Fiskebiologiske undersøkelser i Strandavatnet, Hol kommune Foto: Tomas Westly

Fiskebiologiske undersøkelser i Strandavatnet, Hol kommune 2002 Foto: Tomas Westly Naturkompetanse AS, mars 2003

Naturkompetanse AS Postboks 96 Blindern 0314 Oslo Tittel Fiskebiologiske undersøkelser i Strandavatnet, Hol kommune 2002 Forfatter(e) Tomas Westly Oppdragsgiver(e) E-CO Vannkraft as Naturkompetanse rapportserie 2003-3 ISSN ISBN 1503-6057 82-8110-003-6 Fagområde Fisk og ferskvann Geografisk område Buskerud Oppdragsreferanse Magnar Dalen Dato 03.03.2003 Sider Pris 27 kr 150,- Distribusjon Trykket Sammendrag I 1990 ble det årlige utsettingspålegget i Strandavatnet endret fra 37 000 ensomrige ørret til 14 500 ettåringer per år. For å evaluere effekten av dette ble det sommeren 2002 gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i vannet. Under disse undersøkelsene ble foretatt prøvefiske med standard bunngarnserier supplert med garn med maskevidder på 10 og 16 mm. I tillegg ble det benyttet flytegarn med ulike maskevidder. For å undersøke forekomsten av ungfisk ble noen av tilløpselvene fisket med elektrisk fiskeapparat. Det ble også tatt vannprøver for å undersøke vannkvaliteten. I forkant av undersøkelsene ble skjemaer for fangstrapportering fra garnfiske sendt ut til fiskerettshavere i vannet. Det ble til sammen fanget 160 ørret i garn under prøvefisket. Av disse ble 48 fanget med flytegarn, og resten med bunngarn. I bunngarna i standardserien ble det fanget 86 fisk med en samlet vekt på 10,9 kg. Sammenlignet med et prøvefiske i 1989 ble det fanget flere fisk i 2002, men den totale vekten av fangsten var omtrent lik. Den gjennomsnittelige kondisjonsfaktoren for fisken var 1,14, og er en økning i forhold til 1989. Til sammen var 33 av ørretene i fangsten merket ved fettfinneklipping, og dette gir en andel av utsatt fisk på 21 %. Til sammenlikning var andelen utsatt fisk i fangsten ved prøvefisket i 1989 ca 60 %. Det ble fanget ørret i garna med lengder fra 90 til 460 mm, men omlag halvparten av fisken i fangsten var mellom 150 og 200 mm lange. Alderen på fisken varierte fra 2 til 10 år, men ingen av de utsatte fiskene var over 5 år gamle. Tilbakeberegning av vekst viste at utsatt fisk har et vekstmessig forsprang på villfisken ved utsetting, men at veksten deretter var nokså lik. I vannet har fisken en tilvekst på rundt 50 mm per år de første årene, men deretter ser det ut til at tilveksten øker. Andelen av kjønnsmodne fisker i fangsten var lav, og spesielt ble det fanget få kjønnsmodne hunnfisker. Også i 1989 var det få kjønnsmodne hunnfisker i fangsten. Av de 135 ørretene i fangsten med næringsinnhold i magen ved fangsttidspunket hadde over halvparten kun spist én type byttedyr. Det var stor forskjell i næringsvalget hos fisk fanget i bunn- og flytegarn. Fisk fanget i bunngarna hadde i hovedsak spist linsekreps og skjoldkreps, mens dietten til fisk fanget i flytegarn var dominert av overflateinsekter og dyreplankton. Over 60 % av fiskene var rød eller lyserød i kjøttet. Omlag halvparten av fisken var infisert med parasitter, og infeksjonsgraden synes å være noe høyere enn i 1989. Kun et fåtall av fiskerettshaverne i Strandavatnet leverte fangstrapporter fra garnfiske. Også i 1989 var fangstrapporteringen sparsom. Det ble fanget ørretunger i flere aldersgrupper ved elektrofiske i noen av Strandavatnets tilløpselver. Alle ørretungene var villfisk, dvs fisk som stammer fra naturlig rekruttering i elvene. Resultatene fra prøvefisket med garn tyder på at ørretbestanden i dag består av flere individer med mindre gjennomsnittstørrelse enn i 1989. Dette kan bla skyldes økt naturlig rekruttering i tilløpselvene. Både Byrkjedøla og Urdvasselva ble vurdert som gode gyte- og oppvekstelver for ørret. Analyse av vannprøvene viste at vannkvaliteten er god med tanke på overlevelse og produksjon av fisk. Ørretungene ser ut til å stå 2 til 3 år i elva før de går ut i vannet. I Strandavatnet lever ungfisken i strandsonen til de når en viss lengde. De begynner da å gå ut i de frie vannmassene på næringssøk, og den årlige tilveksten øker. Høye K- 1

faktorer og god vekst tyder på gode næringsforhold og liten konkurranse mellom villfisk og utsatt fisk. Lav andel av fisk i fangbar størrelse kan tyde på et høyt fangsttrykk i Strandavatnet. Utsatt fisk ser ut til å komme tidligere inn i fangbar størrelse enn villfisken. Fangstrapporter fra fiskerettshavere kan tyde på at utbytte pr garnnatt var høyere i 2002 enn i 1989, og at utsatt fisk i dag utgjør ca 20 % av fangsten. Ved å øke utsettingene i Strandavatnet vil den totale produksjonen av fisk kunne økes. Dette vil imidlertid føre til lavere individuell vekst for ørreten i vannet. K-faktoren vil gå ned og det vil ta lenger tid før fisken kommer opp i fangbar størrelse. Resultatet vil trolig bli lavere fangsutbytte for garnfiskerne. Dagens utsettingspålegg ser ut til å være godt tilpasset den naturlige rekrutteringen og fangsttrykket i Strandavatnet, og det foreslås derfor ingen endringer i utsettingspålegget. For at fiskeressursene i Strandavatnet skal forvaltes på en best mulig måte i framtiden foreslås det imidlertid at det utarbeides en driftsplan for vannet. Emneord Fiskeutsetting, ørret (Salmo trutta), reguleringsmagasin Keywords Stocking, brown trout (Salmo trutta), hydropower reservoir Tomas Westly Naturkompetanse Atle Rustadbakken Faggruppe 2

Forord De fiskebiologiske undersøkelsene i Strandavatnet 2002 ble utført av cand. scient. Tomas Westly og cand. scient. Atle Rustadbakken i Naturkompetanse på oppdrag for E-CO Vannkraft. Formålet med undersøkelsene var å få en oppdatert bestandstatus for ørret slik at det nåværende utsettingspålegget i vannet kan evalueres. I denne rapporten er en del av resultatene fra undersøkelsene i 2002 sammenlignet med resultater fra tilsvarende undersøkelser i 1989. Fordi grunndataene fra 1989 ikke foreligger som datafiler har imidlertid ikke alle resultater vært mulig å sammenligne. I forbindelse med undersøkelsen ønsker vi å takke Torbjørn Haugo og andre ansatte ved E-CO Vannkraft as på Hovet for hjelp med vannprøvetaking og all annen hjelp vi fikk under feltarbeidet. Vi takker også Astrid Kleppo for informasjon om fiskeutsettingene i vannet, og fiskerettshavere for lokalkunnskap og fangstrapporter. 3

