JON-ROAR BJØRKVOLD MUSISK MODERNISERING. Et kritisk blikk på målstyring, makt og utdanningspolitikk

JON-ROAR BJØRKVOLD MUSISK MODERNISERING Et kritisk blikk på målstyring, makt og utdanningspolitikk ff Freidig Forlag as Oslo 2008

Forord: Debatt på nett Dette er et kapittel av Det Musiske Menneske som ble nyskrevet til 2005- utgaven. Det uttrykker og begrunner mye av den kritiske uro jeg kjente da jeg med virkning fra 1.august samme år tok avskjed som professor ved Universitetet i Oslo. Målstyring og makt margstjeler mer enn noen sinne norsk utdanning, like fra barnetrinnet til universitetsnivå. Med en lakonisk lederkommentar i Dagbladet (5.11.2007): Trange budsjetter, lammende rapporteringsplikt og gjennombyråkratisering av skoleverket tar på. Intet av dette snudde fra Clemet til Djupedal. Skuffelsen hos titusener gav seg utslag ved kommunevalget 2007. Skolepartiet SV ble halvert og Djupedal ble skiftet ut. Hva skjer nå? Jeg tar del i debatten ved nå å legge dette kapitlet ut på nett med håp om at det kan være med på å styrke muligheter for grunnleggende endringer i norsk utdanningspolitikk. Jeg klynger meg til Brecht: Ändere die Welt, sie braucht es! Dette er fra min side en del av et bredt nettløft. For på min hjemmeside har jeg også lagt ut avisdebatten om den såkalte Kvalitetsreformen. Sporene kan følges fra opptakten til min avskjed våren 2005 og fram til senhøsten 2007. Mange stemmer tar del, det er en polyfoni til å bli klok av. Klikk deg inn på freidig.no: Revolt og rabalder! Samtidig som jeg nå legger Musisk modernisering (ajourført og revidert) ut på nett, har jeg tatt dette kapitlet ut fra 2007-utgaven av Det Musiske Menneske. Jeg kjenner at det styrker denne bokas kjerne av noe tidløst allmenngyldig på tvers av mennesker, alder, språk og kulturer. Norske politikernavn kommer og går, men betydningen av barns skapende lek består. Fra fødsel til død: Sang er tidløst det første vi møter og det siste vi mister. Jeg synger altså er vi!

Innhold Forord: Debatt på nett! DEMOKRATIBRUDD... 1 Tyrannosaurus Rex... 2 Sånn er livet... 6 Fra Broen og den blå hesten til maktens estetikk... 8 Though this be madness, yet there is method in it... 11 Det glade vanvidd... 13 Keiserens nye Klæder... 17 Fra takt og tukt til rytme og jazz... 18 Subak... 21 Fra Hernes til Normann... 21 Kvalitetesutvalget og Kultur for læring... 23 Tilkopling og estesi... 26 Flyktighetens konstans... 28 Sobornost... 30 Synergi og emergens... 31 Imperiet kaller... 31 Blå hester på Helsfyr... 32 Mer Meyer... 33 Reformer på tverke... 35 SKOLE: ET INTERNASJONALT UTSYN: USA og No child left behind... 40 Synger Musene i danske og svenske skoler?... 43 Fra Gorbatsjov til Putin Russisk skole underveis... 45 MUSISK MODERNISERING ET NYTT KUF?... 49 Wow!... 51 God tur, skolepike... 51 Jon-Roar Bjørkvold in action... 53 Litteraturliste... 54 Navneregister... 57

Jon-Roar Bjørkvold. Foto: Radek Doupovec

DEMOKRATIBRUDD Spør igjen Tallrekken ler av oss og vil forklare alt. Den har kjever av jern og tenner som det klirrer i. Vi spør og vi spør og tallene svarer men ikke om fiolinene eller om lykken mellom to armer. Da hoster det på skjermen: uklart spørsmål. Spør igjen. Rolf Jacobsen Autoritære mennesker spør ikke. De har svarene. Autoritære mennesker lytter ikke. De hører bare sin egen stemme. Autoritære mennesker beveges ikke av fioliner. Makt over andre er deres glede. Slike mennesker har det myldret av på alle nivåer opp gjennom historien, i familiekretsen, på skolen og ledelsen av land. På nasjonsnivå har fargesjatteringene vært både brune, svarte og røde. Det nye nå er at disse autoritære menneskene har fått fritt spillerom med demokratiet som skalkeskjul og valg hvert fjerde år som folkelig alibi. Redskapene er kraftige, vi kjenner dem alle som våre egne: Internett, gigasterke datamaskiner, videokameraer, mobiltelefoner en verden av elektroniske spor. Ikke rart at Orwell til tider kan nikke fra sin grav: «Hva var det jeg sa!» Nå er det mange i utdannings-norge som kjenner seg avmektiggjort av Makta. Hvem skal nå reise seg i klasserommet, slik Artie West gjorde det i «Blackboard Jungle» og si fra om at nok er nok for tusener på tusener av oss. Lederen i Utdanningsforbundet? Eller må det igjen tenåringer til? 1

