ELISABETH Født: 12.3.1972 Oppvokst som: Eivind Lever som: Mann og kvinne Sivilstand: Enkemann Høsten 1978 Hva i all verden er det de holder på med? Stua vår er full av damer som maler hverandre i ansiktet. De ler og prater, og det er små krukker og flasker overalt. Mamma forteller at hun selger sminke, noe som gjør at damer blir penere. Hun sier at jeg kan få prøve sminken hennes hvis jeg vil. Det vil jeg gjerne. Jeg er glad i alle fargene, og kremene dufter godt. Eivind. Foto: privat 267
m a n n e r d a k v i n n e 3. mai 1984 Jeg liker å kle meg i dametøy. Jeg gjør det når jeg er alene hjemme. Ingen vet noe. Det er ganske spennende. Jeg tar på meg strømpebukser, dameundertøy og en kjole og stenger meg inne på rommet mitt. Skulle noen komme hjem, er det uansett ingen som kommer hit inn. Jeg storkoser meg! Udatert Jeg misunner jentene. De kan gå omkring i alle sine fantastiske klær med fine farger, nydelige stoffer og snitt. At jentene også går i guttebukser og gutteklær, er det ingen som reagerer på. Kommer jeg i jenteklær, blir det stor ståhei. Hvorfor må det være slik? Det er helt forferdelig å måtte gå omkring i klær jeg ikke trives i bare fordi jeg er født som gutt. Det er vondt å bli påtvunget en rolle jeg ikke hører hjemme i på grunn av samfunnets oppfatninger og de forventninger folk flest har til gutter. Udatert Hvorfor er jeg som jeg er? Umulig å svare på, men det føles helt riktig for meg å være både mann og kvinne, selv om det ofte er vanskelig å være dame født i mannskropp i hverdagen. Mer enn én gang har jeg forsøkt å glemme at jeg er transe, bare overse trangen, men går det for lang tid mellom hver gang jeg får mulighet til å kle meg i dametøy, blir lysten bare ekstra sterkere, og den indre uroen blir veldig påtrengende. Jeg blir også fort irritabel de gangene jeg forsøker å holde igjen. Februar 2011 På den ene siden er jeg kjempefornøyd med å være en helt vanlig gutt som må kle seg i dametøy innimellom. På den andre siden tenker jeg ofte på om jeg virkelig vil være denne gutten resten 268
e l i s a b e t h av livet, eller om jeg heller vil være dame. På mange måter er det praktisk og lettvint å være gutt. På andre måter Nei, jeg vet ikke. Ja takk, begge deler, tror jeg. August 1989 Jeg har fått tilbud om jobb som hotellmedarbeider i Valdres. Jeg sliter litt på snekkerlinja på skolen, og det er fullstendig stopp i byggebransjen om dagen. Ikke er det så morsomt hjemme heller, så jeg griper sjansen. Jeg skal jobbe litt i spisesalen, rydde og vaske og være litt på kjøkkenet i oppvasken. April 1990 Jeg trives på hotellet. Jeg har fått fast jobb som servitør og har så smått begynt i baren. 18 år og barkeeper ikke verst! 15. juni 1991 Jeg har fått ny jobb på et hotell ved Tynset. Og jeg har truffet Janicke! Jeg bor på hybel når jeg er på jobb, og reiser hjem til Janicke i frihelgene. Jeg kler meg om og er Elisabeth på hybelen, og klarer meg fint en helg uten å skifte mens jeg er hos Janicke. Jeg har ikke mot til å fortelle henne om Elisabeth! 1997 Jeg savner å bruke kroppen til hardt arbeid, savner muligheten til å bruke hendene og skape noe. Har bestemt meg for å fullføre snekkerutdannelsen. September 1994 I tre år har jeg holdt Elisabeth skjult for Janicke. I to år har jeg hatt et fristed for transetilværelsen på hybelen. Nå skal Janicke og jeg flytte sammen. Jeg er livredd for å bli avslørt! Hvor skal jeg 269
