ARBEIDSRETTEN DOM Avsagt: 20. november 2013 Saksnr.: 18/2013 Lnr.: 39/2013 Dommere: Tron Løkken Sundet Marit B. Frogner Eilert Stang Lund Tove Stangnes Lars Chr. Berge Kjell Bjørndalen Terje Solberg Saken gjelder: Tvist om forståelsen av Industrioverenskomsten 5.9.7 Landsorganisasjonen i Norge Advokat Silje Hassellund Solberg mot Næringslivets Hovedorganisasjon Advokat Silje Stadheim Almestrand
DOM (1) Saken gjelder forståelsen av Industrioverenskomsten 5.9.7 om korte velferdspermisjoner. Spørsmålet er om det foreligger rett til velferdspermisjon med lønn ved akutt sykdomstilfelle hos barn i hjemmet når arbeidstaker samtidig har rett til permisjon med omsorgspenger etter arbeidsmiljøloven og folketrygdloven. (2) Sakens tariffrettslige ramme (3) Industrioverenskomsten 2012 2014 er inngått mellom Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Norsk Industri på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Fellesforbundet på den andre siden. Overenskomsten 5.9 har bestemmelser om korte velferdspermisjoner. (4) Paragraf 5.9 første avsnitt og 5.9.7 lyder: «5.9 Korte velferdspermisjoner I tilslutning til Riksmeklerens forslag 1972 vedrørende likestilling når det gjelder korte velferdspermisjoner, skal det på alle bedrifter inngås avtaler om slike permisjoner. Med korte velferdspermisjoner etter nedstående regler menes permisjoner for nødvendig tid, inntil 1 dags varighet, betalt med ordinær lønn skal minst omfatte følgende tilfeller av velferdspermisjon: 5.9.7 Permisjon på grunn av akutt[e] sykdomstilfeller i hjemmet. Det siktes til akutte sykdomstilfeller i hjemmet, forutsatt at annen hjelp ikke kan skaffes, og arbeidstakerens tilstedeværelse i hjemmet er ubetinget nødvendig. Også her gjelder bestemmelsen om korte permisjoner for at arbeidstakeren skal kunne få ordnet seg på annen måte.» (5) Industrioverenskomsten er et resultat av en sammenslåing av flere overenskomster i 2012, herunder Verkstedsoverenskomsten. Den underliggende tvisten i saken var opprinnelig knyttet til forståelsen av Verkstedsoverenskomsten 2010 2012 5.5.7. Partene er enige om at den bestemmelsen er likelydende med 5.9.7 i Industrioverenskomsten. Det bemerkes at reglene om korte velferdspermisjoner stort sett er like i hele LO NHO-området. (6) Bakgrunnen for bestemmelsen om korte velferdspermisjoner var Riksmeglingsmannens forslag i 1972. Forslaget hadde slik ordlyd: «Korte velferdspermisjoner. Hovedorganisasjonene henviser til at praksis er uensartet når det gjelde de vilkår bedriften praktiserer ved korte velferdspermisjoner. Dessuten er vilkårene i stor utstrekning forskjellige for arbeidere og funksjonærer. Hovedorganisasjonene vil anbefale at det på den enkelte bedrift søkes gjennomført likestilling mellom arbeidere og funksjonærer på dette område.» - 2 -
(7) I informasjon fra Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i medlemsbladet Jern og Metallarbeideren fra tariffoppgjøret i 1972 heter det: «Likhetsproblematikken. I LO s krav til årets tariffoppgjør lå det en rekke krav om spørsmål som hadde med likhet på arbeidsplassen å gjøre. Disse spørsmål omfatter bl.a. lønn under sykdom, lønn under kortere velferdspermisjoner, lønn under militærtjeneste, sivilforsvaret o.l., lønn i forbindelse med offentlig ombud som domsmenn o.l. Korte velferdspermisjoner. Det var ikke mulig å få generelle regler når det gjelder