HENRIK H. LANGELAND fyrsten roman Tiden Norsk Forlag
av henrik h. langeland romaner Requiem 2000 Wonderboy 2003 Francis Meyers lidenskap 2007 Verdensmestrene 2010 Hauk og due 2012 andre utgivelser Marcel Proust, monografi 2001 Av sporet er du kommet, monografi 2005 Amerikanske tilstander, intervjubok 2008 (med John Erik Riley og Mattis Øybø) OSL2O11, fotobok 2011 (med Tom Sandberg) Fortellekunst, håndbok 2011 1. utgave (1. opplag) Copyright 2013 Tiden Norsk Forlag, Oslo et imprint i Gyldendal Norsk Forlag Omslag: Terese Moe Leiner Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Skrift: 10,5/12 p. Sabon Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen ISBN 978-82-10-05296-5
Noen få personer fortjener en stor takk. De vet selv hvem de er. HHL Paris 21. oktober 2011 Oxford 9. mars 2013
Det redaksjonelle arbeidet med Fyrsten ble avsluttet 25. mars 2013. Faktiske forhold og hendelser som inntreffer etter denne datoen, kan derfor være i uoverensstemmelse med virkeligheten. Alt før også, forsåvidt.
Alt er det du gjør det til. Også deg selv. NICCOLÒ MACHIAVELLI Javisst kan vi leve av å klippe håret på hverandre. HANS GEELMUYDEN
Prolog Mannen fra skyggesiden «Er det han?» Morten Dyrnes vred på hodet og fulgte Aylas blikk gjennom glassveggen. Han betraktet mannen i dress ved vanndispenseren. «Aner ikke,» hvisket han tilbake. Han ventet litt før han tilføyde: «Jeg har igrunnen aldri sett ham.» Ayla så undrende opp. «Men du vet vel hvordan han ser ut?» «Faktisk ikke. Ikke nå lenger, i hvert fall.» Morten forsøkte et smil, men merket at han var for nervøs. I stedet skjøv han trykkblyanten inntil notatboken, kastet et blikk på Erna som fortsatt utnyttet ventetiden med å lese i papirene sine og sa: «Pressen har noen få arkivbilder, men de er helt utdatert, fra en gang rundt århundreskiftet da han visstnok skal ha forsøkt å gjennomføre et mislykket oppkjøpsraid i forlagsbransjen og endt opp som selve symbolet på dotcomboblen.» «Dot-hvaforno?» Han stirret oppgitt på henne. Det var ikke første gang. Han var på nippet til å belære henne litt om nyere økonomisk historie, men tok seg i det. «Det ligger ikke engang noe fotografi av ham på hjemmesiden til Hall Consulting,» sa han i stedet. «Man han er vel på Facebook?» Ah, disse purunge andregenerasjonsbroilerne i Unge Høyre, hva slags tid og verden levde de i, egentlig? Han 15
hadde forsåvidt bifalt forslaget om å inkludere Ayla Kahramankaptan i valgkampkomiteen, men ofte lurte han på om de hadde vært i overkant fargefølsomme. Han ble bare ikke klok på henne; hun hadde et uovertruffent talent for å analysere valgstatistikk og opinionsundersøkelser, og glimtet gjerne til med de mest presise samfunnspolitiske vurderinger. Andre ganger tilkjennega hun en like ungdommelig naivitet. Eller var det noe der han ikke fikk fatt i? Noe han ikke kætsja, som hun ville ha formulert det? Vel, så lenge hun ikke plumpet ut med noe helt hårreisende, ville det være hensiktsmessig å få vist henne frem, i det minste. Hun var jo ikke akkurat uskjønn, for å si det forsiktig. Mannen utenfor tok plastbegeret sitt og forsvant. Det ble stille igjen. «Det finnes faktisk ett bilde av nyere dato,» påpekte Morten. «Det stod på trykk i Finansavisen i vinter. Men der ser man bare ryggen hans. Han staket så raskt inn i den siste motbakken i Marcialonga at fotografen ikke fikk opp kameraet i tide!» Han humret, uten respons. Ayla hadde vendt oppmerksomheten mot forhallen igjen. Nok en gang sjekket han klokken, overrasket over at Hall ikke var mer presis. Faktisk hadde det forundret ham at de ikke var blitt mottatt personlig da de ankom lederen for landets de facto største parti var tross alt ikke hvem som helst, selv ikke for et firma som Hall Consulting. I stedet hadde en kontordame geleidet dem inn på dette møteværelset, som i og for seg var imponerende nok. Morten gynget fingertuppene mot bordkanten mens han forsøkte å forstå maleriet på motsatt langvegg, rommets eneste kunstverk: et ubehandlet lerret med to mintgrønne flekker. Han likte det ikke. Det var i det hele tatt umulig å avgjøre om det var kunst. Ikke desto mindre var han overbevist om at det hang der med hensikt. Det stod i grell kontrast til den frodige frisen med nisser og kjeruber som omkranset veggene i stuehallen utenfor. Han visste godt at Odd Nerdrum hadde bodd her på 1980- og 90-tallet, og han hadde 16