m a n n e r d a k v i n n e gjøre av tingene til Elisabeth? Det er ikke mye, men det er klær og småtterier som slett ikke hører hjemme i en mannsgarderobe. Oktober 1994 Jeg vet at Janicke har funnet en del av Elisabeths undertøy. Hun sier ingenting, jeg sier ingenting. Hun tror sikkert at jeg har en annen. Stemningen er anspent. Desember 1994 Stor lettelse! Kortene er lagt på bordet. Janicke sa at hun var helt sikker på at jeg hadde mistet interessen for henne. Hun har vært redd for at jeg kunne gå ut døra når som helst og aldri komme tilbake. Jeg på min side har vært livredd for at hun ville gå fra meg hvis hun hadde oppdaget at jeg er transe. Her har vi sittet med hver vår angst uten å tørre å si noe. Nå har vi snakket sammen hele kvelden. Det føles som om lufta har gått ut av ballongen hos oss begge. Janicke er raus og varmhjertet. Hun godtar Elisabeth. November 2000 Janicke og jeg skal på transetreff på hotell Saga i Oslo, mitt aller første transetreff. Det har presset seg frem, det er ikke nok å være Elisabeth hjemme for meg selv lenger. Men samtidig kjenner jeg meg litt skitten og ekkel ved tanken på å skulle gå ut. Det er jo både uakseptabelt og forbudt å være slik jeg er. Selvfølelsen er ikke akkurat på topp. 2006 Det hender jeg lurer på om jeg skal begrense meg til innendørs transing, men jeg liker å pynte meg og synes det er lite morsomt å sitte alene hjemme i all min prakt. Jeg kjenner at jeg har behov for å gå ut som den jeg er, være meg selv helt og fullt i alle sammenhenger. 270
e l i s a b e t h November 2000 Vi sjekket inn på hotellet i formiddag og tok en pils på rommet. Janicke har hjulpet meg med sminken, og antrekket er på plass, men jeg tør ikke å gå ut! «Kom igjen, det går fint», sier Janicke, men nei, jeg kan ikke gå ut sånn. Jeg overtaler henne til å gå ned i resepsjonen for å se om flere av deltagerne er kommet. Hun kommer tilbake og sier at mange er der allerede, og at nå går vi ned. Jeg tusler etter henne. Skammen og frykten sitter i kroppen. Men jeg har bestemt meg vi har ikke tatt den lange veien fra Trøndelag til Oslo for å sitte på hotellrommet. Nervene er i helspenn. Ikke bare mine, viser det seg. Vi transejentene sitter i kjelleren på hotell Saga og bruker store deler av kvelden på å psyke hverandre opp til å tørre å gå ut. Vi drikker oss til mot, og til slutt våger vi. Vi bestiller en maxi-taxi og drar til Baronen & Baronessen. Jeg liker ikke å danse, men det gjør Janicke! Hun har svingt seg på dansegulvet hele kvelden, og hatt det storveis. Det mest fantastiske visuelle inntrykket jeg sitter igjen med etter kvelden, er henne på dansegulvet med den aller høyeste transen i lokalet to meter og ti mot hennes en meter og førtifem! 6. april 2001 Jeg begynner å bli urolig igjen. Jeg går til snekkerjobben min, men er rastløs og stresset. Elisabeth presser på. Janicke er svært følsom. Hun tar inn stemningen og skjønner at det er på tide at Eivind tar en transeperiode. Hun sier det ikke direkte, nevner bare at det er på tide vi tar oss en tur og treffer andre slik at jeg kan bli rolig og avbalansert igjen. 271
m a n n e r d a k v i n n e Mai 2004 Gjennom Janicke er jeg blitt kjent med et par som er bikere. De er blitt gode og nære venner av oss. Vi fire er vi mye på farten og deltar på bikertreff. Jeg føler meg som en av gutta! 2004 Janicke og jeg har snakket om å fortelle de to bikervennene våre om Elisabeth. Jeg føler meg helt trygg sammen med dem, de er blitt nære venner av oss, og Janicke mener at vi trygt kan la Elisabeth stå frem. Tør jeg? Mai 2004 Jeg tok sjansen. Det ble en tvers igjennom positiv opplevelse. Elisabeth ble så godt mottatt at jeg har fått mot til å åpne skapdøren enda litt til og driste meg ut. Det føles utrolig godt å kunne være blant venner og bli både godtatt og verdsatt som den jeg er. Sensommer 2000 Jeg har kjøpt mine første pupper! Jeg ringte til Stensveen Ressurssenter, jeg hadde hørt at de kunne hjelpe. Jeg gruet meg som en hund til den samtalen, men det var bare hyggelig. De sto på farten til å reise på ferie, og jeg hadde tenkt å stikke innom på vei til Oslo. Det passet med andre ord ikke. Men når Eivind først har bestemt seg for noe, skal det helst skje umiddelbart. Jeg var så innstilt på å komme i gang! Drømmen var å få noe som så naturlig ut, og få følelsen av hvordan det var å ha bryster, en drøm som burde oppfylles med det samme jeg hadde allerede meldt meg på mitt første transetreff, og til da måtte alt være perfekt! 272