tilpasningen av korte velferdsproblemer fordi det er så høyst ulike ordninger på de enkelte bedrifter. I bestemmelsen heter det imidlertid at hovedorganisasjonene vil anbefale at det på den enkelte bedrift søkes gjennomført likestilling mellom arbeidere og funksjonærer på dette område. Dette er et viktig spørsmål, og det er en utfordring til tillitsmennene på den enkelte bedrift å søke å få denne sak gjennomført. Det som ligger i bestemmelsen er at det skal gjennomføres likhet med hensyn til korte velferdspermisjoner, som kan omfatte legebesøk, besøk hos spesialister, kortere fravær ved sykdom i hjemmet o.l. Denne ordningen har vi også «betalt» for, idet dette punkt er belastet den økonomiske ramme med 0,47 pst. M.a.o. arbeidsgiverne kan ikke motsette seg at det tas opp forhandlinger og de skal medvirke til å finne en løsning på dette området.» (8) Bestemmelse om korte velferdspermisjoner ble første gang inntatt i Verkstedsoverenskomsten i 1974. Etter 4 første ledd skulle det på alle bedrifter inngås avtale om korte velferdspermisjoner. I innledningsavsnittet var det inntatt slik bestemmelse: «I tilslutning til Riksmeglingsmannens forslag av 1972 vedrørende likestilling mellom arbeidere og funksjonærer når det gjelder korte velferdspermisjoner, skal det på alle bedrifter inngås avtale om slike permisjoner.» (9) Avtaler om velferdspermisjon skulle minst omfatte rett til permisjon for deltakelse i begravelse, for behandling av lege eller tannlege, og ved akutte sykdomstilfeller i hjemmet. Paragraf 4 nr. 3 hadde slik ordlyd: «Permisjon på grunn av akutte sykdomstilfelle i hjemmet. Det siktes til akutte sykdomstilfelle i hjemmet forutsatt at annen hjelp, f. eks. husmorvikar, ikke kan skaffes, og arbeidstakerens tilstedeværelse i hjemmet er ubetinget nødvendig. Også her gjelder bestemmelsene om korte permisjoner for at arbeidstakeren skal kunne få ordnet seg på annen måte.» (10) I Norsk Arbeidsgiverforenings B-sirkulære nr. 40/1979 til samtlige bygningsfag og betongvarefabrikker ble det oversendt kommentarer til overenskomstens bestemmelser om korte velferdspermisjoner. I vedleggets punkt om akutte sykdomstilfeller i hjemmet heter det blant annet: «Akutt sykdom med den følge at den som normalt har tilsyn med f.eks. mindreårige barn er forhindret fra dette, innebærer normalt ikke rett for andre i samme husstand til kort velferdspermisjon. Dette fordi retten til velferdspermisjon her alene er knyttet til nødvendig omsorg av den akutt syke. Som det fremgår av avsnittet nedenfor, kan dog permisjon etter - 3 -
reglene i Arbeidsmiljølovens 33 A komme på tale. Men bemerk da at både den som normalt har omsorg for barn og barnet i såfall må være syke. Ved akutte sykdomstilfeller hos mindreårige barn (barn under 10 år) vil regelen i Arbeidsmiljølovens 33 A, komme til anvendelse. Som kjent har arbeidstagere med omsorg for mindreårige barn etter denne bestemmelse rett til inntil 10 permisjonsdager i kalenderåret for nødvendig tilsyn med syke barn. Retten bortfaller når arbeidstagerens ektefelle eller andre med omsorgsplikt kan dra omsorg for barnet. Legeerklæring som bekrefter barnets sykdom og eventuelt sykdommen til den som ellers har omsorg for barnet, kan forlanges fremlagt. Den lovbestemte rett til omsorgspermisjon ved mindreårige barns sykdom, innebærer normalt at korte velferdspermisjoner ikke blir aktuelt i disse