Innhold 1 INNLEDNING... 5 2 OMRÅDEBESKRIVELSE... 6 3 METODER... 8 3.1 ANALYSE AV VANNKVALITET... 8 3.2 PRØVEFISKE MED GARN... 8 3.3 PRØVETAKING... 8 3.4 FISKE MED ELEKTRISK FISKEAPPARAT... 9 3.5 FANGSTRAPPORTERING FRA FISKERETTSHAVERE... 10 4 RESULTATER... 11 4.1 VANNKVALITET... 11 4.2 FANGSTRESULTATER... 11 4.3 FORHOLDET MELLOM NATURLIG REPRODUKSJON OG UTSATT FISK... 12 4.4 LENGDE- OG ALDERSFORDELING... 12 4.5 VEKST... 13 4.6 KJØNNSMODNING... 15 4.7 NÆRINGSGRUNNLAG... 15 4.8 KJØTTFARGE... 16 4.9 PARASITTER... 17 4.10 FANGSTRESULTATER FRA FISKERETTIGHETSHAVERE... 17 4.11 FISKE MED ELEKTRISK FISKEAPPARAT... 18 5 VURDERING AV MATERIALET... 20 5.1 VANNKVALITET... 20 5.2 FANGSTRESULTATER... 20 5.3 FORHOLDET MELLOM NATURLIG REPRODUKSJON OG UTSATT FISK... 21 5.4 LENGDE- OG ALDERSFORDELING... 21 5.5 VEKST... 21 5.6 KJØNNSMODNING... 22 5.7 NÆRINGSGRUNNLAG... 22 5.8 KJØTTFARGE... 23 5.9 PARASITTER... 23 5.10 FANGSTRESULTATER FRA FISKERETTIGHETSHAVERE... 23 5.11 FISKE MED ELEKTRISK FISKEAPPARAT... 23 6 VURDERING AV UTSETTINGSPÅLEGGET... 25 7 FORSLAG TIL DRIFT AV VANNET... 26 8 LITTERATUR... 27 4

1 Innledning Strandavatnet inngår i Holsreguleringene, og i 1940 fikk Oslo Lysverker løyve til å heve vannstanden 24 meter. Denne reguleringa ble stadfesta ved Kongelig resolusjon 4. juli 1948. I 1956 ble det gitt løyve til nye 4 meter heving. Arbeidet ble utført i flere etapper i perioden 1942-1957, med maksimal heving på 28 meter. For å bøte på sviktende rekruttering av ørret i vannet, som følge av neddemte gyteområder, ble Oslo Lysverker pålagt å sette ut fisk. Det opprinnelige utsettingspålegget fra 1948 for Holsreguleringen var 300 000 yngel og 28 500 ensomrige settefisk. Første utsetting ble gjennomført i 1949. I 1950 ble antall ensomrige settefisk økt til 50 000. Fra 1960 var de årlige utsettingene i Strandavatnet 90 000 yngel og 10 000 ensomrige. I 1971 ble det første offisielle prøvefisket etter reguleringen foretatt. Resultatene viste at fisken i Strandavatnet hadde en god vekst som følge av en oppdemmningseffekt på næringsforholdene i vannet (Borgstrøm & Aas 1972). I 1980 utførte DVF-Reguleringsundersøkelsen et prøvefiske i Strandavatnet. Veksten hos fisken var da redusert i forhold til 1971, og det var ingen tegn til positive ettervirkninger av en oppdemmingseffekt. Strandsonen var utvasket og lite egnet som utsettingsområde. Det årlige utsettingspålegget ble derfor endret til 37 000 ensomrige settefisk fra 1981 (Garnås & Gunnerød 1981). For å kontrollere tilslaget av det nye pålegget, ble det utført nytt prøvefiske i 1989 (Garnås & Tysse 1990). Resultatene viste at gjennomsnittsvekt og K-faktor for fisken var høyere enn i 1980, og at det var en jevn fordeling av alle årsklasser i fangsten. Utsatt fisk utgjorde rundt 60 % av den totale fangsten. Av fisk i fangbar størrelse, dvs fanget i garn med 35-45 mm maskevidde, var imidlertid fordelinga mellom utsatt og naturlig rekruttert en helt annen. Blant den større fisken (28-40 cm) var kun 27 % utsatt fisk Med ønske om å endre på den skjeve fordelinga av utsatt og egenprodusert fisk i fangbar størrelse, samt å øke den totale avkastningen i Strandavatnet ble utsettingspålegget i 1990 endret til 14 500 ettårige settefisk. Settefisken blir produsert ved Norsk avlsstasjon for fjellaure, og er 10-12 cm ved utsetting (Astrid Klepps pers. med.). Med unntak av 1995 og 1997, er all utsatt fisk etter 1994 merket ved at fettfinnen er klippet bort. I 2001 ble det kun satt 83 % av utsettingspålegget. For å kompensere for dette ble det i 2002 satt ut 2 500 ekstra settefisk med en lengde på rundt 15 cm. Prøvefisket i 2002 ble gjennomført for å evaluere effektene av den siste forandringen i utsettingspålegget. 5

2 Områdebeskrivelse Strandavatnet ligger i Hol kommune i høyfjellsområdet nord for Hallingskarvet. Nedbørsfeltet er 269 km 2 og ligger i skjæringssonen mellom prekambrisk grunnfjell, sedimentære bergarter og det kaledonske skyvedekket. Den kalkholdige sedimentære bergarten fyllitt, som finnes nord, vest og sør for vannet, har stor innflytelse på vannkvaliteten. Jordsmonnet i området er tynt, og det er mye stein i overflata. Plantesamfunnet kan tyde på at jordsmonnet er rikt på kalk. Strandavatnet er sterkt klimatisk påvirket av høyfjellsområdene i nærheten. Elvene fra Hallingskarvet danner det sørlige tilsiget, og fører med seg mye kaldt smeltevann utover hele sommeren og høsten. Fra nordsiden får Strandavatnet kun tilsig fra noen små bekker som renner ned den bratte fjellsida. Midlere årlig tilsig er 314 mill. m 3. Den totale reguleringshøyden i Strandavatnet er 28 meter. Ved høyeste regulerte vannstand (HRV) ligger vannet 978 m o.h. og arealet er 24,3 km 2. Ved laveste regulerte vannstand (LRV) ligger vannet 950 m o.h. og arealet er 15,1 km 2. Vannet fungerer som et flerårsmagasin, noe som fører til at reguleringshøyden ikke blir utnyttet maksimalt hvert år. Likevel er det klart at vannet har vært nede mot LRV flere ganger og at utvaskingen i reguleringssonen er total. Tabell 1 viser høyeste og laveste vannstand i Strandavatnet fra 1989 til 2001. Tabell 1. Oversikt over høyeste og laveste vannstand i Strandavatnet, Hol kommune i perioden 1989 til 2001. 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 Maks 977 977 973 977 977 977 977 971 977 978 977 977 972 Min 961 960 960 962 961 955 956 957 956 960 961 958 957 Diff 16 17 13 15 16 22 21 14 21 18 16 22 15 I Strandavatnet finnes ørret (Salmo trutta) og ørekyt (Phoxinux phoxinus). Flere av innløpselvene i Strandavatnet fungerer som gyte- og oppvekstelver for ørret. Byrkjedøla renner ut sydøst i Strandavatnet. Elva har mange strømfulle partier med stor stein, grus og noe sand på bunnen. Innimellom finnes enkelte kulper med dybde opp til 1,5 meter. På de nederste hundre meterne mot vannet finnes flere mulige gyteplasser for ørret. Fageliåne har utløp litt vest for Byrkjedøla. Et kort stykke fra vannet er det en stor foss som sannsynligvis hindrer oppgang av fisk fra Strandavatnet. Raggsteindøla renner ut vest for Byrkjedøla på sydsiden av vannet. Elva har en flat profil og er relativt bred og grunn uten større kulper. Strømmen er nokså stri, og ved flom går elva inn i bjørkeskogen langs bredden. Bunnen består av stor og mellomstor stein med enkelte grus og sandpartier innimellom. Nederst mot vannet deler elva seg i flere løp. Ynglesdøla renner ut fra Ynglesdalen sørvest i Strandavatnet. Vassdraget er fiskerikt, men en foss hindrer oppgang av fisk fra vannet. Det er imidlertid mulig at noe fisk slipper 6

seg ned i Strandavatnet, men dette har sannsynligvis svært liten innvirkning på den totale bestanden. Urdvasselva renner fra Urdvassfjorden og ut i Strandavatnet vest i vannet. Elva var stengt for oppgående fisk før regulering, men i dag kan fisk vandre opp i elva. Elva er relativ strømfull med substrat dominert av blokk og stor stein med innslag av grus. Elvebunnen er preget av mye algebegroing. Omlag 400 meter fra utløpet ligger en stor og dyp kulp med sand og grusbunn. Elva har flere mulige gyteområder for ørret. Bekkene på nordsiden av vannet er små og bratte med varierende vannføring. Det er imidlertid mulig at det forekommer en viss rekruttering i de nederste delene. Figur 1. Kart over Strandavatnet, Hol kommune. På kartet er plasseringa av garna, samt stasjonene for elektrofiske og vannprøvetakning i forbindelse med fiskebiologiske undersøkelsene i 2002 markert. 7