e l i s a b e t h En uke senere Det ble en ganske særegen opplevelse. Jeg bestilte time hos Medicus og tok Janicke med som anstand. Jeg trengte støtte. På kontoret ble Janicke spurt om det var lenge siden hun var operert. Selvfølgelig. Damen kunne jo ikke gjette at det var jeg som var på handletur. Flau og med klump i halsen klarte jeg å få frem at de var til meg. Høst 2006 De nye puppene gir et helt annet inntrykk. Før brukte jeg verken BH eller parykk når jeg var Elisabeth. Nå er det ytre alfa og omega når hun skal ut blant folk. Alt må være på plass hår, atferd, stemme Dette er blitt stadig viktigere etter hvert som hun er blitt tydeligere i meg. Det kan være dager jeg ikke tenker på henne i det hele tatt, for eksempel når jeg har ekstra mye å gjøre på jobben, men har jeg fri, er hun i tankene mine. Spesielt sterkt er det på merkedager og i situasjoner der det er vanlig å pynte seg. På slike dager er det grøss og gru å iføre seg dress og slips, noe jeg har, men ikke trives i. Det er uten tvil Elisabeths garderobe som er størst. Jeg klarer nesten aldri å gå forbi en klesbutikk, må kikke og kjøpe. En gang skulle Janicke og jeg ut og handle til Eivind vi var enige om at også han som mann måtte se litt anstendig ut. Da vi kom hjem og tømte bæreposene, hadde det jammen fulgt med to skjørt og fire topper til Elisabeth! 28. november 2008 Jeg har mistet den nydelige lille kona mi. Hun døde av kreft etter å ha hatt uforklarlige smerter i flere år uten at noen kunne si hva det dreide seg om. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg gjennom dette. 273
m a n n e r d a k v i n n e 2010 Hva skulle jeg gjort uten den omtanken og støtten jeg har fått fra Stensveen og de gode, nære vennene Janicke og jeg har fått i årene som har gått etter at jeg tok de første skrittene ut av skapet? Jeg har hatt åpen linje til Marion, som rakk å bli godt kjent med oss begge, og venner fra transemiljøet har virkelig stilt opp for meg i denne tunge perioden. Det har hjulpet meg tilbake til livet. Noe som virkelig varmet, var at så mange av dem deltok i Janickes begravelse. Udatert Janicke var annerledes og spesiell på mange sett og vis. Hun var født med ryggmargsbrokk og var avhengig av krykker. Hun var liten av vekst, hun skilte seg ut med sitt vinnende vesen og fikk venner overalt. Hun ble godt mottatt i transemiljøet og var alltid en god støtte for meg. Jeg tror hun deltok på alle de treffene jeg var med på. En gang fant hun ut at vi skulle stille i like kjoler. Det ble fotsidt til henne, knekort til meg. Etter hvert som jeg dristet meg ut av skapet som Elisabeth, var det noen som mumlet noe om at vi hadde funnet hverandre fordi vi var litt annerledes begge to. Hva folk kan få seg til å si! Vi ble sammen og giftet oss fordi det var full klaff. Vi var tvillingsjeler. Det var slik det skulle være. Da hun trengte ny nyre, behøvde vi ikke lete lenge etter donor. Hun fikk en av mine. Det var full klaff det også. Januar 2009 Jeg er blitt spurt om jeg vil være med i «Jentene på Toten». Det er ikke mer enn to måneder siden jeg mistet Janicke, så jeg orker nok ikke stå frem helt og fullt akkurat nå. Hvem kunne 274
