendelse til verden Implikasjoner for menighetsutviklende tenkning og praksis Den ekklesiologiske kjernenormativitetens identitetsskapende funksjon Den ekklesiologiske kjernenormativitetens retningsgivende funksjon Den ekklesiologiske kjernenormativitetens korrigerende funksjon Sammenfatning og konklusjon Spørsmål til refleksjon Litteraturliste Denne teksten er et kapittel i boken Perspektiver på menighetsutvikling og endringsledelse, J.I. Jenssen, L. Råmunddal og A. Barbosa da Silva (red.) som vil bli publisert i løpet av

2 Innledning I dette kapitlet vil vi beskrive noen sentrale trekk i det vi i denne boken kaller den ekklesiologiske kjernenormativiteten og hvilke normative føringer vi ser i denne for menighetsutviklende tenkning og praksis i dag. Ekklesiologisk normativitet forstås som det samlede bibelske vitnesbyrd om kirken/menighetens natur og tjeneste eller oppgave. Når vi ønsker å skaffe oss innsikt og kunnskap i hva Bibelens, og her gjelder det primært NTs, vitnesbyrd om hva kirken/menigheten er, søker vi etter hva enkeltskrifters, skriftgruppers og den aktuelle bibeldelens (GT/NT) sier om det aktuelle tema. Hva denne bibelteologisk beskrevne kjernenormativiteten handler om, vil altså være det sentrale fokus i kapitlet. Når vi her spør om hva som er normativt i Bibelen med tanke på menighetstenkning og menighetsutvikling i dag, innebærer det at det ikke er likegyldig hvordan vi utvikler en menighet. Og prinsipielt talt er det verken den kirkelige tradisjonen, samtidskulturen eller for den saks skyld viktig erkjennelse fra organisasjons- og ledelsesfagene som skal sette den normative standarden og/eller agendaen for menighetsutviklingen. Det er det nemlig Bibelens normative tale om kirken/menigheten som bør gjøre. Innholdet i den ekklesiologiske kjernenormativiteten knytter vi i dette kapitlet til to hovedtemaer i den nytestamentlige ekklesiologi, nemlig betydningen Guds rike har for menighetsforståelsen og Kristi kropp-metaforens betydning for menighetsutviklende tenkning og praksis. Grunnen til at den bibelske forståelse av Guds rike trekkes inn som en prioritert tematikk i beskrivelsen av den ekklesiologiske kjernenormativiteten, er at man ikke blir i stand til å forstå hva kirkens sanne vesen og dens særegne karakter og oppdrag i verden er, uten å avklare hva kirkens plass og funksjon er i forhold til Guds rike. Et viktig spørsmål for oss i denne sammenheng blir derfor: Hva er det Gudsrikeperspektivet gir ekklesiologien og som er så viktig å få tak i for å forstå menighetens utvikling og vekst på en sunn bibelsk måte? Bare gjennom å forstå kirkens relasjon til Guds rike, sier C. Van Engen (1991: ), kan kirken forstå sin misjonale relasjon til verden. I dette ligger at det er gjennom kirkens tilstedeværelse (i ord/budskap og gjerning/diakoni) i verden/kulturen at Guds rike kan synliggjøres og virkeliggjøres. Dette får selvfølgelig konsekvenser også for hvordan vi forstår og utfører kirkens oppdrag i verden og for hvordan vi velger å organisere kirken/menigheten, (Van Gelder 2000: ). Dessuten knytter vi altså den ekklesiologiske kjernenormativiteten an til det James D.G. Dunn kaller the dominant theological image in Pauline ecclesiology, (Dunn 1998:548) nemlig Kristi kropp-metaforen hos Paulus. I dette kapitlet vil vi være spesielt opptatt av hvilken betydning det vi kaller de tre aspekter eller relasjoner som Paulus beskriver kroppsmetaforen i har for vår forståelse av menighetens liv og tjeneste. Første aspekt handler om relasjonen mellom menighetslegemet (som helhet) og lemmenes mangfold og funksjon. Det andre aspektet handler om relasjonen mellom menighetslegemet og Kristus som hode. Og det tredje aspekt handler om relasjonen mellom menighetslegemet og verden. Et hovedanliggende i denne 2

3 framstillingen er at Kristi kropp hos Paulus og i den bibelske presentasjon av menighetens vesen og funksjon er noe mer enn et bilde. Paulus utvikler faktisk en egen teologi eller kanskje mer presist en egen ekklesiologi knyttet til metaforen. Implikasjoner eller konsekvenser av den bibelske ekklesiologien som beskrives og drøftes i kapitlet vil dels framkomme underveis i framstillingen og dels drøftes i siste del av kapitlet. Her vil vi spesifikt klargjøre den ekklesiologiske kjernenormativitetens implikasjoner/konsekvenser for bevisstgjøring av menighetens identitet, dens betydning for hvilken retning menighetens skal ledes og utvikles i og endelig som korrigerende faktor i menighetsutviklende tenkning og praksis. Hva handler ekklesiologisk normativitet om? Om normativitetstyper og ekklesiologisk kjernenormativitet Problematikken knyttet til normativitetsbegrepet, teologien om kirken/menigheten og forståelsen av menighetsutvikling som et empirisk prosjekt, drøftes inngående på to andre steder i boken, jfr. kapitlene XX og XX. Sentralt i begge kapitlene står en trefelts modell for hvordan teologisk normativitet kan forstås på ekklesiologiens område. Når begrepet teologisk normativitet brukes i boken, er det å forstå som et videre og mer omfattende begrep enn ekklesiologisk normativitet. Teologisk normativitet handler nemlig om både troslæren/dogmatikken (der læren om kirken er en viktig del) og etikken. I modellen (fig. XX) utgjøres det vi kaller det normative kjernefeltet (og det vi kaller nivå 1 av teologisk normativitet) av det sentrale bibelske budskap eller kerygma om Jesus Kristus og som Dunn betegner som «the unifying centre of Christianity», (Dunn 1977/2006: ). I ekklesiologisk sammenheng vil det, som vi innledningsvis også presiserte, være NTs samlede vitnesbyrd om kirkens-/menighetens bibelsk beskrevne natur og funksjon som utgjør kjernenormativiteten. Den ekklesiologiske normativiteten består ikke bare av en kjerne som lar seg bibelteologisk beskrive, men også av en del som vi i denne boken beskriver som konfesjons- eller tradisjonsbetinget normativitet. Dette er en normativitet på nivå 2 i nevnte modell, som handler om de ulike kirkesamfunns og menigheters tolkninger av den ekklesiologiske kjernenormativiteten. Vi sier mer om denne nedenfor. Både den del av den ekklesiologiske normativiteten som vi kaller kjernenormativitet og den delen som vi kaller den konfesjonelt tolkende normativiteten, vil ha sitt «bruksområde» og sin anvendelse i kirkers og menigheters liv og i praktisk menighetsutviklende tenkning og praksis. I normativitetsmodellen, jfr. kap. XX og fig. XX, kaller vi dette området for normativitetsnivå 3, som særpreges av at det vil foregå en anvendelse av både ekklesiologisk kjernenormativitet og av konfesjons- og tradisjonsbetinget ekklesiologisk normativitet i forhold til den aktuelle menighetsutviklende hverdag. Det finnes de som kaller dette området for praktisk eller anvendt ekklesiologi. Og på dette området vil det være viktig, som vi i kapitlene XX og XX påpeker, at både den konfesjonelt tolkede normativiteten og den ekklesiologiske kjernenormativiteten får fungere både identitetsgivende, retningsgivende og korrigerende. I dette kapitlets siste punkt, der vi drøfter implikasjoner som den bibel-teologiske gjennomgang kan få, vil vi drøfte mer inngående den ekklesiologiske normati- 3