3 Metoder Feltarbeidet i Strandavatnet i forbindelse med denne undersøkelsen ble utført i perioden 26.-29. august 2002. Været under arbeidet var fint med sol og lettskyet oppholdsvær, men med varierende vindforhold. Vanntemperaturen i vannet var 14 C. 3.1 Analyse av vannkvalitet Det ble tatt vannprøver i Strandavatnet og noen av tilløpselvene (Figur 1). Prøvene ble tatt (under snøsmeltinga) den 11. juni 2002. Vannprøvene ble analysert for ph, alkalitet, ledningsevne og kalsiuminnhold. ph er et mål for surhetsgrad i vannet. Skalaen er logaritmisk, og nøytralt vann har ph=7,0. Alkalitet er et mål for vannets motstandsevne mot forsuring, og benevningen er mikroekvivalenter pr liter (µekv/l). Ledningsevne er et mål for hvor mye oppløste salter det finnes i vannet, og benevningen er millisiemens pr meter (ms/m). Kalsium er det viktigste av saltene. Høyt innhold av kalsium indikerer god motstand mot forsuring og gode produksjonsforhold for viktige næringsdyr. Kalsiuminnholdet benevnes med milligram oppløst kalsium pr liter (mg Ca/l). 3.2 Prøvefiske med garn Under prøvefisket ble det benyttet både bunn- og flytegarn. Alle garna var monofilament nylongarn. Bunngarna var 25 x 1,5 meter mens flytegarna var 25 x 6 meter. En standard bunngarnserie består vanligvis av 8 garn med maskeviddene 21 (2 stk), 26, 29, 35, 39, 45 og 52 mm. En slik serie fanger ørret fra rundt 18-19 cm og opp til rundt 50 cm. For å få et inntrykk av tettheten av mindre fisk i vannet, ble det i tillegg til standardserien fisket med bunngarn med maskeviddene 10 og 16 mm. Den totale fangstinnsatsen med bunngarn i standardserien var 40 garnnetter. For 10 og 16 mm garn var fangstinnsatsen 5 garnnetter. Bunngarna ble satt enkeltvis fra land (Figur 1) med tilfeldig plassering m.h.p. maskevidde. Flytegarn ble benyttet for å fange opp den delen av ørretbestanden som i reguleringsmagasiner ofte benytter de frie vannmassene til næringssøk i sommerhalvåret. Det ble benyttet en flytegarnserie bestående av 8 garn med maskeviddene 16, 19,5, 22,5, 26, 29, 35, 39, og 45 mm. Den totale fangstinnsatsen med flytegarn var 16 garnnetter. Flytegarna ble satt omtrent midt i vannet (Figur 1). 3.3 Prøvetaking Det ble tatt følgende mål og prøver av all fisk som ble fanget i garna: Lengde: Målt i mm fra snute til naturlig utstrekt halespiss. Vekt: Målt i gram på digital vekt. 8

Alder og vekst: Skjellprøver og otolitter (øresteiner) ble brukt til bestemmelse av alder og tilbakeberegning av vekst. Veksten til ørreten ble tilbakeberegnet fra skjellradiene basert på direkte proporsjonalitet mellom fiskelengde og skjellradie (Dahl 1910). Kjønn og stadium: Kjønn ble bestemt ved hjelp av gonader (rogn eller melke). Stadium ble vurdert ut fra en skala på 1 til 7. Stadium 1 og 2 er umoden fisk dvs. fisk som ikke skal gyte førstkommende gyteperiode. Stadium 3 til 5 er stigende modningsgrad av rogn og melke hos fisk som skal gyte inneværende sesong. Stadium 6 er gyteklar og stadium 7 er utgytt fisk. Kjøttfarge: Fargen på fiskekjøttet ble subjektivt vurdert i tre kategorier; rød, lyserød og hvit. Parasitter: Tarmsystem og bukhule ble undersøkt for parasitter. Graden av infeksjon ble vurdert etter en skala fra 0-5, der 0 er parasittfri og 5 er sterkt infisert. Magefylling: Det ble benyttet en skala fra 0-5 etter hvor mye mat det var i magesekken. Tom mage ble satt til 0 mens 5 er sterkt utspilt magesekk. Mageprøver: Tarmen ble klippet opp fra svelg til blindtarmer, og mageinnholdet ble konservert på 70 % etanol (sprit). Mageinnholdet ble senere analysert på laboratoriet. De ulike næringsdyra ble ikke artsbestemt, men klassifisert etter slektskap og levested. Alle flygende insekter ble klassifisert som overflateinsekter. Dyreplankton ble klassifisert i en gruppe med unntak av linsekreps som ble klassifisert som en egen gruppe. Kondisjonsfaktor: Kondisjonsfaktoren (K) er et uttrykk for hvor godt hold fisken er i, og er gitt ved: K = Vekt (g) x 100 / Lengde (cm) 3 Jo større vekten er sammenliknet med lengden jo større blir K-faktoren. En vanlig brukt vurdering av K-faktor er: K = 0,85 K = 0,90 K= 0,95 K = 1,0-1,05 K = 1,10-1,15 K > 1,2 Svært mager fisk Mager fisk Middels fisk God fisk Feit fisk Svært feit fisk 3.4 Fiske med elektrisk fiskeapparat For å kartlegge ungfiskbestandene av ørret i innløpselvene, ble det benyttet et elektrisk fiskeapparat. Strøm fra apparatet bedøver fisken en kort stund slik at den kan fanges opp med hov. All fisk som ble samlet inn, ble oppbevart i bøtter med vann og lengdemålt til nærmeste millimeter før de ble sluppet ut i elva igjen. I de elvene hvor det ble fisket med el-apparat, ble tilfeldige stasjoner valgt ut. Arealet som ble fisket ble ikke målt opp, men tettheten av yngel på de forskjellige stasjonene ble subjektivt vurdert. Stasjonene ble kun fisket en gang. 9

I Byrkjedøla ble det fisket to stasjoner. Stasjon 1 var fra utløpet og ca 100 meter opp til et gammelt brokar ved elvebredden. Stasjon 2 var fra brua over elva og ca 50 meter oppover. Vanntemperaturen i elva var 12 C. I Fageliåne ble det fisket en stasjon på ca 25 meter oversiden av fossen som sannsynligvis danner et vandringshinder for fisken fra Strandavatnet. I Raggsteinselva ble det fisket to stasjoner ca 300 meter fra utløpet. Vanntemperaturen i elva var 11 C. I Urdvasselva ble det fisket to stasjoner. Stasjon 1 var fra utløpet og ca 50 meter oppover mens stasjon 2 var en stor kulp ca 400 meter opp i elven. Vanntemperaturen i elva var 13,5 C. 3.5 Fangstrapportering fra fiskerettshavere I forbindelse med denne undersøkelsen ble det sendt ut et orienteringsbrev med fangstskjema til fiskerettshavere i Strandavatnet. På fangstskjemaet ble det bedt om opplysninger om antall garn, maskevidder, antall fisk og samlet vekt fra alle som hadde drevet garnfiske i Strandavatnet. Fiskerettighetshavere som ikke fisket med garn ble også oppfordret til å opplyse om dette. Det ble sendt ut fangstskjema til 18 fiskerettighetshavere. Det blir ikke solgt fiskekort i Strandavatnet. 10

