Historien om min døve mor Anna G. Fjærestad (1923-1997)

Historien om min døve mor Anna G. Fjærestad (1923-1997) Skrevet av Harald Sørgaard Djupvik Min mor Anna Gutormsdotter Fjærestad ble født den 19. november 1923 på småbruket Halvarhaugen (Lnr 122f = bnr 39/16) i Hatlekolene litt opp i bakkene for Hopperstad stavkirke i Vik, med flott utsikt utover flatbygden nedenfor. Som barn var jeg der nesten hver eneste sommer, og jeg har mange gode minner fra gården og området rundt. Halvarhaugen er egentlig en plass under Hopperstad, men i kirkeboken er stedsnavnet Skjerven mest brukt, kanskje fordi den gården ligger nærmere. Min mor var datter av Guttorm Botolfson Fjærestad (1897-1983) og Birte Endresdotter Skjerven (1899-1964). På gården stod et hvitt våningshus som faren hadde bygd over det gamle huset slik at den gamle stua ble stua også i det nye huset. Like bortenfor stod en rød, liten driftsbygning som inneholdt fjøs, garasje og et høyloft. Der hadde de et par melkekyr, en hest, griser, høner og en del sauer og noen geiter da Anna vokste opp. På gården var det også en masse epletrær foran huset. Faren var født på Hesjagarden på Tenål, men hadde flyttet til Fjærestad (Lnr 96) etter at faren hans, Botolf Guttormson Skjerven (1865-1938), hadde kjøpt det bruket etter Erik Fjærestad som emigrerte til Minnesota i 1904. Da var Guttorm 7 år. Guttorm hadde overtatt Halvarhaugen som faren drev samtidig med Fjærestad, da han giftet seg med Birte i 1921. Halvarhaugen hadde opprinnelig gått i arv til Guttorms farmor, Brita Halvarsdotter Skjerven (1828-1910), da det ikke var gutter i den barneflokken og eldstesøstra Synneva døde ung (1820-1849). Utsikt fra Halvarhaugen ned mot flatbygden, tatt i 1919. Morfaren til mor var Endre Skjerven (1866-1943). Han var en staselig mann og drev gården Skjerven (Lnr 111) - rett nedenfor Halvarhaugen. Når jeg var liten var vi ofte å lekte med

barna som bodde der nede, og det har alltid vært nære relasjoner mellom Skjerven og Halvarhaugen. Endre Skjerven var en vel ansett mann i Vik, spesielt etter å ha utvidet gården til å bli tre ganger så stor som da han overtok den, og det ble sagt at han til og med hadde vært med å koste på restaureringen av stavkirken. Anna likte ham svært godt, men hadde samtidig stor respekt for ham. Faren Guttorm spedde på jobben på småbruket med å jobbe som linjebygger for Televerket på den tiden Anna vokste opp, og brukte mye tid på å få fram telefonforbindelsen fra Voss over Vikafjellet. Midt oppe på fjellet hadde faren vært med på å sette opp ei Telegrafhytte, som de av og til var oppe og besøkte. Da jeg var der som barn, var det ett av høydepunktene i ferien. Anna hadde to andre søsken da hun ble født. Birgit på 2 ½ og Endre som var litt over 1 år. Min mor var den tredje i rekken, så bestemor hadde tre bleiebarn gående på en gang. I følge sin egen historie, ble ikke Anna født døv, men fikk feber og kikhoste da hun var omtrent 4 år. Hun mente det var hosten som tok hørselen hennes. Senere kunne hun ikke huske noe av sin hørende fortid. Slik hun husket det, hadde hun alltid vært døv. Dette må ha vært en myte hun selv skapte seg, for alt ellers tyder på at min mor må ha vært døv helt fra fødselen. I følge en annen historie hadde Anna blitt døv etter å ha gått på en gjenstand i den mørke kjelleren i huset og slått hodet kraftig, men det tror jeg også er en myte. Huset på Halvarhaugen, ca. 1945. På bildet: Foreldrene til Anna; Birte Endresdotter Skjerven (1899-1964) og Guttorm Botolfson Fjærestad (1897-1983). Mellom seg har de sønnen Gunnar (1938-1981). Det var ingen andre døve barn i Vik på den tiden så vidt jeg vet, og verken faren eller moren hennes visste i førstningen hva de skulle gjøre med det døve barnet. Anna lekte imidlertid med sine andre søsken, og da hun var 2 år ble hun storesøster til Borgny. Anna og Borgny ble gode venninner og beholdt for alltid et sterkt vennskap gjennom hele livet. Borgny var