Tyrannosaurus Rex I nyere tids norske utdanningspolitikk het det autoritære mennesket Gudmund Hernes.* Han var demokratibruddgründeren. I norsk skolehistorie vil han neppe ruve som betydelig. Men han har utrettet betydelig skade, som først nå for alvor er i ferd med å vise seg: svekkelse av lærerstanden. Flere og flere resignerer, mange slutter før tiden. Svekkelse av skolens faglige nivå er en ubønnhørlig konsekvens (PISAundersøkelsen 2004). Slik formulerte Hernes seg om sin rolle i den skolereformprosessen han selv ledet på 1990-tallet:... For en tro gir ett folk. Det er tankene som må løftes og uniformeres om nasjonene skal holdes sammen.... Vi skal drive nasjonsbygging og trenger da en fastere, en felles basis. Troens grunn.... Det som oppløses av en naturlig infrastruktur må vi bøte på ved å påvirke personlighetsstrukturen. Basis er vrang. Vi får ta det igjen ved å forme overbygningen.... Skal vi sikre den rette tro, må læren være ens. Altså trenger vi læreplaner.... Altså trenger vi godkjenningsordninger oppsatt etter kongelig befaling. Og i denne sak gjelder som bekjent: Kongen det er meg! (Zahl, 1999). Statsrettslig er et utsagn som dette uangripelig. Vedtak blir fattet av «Kongen i statsråd». Og Hernes var utdanningsstatsråd. Men menneskelig sett og statsråder er også mennesker er utsagnet forkastelig. Det oser av retorisk arroganse og et udemokratisk sinnelag. Hybris var de gamle grekeres navn på denne type autoritært overmot, i de klassiske tragediene førte det til ledernes fall. Men dette utsagnet er ikke bare maktretorisk symptomatisk. Det er også skolefaglig interessant. Hernes er organisasjonssosiolog av profesjon. På dette feltet er han sikkert briljant. Men han vet åpenbart mindre om barns læring. Basis er ikke «vrang» basis er tvert imot rett. Det er i det enkelte musiske menneske og dets ressurser at læringens kilde ligger. «Å påvirke personlighetsstrukturen» for å «bøte på» basis blir å overkjøre barnet og stoppe kilden, et vrengebilde på nødvendigheten av «tilpasset opplæring». Som vi vet har maktstudier vært et av Gudmund Hernes spesialfelter like fra 1970-tallet. Det viser seg at han tidlig framstod som utålmodig på maktens vegne. Demokratiet var simpethen i veien for maktpolitisk handling. Slik taler maktideologen Gudmund Hernes: Folk er ikke kompetente slik oppfatningen av den suverene velger forutsetter de er irrasjonelle, fordomsfulle, uvitende og autoritære. Trusselen mot demokratiet kommer fra demokratiet (Hernes 1978, i Trippestad 2003). * Hernes tok kraftig til motmæle da jeg angrep hans utdanningspolitikk i en Aftenpostenkronikk 6.5.05. Klikk deg inn på «Revolt og Rabalder» på freidig.no. 2

Konklusjonen var klar: Demokrati svekker makt. Altså må makt styrkes ved svekkelse av demokratiet. «Demokratisk realisme» ble introdusert, et stykke ideologisk arvegods fra USA og sosiologen Walter Lippmann (Trippestad 2003). Så da 1970-tallets maktutreder ble 1990-tallets utdanningsminister, ville han ha sving på sakene. «Demokratisk realisme», dvs. brudd med demokratiet, ble en maktpolitisk basis for gjennomføring av utdanningsreformer i stor stil. Om «demokratisk realisme» handler om et rent internt norsk fenomen? På ingen måte. Avleggere finnes i resten av Norden, på det kontinentale Europa (EU) og i USA. Den påfølgende kritiske diskusjon skulle derfor ha også internasjonal relevans. Verden har sett, og ser, mange Herneser. Norge sliter for tiden med demokratiske realister på mange nivåer og felter og langt utover utdanningssektoren, naturligvis. Saksbehandlere og førstekonsulenter, statsekretærer og ministre de er pålagt å håndheve hva Hernes satte i gang. «Jeg gjør bare min embetsplikt, jeg følger bare jobbinstruksen,» er svaret når protestene kommer. Hørt det før? Det mest bekymringsfulle er at departementene sentralt arbeider med Hernes-modellen som redskap. Praktisk, ja visst. Det blir mulig å få saker effektivt igjennom, det er jo politikk å omsette beslutning til handling og resultat. Men det er også politikkens mål å respektere og lytte til demokratiske prosesser, hva folk flest mener, vet og føler, også mellom valgene. Slik det nå fortoner seg, drives det i altfor mange tilfelle et politisk råkjør mot folk og yrkesgrupper, langt utover en demokratisk promillegrense. Et Jernbaneverket her, et NSB der, et Avinor her, et helse-norge både her og der (Hernes rakk, som vi vet, å bli helseminister også før han måtte gi seg). Delmål og visjonsmål, kollektivmål og strategimål, synergi og verdiskaping retorikken er hemningsløs, folk henger ikke med og blir syke av det. «Demokratisk realisme» har sin pris. Men det kan ikke ha undergraving av demokratiet som pris. Hernesismens grunntanke er at massenes «irrajonelle, fordomsfulle og uvitende» stemmer og meninger må bringes under kontroll av en vitenskapelig elite om politisk endring skal kunne finne sted. Oversatt til norsk skolepolitikk: Utdanningsminister Hernes var eliten, lærerne var den «irrajonelle, fordomsfulle og uvitende» massen. Trekk en: Lærerne måtte vingestekkes, deres demokratiske handlingsrom måtte begrenses om reform av skolen skulle være mulig å gjennomføre. Lærerrådet, der lærerne hadde vært med på å bestemme hva skolen deres skulle være, ble ut fra en slik tankegang logisk nok fratatt ansvar og myndighet. Konsekvens? Lærerne, særlig på videregå- 3