4 vitetens innvirkning på disse tre «virkningsfeltene». Vi vil også underveis i kapitlet forsøke å anvende den bibel-teologiske beskrivelse og drøfting på menighetsutviklende tenkning og praksis. Men hva er særpreget for det det vi her kaller ekklesiologisk kjernenormativitet? Som nevnt ovenfor, kan slik normativitet forstås som det samlede bibelske vitnesbyrd om kirken/menighetens natur og tjeneste/oppgave. Og dette samlede bibelske vitnesbyrd er viktig av minst to grunner: Historisk sett er det de nytestamentlige skriftene som forteller hvordan det hele startet. Disse skriftene forteller nemlig om menighetens startpunkt og om de første tiår av dens historie. Dette er en historisk dokumentasjon som er viktig både for å fortelle om de første kristne menighetenes liv og ekspansjon først i den jødiske kontekst med Jerusalem som sentrum, og senere i den romersk-hellenistiske verden med Rom som et slags sluttpunkt for fortellingen ifølge Acta-fortellingen. Men dette historiske vitnesbyrd som vi finner i NT s skrifter er også viktig av mer teologiske årsaker. De historiske skriftene forteller nemlig om hva de første kristne, deriblant apostlene og de som stod Jesus nærmest, tenkte om menigheten eller kirken, og om hvem de var de som trodde på Jesus og som samlet seg i hans navn. De første kristnes store utfordring var nemlig å forstå og sette ord på hva menigheten eller kirken var, både i lys av Jesu ord og gjerning og i lys av Det gamle testamentets tale om Guds frelsesplan med verden og om gudsfolkets plass og rolle i denne plan. De ulike nytestamentlige forfatterne har ulike måter å beskrive og forklare denne sammenhengen på. I dette kapitlet ser vi bl.a. mer inngående på de synoptiske evangelienes (dvs. Matteus, Markus og Lukas) sin framstilling av Guds rike og på Paulus teologi om kirken/menigheten som Kristi kropp. Disse forskjellige og forfatter-avhengige vitnesbyrdene om kirkens vesen og funksjon er verken gjensidig motstridende eller hver for seg fullstendig utfyllende i den betydning at de sier «alt» om kirken. Nei, de betoner forskjellige sider av den samme virkelighet som de alle forsøker å beskrive. Og alles vitnesbyrdene er normative i det de framhever og faktisk sier om kirkens/menighetens natur og tjeneste. Hva som særpreger konfesjons- og tradisjonsavhengig ekklesiologisk normativitet Den konfesjonsavhengige ekklesiologiske normativiteten kjennetegnes ved at den er avledet og tolkende i forhold til kjernenormativiteten. Dette illustreres bl.a. ved at man i ulike kirkelige tradisjoner og konfesjoner velger å sette det normative høydepunkt eller utgangspunkt på forskjellige steder. 2 Noen finner sitt normative kirkelige «ideal» i den kirke- og embetsstruktur som utviklet seg mot slutten av NT s kanon, primært i pastoralbrevenes omtale av eldste og tilsynsmenn. Svært mange av de protestantiske kirkesamfunn finner sine idealer for 2 Det vi her kaller normativt høydepunkt tilsvarer det James D.G. Dunn (1977/2006:409ff.) beskriver og drøfter som «canon within the canon»-problematikk. Her påpeker Dunn at de ulike kirkelige tradisjonene har valgt ulike normative utgangspunkt i NT for sin kirketenkning. Den romersk-katolske kirke, sier Dunn, har i stor grad valgt Matt 16,17-19 og de pastorale brevene som normativt utgangspunkt, mens den ortodokse kirke har en forkjærlighet for Johannes-skriftene. Protestantene har valgt de paulinske brev med noe litt ulik betoning (se teksten ovenfor). 4

5 kirkeordning og menighetsliv her. Dette gjelder kirker som praktiserer et presbyteriansk- eller synodalt system, og det gjelder protestantiske kirker som praktiserer såkalt episkopal ordning. I den protestantiske tradisjon legges nemlig vekt på NT s beskrivelse av presbyterembetet og tilsynsembetet som ett og det samme. (Askmark 1955:563). Andre kirker og menigheter finner idealet i den tidlig-paulinske tid med vekt på frie forsamlinger og/eller en mer karismatisk menighetsstruktur. Her finner man de fleste av de kirkesamfunn og menigheter som historisk hører til reformasjonens venstre ving, eller den såkalte radikale reformasjon. Poenget med denne var ikke bare å reformere kirken, men også å bryte med den historiske kirkelige tradisjon, og bygge opp en ny identitets- eller tradisjonslinje tilbake til urmenigheten. Baptistene og kongregasjonalistene vil for eksempel måtte plasseres i denne gruppen. Det samme vil pentekostale og karismatiske menigheter og kirker. Sistnevnte gruppering kan man si i tillegg vektlegger Apostelgjerningenes beskrivelse av åndsmeddelelsen og utviklingen av de første menighetene og deres misjon som normativ. Felles for de som her er nevnt er at de ikke bare ser de tidlig-paulinske frie forsamlingene som idealer for sin ordning, men at de også har det åndsliv som disse forsamlingene opplevde, som ideal. (Råmunddal 1991:59-76). Endelig må nevnes at store og tunge historiske kirkesamfunn, som romersk-katolske og ortodokse kirker, finner sitt kirke- og ordningsideal i den etter-apostoliske utvikling av en biskopsstyrt kirke. Her finner man også idealet i den i NT beskrevne tilsynsordning for menighetene, men også i etter-apostolisk tid med utviklingen av et lokalt patriarkalsk eldstesystem som etter hvert utviklet seg til det monarkiske episkopat, dvs. et relativt eneveldig biskopstyre. Her kom den såkalte apostoliske suksesjon til å stå sentralt for å knytte kirken til apostlenes autoritet med tanken om at det eksisterer en ubrutt linje av biskoper tilbake til apostelen Peter. Episkopatet ble også etter hvert knyttet til hele kirkens vesen og eksistens. (Küng 1994: ). I den protestantiske tradisjon som jo forfatterne av denne boken tilhører kan man si det er de to førstnevnte tilnærminger som kan sies å være normative. Men det er egentlig ikke spørsmål om normativt høydepunkt som er det viktigste spørsmål for oss, men heller spørsmålet om normativt utgangspunkt. Det vi oppfatter som det viktigste spørsmål når vi skal drøfte normativitetsspørsmålet er nemlig spørsmålet om hva NT vektlegger i beskrivelsen av hva menigheten egentlig er, dvs. dens vesen og karakter og hvilke konsekvenser denne normativitet får for menighetsutviklende tenkning og praksis. Og her har vi tidligere begrunnet vårt valg av utgangspunkt og bibel-teologisk ståsted for å beskrive den ekklesiologiske kjernenormativiteten. Men vi er selvfølgelig klar over ut fra det som foran er sagt om hva som særpreger den ekklesiologiske normativiteten som har valgt et normativt høydepunkt eller utgangspunkt. Viktige spørsmål som vi uansett søker svar på er: Hva er det nødvendig å ta hensyn til i menighetstenkning og menighetsliv i dag for at menigheten skal kunne fungere som nettopp det den er, nemlig Kristi kropp? Hva er essensielt for menigheten? Hvilke verdier, idealer og prioriteringer finnes i beskrivelsen av menigheten som Kristi kropp og som representant for Guds rike i verden som også bør gjenspeiles i menigheten i dag? 5

6 Kirken/menigheten i et Gudsrike-perspektiv Hva er Guds rike og hvorfor er Guds rike så viktig for kirke- og menighetsforståelsen? De siste tiårene har det vokst fram en konsensus om at forståelsen av kirken og dens misjonale identitet og karakter må starte med en forståelse av hva Guds rike handler om og spesielt av hva (det bibelske) forholdet mellom Guds rike, kirken og verden er, (Van Gelder 2000:74). 3 Det spørsmålet vi ønsker svar på er følgende: Hvilken betydning bør Bibelens framstilling av Guds rike ha for vår forståelse av forholdet mellom Guds rike, kirken/menigheten og verden og hva innebærer det for vårt syn på menighetens natur og funksjon, dens liv og tjeneste i verden, at vi ser den i et Gudsrike-perspektiv? 4 Dette skal vi svare på underveis, med noen ord om hva Guds rike egentlig er og handler om. Både det hebraiske ordet (malkut) og det greske ordet (basileia) for "rike" har en dobbel betydning: Kongeherredømme, som er abstrakt, og kongerike, som er mer konkret. Men selve grunnbetydningen av begrepet Guds rike i Jesu forkynnelse er Guds kongelige regime, det at Gud styrer som konge. Det viser også ordets bruk både i GT og NT, (Sal 103,19; 145,11-13 og Mt 6,10 hvor "riket" knyttes sammen med det å gjøre Guds vilje). "Guds kongedømme" vil derfor være den mest dekkende oversettelse av det greske ordet basileia både av språklige og saklige grunner. Det skal imidlertid føyes til at uttrykket "Guds kongedømme" også innbefatter tanken om det området som er under Guds innflytelse. Og derfor kan det i visse tilfeller best oversettes med "Guds rike", f.eks. når det er tale om "å gå inn i " eller utelukkes fra Guds rike (Matt 5,20; 7,21-23; 18,3; 19,23-24; 21,31; 23,13). Begrepet "Guds kongedømme" markerer imidlertid sterkere enn begrepet «Guds rike» uttrykkets grunnleggende betydning og da ikke minst i tydeliggjøringen av at i Guds rike er det Gud som er konge. Og er Gud konge, er det hans vilje som skal råde og hans vilje som skal skje i menneskers liv. Da vil også et menneske ha det godt med sin Gud, sine medmennesker og seg selv, og i dag bør vi vel også legge til med naturen. Hos døperen Johannes, Jesu forløper og veirydder, er forkynnelsen av Guds kongedømme preget av sterke domsord og et radikalt omvendelseskrav (Matt 3.1ff). På denne bakgrunn står Jesus fram med sitt budskap om Guds kongedømme. Guds kongedømme var på mange måter det sentrale tema i Jesu offentlige forkynnelse, jfr. uttrykk som: "Vend om, for himmelriket er nær!" (Matt 4,17). "Guds rike" er kalt "himmelriket" hos Matteus. Det er rimelig å tro at Jesus har brukt både begrepet Guds rike og himlenes rike, men Matteus er alene om å bruke begrepet himlenes rike. Saklig sett betyr imidlertid "Guds kongedømme" og "himmelens kongedømme" det samme. Jfr. f.eks. Matt 5,3 og Luk 6,20. Gudsrikets sentrale plass i Jesu forkynnelse tydeliggjøres ikke minst i Matteus-evangeliets store taler av Jesus. Hver tale har sitt tema om Guds kongedømme og gir et dypt innblikk i dets karakter og funksjon: Bergprekenen kap. 5-7 kan sies å være kongedømmets grunnlov; misjonstalen i kap. 10 handler 3 For aktuell litteratur, se Van Gelders (2000) fotnote 2 til kapitel 4. 4 Følgende bibel-teologiske gjennomgang av Gudsrike-begrepet, bygger på følgende litteratur: Mæland 1976:24-30; Ladd 1974/1983: ; Dunn 1998: Goppelt 1998; Guthrie

