HR-2002-00879a - Rt-2003-293 - UTV-2003-497

of 8 HR-2002-00879a - Rt-2003-293 - UTV-2003-497 INSTANS: Høyesterett - Dom. DATO: 2003-03-04 PUBLISERT: HR-2002-00879a - Rt-2003-293 - UTV-2003-497 STIKKORD: Skatterett. Selskapsrett. Skattefradrag. SAMMENDRAG: Saken gjaldt spørsmålet om et eiendomsselskap hadde opphørt med næringen slik at rett til fradrag for tidligere underskudd var falt bort, jf skatteloven av 1911 53 første ledd 4. punktum. På bakgrunn av en helhetsvurdering der det ble lagt vekt på selskapets formål, kunne Høyesteretts flertall ikke se at selskapet hadde opphørt. Dissens 4-1. SAKSGANG: Bergen byrett 01-0517 - Gulating lagmannsrett LG-2001-2175 A/01 - Høyesterett HR-2002-00879, sivil sak, anke. PARTER: Staten v/ Hordaland fylkesskattekontor (advokat Rolf Bech-Sørensen) mot Skålevik Eiendomsselskap AS (advokat Per Erland - til prøve). FORFATTER: Rieber-Mohn, Utgård, Lund, Aasland. Dissens: Mitsem. (1) Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder spørsmålet om et eiendomsselskap har rett til fradrag for tidligere underskudd i næring, nærmere bestemt om retten er bortfalt fordi den skattepliktige har opphørt med næringen, jf. skatteloven av 1911 53 første ledds fjerde punktum. (2) Skålevik Eiendomsselskap AS, heretter stort sett kalt selskapet, har sin opprinnelse i P. Larsen Møbelforretning AS, som ble stiftet i 1965 og drev flere møbelforretninger, dels fra egne eiendommer, og dels fra leide lokaler. I 1981 ble driften av møbelforretningene skilt ut fra selskapet i et 100% eiet datterselskap. Selskapet beholdt eiendommene og driften av dem under navnet P. Larsen Eiendomsselskap AS. I 1999 fikk selskapet det navn det har i dag. (3) Fra 1981 konsentrerte selskapet driften om utleie av næringseiendommer - dels utleie av egne eiendommer og dels fremleie av forretningslokaler. Selskapet solgte sine eiendommer i 1989 da datterselskapet, som drev møbelforretningene, gikk konkurs. (4) Fra 1989 satt selskapet med to fremleiekontrakter, som knyttet seg til to forretningslokaler selskapet hadde leiet i Engen 14 i Bergen. Det ene lokalet var på 1100m 2 og det andre på 420m 2. I begynnelsen av 1995 avviklet selskapet den av kontraktene som gjaldt det største arealet, og i februar/mars 1996 ble den andre avviklet. Også hovedleieavtalen ble avviklet. Det er opplyst i saken at årsaken var lav fortjenestemargin og høy risiko. (5) I slutten av 1995 ervervet Bergen Eiendom Invest AS 72,4% av aksjene i selskapet. Den nye hovedaksjonæren, som var 100% eiet av Lennart Wallman, er et eiendoms- og investeringsselskap som er eier eller medeier i forretningseiendommer på til sammen ca. 45.000m 2 i Bergenområdet. I 1997 økte Bergen Eiendom Invest AS sin eierandel i selskapet til 90,47%, og i 1998 til nær 100%. (6) Fra slutten av 1995 og til våren 1996 ble det på vegne av selskapet undersøkt mulige kjøp av forretningseiendommer i Bergen. To bud ble avgitt, men ingen kjøp kom i stand før selskapet i 1997 kjøpte to eierseksjoner i Skålevikveien 60 på til sammen 1 300m 2 og startet utleie av

