1 Årsrapport 2010 Registrering av vekst og fortetning av stillehavsøsters (Crassostrea gigas) på utvalgte lokaliteter. Torjan Bodvin 1, Stein Mortensen 1, Pia Nordling 2, Sigurd H. Espeland 1, Frithjof Moy 1 og Anders Jelmert 1. Foto: Havforskningsinstituttet 1 Havforskningsinstituttet, Postboks 1870 Nordnes, 5817 Bergen 2 Norsk Institutt for Vannforskning, Gaustadalléen 21, 0349 Oslo
2 Innholdsfortegnelse: Ekstrakt:... 3 Abstract:... 3 Sammendrag... 4 1 Bakgrunn... 5 2 Stillehavsøstersens biologi og økologi... 6 2.1 Systematikk... 6 2.2 Habitat og levevis... 6 3. Utbredelse og bestandsutvikling... 7 3.1 Utbredelse og bestandsutvikling i Europa... 7 3.2 Utbredelse og bestandsutvikling i Norge... 7 4 Gjennomføring og resultater... 8 4.1 Lokalitet Hui (Tønsbergfjorden, Vestfold)... 8 4.2 Lokalitet Hvasser... 9 4.3 Lokalitet Mågerøy... 10 4.4 Tromlingesundet... 11 4.5 Hovekilen... 11 4.6 Nørrholmkilen... 12 4.7 Randesund... 14 4.8 Hurumneset... 14 4.9 Hallandspollen... 15 4.10 Tokt Østfold... 16 5 Oppsummering... 16 Referanser:... 18
3 Ekstrakt: Stillehavsøstes er en fremmed art som har etablert seg i våre farvann de siste årene og som har vist en urovekkende rask økning i antall og utbredelse. Denne prosjektet studerer vekst, fortetning og vinter-overlevelse hos stillehavsøsters basert på feltundersøkelser på 9 lokaliteter samt visuell inspeksjon av ytterligere 10 lokaliteter i Østfold. I hovedsak fant vi i april en vesentlig høyere dødelighet hos flatøstersen enn hos stillehavsøsters i den øverste meteren. Ved senere inspeksjon i juni var dødligheten for stillehavsøsters vesentlig økt og ved inspeksjon i september var dødeligheten på de fleste lokaliteter > 90% for begge arter. På en lokalitet var imidlertid dødligheten bort i mot 0 for begge arter (Mågerøy). Høyeste registrerte tetthet var på >40 skjell/m² (Hvasser). Abstract: The Pacific oyster is an alien species that has been established in Norwegian waters in the last few years, showing a rapid growth in both number and abundance. In this project we study growth, density and survival during the winter in the pacific oyster based on field study s at 9 localities and a visual inspection of another 10 locations in Østfold. In April we found a significant higher mortality on the flat oyster than on the pacific oyster. Later in June the mortality for the pacific oyster had increased and in September the mortality in the upper m were > 90% at most of the localities. At one location the mortality were close to 0 for both species. The highest registrated density were >40 oysters/m².
4 Sammendrag gjennomført en kartlegging av tetthet, dødlighet og størrelsesfordeling for stillehavsøsters på en rekke lokaliteter langs Skagerrakkysten. Stillehavsøstes er en fremmed art som har etablert seg i våre farvann de siste årene og som har vist en urovekkende rask økning i antall og utbredelse. På oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning har forskere fra Havforskningsinstituttet og NIVA studert vekst, fortetning og vinter-overlevelse hos stillehavsøsters basert på feltundersøkelser på 9 lokaliteter samt visuell inspeksjon av ytterligere 10 lokaliteter i Østfold. I forbindelse med undersøkelser av vinterdødelighet hos flatøsters og stillehavsøsters, ble det i april 2010 funnet en vesentlig høyere dødelighet hos flatøstersen enn hos stillehavsøsters i den øverste meteren. Ved senere inspeksjon i juni var dødligheten for stillehavsøsters økt vesentlig og ved inspeksjon i september var dødeligheten på de fleste lokaliteter > 90% for begge arter. På en lokalitet var imidlertid dødligheten bort i mot 0 for begge arter (Mågerøy). Høyeste registrerte tetthet var på >40 skjell/m² (Hvasser). På grunn av den kalde vinteren 2009/2010, er en rekke av de lokaliteter som har hatt store bestander av stillehavsøsters i dag nesten uten skjell. Dette gir et svært spennende utgangspunkt for å følge med i hvor lang tid det går før bestandene er tilbake i normal tilstand. Imidlertid bør en i større grad søke å følge opp bestander i Rogaland og Hordaland, da disse blir påvirket av kalde vintre i langst mindre grad enn lokalitetene på Skagerrakkysten. Samarbeidet og datautvekslingen med de nordiske kollegene vil bli videreført i 2011.