gått ut fra at kunstneren ville ha satt spor etter seg, men veggmaleriene så ut til å stamme fra en tidligere epoke. Han forsøkte å la kunst være kunst og lente seg mot Ayla igjen. «Dette er det ikke mange som vet,» hvisket han, «men Hall var den som mot alles råd! fikk Kjell Inge Røkke til å parodiere Sylvia Brustad på den legendariske Akerpresentasjonen i 2009.» Dyrnes blikk smalnet. «Christian von der Hall er faktisk en av Norges ytterst få virkelige spinmeistere.» «Det høres da fryktelig skummelt ut?» «Det er det også,» parerte han kjapt. «Mens vi etterhvert er blitt overlesset med alskens informasjonsrådgivere, er han av et helt annet kaliber. Mer av Alastair Campbells format, hvis du skjønner, bare at han har konsentrert virksomheten om næringslivet. Han opererer alltid fra skyggesiden og har bare noen få, viktige selskaper, selve grunnfjellet i den norske industrien, på klientlisten. Hva? Du har vel hørt om Tony Blairs kommunikasjonsrådgiver? Eller Dick Morris da, i det minste, Bill Clintons medieguru. Nei?» «Dah! Jeg var ti da Clinton gikk av.» Morten grep etter trykkblyanten. Selvfølgelig, Ayla hadde jo ikke engang nådd puberteten da IT-bransjen herjet som verst på verdens børser. Sant å si hadde han ikke vært gamle karen selv heller. «Men uansett, mens de vanlige spinndoktorene veiver rundt med armer og ben i alle kanaler og synser i hytt og vær,» sa han, «så opererer Hall Consulting motsatt. Firmaets ansatte uttaler seg aldri i media, og stiller definitivt ikke til portrettintervju. La du for eksempel merke til at det knapt fantes noe firmaskilt på inngangsdøren, bare en liten messingplate under ringeklokken? Etter sigende er Christian von der Hall faktisk den eneste, ved siden av vår forrige sentralbanksjef, som ikke engang vil la seg intervjue av På nattbordet-spalten i Dagens Næringsliv.» Morten kneppet viskelærenden mot bordplaten, men stanset idet han kom på noe: «Eller det vil si, han ble intervjuet der, én gang, for mange år siden, i forbindelse med» 17
Ayla hørte ikke etter. Erna var det heller ingen grunn til å forstyrre. Det ville vært en ubetinget fordel om også Berit Aas var blitt med, men partiets generalsekretær hadde fått en avtalekollisjon. Morten pillet litt på hjørnet av notatboken sin. Det hadde vært hans forslag at de skulle henvende seg til Hall Consulting. Internt i Høyre var det en kjent og sår sak at venstresiden hadde «vunnet retorikken» ved de siste stortingsvalgene, og han hadde ivret for å hente inn noen utenfra til å analysere og systematisere begrepsbruken i valgkampen, noen som ikke var forutinntatt. Både Berit og Erna hadde først stilt seg skeptisk, og han forstod jo hvorfor: I likhet med de fleste i ledelsen mente de at ettersom partiet var inne i en medgangsbølge, var det tilstrekkelig å benytte the usual hangarounds, altså tidligere partifeller og Høyre-sympatiserende informasjonsrådgivere som uansett befant seg i partiorganisasjonens kulisser, både på Stortinget og i Høyres Hus, og mer enn gjerne bistod med sin kompetanse. Men slik han så det, var det nettopp derfor så viktig å supplere med en ekstern instans. Det ville garantert dukke opp overraskelser frem mot valget i september, og Hall Consultings track record på omdømmebygging i privat sektor var unektelig imponerende. Til slutt hadde han klart å overtale både Berit og Erna til å ta et