of 8 disse. Hjemmelsinnehaver og selger var formelt Eiendom & Finans AS, men etter det opplyste var det i realiteten Bergen Eiendom Invest AS som hadde overtatt eiendommen og var den egentlige selger. Kjøpesummen var 1 million kroner, og kjøpet ble i første omgang finansiert ved lån fra morselskapet Bergen Eiendom Invest AS. (7) I hele perioden 1981-1999 var det ingen ansatte i selskapet, men det er opplyst at styre og aksjonærer arbeidet for dette. Styret, regnskapsfører og revisor var de samme gjennom hele perioden. (8) Selskapet hadde fra tidligere inntektsår fremførbare underskudd på til sammen 4.715.100 kroner, hvorav 1.389.100 kroner refererte seg til 1988, 3.235.200 kroner til 1991, 61.600 kroner til 1996 og 29.200 kroner til 1997. For å kunne nyttiggjøre seg fremførbare underskudd ble selskapet derfor i 1998 tilført et konsernbidrag på 2.623.300 kroner og i 1999 et konsernbidrag på 2.083.890 kroner. (9) Spørsmålet om fremføring av underskudd var avskåret på grunn av opphør av næring, ble tatt opp av Bergen ligningskontor i brev til selskapet 22. februar 2000. Det resulterte i ligningsnemndas vedtak av 5. januar 2001 med endring av ligningen for inntektsåret 1998, slik at fradrag for underskudd før 1997 ble nektet, og inntekten forhøyet med 2.564.200 kroner. Fra ligningsnemndas vedtak hitsettes: «Når selskapet i siste del av 1996 står uten eiendommer og uten leiekontrakter har det ikke lenger mulighet for å fortsette eller ta opp igjen samme næring. I selskapet finnes det ikke igjen driftsmidler, ansatte, rettigheter eller annet som gjør at samme næring kan fortsette. At selskapet har et styre som har planer om å anskaffe nye innsatsfaktorer som kan danne grunnlag for gjenopptakelse av næringsdrift, skaper ikke den nødvendige sammenhengen til den opphørte næringen.» (10) Ligningsnemndas vedtak ble ikke påklaget. Det ble fulgt opp med vedtak av ligningskontoret for inntektsåret 1999, idet fradrag med 2.121.700 kroner for tidligere års underskudd ble nektet, og inntekten forhøyet tilsvarende. (11) Selskapet brakte ligningsvedtakene inn for Bergen byrett, som 4. oktober 2001 avsa dom med slik slutning: «Staten ved Hordaland Fylkesskattekontor frifinnes. 1. 2. Skålevik Eiendomsselskap AS betaler saksomkostninger til Staten ved Hordaland Fylkesskattekontor med kr 45.480,- innen to uker fra forkynnelsen av dommen.» (12) For byretten anførte staten først og fremst at fremleie av Engen 14 og utleie av seksjonene i Skålevikveien 60 skatterettslig var to særskilte næringer, og at den førstnevnte opphørte i februar/mars 1996. Byretten sluttet seg til dette synspunkt. (13) Selskapet anket til lagmannsretten, som 15. april 2002 avsa dom ( LG-2001-2175) med slik slutning: «Vedtak av Bergen Ligningsnemnd av 5. januar 2001 om endring av ligningen for 1998 for 1. Skålevik Eiendomsselskap AS oppheves. 2. Ligningen av Skålevik Eiendomsselskap for 1999 oppheves. 3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom skal staten betale til Skålevik Eiendomsselskap AS til dekning av saksomkostninger for byretten og lagmannsretten 95.955 - nittifemtusennihundreogfemtifem - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente, for tiden 12 - tolv - prosent pr. år, fra forfall til betaling skjer.»