endetrinnet, har de siste årene blitt stadig mer maktesløse på egen arbeidsplass. Et samlende, dynamisk miljø, faglig og sosialt, er med ett politisk grep effektivt punktert. Trekk to: Toppen av skolebyråkratiet måtte reorganiseres, for Hernes trengte dyktige og lojale medkontrollører av pågående reformprosesser. Dermed avviklet han en tradisjonsrik institusjon i norsk skolehistorie skoledirektørembedet. Her hadde det opp gjennom årene sittet mange med lang fartstid som lærere i skolestua. Nå ble alle med ett håndgrep sagt opp, stillingene fristilt og utlyst som undervisningsdirektørstillinger. Mange av skoledirektørene mistet jobbene sine, nye folk med sterkere akademisk-administrativ bakgrunn ble foretrukket. Avslutningseremonien fant sted 23. - 24. juni 1992. Jeg var invitert av vertskapsfylket Vest-Agder, ved skoledirektør Torleiv Vaksvik, til å holde avslutningsforedraget og kunne følge reaksjonene ringside. (Hernes holdt åpningsforedraget, han var gått da jeg kom.) Det var en ganske brutal historie. Flere gråt. Trekk tre: Delegert «kongemakt» ble gitt til rektorer i et maktstrategisk rollebytte, helt i tråd med den «demokratiske realismens» teori: Fra Reform 94 av var ikke lenger skolens rektor lærernes representant med primær lojalitet til sitt lærerkollegium. Rektor fikk isteden rollen som arbeidsgivers forlengede arm, med primær lojalitet til toppen. Kommandolinjen var nå etablert fra minister til utdanningsdirektør til rektor, med enveis hierarkisk meldeplikt oppover. Mange rektorer kjenner i dag en splittet lojalitet som sliter dem ned. Og noen trives. Ennå gjenstår en mektig motstander fagforeningene. Rundt om i arbedislivet prøver man nå å svekke dem også, fra område til område. Outsourcing, omorganisering til stiftelser og aksjeselskap, delprivatisering, konkurranseutsetting det er mange veier. Kristin Clemet foretok i 2004 et sjakktrekk i beste demokratisk realismeånd. Med et par kjappe grep overførte hun lærerne fra stat til kommune med fristilling av alle opparbeidede rettigheter som konsekvens. «Hva med ansiennitetsregler, lønnsfastsettelser og arbeidstidsavtaler?» Lærere landet rundt fryktet det verste. Vi kunne se det på fjernsynet: Lederen av Utdanningsforbundet vaklet ut av forhandlingsrommet da lange runder med motparten var over: «Vi klarte det denne gangen.» Men hva med neste gang, etter kanskje fire nye år med demokratiske realister? Prosessens ironi er åpenbar. Hernes satt som forsker i Fafo, fagforeningenes egen forskningsorganisasjon, da han meislet ut tidens maktpolitiske grunnstrategi. En setning på skolens engelskpensum melder seg med ny mening: «I have nourished a viper at my bosom» «Jeg har næret et slange ved mitt bryst.» 4

Etter drøyt ti års taushet kommer nå en vond uro til overflaten (Dagsavisen, 26.11.2004): REKTORER FØLER SEG KNEBLET AV KOMMUNEN Halvparten av skolelederne i Oslo og Akershus tør ikke uttale seg til media på grunn av strenge lojalitetskrav fra arbeidsgiver. Frykt for refs, oppsigelse og reduserte karrieremuligheter forhindrer svært mange offentlige ansatte fra å delta i debatter, sier jusprofessor (Jakhelln, JRB). Undersøkelsen ble utført av Norsk Redaktørforening blant skoleledere i Oslo og Akershus og baserte seg på 168 innkomne svar. I Dagsavisens oppslag, en reportasje fra et seminar om ytringsfrihet og lojalitet i skolen, heter det videre: Det bekrefter inntrykket av at det ikke er en åpen kultur innad i skoleverket i Oslo, sier lederen i Utdanningsforbundet i Oslo, Berit Eliassen til Dagsavisen... Mange skoleledere frykter reprimander fra overordnede hvis de uttaler seg. Jeg vet om flere som er blitt innkalt til samtaler etter uttalelser i media, sier Eliassen... Mange har også en redsel for å få negativt stempel på egen skole, fortsetter hun. Hvordan en slik situasjon tynger skolens drift og barnas læringsmiljø kan her bare anes. En splittet lojalitet, der rektor er skviset mellom overordnet myndighet, sitt eget lærerpersonale og elevenes beste, må skade alle veier. Gudmund Hernes, prestesønnen, nøyde seg imidlertid ikke bare med Kongen som (for-)bilde når han la fram sine visjoner om et Norge samlet til ett skolerike. Også Gud og Pontoppidan hørte med i hans påkallelser, ja, vittige tunger påstod at han ofte svarte med «Gud Her» når han tok telefonen på sitt statsrådkontor. «Gud Her» som forkortelse for Gudmund Hernes, selvfølgelig. Kjappe menn trenger kjappe signaturer. Noen linjer fra Gunnar Reiss Andersens dikt «Norsk Freske» melder seg i pennen som hernesk visjon: Av havet springer som troll av esken det store Norge, den lange fresken.... Her står det altså et faktum billedet! Her står det altså som Hernes ville det.... 5