uforpliktende møte, i det minste. De to malingflekkene Morten rynket øyenbrynene mot lerretet på motsatt vegg. Det var noe enerverende ved dem, de fikk ham til å føle seg ekskludert og narret på én og samme tid, som om Han nærmest spratt opp idet Erna lukket dokumentmappen, og reiste seg. Like brått snudde han seg mot glassdøren og mannen som hadde trådt inn i rommet så kjapt og behendig at han ikke hadde merket det. Det var han! Det fantes ikke snev av tvil! Selveste Christian von der Hall, umiskjennelig, men likevel, så annerledes. Han var eldre enn Morten hadde forestilt seg. Håret var 18
ikke lenger helt svart som på Scanpix arkivbilder, men hadde islett av grått ved tinningene. Til gjengjeld var det desto mer velfrisert ikke ett hårstrå lå feil i den korte klippen. Han gikk hverken med dressjakke eller slips, bare hvit skjorte; også der kruset brysthårene seg helt riktig opp fra den åpne kragen. Ansiktet virket slankere, halsen mer senete, men målsømmen kunne ikke og var heller neppe ment! å skjule den kraftige og smidige overkroppen. Morten unngikk ikke å merke seg hvordan ryggtavlens høyre latissimus dorsi bulte under bomullsstoffet idet Hall presenterte seg for Erna. I likhet med partisjefen strakte han hånden frem og følte plutselig at han stod der som en slags skolegutt foran rektor, det var en underlig fornemmelse, og idet han kjente Christian von der Halls neve i sin og uttalte navnet sitt, ble han helt grøtet i stemmen. Han samlet seg og møtte Halls øyne. Hvilket blikk! Roen i det! Tyngden! Beherskelsen! Og samtidig, vennligheten! Det fikk ham til å tenke på de få gangene han hadde tatt Jonas Gahr Støre i hånden, med den forskjell at Christian von der Halls måte å gjengjelde håndtrykket på var enda fastere, tettere og mer gjennomtrengende. Morten slapp taket, og enda han følte seg merkelig omtumlet, registrerte han hvordan Ayla reagerte, det var som om kroppen hennes inntok en mer føyelig holdning idet Hall hilste på henne, noe myknet i ryggen og nakken. Også Erna hadde fått noe dempet, nærmest ydmykt over seg; det var som om Christian von der Halls blotte nærvær fikk dem til å føle seg både oppløftet og samtidig skjerpet. Hall trakk ut stolen ved bordenden. «Jeg håper dere er blitt vel ivaretatt.» Ivaretatt? Morten stusset, først nå oppdaget han at det hverken på møtebordet eller andre steder i rommet fantes noe fruktfat, heller ikke den like sedvanlige oppstillingen med Farris-flasker. Ikke engang kaffe. Han fikk en ullen følelse av at Hall hadde latt dem vente med vilje. Christian von der Hall lot hendene hvile på rygglenet til 19
de andre hadde satt seg igjen. Det overrasket Morten at han hverken hadde med seg laptop eller ipad, ikke engang en vanlig notatbok, en slik han selv alltid stilte med i møter. Idet Hall satte seg, la han imidlertid to mobiler på bordplaten og trykket lett på den ene. Den kjente Morten godt, han hadde tenkt å skaffe seg den nyeste iphonen selv snart. Den andre var imidlertid en rar sak han aldri hadde sett før: liten, grå og klumpete og tilsynelatende uten merkenavn. Men ikke nok med det, han la også merke til at Hall, helt uberørt og uten å se på displayet, startet stoppeklokkefunksjonen på armbåndsuret. Så han virkelig riktig? Han hadde bare fått et glimt under skjortemansjetten, men det var da så sannelig en Garmin Forerunner 930 XTG? Modellen med centimeterpresis Galileo-tracking! Den fantes ikke engang på det norske markedet, og det visste han, for han hadde nylig satt seg selv en kvart månedslønn tilbake ved å gå til anskaffelse av en Forerunner 645 med vanntett touchscreen. Han fulgte nøye med idet Hall plasserte albuene på møtebordet. Å jo da! Det var definitivt 930 XTG! Så diskré som mulig iakttok han vidunderet om Christian von der Halls håndledd. Også en temperaturmåler så ut til å være aktivert. Eller kunne det være det, da? Den