7 om forkynnelsen av Guds kongedømme i denne verden; liknelsestalen i kap. 13 handler om Gudsrikets vekst; disippeltalen i kap 18 om hva som særpreger fellesskapet i Guds rike; og endelig talen om de siste ting i kap om Gudsrikets fullendelse. I Jesu forkynnelse om Guds rike kommer rikets dobbelt-karakter også tydelig fram, dvs. det faktum at Guds kongedømme har både en nåtidig og fremtidig karakter. Gudskongedømmets nåtidskarakter kommer til uttrykk på flere steder: 4,17; 12,28; jfr. 11,5ff og Luk 17, Guds kongedømme en virkelighet her og nå. Jesus forkynner at Guds kongedømme er kommet nær: "Fra den tid begynte Jesus å forkynne: Vend om, for himmelriket er kommet nær." (Matt 4,17). Det betyr ikke at Gudsriket er i nærheten eller like rundt hjørnet. I lys av Jesu forkynnelse totalt betyr ordet at Guds kongedømme er en nærværende virkelighet i personen Jesus Kristus. I evangeliene understrekes det altså at Guds kongedømme er kommet nær i vår verden ved Jesu egen person, hans ord og gjerning og på en helt unik måte: "Er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere." (Matt 12,28). Jesu undergjørende virksomhet med helbredelse av syke og seier over Satan er tydelige tegn på at Gudskongedømmet er kommet som en dynamisk virkende kraft i vår verden. «But this reign of God is about the dynamic presence of God s redemptive power confronting the forces of evil and restoring life to its fullness God s redemptive work, sier Van Gelder (2000:75). Guds kongedømme er så nær knyttet til Jesus at det så å si er personifisert i ham. Derfor innbyr også Jesus mennesker, ikke bare til Guds rike, men å komme til ham personlig: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile." (Matt 11,28). Gudsriket er altså nærværende og «virksomt» gjennom Jesus Kristus, men samtidig forkynner Jesus at det hører fremtiden til: Gudskongedømmets fremtidskarakter kommer til uttrykk på flere steder, f. eks. i Mat 25,34 som er knyttet sammen med Jesu gjenkomst i herlighet: "Så skal kongen si til dem på sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie, som er gjort i stand til dere fra verdens grunnvoll ble lagt." Jfr. Matt 8,11, 13,43, o. a. Guds kongedømme er altså noe som kommer i fremtiden (endetiden) og er en utfoldelse og fullendelse av det nåtidige Gudskongedømme, Matt 26,29. Til denne tale om at Guds kongedømme har både en nåtidig og fremtidig karakter, hører Jesu tale om at det finnes et skille mellom "denne verden" og "den kommende verden", Matt 12,32; jfr. Mark 10,30; Luk 20,34. Det er Jesu gjenkomst som vil markere avslutningen av denne tidsalder og som innleder den kommende, Matt19,28; 24,3. Guds kongedømme har brutt inn i vår verden, ikke ved revolusjon, eller evolusjon, men som et verk av Gud ved Jesus Kristus. Guds mektige kraft er i funksjon her og nå slik vi ser det demonstrert i Jesu virksomhet: Evangeliet forkynnes, mennesker helbredes og undere skjer, Matt 11,5. Men Guds kongedømme får sitt fulle og hele gjennombrudd først i den kommende verden. Det skjer når Jesus kommer igjen til dom og frelse. Da først skal hans kongemakt realiseres på en fullkommen måte, Matt 19,28. Guds fremtidige kongedømme er altså en unik utfoldelse av det nåtidige i kraft og herlighet. Fellesnevneren for det nåtidige og fremtidige Gudsriket er at Gud styrer og hans vilje skjer. Det skal her understrekes at den makt det er tale om, ikke er noen form for fysisk makt eller tvang. Her er det tale om en makt med kjærlighetens fortegn. Det er Guds kjærlighets makt som er i funksjon, med menneskers frelse og vel- 7

8 signelse som mål. Gud vil først og fremst frelse og Guds Messias er frelser-konge. Budskapet om Guds kongedømme framstilles i evangeliene som et evangelium (en glad nyhet) og med Jesus som evangelist, Matt 4,23; 9,35; 24,14; jfr. 11,5 og 26,13. Jesus forkynte gode og gledelige nyheter om frelse fra Gud: Dette frelsesbudskapet gjelder alle mennesker, jfr. Matt 22,1ff.. Frelsesgaver gis mennesker uten fortjeneste og verdighet. Frelsesgoder nevnes for eksempel i Bergprekenens saligprisninger, Matt 5,1-11. Frelseskrefter er i funksjon med hjelp til mennesker i nød, Matt 11,4-6. En unik frelsesgave som tilbys mennesker er syndenes forlatelse: "Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder", Matt 9,6. En annen unik frelsesgave er Den Hellige Ånd, Matt 3,11. Den Hellige Ånds gave sammen med de andre frelsesgoder viser at den messianske tid som profetene bar bud om, er kommet, Joel 3,1ff; Jes 35,5ff; 44,3-5; 61,1ff; Jer 31,3ff; Esek 36,25ff). Frelsesgavene tilegnes gjennom omvendelse og tro, Matt 4,17; jfr. Mark 1,15. Omvendelse (gr. metánoia) betyr egentlig "sinnsforandring". Omvendelse i nytestamentlig betydning med dype røtter i den gammeltestamentlige omvendelsesforkynnelse, er sinnets forandring som medfører helomvending til Gud i holdning og handling. Det er altså tale om en helt ny livsorientering: Omvendelse betyr brudd med det gamle livet (anger over synd) og oppbrudd i retning av Gud (tro, som er å ta imot frelsestilbudet og overgi sitt liv helt til Gud). Budskapet om Guds kongedømme inneholder derfor en sterk appell til det enkelte menneske om å ta imot evangeliets budskap. Betingelsen for å komme inn i Guds rike er ikke menneskelig prestasjon eller ytelse (som fariseerne hevdet), men er menneskers reaksjon (valg) på Guds frelsende initiativ (nåde, gave). Utenom de synoptiske evangeliene brukes begrepet Guds rike relativt sjeldent i NT. I Johannesevangeliet forekommer uttrykket kun i kap. 3,3 og v. 5. Lukas bruker uttrykket enkelte ganger for å beskrive innholdet i det kristne budskap for eksempel Luk 8,12; 19,8. Ellers brukes begrepet i NT mest om det framtidige herlighetsriket. Uttrykk som for eksempel arve Guds rike, jfr. 1 Kor 6,9-10; 15,50; Gal 5,21; Ef 5,5; (1 Tess 1,5) gjenspeiler dette. Forkynnelsen av rikets frambrudd i nåtiden er, uten bruk av termen, tatt opp i budskapet om Jesus Kristus som Herre (kyrios) og i tanken om det nye gudsfolket, kirken. Uttrykket i 1 Kor 4,20 «Guds rike består ikke i ord, men i kraft», tyder på at Paulus tenker seg at Gudsriket og kirken «overlapper». (Jfr. også Rom 14,17). En differensiering mellom det nåtidige Kristi rike og det framtidige Gudsriket er antydet også i Kol 1,13; 1 Kor 15,24. Men dette skillet er ikke tydelig og gjennomført i NT. 5 Hva er forholdet mellom Guds rike, kirken/menigheten og verden? Den foregående oversikt over bruken av Gudsrike-begrepet i NT (og spesielt i evangeliene) viser hvor viktig og sentral tanken om Guds rike er for Bibelens syn på mennesket, syn på verden, syn på frelsen og selvfølgelig (som vi er spesielt opptatt av i dette kapitlet) syn på kirkens/menighetens natur og dens tjeneste eller misjonsoppdrag. I all hovedsak kan man si at alt det som kan sies om Guds rike også handler om og det gjelder for kirken/menigheten. Men siden det er slik at det ikke er snakk om identifikasjon mellom Guds rike og kir- 5 Til spenningen mellom allerede, men enda ikke og det som kan oppleves av det kommende Gudsrikets herlighet og kraft allerede nå slik dette kommer fram hos Paulus, se: Sandnes 1996:108ff. 8