5 1 Bakgrunn Stillehavsøsters (Crassostrea gigas) ble første gang introdusert til Europa i 1964 av hollandske østersoppdrettere som importerte den fra Britisk Columbia til Oosterschelde. Siden er den gjentatte ganger introdusert til Europa, blant annet fra Japan. Etter introduksjonen har østersen spredt seg til nærliggende områder i Vadehavet, men lenge bare i form av sporadiske forekomster. Etter 2002 har det vært en sterk økning av bestanden i Vadehavet samtidig som østersen har bredt seg nordover. I Vadehavet danner østersen nå massive bunndekkende rev på lokaliteter som tidligere hadde blåskjellbanker og bløtbunn. Fra 2006 har østersen opptrådt i større forekomster på den svenske vestkysten. Fra 2007 har stillehavsøsters også blitt påvist på mange lokaliteter i Sør-Norge. Det har også vært drevet oppdrett av stillehavsøsters i Norge siden midt på 1970-tallet. Aktiviteten har vært liten og spredt. Så vidt Havforskningsinstituttet kjenner til, er alle konsesjonene for oppdrett av stillehavsøsters avviklet/inndratt. Stillehavsøsters er registrert på Norsk svarteliste 2007 som en høyrisiko-art. Det argumenteres med negativ effekt på naturlige habitater eller økosystem (Ra), negativ effekt på stedegne arter (Rb), negativ effekt på genetisk mangfold (Rc) og at arten er vektor for sykdom/parasitter (Rd). I EU-regulativ No 708/2007 av 11.06.2007 gjeldende for bruk av fremmede og lokalt utryddete arter i oppdrett heter det at stillehavsøsters IKKE skal anses som en introdusert art innenfor regulativets virkeområde. Det åpnes imidlertid for unntak dersom det kan føres vitenskapelig bevis for negative effekter. Frem til 2007 var det offisielt kun registrert 2 funn av frittlevende stillehavsøsters i Norge, ett i Hordaland (Tysnes) og ett i Telemark (Kragerø). I begge tilfeller mente man at dette var en konsekvens av lokal oppdrettsvirksomhet. I ettertid viser det seg at arten ble påvist så tidlig som 2002 i Vestfold. I 2008 ble det i forbindelse med gjennomføring av det nasjonale programmet for kartlegging av marine naturtyper påvist flere større bestander i Vestfold. I 2009 påviste man ytterligere bestander i Vestfold, Telemark og Aust-Agder og i 2010 også i Østfold, Buskerud og Akershus. I mange av tilfellene ble det påvist flere generasjoner og på enkeltlokaliteter tettheter på opptil 5 skjell/m², samt bestander på mer enn 1000 individer. I tillegg var det gjort enkeltfunn i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland. På oppdrag fra Direktoratet for Naturforvaltning (DN) ble det i 2009 gjennomført en utredning angående mulige effekter av etablering av stillehavsøsters (Crassostrea gigas) i Norge (Bodvin et al 2010). Med bakgrunn i denne ble det i 2010 etablert et prosjekt for å studere vekst, fortetning og vinterdødelighet hos stillehavsøsters på utvalgte lokaliteter. Prosjektet er i 2010 gjennomført i nært samarbeid med kartleggingen av flatøsters i regi av Nasjonalt program for kartlegging av marine naturtyper. I tillegg er det gjort en utvidet kartlegging av stillehavsøsters i Vestfold og Akershus.