viste jo hele 39 grader? Nei, det var! Morten Dyrnes ble helt lamslått da han innså at det var hjertefrekvensen som blinket i nedre høyre hjørne. Det var en pulsmåler! Men var det mulig? Han dobbeltsjekket. Det kunne ikke være annet, tallet beveget seg mellom 38 og 39. Det var knapt til å begripe! Selv var han stolt av sin relativt lave hvilepuls på 52, men det var hvilepulsen! Her satt altså Christian von der Hall i møte med tre personer fra den politiske ledelsen i landets største opposisjonsparti og hadde en hjerterytme på under førti! For et avsindig oksygenopptak den mannen måtte være i besittelse av. Hans egen puls måtte befinne seg et sted på 70-tallet nå, minst. Han var utmerket klar over at Hall kunne skilte med flere klasseseire i Skibirken, både i M40 44 og M45 49, foruten pallplas- 20
seringer i Sykkelbirken. Selv hadde han tatt mål av seg om å nå topp 300 i klassen sin neste vinter, denne siste sesongen han kunne gå i M30 34. Bare ikke valgkampen gikk for mye utover grunntreningen, skulle han absolutt ha en brukbar sjanse. Men det var direkte ufattelig hvordan det gikk an å gå så fort på ski som klassevinnerne gjorde etter hans syn var det de som var de virkelige heltene, de med full jobb og vanlige liv ved siden av, ikke de semiprofesjonelle langrennsløperne som startet i FIS-klassen. Riktignok hadde han måttet smile da han i forkant av dagens møte hadde gjort litt halvreglementert research og funnet ut at selv om Hall nå var kjent for sin asketiske og regelmessige livsstil, kunne visse rykter rapportere at han tidligere i karrieren i høyeste grad hadde deltatt på noen av de mest legendariske dotcom-festene. Morten kjente pulsen stige ytterligere noen hakk ved tanken på «festen» han selv skulle på i kveld. Han hadde vært der før, to ganger, men aldri turt å ta den helt ut. Han skjønte hvorfor han ble invitert, han var ikke dummere enn at han innså at det på et eller annet tidspunkt ville bli spørsmål om flere politiske gjenytelser. Vel, det fikk stå sin prøve. Den tid, den sorg Han ble raskt kastet tilbake til virkeligheten idet Christian von der Hall med et forekommende smil lente seg bakover, plasserte fingertuppene i vifteform foran brystet og sa: «Dere har altså et ønske om å vinne stortingsvalget til høsten. La oss sørge for at det går i oppfyllelse.»
DEL I
Kapittel 1 Slipp henne fri Christian lukket kontordøren, satte seg ved skrivebordet og deaktiverte sportsklokken. Han klarte ikke la være å smile ved tanken på det måpende uttrykket Morten Dyrnes hadde forsøkt å skjule. En av fordelene med 930 XTG-modellen var at pulssensoren lå innebygget i selve remmen rundt håndleddet, slik at man slapp å ha på seg det ukomfortable brystbeltet som fulgte med andre treningsklokker. Han hadde hatt mye moro av å laste ned og installere appen som fikk pulsmåleren til å vise 15 slag for lavt, men aldri trodd det skulle ha så lekker effekt. Dette ville neppe gå upåaktet hen i de rette politiske kretser. Selvsagt hadde han fått sjekket ut Høyres nye wunderkind i forkant. Blant annet hadde han bedt Regine saumfare alle aktuelle resultatlister, og det var som han hadde tenkt: Dyrnes navn hadde dukket opp i pulje 4-sjiktet i vinterens sekkeløp fra Rena til Lillehammer. Han svingte på kontorstolen og stirret tankefullt ut gjennom de store, buede vinduene mot sydvest. Møtet hadde gått helt etter planen, dette kom til å bli en lett match. Under ham, bak hustakene i Oscars gate og Inkognitogaten, skinte Slottsparkens kastanjekroner lysegrønt i vårsolen. Han nektet ikke for at han alltid kom i en viss stemning av å kunne se ned på både kongens og statsministerens boliger. Han fant frem iphonen og skrollet gjennom de ubesvarte anropene, de fleste var automatisk blitt sluset til Regine. Den andre mobilen behøvde han ikke sjekke, han satte den aldri på lydløs uansett han visste ikke engang om det gikk an å deaktivere ringetonen. En Yamasakha Zutto ble 25
