Trude H. Drevland Litt prvat En klok og varm bok om alt bestefar kan finne på sammen med barnebarn
Om boken: Jeg tenkte en dag at jeg ikke kunne skrive denne boken bare når dagene var tunge, men det var jo slik det var. Dagene var alltid tunge. [ ] Det rare var at jeg husket så tydelig min barndoms mørke vinterkvelder, da jeg var et spesielt og ensomt barn og tenkte for å trøste meg selv at jeg var ment for noe mer og større enn Melbu. Jeg tenkte at det ville være smart for livet senere å øve seg på å være ensom som liten. Det fikk jeg i det minste rett i. Trude H. Drevland er nordlandsjenta som ble bergenspatriot, sykepleieren som ble engasjert politiker og politikeren som ble landskjent bergensordfører. Hun er også ordføreren som i 2015 opplevde å bli siktet for grov korrupsjon. I denne boken trekker Trude H. Drevland linjer tilbake til oppveksten i Nord-Norge. Hun deler historier og erfaringer som brakte frem den markante Høyre-politikeren, og hun forteller om den vanskelige tiden etter at hun gikk av som ordfører.
LYN FRA KLAR HIMMEL Jeg reiste til Oslo for et møte i Aschehoug forlag onsdag morgen den 18. september 2015, et møte som var planlagt lenge i forkant. Møtet hadde ikke vart mer enn en halvtimes tid da telefonen min formelig eksploderte. Den ringte i ett sett, og SMS-meldingene tikket inn som om telefonen skulle ha vært et rytmeorkester. Jeg var siktet for grov korrupsjon. Jeg skulle også til Oslo for å få gode råd og hjelp fra venner i en ytterst fortvilet privat situasjon, men etter denne morgenen ble ingenting som jeg planla. Livet blir kanskje sjelden slik vi planlegger, men jeg tør si at klisjeen «det som ikke dreper deg, gjør deg bare sterkere», er nettopp det, en klisjé av verste sort. Jeg skal aldri bruke den overfor noen som har problemer. Aschehoug forlag hadde kontaktet meg allerede i oktober 2014. Forlaget utfordret meg: Hva var fortellingen om jenta fra Nordland som utdannet seg til sykepleier og endte som ordfører i Bergen? Vinter og vår 2015 var jeg så vidt i gang med å nedtegne erfaringer og opplevelser, men arbeidet stoppet opp. Ordførervervet tok all min tid; livet mitt var krevende. Jeg hadde vært under etterforskning for korrupsjon i forbindelse med mitt oppdrag som gudmor for
«Viking Star» inntil Hordaland Politikammer la bort saken etter et par dager. I mai 2015 ble belastningen for stor. 15. juni 2015 ble jeg sykemeldt., og 10. august var jeg tilbake som ordfører. Den 31. august 2015 gjenopptok Hordaland politidistrikt etterforskningen, og jeg tok umiddelbart ut permisjon, bare fire knappe uker før det viktige kommunevalget. I september 2015 var jeg for første gang på mange år i en situasjon der dagene og ukene foran meg ikke var fylt på forhånd. Jeg hadde tatt opp igjen arbeidet med en bok, og denne onsdagen skulle vi snakke om innhold og fremdrift. Heftige runder med medieoppslag var jeg etter hvert blitt vant til, og nå eksploderte det igjen. Leder for økonomiavdelingen i bergenspolitiet, Frode Karlsen, sa til Bergens Tidende denne onsdagen at han håpet etterforskningen ville gå så raskt som mulig, men at erfaringen hans var at slike saker tar tid å etterforske, og at han forventet at det ville også denne. VG skrev at gudmorgaven hadde blitt en del av siktelsen fordi jeg takket nei til den og ba rederiet heller støtte en rusinstitusjon. Hvilket resulterte i en halv million kroner til Trappen motiveringssenter. Hvorfor beløpet var tatt med i siktelsen, var mer enn jeg kunne begripe. Ny og gammel redaktør i Bergens Tidende prydet Nyhetskanalens avisrunde og fortalte at jeg fortsatt kunne være en god ordfører selv om det var viktig også for meg at hele saken ble gjennomgått. Dessuten var det jo en mulighet for at jeg
ikke hadde gjort noe straffbart. Siktelsen var et faktum, og jeg visste at min mann Odd skulle i fengsel i midten av oktober. Nå var det opp til familie og venner å holde ut med meg og mine problemer. Jeg var livredd for at siktelsen og følgene av den skulle bli altoverskyggende. Med god grunn, skulle det vise seg. Jeg kunne tydeligvis blåse en lang marsj i å fortsette som heltidspolitiker. Jeg kunne stort sett blåse en lang marsj i det meste. Jeg måtte pakke og flytte ut av en for dyr leilighet som vi leide av Olav Eide Knutsen i Marken. Han viste all mulig forståelse og la til rette for en smertefri flytting. Jeg måtte finne en ny og billigere leilighet i all hast, bli kvitt gjeld som urettmessig ble påført meg i forbindelse med saken til Odd og få utregnet hva pensjonen min skulle bli. Jeg tok selvfølgelig umiddelbart ulønnet permisjon. Det blir bare noen få kroner igjen hver måned å leve for, men jeg er ikke alene om det i Norge. Denne boken har i all hovedsak blitt til etter 18. september 2015. Jeg forteller om min bakgrunn og om mitt liv som sykepleier, sykehjemsleder og politiker, slik planen var for boken, som så vidt begynte å ta form allerede etter det første møtet med forlaget høsten 2014. Samtidig er det ikke til å komme forbi at det siste årets hendelser har gitt boken en helt annen historie enn den jeg først gikk i gang med å skrive.
PRESSEKONFERANSE Før pressekonferansen 15. juni 2015 satt jeg på kontoret mitt i tolvte etasje og forberedte meg på det jeg skulle si i møtet med presse og medier. Den siste halvtimen hadde jeg vandret hvileløst frem og tilbake og latt manuset ligge. Jeg hadde mer enn nok med å bygge meg selv opp slik at jeg kunne gå rakrygget til det store møterommet i fjortende etasje. Jeg stålsatte meg til noe jeg ikke ante hva ville bli. Jeg hadde ringt alle gruppelederne i bystyret og informert om pressekonferansen og bedt partiene om å sende én representant hver. I tillegg hadde jeg hatt et kort møte med representanter for Forretningsutvalget i Bergen kommune, hvor jeg ga en kort redegjørelse for hva som ville skje senere. Korridoren til møterommet i fjortende etasje er lang, men den var ekstra lang akkurat denne dagen. Jeg trodde aldri jeg skulle komme frem. Helt fra møterommet sto ferdig hadde det blitt kritisert for å være for stort, for å være for kaldt og for å ha for langt langbord. Da jeg kom inn i rommet, var det stappfullt. Alle lot til å være der: journalister, fotografer, politikere og folk fra administrasjonen. Jeg kom bare så vidt forbi kameraene, fotostativenes sprikende bein og armer. Gardinene var