of 8 (14) Lagmannsretten la til grunn at selskapets samlede virksomhet må anses å ha utgjort én næring, og at næringen ikke uten videre kunne anses opphørt om selskapet på et tidspunkt ble stående uten noe å leie ut, hvis det skjedde som ledd i den samlede forretningsvirksomhet, og arbeidet fortsatte med å skaffe nye objekter for utleie eller fremleie. Etter lagmannsrettens syn fortsatte den totale virksomhet i selskapet ved at man arbeidet med å finne egnede lokaler, enten ved kjøp eller leie, med sikte på videre utleie. Noe opphør i næring hadde således ikke funnet sted. (15) Staten ved Hordaland fylkesskattekontor har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Til bruk for Høyesterett er det innhentet skriftlige erklæringer fra partsrepresentanten Lennart Wallman, som fra 1999 er styreformann i selskapet, og fra vitnet Tom H. Larsen, tidligere styreformann og medeier. Forklaringene nyanserer faktum på noen punkter, men saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser. (16) Ankende part - Staten v/ Hordaland fylkesskattekontor - har i korthet anført: (17) Lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig når den kom til at næringen ikke opphørte i februar/mars 1996, da den siste hovedleieavtalen og den siste fremleiekontrakten ble avviklet. Hvorvidt det er skjedd opphør av næring i skatterettslig forstand, må bero på en helhetsvurdering, der særlig tre forhold får betydning i denne saken. Det er for det første situasjonen i selskapet i februar/mars 1996. Det er dernest den manglende kontinuitet mellom virksomheten frem til dette tidspunktet og kjøpet og utleien i 1997 av seksjonene i Skålevikveien 60. Og endelig er det spørsmål om den fremgangsmåte som er fulgt i denne saken, er i samsvar med formålet med reglene om fradrag for tidligere års underskudd i næring. (18) Det skjedde en gradvis nedtrapping av virksomheten i selskapet til all inntektsbringende næring opphørte i februar/mars 1996. Etter at selskapet fra 1995 sto igjen med sin eneste leieog fremleiekontrakt vedrørende 420m 2 i Engen 14, var man nær den nedre grense for hva som kan kalles næringsvirksomhet i skatterettslig forstand. Den leting etter nye prosjekter som varte fra slutten av 1995 til høsten 1996, var ikke en aktivitet som hindrer opphør. Budene på to av eiendommene ble for øvrig inngitt av Wallman uten at det er opplyst at han opptrådte på vegne av selskapet. (19) Etter februar/mars 1996 var det heller ingen inntektsstrøm gjennom selskapet, og det lå praktisk talt ingen verdier igjen der. Det var ingen ansatte i virksomheten, og utad var det ingen aktivitet. (20) Ervervet av to eierseksjoner i Skålevikveien 60 og utleie av disse høsten 1997, gir ikke kontinuitet til tidligere virksomhet. Ingen aktiva fra selskapet ble benyttet til dette ervervet, som representerte noe nytt. Ervervet skjedde direkte fra morselskapet og hadde heller ikke noe å gjøre med den leting etter nye prosjekter som fant sted i 1995-1996. (21) En underskuddsfremføring i dette tilfellet vil dessuten være i strid med fradragsrettens formål, som i første rekke er å sikre at fradragene kommer det skattesubjekt til gode som reelt sett har hatt underskuddene. I realiteten er det Bergen Eiendom Invest AS som gjennom konsernbidragene til selskapet oppnår en skattefordel. (22) Ankende part har lagt ned slik påstand: «Staten v/ Hordaland fylkesskattekontor frifinnes. 1. 2. Staten v/ Hordaland fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for alle instanser med forfall 2 uker fra forkynnelse av Høyesteretts dom med tillegg av den alminnelige

of 8 forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven 3 første ledd første punktum, for tiden 12 prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.» (23) Ankemotparten - Skålevik Eiendomsselskap AS - har i hovedsak anført: (24) Ligningsmyndighetene har lagt til grunn at det var næringsvirksomhet i selskapet til februar/mars 1996. Det må ligge fast også ved sakens behandling i Høyesterett. (25) Selskapet har i samsvar med sitt vedtektsbestemte formål drevet én sammenhengende virksomhet. I denne virksomhet inngår kjøp og leie av forretningseiendommer og utleie og fremleie av disse. Også leting etter nye eiendommer for leie eller kjøp inngår i virksomheten. På denne bakgrunn har selskapet i denne sak vært i en kontinuerlig virksomhet - også i letefasen etter februar/mars 1996. Letingen startet