4 Resultater 4.1 Vannkvalitet Analyse av vannprøvene fra Strandavatnet og tilløpselvene viste at ph lå jevnt mellom 6,6 og 7,1 (Tabell 2). Ledningsevnen varierte noe mellom de ulike bekkene. Lavest ledningsevne ble målt i Byrkjeddøla. Alkaliteten varierte også noe mellom bekkene og i Yngelsdøla var verdien nesten dobbelt så høy som i Urdvasselva. Kalsiuminnholdet i bekkene og Strandavatnet var relativt likt. Tabell 2. Oversikt over vannkvaliteten i Strandavatnet med noen av tilløpselvene i 1989 og 2002. Ynglesdøla Byrkjedøla Urdvasselva Strandavatnet Parameter\År 1989 2002 1989 2002 1989 2002 1989 2002 ph 7,10 6,90 7,05 6,70 6,85 6,60 6,85 6,60 Ledningsevne 1,85 1,22 1,79 1,04 1,28 1,20 1,54 1,44 (ms/m) Alkalitet 110 76 84 60 44 61 56 80 (µekv/l) Kalsium (mg Ca/l) 2,1 1,5 2,0 1,8 1,2 1,3 1,6 2,0 4.2 Fangstresultater Det ble totalt fanget 160 ørret under prøvefisket 26.-29. august 2002. For å kunne sammenligne resultatene med prøvefiske fra 1980 og 1989 er kun fangsten fra standard bunngarnserier vist i Tabell 3. Flest fisk pr serie ble fanget på sørsiden av vannet. Denne fisken hadde imidlertid en lavere gjennomsnittsvekt enn fisken fanget på nordsiden slik at den samlede vekten pr serie ble omtrent lik. I 1989 ble det fanget like mange fisk på hver side av vannet, men da var gjennomsnittsvekten størst på sørsiden. Totalt for vannet var antallet fisk pr serie høyere i 2002 enn i 1989. Snittvekten for fisken var imidlertid lavere slik at det totale fangsutbytte i standardseriene var omtrent det samme. Gjennomsnittlig kondisjonsfaktor for fisken var høyere i 2002 enn i 1989 og 1980. Tabell 3. Resultater fra prøvefiske i Strandavatnet 2002 med standardserie (21-52 mm) sammenliknet med prøvefiske fra 1980 og 1989. Antall garnnetter Antall fisk Samlet vekt, kg Snittvekt, g Snitt K- faktor Vekt, kg/ serie Antall fisk/serie Sørsiden 2002 16 50 4,474 89,5 1,18 2,237 25 Nordsiden 2002 24 36 6,473 180 1,11 2,158 12 Totalt 2002 40 86 10,947 127 1,15 2,189 17,2 1989 40 54 10,632 197 0,99 2,126 10,8 1980 40 119 21,106 182 0,97 4,165 23,4 11

Av den totale fangsten i 2002 ble 112 fisk fanget i bunngarn og 48 i flytegarn. Fisk fanget i flytegarn samt 10 og 16 mm bunngarn under prøvefisket 2002 er inkludert i Tabell 4. Det ble fanget flere fisk pr garn i flytegarna enn i bunngarna i standardserien. Fisken fanget i flytegarna hadde også enn høyere gjennomsnittsvekt. Også i bunngarna med 16 mm maskevidde ble det fanget flere fisk pr garn enn i standardseriene. Fangsten i standardseriene er imidlertid et gjennomsnitt av fangsten fra alle de forskjellige maskeviddene i serien. Ser man på hver enkelt maskevidde for seg ble det fanget flest fisk i 21 mm med over 10 fisk pr garn. I garna med 10 mm maskevidde ble det fanget relativt få fisk. Den gjennomsnittlige kondisjonsfaktoren var synkende med økende gjennomsnittsvekt. I tillegg til ørret ble det fanget 64 ørekyter i garna med 10 mm maskevidde. Tabell 4. Resultater fra prøvefiske i Strandavatnet 2002 med flytegarn, standardserier, og bunngarn med maskevidder 10 og 16 mm samt totalfangst Antall garnnetter Antall fisk Samlet vekt, kg Snittvekt, g Snitt K- faktor Vekt, g/ garn Flytegarn 2002 16 48 12,733 265 1,07 796 3 10 mm 2002 5 4 0,042 10 1,31 8,4 0,8 16 mm 2002 5 22 0,947 23 1,18 189,4 4,4 Standardserier 2002 Totalfangst 2002 Antall fisk/garn 40 86 10,947 127 1,15 273,6 2,15 66 160 24,627 154 1,14 373,1 2,42 4.3 Forholdet mellom naturlig reproduksjon og utsatt fisk Av de 160 ørretene som ble fanget ved prøvefiske i 2002, var 33 merket ved fettfinneklipping. I 1995 og 1997 ble ikke settefisken merket. Utsatt fisk som i 2002 var 6 og 8 år gamle vil dermed kunne forveksles med villfisk. Det er imidlertid mulig å skille settefisk og villfisk ved hjelp av vekstsonene på skjellene. Ingen av 6- og 8-åringene fanget ved prøvefisket i 2002 hadde et vekstmønster på skjellene som tydet på oppdrettsbakgrunn. Alle de 127 ørretene som ikke var fettfinnklippet ble derfor antatt å stamme fra naturlig rekruttering i elvene omkring Strandavatnet. Dette gir en andel av utsatt fisk i fangsten på 21 %. Til sammenligning var andelen utsatt i fangsten ved prøvefisket i 1989 ca 60 %. 4.4 Lengde- og aldersfordeling Lengden på ørreten fanget i garna varierte fra 90 til 460 mm (Figur 2). Den største utsatte fisken som ble fanget var 335 mm lang, mens den største villfisken målte 460 mm. Nesten halvparten av fisken i fangsten var mellom 150 og 200 mm. Gjennomsnittslengden for den samla fangsten var 222 mm. For utsatt fisk var gjennomsnittet 224 mm og for villfisk 221 mm. Ved prøvefisket i 1989 var det en jevn fordeling av fisk i lengdegruppene mellom 160 og 310 mm. 12

Antall 70 60 50 40 30 20 10 Utsatt fisk Villfisk 0 100 150 200 250 300 350 400 450 500 Lengde (mm) Figur 2. Lengdefordelingen for 160 ørret fanget ved prøvefiske i Strandavatnet 26.-29. august 2002. Fangsten er delt opp i villfisk og utsatt fisk. Alderen på fisken varierte fra 2 til 10 år (Figur 3). Eldste utsatte fisk var 5 år gammel, mens eldste villfisk var 10 år. For utsatt fisk var det en jevn nedgang i antall fisk med økende alder over 2 år. For villfisk var det en nedgang i antall fisk med økende alder over 4 år. Gjennomsnittlig alder for den samla fangsten var 4,0. For utsatt fisk var gjennomsnittsalderen 3.0 år og for villfisk 4,3 år. 60 50 Antall 40 30 20 Utsatt fisk Villfisk 10 0 2 3 4 5 6 7 8 9 10 Alder (år) Figur 3. Aldersfordelingen for 160 ørret fanget ved prøvefiske i Strandavatnet 26.-29. august 2002. Fangsten er delt opp i villfisk og utsatt fisk. 4.5 Vekst Ved aldersbestemming viste det seg at noen av villfiskene hadde avvik i alder mellom ottolitt og skjell, og at antall vekstsoner på skjellet var en mindre enn på ottolitten. Dette kan skyldes at fisken ikke har anlagt skjell p.g.a. lav vekst det første leveåret slik den 13