en naken vår under isbjørnskrud, et Skole-Norge signeret Gud! Det holdt bare ikke. Mange regimer har prøvd overstyring. Hernes tenkte «nasjonal fellesskapskultur» som skolens grunn. Men han stolte ikke på lærerne som nasjonens kulturbærere og bommet. For uten frihet og tillit, ingen levende læringskultur. Umyndiggjøres læreren, trues skolen som læringsarena. Hans nasjonale prosjekt forvitrer nå i læreres mistillit, fordi han aldri forsto at basis ikke er «vrang», men rett. Men Hernes var ikke bare politisk potent. Han var også rask, så rask av høringsfrister fort ble fiktive i reformprosessen. «To indre og vekk me n!» Det var en del av umyndiggjøringsprosessen. Og mange var det som ble overkjørt underveis (Koritzinsky: Pedagogikk og politikk i L97, Oslo 2000). For ridd av «mistillitens sosiologi» (Trippestad 2003) stolte Hernes i bunn og grunn ikke på noen andre enn seg selv. Dialogpolitikk var aldri Hernes favorittøvelse. Han var monologens mann, den allmektige i egne øyne. Kontrollen og regien skulle være hans, som den «demokratiske realismens» første og siste bud. En gang var jeg med på at Hernes mistet både allmakt, kontroll og regi. Historien forandret lite, men forteller mye om mentalitet: Sånn er livet Det var NRK-journalisten Øystein Rakkenes som hadde konseptet. Han ville ha Gudmund Hernes, skolereformatoren, og meg, Hernes-kritiker, sammen i studio til debatt. Dette var i mai 1993, det var ennå tid til å snu, reformen skulle ikke iverksettes før i august året etter: Reform 94. Men Hernes «hadde ikke tid.» Rakkenes hadde i forkant lenge prøvd å få til dette møtet mellom oss. Om ikke statsråden hadde tid til å komme i studio? Dato kunne han velge selv. Hva med opptak? En sen kveld? En tidlig morgen? Midt på dagen? Kort sagt: Når som helst? «For Bjørkvold har sagt seg villig til å stille til debatt når som helst,» forsikret Rakkenes. Men nei, Hernes hadde uansett ikke tid. I over to uker hadde Rakkenes prøvd, forgjeves. Så, 6. mai 1993 gikk vi i studio uten Hernes, Øystein Rakkenes og jeg. Vi hadde en halv time av «Sånn er livet»-sendinga til å kommentere Reform 94- planene til Gudmund Hernes. Slik var programlederens intro, han var nok en smule forbannet over at Hernes til de grader hadde gjort seg umulig overfor NRK på et meget viktig tema for landet: «Vil regjeringa kneble norsk ungdom ein gong for alle og gjennomføre Reform 94, den store skolereformen som etter planen skal tre i 6

kraft frå neste år i august? Statsråden for undervisning og skolesaker rettar no dødsstøtet mot dei estetiske faga!» Så slapp Øystein Rakkenes meg løs med en grunnleggende musisk kritikk av Reform 94-planene til Gudmund Hernes. Ikke er jeg skåren for tungebånd og ikke er jeg tom for temperatur. I mer enn 25 minutter fikk jeg gå solo, med Øystein Rakkenes som fyrbøter. Så sa Øystein Rakkenes (han hadde et snev av Vestlands-Fanden i blikket akkurat da): «Kva meiner så fagstatsråden i dette spørsmålet, Gudmund Hernes, sjøl? Vil han at desse faga, dei estetiske altså, skal forsvinne fra skolekartet?» Det ble dørgende stille i studio, lenge, lenge. Jeg så forbløffet på Øystein Rakkenes, dette hadde han ikke sagt noe om at han ville gjøre. At Hernes ikke var i studio og heller ikke fantes i opptak, visste jo ikke lytterne, de fikk nå bare den rungende stillheten ut i eteren. Og det handlet om et par hundre tusen lyttere, dette skjedde nemlig like før overgangen til tre radiokanaler. NRK hadde sendingsmonopol. Siden, når jeg har fortalt om dette suverene radiostuntet til Øystein Rakkenes, har jeg sagt at stillheten som fylte studio måtte ha vart minst et halvt minutt. Nå har jeg spilt gjennom et opptak av programmet og tatt tiden. Det varte bare i fem sekunder. Men virkningen var voldsom, fem sekunder kjentes ut som en ladet evighet. Så brøt Rakkenes stillheten: «Ja, det ble stille. Og det er nettopp det som er problemet. Vi har faktisk i to veker prøvd å få ein kommentar frå Hernes i denne saka. Men han har diverre ikkje tid til å gi oss ein kommentar. Så kva statsråden meiner, er framleis uvisst.» Med denne avslutningsreplikken flyttet så «Sånn er livet»-sendinga seg til et innslag fra Fagerborg videregående skole i Oslo, der tegning, form og farge, musikk og dans i flere tiår hadde preget generasjoner av elever. Med Børre Ørbæk som musisk drivkraft i særklasse skulle nå denne tradisjonen fjernes fra Hernes-kartet. Da hendte det, vi hadde knapt rukket å gå ut fra studio. Det var iltelefon til programlederen, statsråden ville ha Rakkenes i tale. Prompte! Jeg lar Øystein Rakkenes selv fortelle, slik han skrev til meg om dette i et brev et par uker senere: Hernes var på tråden umiddelbart etterpå, for å imøtegå en del av påstandene i programmet. Jeg kunne ikke dy meg for å spørre om hvordan han hadde hatt tid til å lytte til oss... «han skulle jo være på møte hele formiddagen.» En brydd statsråd forklarte da at han «tilfeldigvis» hadde fått ryddet litt tid til radiolytting. Hernes var nå så ivrig på å komme til orde at han gjerne ville, ja, han forlangte å komme på lufta neste dag, iallfall neste uke, når som helst. Men da måtte jeg dessverre takke nei og la på røret. NRK er en selvstendig institusjon. 7