e l i s a b e t h vel ha ant at jeg skulle bli alene? Det er ikke mer enn et par år siden vi kjøpte ny leilighet og flyttet til sentrum, og nå er hun borte. Sorgen og fortvilelsen er nesten ikke til å bære. Juni 2010 Det går bedre. Jeg sa ja til å bli med som statist i «Jentene på Toten». Etter at programmet ble vist på NRK har jeg opplevd flere ganger at folk tar kontakt og lurer på om jeg er en av dem. Da må jeg innrømme at jeg dessverre bare hadde en liten birolle, at jeg ikke var klar til å stå ordentlig frem da serien ble produsert. Men det at jeg deltok, ble opptakten til å orke å gå videre i livet, og jeg har fått mot til å bli mer tydelig som Elisabeth. Når hun har vært fremme flere dager i trekk, er det fort gjort at jeg i mannsuttrykket mitt bærer litt av stemningen med meg og må hente meg inn igjen idet jeg er i ferd med å gå inn på jentedoen. Juni 2009 Jeg er veldig klar for å bli synlig i begge rollene mine, og har sagt fra til søsteren min. Jeg benyttet anledningen da jeg, Randi Beate, søsteren min og en venninne av henne skulle på ferietur. Samtidig fortalte jeg at Randi Beate skulle være med i TVserien «Jentene på Toten». Det viste seg at Randi Beate allerede hadde tenkt på at temaet transer kunne dukke opp på turen, så hun ble veldig glad for at jeg hadde informert søsteren min. Hun tok det for øvrig overraskende pent. Det var nesten så jeg kunne ha ønsket meg en sterkere reaksjon. Alt var jo bare helt greit! Broderen var transe, ferdig med det. Ingenting å gjøre noe stort nummer ut av. Det ble ikke engang noen spørsmål om temaet hun visste en del om det fra før. 275
m a n n e r d a k v i n n e 2011 Helst vil jeg at alle skal ha det bra til enhver tid. Det betyr at jeg ofte setter meg selv til side av angst for å tråkke på noen. Kanskje er det bare feighet. Jeg har ennå ikke fortalt mor at jeg er transe. Hun har vært alvorlig syk med flere tilbakefall de siste årene, og jeg er redd for hvordan hun vil ta det. Mor har store ønsker om at jeg skal gi henne barnebarn. Hun synes det begynner å haste. Hvis jeg forteller henne at jeg er transe, vil hun sikkert tro at jeg ikke er interessert i jenter mer, og at jeg ikke vil ha barn. Jeg savnet aldri barn da Janicke levde, men helt fremmed for tanken er jeg ikke. Jeg ser jo at det er mulig både å være transe og å ha et familieliv. Februar 2011 Jeg er veldig glad for det nettverket jeg har i transeverdenen. Her er det alltid noen jeg kan snakke med om angsten og skammen, om håp og fremtidsplaner. Stort sett er det her jeg føler at jeg kan ta opp dypere problemstillinger. Når vi er samlet, ligger alle kortene på bordet. Vi har ingenting å skjule. Da er det ikke så vanskelig å være åpen og ærlig. Treffene på Stensveen har gitt meg mange venner i miljøet. Det er en brokete gjeng, mange spennende personligheter, og vi har det ordentlig morsomt når vi møtes. Noe som er helt spesielt ved Stensveen, er at både transer, naboer og venner inviteres til arrangementene her. I begynnelsen var det litt skummelt, men den måten totningene har tatt imot meg på, er bare helt utrolig. Og noe som virkelig gjør godt, er at det virker som om mange synes det er lett å åpne seg for meg også. Det setter jeg veldig stor pris på. 276