den av de andre søsknene min mor ble sterkest knyttet til. Senere kom det flere til, men fra nå av bare gutter: Botolv (født i 1927), Arne (født i 1930), Harald (født i 1931) og Gunnar (født i 1938). Gunnar ble hun aldri særlig godt kjent med for han ble jo født mens hun gikk på Døveskolen i Trondheim. Min mor begynte 3 år for sent på skolen, og jeg tror nok den viktigste grunnen må ha vært vanskelighetene foreldrene hennes hadde med å sende henne av gårde alene på internat i Trondheim. Møllers Døveskole i Trondheim var nemlig den eneste døveskolen som var aktuell, eller Trondheim offentlig skole for døve som var det offisielle navnet fra 1844. Denne skolen dekket Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge, så her var det elever helt fra Stavangerkanten og helt opp til Finnmark. Den tok i mot såkalte A-, B- og C-elever, mens de svakeste elevene, D-elevene ble sendt til Sukke gård i Andebu. Jeg regner med at min mor ble vurdert som B-elev siden hun mest sannsynlig både var døvfødt og heller ikke hadde noen hørselsrester igjen og derfor ikke nådde opp som A-elev. Det betød at målsettingen med skolegangen var å lære henne og snakke og forstå tegnspråk, lære å skrive og lese samt munnavlesing, lære enkel matematikk og lære seg et yrke på S. De fleste døveyrker begynner nemlig på s: Syerske, skredder, skomaker og snekker. Andre fag som for eksempel historie og geografi ble ikke prioritert og jeg tror ikke hun noen gang fikk noen særlig undervisning i disse fagene. Hun skulle ha begynt på skolen som andre barn da hun var 7 år, det vil si i 1930, men hun ble som nevnt holdt tilbake til hun var ti. Det var sikkert bra i forhold til det å være i trygge omgivelser så lenge som mulig, men det var overhodet ikke bra for språkopplæringen hennes. Dette var noe som fulgte henne resten av livet, nemlig et begrenset ordforråd og problemene hun blant annet hadde med å forstå teoretiske begreper og det å tenke i abstrakte termer. Hjemme på småbruket hadde hun lest hun på munnen, og hun og Borgny hadde utviklet sitt eget enkle fingerspråk. Det var morfaren som fulgte henne på Hurtigruten fra Bergen til Trondheim den første gangen tidlig på høsten i 1933. Det var en brutal overgang. Regelen var den gangen at de nye barna ble plassert i et rom alene med en voksen fra skolen, og at det voksne familiemedlemmet som hadde fulgt barnet, forlot det nesten med en gang. Morfaren har sikkert derfor ikke vært hos henne mer enn høyst den første dagen. Hun må ha blitt skrekkslagen, både fordi hun ikke visste hva det hele gikk ut på, og at hun heller ikke kjente noen av de andre barna eller voksne på skolen fra før. Møte med offisielle tegnspråket må også ha vært forvirrende. Jeg var selv snakket med en av dem hun gikk på skolen samme med, nemlig Halvor Greftegreff (1926 - ) for ikke lenge siden. Han fortalte meg at hun i liten grad kunne snakke da hun kom til skolen som tiåring, og hun kunne selvfølgelig heller ikke det tegnspråket de brukte der. Det å møte de andre barna som snakket tegnspråk seg i mellom må ha vært overveldende og nesten lamslående, men samtidig må hun ha skjønt at hun ikke var alene som døv og at dette var barn som henne. Det har nok hjulpet, og hun