normalt gjør. Utviklingen av skjell styres bla av vanntemperatur i bekken, og i år med mye kaldt vann hender det at mange årsyngel ikke anlegger skjell (Jensen & Johnsen 1982). Det ble derfor ikke tilbakeberegnet lengde ved 1. leveår for disse fiskene. De tilbakeberegnede lengdene viste at utsatt fisk var større enn villfisken ved lik alder (Figur 4). Lengde (mm) 500 450 400 350 300 250 200 150 100 50 0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 Alder (år) Villfisk Utsatt fisk Figur 4. Tilbakeberegnede lengder for ørret fanget ved prøvefiske i Strandavatn 2002. Fangsten er delt opp i villfisk og utsatt fisk. Den utsatte fisken stammer fra settefiskanlegg med varmere vann og mer mat enn det villfisken opplever på bekken. Dette gir settefisken et vekstmessig forsprang i forhold til villfisken. Settefisken i Strandavatnet settes ut på sommeren og fisken har da hatt nesten to vekstsesonger i anlegget. På høsten har den et vekstmessig forsprang på over 5 cm i forhold til villfisken med tilsvarende alder. Etter utsetting er imidlertid den årlige tilveksten nokså lik for utsatt fisk og villfisk (Figur 5) 90 80 70 Tilvekst (mm) 60 50 40 30 20 10 0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 Alder (år) Villfisk Utsatt fisk Figur 5. Tilbakeberegnet årlig tilvekst for utsattfisk og villfisk fra Strandavatnet fanget ved prøvefiske i 2002. 14

Villfisken har relativ dårlig tilvekst de to første årene. Fra og med 3 års alder ser den årlige tilveksten ut til å øke fram 7-8 års alder, hvor veksten stagnerer. Det var imidlertid svært få fisk over 6 år i fangsten så disse tallene er nokså usikre (Tabell 5). Tabell 5. Årlig tilvekst (i mm) for utsatt fisk og villfisk fra Strandavatnet fanget ved prøvefiske i 2002. Antall fisk som er med i beregningene er vist i parentes. Alder (år) 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 Utsatt fisk 66 63 50 46 57 - - - - - (33) (33) (20) (11) (3) Villfisk 38 (122) 38 (127) 46 (118) 50 (95) 66 (48) 73 (18) 31 (8) 84 (2) 21 (1) 11 (1) 4.6 Kjønnsmodning Kjønnsfordelingen i fangsten var 81 hannfisk og 79 hunnfisk. Kun 22 fisk var kjønnsmodne, dvs fisk som skulle ha gytt høsten 2002. Dette gir en andel av kjønnsmodne fisker i fangsten på 14 %. I 1989 var andelen kjønnsmodne fisk i fangsten på 18, 5 %. Av de kjønnsmodne fiskene i 2002 var 20 hanner og 2 hunner. Blant de kjønnsmodne hannene var det 5 fisker som var utsatt, mens ingen av de kjønnsmodne hunnfiskene var utsatt. Minste kjønnsmodne hannfisk var 159 mm, mens minste kjønnsmodne hunnfisk var 180 mm (Figur 6). Hovedandelen av de kjønnsmodne hannene var 4 år gamle, og minste kjønnsmodne hann var 2 år gammel. Minste kjønnsmodne hunn var 4 år gammel. 70 60 50 Antall 40 30 20 10 Moden Umoden 0 100 150 200 250 300 350 400 450 500 Lengde (mm) Figur 6. Lengdefordelingen for 160 ørret fanget ved prøvefiske i Strandavatnet 2002. Fangsten er delt opp i umoden og moden fisk. I figuren er villfisk og utsatt fisk slått sammen. 4.7 Næringsgrunnlag Av de 160 ørretene i fangsten var 25 helt uten mageinnhold ved fangsttidspunktet. Flesteparten av disse ble fanget i bunngarna. Ellers var det ingen vesentlige forskjeller 15

magefyllingsgrad mellom bunngarn og flytegarn eller mellom prøvefisket i 2002 og 1989 (Tabell 6). Tabell 6. Prosentvis fordeling av magefyllingsgrad for ørret fanget ved prøvefiske i Strandavatnet i 2002 og 1989. Fyllingsgrad 0 1 2 3 4 5 Bunngarn 2002 19 % 13% 27% 24 % 14 % 3 % Flytegarn 2002 8 % 17 % 31 % 31 % 8 % 4 % Totalt 2002 16 % 14 % 28 % 26 % 13 % 3 % Totalt 1989 19 % 14 % 14 % 32 % 18 % 3 % Av de 135 ørretene med mageinnhold hadde 83 kun én type næringsdyr i magesekken. Det var imidlertid stor forskjell mellom næringsvalget hos fisk fanget i bunn- og flytegarn. Hos fisk fanget i bunngarn var linsekreps dominerende blant mageinnholdet og ble funnet i nesten halvparten av alle mageprøvene (Tabell 7). Linsekreps utgjorde kun en liten andel av mageinnholdet hos fisk fanget i flytegarn, og her var insekter fanget på vannoverflaten totalt dominerende. Fisken fra bunngarna hadde imidlertid i liten grad spist overflatedyr, og forskjellen i næringsvalg mellom de to gruppene gjør at verken linsekreps eller overflateinsekter dominerer næringsvalget totalt sett. Blant overflateinsektene funnet i mageprøvene var to ulike arter av tovinger dominerende. I tillegg ble det funnet noen sikader og sommerfugler (målere). I gruppen dyreplankton var planktonkrepsen Bythotrephes longimanus og arter av vannlopper mest vanlig. Andre krepsdyr som ble funnet i mageinnholdet var skjoldkreps (Lepidurus arrcticus) og marflo (Gammarus lacustris). Det ble også funnet larver av vårfluer, fjærmygg og stankelbein. Tabell 7. Prosentvis fordeling av næringsdyra funnet i mageprøvene fra ørret fanget ved prøvefiske i Strandavatnet 2002. Volum er mengden hver byttedyrgruppe utgjorde i mageprøvene. Frekvens angir antall individer som hadde spist de ulike byttedyrgruppene. Bunngarn Flytegarn Totalt Næringsdyr Volum Frekvens Volum Frekvens Volum Frekvens Overflateinsekter 8,9 % 12,5 % 75,2 % 81,3 % 30,5 % 33,1 % Dyreplankton 15,9 % 17,9 % 18,2 % 37,5 % 16,7 % 23,8 % Skjoldkreps 17,7 % 18,8 % 2,0 % 2,1 % 12,6 % 13,8 % Linsekreps 45,4 % 47,3 % 1,8 % 4,2 % 31,2 % 34,4 % Vårfluelarver 7,5 % 8,9 % 2,7 % 4,2 % 5,9 % 8,1 % Fjærmygglarver 2,6 % 2,7 % 0 % 0 % 1,8 % 1,9 % Marflo 0,7 % 1,8 % 0 % 0 % 0,4 % 1,3 % Stankelbeinlarver 1,3 % 0,9 % 0 % 0 % 0,9 % 0,6 % 4.8 Kjøttfarge Det var relativ stor forskjell i kjøttfarge mellom fisk fanget i bunngarna og fisk fanget i flytegarna. I flytegarna var så godt som all fisken rød eller lyserød i kjøttet, mens over halvparten av fisken fra bunngarna hadde hvit kjøttfarge. Totalt var over 60 % av fisken rød eller lyserød i kjøttet (Tabell 8). 16