e l i s a b e t h 20. mai 2004 I årenes løp har jeg vært innom GID-klinikken flere ganger i tankene. Det kvinnelige aspektet i meg er ganske sterkt, men er det så sterkt at jeg vil bli kvinne? Vet jeg at det vil gjøre meg gladere? Vil livet bli bedre? Jeg trives jo med å være mann også. Det blir nok til at jeg fortsetter å dele tilværelsen mellom Eivind og Elisabeth. Skulle Elisabeth forlange en større andel av meg, får jeg ta det opp til ny vurdering. Slik det er nå, er jeg ikke engang avhengig av å gå hele veien med klær, sminke og parykk for å føle meg kvinnelig. Det hender ofte når Eivind kommer sliten hjem fra jobb at han tar en dusj, tar på seg tights og en stor, vid topp og slapper av i sofakroken som Elisabeth. Det er nok. Skal jeg derimot ut blant andre som Elisabeth, må jeg se fiks ut. Gamle skjeggstubber og kjole er helt feil. 17. september 2007 Nå har jeg vært ute såpass lenge og ofte som Elisabeth at det begynner å føles naturlig, men fortsatt sliter jeg en del med skamfølelse når jeg er ute blant folk. Plutselig kan jeg bli redd for at folk skal se rart på meg, og tro jeg er fullstendig gæren som går omkring slik. Folk flest bryr seg ikke, men noen må selvfølgelig komme med slengkommentarer. Det er ikke alltid de tenker over hva de sier, og det er jo ikke alle som vet at jeg er transe, men også ubetenksomme bemerkninger kan såre. Jeg har opplevd at det er blitt snakket ganske grovt og nedsettende om transer uten at vedkommende visste at det også gjaldt meg, og jeg må bare innrømme at det stakk. Var det slik folk flest tenkte? Jeg fikk mest lyst til å grine, men jeg var på jobb, så det var bare å bite følelsene i seg. 277
m a n n e r d a k v i n n e Desember 2009 Jeg har så vidt kommet meg etter et lite sammenbrudd. Jeg hadde vært alene i snaut et år da jeg fikk beskjed om at jeg hadde mistet jobben. Dette i tillegg til sorgen og savnet ble bare for mye for meg. Desember 2009 Det sies at når én dør lukkes, åpnes en annen. For å komme meg etter sammenbruddet, besøkte jeg min gode venninne Hanne i Stavern og fikk snakket meg tom. Hun har stort hus med ledig kjellerstue, og den kan jeg gjerne få leie om jeg vil. Jeg må tenke litt. Desember 2009 Tenketiden ble ikke lang. Jeg gikk ganske raskt inn på Internett og sjekket jobbmuligheter i området, sånn for moro skyld. Og skulle du sett i nærheten av Tønsberg var det en bedrift som trengte snekkere. Jeg ringte, sa at jeg sto på farten til å reise hjem til foreldrene mine i Trøndelag for å feire jul, og at jeg kunne komme innom på turen. Det var greit, selv om intervjurundene først skulle skje etter jul. Dagen før lille julaften ringte de og sa at jobben var min hvis jeg ville ha den. Skulle jeg rive meg løs fra det gamle miljøet mitt? Hvordan skulle jeg løse alt det praktiske? Jeg har vært alene litt over et år nå, og det har ikke vært bare enkelt. Enklere ble det ikke da jeg mistet jobben for ikke så lenge siden. Jeg bestemte meg for å hoppe i det. Fra å stå alene og uten jobb, hadde jeg plutselig både bolig, jobb og et nettverk i transeverdenen! Et helt nytt liv for både Eivind og Elisabeth. Det stemmer virkelig at når én dør lukkes, åpnes en ny. Snakk om å være heldig! 278
e l i s a b e t h Sommeren 2010 Jeg har det ganske bra nå, selv om den indre uroen er oppe og hilser på en gang iblant. Jeg bor mer eller mindre i pappesker, halve flyttelasset mitt er på det gamle hjemstedet mitt, men det går seg til. Noe av det jeg savner, er nærhet til hytta mi like ved Kristiansund. Jeg kan jo kvitte meg med den, men jeg har så mange gode minner derfra at det foreløpig får bli med tanken. Oktober 2010 Nettverket mitt øker stadig. Her spiller det ingen rolle om det er Eivind eller Elisabeth som kommer. Livet smiler til meg igjen! Jeg blir stadig mer opptatt av at vi må se hverandre som mennesket bak det ytre ikke som transe eller homo, tjukk eller tynn, frisk eller funksjonshemmet. Jeg vil gjerne bli sett både som Eivind og Elisabeth, men jeg vil også gjerne bli sett som den personen jeg er, den som er begge to. November 2010 Nå har jeg åpnet skapdøren. Det ene benet er