klarte seg bedre etter hvert spesielt etter at hun fikk tak i det offisielle tegnspråket og kunne gjøre seg forstått. Skolen bestod av to bygninger; Rødbygget som var selve skolebygningen hvor de hadde klasserom og verksteder og Gulbygget som var internatet med kjøkken, spisesal og sovesaler. Det gikk nesten 100 barn fordelt på 14 klasser på skolen mens mor gikk der, men det var ikke alle barna som bodde på internatet. Et titalls barn bodde privat hos ulike familier rundt om i byen. Det siste var tilfellet med min far, Einar Djupvik (1919-2003), som hun senere ble gift med. De hadde imidlertid lite å gjøre med hverandre mens de gikk på skolen, til det var aldersforskjellen for stor. Min far sluttet på døveskolen allerede i 1935, bare to år etter at mor begynte der. Barna ble plassert i store sovesaler, guttene på den ene siden og jentene på den andre. Alle måltidene foregikk i spisesalen med jentene langs det ene bordet og guttene langs det andre. Jentene og guttene skulle helst ikke leke for mye sammen, og det gikk inspektriser rundt og passet på at alt gikk lovelig for seg spesielt i gymnastikken og om kveldene når de skulle legge seg var det viktig med avstand. Hushjelpene var imidlertid ikke alltid så strenge, så av og til så de gjennom fingrene med at de litt eldre barna fikk lurt seg til å være sammen gutter og jenter i hemmelighet uten at inspektrisen oppdaget dem. Noe særlig privatliv hadde nok mor ikke, og det var også liten voksenkontakt det var nok noe som kom til å prege henne resten av livet. Barna utviklet imidlertid solidaritet og et godt vennskap seg imellom, de ble jo som en stor familie siden de bodde og levde sammen hele tiden, nesten hele året. De reiste kun hjem i sommerferien, jul og påske feiret de på skolen hvert fall de som bodde langt unna, og det var jo de fleste. Det var ikke mange julegavene de fikk, men det var ikke vant med mer derfor opplevde de ikke julen som spesielt problematisk, ifølge Halvor. Ikke lagt fra døveskolen var det en skole for hørende barn, og det ble ofte krig mellom barna fra de to skolene når barna fra den hørende skolen gikk forbi. Da ble det knuffing og snøballkasting om vinteren, og ofte måtte de døve barna barrikadere seg bak porten inn til skolegården for ikke å bli overmannet. En gang gikk de opp i andre etasje og tømte vann over motstanderne for å få dem til å gi seg. Anna likte ikke alltid å leke sammen med de andre barna i sin egen klasse, siden hun jo var et hode høyere enn dem. Kveldene kunne være lange og kjedelige, de hadde lite leker, og tilgang til så mange bøker hadde de heller ikke. Anna likte imidlertid å sy og veve, og fikk hun muligheten til det kunne sitte på vevstua ut over ettermiddagene og kveldene. Mor ble veldig flink med veven, og det kan ha vært en av grunnene til at mora hennes i et brev til en slektning i Amerika skrev at det gikk bra med mor og at hun gikk på en industriskole. Helt presist var det nok ikke. Barna på døveskolen hadde for øvrig en hytte i Bymarka som de kunne

overnatte i, og det ble satt opp teaterstykker som de døve barna spilte i. Nidarosdomen lå bare et steinkast unna skolen, og ofte kunne de løpe over dit og snakke med noen av de mange døve steinhuggerne som jobbet der. Reisen til og fra Vik foregikk med Hurtigruta mellom Trondheim og Bergen, og skyssbåten derfra. En av lærerne til mor var Sjur Brekke (1903-1963) fra Flåm i Aurland. Han hadde begynt som lærer på skolen i 1931, og det er vel stor sannsynlighet for at hun reiste sammen med ham på turene fram og tilbake. De på skolen trodde de kom fra samme sted, og det var kanskje ikke så rart siden Vik og Flåm bare ligger en kort båttur fra hverandre, og far til Sjur hadde faktisk vært korporal i Vik tidligere. Det å ha en lærer fra nesten samme sted, gjorde kanskje hjemlengselen noe letter å bære i førstningen. Sjur Brekke ble for øvrig senere rektor ved døveskolen i Holmestrand, og han var kjent som en lærer som hadde ett spesielt godt lag med barna. Det var ingen av søsknene og heller ikke foreldrene som besøkte henne i Trondheim, av og til fikk Birgit være med til Bergen når hun skulle reise, men det var alt. Min mor gikk på døveskolen i Trondheim helt fram til hun ble konfirmert den 7. juni 1942. Da hadde for øvrig tyske soldater leid seg inn på deler av internatet og brukte det som sykehus for venerisk syke, samt at loftsetasjen ble nyttet som lagerrom og celler. Jeg tror ikke de døve barna var spesielt redde for de tyske soldatene, faktisk så beundret de de flotte tyske uniformene, men krigsårene var uansett en vanskelig tid for skolen, spesielt på grunn av matmangelen og redselen de voksne hadde med å sende barna hjem, spesielt med Hurtigruta over lengre havstrekninger. Det var derfor ikke alle barna som kom seg hjem på ferie disse krigsårene.

Anna får undervisning i tale på skolen, Anna ytterst til venstre. Læreren til høyre er Sjur Brekke (1903-1963) fra Flåm i Aurland. Bildet må være tatt rundt 1935. Mor stod altså til konfirmasjon - helt alene i 1942. Verken foreldrene eller noen av søsknene kom opp fra Vik, det var snakk om at Borgny skulle reise, men hun turte ikke på grunn av krigen. Mor var ikke alene om ikke å ha foreldre eller søsken hos seg, men trist og vemodig må det ha vært uansett. Fra Anna Fjærestads konfirmasjon ved Døveskolen i Trondheim den 7. juni 1942. Anna sittende i første rad, helt ute til venstre.

Flere bilder fra skoletiden ved Møllers Døveskole (hvor hun gikk fra 1993-1942) I hagen foran Rødbygget, rundt 1935. Anna ytterst til venstre. Anna nummer to fra venstre, foran, ca. 1935. I skolegården, rundt 1940. Anna ytterst til høyre.