kun produsert på bestilling og hadde absolutt ingen finesser eller funksjoner utover enhver telefons viktigste oppgave: å virke. Alltid. Uansett vær- og føreforhold. Det eneste den leverte, var tilgjengelighet. Foruten å være støt- og trykksikker og garantert vanntett hadde den ekstremt lang batteritid og automatisk omkobling til satellittlinjer ved dårlig basedekning. Det fantes nok flere enn ham selv i det norske næringslivet med et slikt apparat på innerlommen, men den eneste i offentlig sektor han hadde hørt eide en tilsvarende modell, var Nina Frisak. I tillegg til sentralbordnummeret og de ansattes mobilnummer var det på hjemmesiden til Hall Consulting oppført et eget krisenummer, 99 666 666. Det hadde kostet ham dyrt, men han bare måtte ha den djevelske sifferkombinasjonen. Nummeret førte rett til yamasakhaen. De fleste anropene på iphonen var fra folk som godt kunne vente. Ett av dem, fra SMK, vurderte han å følge opp med det samme. Men det var neppe Jens, han var i Bratislava i dag, trolig bare KESP. Christian smilte. Schjøtten forsøkte bestandig på nytt hvis det virkelig brant. De skulle bare visst hvem han nettopp hadde hatt møte med. Nederst i anropslisten fant han Tessas nummer. Sikkert bare noen praktiske greier, men han var alltid påpasselig med å ringe sin ekskone tilbake så raskt han kunne, selv om både Sara og Hans Christian hadde egne mobiler nå. Han berørte nummeret hennes og ventet. «Der er du,» sa hun. Hun virket anspent. «Har du tid nå?» «Ellers hadde jeg ikke ringt, vet du.» «Det gjelder Sara.» «Ja vel?» «Hun maser om å få gå i et selskap i kveld, de skal visst servere.» «De?» «Hun og Malin. Jeg synes ikke det er noen god idé.» «Hvorfor ikke?» Tessa ble stille et øyeblikk. «Vel, for å være helt ærlig 26
synes jeg ikke denne nye bestevenninnen øver spesielt god innflytelse på henne.» Christian ventet. Etter skilsmissen på vårparten 2001 hadde det tatt flere år før hun hadde gått med på fifty-fiftyfordeling, men han hadde heller ikke hatt all verden å tilby; nedsyltet i gjeldskrav hadde han måttet leie en nedslitt ettroms i en av høyblokkene i Minister Ditleffs vei på Kringsjå, det var det rimeligste han hadde klart å spore opp i nærområdet. Rekkehuset i Krokusveien 13 C hadde han heldigvis rukket å overføre til Tessa før kreditorene slo kloa i resten av hans jordisk omsettelige gods. Ikke at dét hadde mildnet hennes skilsmissebetingelser, akkurat. Men da karantenetiden var over og han igjen hadde mulighet til å ta opp banklån, fikk han i det minste skrapt sammen til en treroms i Folke Bernadottes vei, og i noen år hadde Sara og Hans Christian sovet i køyeseng der hver onsdag og annenhver helg. Det var egentlig Sara som hadde fått Tessa til å gå med på annenhver uke-ordningen, slik de andre skilsmissebarna i klassen hennes på Tåsen hadde. I høst hadde hun begynt på Elvebakken videregående, helt nederst ved Akerselva, mens Hans Christian nå gikk i åttende på Nordberg. Tessa kremtet. «Sara har blitt så obsternasig i det siste, og Malin Ja, du har vel merket det, du også?» «Kanskje ikke i like stor grad. Men selv om Malin er litt mer, hva skal man si, voksen, enn Sara,» Christian hadde bare møtt henne én gang, da hun hadde vært med datteren hjem til ham etter skoletid, «er vel ikke dét i seg selv nødvendigvis så negativt?» Han hadde nær sagt vovet. Tessa svarte ikke. «Og dessuten,» la han til, «hun er jo sytten nå, neste år blir hun myndig. Jeg synes vi bør tillate oss å stole på henne, og la henne ta slike avgjørelser selv. I tillegg er det sunt for henne å lære å tjene egne penger. En serveringsjobb er i det minste en start.» «Men det er ikke bare dét,» vedble Tessa, nølende. «Hva er det da?» 27