fortsatt innenfor, men jeg har håp om at jeg snart kan lukke døren bak meg for godt. I alle år har jeg latt meg styre av angsten. Tenk om noen finner ut hvem jeg egentlig er! For en skam! Tenk om jeg skulle dø nå! Tenk om foreldre og søsken skulle komme og rydde etter meg og oppdage hele transelivet mitt uten å ha hatt den minste anelse om hvem jeg egentlig er! Jeg husker som om det var i går hvor panisk jeg var da svigermor skulle komme og hjelpe meg med å rydde etter at Janicke hadde gått bort. Kanskje det er på tide å la mor og resten av familien få vite hvem jeg er? 279
m a n n e r d a k v i n n e Jeg orker ikke tanken på mer hemmelighold. Jeg blir forferdelig sliten av hele tiden å måtte passe på hva jeg sier så jeg ikke røper meg, jeg er lei av alle løgnene. Jeg vet hvem jeg er jeg er Eivind, og jeg er Elisabeth. Jeg trener stadig på å bli glad i hele meg, i begge personlighetene mine, og har så smått begynt å merke resultatene: Når jeg tør å være meg selv, får jeg positive tilbakemeldinger, det blir morsommere å være meg, jeg får stadig flere venner, og jeg blir stadig tryggere. Det må man kunne kalle en god sirkel! Nå vil jeg stå frem helt og fullt, for mor, for resten av familien min, for alle. Jeg har bestemt meg. Det føles godt. 2005, på vei til Båstad Jeg har fortalt en av brødrene til Janicke at jeg er transe. Han og familien bor på Østlandet. Vi kjørte jo stadig forbi på vei til transetreff i Oslo, og da måtte vi hele tiden finne på unnskyldninger for at vi ikke kom innom. Det var Elisabeth som kjørte, og hun var ikke moden for å hilse på. Dermed ble vi forferdelig hemmelighetsfulle, og de ble forferdelig nysgjerrige. De spurte og grov: Hvor skal dere, da? Hva har dere gjort, da? Hvor har dere vært? Stadig nye løgner. Til slutt fant jeg ut at det bare var én ting å gjøre: Å være ærlig. Det skjedde ikke stort. De lo og småflirte litt, men det skjedde egentlig ikke så mye. Etter at Janicke døde, har vi dessverre hatt mindre kontakt. Februar 2011 Jeg har venner på hjemstedet mitt, men bare få nære venner. Jeg har unngått å slippe andre for tett innpå meg av angst for å bli avslørt. Jeg vet ikke hva som er verst å skulle stå frem med fare for å bli latterliggjort og mobbet, eller å leve i skjul med skammen og frykten. 280
e l i s a b e t h 23. februar 2011 Livet går videre, enten en vil eller ikke. Jeg er med. Meningen med det hele kommer nok til meg en dag, det er jeg ganske sikker på. Jeg er fortsatt sårbar og har lett for å suge til meg negativ energi, men jeg jobber med saken. Jeg har kontakt med transer som knapt tør å vise seg på byen. Livet er for kort til å ha det slik jeg vil ikke sitte på gamlehjemmet og angre på alt jeg har gått glipp av! Jeg har fått en stor vennekrets i det mye miljøet mitt, og jeg er så heldig at jeg bor ved siden av min gode venn Kaja. Allerede nå opplever jeg at Elisabeth bare får positive tilbakemeldinger. Livet viser seg å være ganske fargerikt, og jeg har fått en innsikt jeg for bare få år siden ikke ville ha trodd var mulig. Jeg innser at angsten for hva andre vil mene om meg har vært høyst ubegrunnet. I virkeligheten blir jeg godt mottatt av alle. Jeg har fått en unik mulighet til å begynne på nytt. Jeg får lov til å være den jeg er, opplevelsene står i kø, og livet smiler til meg igjen! Til Janicke Du var som sol i regnvær, som fønvind varm og god. Du var latter, du var glede, så godt å være to! Savnet, tungt å bære, jeg finner ingen ro. I mitt hjerte skal du være, der vil du alltid bo. 281
Rolf Holmquist Arntzen og Elisabeth ved kjøkkenbordet på Stensveen etter dugnad. Foto: Marion Arntzen Elisabeth fikser makeupen. GayGalla 2011. Foto: Marion Arntzen