9 ken/menigheten (Ladd 1974/1983: ), vil det være nødvendig å presisere hva forholdet mellom Guds rike og kirken egentlig handler om. Modellen nedenfor (se fig. XX) fanger opp mange av de mest sentrale temaene og begrepene ut fra den bibelske forståelse av hva forholdet mellom Guds rike og kirken/menigheten og verden handler om.. allerede, men enda ikke GUDS RIKE Konfrontasjon Transformasjon Instrument for Jesus Kristus Skaper av KIRKEN Åpenhet/ motstand Demonstrasjon/ proklamasjon VERDEN Fig. XX: Modell som illustrerer forholdet mellom Guds rike, kirken og verden. (Relasjoner i modellen forklares i påfølgende tekst). Stiplet ring i modellen skal illustrere at kirken og Guds rike er svært nært forbundet. Man kan si at Guds rike er skaper av kirken. Guds rike er med andre ord årsaken til at kirken har oppstått. Kirken er også et instrument for Guds rike. Utenfor Gudsrikets og kirkens område (jfr. stiplet ring) finnes verden som både Guds rike og kirken alltid må relateres til. Begrepet verden går her på både skaperverket, menneskeheten og den falne, syndige verden. Forholdet Guds rike og kirken har til verden preges av en dobbelthet: Synden og ondskapen konfronteres med Guds ords sannhet og Jesu godhet og evangeliet forkynnes i Åndens kraft til livsforvandling og transformasjon av både mennesker og samfunn. Man kan også si at kirkens forhold til verden preges av en dobbelthet. Kirken proklamerer og demonstrerer evangeliet i ord og handling og møter både åpenhet og motstand i verden. Både Gudsrikets og verdens forhold til verden preges av at Guds rike er kommet til verden i og ved Jesus Kristus og ved Åndens nærvær i kirken som en forsmak på det kommende Gudsrikets tilstander. Samtidig vil det kommende Gudsrikets herlighet og kraft aldri fullt ut kunne realiseres i den falne verden. Modellens illustrasjon av forholdet mellom Guds rike, kirken og verden vil bli mer utdypet i påfølgende tekst. Det er altså et nært forhold mellom Guds rike og kirken. Og det som knytter Gudsriket og kirken sammen, er Jesus Kristus. Van Engen sier dette slik: The kingdom of God and the Church are interrelated precisely in the person of Jesus Christ, who is at once King of the kingdom and Head of the Church. The believer in Jesus is brought 9

10 into God s kingdom in space and time through redemption in Jesus Christ, the head of the body, the church. This transfer is made by the Father who dwells in Christ in his complete being (Col 1:13-19). (Van Engen 1991:108) At Jesus Kristus på en og samme tid er frelseskonge (Messias) i Gudsriket og hodet for kirken, innebærer blant annet at Jesus-troende i kirken gjenkjenner og identifiserer seg med den Jesus som forkynner og demonstrerer Gudsrikets velsignelse og kraft i evangeliene. Den Jesus som taler om og representerer Guds rike, taler også om Guds vei og vilje i troendes liv. Hans forkynnelse og hans gjerninger, hans liv, død og oppstandelse, som jo er helt sentralt i opprettelsen av Guds rike i denne verden, er samtidig grunnvollen for kirken og det sentrale for de kristne som tilhører kirken/menigheten, jfr. 1 Kor 3,11. Modellen (fig. XX) viser også at Guds rike og kirken/menigheten er ikke identiske, men at det er en nær sammenheng mellom dem. Kirken har sin opprinnelse og bakgrunn i Guds rike. I dette ligger blant annet at dersom Jesus Kristus ikke hadde kommet for å etablere Guds rike, ville det ikke ha vært noen kristen menighet, noen kirke. Derfor er det belegg for å si at det er Jesus Kristus som i og gjennom sin forsoningsgjerning (jfr. Rom 5,10; 2 Kor 5,18-20; Kol 1,20) og sendelsen av Ånden (se Joh 20,22; Apg 1,8; 1 Kor 12,13) skaper kirken, (jfr. Ladd 1974/83:113). Og denne av Jesus og Ånden skapte kirke er ikke kalt til å leve sitt eget liv eller å ha sin egen agenda, men den er kalt til å være Gudsrikets representant og et instrument for Gudsriket, (jfr. Ladd 1974/1983:116). Van Engen sier dette slik: This means local churches cannot be ends in themselves, for the Church is not the final goal of mission. Local churches are, rather, the instruments of something greater than themselves: They are tools of the kingdom of God. (Van Engen 1991:111) Slik Guder (1998:97-102) framhever, blir kirken/menigheten et instrument for Gudsriket i og med at den utgjør det fellesskap ( community ) av mennesker som ved troen og Ånden er blitt en del av Guds rike, ved å være en tjener ( servant ) for Riket og endelig ved å være Gudsrikets budbærer ( messenger ) i denne verden. Guds rike blir realisert (og er i virksomhet ) i denne verden når kirken/menigheten lar Kristus være konge og Herre, dvs. når den gjør hans vilje, (jfr. Matt 6,10). Gudsrikets tilstedeværelse i kirken/gudsfolket handler med andre ord om at Guds vilje og makt skal kunne synligjøres i denne verden. Når dette betones, vil betegnelsen Guds kongedømme (brukt om det sted der Guds vilje skjer fyllest) være å foretrekke. Jesus Kristus var den som på en fullkommen måte realiserte Guds vilje i denne verden, (jfr. Joh 4,34; 6,38). Men Guds kongedømme har også relasjon til den kristne menighet som et operasjonsområde for Guds vilje, dvs. som et sted i verden der Guds vilje oppfylles i den grad de mennesker som overgir seg til Gudsrikets og menighetens intensjon og mål, slik Jesus lærer disiplene å be, Matt 6,9-13. Og Gud har store tanker om hva han vil bruke den Gudsrike-representerende kirken representert ved de mange lokale fellesskap til. I modellen (se fig. XX) brukes ordet transforma- 10

11 sjon for å antyde hva Guds tanke med kirken er i forhold til verden. 6 Begrepet transformasjon brukes her ikke i betydningen at verden sakte, men sikkert transformeres eller forvandles til Guds rike som en følge av den kristne kirkes påvirkning på samfunnet/verden. 7 Transformasjonen skjer nemlig ved at (enkelt)mennesker får sine liv forvandlet ved å ta imot Kristus og oppleve Åndens nyskapende kraft. Dermed kan også samfunnet, kulturen, politikken, osv. påvirkes og tidvis transformeres etter Gudsrikets idealer. I foregående gjennomgang av Guds rike slik dette presenteres i evangeliene er det tydelig at Jesus demonstrerer Gudsrikets transformative kraft i denne verden. Han tilgir synd og gir mennesker en ny livsstart. Han helbreder syke og gir håp for fattige. Han gjør tegn og under i den fysiske verden gjør vann til vin, går på vannet, stiller stormen, han metter på underfullt vis tusener av mennesker, osv. Alt dette som tegn på at Guds rike har kommet nær i sin transformative kraft. Den kristne kirkes historie, helt fra starten som man kan lese om i Apostlenes gjerninger og brevene i NT, er også et vitnesbyrd om denne transformasjon. Enkeltmennesker, grupper av mennesker, folkegrupper, nasjoner og verdensdeler er opp gjennom historien blitt berørt av evangeliets forvandlende kraft. Og forvandlingen handler alltid om gjenopprettelse, dvs. at det synden har ødelagt og skadet i og av Guds skaperverk gjenopprettes, delvis nå i tiden gjennom den nevnte Åndens foregripende gjerning og fullkomment i fremtiden når Gudsriket skal realiseres i sin fylde og kraft. Gudsrikets frelsesgoder og gaver tilbys også i og gjennom kirken. Og det er gjennom kirkens tilstedeværelse i denne verden i ord/budskap og gjerning/diakoni i verden/kulturen at Guds rike kan synliggjøres og virkeliggjøres. Kirkens kall og oppdrag i verden handler både om en demonstrasjon og en proklamasjon av evangeliet om Jesus Kristus Gudsrikets frelseskonge og kirkens hode. Kirken/menigheten er Guds rike i funksjon når den forkynner i ord og gjerning evangeliet om Guds kongedømme (dvs. budskapet om Jesus som frelser og Herre). Det var nettopp dette oppdrag menigheten fikk av Jesus med løfte om hans eget nærvær i et misjonsarbeid som krysser alle grenser, Matt 28, (Ladd 1974/1983: ). Sett ut fra verdens perspektiv, kan man snakke om både åpenhet og mottakelighet og om motstand og forfølgelse i forhold til kirkens forkynnende og diakonale gjerning i verden (se fig. XX).. Denne dobbeltheten er tydelig i evangelienes beretninger om reaksjonen på Jesu forkynnelse og demonstrasjon av Gudsrikets nærvær, jfr. Matt 4,23-25; 10, Det samme mønster avtegnes i Apostlenes gjerningers fortelling om reaksjonene på de første kristnes vitnesbyrd om Gudsrikets forvandlende kraft i denne verden. Den Gudsrike-representerende oppgave/gjerning kirken har, skjer under stadig konfrontasjon (se fig. XX) med denne verdens nedbrytende og gudsfiendtlige krefter. Og dette vil pågå så lenge som «denne tidsalder» der synden og døden fremdeles eksisterer. Både i evangelienes framstilling av Gudsrikets frambrudd og tilstedeværelse i denne verden gjennom Jesus Kristus 6 Begrepet verden er en oversettelse av det greske kosmos. Ordet kan i NT betegne jorden eller universet, hele skaperverket, Matt 13,35; Joh 21,25; Apg 17,24; Rom 1,20; Hebr 4,3. Ordet kan også stå for menneskeheten, Matt 5,14; Joh 1,9; 3, Og endelig kan ordet betegne menneskeheten i dens falne og opprørske tilstand i forhold til Gud, Ef 2,2; Joh 7,7; 1 Kor 2,12; Gal 4,3; 1 Joh 4,5. 7 Slik tenkning finnes for eksempel i den såkalte post-millenarismen som betoner at Guds rike kommer til å bli opprettet ved evangeliets seiersgang og kristendommens innflytelse i samfunnet, jfr. Salvesen 2013:

12 og i den øvrige nytestamentlige litteraturens presentasjon av den kristne menighets liv og tjeneste, er konfrontasjons-aspektet sterkt framme, (jfr. Arnold 1997:17-72; Råmunddal 2010:35-47). Konfrontasjonens karakter er imidlertid forskjellig sett i et Gudsrike-perspektiv og i menighetsperspektiv. I et Gudsrike-perspektiv er det snakk om at gudsopprørets og gudsmotstanderens leder, Satan, er overvunnet og beseiret ved Jesu død og oppstandelse, Matt 12,29-30; Joh 12,31-33; Kol 2,14-15; Hebr. 2, I et menighetsperspektiv er det snakk om at den kristne kirke og den enkelte troende fristes og angripes på forskjellig vis av Satan. Sentralt i apostlenes omtale av denne konfrontasjonen, er imidlertid ikke at de troende skal gjøre motangrep, men motstand dvs. forsvare seg mot djevelens angrep, jfr. Ef 6,10-20; Jak 4,7; 1 Pet 5,8f.. Og forskjellen på angrepskrig og motstandskrig er at slagmarken i første tilfelle tilhører fienden, mens den i siste tilfelle er inntatt og beseiret, (Råmunddal 2010:42-43). At Jesus ved sin død og oppstandelse har beseiret djevelen, er den trygghet og det «våpen» som den kristne kirke og alle de troende har når Satans og denne verdens destruktive krefter skal konfronteres. Noe forenklet kan man si at det finnes tre slike konfrontasjonsområder, (jfr. Råmunddal 2010:44-45): Det ene er det som i den missiologiske debatt er blitt kalt truth encounter, altså forkynnelse og proklamasjon av evangeliets og Bibelens sannheter som en konfrontasjon med all løgn og usannhet i denne verden. Den andre konfrontasjonstypen kan man kalle kjærlighetskonfrontasjon et begrep som fanger opp kanskje det mest sentrale ved kirkens kall og oppgave i lys av Jesu triumf over djevelen og ondskapen nemlig at det å vise den samme selvoppofrende kjærlighet i tjeneste for andre mennesker som Jesus viste er en mektig kraft til å overvinne ondskap i alle dens valører. Djevelen og ondskapen bekjempes ifølge kristen oppfatning ikke gjennom kamp og vold, men gjennom tilgivelse, godhet og kjærlighet. Den tredje konfrontasjonstypen, power encounter, er imidlertid noe mer kontroversiell da den bl.a. handler om et så kontroversielt tema som demonutdrivelse, (Engelsviken 2008; Råmunddal 2010:44-45). Gud rike er både representert ved Jesus og ved kirken en foregripelse av det kommende Gudsrikets velsignelse og kraft i denne verden. Denne foregripelse er det ifølge Paulus Ånden som står for. Åndserfaringen er framtidserfaring, dvs. i erfaring av Åndens iboen, erfares framtidens Gudsrike, 2 Kor 1,22: 3,6; 5,5; Rom 8,10ff; Ef 1,13f; 4,30; 1 Kor 15,44ff.. Og Ånden gis som pant på fremtiden, på det kommende Gudsrikets velsignelser og kraft, jfr. 2 Kor 1,22; Ef 1, Dette innebærer at Gudsriket kan erfares allerede nå, men bare som noe foreløpig, som et forskudd og som noe som ikke er full virkelighet enda, (jfr. Sandnes 1996: ). «Et forskudd garanterer at totalsummen utbetales senere. På lignende vis forholder det seg med Ånden. Som forskudd er Ånden første del av en totalsum», sier Sandnes (ibid.) Både i forholdet mellom Gudsriket og kirken og i forholdet mellom Gudsriket/kirken og verden er det snakk om et allerede, men enda ikke, se modellen, fig. XX. Men det er forskjell på hvordan Gudsrikets velsignelse og kraft slår inn i verden og i kirken/menigheten. Kirken har fått del i og er en del av Gudsriket ved Åndens iboende nærvær som både er garantien for det som de troende har i vente, men som også gir Åndens nærvær, kraft og gaver inn i den troendes og i det kristne fellesskaps liv, jfr. 1 Kor 1,5; 12,1-11; Rom 12,3-8; Ef 4, I verden synliggjøres Guds rike gjennom menighetens og de troendes tilstedeværelse/nærvær 12

13 og ved formidlingen/forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus i ord og gjerning. Tegn og under hører med i denne forkynnende demonstrasjon av Gudsrikets nærvær i verden, men ikke som et entydig og klart tegn på at det er Guds kraft som er i virksomhet siden også falske profeter og falske messiaser gjør tilsvarende, jfr. Matt 24,24, (jfr. Hiebert 1994: ). Allerede, men enda ikke-perspektivet er også viktig for hvordan man betrakter og vurderer kirken/menighetens Gudsrike-representerende oppdrag i verden. Det å ha eller å utvikle en tenkning og praksis som ivaretar den bibelske realisme på dette området handler om hvor mye og ev. hvor lite man kan forvente allerede nå å se og oppleve av Guds rike i kirken og i verden. Den kristne kirkes historie kan nemlig fortelle at man har hatt lett for å falle i en av to grøfter: Enten tenker man overdrevent åndelig-idealistisk på dette området eller så tenker man reduksjonistisk. Den åndelige idealismen handler om at Gudsrikets og Åndens forvandlende og underfullt virkende kraft i og gjennom kirken vektlegges så sterkt at man står i fare for å overbetone en «åndelig virkelighet», som har liten eller ingen kontakt med livets realiteter slik disse faktisk fortoner seg både for troende og ikke-troende. Hiebert (1994: ) snakker for eksempel om misforholdet som kan oppstå mellom rapporteringen av mirakuløse helbredelser og realitetene. Reduksjonistisk tenkning og praksis på dette området kan handle om at Gudsrikets og Åndens transformativt virkende kraft har og får så liten plass i den etablerte kirkelige tenkning og praksis at sider ved Gudsrikets transformative virkning både i kirken og i verden bortforklares eller nedtones. En bibelsk realistisk teologi erkjenner og holder fast ved allerede, men enda ikke-perspektivet, men uten å ta himmelen på forskudd 8 og uten å underslå Gudsrikets og kirkens faktiske transformative kraft i verden. Kristi-kropp-metaforens betydning for menighetsforståelsen Om forståelsen av Kristi-kropp-metaforen Kristi-kropp-metaforen synes å være så sentral og relativt dominerende i Paulus framstilling av kirken/menigheten at man kan tale om en paulinsk Kristi-kropp-teologi eller -ekklesiologi. Of all the images of Paul, that of the body is the most vivid and expressive, sier Donald Guthrie (1981:744). James D.G. Dunn kaller dette the dominant theological image in Pauline ecclesiology, (1998:548). 9 Men rent forståelses- eller tolkningsmessig byr Kristi-kroppmetaforen på relativt store utfordringer. Et av de sentrale spørsmål i denne sammenheng er hva forholdet er mellom menigheten slik vi som mennesker og troende faktisk opplever den (empirisk), og den bibelske framstilling av menigheten som Kristi kropp som åndelig størrelse. Er metaforen bare et bilde eller en sammenligning, eller er det også noe mer? I hovedsak kan man si at det finnes tre ulike måter å tolke metaforen på. Den første kan vi med en viss rett kalle dualistisk. I en slik tenkning står Kristi kropp for den sanne usynlige 8 Uttrykket relaterer til tittelen på boken Himmelen på forskudd? som utkom i 1987 og skrevet av A. Bergem. Boken er et teologisk oppgjør med den såkalte herlighetsteologien. 9 Følgende litteratur anbefales for en dypere eksegetisk og bibel-teologisk forståelse av menigheten som Kristi legeme: Küng 1967:266ff.; Dunn 1998: ; Banks 1980:

14 kirke som den (sanne) troende er en del av, mens det virkelige eller empiriske fellesskap av kristne er den synlige kirke og dette er en ufullkommen og syndig størrelse. H. Hegstad viser til at både Karl Barth og Dietrich Boenhoeffer stod for en slik tenkning om kirken. Felles for begge sier Hegstad er at kirken for dem representerer dypest sett Jesu jordisk-historiske eksistensform, noe som er synonymt med Det nye testamentets tanke om kirken som Kristi kropp. (Hegstad 2009:27). Og Hegstad sier videre at både Barth og Boenhoeffer står for en dobbelhet i kirkebegrepet, med en skjelning mellom en menneskelig, empirisk kirke, og en overempirisk, sann kirke. (ibid.) Ser man seg rundt i det teologiske og kirkelige landskap, vil man nok også finne at en slik forståelse av kirken med den innebygde dualistiske tendens er relativt utbredt. For å unngå den nevnte dobbelthet i kirkebegrepet, eller dualisme i forståelse av menigheten, kan man velge å se rent metaforisk på den paulinske omtalen av menigheten som Kristi kropp. Denne bibelske terminologi blir da bare et bilde på den nære forbindelse det er mellom den troende og Kristus. Kristi kropp blir dermed bare redusert til tankemessige forestillinger om hvordan menigheten/kirken ideelt sett kan fungere. At Paulus faktisk bruker Kristi kropp som metafor eller en sammenligning mellom menigheten/kirken og hvordan en kropp er og fungerer, er det vel heller ingen som helst tvil om. Spørsmålet blir om også Paulus ønsket å si noe mer, - noe om en virkelighet som ligger bak uttrykket. Og mye taler vel for at det er nettopp det som er tilfelle. I det man kan kalle en realistisk måte å se på forholdet mellom menigheten som Kristi kropp og som menneskelig fellesskap på, vil man gjerne framheve at metaforen har å gjøre med noe mer enn bare en sammenligning eller et bilde, men at den også sikter til noe reelt. Spørsmålet blir bare hva slags realitet Paulus sikter til med begrepet og hvilken konsekvens det har for forståelsen av kirken, sier Hegstad (2009:28). Dette handler om at Kristus identifiserer seg med menigheten/kirken og gir den del i sitt eget liv, men uten at det er snakk om noen identitets- forandring som for eksempel at kirkens medlemmer skulle bli guddommeliggjort. Nei, menigheten/kirken er fortsatt en samling av vanlige mennesker, samtidig som den har fått del i Kristi liv. Det er egentlig samme forhold mellom Kristus og menigheten/kirken (på kollektivt plan) som mellom Kristus og den enkelte troende (på individuelt plan). Ikke i noe tilfelle oppheves den fulle menneskelighet, heller ikke denne menneskelighetens konkrete og erfarte karakter. Men i begge tilfeller uttrykkes at Kristus er til stede i den enkeltes og fellesskapets liv, sier Hegstad (2009:28). At menigheten er Kristi kropp, handler altså om Jesu eget nærvær i menigheten/kirken. Om dette sier Hegstad videre: Fordi talen om kirken som Kristi kropp ikke handler om at Kirken har del i guddommelig natur, men at Kristus er til stede i kirken, er det heller ikke nødvendig å hevde (som Boenhoeffer og Barth) en grunnleggende forskjell mellom den sanne kirke og den synlige kirke. Riktignok er Kristi nærvær i kirken ikke tilgjengelig annet enn fra troens perspektiv. Den kirke der Kristus er til stede, er likevel fullt ut synlig og erfarbar. (Hegstad 2009:29). Det er relativt stor enighet om at denne omtalen av menigheten/kirken er noe mer enn en metafor eller et bilde hos Paulus. Det er en realitet som Paulus taler om. Og hos Paulus er 14

15 framstillingen av menigheten/kirken spesielt framskutt fordi den forteller viktige teologiske sannheter om forholdet mellom kirken og Jesus Kristus selv. Man kan tale om den nære relasjonen det er mellom Kristus og kirken/de troende. Denne relasjonen handler om at menigheten er virkelig Kristi kropp og er tenkt fra Guds side å fungere som dette. I følgende framstilling av normative sider ved NTs framstilling av menigheten som Kristi kropp vil hovedvekten ligge på å vise tre aspekter ved kirken/menigheten som Kristi kropp som er framtredende i Paulus beskrivelse. Under vår behandling av disse tre aspektene vil det også framgå at man ikke kan tenke menigheten som Kristi kropp uten å trekke inn Ånden som skaperen og opprettholderen av legemet. Dette vil vi påpeke og understreke her, men en grundigere framstilling av forholdet mellom Ånden og menigheten vil vi gi i et senere kapittel der vi drøfter Den Hellige Ånds plass og rolle i menighetsutviklende praksis (jfr. kapittel XX). Kristi kropp og menighetens tre relasjoner Som vi allerede har nevnt, ser det ut til at Paulus er opptatt med det vi her kaller tre aspekter når han presenterer menigheten/kirken som Kristi kropp: Første aspekt handler om relasjonen mellom menighetslegemet (som helhet) og lemmenes mangfold og funksjon. Det andre aspekt handler om relasjonen mellom menighetslegemet og Kristus som hode. Det tredje aspekt handler om relasjonen mellom menighetslegemet og verden. I den følgende framstilling gis en dypere gjennomgang av disse ulike aspektene ved bruken av Kristi-kropp-metaforen i det paulinske materialet. Menighetslegemets enhet og lemmenes forskjellighet Det første aspektet vi skal se på i forbindelse med menigheten som legeme, en organisme, er «det interne», dvs. lemmenes plassering og funksjon på menighetslegemet. De tekstene som kan være aktuelle å se på, finner vi alle i Paulus brev: Rom 12,4-6a; 1 Kor 10,16-17 og 1 Kor 12, Tekstene taler om to viktige sider ved menighetslegemets vesen og funksjon: Menighetskroppens enhet og samhold - og menighetslemmenes forskjellighet og gjensidige avhengighet. Vi skal se på disse sidene hver for seg. Enheten og samholdet i menighetslegemet Tekstene i NT som taler om menigheten/kirken som Kristi kropp, betegner både den universale menigheten (kirken) og den lokale menighet. Av dette er det mulig å slutte at den lokale menighet ikke bare er et «utvalg» av den universale eller at den lokale menighet er en liten avdeling som representerer et lite utvalg av de velsignelser og gaver som er gitt den universale kirke. Nei, lokalmenigheten har fått «det hele». Dette taler Paulus om overfor nettopp en lokal menighet, nemlig Korinter-menigheten: «I ham har dere fått en rikdom på alle gaver, derfor mangler der ikke noen nådegave, mens dere venter», jfr. 1 Kor 1,5 og 7. Den lokale menighet er ikke bare en seksjon eller provins av kirken, sier Dulles, but is the Church itself as fully present in each assembly that responds to God s word. (Dulles 2002:71). Som det enkelte lem på legemet er avhengig av enheten i legemet, er den enkelte 15