Fra systua på skolen hvor Anna lærte å sy og bruke veven. Hun er ikke selv på bildet. Fra Annas konfirmasjon i 1942, som man ser på bildet var ingen av hennes nærmeste eller andre fra familien til stede. Anna nummer seks på første rad, fra venstre.

Anna flyttet altså hjem til Vik i løpet av sommeren 1942. Det ble kjøpt en vevstol til henne som ble satt i et rom på loftet, og bestemor hadde en strikkemaskin fra før. Mor og bestemor vevde og strikket. Det de lagde solgte de, eller de byttet i varer og ting som de trengte. De lagde og holdt i orden klærne til seg selv og de andre i familien. Anna i 20 årene, etter at hun flyttet tilbake til Vik. Bildet må være tatt rundt 1945. Anna var svært vakker som ung og hadde mange beilere, både fra tiden i Trondheim, men også etter at hun kom tilbake til Vik. Det hendte av og til at det kom døve, unge menn som hun hadde kjent fra Trondheim og besøkte henne i Vik, men noe fast kjæreste fikk hun ikke. Mor, Borgny, naboen - Anna Skjerven (Per Anna) (1924- ) og de andre ungdommene i Vik var ofte sammen om kveldene, og i helgene dro de enten på turer eller på dansetilstelninger. Mor var flink til å danse enda hun ikke kunne høre musikken, bare føle den. En gang de var på dans i Balestrand, ble en gutt skuffa over at jenta han danset med var så "stor på det" at hun ikke ville snakke med han. Han hadde ikke skjønt at mor var døv. Før krigen var slutt, ble hun imidlertid kjent med John Grønsberg (1922- ), en ung, hørende mann som bodde på Tenål (Lnr 15k) nede på flatbygden. De ble kjærester og var sammen under frigjøringsdagene. Ikke lenge etter ble hun gravid med ham og fødte datteren Aud den 20. juni, 1946. Da var mor 23 år. Begge visste at forholdet ikke kunne vare, så min mor ble boende på Halvarhaugen med barnet. Da Aud var 2 år dro min mor på husmorskolen på Hamar og var der i ett år, og da var det bestemor som passet barnet hennes. Aud var svært godt likt, og gikk etter hvert nesten i ett med de yngste barna til bestemor. Gunnar var jo ikke mer enn 8 år eldre enn Aud. Jeg trodde selv lenge at Aud var min tante, og det var ikke før jeg var nesten 10 år at mor fortalte meg at Aud faktisk var min søster. Aud og resten av familien snakket med mor ved munnavlesing og et eget tegnspråk. Aud hadde det fint med moren sin, men det var likevel bestemoren som hun etter hvert ble mest knytt til. Mor var svært glad barnet sitt og de beholdt alltid et sterkt vennskap, selv om mor lot Aud bli igjen på gården da hun selv flyttet til Ålesund i 1953. Det var det vanskeligste valget hun hadde gjort i sitt liv, men fordi Aud var så godt integrert i Vik, var hun sikker på at Aud ville få det best om hun gikk på skole og vokste opp der. Hun lovte Aud og komme tilbake i alle sommerferier og det løfte holdt hun. Det var jo uansett en tradisjon hun var vokste opp

med. For å bøte på sin dårlige samvittighet, lot hun Aud motvillig få en hund av naboen Botolv som ble hetende Bjørn, rett før hun dro den sommeren i 1953. En hund som kom til å bety mye for Aud, og hunden ble også et godt familiemedlem i huset på Halvarhaugen. Anna ble gift med Einar Djupvik (1919-1923) i mai 1955. Hun giftet seg med min far Einar Djupvik i mai 1955 i Ålesund. Hun var svært lei seg fordi ingen av foreldrene hennes var til stede under bryllupet, på en måte kom minnene fra konfirmasjonen opp på nytt. For å trøste henne, tilbød en av tantene 1 til far å være mora hennes den dagen. Einar hadde hun truffet på nytt (de hadde jo gått på døveskolen sammen) på et døvearrangement i Hardanger et par år tidligere. Einar som hadde sitt nettverk og arbeid i Ålesund, overtalte henne til å flytte til Sunnmøre og innlemme henne i det sosiale døvemiljøet som var der oppe. Blant annet var noen av de elevene hun hadde gått sammen med i Trondheim bosatt i Ålesund. De to viktigste ble etter hvert Torbjørg Larsen og Inga Garnes, og begge to hadde hun mye kontakt med livet ut. Syklubb med venninner (fra venstre Randi Nygård, Torbjørg Larsen, Inga Garnes og ukjent. Min bror Bjørn foran (kan det samtidig ha vært hans ett års dag?). 1 Denne "tanten" var Matilde Lilleskaret, mor til Bjarne Lilleskaret som var gift med Jenfrid Djupvik, søsteren til Einar.