for øvrig før dette tidspunkt - i slutten av 1995 - da selskapet ubestridt drev næringsvirksomhet. Denne virksomheten har verken subjektivt eller objektivt vært endelig avsluttet. (26) Det må være klart at de bud Wallman ga på to eiendommer i 1996, skjedde i samråd med selskapets styre og på vegne av selskapet. (27) Det er heller ikke riktig at selskapet ikke objektivt sett var egnet til å bringe overskudd. Det var positive driftsresultater i selskapet både i 1994-1995 og i 1998-1999. (28) Det er også uriktig at underskuddsfremføringen med fradrag i konsernbidragene er i strid med formålet med fradragsretten. Det er en fullt ut lovlig skattemessig tilpasning å utnytte fradragsretten i konsernbidrag, som selskapet har gjort det i denne sak. (29) Aksjeoppkjøpene til Bergen Eiendom Invest AS skjedde gradvis og over flere år. Og det ble nedlagt et betydelig arbeid for å skaffe ny virksomhet til selskapet lenge før det var spørsmål om å gjøre fradrag for underskudd i konsernbidrag. Det har ingen betydning at det nå viser seg at det var Bergen Eiendom Invest AS som var den reelle selger av Skålevikveien 60 til selskapet. Lennart Wallman var en betydelig aksjeeier også i Eiendom & Finans AS, som man frem til saksforberedelsen for Høyesterett har betraktet som selger. Det har aldri vært reist spørsmål om det skjedde en feilprising ved dette salget. (30) Ankemotparten har lagt ned slik påstand: «Gulating lagmannsretts domsslutning i sak nr. 01-02175 A/02 pkt. 1 som gjelder 1. inntektsåret 1998 stadfestes. 2. Gulating lagmannsretts domsslutning i sak nr. 01-02175 A/02 pkt. 2 som gjelder inntektsåret 1999 stadfestes. 3. Staten v/ Hordaland fylkesskattekontor dømmes til å betale sakens omkostninger for behandlingen i Bergen byrett, Gulating lagmannsrett og Norges Høyesterett med forfall 2 uker etter forkynnelse av Norges Høyesteretts dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrentelovens 3, 1. ledd, første punktum, for tiden 12% årlig rente fra forfall til betaling skjer.» (31) Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. (32) Den bestemmelse som kommer til anvendelse i saken er 53 første ledds fjerde punktum i skatteloven av 1911, som lyder slik: «Adgangen til å kreve fradrag for tidligere underskudd i næring faller bort når den skattepliktige nedlegger eller på annen måte opphører med næringen, derunder når han

of 8 overdrar den til andre.» (33) Bestemmelsen er videreført i 14-6 annet ledd i skatteloven av 1999. (34) Jeg nevner at det er lovens alternativ «på annen måte opphører med næringen» som er lagt til grunn av ligningsmyndighetene i saken, og som saksforholdet skal prøves mot. (35) Innledningsvis bemerkes at ligningsmyndighetene i sine vedtak la til grunn at det var næringsvirksomhet i selskapet til «en gang i 1996». Senere er det klarlagt at tidspunktet for avvikling av den siste kontrakten vedrørende Engen 14 var i februar/mars 1996. Selv om det skjedde en nedtrapping av virksomheten frem mot dette tidspunkt, og den siste kontrakten bare gjaldt fremleie av et forretningslokale på 420m 2, må det således legges til grunn at det skatterettslig sett ble utøvet næringsvirksomhet iallfall til februar/mars 1996. Spørsmålet i saken blir om virksomheten da opphørte, eller om den ble videreført til erverv i 1997 av to eierseksjoner i Skålevikveien 60, som deretter ble leiet ut. (36) Jeg er enig med den ankende part i at svaret på dette spørsmålet beror på en helhetsvurdering. Sentralt ved denne vurderingen blir selskapets situasjon i begynnelsen av 1996. Økonomisk var selskapet da langt nede, og frem til 1997 var selskapet praktisk talt uten midler. Det vesentligste aktivum var selskapets fordring på tidligere aksjonær og styreformann Tom H. Larsen, som etter det opplyste ikke var i stand til å innfri gjelden. Det var ingen kontantstrøm gjennom selskapet, og slik sett ingen økonomisk aktivitet. (37) Etter min mening blir det imidlertid for snevert utelukkende å se på selskapets utvikling frem mot avviklingen av leieforholdet til Engen 14 og selskapets regnskaper etter februar/mars 1996. Det er uomtvistet i saken at selskapets formål var å erverve næringseiendommer ved kjøp eller leie og deretter leie dem ut igjen. I samsvar med dette formålet begynte selskapet mot slutten av 1995, da også ligningsmyndighetene la til grunn at selskapet drev næringsvirksomhet, å vurdere nye eiendomsprosjekter og innledet