tilfeller.» (11) Ved tariffrevisjonen i 2010 ble henvisningen til «f. eks. husmorvikar» fjernet. Partene er enige om at dette ikke innebar noen realitetsendring. For øvrig har bestemmelsen om akutte sykdomstilfeller vært uendret siden 1974. (12) Rett til lovfestet permisjon og syke-/omsorgspenger ved fravær på grunn av sykt barn (13) Arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr. 4 fikk med virkning fra 1. januar 1978 ny 33 A om rett til fri ved barns sykdom. Etter bestemmelsen hadde arbeidstaker med omsorg for barn under 10 år rett til permisjon for nødvendig tilsyn med barnet. Permisjonsretten var begrenset til 10 dager. (14) Rett til sykepenger når arbeidstaker hadde permisjon på grunn av barns sykdom etter arbeidsmiljøloven 33 A ble gjennomført fra 1. juli 1978 ved ny 3-22 i folketrygdloven av 17. juni 1966 nr. 12. Arbeidsgiver pliktet med enkelte unntak å betale sykepenger under permisjonen. Grunnen til at bestemmelsen om rett til sykepenger trådte i kraft etter arbeidsmiljølovens bestemmelse om rett til permisjon, var gjennomføringen av sykepengereformen i 1978. (15) Reglene om rett til fri ved barns sykdom har over tid blitt utvidet for å bedre rettighetene til arbeidstaker. Arbeidsmiljøloven 12-9 har regler om rett til permisjon ved barns eller barnepassers sykdom. Første ledd lyder: «Arbeidstaker som har omsorg for barn har rett til permisjon: a) for nødvendig tilsyn med barnet når det er sykt, b) hvis barnet skal følges til legeundersøkelse eller annen oppfølging i forbindelse med sykdom, eller c) hvis den som har det daglige barnetilsynet er syk eller har permisjon etter denne paragraf på grunn av et annet barn.» (16) Retten til permisjon gjelder til og med det året barnet fyller 12 år. I hovedtrekk innebærer reglene at arbeidstaker har rett til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår, eller inntil 15 dager dersom arbeidstaker har omsorg for mer enn to barn. Retten til permisjon økes til - 4 -
inntil 20 dager, og til barnet fyller 18 år, ved blant annet kronisk eller langvarig sykdom hos barnet. (17) Folketrygdloven 9-5 flg. regulerer omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom. Hovedtrekkene i 9-8 om omsorgspenger fra arbeidsgiver er at omsorgspenger beregnes etter de samme bestemmelser som sykepenger og utgjør 100 prosent av sykepengegrunnlaget. Arbeidsgiver som har betalt omsorgspenger til en arbeidstaker i mer enn 10 stønadsdager i kalenderåret, kan kreve refusjon fra trygden for dager som overstiger 10. (18) Nærmere om sakens bakgrunn (19) Saken har sin bakgrunn i en tvist ved Ulefos Brug AS. I protokoll 8. mai 2012 fra forhandlingene mellom bedriften og klubben fremgår blant annet: «Bakgrunn: En arbeidstaker møtte på jobb som vanlig om morgenen. Samboeren hans ringte etter ca. 2 timer og han måtte forlate arbeidet, fordi barnet deres på snart 4 år var blitt sjuk og samboeren måtte reise. Klubben mener dette er kort velferdspermisjon etter 5.5.7. i VO, akutte sjukdomstilfeller i hjemmet. Bedriften mener dette går under Aml 12.9 om barns sjukdom. Da det ikke er oppnådd enighet, sendes saken over til partene i arbeidslivet.» (20) Det ble 3. juli 2012 avholdt forhandlingsmøte mellom Fellesforbundet/klubben og Norsk Industri/Ulefos Brug AS. Partene kom ikke til enighet. (21) Forhandlingsmøte mellom LO og NHO ble avholdt 18. og 21. november 2012. Partene kom