De første årene bodde de i en sokkelleilighet på Åsestranda, ikke langt fra Løfolls Konfeksjonsfabrikk hvor Einar jobbet ca. 1 mil fra Ålesund sentrum. I den leiligheten fødte Anna sine to neste barn, Bjørn i 1955 og Harald (dvs. meg) i 1957. En lykkelig familie, Einar til venstre og mor med min bror, Bjørn på armen. På motorsykkel Sjalg Iversen, en fra døvemiljøet på Sunnmøre. Bildet må være fra sommeren 1956. Frihelg inn på Døvehytta ved Brusdalsvannet (Bjørn på fanget til Inga Garnes), 1956. Sommeren 1962 døde Einars mor, og det ble bestemt at min far skulle overta sitt barndomshjem, et lite gårdsbruk på Lerstad, 7 km fra Ålesund sentrum. Det var en avtale som allerede var gjort før svigermoren døde, men flyttingen ble framskyndet ved hennes død. Som en del av avtalen var det bestemt at min fars foreldre skulle bo i annen etasje i huset på kår. Det var nok ikke alltid like enkelt for min mor å håndtere det at svigerfar regjerte i etasjen over, og det hendte nok at det ble noen konflikter ut av det. Svigerfaren døde i 1973. Min far jobbet hele tiden på Løfolls Trikotasjefrabrikk han gikk fram og tilbake over Lerstadåsen hver dag. Samme høst fødte Anna den sistefødte, min søster Mariann. Min mor var hjemmeværende de første årene mens vi barna var små.

Min mor begynte så å jobbe som syerske (altså et yrke på s ) på Eriksens Oljeklædefabrikk ikke langt fra der hvor vi bodde, etter at vi barna hadde gått på skolen noen år. Senere fikk hun jobb som syerske på Hufa Luefabrikk i Ratvika. Der jobbet hun fra ca. 1970 fram til hun gikk av med pensjon i 1990. Hun pleiet sin slagrammede mann fra 1990 og de neste 6 årene, til han ble for syk og måtte flytte på sykehjem. Selv når han var på sykehjemmet besøkte hun ham hver eneste dag. Portrett av mor og far, tatt hos fotograf ca. 1982. Anna i 1995.

Hun døde den 6. juni 1997 på regionssykehuset i Trondheim i en alder av 73 år på den måten ble ringen sluttet. Hun døde etter et kort sykeleie, og overlevde altså ikke min far. Hun ble gravlagt den 12. juni 1997 ved Borgund kirke i Ålesund, på samme sted som sine svigerforeldre. Far ble gravlagt sammen med henne da han døde i 2003. På besøk hos meg i 1995, bildet er tatt ved Semsvannet i Asker.