i den forbindelse forhandlinger med sikte på erverv av en forretningseiendom på ca. 1400m 2. Denne letingen etter nye prosjekter tok til samtidig med at Bergen Eiendom Invest AS kjøpte 72,4% av aksjene i selskapet, i første rekke fra tidligere eiere fra familien Larsen. (38) Situasjonen ved årsskiftet 1995/1996 var altså den at selskapet fikk en ny og kapitalsterk hovedaksjonær, som ga det nødvendige økonomiske fundament for en periode med søk etter nye eiendomsprosjekter. Som nevnt var dette innenfor selskapets formål, og jeg har vanskelig for å se at det ikke dreide seg om reelle forsøk på å blåse nytt liv i selskapet. Jeg nevner at det var hovedaksjonæren, representert ved Lennart Wallman, og styreformann Tom H. Larsen som sammen arbeidet for å finne nye eiendomsprosjekter i 1995 og 1996. (39) Den nevnte eiendommen på ca. 1 400m 2, som disse vurderte fra slutten av 1995, ble det inngitt bud på i februar 1996. Budet ble undertegnet av Lennart Wallman alene. Men det må være klart at budet er gitt på vegne av og etter fullmakt fra Skålevik Eiendomsselskap AS. I denne letefasen arbeidet han også som nevnt med selskapets styreformann. Budet førte ikke til kjøp. (40) Våren 1996 vurderte selskapet kjøp av en annen forretningseiendom på 7500m 2, og bud ble inngitt sammen med et annet selskap sommeren 1996. Heller ikke her ble det kjøp. Høsten 1996 ble en tredje eiendom vurdert, men det kom ikke så langt som til bud. (41) I en protokoll fra et styremøte i selskapet 30. juni 1997, der Lennart Wallman var til stede som observatør, heter det:

of 8 «Styrets formann orienterte om eiendomsprosjekter det har vært arbeidet med i 1996 og våren 1997. Han kunne informere styret om at man i løpet av kort tid så ut til å kunne erverve en eiendom i Skålevik. Han redegjorde deretter for prosjektet og fikk styrets tilslutning til å søke å sluttføre forhandlingene.» (42) Samlet sett viser denne letefasen etter min mening at selskapet etter februar/mars 1996 drev en virksomhet som var klart innenfor formålet med selskapet, og som opprettholder kontinuitet i utleievirksomheten frem til ervervet av Skålevikveien 60 høsten 1997. (43) Ut fra selskapets formål kan det ikke legges til grunn at det var en annen og ny virksomhet som fortsatte etter februar/mars 1996. Dersom Bergen Eiendom Invest AS og Lennart Wallman ikke var kommet inn i bildet i slutten av 1995, og de tidligere eiere hadde fått lånetilsagn for å kunne gjennomføre den letefasen som jeg har beskrevet, kunne det neppe ha vært reist spørsmål om opphør av virksomheten etter februar/mars 1996. I utgangspunktet kan ikke situasjonen bli annerledes ved at det er kommet inn en ny hovedaksjonær med økonomisk rygg til å finansiere eventuelle kjøp på vegne av selskapet. Og dersom leieforholdet vedrørende de 420m 2 i Engen 14 hadde vedvart til kjøpet av seksjonene i Skålevikveien 60, og omstendighetene for øvrig var de samme, ville heller ikke opphør foreligge. Det ville da være uten betydning at det i virkeligheten var Wallmans heleide selskap som solgte egen eiendom på kreditt til Skålevik Eiendomsselskap AS og senere ytet konsernbidrag som tidligere underskudd kunne gå til fradrag i. Jeg har vanskelig for å se at situasjonen kan bli annerledes ved at kontinuiteten fra februar/mars 1996 ivaretas ved reell leting etter nye eiendomsprosjekter og ikke ved bibehold av leiekontrakten i Engen 14. (44) Jeg erkjenner imidlertid at situasjonen er spesiell ved at Bergen Eiendom Invest AS etter hvert har ervervet bortimot samtlige aksjer i Skålevik Eiendomsselskap AS, og har utnyttet de fremførbare underskuddene i selskapet til å unngå beskatning av inntekter overført som konsernbidrag til selskapet. Det er et formål bak regelen i 53 første ledds fjerde punktum at retten til å gjøre fradrag for underskudd ikke skal komme en annen skattyter til gode enn den som har hatt underskuddene, jf. Ot.prp.nr.11 (1957) side 24 og Frederik Zimmer, Lærebok i skatterett, 4. utg., side 379. Men verken ligningsvedtakene eller statens prosedyre for byrett, lagmannsrett eller Høyesterett har bygget på en gjennomskjæringsbetraktning. Slik denne saken ligger an, kan jeg ikke se at retten av eget tiltak kan ta opp et grunnlag som ikke har vært påberopt, og som i tilfelle måtte konsentrere seg om andre sider ved faktum enn det som var grunnlaget for ligningsvedtakene og statens prosedyre. (45) Jeg finner etter dette ikke grunn til å gå inn på disse spørsmål. (46) Anken har ikke ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålslovens 180 første ledd pålegges staten å erstatte Skålevik Eiendomsselskap AS' saksomkostninger for Høyesterett. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningene. Etter dette tilkjennes ankemotparten saksomkostninger for Høyesterett med i alt 82 408 kroner inklusive merverdiavgift, hvorav 74.000 kroner er salær. Det er krevet alminnelig rente etter forsinkelsesrentelovens 3 første ledds første punktum. (47) Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/ Hordaland fylkesskattekontor til Skålevik Eiendomsselskap AS 82.408 - åttitotusenfirehundreogåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrentelovens 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

of 8 (48) Dommer Mitsem: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. (49) Eiendomsselskapets virksomhet dreide seg i hovedsak om å dekke datterselskapets behov for lokaler til dets møbelforretninger, ved utleie av lokaler i en større selveid forretningseiendom, den såkalte Gullgruven, og ved fremleie av lokaler andre steder i Bergen. De eneste eksterne leietagere eiendomsselskapet hadde, var til deler av Gullgruven. Etter at datterselskapet gikk konkurs i 1989, ble Gullgruven solgt, og fra 1990 besto virksomheten av fremleie av to lokaler i Engen 14 på til sammen 1520m 2, lokaler som fra 1981 var blitt fremleid til datterselskapet. Fra begynnelsen av 1995 til begynnelsen av 1996 ble kun det minste lokalet på 420m 2 fremleid. (50) Det leieforholdet som ble avviklet februar/mars 1996 var således kun en svært beskjeden videreføring av en mer omfattende virksomhet, som hadde vært nær knyttet til driften av datterselskapets møbelforretninger. Ved avslutningen lå virksomheten i beste fall ned mot grensen av det som kan karakteriseres som næringsvirksomhet. Som førstvoterende har pekt på, var det deretter ingen økonomisk aktivitet i selskapet, som også var uten driftsmidler eller andre nevneverdige aktiva. Foruten den verdiløse fordringen som førstvoterende har omtalt, dreide det seg ifølge 1996-regnskapet om bankinnskudd på ca. kr 3.000. For sammenhengens skyld nevner jeg at selskapets samlede gjeld oppgis til ca. kr 77.000. (51) Når selskapets næringsvirksomhet så tas opp igjen høsten 1997, skjer det ved at den nye hovedaksjonæren, Bergen Eiendom Invest AS, overdrar en eiendom det selv eide, og samtidig yter et lån for å finansiere hele kjøpesummen. Videre kjøpte Bergen Eiendom Invest AS flere aksjer i selskapet, slik at det kunne nyttiggjøre seg de fremførbare underskuddene gjennom konsernbidrag, hvilket synes å ha vært selskapets eneste mulige verdi. Hvorvidt det kun var skattemessige hensyn som lå bak disse transaksjonene, er det unødvendig å ta standpunkt til, og som førstvoterende peker på, er gjennomskjæring heller ikke påberopt fra statens side. (52) Den aktiviteten som ble utøvet for å finne nye prosjekter, kan etter mitt syn ikke tillegges avgjørende betydning i saken. Etter partenes felles faktafremstilling, dreide det seg om tre mulige prosjekter, som det ble arbeidet med frem til høsten 1996. Det avgjørende spørsmålet er om det som faktisk ble gjennomført høsten 1997 dreide seg om en ny næringsvirksomhet eller om en fortsettelse av den som ble drevet frem til januar/februar 1996. Dette vil, som førstvoterende peker på, avhenge av en helhetsvurdering. Her legger jeg ikke utslagsgivende vekt på tidsforløpet. Men når virksomheten starter opp igjen, skjer dette uten at det har foreligget noe i selskapet å bygge videre på, idet selskapet måtte karakteriseres som både «dødt» og «tomt». Jeg kan da vanskelig se det annerledes enn at selskapets næringsvirksomhet må ansees for å ha opphørt i 1996, slik også ligningsnemnda la til grunn. (53) Etter mitt syn er fremføringsretten for underskuddene avskåret, og jeg stemmer for å stadfeste byrettens dom. (54) Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande, dommar Rieber-Mohn. (55) Dommer Lund: Likeså. (56) Dommer Aasland: Likeså. (57) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

of 8 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/ Hordaland fylkesskattekontor til Skålevik Eiendomsselskap AS 82.408 - åttitotusenfirehundreogåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrentelovens 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.