ikke til enighet. (22) LO tok ut stevning for Arbeidsretten 19. juni 2013. Hovedforhandling i saken ble avholdt 13. november 2013. To partsrepresentanter avga forklaring og fem vitner ble avhørt. (23) Partenes påstandsgrunnlag og påstander (24) Landsorganisasjonen i Norge har i korte trekk anført: (25) Arbeidsgiver plikter å gi permisjon inntil 1 dag ved akutte sykdomstilfeller hos et barn når vilkårene i Industrioverenskomsten 5.9.7 er oppfylt. Overenskomsten oppstiller tre vilkår for rett til permisjon: Sykdomstilfellet i hjemmet må være akutt, det kan ikke skaffes annen hjelp og arbeidstakers tilstedeværelse i hjemmet er ubetinget nødvendig. - 5 -
(26) Ordlyden i bestemmelsen er klar. Når det vises til at annen hjelp ikke kan skaffes og at arbeidstaker ikke kan få ordnet seg på annen måte, siktes det til at det ikke er mulig å finne andre som kan ha omsorgen for barnet. Det er klart ikke spørsmål om finansiering dvs. om det finnes andre bestemmelser som gir økonomisk sikring til arbeidstakeren. (27) Det er strenge vilkår for rett til kort velferdspermisjon ved akutte sykdomstilfeller i hjemmet. Dersom vilkårene er oppfylt, skal permisjon innvilges uavhengig av om arbeidstaker også kunne benyttet seg av permisjonsrettigheter etter arbeidsmiljøloven og folketrygdloven. Når det oppstår et akutt sykdomstilfelle, kan arbeidstakeren velge: Han kan enten ta ut kort velferdspermisjon hvis vilkårene for slik permisjon er oppfylt eller han kan bruke lovgivningens regler om rett til permisjon på grunn av sykt barn. (28) Permisjonsrettigheter etter overenskomsten er en fremforhandlet rettighet. Det er «betalt for» dette i tariffoppgjøret. Bestemmelsen kan ikke tolkes innskrenkende fordi lovgivningen nå gir rett til fri med lønn. Tariffavtalen står på «egne ben». (29) Bestemmelsene i overenskomsten og arbeidsmiljøloven/folketrygdloven har stått side ved side etter at rett til sykepenger ble innført i 1978. Det har aldri vært hevdet at reglene om korte velferdspermisjoner ikke gjelder. (30) Overenskomstens regler har i tillegg et omfang som ikke samsvarer med lovgivningen og som i to tilfeller gir bedre rettigheter: Rett til velferdspermisjon gjelder et ubegrenset antall ganger med «inntil 1 dags varighet», mens permisjon etter loven som hovedregel er begrenset til 10 eventuelt 15 dager dersom arbeidstaker har mer enn to barn. Omsorgspenger etter folketrygdloven er begrenset til 6 ganger folketrygdens grunnbeløp, mens overenskomsten gir rett til ordinær lønn uten noen begrensning. Det er derfor ikke grunnlag for en innskrenkende tolkning av overenskomsten. (31) Tolkningsspørsmålet har ikke kommet på spissen tidligere. Dette kan være fordi mange bedrifter benytter korte velferdspermisjoner ved syke barn slik bestemmelsen gir anvisning på, i tillegg til at lovens bestemmelser også får anvendelse. Selv om det er mulig å avtale halve fraværsdager etter folketrygdloven, fordrer dette en enighet mellom partene. Også av denne grunn har overenskomsten selvstendig betydning fordi den gir rett til kort velferdspermisjon i inntil 1 dag ved akutte sykdomstilfeller. - 6 -