Engelsk oversettelse: (Translated by Gerald C. White, 12/2009) My mother, Anna Guttormsdotter Fjærestad, was born 19 November 1923 on a small farm known as Halvarhaugen (Land No. 122f = house # 39/16) in the Hatlekolene a little ways up in the hills above the Hopperstad stavkirke in Vik, with a beautiful view over the flatlands down below. As a child, I was there nearly every summer, and I have many good memories from the farm and the community around it. Halvarhaugen is really a place associated with Hopperstad, but in the church records, the title Skjerven is most frequently used, probably because the farm is nearer to Skjerven. My mother was a daughter of Guttorm Botolfson Fjærestad (1897-1983) and Birte Endresdotter Skjerven (1899-1964). On the farm stood a white dwelling house that father had remodeled from the old house, such that the old living room was used in the new house as well. Just outside stood a small red outbuilding which included a barn, garage, and hayloft. There they had two milk cows, a horse, some pigs, chickens, and a few sheep, and a few goats while Anna was growing up. On the farm, there were also numerous apple trees in front of the house. Father was born on the Haymeadow of Tenal, but had moved to Fjærestad (Land No. 96) when his father, Bottolf Guttormson Skjerven (1865-1938), bought the farm from Erik Fjærestad who had immigrated to Minnesota in 1904. At that time Guttorm was 7 years old. Guttorm took control of Halvarhaugen, which his father had been operating with Fjærestad when he got married to Birte in 1921. Halvarhaugen had apparently passed as an inheritance to Guttorms paternal grandmother, Brita Halvarsdotter Skjerven (1828-1910), because there were no boys in the sibling group and the eldest sister, Synneva, died young (1820-1849). Family. My mother s maternal grandfather was Endre Skjerven (1866-1943). He was a stately man and operated the farm Skjerven (Land No. 111) just down the hill from Halvarhaugen. When I was small, we often played with the children who lived down there, and there have always been close ties between Halvarhaugen and Skjerven. Endre Skjerven was a well-respected man in Vik, especially since he expanded the farm to be three times larger than when he started, and it was said that now and then he had been financing the restoration of the stavkirke. Anna liked him very much, but she also had great respect for him. Guttorm the father supplemented his income from the small farm by working as a line builder for the telephone company at the time Anna was growing up, and was along with establishing a telephone connection from Voss over the Vik mountain. Halfway up the mountain he had been along in setting up a telegraph office which they went up and visited now and then. When I was there as a child, this was one of the high points of the vacation. Anna had two older siblings when she was born. Birgit was 2 ½ and Endre was a little over a year. My mother was the third in line, so grandma had three children in diapers at one time. According to her own report, Anna was not born deaf, but had a fever and whooping cough when she was about 4 years old. She believes that it was the cough which took her hearing away. After that she could not remember anything of her life before the illness. As she remembers it, she had always been deaf, but this must have been a myth that she herself created, because everything else indicates that mother must have been born deaf. According to another tradition, Anna lost her hearing from an accident when she hit her head in a dark cellar, but I think that is also a myth. There were no other deaf children in Vik at that time as far as I know, and neither her father nor mother knew what they should do with this deaf child. Anna played in the meantime with her other siblings, and when she was 2 years old, she became a big sister to Borgny. Anna and Borgny became good friends and maintained a strong friendship throughout all their lives. Borgny was the sibling with whom mother was most strongly tied. Finally, there came several more, but the rest of the siblings were boys: Botolv (born in 1927), Ame (born in 1930), Harald (born in 1931) and Gunnar (born in 1938). Mother never became close to Gunnar, because he was born when she was away at the deaf school in Trondheim. Going to School My mother began school three years later than normal, and I do believe the most important reason must have been the emotional difficulty her parents had to send her away from the farm alone to the dormitory in Trondheim. Mollers School for the Deaf in Tronheim was the only real school for the deaf, otherwise the

Trondheim school for the deaf was the official name from 1844. This school served the Westlands, Middle Norway, and North Norway, so the pupils hailed from the area near Stavanger all the way north to Finnmark. They accepted pupils evaluated as A, B, or C, but the weaker students, classified D, were sent to Sukkegaard in Andebu. I believe that my mother was classified as a B pupil, since she most probably was born deaf or had no hearing capacity remaining and therefore could not attain to A pupil standing. This meant that in the vocal placement in the school was to teach her to speak and understand sign language, to learn to write and read, together with oral reading, to learn simple mathematics, and to learn a trade designated S. Most of the trades were designated S : Sewing, tailoring, shoemaking, and carpentry. Other disciplines such as history and geography were not priorities, and I don t believe she ever got any serious instruction in these disciplines. She should have started school as other children did at age seven, which would have been in 1930, but she was held back until she was ten. That was certainly a wise decision so she could remain in safe surroundings as long as possible. But on the other hand, it was not good for her learning oral speech. This was something that plagued her for the rest of her life, specifically a limited vocabulary and problems that she had in order to grasp theoretical ideas or to think in abstract terms. At home in minor manners, she had learned to lipread, and she and Borgny had developed their own finger talk. To Trondheim It was the maternal grandfather who accompanied her on the Speedboat from Bergen to Trondheim the first time early in the fall of 1933. It was a brutal experience. The rule at the time was that the new children would be placed in a room alone with an adult from the school, and it was understood that the adult family member who had brought the child should leave almost at once. Therefore, Grandpa had probably not been with her for long that first day. She must have been terrified, both because she didn t understand what the procedure was, and that she also didn t know any of the other children or adults at the school from before. To encounter official sign language must also have been dizzying. I myself have spoken with one of them she went to school with, namely Halvor Greftegreff (1926-) not long ago. He told me that she could speak a little bit when she came to the school as a ten year old and that she really did not know the sign language they were using here. That and to meet the other children who did communicate in sign language among themselves must have been overwhelming and next to paralyzing, but at the same time, she must have realized that she was not the only deaf child, and they were children like herself. It certainly must have helped, and she adjusted better after a while, especially after she got hold of the official sign language and could make herself understood. There were two buildings in the school: the Redbuilding was the main school building which held the classroom and workshop. The Yellowbuilding was the dormitory with a kitchen, dining hall, and sleeping space. There were about 100 children divided into 14 classes in the school when mother went there, but not all of the children lived in the dormitory. About 10 children lived in private homes with different families around the town. This was the case with my father, Einar Djupvik (1919-2003), whom she later married. In the meantime, they had little contact with each other while they were at the school because the age difference was too great. My father quit the deaf school in 1935, only two years after mother started there. The children were placed in big sleeping rooms, boys at one side of the building and girls at the other. All the meals were held in the dining hall with the girls at one table and the boys at another. The girls and boys should not play too much together! And an overseer walked around and made sure that everything was done properly especially in gymnastics and at night when they should lie down, it was important that there should be distance. Meanwhile, the house parents were not so strict, so now and then they didn t always see that the older children were able to be together a little bit, boys and girls in secret without a watchman being aware of it. Mother did not have any significant privacy and there was very little adult contact, and that was something that would bother her for the rest of her life. The children developed in the meantime, solidarity and good friendships among themselves, so they became like a big family, because they lived together the whole time nearly the entire year. They only went home for summer vacation. Christmas and Easter they celebrated at the school atleast those who lived far away, and that was most of them. They got very few Christmas presents, but they were not very accustomed to many presents, so that was no big problem for them, according to Halvor.