6 2 Stillehavsøstersens biologi og økologi 2.1 Systematikk Crassostrea gigas, som er stillehavsøstersens korrekte navn, ble første gang beskrevet og klassifisert i 1793 av Carl Petter Thunberg, en av Carl von Linné s elever. Han var selv en betydningsfull svensk naturforsker og spesielt kjent for sine beskrivelser av arter og natur i Japan og Sør-Afrika, reiser han foretok på oppdrag av hollandske myndigheter. Rike:Animalia (kilde:www.worms.com, www.miljolare.no) Rekke:Mollusca Klasse: Bivalvia (Class) Underklasse: Heterodonta Denne underklassen inneholder mange av de vanlige muslingene vi kjenner som kuskjell, hjertemuslinger og sandskjell, og en del av de ferskvannsmuslingene vi har i Norge. Alle artene har en gravende fot og ofte er kantene av kappen vokst sammen til sifoner Underklasse: Palaeoheterodonta Denne underklassen inneholder tre arter ferskvannsmuslinger som finnes i Norge: elvemusling, vanlig- og flat dammusling Underklasse: Paleotaxodonta Muslingene har like skall med en rand av små tenner langs hengselkanten. Dyrene filtrerer ikke vannet for matpartikler, men sorterer ut matpartikler fra bunnsedimentene. Underklasse:Pteriomorphia De fleste muslingene i denne gruppen er festa til underlaget med byssustråder, eller har et av skjellene sine sementert til et fast underlag. Vanlige norske artar er f.eks. blåskjell og kamskjell. De aller fleste artene i denne underklassen er marine. Orden: Ostreoida I Norge er flatøsters og stillehavsøsters (Crassostrea gigas) de eneste medlemmene av denne ordenen. Superfamilie: Ostreoidea Familie:Ostreidae Slekt:Crassostrea Art: Crassostrea gigas 2.2 Habitat og levevis Det er dokumentert at stillehavsøsters kan ha et enormt reproduksjonspotensiale under gunstige forhold og en meget sterk vekst. Det er også dokumentert at stillehavsøstersen kan bli opp mot 30 år (Nehring 2006). I tillegg viser observasjoner at stillehavsøstersen både tåler å ligge tørt i flere timer eksponert for sollys, samt også fryse inn i is i perioder på flere uker. Dermed kan et fåtall skjell som kanskje ved en tilfeldighet er kommet til et område, raskt legge grunnlag for store populasjoner.
7 3. Utbredelse og bestandsutvikling 3.1 Utbredelse og bestandsutvikling i Europa Nederland, Tyskland og Danmark har hatt betydelige bestander av stillehavsøsters i mange år (Bodvin et al 2010, Kristensen, P.S. & Pihl, N.J. 2008). I 2007 fant en for første gang større bestander i Sverige (Wrange, A-L.2008). Her er det nå registrert tettheter på >400 stk/m² mens det i Wadden Sea er registrert >1.000 stk/m² (bilde 1). Det er observert stillehavsøsters helt ned til 6 m dyp på den svenske vestkyst (C. Nyberg, pers.med.). Bilde 1. Wadden Sea, 1.000/m² (Foto: A. Markert) 3.2 Utbredelse og bestandsutvikling i Norge I norske farvann er det foreløpig registrert opp mot 100 sikre lokaliteter for stillehavsøsters (Bodvin et al 2010, unpub. data). Stillehavsøsters er langs vår kyst primært observert fra middel vannstand og ned til ca 1,5 m dyp. Hovedmengden er imidlertid påvist i de øvre 50 cm. Det er derfor i liten grad observert interaksjoner mellom stillehavsøsters og flatøsters. Det er til nå observert tettheter på >30 skjell/m² (bilde 4). Det er ikke tidligere gjennomført systematiske registreringer av tetthet i Norge. I Sverige er det registrert tettheter på >400/m² og levende skjell ned på 6 m dyp og i Wadden Sea >1.000/m².