Gudmund Hernes avslørt seg selv. En genitiv-finesse fra skolens tysktimer slår meg, det kalles absolutt genitiv: «Er kehrte unverrichteter Sache zurück»: «Han måtte snu med uforrettet sak.» For én gangs skyld. Sånn er livet. Absolutt. Fra «Broen og den blå hesten» til maktens estetikk Musisk motstand fra mange hold mot Reform 94 må ha gjort et visst inntrykk på Gudmund Hernes. Det var iallfall vanskelig å tolke det annerledes. For året etter, i 1995, forelå «Broen og den blå hesten», en «handlingsplan for styrking av dei estetiske faga og kulturdimensjonen i grunnskolen.» Utgitt «i fellesskap av Kulturdepartementet og Kyrkjeutdannings- og forskingsdepartementet.» «I fellesskap»? Jeg hadde selv, i møter med kulturminister Åse Kleveland, registrert at Hernes hadde avvist «innblanding» i Reform 94 fra Kulturdepartementets side. Og nå var altså en «innblanding» likevel skjedd. Et politisk samarbeid mellom kulturminister og utdanningsminister var åpenbart kommet i stand. Med bruk av den blå hesten som kultursymbol og endog med Helder Camaras bønn som motto på tittelsiden. Jeg ble forbløffet, jeg hadde jo ikke hatt den minste anelse om at «Broen» var på vei. Og jeg tenkte: Åse Kleveland må ha gjort en god jobb. I mitt stille sinn tok jeg også av meg hatten for Gudmund Hernes for dette innspillet. «Det er aldri for sent å snu, verken for den ene eller for den andre.» Tenkte jeg. I denne handlingsplanen formulerte de to statsrådene tanken om brobygging mellom skole- og kultur-norge, om styrking av «samarbeidet mellom grunnskolen, nærmiljøet og kunst- og kulturinstitusjonene.» «Skole er kultur,» samstemte de. «Hernes er på rett kjøl igjen, han er blitt en skolens kulturvenn. Sånn er livet!«trodde jeg. Inntil jeg leste Trippestads analyse av Hernes reformstrategier. Jeg hadde ikke sett Hernes tett nok i kortene (hvem har vel det?). Det viser seg at også Hernes tenkning om kultur, fra «Broen» til den generelle delen av L97 med all dens estetiske praktutfoldelse i språkog bildebruk er knyttet opp mot den «demokratiske realismen». Men nå handlet det ikke om målstyringstukt. Nå handlet det om å spille med på denne irrasjonelle massens irrasjonelle smak, for å forføre folk til føyelighet, så å si, Hernes selv uttrykker seg presist om dette i en artikkel fra 1990 som han kalte «Maktens estetikk»: 8

Men snarere enn å se på makt som slu kalkyle, kan man se på makt som å komme i sine følelsers vold. Og disse følelser har sin egen logikk og sine særegne virkemidler, enten det er for å få hjertet til å slå raskere, tapperheten til å vokse i brystet eller motsatt, det er for å få gemyttene til å falle til ro og sinnet til å dempes eller motet til å synke. Nærmer man seg maktutøvelse slik eksistensielt, vil man vite at å utøve makt ikke så mye står om spillteori som spill på følelser. Makt er ikke den kalde beregning, men å bevege sinnene og sette følelser i sving.... Det betyr at maktutøvelse har sin egen regi og sin dramaturgi. Det slående er at maktutøvelsen også trekker på de kognitive dypstrukturene for makt (Hernes 1990, s. 15, 16). L97 er med andre ord regissert fra pathos til logos, fra emosjonelt frieri (generell del) som psykologisk overgang til rasjonell styring (fagplandel). Et forbilde skimtes: Johan Sebastian Bach. Lytt til den mest berømte av alle hans preludier og fuger, den i d-moll (BWV 656), mens dette leses: I Bachs musikk tas hele spennet av musikalsk retorikk i bruk, i Guds navn (in nomine Dei). Fra den gnistrende orgel-toccataens hemningsløse pathos, improvisatorisk og følelsesmessig stormende, til den påfølgende fugens lovmessige logos, matematisk glassklar i sin tematiske behandling. Dette var en kolossal reise gjennom sinnets irrganger, fra følelsessjokk til lutret tro. Med Bach selv på orgelkrakken må det ha gitt svimlende gjenklanger av musikk under Leipzig-katedralens kuppel. Omgitt av en slik musikk måtte mennesket bøye seg inn under argumentenes musikalske imperativ og knelende erkjenne: Credo! Jeg tror! (Bjørkvold, 1996, s. 19). Hernes forbilde var neppe Bach. Men Nordahl Rolfsens lesebok beundret han: Det store med Nordahl Rolfsens lesebok var... at den gav... klangbunn felles for flere ætteledd av nordmenn. Boken var en institusjon, den formet på lang vei hva det vil si å være norsk et assosiasjonsfellesskap over grupper og generasjoner (Hernes, 1991: Synspunkter på lærebøker og forlag, s.7, i Trippestad 2003, s. 314). Og han følger opp fire år senere. «Assosiasjonsfellesskaps»-ideen fastholdes, nå utvidet til også å gjelde andre av kulturens uttrykksfelter: En nasjons språk, litteratur og historie gir folket et assosiasjonsfellesskap, et fellesskap som spenner og skal spenne over grupper av generasjoner.... Formidlingen av norsk språk og litteratur bør også knyttes til andre formidlingsformer som bilde, musikk og kunst (Hernes 1995, «Sentralpilaren», i Liv Bliksrud & Vigdis Ystad, 1996, red.: Norskfaget fra førskole til forskning). 9