Not far from the deaf school was a school for the hearing children, and there was often war between the children from the two schools when the children from the hearing school went by. Then there was teasing and snowball throwing in the winter, and often the deaf children barricaded themselves behind the gate to the school yard so they would not be overpowered. One time they went up to the second story and poured water over the opponents to get them to surrender. Anna did not always enjoy playing with the other children in her own class since she was a head taller than they. Evenings could be long and monotonous. They had little fun, and sometimes they didn t have so many books either. In the meantime, Anna liked to sew and weave, and if she had a chance, she would sit in the weaving room throughout the afternoon and evening. Mother became very skilled as a weaver, and that is probably the reason that her mother wrote to relatives in America and told them that mother was doing well and that she was doing well and attending a trade school. It was not precisely that. The children at the deaf school had, in addition, a cabin in Bymarka where they could stay overnight, and there were some theater performances which the deaf children acted in. The Nidaros cathedral was only a stone s throw away from the deaf school, and they could run over there and visit with some of the many deaf stonemasons who worked there. Travel to and from Vik went by Speedboat between Trondheim and Bergen, and a passenger ferry from there. One of mother s teachers was Sjur Brekke (1903-1963) from Flåm in Aurland. He had started as a teacher at the school in 1931, and it was a big advantage for her to travel with him on the trip back and forth. At the school, the people thought they came from the same place, and that isn t so strange, since both Vik and Flåm lie a short boat ride from each other, and Sjur s father had indeed been a corporal in Vik previously. To have a teacher from nearly the same place probably made the homesickness easier to tolerate in the beginning. Sjur Brekke became the rector at the deaf school in Holmestrand, and he was well-known as a teacher who had an especially good rapport with the children. None of the siblings or her parents visited her in Trondheim; now and then Birgit was allowed to go with her to Bergen when she was going to leave, but that was all. Confirmation Mother attended the school for the deaf in Trondheim steadily until she was confirmed on June 7, 1942. At that time the German soldiers had taken over a part of the dormitory, using it as a hospital for venereal disease, while the attic was used as a warehouse and cell. I don t believe the deaf children were especially afraid of the German soldiers, partly because they marveled at the attractive German uniforms. However, the war years were a difficult time for the school, especially because of a food shortage and the fear the adults had about sending the children home on the Speedboat as it passed over long stretches of ocean. Therefore, not all the children came home for vacation during those war years. Mother stood for confirmation all alone in 1942. Neither her parents nor any of her siblings came up from Vik. They talked about letting Borgny travel, but she did not dare because of the war. Mother was not the only one who did not have her parents or siblings with her, but it must have been sad and disappointing nevertheless. To Vik 1942 Anna moved back to Vik in the summer of 1942. A loom and weaver s bench was bought for her and placed in a room in the attic. Grandma had a knitting machine from before hand. Mother and Grandma wove and knitted. That which they made, they sold, or they traded for other wares and things that they needed. They made and repaired clothes for themselves and for others in the family. Ann was exceedingly beautiful as a young woman and had many suitors, both from the time in Trondheim, and also after she came back to Vik. Sometimes those who came were deaf young men she had known in Trondheim, and they visited her in Vik but she had no real romantic interest in them. Mother, Borgny, a neighbour, Anna Skjerven (Per Anna) (1924-), and other young people in Vik were often together in the evenings and on weekends when they either went on tours or to a dance hall. Mother was a very good dancer even though she couldn t hear the music, she could feel it. One time they were at a dance in Balestrand, and a boy became disappointed with the girl he had danced with because she seemed haughty and wouldn t speak to him. He hadn t realized that mother was deaf.