«Selskapet er hjemme hos han investoren, du vet, Kierschow.» «Fridtjof Kierschow?» Christian tok seg langsomt til pannen. Tessas taushet var bekreftelse nok. Dette var ikke så bra. Raskt samlet han tankene. Etter kollapsen i desember 2000 hadde han ikke møtt, og langt mindre snakket med, sin gamle McKinseykollega. Han hadde selvfølgelig ikke kunnet unngå å få med seg at kjendisinvestoren nå figurerte på Kapitals Topp 10- liste over nasjonens mest velbeslåtte, ei heller at «partyprinsen» hadde kvittet seg med sin legendariske loftsleilighet i Eckersbergs gate, den som gikk over et helt bykvartal og inneholdt en fullverdig squashbane, da han kjøpte Madserud allé 34 i forbindelse med at Galleri Brandstrup flyttet til Tjuvholmen. Dagens Næringsliv hadde spandert hele fire sider på eiendomsovertakelsen. Men utenom i media hadde Christian med overlegg ikke sett snurten av ham. Det var ikke bare fordi Kierschow hadde tjent store penger på å partere Sehested ASA og så å si sko seg på hans egen ulykke, men også av en annen og langt mer privat årsak. Hans første impuls var derfor å si seg enig med Tessa. Han avskydde tanken på at hans egen datter skulle hjelpe Fridtjof på noen måte. Skjønt hvorfor skulle hans personlige agg gå utover Sara? Hvorfor skulle han hindre henne i å servere i et middagsselskap? Det kunne jo uansett være erfaringsrikt både på godt og vondt å se Oslos finansielle noblesse boltre seg på sitt mest flottenfeierske. Om hun i tillegg tjente noen tusenlapper, så var vel det bare positivt? «Slipp henne fri, Tessa,» svarte han godmodig. «Sara klarer å ta vare på seg selv. En gang må hun i hvert fall lære det.» Etter å ha pløyd gjennom alle ventende hastesaker med Regine, tatt de nødvendige telefoner og ikke minst lagt siste hånd på innledningen til morgendagens frokostseminar, dro han like godt hjemover. I fjor høst hadde han begynt å 28
arrangere lukkede kvartalsseminarer i regi av Hall Consulting, og «HC-frokosten», som den raskt ble hetende, var en ubetinget suksess. Nå var det hard kamp om å få delta, og Regine holdt nøye rede på hvem som til enhver tid var kvalifisert for en invitasjon. I morgen hadde han fått finansministeren til å komme og snakke om utfordringer i statsbudsjettprosessen. Sigbjørn hadde ikke engang bedt om betenkningstid da Christian ringte og spurte. Selvsagt var det ingen ulempe at de begge var habile birkebeinere. På den grusbelagte gårdsplassen utenfor Uranienborg terrasse 5 eller UT5, som han i all korthet yndet å kalle firmaets kontoradresse satte han seg i bilen og aktiverte tenningen. Gud, han hadde vært langt nede! Lenger nede enn de fleste kunne ane. Og da den verste kruttrøyken forduftet, hadde alle de gamle businessvennene gjort det samme. Den eneste som stod last og brast med ham, var broren Erlend, som for halvannet år siden omsider hadde fått et professorat i journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo etter å ha vært innstilt to ganger tidligere. Det hadde på alle måter vært magre tider. Samtlige dører hadde synes lukket for ham, Christian hadde følt seg som en persona non grata i norsk næringsliv, og det var bare tilfeldigheter som hadde ført ham til Madland & Wara, der han aller nådigst hadde fått fungere som assosiert partner med separat fakturering. Men etter tre fire år var det begynt å løsne. Gradvis og i det stille hadde han bygget opp Hall Consulting, et middels stort kommunikasjonsselskap med fjorten ansatte. Flere ville han ikke ha. Først fra 2007 hadde han tatt ut noe utbytte å snakke om, og de siste årene var virksomheten begynt å kaste ordentlig av seg. Ikke slik at han ble noen krøsus, men såpass at han for tre år siden hadde vært på nippet til å slå til da han fikk snusen i at Trygve Hegnars gamle Tandberg-villa i krysset Krokusveien/ Nordbergveien var til salgs. Men han hadde besinnet seg. Det ble vel nær Tessa. Og Petter. Ikke at han hadde noe imot samboeren hennes, i hvert fall ikke nå lenger; han var en trivelig type, bare litt dvask, og fungerte sikkert som en god 29