Gudmund Hernes er en begavet mann, mer tenkende, talefør og skrivefør enn mange. Så var heller ikke regi og dramaturgi i L97 nok for ham. Han tro også til som forfatter. Den generelle delen av L97 er ført i pennen av ministeren selv, hevdes det. Språket flyter og varmer. Tilfanget av bilder fra kunsthistorien er vakkert og raust. Her er det ikke spart på noe. Det er et sterkt preludium til fagplandelens fuge. Hva er så forskjellen mellom Nordahl Rolfsens lesebok og Hernes L97, generell del? Forskjellen er musisk. Nordahl Rolfsen laget sin lesebok for å glede og berike, med tro på sine leseres evner. Han var demokrat. Han ville oppdra, men ikke med makt og list. Mange ble hørt. Han var lærer. Dyktig på sitt felt. Han har høstet tillit og begeistring i generasjoner nå. Gudmund Hernes laget sin læringsbok, L97, for å styre og kontrollere, med mistro til sine leseres evner. Han var autokrat. Han ville oppdra med makt og list. Ingen ble hørt. Han var politiker. Dyktig på sitt felt. Han har høstet motstand og mistillit i mange år nå. Folk er en uregjerlig flokk, det har Hernes helt sikkert rett i. Selv åpne diktaturer har slitt, det vet vi fra historien. Bertolt Brecht var eksempelvis rimelig syrlig etter 17. juni-oppstanden i DDRs Berlin i 1953: Etter 17. juni-oppstanden lot forfatterforeningens sekretær utdele flyveblad i Stalin Allé hvor man kunne lese at folket hadde forspilt regjeringens tillit og at det bare ved dobbelt arbeid kunne gjenvinne den. Ville det da ikke være enklere at regjeringen oppløste folket og valgte et annet? Så realistisk vil «den demokratiske realismen» neppe noen gang bli. I arbeiderbevegelsen er sangtradisjonen sterk, det kjenner jeg fra en egen oppvekst som formet meg. Faren min elsket «Vi bygger landet», særlig refrenget. Den sangen var et glansnummer i koret hans, «Arbeidsmann». Russisk melodi, tekst av Arne Paasche Aasen. Hernes har sikkert sunget denne sangen sammen med sine partikamerater mangfoldige ganger. Men, forunderlig nok, uten å ha fattet rekkevidden av sangens kjerne, der den ellers griper tak i folk i huggende moll: «Vi er de tusener som bygger landet.» 10

Though this be madness, yet there is method in it Gudmund Hernes er ute, men likevel med. Maktyre målstyrere myldrer i dag i hele utdanningssystemet, fra barnehage og skole til høgskoler og universiteter. Og tydeligere enn før roper de ikke bare «kontroll», men også «modernisering» og «økonomi». Epidemien er internasjonal. EU viser vei, Norge følger etter, slett ikke sjelden som det flinkeste landet i klassen. Og mange i landet lider. Hernes innførte målstyring av skole-norge. Iverksetting av den «demokratiske realismen» skulle sikres. Han ville ha de «irrajonelle, fordomsfulle og uvitende» massene under kontroll, hele kommandoveien fra statsrådstolen til skolepulten. Det var ikke nok at lærerne var fratatt sitt lærerråd, skoledirektører sparket og at rektorrollen var snudd. Hvert ledd i kjeden måtte underkastes en kommando gitt fra oven, med rapporteringsplikt og lojalitetsansvar oppover. Slik ble det formulert fra hans Kirke- undervisnings- og forskningsdepartement: Målstyring krever at overordnet myndighet formulerer, formidler målene nedover i systemet og analyserer resultatene. Departementet må legge forholdene administrativt og ressursmessig til rette slik at en kan nå målene. Oppfølging og resultatvurdering av virksomhet i underliggende organer blir en viktig del av styringen (St. melding nr. 37, 1990-91, s. 15-16). Utdannings-Norges møte- og evalueringsbyråkrati har siden den gang vært i voldsom vekst. Byråkrati og skjemavelde har svulmet opp, møter tar tid fra fag, rapporter tar tid fra elever, alt i større og større grad. Jeg refererer i fleng fra dokumenter som lærere nå druknes i på videregåendetrinnet: læringsdelmål, metodekompetanse, læringskompetanse, taksonomisk nivå, ideenes læreplan, den formelle læreplanen, den oppfatta lærerplanen, den iverksatte læreplanen, den skjulte lærerplanen og holdningsmål, sluttkompetanse, opplevelsesmål, sammenheng mellom læreplanmål, hovedmomenter, læringsmål og arbeidsplaner, styringsdokumenter, ressursheftedag. Bramfritt siteres det fra Shakespeares Hamlet som ingressmotto i et 19 siders dokument om «tekstbygnad», en vurderingsveiledning for moderne B- og C-språk skriftlig (fra eksamenssekretariatet 1999): «Though this be madness, yet there is method in it» (Polonius). Er dette drepende selvironisk? Eller er det tale om skjult systemkritikk fra en skolebyråkrat med engelsk hovedfag som rister på hodet og ikke orker mer!? Egil Børre Johnsen, en av landets fremste kjennere og formidlere av 11

norsk språk i skolen, evaluerer målstyringsretorikerne. Det handler her om norsknivået til Utdanningsdepartementets nåværende skolekontrollører: En alminnelig begavet og alminnelig følsom lærer må før eller siden reagere med personlig schizofreni i en eller annen form. Hvis denne sykdommen får lov til fortsatt å hente næring fra stormannsgale reformplaner og tusenvis av daglig feilstavede, håpløst formulerte skriv fra sentrale og lokale myndigheter, da finnes det snart bare en tenkelig rolle igjen som vi kan forsvare. Det er opprørerens (Johnsen 1999, s. 108, 109). Det skremmende er bare at mange av «de alminnelig begavede» og «alminnelig følsomme» lærerne ikke reagerer med opprør, men tvert imot med resignasjon. Lærere er i ferd med å bli byråkratisk dekonstruert (Slagstad 1998). De har i betydelig grad blitt svekket i sine roller som kulturbærere med faglig svekkelse av skolen som en alvorlig konsekvens. For når lærerne resignerer, rammes elevene. Jeg møtte en av disse lærerne tilfeldig på et legekontor, hun var i sin tid min eldste datters klasseforstander: Hei, Jon-Roar. Gøy å høre datteren din på radio! Hun lærte mye av deg, da, vet du. Til sommeren er det slutt med skole for mitt vedkommende. Å? Ja, vi bare fyller ut papirer. Det er ingen som bryr seg om hva som skjer i klasserommet lenger. Altfor mange føler det slik. En lektor med livslang fartstid i en videregående Oslo-skole, Aud Hverven, tok bladet fra munnen i en aviskronikk. Hennes analyse er et viktig innspill i debatten, en advarsel om at et rødt lys nå blinker. Det smaker av Artie West og «Blackboard Jungle», forever young: AVSKJED MED EN SKOLE STYRT AV «BESSERWISSERE» OG DERES LAKEIER Jeg er utdannet lektor... Med noen avbrekk har jeg jobbet i skoleverket siden 1968... de siste 13 årene på allmennfaglig studieretning. Nå har jeg gått av med AFP. Hvorfor?... Jeg har alltid elsket yrket mitt.... Jeg slutter i frustrasjon over å bli dirigert, overstyrt og manipulert med av «besserwisserne» på Læringssenteret (nå Direktoratet for utdanning) og deres lakeier, av å måtte utføre stadig nye oppgaver som oppleves meningsløse og kontrollerende. Det jeg husker best fra mine første år som lærer, er den grenseløse tilliten og friheten lærerne fikk, både fra en usedvanlig klok, romslig og vidsynt rektor og fra skolemyndighetene generelt.... Jeg er overbevist om at de foran- 12