Tabell 8. Prosentvis fordeling av kjøttfarge hos ørret fanget ved prøvefiske i Strandavatnet i 2002, 1989 og 1980. Rød Lyserød Hvit Flytegarn 2002 85 % 13 % 2 % Bunngarn 2002 27 % 24 % 55 % Samlet 2002 44 % 21 % 35 % Samlet 1989 50 % 11 % 39 % Samlet 1980 34 % 45 % 21 % 4.9 Parasitter Omlag halvparten av fiskene fanget ved prøvefiske i 2002 var infisert med parasitter. Infeksjonsgraden var høyere for fisk fanget i flytegarn enn i bunngarn. Infeksjonsgraden syntes å være noe høyere i 2002 i forhold til i 1989 (Tabell 9). Tabell 9. Prosentvis fordeling av infeksjonsgrad med parasitter hos ørret fanget ved prøvefiske i Strandavatnet i 2002 og 1989. Parasittgrad 0 1 2 3 4 5 Bunngarn 2002 63,4 % 6,3 % 10,7 % 8,9 % 10,7 % 0 % Flytegarn 2002 25,0 % 10,4 % 20,8 % 20,8 % 23.0 % 0 % Samlet 2002 51,9 % 7,5 % 13,8 % 12,5 % 14,4 % 0 % Samlet 1989 62,0 % 12,0 % 11,0 % 9,0 % 6,0 % 0 % Bendelmarken Eubothrium crassum, også kalt ørretmarken, var dominerende blant de parasittene som ble funnet i fisken. Marken lever inne i bakre del av tarmen og går ikke inn i fiskekjøttet. Et lite krepsdyr fungerer som mellomvert for marken, mens ørret er sluttvert. Mennesker kan ikke bli smittet med disse bendelmarkene. Marken ser ikke ut til å være skadelig for fisken, men sterkt infiserte fisker kan få nedsatt vekst. Det ble også funnet cyster på utsiden av tarmen hos enkelte fisker. Disse cystene er sannsynligvis larver av bendelmarken Diphyllobothruim ditremum, også kalt fiskeandmarken. Denne arten har fisk som en mellomvert og hovedverten er fiskespisende ender, lom eller skarv. Heller ikke denne arten kan smitte mennesker. 4.10 Fangstresultater fra fiskerettighetshavere I forkant av undersøkelsene ble det sendt ut informasjon til 18 fiskerettighetshavere i Strandavatnet der alle ble oppfordret til å sende inn fangsttoppgaver fra garnfiske. Fangstoppgaven skulle bla inneholde informasjon om vekt, fangstinnsats, maskevidder og andelen av settefisk i fangsten. Bare 3 fiskerettighetshavere leverte fangstoppgave for 2002. Til sammen hadde disse fisket 213 fisk med en totalvekt på 83,5 kg (Tabell 10). Omlag 20 % (42 fisk) av fangsten var utsatt fisk merket med fettfinneklipping. All fisken var fanget i garn med maskevidder mellom 39 og 52 mm. 17

Tabell 10. Fangstresultater fra fiskerettighetshavere i Strandavatnet i 2002 sammenlignet med 1980 og 1989. År Antall fisk Antall garnnetter Samlet vekt (kg) Snittvekt (g) Vekt, g/ garn Antall fisk/garn 2002 213 188 83,5 417 444 1,13 1989 1043 1151 410 393 356 0,90 1980 511 1022 181 354 177 0,50 Den lave tilbakemeldingsprosenten (17 %) gjør at det blir vanskelig å si noe om den totale fangstinnsatsen i Strandavatnet. 4.11 Fiske med elektrisk fiskeapparat Under fiske med elektrisk fiskeapparat ble det totalt fanget 87 ørret i Byrkjedøla, Raggsteindøla og Urdvasselva. Lengden på disse ørretene varierte mellom 25 og 190 mm (Figur 7). 25 20 Antall 15 10 5 0 25 30 35 40 45 50 55 60 65 70 75 80 85 90 95 Mer Lengde (mm) Figur 7. Lengdefordeling for 87 ørret fanget med elektrisk fiskeapparat i tre av tilløpselvene til Strandavatnet 26.-29. august 2002. Det ble ikke tatt skjell eller andre strukturer for aldersbestemming disse fiskene, men det antas at fisk under 45 mm er 0+, dvs. fisk som er mindre en ett år gammel. Denne fisken stammer fra fjorårets gyting, og er inne i sin første vekstsesong i elva. Fisk mellom 50 og 70 mm antas å være 1+, dvs. fisk som har begynt sin andre vekstsesong i elva. For større fisk er alderen mer usikker, men fisk mellom 80 og 95 mm er sannsynligvis 2+. Det ble fanget mest yngel i Byrkjedøla og Urdvasselva (Tabell 11), og begge ble vurdert som relativt gode gyteelver for ørret. I Raggsteindøla ble det fanget betydelig færre yngel, og elva er nok lite egnet som gyteelv. I tillegg til yngel ble det fanget en kjønnsmoden fisk på rundt 30 cm i Byrkjedøla. Denne fisken var fettfinneklippet og var den eneste utsatte fisken som ble fanget i noen av elvene. 18

Tabell 11. Antall ørretyngel fanget med elektrisk fiskeapparat i tre av tilløpselvene til Strandavatnet 26.-29. august 2002. Elv Antall fisk 0+ 1+ 2+ og eldre Byrkjedøla 42 20 14 8 Raggsteindøla 12 5 6 1 Urdvasselva 33 29 3 1 Under fiske med elektrisk fiskeapparat i 1989 ble det ikke funnet noen ørretyngel i Raggsteinselva. I Byrkjedøla ble det funnet en del yngel, men her var alle utenom én fisk utsatt. I Urdvasselva ble det funnet 10 ørreter fra 0+ til 3+, og av disse var halvparten utsatt. 19

5 Vurdering av materialet 5.1 Vannkvalitet Analyse av vannprøver fra Strandavatnet og noen av tilløpselvene tyder gunstig vannkvalitet med tanke på overlevelse og produksjonsforhold for ørret. Verdiene for ph var alle høyere enn 6,0, og dette kan karakteriseres som gode verdier (Qvenild 2000). Selv om det bare ble tatt én vannprøve i løpet av sesongen tyder høye verdier for ledningsevne og alkalitet om våren på god motstandsevne mot forsuring. Kalsiumverdier under 3,0 mg/l betegnes som dårlige for ørret (Qvenild 2000), og helst bør kalsiuminnholdet ligge over 2,0 mg/l. I Norge er det imidlertid mange vann som har naturlig lavt kalsiuminnhold, og i en undersøkelse av 1500 norsk sjøer var medianen av kalsium 1,0 mg/l (Sjelkvåle m.fl 1996). Lave verdier i 1989 og i 2002 kan tyde på at kalsiumverdiene i Strandavatnet er naturlig lave. Lavt kalsiuminnhold i vannet kan virke begrensende på produksjonen av viktige næringsdyr for ørret som feks snegler, muslinger og krepsdyr, som er avhengige av kalsium til oppbygging av hus og skall. 5.2 Fangstresultater Den kraftige nedgangen i fangsten fra standardseriene mellom 1980 og 1989 kan tyde på en nedgang i ørretbestanden i Strandavatnet. I 1981 ble utsettingspålegget endret slik at det ble satt ut langt færre fisk enn tidligere. Det totale utbyttet fra standardseriene i 1989 og 2002 var nokså like m.h.p. vekt. Lavere gjennomsnittsvekt på fisken i fangsten tyder på at ørretbestanden i dag består av flere individer av mindre størrelse i forhold til 1989. Dette kan skyldes en økt naturlig rekruttering og økt fangst av fisk i fangbar størrelse. Økningen i kondisjonsfaktor (K-faktor) fra 1980 til 1989 skyldes sannsynligvis bedre næringsforhold for den enkelte fisk som følge av en redusert bestand. Fra 1989 til 2002 var imidlertid økningen i K-faktor enda større uten noen tegn til en ytterligere bestandsreduksjon. I 2002 var det flere små individer i fangsten enn i 1989 og små fiske hadde høyere K-faktor enn stor fisk. Til tross for dette hadde selv større fisk i 2002 en høyere gjennomsnittlig K-faktor enn det som ble funnet i 1989. Den høye K-faktoren tyder på gode næringsforhold for fisk i alle størrelsesgrupper i vannet. Fangsten fra flytegarn viser at store deler ørretbestanden i Strandavatnet oppholder seg i de frie vannmassene om sommeren. I reguleringsmagasiner vil det ofte være betydelige mengder av dyreplankton i de frie vannmassene om sommeren. Hvilke individer som utnytter de frie vannmassene avhenger i stor grad av predasjonsrisiko og næringskonkurranse i vannet. Gjennomsnittsvekten fra fangsten i flytegarna tyder på at mange av de større fiskene i Strandavatnet bruker dette habitatet til næringssøk om sommeren. Fangsten fra bunngarna alene vil derfor gi et feilaktig bilde av den totale ørretbestanden i Strandavatnet. Ut i fra fangsten fra garna med 10 mm maskevidde, kan det se ut som om tettheten av mindre fisk i Strandavatnet er lav. De lave fangstallene kan imidlertid skyldes at garn er passive fiskeredskaper som ikke fanger like effektivt i alle størrelsesklasser. 20