bonuspappa for Sara og Hans Christian. Men likevel, snaut hundreogfemti meter unna, i samme vei det ble for tett. Så da enken som i alle år hadde holdt til i den gamle rønna av en tømmerstue i Havnabakken 45, helt innerst ved Korsvoll skole, tok kvelden, hadde han ikke vært sen om å slå til før objektet ble lagt ut i markedet. Huset hadde han med brannvesenets velsignelse fått svidd av umiddelbart. Det var i tomtens beliggenhet verdien lå. Heldigvis fløt trafikken greit oppover Thereses gate mot Adamstuen. Christian trommet takten til radiomusikken med pekefingeren mot rattet. Range Roveren hadde han anskaffet i fjor. En viss komfort måtte man kunne unne seg, dessuten var Sport Supercharged-modellen uhyre praktisk når han skulle opp og ned Nilserudkleiva på vinterstid, for ikke å snakke om de speilblanke bakkene opp til Ringkollen og Damtjern i starten av skisesongen. Men så lenge skiføret fra Sognsvann var brukbart, trengte han knapt gå ut av huset for å komme seg av gårde: Som en liten gjenytelse for at han hadde sikret Friluftsetaten monopol på løypeprepareringen i kommunens bynære del av Oslomarka (til frustrasjon for Skiforeningen, som besørget de omkringliggende områdene), tok etatens løypebaser en ekstra sving nedom tomten hans når de preppet standardtraseen fra Grinda. Dermed hadde han så godt som alltid ferske skispor fra hageporten og rett ut i Nordmarka, en ordning heller ikke naboene så ut til å mistrives med. For seg selv kalte han den lille stubben for Halløypa, i tråd med Borchgrevinkløypa, Måneskinnsløypa, Skomakerløypa og Hanseløypa. I barmarksesongen var det bare å spenne på seg rulleskiene og stake rett ut i Maridalen, dessuten var selve Havnabakken perfekt for korte elghufs-økter. For ikke å snakke om sykkelmulighetene. Han parkerte utenfor den innebygde garasjen og ble sittende et øyeblikk og se opp på huset. Han hadde gitt Kristin Jarmund frie tøyler, kun nevnt at han gjerne ville ha det litt Wenche Selmer-aktig, dog med ett unntak: Smørebodfasilitetene i underetasjen hadde han gitt klare spesifikasjoner på, 30
blant annet plasseringen av vifteavtrekket, det infralys-tempererte varmeskapet, såleavkjølingsmulighetene og utstyrslagringen samt det tilliggende treningsstudioet med eget rulleskibånd, Bråsterk-apparat, sykkelsimulator og steambadstue, i tillegg til high-end tredemølle og vektapparater. Han elsket huset sitt, for første gang i livet følte han seg virkelig hjemme. Det var hverken stort eller prangende, men desto mer raffinert. Jarmund hadde fått til en ytterst vellykket integrering med den omkringliggende naturen: Bygningen var naturlig anlagt på en liten kolle, og mot syd hadde han fått naboene til å fjerne noen grantrær, slik at han fra stuen faktisk kunne se over Havnajordet og utover Oslofjorden. I nord og øst vendte vindusflatene direkte mot skogen, så nær at han om høsten opplevde at bjerken dasket inntil rutene. Ofte spiste han frokost i selskap med både elg og rådyr, og selvsagt grevling og en og annen rev. En av elgene, en okse som stadig kom og gnaget bark av rognetrærne, hadde et litt spesielt gevir. Den hadde han døpt Sigbjørn. Den vesle rådyrfamilien het Audun, Heikki, Bård Vegar og Inga Marte, mens grevlingene vekselvis gikk under navnene Hans, Jon, Leif, Stein, Morten, Ole Christian, Bjørn Richard, Lars Erik, Jan-Erik, Jan Erik og Jan Erik han så uansett ikke forskjell på dem. Han bodde alene, med overlegg. Ikke at det manglet på tilbud. Siden skilsmissen var det også blitt et og annet damebekjentskap, så absolutt, særlig de første årene, men han hadde aldri gått så langt som til å gi etter for presset om å innlede noe samboerskap. Etterhvert hadde han funnet ut at han trivdes best i eget selskap. Dessuten fikk han utløp for mye av testosterontrykket gjennom trening og konkurranser. O2-snapping var vel så tilfredsstillende som tilfeldig sex. Firmaets kvinnelige ansatte holdt han på en utvetydig armlengdes avstand. Uansett hadde han gradvis erkjent, selv om han forsøkte å fortrenge det, at ingen av de kvinnene han hadde datet, kunne måle seg med Tessa. Hun hadde vært hans livs store kjærlighet. Som han hadde prestert å forspille. 31