16 lokale menighet avhengig av å være noe mer enn seg selv, nemlig en del av den universale menighet. Den lokale menighet må derfor aldri bli seg selv nok. Men hva sier de nevnte nytestamentlige tekstene om enheten og samholdet i menighetslegemet? Paulus slår fast som den overordnede sannhet om menigheten: Legemet er ett! Det er jo nettopp de forskjellige lemmene som til sammen danner ett legeme, selv om de er mange. Paulus sier det slik: Vi ble døpt til å være ett legeme, 1 Kor 12,13. Uansett om vi tolker uttrykket dåp her som den kristne vanndåp, eller slik at det mer spesifikt går på åndsdåpen, dvs. frelseserfaringens mottakelse av Ånden og derved innlemmelsen i Guds menighet på jord, forklarer uttrykket at vi ved Guds suverene inngripen i denne dåp er gjort til ett legeme. 10 Vi har også fått den samme Ånd å drikke, sier apostelen, dvs. at det er den samme Ånd som gir liv og næring til menigheten og derved til det enkelte lem. Med bakgrunn i det faktum at den kristne menighet er et legeme der det enkelte lem er podet inn i legemet (jfr. Rom 11:17) som en Guds suverene handling ved Ånden, må troen på Kristus og dåpen til Kristus være den grunnleggende «ordning» for enhver menighet. Tro og dåp ser nemlig ut til å være konstituerende for hva som gjør forsamlingen til en kristen menighet, et legeme, Apg 2,8; 1 Kor 12, er gitt menigheten for å markere at vi alle har del i Kristi kropp og at vi utgjør ett legeme, jfr. 1 Kor 10, Nattverden er også en mektig demonstrasjon av menighetens enhet og av samholdet i menighetslegemet. Brødet vi bryter, gir oss del i Kristi kropp, sier apostelen, 1 Kor 10, Brødet vi bryter, er også i dag noe av det som sterkest uttrykker enheten i fellesskapet i den kristne menighet: Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme, sier Paulus, 1 Kor 10,17. Dette blir vi da også minnet på hver gang vi feirer nattverd. Og at denne påminnelsen trenges viser den splittelse som har fulgt den kristne menighet fra den første tid. Muligheten for splittelse nevner Paulus også i sin beskrivelse av menighetslegemets enhet og funksjon, jfr. 1 Kor 12, Men her er begrunnelsen ikke nattverdens enhetsdemonstrasjon mot splittelse i menighetslegemet, men at Gud selv suverent har gitt det enkelte lem sin funksjon på legemet på en slik måte at alle, også de mest uanselige lemmene og funksjonene, har samme verdi som de andre og mer anselige. Herren har til og med gitt mer ære til dem som mangler ære, for at det ikke skal bli splittelse i legemet. Sammenfattende kan man si at i menigheten får alle, på tross av all mulig forskjellighet personlighetsmessig, etnisk og sosialt, del i det samme liv og fellesskap uansett om de ytre former måtte være noe forskjellige fra menighet til menighet, fra kirkesamfunn til 10 Til den eksegetiske diskusjonen, se Dunn Når det gjelder den klassiske diskusjonen om barnedåp eller såkalt voksendåp, er det grunn til å si med teologen Nils Alstrup Dahl: «Ut fra N.T. må en sette spørsmålstegn både ved praktisering av barnedåp, hvor barna virkelig ikke blir ført inn i menigheten, og ved praktisering av voksendåp, hvor «menighetsbarn» blir døpt på et mer eller mindre vilkårlig fastsatt tidspunkt.» (Dahl 1970:436). Uansett praktisering av dåpsformer, må altså hovedsaken være å fastholde, at troen på Kristus og dåpen til Kristus er en i NT beskrevet «innlemmelsesordning» i den kristne menighet. 16

17 kirkesamfunn og fra kultur til kultur. Dette liv er intet mindre enn Kristus-livet som Den hellige ånd skaper og plasserer mennesker inn i, nettopp i den kristne menighet i Kristuslegemet. Stikkord og nøkkelord i denne sammenheng er identifikasjon. «Jesu Kristi legeme er selve den nye menneskelighet som han har antatt. Jesu Kristi legeme er hans menighet. Jesus Kristus er samtidig han selv og hans menighet. Etter pinse lever Jesus Kristus på jorden i sitt legemes skikkelse, i menigheten» sier teologen D. Bonhoeffer (1981:11). Menighetslemmenes forskjellighet og gjensidige avhengighet Når Paulus skal si noe om Kristus-legemets vesen og funksjon, understreker han altså sterkt enhetsaspektet. Men dette gjør han ikke på en slik måte at han ikke får fram pluraliteten, det vi kan kalle forskjelligheten i lemmenes funksjon på menighetslegemet. Spesielt i Romerbrevsteksten (12,4-6) kommer dette fram, og tankerekken er følgende: Forskjellige lemmer er gitt forskjellige oppgaver etter de forskjellige nådegaver som er gitt de enkelte lemmene. Menighetslemmenes forskjellighet skal tjene et formål - nemlig de oppgaver som tilhører legemet, menigheten. The Spirit makes the believer a part of Christ s body. It is he who creates the unity of this body, which consists of many members, with different gifts of the Spirit, sier Küng (1976:222). Når apostelen taler om oppgavene som menigheten har å utføre, innfører han begrepet nådegaver som er gitt de enkelte lemmer. Nådegavene forstås hos Paulus som lemfunksjoner på menighetslegemet. Lemmene er nådegaver, nådegavene er lemmene. Begrepet nådegave understreker også svært sterkt at grunnlaget for all tjeneste og funksjon som lem på legemet er nåden. Paulus bruker også begrepet åndsgave, jfr. 1 Kor 12,1f. Dette begrepet setter fokus på hvem det er som gir og formidler tjeneste i menigheten, nemlig Ånden. (Dunn 1998: ). Forskjellighet er altså et stikkord når vi ser på lemmenes funksjon på menighetslegemet. Et annet stikkord er avhengighet, gjensidig avhengighet. Paulus sier at vi er hverandres lemmer samtidig som vi altså er legemets lemmer, jfr. Rom 5,12. Vi tilhører altså ikke bare Kristus, men også hverandre i den kristne menighet. I 1 Kor 12 argumenterer Paulus for denne avhengighetstanken ved å si at ulike kroppsfunksjoner ikke kan reservere seg mot tilhørigheten på legemet, og mot avhengigheten av de andre lemmene, ved å si at de ikke har samme funksjon som de andre lemmene. Øret kan f eks ikke si at det ikke hører med til kroppen fordi det ikke er øye, jfr. 1 Kor 12,19ff. I denne gjensidige avhengigheten mellom menighetslemmene, ligger også begrunnelsen for mye av den omsorgen i menighetslegemet som apostelen taler om. Sett fra Guds side er det snakk om hans omsorg for lemmenes verdi og funksjon. Sett fra lemmenes side er det snakk om den gjensidige og likeverdige omsorg som lemmene skal ha for hverandre, jfr. 1 Kor 12,25. I den kristne menighet har altså alle medlemmer like stor verdi. «Her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne,» sier apostelen (Gal 3,28). I den kristne menighet skal ingen bli, eller føle seg utelukket fordi vedkommende står for bestemte meninger, eller om han mangler spesielle nådegaver eller opplevelser. Frelsens nåde og troen på Kristus sidestiller og likestiller alle lemmene som har del i det samme legeme. For den ordning som etableres rundt det fellesskap som finnes i menigheten, vil det være viktig at den enkeltes rett og mulighet til å tjene med sin nådegave blir ivaretatt, (Volf 17

18 1998: ). Nådegavene og tjenestene er riktig nok forskjellige, men de skal av den grunn ikke benyttes til å rangere noen som mer viktig og verdig enn andre i det tjenestefellesskap som finnes i Kristi kropp. Enhver nådegave er som kroppsfunksjon i prinsippet like viktig som alle andre, også på den måten at enhver har rett til å få rom til å tjene med sin nådegave. Derfor må enhver ordning eller virksomhet som setter begrensninger på menneskers mulighet til å tjene med sin gave i menighetssammenheng, bli satt under kritisk og bibelsk søkelys. Menigheten - under Kristi autoritet og omsorg Vi skal videre se på noen av de tekstene fra NT som taler om et annet aspekt ved menigheten som Kristi kropp, nemlig det faktum at det er Kristus selv som er hodet for sin kropp som er kirken. I de aktuelle tekstene i Kolosserbrevet og Efeserbrevet er det vanlig å anta at apostelen primært taler om den universelle menighet der altså den lokale forsamling av troende inngår. Tekstene vi har fokus på er: Kol 1,17-18a; Ef 1,22-23; kap. 4,15-16 og kap. 5,23. Menighetsvekst under Kristi autoritet Disse tekstene viser oss ikke bare at Kristus er hode for menigheten eller kirken, men over alt, dvs. over alt det skapte, og over alle makter og myndigheter, Kol 2,10. I dette ligger at det er Kristus som er øverste autoritet, han er Herre. At Kristus er hode for menigheten, betyr at det er Kristus selv som er menighetens «styringsinstans», dens øverste og endegyldige autoritet. Menigheten er altså verken statsstyrt, biskopstyrt, eldstestyrt eller demokratisk selvstyrt (autonom). Nei, den er og skal være Kristus-styrt («Kristonom»). Kristus trenger heller ingen mellommenn, eller mellominstans, for å styre sin menighet. Han ønsker selv ved sin egen Ånd å gi sine lemmer, hver enkelt av dem, impulser og signaler om deres funksjon og tjeneste. Når Paulus taler om at det er lemmer på legemet som har en styrende funksjon, jfr. 1 Kor 12,28, betyr ikke dette at de andre lemmene på menighetslegemet skal bli styrt av disse på den måten at de skal forholde seg til disse som sin autoritet. Nei, alle lemmene står direkte under hodets, Kristi egen autoritet og ledelse, men alle lemmene må innordne seg og fungere sammen med de andre lemmene. Styringsoppgaver er gitt menigheten for at den skal kunne navigere riktig i forhold til de farer som truer den og i forhold til de oppgaver den har å utføre i verden. Alle styrings- og ledelsesmodeller, fra den mest demokratiske til den mest autoritære, må derfor prøves på dette ene spørsmål: Tjener vår styrings- og ledelsesmodell Kristi vilje og plan med menigheten, eller er den tvert imot til hinder for denne? Med utgangspunkt i bibelmaterialets tale om Kristus som hode for menigheten og om Åndens «ledelsesfunksjon» av menighetslegemet, må vi kunne si at det må være en styrings- og ledelsesordning i menigheten. Denne skal ivareta behovet for at menigheten blir styrt og ledet i pakt med Kristi evige vilje for menigheten slik denne kommer til syne i Guds ord og Åndens aktuelle tale til menigheten i dag. Målt opp mot denne standard, vil ethvert menneskelig system for styring og ledelse måtte prøves. Dette gjelder hele spekteret fra det ytterliggående, demokratiske system til det såkalte teokratiet. Å sementere et bestemt organisatorisk orientert styrings- og ledelsessystem som mer bibelsk enn andre, gir heller ikke mening. 18