dringene som springer naturlig ut fra behov nedenfra, er viktigere enn et hav av direktiver ovenfra.... Den detaljestyring og alle de strukturelle og pedagogiske forandringene vi med aksellerende fart er blitt utsatt for siste årene, har vært med på å tappe mange lærere for krefter og entusiasme.... De er lei av rektorer som danser etter læringssenterets eller lokalpolitikernes pipe, av ikke å bli hørt, av de endeløse forandringene, av mangelen på respekt, av mistilliten de stadig møter. Jeg har i mitt yrkesliv opplevd at rektorene fra å være de fremste bak likemenn er blitt arbeidsgivernes håndlangere.... Resultatet for lærerne er voluminøse faglærerrapporter (som ikke forteller noe om kvaliteten på undervisningen), rigide arbeidstidsavtaler, utvidet tilstedeværelsesplikt, et utall av obligatoriske møter og et oppkomme av mer eller mindre meningsfylte spørreundersøkelser, som skal dokumentere at de gjør jobben sin.... Mange blir syke. Mange blir uføretrygdet. Mange førtidspensjonerer seg. Enda flere misunner de som har oppnådd den retten. Det er et alvorlig sykdomstegn at majoriteten av lærerne forlater skolen i en gjennomsnittsalder av 58 år!... I tillegg har skolebyråkratene utviklet en nytale, som forsterker avstanden mellom dem og lærerne og øker frustrasjonen, med ekle ord og uttrykk som for eksempel helhetlig kompetanse, kompetanseutvikling, endringskompetanse, kvalitetstid, kvalitetssikring, evalueringssituasjon, utviklingssamtale, eierforhold, fokusområde, resultatorientert, sluttprodukt, måloppnåelse og entreprenørskap. Jeg har ofte hatt følelsen av å jobbe i en surrealistisk, fremmedgjort verden, der normale, fornuftige mennesker ikke passer inn. Det siste påfunnet på min skole før ferien var å forandre ordet heldagsprøve til evalueringsdag (Aftenposten 12.12.2004). Og en norsklektor påkaller i stigende fortvilelse sin salige Ibsen: «Tar De arbeidsgleden fra en gjennomsnittslærer, så tar De skolelykken fra ham med det samme.» Det finnes også de rektorer som sier stopp. Aftenposten fulgte opp Hverven-kronikken med et førstesideoppslag et par dager senere om en frustrert rektor: «Han ble lei myndighetenes direktiver, eksperimentering og papirmølle og startet skofirma i stedet.» Selv fikk jeg en minneverdig telefon fra en rektor på en videregående skole i Moss, like etter Skilpaddens Sang var utkommet i 1998: «Jeg samlet hele kollegiet og alle elevene i gymsalen, leste «Russefest og delmål», la fra meg boka, og sa: «Dette vil jeg ikke mer. Jeg slutter!» Det glade vannvidd Omorganiserte, detaljkontrollerte, byråkratiserte, institusjonstvangssammenslåtte og desillusjonerte virrer nå altfor mange rundt i et utdanningssystem der de kjenner seg reelt maktesløse slik intensjonen maktpolitisk og målstyringspolitisk var. Men med sykdom og førtidspensjonering som konsekvens, slik intensjonen vel neppe var. Sykdomsfraværet på min egen gamle arbeidsplass, Universitetet i Oslo, som nå 13

er i gang med å innføre «kvalitetsreformen», økte med 25% fra 2003 til 2004 (Universitas 25.10.2004). Energiunderskudd, demokratiunderskuddets sanne søster, registreres i neste runde på et stadig mer belastet, statlig sosialbudsjett. Det siste pålegget HF-ansatte ved UiO fikk seg forelagt før julefreden senket seg 2004, var et nytt, ekstremt evalueringskontrollsystem (ja, ordet er langt og umulig). «Det glade vannvidd» var grasrotas reaksjon. Her er et lite glimt. Lay out-oppsettet sier i seg selv sitt i all sin hierarkiske Ordnung muss sein-estetikk, her gjengitt i original: Kvalitetssikring Evaluering Emne Underveisevaluering Periodisk evaluering Program Førstesemesterevaluering Undeveisevaluering Periodisk evaluering Rapportering Institutt Årsrapport Program Årsrapport Tilsynssensor Oppgaver Honorar Fakultet Årsrapport Rapport 2003-2004 For hvert av disse punktene følger så «retningslinjer», like hierakisk satt opp og med tillhørende under-underkommentarer. Dokumentet avsluttes med «Kontakt UiO Help.» Men hvem trenger «Help»? De som har pønsket ut slikt som dette, eller ansatte og studenter, som utsettes for slikt som dette? Men et universitet kan ikke utsettes for slikt som dette uten at det går radikalt utover, ja kvalitet. For denne type nidkjært konrollerende skjemavelde tar knekken på enhver kvalitetsflyt i all undervisning. Og det mens de virkelige «kvalitetsøyeblikkene» i undervisningen der en tanke formuleres slik at et auditorium brått fylles med intellektuell nerve og entusiasme befinner seg i en ganske annen verden: den musisk menneskelige. 14