Before the war ended, she became acquainted with John Grønsberg (1922-), a young man who could hear, who lived at Tenål (Lnr. 15k). They became lovers during the time of the liberation. Not long thereafter, she became pregnant by him and gave birth to a daughter, Aud, the 20 th of June, 1946. Mother was then 23 years old. Both of them realized from the beginning that the relationship could not endure, so mother lived at Halvarhaugen with the baby. When Aud was 2 years old, mother went to a home economics school in Hamar and was there for one year. Meanwhile, Grandma was taking care of Aud. Aud was very well liked and behaved almost like a youngest child of Grandma. Gunnar was only about 8 years older than Aud. For a long time, I believed that Aud was really my aunt, and it was not until I was nearly 10 years old that mother told me that Aud was really my sister. Aud and the rest of the family talked with mother by lipreading and personal sign language. Aud had good rapport with her mother, but it was really Grandma that she was closest to. Mother was very pleased with her daughter and they always had a strong friendship, even though mother left Aud behind at the farm when she herself moved to Ålesund. It was a difficult choice she had to make in her life, but because Aud was so well-integrated in Vik, mother was certain that Aud would fare best if she went to school and grew up there. She promised Aud that she would come back every summer vacation and she kept that promise. This arrangement was a departure from the tradition she had grown up with. To salve her poor conscience, as soon as Anna left that summer of 1953, she allowed Aud to have a dog from the neighbour Bottolf, which was called "Bjørn". The dog came to have great meaning for Aud, and it was also a good family member of the household at Halvarhaugen. Marriage Mother married my father, Einar Djupvik, in May, 1955, in Ålesund. She was very hurt and disappointed that her parents were not at the wedding, and in a way it reminded her of her confirmation day loneliness all over again. To comfort her, one of my father s aunts said, I will be your mother that day, I myself. She and Einar had met in Trondheim where they had attended the same deaf school. They met again at a deaf gathering in Hardanger about two years before they got married. Einar had his network and work in Ålesund, and he encouraged her to move to Sunnmøre, where he could introduce her to the Deaf Society there. Among others, there were several of the pupils that she had been together with in Trondheim who were now living in Ålesund. The two most important of these were Torbjørg Larsen and Inga Garnes, and mother had a lot of contact with both of them for the rest of her life. The newlyweds first lived in a rented apartment in a stocking factory in Åsestranda, not far from the lingerie factory where Einar worked, about 8 km from the city center of Ålesund. In that apartment, Anna gave birth to her next two children Bjorn in 1955, and Harald (me) in 1957. Einar s mother died in the summer of 1962, and it was decided that my father should take over his childhood home, a little farm at Lerstad, 7 km from Ålesund centrum. That decision had already been made before his mother died, but her death advanced the move. (The original agreement was that my father s parents should live on the second floor of the house.) It wasn t always easy for my mother to manage having her father-inlaw ruling over the second floor, and sometimes there got to be conflict over that. Einar s father died in 1973. The entire time my father worked at Løfolls Tailor factory, he traveled back and forthe over the Lerstadåsen (mountain) every day. That fall, Anna gave birth for the last time, to my sister Mariann. My mother was a stayat-home mom the first years while we children were small. My mother began a new job as a seamstress (another trade starting with the letter S ) at the Eriksens Oilcloth Factory, not far from where they lived. That started after we children had gone to school a few years. Later she got a job as a seamstsress at the Hufa Hat Factory in Ratvika. There she worked from about 1970 until she retired with pension in 1990. She cared for her husband, our father, a stroke victim, for the next six years, until she herself fell ill and had to move to a nursing home. She died June 6, 1997 in the regional nursing home in Trondheim at the age of 73. The circle was complete. She died after a short illness before my father died. She was buried June 12, 1997, at the Borgund church in Ålesund, at the same place where her in-laws were buried. Father was buried at the same place when he died in 2003.

PICTURE CAPTIONS: The house at Halvarhaugen, ca. 1945. Anna s parents; Birte Endresdotter Skjerven (1899-1964) og Guttorm Botolfson Fjærestad (1897-1983).Between them is their son, Gunnar (1938-1981). Anna being taught to speak at the school. Anna is sitting furthest to the left. The teacher to the right is Sjur Brekke (1903-1963) from Flåm in Aurland. The picture must have been taken around 1935. *Translator s note: Arne Brekke of Grand Forks (UND/Brekke Travel) is from the same farm in Flåm.] From Anna Fjærestads confirmation at the Deafschool in Trondheim, June 7, 1942. Anna is sitting in the first row at the extreme left. Anna in her early 20s after she had returned to Vik. The picture must have been taken around 1945. A fortunate family. Einar is to the left, and mother with my brother Bjørn in her arms. The motorcycle driver is Sjalg Iversen, one from the deaf society in Sunnmøre. The picture must be from the summer of 1956.