Undersøkelser har vist at fangbarheten øker med økende fiskestørrelse og maskevidde (Borgstrøm 1989, Hamley 1980), og de minste fiskene kan derfor være underrepresentert i fangsten. I tillegg viser fiske med elektrisk fiskeapparat at en del fisk lever 3 år i elva før de går ut i Strandavatnet og således ikke vil kunne fanges med garn. Fangsten fra garna med 16 mm maskevidde tyder på at tettheten av mindre fisk i Strandavatnet er relativ høy. 5.3 Forholdet mellom naturlig reproduksjon og utsatt fisk Forholdet mellom utsatt fisk og villfisk var nokså likt (ca 20%) innen de fleste lengdegruppene i fangsten. Unntaket er de største lengdegruppene der det ikke ble fanget utsatt fisk. Her var imidlertid den totale fangsten så lav at tilfeldigheter kan gjøre store utslag. Fangstrapporter fra fiskerettshaver tyder på utsatt fisk også bidrar til omtrent 20 % av fangsten. Den høye andelen av villfisk tyder på at det skjer en betydelig naturlig reproduksjon i elvene omkring Strandavatnet. 5.4 Lengde- og aldersfordeling Lengdefordelingen i fangsten avspeiler en naturlig lengdefordeling der antallet fisk i hver lengdegruppe avtar med økende lengde som følge av naturlig dødelighet og fangst. Den høye andelen av mindre fisk i fangsten tyder på god rekruttering, men på grunn av fangstmetoden (garn) er sannsynligvis fisk under 150 mm underrepresentert i fangsten. Antallet fisk i hver lengdegruppe avtar raskt etter hvert som fisken kommer inn i fangbar størrelse for garn med 35-45 mm maskevidder dvs 280-400 mm. Utsatt fisk ser ut til å nå fangbar størrelse allerede ved 4-5 års alder, mens villfisken først kommer inn i fangsten rundt 6 års alder. Dette kan være en av årsakene til at det ikke ble funnet usatt fisk som var eldre enn 5 år i fangsten i 2002. Undersøkelser fra andre vann har vist at andelen utsatt fisk i fangsten synker med økende alder og at utsatt fisk lever kortere enn villfisk (Hesthagen & Skurdal 1989, Hesthagen m.fl 1999). Det lave antallet fisk i fangbar størrelse kan også tyde på et høyt fangsttrykk i Strandavatnet. 5.5 Vekst Den utsatte fisken stammer fra settefiskanlegg med varmere vann og mer mat enn det villfisken opplever på bekken. Settefisken i Strandavatnet settes ut på sommeren og fisken har da hatt nesten to vekstsesonger i anlegget. På høsten har den et vekstmessig forsprang på over 5 cm i forhold til villfisken av samme alder. Villfisken i Strandavatnet står 2-3 år på elva og beregninger av årlig tilvekst viser at den har relativt dårlig vekst disse årene. I vannet har ørreten årlig tilvekst på rundt 50 mm de første årene. Dette kan karakteriseres som normal tilvekst. Ved 4 års alder ser det imidlertid ut som om tilveksten øker. Dette har sannsynligvis sammenheng med forandringer i ørretens habitatbruk. I regulerte sjøer er ofte næringsforholdene i de frie vannmassene bedre enn i den regulerte strandsonen. På ettersommeren kan det bli betydelige mengder av dyreplankton i de frie vannmassene, og det vil derfor være mer lønnsomt for ørreten å beite på disse i forhold til det begrensede tilbudet av bunnlevende insekter i strandsonen. Den store økningen i tilveksten etter det 4. året tyder på svært gode næringsforhold for 21

fisken i de frie vannmassene. Den lave tilveksten for 7. leveår skyldes at det var veldig stor individuell variasjon og få fisk i denne gruppen. Tendensen til økt tilvekst med økende alder ble også funnet ved prøvefiske i 1989. Lav tilvekst 9.og 10. leveår kan skyldes en vekststagnasjon som følge av kjønnsmodning, men da kun en fisk var over 8år gammel er dette usikkert. 5.6 Kjønnsmodning Hos ørret er det normalt at hannfisken kjønnsmodner tidligere og ved en mindre størrelse enn hunnfisken. Antallet rognkorn en ørrethunn kan produsere avhenger av hvor stor hun er. Ved gode vekstforhold utsetter ofte hunnfisken kjønnsmodningen til fordel for videre vekst. Dette kan bidra til å forklare det store flertallet av hanner blant de kjønnsmodne fiskene ettersom en stor andel av fangsten var mindre fisk. Også i 1989 var det en klar dominans av hannfisk blant de kjønnsmodne fiskene. Selv blant de største fiskene i fangsten fra 2002, var det flere hunnfisker som ikke hadde utviklet rogn. Det kan imidlertid tenkes at kjønnsmoden fisk som gytt året før står over gyting dette året. Den lave andelen av kjønnsmoden hunnfisk ved prøvefisket i 1989 og 2002 tyder på at hunnfisken ikke kjønnsmodner før etter at de har kommet opp i fangbar størrelse. Dersom en stor andel av hunnfisken fiskes opp med garn før de kjønnsmodner kan dette føre til mangel på gytemodne hunner. 5.7 Næringsgrunnlag De store ulikhetene i dietten mellom fisk fanget i flytegarn og bunngarn viser tydelig forskjellen i byttedyrtilbudet mellom strandsonen og de frie vannmassene. Mageprøvene fra fisken tatt i bunngarna viser at linsekreps og skjoldkreps er viktige byttedyr her. Disse to artene klarer seg ofte bra i strandsona i reguleringsmagasiner, mens andre byttedyrarter gjerne blir sterkt redusert. Småfisken i strandsona er derfor avhengig av disse artene for å vokse seg stor nok til å vandre ut i de frie vannmassene. Linsekreps og skjoldkreps var også blant de dominerende i mageprøvene ved prøvefisket i 1989, men på grunn av måten dataene fra den gang er framstilt på blir det vanskelig å sammenligne resultatene. Det kan allikevel se ut som om linsekreps utgjør en større andel av dietten i 2002 i forhold til i 1989. Ved prøvefisket i 1980 ble skjoldkreps kun funnet i 6 % av mageprøvene. På grunn av redusert fiskebestand mellom 1980 og 1989 sank trolig beitetrykket på skjoldkrepsen. Skjoldkrepsen er i dag et viktig byttedyr for fisken i strandsona. I 1980 og 1989 ble det ikke funnet marflo i mageprøvene. I 2002 ble det funnet marflo i noen av mageprøvene, men den lave andelen tilsier at den ikke er noe viktig byttedyr for ørreten. I mageprøvene fra fisken fanget i flytegarna var flygende insekter som hadde falt ned på overflaten de viktigste næringsdyra. Dette kan ha sammenheng med at det fine været under fangstperioden kan ha ført til sverminger av insekter. Fisken fra flytegarna hadde i liten grad spist linsekreps eller skjoldkreps, men derimot en del planktoniske krepsdyrarter. Disse dyra er små, men forekommer i så store mengder at det blir lønnsomt selv for større ørret å beite på dem. 22