Norske avisspalter har de siste årene vært fylt av utdanningsdebatt.* Her kom også universitetsfolk til orde. Ingen våget å stoppe dem, tross kommandolinjer og målstyringstukt. Men lenger ned i systemet er det lettere å tråkke på folk, hvis de viser «sivil ulydighet» og sier fra. En ansatt i SFO, skolefritidsordningen, våget å protestere offentlig, ikke på egne vegne, men på vegne av barna. Oslo kommune svarte med tjenestepåtale og varsel om oppsigelse. Høsten 2004, etter fire års hekseprosess, ble mannen endelig tatt i forsvar av så vel Aftenposten på lederplass som av sivilombudsmann, jusprofessorer og rettsvesen. Det får være grenser, selv for målstyringsregimets kommandokrav om absolutt lydighet. Tall og skjemaer er bastante størrelser, de kan skråsikkert styre så vel teller som tellet med sin tilsynelatende entydighet. 1960- og 70-tallets positivismekritikk med Hans Skjervheim i spissen hadde en tøff nok motstander i naturvitenskapenes dokumentasjonskrav til humaniora. Dagens motstander er enda tøffere. Vår tids «New public management» har kraftige datamaskiner til rådighet, der kan tall og statistikker lynhurtig produseres. Faren er bare at datamaskinen som redskap kan beruse til svak tenkning og sviktende analyse. Reliabilitet (at noe er presist målt) og validitet (at noe angår saken) er ikke helt det samme. Lykketreffet i et klasserom kan aldri tallfestes. Men det finnes likevel, som pedagogisk gull. Jeg fristes til et russisk tilbakeblikk: I daværende Leningrad hadde Sovjet-myndighetene omgjort den mektige Kazan-katedralen ved byens hovedgate, Nevskij Prospekt, til «museum for religion og ateisme». Inne i museet hang det et kjempebilde av Jurij Gagarin, verdens første menneske i verdensrommet, han svevde der ute blant galaksene. Bildet var ledsaget av følgende tekst: «Jurij Gagarin møtte ikke Gud.» Det ultimate, sovjetiske anti-gudsbevis. Thorbjørn Jagland tok, som ledende norsk politiker, til motmæle mot kontrollbyråkratiets lammelse av skoleverket. «Snu pyramidene!» var Jaglands utfordring i en aviskronikk. Han ville, i god sosialdemokratisk ånd, få en slutt på partikamerat Hernes byråkratiske enevelde og gi «gølvet» tilbake en demokratisk råderett over egen arbeidsplass. (At en pyramide snudd på hodet blir balanserende på en tynn spiss og ikke på et bredt fundament, er en annen sak. Budskapet var viktig selv om metaforen var svak.): * På min hjemmeside freidig.no har jeg dokumentert avisdebatten om den såkalte kvalitetsreformen fra jeg tok avskjed som professor i 2005 og fram til senhøsten 2007. Klikk deg inn på «Revolt og Rabalder» på freidig.no. 15

SNU PYRAMIDENE I skolesektoren er det 18 kontrollinstanser fra den enkelte skole og opp til departementet. Hvor mye ressurser og kreativitet går ikke tapt på veien? Hvor mange feildisponeringer blir ikke gjort ute lokalt fordi de må tilpasse seg et regelverk som er likt for hele landet? (Dagbladet, 29.9.99). Men Jagland, med all sin partiinnflytelse, reagerte for sent. For høyt der oppe i departementet satt ikke lenger Hernes. Der satt nå Jon Lilletun i skolestatsrådstolen. Mjøs-utvalgets «Frihet med ansvar» fra 2000 var klart Normann-inspirert: økonomisk effektivisering av universitetene, stykkprisfinansiering, omlegging av gradsystemer, nedkorting av studielengde, byråkratiske kontrollsystemer: «Kvalitetsreformen» var underveis! Det er for øvrig interessant å notere at Hernes var Gro Harlem Brundtlands mann, aldri Jaglands, som regjeringskollega. To vitenskapelig orienterte politikere legen og makt/organisasjonssosiologen fant hverandre i et rasjonelt-operasjonelt tandem rundt regjeringsbordet. Statsminister Jagland (fra oktober 1996 til oktober 1997) hadde på sin side Reidar Sandal som utdanningsminister. De færreste husker ham. Ikke så rart. Hernes hadde lagt hele løpet. L97 s generelle del ble påbegynt og skrevet ferdig allerede i 1992-93. Fagplanene for grunnskolen, videregående opplæring og voksenopplæring ble så utmeislet med hard Hernes-hånd. De ble publisert da Hernes var i ferd med å avvikle som Gros helseminister, høsten 1996. Helse-Norge skulle målstyres fra regjering til rectum. Trond Giske som skolestatsråd prøvde å friskmelde skolen. Lønnspolitisk lyktes han med mye, men hans «FRISK»-program fra mai 2000 nådde aldri fram, målstyringsregimet samstemte muligens for dårlig med Giskes visjoner: F: Fleksibilitet R: Rettferdighet I: Intensitet S: Skaperkraft K: Kvalitet Så skjemaer fylles stadig ut og samles inn fra nivå til nivå og sendes stadig oppover i målstyringspyramiden. Kolonner blir tall, grafikk og kurver, datamaskiner løper løpsk og produserer gigastatistikk en masse.... Men ikke om fiolinene eller om lykken mellom to armer i et klasserom. Da hoster det på skjermen: Uklart spørsmål. Spør igjen. 16