8 Bilde 2. Tetthetsmåling (Foto: Havforskningsinstituttet ). 4 Gjennomføring og resultater For å kunne legge opp en strategi for eventuelle tiltak, er det viktig å vite hvor raskt stillehavsøstersen vokser i våre farvann og hvor raskt den kan danne rev etter de første enkeltobservasjonene. Det ble derfor lagt opp til at tetthet, størrelse og utbredelse ble registrert på 8-10 utvalgte lokaliteter. Disse lokalitetene skal så følges opp hvert år som en early warning for videre bestandsutvikling (vekst og tetthet). Det er nå også etablert et nordisk nettverk der metodikk og prosessering av data standardiseres (Dolmer et al in prep). 4.1 Lokalitet Hui (Tønsbergfjorden, Vestfold) Bilde 3. Hui i Tønsbergfjorden (Foto Norge digital) Lokaliteten ble første gang besøkt i august 2008. Det ble da påvist en koloni på ca 500 individ (visuell estimering). Lokaliteten ble gjennbesøkt både i juni og i september 2010. Totalbestanden ble estimert til > 10.000 skjell, noe som gjør dette til den største, registrerte bestanden av stillehavsøsters i Norge. Registreringene i 2008 og juni 2010 var kun basert på en visuell vurdering av utbredelse og dødelighet samt telling av maks tetthet. I september ble det i tillegg til registrering av tetthet også gjennomført en sondering av omliggende område vha fridykking. Høyeste tetthet ble målt til 31 skjell/m². Det ble registrert antall, størrelse, art og levede/død i 18 m² (se fig. 1). I ytterkanten av området mot nord-vest ble det observert et relativt stort antall levende flatøsters på 1-4 m dyp(høyeste tetthet > 5 stk/m 2 ). Det betyr at denne lokaliteten er den største registrerte flatøsterslokaliteten i Vestfold.
9 Figur 1. Antall levende og døde skjell registrert (Fø=Flatøsters, Sø=Stillehavsøsters) 4.2 Lokalitet Hvasser Bilde 4. Røssundet på Hvasser-siden (Foto Norge digital/havforskningsinstituttet) Lokaliteten, som består av 2 parallelle, grunne sund, ble første gang besøkt i juni 2010. Det ble da registrert maksimal tetthet på 42 skjell/m 2. Det ble også gjort en visuell vurdering av utbredelse og dødelighet for stillehavsøstersen. Dødeligheten ble anslått til >80%. Lokaliteten ble så gjennbesøkt i september 2010. Da ble det gjennomført en kvantitativ kartlegging av tetthet, skjellstørrelse og dødelighet over hele lokaliteten (randomisert bruk av 1x1 m ramme). Maks tetthet ble registret til 30 skjell/m 2. Av spesielle observasjoner fant vi et lite området på 18-20 cm dyp i det innerste sundet med over 80% levende skjell. Figur 2. Antall flatøsters (Fø) og stillehavsøsters (Sø) registrert
10 4.3 Lokalitet Mågerøy Bilde 3. Mågerø syd (Foto: Norge digital/havforskningsinstituttet Lokaliteten ble første gang besøkt i 2008, da kun med en visuell karakterisering. Det ble da påvist flatøsters og stillehavsøsters på 0.5-1.5 m dyp. Det ble kun observert store skjell og alle var levende. I juni 2010 ble lokaliteten gjennbesøkt, men det ble fortsatt kun gjort visuelle observasjoner. Det var tilsynelatende ingen endringer i bestanden. I september 2010 ble det gjennomført en noe grundigere undersøkelse ved bruk av dykker (kun