5.8 Kjøttfarge Ørretenes kjøttfarge påvirkes bla av næringsdyra den spiser. Krepsdyr inneholder mye karotenoider, fargestoffer, som gir ørreten en rød farge på kjøttet. Evnen til å ta opp karotenoider øker med alderen. Små ørreter blir sjelden rød i kjøttet selv om de spiser mye krepsdyr. Fisk fanget i bunngarna var gjennomsnittlig mindre enn fisken i flytegarna og dette forklarer den lave andelen med rød kjøttfarge til tross for mye krepsdyr i dietten. Vurderingen av kjøttfarge er subjektiv og grensen mellom hva som betegnes som rød og lyserød kan variere fra person til person. Til sammen var andelen fisk med rød og lyserød kjøttfarge over 60 % både i 1989 og i 2002. Dette tyder på et jevnt innslag av krepsdyr i kosten hos ørreten i Strandavatnet. 5.9 Parasitter Ung fisk har hatt kortere tid på seg til å bli infisert av parasitter en større fisk. Dette kan være årsaken til høyere infeksjonsgrad i flytegarna enn i bunngarn da det var et større innslag av ung fisk i bunngarna. I 2002 ble det fanget flere fisk pr serie enn i 1989, og dette kan tyde på en tettere ørretbestand. Overføring av parasitter skjer lettere i tette bestander og kan være årsaken til høyere infeksjonsgrader i 2002. Den gode veksten tyder imidlertid på at fisken i liten grad bærer noe preg av parasittbyrden. 5.10 Fangstresultater fra fiskerettighetshavere Ved de tre siste prøvefiskene i Strandavatnet (1980,1989 og 2002) har fangstrapporteringen fra fiskerettighetshaverne vært under 50 %. Dette gjør det vanskelig å si noe om fangstnivået i vannet. Ut i fra de beskjedene tallene som foreliger kan det se ut som om fangst pr innsats og gjennomsnittsvekta på fisken har økt siden 1980. Prøvefisket i 2002 kan imidlertid tyde på at andelen av fisk i fangbar størrelse har gått ned og dette kan skyldes økt fangstrykk. 5.11 Fiske med elektrisk fiskeapparat Antall yngel funnet i de undersøkte elvene i 2002 kan tyde på at den naturlige rekrutteringen i Strandavatnet har økt i forhold til i 1989. Yngeltetthetene i elvene ble ikke målt, men både Urdvasselva og Byrkjedøla ble vurdert som gode gyte- og oppvekstelver for ørret. Forholdene i elvene kan tenkes å variere mye fra år til år. Elvene er påvirket av smeltevann og klimatiske forhold kan derfor tenkes å spille inn på rekrutteringen. I 2002 var vanntemperaturen i elvene trolig høyere enn normalt, og dette kan ha ført til høyere overlevelse for yngelen. Det ble imidlertid funnet flere aldersklasser av ørret på bekkene, og dette viser en jevn rekruttering de siste årene. Vannstanden i Strandavatnet om høsten vil trolig spille en viktig rolle for ørretens gytesuksess. Ved lave vannstander vil gytefisken kunne få problemer med å vandre opp i elvene fordi vannet fra elvene sildrer i flere løp gjennom den tørrlagte strandsonen. Høsten 2002 var vannstanden i Strandavatnet så lav at få gytefisker klarte å vandre opp i elvene (Astrid Kleppo pers. med.). Det ble derfor problematisk å få nok rogn til settefiskanlegget. Den lave vannstanden i 2002 vil således kunne påvirke ørretbestanden i Strandavatnet både gjennom redusert naturlig rekruttering og problemer med å oppfylle utsettingspålegget. 23

De lave tetthetene av yngel i elvene under prøvefiske i 1989 kan således kunne skyldes lav vannstand om høsten de foregående årene. Den naturlige rekrutteringen vil også kunne variere med antall gytefisk i bestanden. Dersom andelen av kjønnsmoden fisk i bestanden blir for lav vil den kunne virke begrensende for den naturlige rekrutteringen. Utsettingspålegget i Strandavatnet vil også kunne påvirke den naturlige rekrutteringen. De seneste årene har det vært en omlegging til bruk av lokal fisk. For å kunne produsere settefisk fanges derfor gytemoden fisk i Strandavatnet til stryking om høsten. Ved lave tettheter av kjønnsmoden fisk vil dette gå på bekostning av den naturlige rekrutteringen. Det er imidlertid mer trolig at det er egnede gyte- og oppvekstområder som begrenser den naturlig rekrutteringen i Strandavatnet. 24

6 Vurdering av utsettingspålegget Prosentandelen av settefisk i fangsten sier lite om hvor vellykket en fiskeutsetting er. Dersom målet med å sette ut fisk er å øke det totale fangstutbyttet i et vann, må suksessen av utsettingen måles i hvor mye utsatt fisk som fanges i tillegg til mengden av villfisk som ville blitt fanget uansett utsetting eller ikke. I alle vann vil tetthetsavhengige faktorer som feks konkurranse om mat og skjul sette en øvre grense for hvor mye fisk vannet kan produsere. Ved å sette ut fisk kan bæreevnen overskrides og resultatet blir redusert individuell vekst og overlevelse. Undersøkelser i Aursjøen i Lesja har vist at fangsten av vill ørret synker med økende antall utsatt fisk, sannsynligvis pga økt konkurranse (Haugen 1998). Den totale produksjonen i et vann kan økes ved å øke antallet settefisk, men dette kan gå på bekostning av individuell vekst hos fisken i vannet (Hesthagen og Johnsen 1992). De høye K-faktorene tyder i liten grad på tetthetsbegrenset vekst hos fisken i Strandavatnet. Antallet fisk i vannet ser dermed ut til å ligge godt under bæreevnen, til tross for utsettingene. Således vil den totale produksjonen i vannet kunne økes ved å sette ut mer fisk, men det vil trolig føre til lavere individuell vekst. I så fall vil K-faktoren på fisken gå ned og det vil ta lenger tid før fisken kommer opp i fangbar størrelse. Før 1980 ble det årlig satt ut store mengder settefisk i Strandavatnet. Ved prøvefisket i 1980 var det totale utbyttet mye større enn i 1989 og 2002. Fisken hadde imidlertid lav K-faktor og dårligere vekst enn i dag. Ser vi på fangstresultatene fra fiskerettshavere, virker det som om fangstutbyttet i 1980 var mye lavere enn i 2002. Under et prøvefiske benyttes garn med ulike maskevidder fra 21-52 mm. Ved fangst av matfisk benyttes som regel garn med maskevidder fra 39 52 mm. Ved et prøvefiske fanges derfor små fisk som ikke blir fanget under matfiske. Fra et matnyttig synspunkt er det derfor produksjonen av fisk i fangbar størrelse som er viktig. Det er således en fordel at fisken har god vekst og kommer tidlig inn i fangbar størrelse. For å oppnå dette må imidlertid den totale rekrutteringen (naturlig og utsettinger) ligge på et nivå som er lavere enn det som ville gitt maksimal produksjon av fisk totalt. Dersom antallet settefisk økes vil dette trolig føre til redusert vekst blant ungfisken i vannet. Dersom antallet settefisk reduseres er det derimot ingen garanti for at veksten hos ungfisken vil øke. De unge ørretene lever i strandsona til de blir store nok til å gå ut i de frie vannmassene. Næringstilbudet i strandsona er ofte dårlig i reguleringsmagasiner, og kan virke begrensende på veksten hos ungfisken. Til tross for dette har ungfisken i Strandavatnet god kondisjon og normal vekst. Dette tyder på at det allerede er relativ liten næringskonkurranse her, og at redusert antall settefisk bare vil føre til færre fisk uten at veksten hos de gjenværende øker nevneverdig. Den naturlige rekrutteringen i Strandavatnet ser ut til å ha økt siden 1989. Utsatt fisk ser i dag ut til å utgjøre omtrent 20 % av fangsten. Fangstrapporter fra fiskerettshavere kan tyde på at utbytte pr garnnatt var høyere i 2002 enn i 1989. Antallet settefisk ser således ut til å være godt tilpasset den naturlige rekrutteringen og fangsttrykket i Strandavatnet, og det foreslås ingen endringer i utsettingspålegget. 25