19 Det er heller ikke en garanti for at menigheten blir styrt og ledet i pakt med Kristi vilje at man lager rigide og åndelig-hierarkiske systemer for dens ledelse for eksempel med utgangspunkt i den paulinske beskrivelse av det man gjerne kaller åndelige embeter, dvs. apostel, profet, evangelist, hyrder og lærer, jfr. Ef 4:11ff. Om vi i dag kaller dem som har et spesielt lederansvar i menigheten eldste (som i NT), styremedlemmer, eller noe annet, gis det ikke i noe av dette noen garanti for at vi er bibelske på dette punkt. Det gis altså ingen garanti i noe menneskelig styringssystem, verken det organisatorisk orienterte eller dem med åndelig fortegn, for at Kristi vilje ved Ordet og Ånden blir utført i menigheten. Her er det nemlig bare én ting som teller: At man i åpenhet for Åndens innflytelsesgjerning innordner seg i Kristi kropp under den autoritet som Kristus er som hode for sitt legeme. Dette er et privilegium og ansvar som gjelder alle lemmene på menighetslegemet, men de som er kalt til lederoppgaver i menigheten har et helt spesielt ansvar på dette punkt. Vi ser i NT også at det finnes en nær sammenheng mellom ledelsesfunksjon og lærefunksjon i menigheten, se f eks 1 Tim 5:17 som taler om eldste som spesielt «arbeider med forkynnelse og undervisning». Den bibelske lære danner nemlig basis for hvordan menigheten ledes. Å lede en menighet uten lære er derfor bibelsk forstått en umulighet. Ledelsesspørsmålet i den kristne menighet er derfor ikke et rent organisatorisk eller teknisk spørsmål. Det er derimot et åndelig spørsmål, som har med menighetens vesen og bibelske basis å gjøre. I enhver menighet skal det derfor finnes et lederskap som har det øverste ansvar for at menigheten ledes i samsvar med Bibelens ord og den sunne lære. At hvert enkelt lem står under Kristi autoritet og ledelse, er forutsetningen for å oppleve den vekst i menighetslegemet som apostelen taler om når han sier: «Fra ham kommer hele legemets vekst», Ef 4,15. Veksten i menigheten kommer altså som følge av at lemmene «sammenføyes og holdes sammen» og at de utfører «den oppgave som er tilmålt hver enkelt del». Innordning og oppgaveutførelse er altså stikkordene for vekst. Poenget er altså min innordning sammen med de andre lemmene under Kristi ord og vilje, og at jeg utfører de oppgavene som jeg har fått tilmålt av Kristus. Dette aspektet på vekst kan være viktig å ha med i vår planlegging av vekst i menigheten, og det står ikke i noen som helst kontrast til det som moderne kirkevekstforskning har kommet fram til i sin påpeking av faktorer som er viktige for vekst, og av de hindringer som ofte må ryddes av veien for at veksten skal kunne finne sted, (jfr. McGavran 1957; 1970; 1988; Wagner 1986). Men hva betyr apostelens uttrykk - at vi skal «vokse opp til ham som er hodet»? Ef 4,14. Kanskje vi kan kalle dette den grunnleggende og bestemmende dimensjon ved veksten i den kristne menighet. Her handler det om veksten i etterfølgelsen av Kristus og etterlevelsen av hans ord. Fundamentet for dette liv og denne vekst hos det enkelte lem og i hele menighetslegemet er «å være tro mot sannheten i kjærlighet», som apostelen sier. Noe høyere og edlere mål er ikke formulert i Bibelen for den kristne menighet. Han, menighetens øverste autoritet, Herren selv, setter standarden for liv og tjeneste å vokse opp til ham som hode for menighetslegemet i troskap mot sannheten i kjærlighet. Det endelige mål er som apostelen sier, at vi når fram til «enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir den 19

20 modne mann, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde», Ef 4:13. (Moe 1956: ). Hodet registrerer kroppens tilstand Vi har nå talt om den ene siden ved den hodefunksjonen som Kristus har i forhold til menigheten. Den bibelske framstilling av menigheten som en kropp, tillater oss også å tenke at det går styrende impulser fra hodet/hjernen til kroppen. Vi vet jo at det er dette som styrer kroppens funksjoner og som gjør at kroppen fungerer etter sin hensikt slik det fungerer i den fysiske verden. Men det er også en annen prosess som foregår mellom hode og kropp, nemlig hodets registrering av kroppens tilstand. Slik er det også forholdet mellom Kristus (som hodet) og menigheten (som legemet). Kristus registrerer og vet hvordan det står til i sitt legeme, menigheten, jfr. budskapene til de såkalte sendebrevsmenighetene i Åpenbaringsbokens kap. 2 og 3, (jfr. Råmunddal 1994). En tenkning for det menighetsutviklende arbeid som baserer seg på det bibelske vitnesbyrd om menigheten/kirken, må betone at Kristus som hode for menigheten, sitt legeme, vet om menighetens sanne situasjon. Han har, uansett hvordan vi har stelt oss, omsorg for oss, og han vil gi menigheten den legedom den behøver for at den skal kunne bli frisk og fornyet i livets tjeneste. Skal menigheten vokse og leve i vekst, innebærer dette også at Kristus må få utøve sin egen omsorg for lemmene og for hele menighetslegemet. Jesus vil selv stelle med sin menighet, sin kropp, og gi den nødvendige legedom for de skader den måtte være påført, for at den skal bli frisk og fornyet. Med utgangspunkt i Skriftens tale om den omsorg som Kristus har for sitt eget legeme med utgangspunkt i den viten Jesus har om tilstanden i sin egen kropp, bør det og skal det finnes en «omsorgsordning» i menigheten som gjenspeiler Jesu egen omsorg og kjærlighet for sin menighet. Her skal alle nådegaver av diakonal art finne sin plass og komme til utfoldelse. I den første menighet var denne funksjonen i menigheten så viktig at den ble institusjonalisert" i diakonitjenesten. Kirker og menigheter har gjort det samme gjennom århundrer, og enhver menighet som i dag ønsker å etterleve den bibelske menighetsteologi, vil gjøre det samme. Menigheten - Guds sendelse til verden Vi har kommet fram til et tredje aspekt i den bibelske lære om menigheten som en levende organisme, som Kristi kropp. Denne gangen er det ikke menighetslemmenes «interne» funksjon det gjelder, heller ikke forholdet mellom kroppen og hodet, men menighetslegemets plass og rolle i den verden det er satt inn i. Det kan være riktig å si at det på en spesiell måte er menighetens oppdrag i verden som blir stikkordet for det vi tar fram av bibelmaterialet her. Som skriftmateriale henter vi her fram følgende tekster: Ef 2,13-16 og 3,5-6; 1 Kor 6,15-17 og 3: Tekstene viser at menighetens rolle som Kristi kropp i verden er tosidig: På den ene siden er det ut fra Guds og menighetens synsvinkel et åpent, inkluderende fellesskap, der i prinsippet alle mennesker som tror på Kristus «hører med», som apostelen uttrykker det. På den annen side representerer Kristi kropp i verden det som kan karakteriseres som en «annerledes» størrelse - sett ut både fra menighetens status som hellig, og ut fra verdens synsvinkel. 20