snorkling). Undersøkelsene viste at både stillehavsøstersen og flatøstersen ble funnet helt ned mot 1,5 m, men herfra og dypere var det en tett ålegresseng som gjorde det svært vanskelig å undersøke bunnen grundigere dypere ned. Selv om begge artene ble funnet helt ned, var det en tendens til at stillehavsøsteresen vokste grunnere enn flatøstersen. Det ble funnet en rekke svært store stillehavsøsters, den største målte 20 cm (se tab.1). Lokalitet Mågerøy Øvre dyp Nedre dyp Lengde Tetthet Stillehavsøsters 20 150 Store (10-20 cm) 0,5-1 pr kvm Alle lev Flatøsters 70 150 Store (> 10 cm) varierende Alle lev Tabell 1. Voksedyp, størrelse, tetthet og overlevelse for flatøsters og stillehavsøsters
11 4.4 Tromlingesundet Bilde 4. Tromlingesundet. Foto: Norge digital/havforskningsinstituttet Lokaliteten i Tromlingesundet ble første gang besøkt i 2008. Bestanden ble da vurdert til ca 1000 skjell. Da stasjonen ble gjennbesøkt i april 2010, var 50% av skjellene døde (fig. 3). Figur 3. Levende og døde flatøster (Fø) og stillehavsøsters (Sø) i Tromlingesundet april 2010 4.5 Hovekilen Bilde 5. Hovekilen. Foto: Norge digital/havforskningsinstituttet Lokaliteten i Hovekilen ble første gang registrert i 2008. Bestanden ble da anslått til noen hundre skjell. I april 2010 fant vi mye døde skjell. I juni var vi ute og merket 30 stk skjell med
12 pålimte aluminiumsmerker og merket lokaliteten med skilt om at forsøk pågår. I august var mer enn halvparten av de merkete skjellene forsvunnet. Det ble nesten ikke observert hverken levende eller døde skjell igjen på lokaliteten. Figur 4. Antall levende og døde flatøster (Fø) og stillehavsøsters (Sø) i Hovekilen april 2010 4.6 Nørrholmkilen Bilde 6. Nørrholmkilen. Foto: Norge digital/havforskningsinstituttet Nørrholmkilen ble første gang besøkt i 2008. Det er en relativt liten lokalitet, men med tettheter over 10 skjell/m 2. I tillegg er det også en liten, men tett bestand av flatøsters der, men på noe større dyp (ca 1 m). I april 2010 var ca 50% av stillehavsøstersen døde (fig. 5) og alle flatøstersene i den øvre 0,5 m. Ved senere besøk ble det funnet bare et fåtall levende stillehavsøsters.
Figur 5. Levende og døde flatøster (Fø) og stillehavsøsters (Sø) i Nørrholmkilen april 2010 13
14 4.7 Randesund Bilde 7. Randesund. Foto: Norge digital Lokaliteten ble besøkt i juni 2010 basert på tips fra publikum. Det ble funnet 50-100 skjell spredt over et stort område (dyp 10-100 cm). Det ble ikke gjennomført noen registreringer av tetthet, men lengde og bredde på 15 flatøsters og 15 stillehavsøsters ble målt og merket med metallmerker pålimt med supergel. De merkete skjellene ble samlet på en lokalitet og stedet ble merket med et skilt med teksten Ikke ta skjell - Forsøk pågår samt instituttets logo og kontaktperson. 4.8 Hurumneset Bilde 7. Randesund. Foto: Norge digital Lokaliteten ble første gang besøkt i 2009. Neset var da dekket av en stor blåskjellbanke med flere hundrede stillehavsøsters. Da lokaliteten ble gjennbesøkt i 2010, var hele blåskjellbanken skurt bort av isen. Det ble imidlertid funnet noen få skjell litt dypere.