(32) Det er nedlagt slik endret påstand: «Arbeidstaker har rett til permisjon etter Industrioverenskomsten 5.9.7 på grunn av akutte sykdomstilfeller hos et barn i hjemmet, selv om vilkårene for permisjon etter annet regelverk også er oppfylt i det enkelte tilfellet.» (33) Næringslivets Hovedorganisasjon har i korte trekk anført: (34) Bestemmelsen i Industrioverenskomsten 5.9.7 får ikke anvendelse i de tilfeller arbeidstaker har rett til permisjon etter arbeidsmiljøloven og folketrygdloven. (35) Bakgrunnen for bestemmelsene om korte velferdspermisjoner var å gi arbeidstaker rett til gyldig fravær i situasjoner der det er sterkt og legitimt behov for å være borte fra arbeidsplassen, og en slik rett ikke følger av annet regelverk. Da bestemmelsen kom inn i Verkstedsoverenskomsten i 1974 var husmorvikartjeneste det eneste tilbudet fra det offentlige ved sykdom i hjemmet. Dette ble derfor nevnt som eksempel i ordlyden. Hadde man husmorvikar, hadde man ikke rett til kort velferdspermisjon. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil. (36) I 1974 eksisterte det ingen lovbestemt rett til permisjon for arbeidstaker som måtte forlate arbeidsplassen på grunn av syke barn. Bestemmelsen gjelder bare så langt arbeidstaker ikke får «ordnet seg på annen måte». Ved innføringen av lovbestemt rett til permisjon i 1978, fikk arbeidstaker ordnet seg på annen måte enn ved bruk av korte velferdspermisjoner. Vilkårene i overenskomsten er i disse tilfellene ikke oppfylt. Det følger av ordlyden lest i sin helhet at kort velferdspermisjon ikke kan benyttes når loven gir rett til permisjon for sykt barn. (37) NHOs forståelse støttes av bestemmelsens bakgrunn og formål. Lovbestemmelsene ga langt bedre rettigheter enn det som fulgte av overenskomstens regler om akutte sykdomstilfeller i hjemmet både med hensyn til antall dager og vilkår. Samspillet mellom lov og tariffavtale tilsier at loven er det primære rettsgrunnlaget. (38) Sykepengereformen som trådte i kraft 1. juli 1978, gjaldt også fravær ved barns sykdom. Sykepenger under slikt fravær skulle dekkes av arbeidsgiver. Lovreformen berørte direkte kostnadene for arbeidsgiver. I Ot.prp. nr. 71 (1976 77) ble det på side 2 i avsnittet om økonomiske konsekvenser av lovforslaget vist til at en del av det fraværet som nå skulle ha - 7 -
hjemmel i lov allerede fant sted, og at mange arbeidstakere hadde «en viss begrenset avtalefestet rett til fravær». (39) Lovbestemte rettigheter til permisjon er langt mer omfattende enn rett til kort permisjon etter overenskomsten. Det kan avtales at arbeidstaker tar halv dag eventuelt ned til timer ved barns sykdom. Slike avtaler er inngått. Dersom arbeidstakersiden hadde ment at de i stedet kunne benytte kort velferdspermisjon, er det underlig at de har inngått slike avtaler. Tariffbestemmelsene har fortsatt et anvendelsesområde. Ordlyden er ikke begrenset til syke barn-tilfellene, men gjelder generelt ved «akutte sykdomstilfeller i hjemmet». (40) Den lovbestemte ordningen finansieres av arbeidsgiver de første 10 dagene. Det har aldri vært tema i forhandlingene mellom tariffpartene at arbeidstaker har en valgrett og kan «spare» permisjonsdager etter arbeidsmiljøloven og folketrygdloven. (41) NHOs syn har kommet til uttrykk i B-sirkulære nr. 40/1979 til medlemsbedriftene. Det er ikke dokumentert at det har vært tvistesaker mellom organisasjonene om dette. Det er påfallende at det i kommentarene til arbeidsmiljøloven fra LO-advokatene Sønsteli Johansen mfl. under 12-8 om rett til fritid til amming er vist til avtalefestet rett til lønn i forbindelse med ammefri, mens det under kommentarene til 