Mens han stod på soverommet og skiftet til treningstøy, tikket det inn en tekstmelding fra Morten Dyrnes: GO fra Erna. Oppfølgingsmøte i morgen? Med et lite smil tekstet han Hos meg 12.30 tilbake. Hittil hadde han konsentrert virksomheten om mediehåndtering for næringslivet og jobbet med noen få, men viktige kunder, i første rekke Aker, Norwegian, Egmont, ConocoPhillips, Siemens og Lockheed Martin. Men nå hadde han varsomt begynt å forberede en utvidelse i mer politisk retning, blant annet hadde han ved juletider ansatt to nye medarbeidere med den type bakgrunn ikke fordi det var særlig mye penger å hente i partirådgivning rent direkte, snarere i erkjennelsen av at det var i spennet mellom de politiske beslutningsorganene og samfunnets verdiskapningsinstanser at den reelle makten lå. Det var mellom barken og veden at sevjen befant seg, som han yndet å forklare sine medarbeidere. Dessuten hadde han av årsaker som ikke gjør seg på trykk i snart tre år nå personlig fungert som en høyst uformell næringspolitisk sparringspartner for kretsen rundt Støre og Stoltenberg, noe han selvsagt aldri fakturerte for. Dette valgkampoppdraget for Høyre var således litt på kanten, både lojalitets- og habilitetsmessig, men på den annen side ville det komplettere Hall Consulting som et firma som håndterte alle aspekter ved informasjonsrådgivning. Det var også derfor morgendagens HC-frokost for første gang skulle ha en hovedtaler fra statsapparatet, ikke næringslivet. Og hvem passet bedre til å forene økonomisk og politisk makt enn nettopp finansministeren? Kjapt plottet han inn Dyrnes-avtalen i telefonkalenderen og synket med Regine. Deretter åpnet han treningsdagboken på iphonen, et sinnrikt periodesystem Fredrik Aukland personlig hadde skreddersydd for ham etter mønster av Dario Colognas suksessopplegg. Kveldens økt bestod av en langtur på 2.20 i sone i1 i2, og deretter Yasso 800. Han hadde allerede bestemt seg for å legge løpeturen om Maridalen via Skjærsjødammen og Aurtjern opp til Slakteren, for så 32
å springe over Frønsvollen og ned Måneskinnsløypa til vestsiden av Sognsvann. Da kunne han kjøre yassoen på tartandekket på NIH, før han tok nedjoggen tilbake til Havnabakken. Han kjente at laktatnivået i lårmuskulaturen fortsatt var høyt etter styrkeøkten i morges, men ikke mer enn at det skulle gå. Ved siden av pyramideintervall var Yasso 800 etterhvert blitt en av hans favorittøvelser. Han snørte på seg treningsskoene og låste ytterdøren. Han visste utmerket godt hva som hadde reddet ham etter fallitten ved millenniumskiftet: trening. Han hadde skjøvet alle tilløp til apati og livsresignasjon vekk med hard og målbevisst kardiovaskulær selvpine, hver dag og gjerne flere økter daglig. Til hans store tilfredsstillelse hadde det gitt kraftige utslag på resultatlistene, og raskt hadde han etablert seg i turrennelitens aller øverste sjikt, noe som hadde stimulert til enda mer systematisk trening. De gangene han ble spurt om han hadde noen leveregel, svarte han alltid «Mestring utenfor komfortsonen». Det gjaldt like mye i idretten som på jobb og i privatlivet. Det hadde mørknet da Christian til slutt rundet Korsvoll skole og nådde hageporten. Etter en rask uttøying tok han ti minutter i steambadstuen han hadde forhåndsaktivert. Deretter dyttet han i seg riktig mengde karbohydrater og krøp til sengs det gjaldt å være mest mulig opplagt til morgendagens HC-frokost. Men klokken 03.50 ble han revet ut av søvnen idet mobilen ringte. Det var ikke iphonen.