15 Figur 5. Levende og døde flatøster (Fø) og stillehavsøsters (Sø) ved Hurumneset april 2010 4.9 Hallandspollen Bilde 8. Hallangspollen. Foto: Norge digital Hallandspollen ble første gang besøkt i 2009. Det ble da påvist en rekke lokaliteter med tetthet opp mot 10 stk/m 2 (visuell vurdering). Lokaliteten ble så gjennbesøkt i april 2010 (fig. 7). Figur 7. Levende og døde flatøster (Fø) og stillehavsøsters (Sø) i Hallangspollen april 2010
16 4.10 Tokt Østfold I juni 2010 ble det gjennomført et østerstokt i Østfold fra Moss til Kråkerøy i Fredrikstad. Formålet med toktet var primært å kartlegge flatøsters, men det ble også registrert en rekke mindre lokaliteter for stillehavsøsters. I tillegg ble det i forlengelsen av samme tokt gjennomført en detaljkartlegging av stillehavsøsters i Vestfold på oppdrag for Vestfold fylkeskommune. Det ble påvist nye 10 lokaliteter i Østfold. Den største lokaliteten, et grunt sund på sørsiden av den lille øya Skjærehallen ved Hankøsundet, inneholdt i størrelsesorden tusen skjell med en maksmal tetthet på 5-10 skjell/m 2. Dybden var maks 0,5 m og bunnen besto i hovedsak av levende blåskjell. Imidlertid var de fleste stillehavsøstersene døde. Det var ikke mulig å få gjennomført registreringer da blåskjellene hvilte på et bunnløst lag av mudder. Bilde 9. Hankøsundet. 5 Oppsummering Det er nå etablert datasett fra mer enn 10 lokaliteter. På grunn av den kalde vinteren 2009/2010, er en rekke av de lokaliteter som har hatt store bestander av stillehavsøsters i dag nesten uten skjell. Dette gir et svært spennende utgangspunkt for å følge med i hvor lang tid det går før bestandene er tilbake i normal tilstand. Imidlertid bør en i større grad søke å følge opp bestander i Rogaland og Hordaland, da disse blir påvirket av kalde vintre i langst mindre grad enn lokalitetene på Skagerrakkysten. Samarbeidet og datautvekslingen med de nordiske kollegene vil bli videreført i 2011.
17
18 Referanser: Bodvin, T., Norling, P., Anke Weber Smit, W.A., Jelmert, A og Oug, E. (2010). Mulige effekter av etablering av stillehavsøsters (C. gigas) i Norge. DN-utredning 1-2010, 19 s. Bodvin, T., Moy, F., Norling, P. & Jelmert, A. (2010). Winter mortality of Ostrea edulis and Crassostrea gigas Some observations from the southern coast of Norway. Poster EMBS 45, 23-27 August, 2010, School of Life Sciences, Heriot-Watt University, Edinburgh Dolmer, P., Strand, Å, Holm, M.W., Holm, T., Davids, J., Blanda, E., Hansen, B.W., Christensen, H.T., Nielsen, P., Lindegarth, S, Nyberg, C, Norling, P., Bodvin, T., Jelmert, A., Moy, F., Jensen, L.F. & Vismann, B. (in prep). Population control of the invasive Pacific oyster (Crassostrea gigas Thunberg) in microtidal areas: impact of an ice winter. Kristensen, P.S. & Pihl, N.J. 2008. Blåmuslinge- og stillehavsøstersbestanden i det danske Vadehav efteråret 2007. DTU Aqua-rapport nr. 181-08, ISBN: 978-87-7481-064-3 Nehring, S. (2006): NOBANIS Invasive Alien Species Fact Sheet Crassostrea gigas. From: Online Database of the North European and Baltic Network on Invasive Alien Species - NOBANIS www.nobanis.org, 11.09.2009. Wrange, A.L.,Valero, J., Harkestad, L.S., Strand, Ø., Lindegarth, S., Christensen, H.T., Dolmer, P., Kristensen, P.S. og Mortensen, S. (2010). Massive settlements of the Pacific oyster, Crassostrea gigas, in Scandinavia. Biological Invasions, 12 (5):1145-1152 (DOI : 10.1007/s10530-009-9535-z).