12-9 om barns og barnepassers sykdom ikke er sagt noe om at det skulle være en avtalefestet rett til kort velferdspermisjon i slike tilfeller. (42) Det er nedlagt slik påstand: «Saksøkte frifinnes.» (43) Arbeidsrettens merknader (44) Arbeidsretten har kommet til at NHO må frifinnes, og vil bemerke: (45) Spørsmålet i saken er om Industrioverenskomsten 5.9.7 må forstås slik at arbeidstaker ved barns sykdom kan kreve rett til fri med lønn etter overenskomstens regler om korte velferdspermisjoner i tilfeller der arbeidstakeren har rett til permisjon med omsorgspenger etter arbeidsmiljøloven 12-9 og folketrygdloven 9-5. (46) Industrioverenskomsten 5.9.7 gir arbeidstaker rett til kortvarig permisjon ved akutte sykdomstilfeller i hjemmet, jf. avsnitt 4 der bestemmelsen er gjengitt. Det er et vilkår for permisjon at annen hjelp ikke kan skaffes, og at arbeidstakers tilstedeværelse i hjemmet er - 8 -
ubetinget nødvendig. Siste punktum bestemmer at «[o]gså her gjelder bestemmelsen om korte permisjoner for at arbeidstaker skal kunne få ordnet seg på annen måte». Det følger innledningsvis av 5.9 at det på alle bedrifter skal inngås avtaler om korte velferdspermisjoner med inntil 1 dags varighet som minst skal omfatte de tilfellene som er listet opp. Industrioverenskomsten angir derved et minimum av permisjonsrettigheter. Det er under parts- og vitneforklaringene redegjort for lokale avtaler og lokal praksis om korte velferdspermisjoner ved akutte sykdomstilfeller. Etter Arbeidsrettens vurdering gir tariffbestemmelsens utforming og bakgrunn i seg selv holdepunkter for tolkningen, slik at lokal praksis ikke kan tillegges selvstendig vekt. Arbeidsretten går derfor ikke inn på hvordan bestemmelsen er praktisert på lokalt nivå. (47) Industrioverenskomsten 5.9.7 er likelydende med Verkstedsoverenskomsten 2010 2012 5.5.7. Verkstedsoverenskomsten fikk første gang i 1974 bestemmelser om korte velferdspermisjoner. Reglene innebar at arbeidstaker fikk rett til fravær i en rekke praktiske tilfeller ved deltakelse i begravelse når det gjaldt den nærmeste familie, behandling av spesialist (lege, tannlege) og akutte sykdomstilfeller i hjemmet. (48) Ved permisjon på grunn av akutte sykdomstilfeller i hjemmet var retten til permisjon betinget av at annen hjelp ikke kunne skaffes, for eksempel husmorvikar. Som det fremgår av gjennomgangen innledningsvis, var det på dette tidspunktet ikke lovregulert rett til fri ved barns sykdom. Henvisningen til «annen hjelp» og eksempelet med husmorvikar kan isolert sett tilsi at det avgjørende er om det rent praktisk er mulig å finne en annen måte å ordne seg på, det vil si at det er personer som kan ta seg av den som er syk, for eksempel hjemmeværende ektefelle eller andre familiemedlemmer. Som Arbeidsretten kommer tilbake til, må imidlertid bestemmelsen i dette tilfellet leses på bakgrunn av den historiske sammenheng den ble utformet i. (49) Det uttalte formålet med tariffreguleringen som ble inntatt i 1974 var å sikre like rettigheter for arbeidere og funksjonærer. Retten ble i tillegg gjort subsidiær i forhold til andre tiltak for å løse akutte situasjoner i hjemmet. For det første ble det oppstilt strenge vilkår ved at arbeidstakerens tilstedeværelse i hjemmet måtte være «ubetinget nødvendig», og retten til permisjon gjaldt for at arbeidstakeren skulle få ordnet seg på annen måte. I tillegg ble retten til permisjon gjort betinget av at «annen hjelp, f. eks. husmorvikar», ikke kunne skaffes. Husmorvikarordningen var i 1974 den eneste form for offentlig ytelse som var - 9 -
relevant ved omsorg for syke barn i hjemmet, noe som kan forklare at partene den gang valgte uttrykket «annen hjelp». (50) Spørsmålet er hvordan bestemmelsen skal forstås og anvendes når endringer i lovgivningens regler om permisjon og omsorgspenger har gitt arbeidstaker muligheten til selv å ta omsorgen for syke barn i hjemmet. (51) Ordlyden i Verkstedsoverenskomsten 5.5.7 har ikke blitt endret etter hvert som reglene om rett til fri/permisjon og syke-/omsorgspenger ved barns sykdom har blitt etablert og utvidet i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven. Bortsett fra at henvisningen til «husmorvikar» ble fjernet i 2010, har bestemmelsen om rett til velferdspermisjon ved akutte sykdomstilfeller stått uendret siden 1974. Det er heller ikke fremlagt dokumentasjon fra forhandlingene mellom partene eller lignende som kan kaste lys over forståelsen av bestemmelsen. (52) Arbeidsmiljøloven og folketrygdloven fikk i 1978 regler om rett til permisjon ved barns sykdom og sykepenger ved slikt fravær. Reglene har senere blitt utvidet til å omfatte blant annet rett til fri ved barnepassers sykdom og rett til fri frem til barnet fyller 12 år. Rett til omsorgspenger reguleres av folketrygdloven 9-5 flg., jf. 8-18 og 8-22. Samtidig har husmorvikartjenesten blitt faset ut, slik at dette ikke lenger er en aktuell ytelse fra det offentlige ved sykdom i hjemmet. (53) Etter Arbeidsrettens vurdering er tariffpartenes valg av uttrykket «annen hjelp» lest i sammenheng med kravet om at arbeidstaker skal få ordnet seg på annen måte, et uttrykk for at rett til velferdspermisjon forutsetter at arbeidstaker ikke har andre alternativer. Dette støttes også av at overenskomsten oppstiller strenge vilkår for rett til velferdspermisjon. Dagens lovregler om permisjon ved barns og barnepassers sykdom og omsorgspenger innebærer at arbeidstaker på samme måte som ved husmorvikar kan få ordnet seg på annen måte. Dersom arbeidstaker har rett til permisjon med omsorgspenger etter arbeidsmiljøloven og folketrygdloven, vil vedkommende slik Arbeidsretten forstår overenskomsten 5.9.7 derfor kunne ordne seg på annen måte enn gjennom bruk av korte velferdspermisjoner. (54) Arbeidsretten tilføyer at denne tolkningen ikke innebærer at bestemmelsen mister sin praktiske betydning. Ved innføringen av bestemmelsen om rett til kort velferdspermisjon - 10 -
ved akutte sykdomstilfeller i hjemmet i 1974, sikret overenskomsten rett til velferdspermisjon i situasjoner hvor det ikke fantes andre ordninger. Ved barns sykdom ivaretas dette i dag i stor utstrekning gjennom lovbestemt rett til permisjon med omsorgspenger. Lovbestemmelsene har fra 1978 ført til at overenskomsten på dette punkt har mindre praktiske betydning. Reglene om korte velferdspermisjoner har likevel fortsatt selvstendig betydning ved barns sykdom i tilfeller hvor loven ikke gir krav på ytelser, eksempelvis ved akutt sykdomstilfelle i hjemmet når barnet er over 12 år. (55) Dommen er enstemmig. - 11 -
SLUTNING Saksøkte frifinnes. Tron Løkken Sundet (s.) Marit B. Frogner Eilert Stang Lund (s.) Tove Stangnes (s.) Lars Chr. Berge (s.) Kjell Bjørndalen (s.) Terje Solberg (s.) Rett utskrift bekreftes: - 12 -