Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Histories hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen
Middelalderen Seieren over engelskmennene ved byens porter gjorde «Jomfruen fra Orléans» til en frelserskikkelse. Nå våget folket håpe på seier over fienden. Bridgeman Frankrike/1428 De franske kongene har gått fra nederlag til nederlag i den endeløse krigen om Frankrikes trone. Engelskmennene har okku- Frankrike Orléans pert den nordlige delen av riket, og beleirer nå Orléans. Hvis byen faller, ligger Sør-Frankrike åpent for erobrerne. Men ingen tør ta opp kampen. 30 Historie 8 2011
Stolte riddere fulgte ungjentes ordrer: Engler førte Jeanne d Arc til seier Livet hennes var like dramatisk som det var kort. Bondejenta Jeanne d Arc ble bare 19 år, men rakk å lede soldater i krig, krone en konge og tenne et håp som skulle bli vendepunktet i Frankrikes hundre år lange krig mot England. Alt sammen på Guds befaling, ifølge tenåringen selv. Av stine overbye I begynnelsen tok hun ikke stemmene alvorlig. Jenta hørte dem første gang som 12-åring, sommeren 1424. I familiens hage i landsbyen Domremy fikk hun plutselig øye på et skarpt lys en stråle av gull som vibrerte i middagsheten. Den milde stemmen i lysskyen befalte henne å være from og passe på å gå i kirken. Stemmen forsvant like plutselig som den hadde dukket opp. Den unge Jeanne d Arc ble stående igjen som et eneste stort spørsmålstegn. Hva var det hun hadde opplevd? Var det bare en drøm? Hun bestemte seg for ikke å fortelle noen om den mirakuløse hendelsen ikke engang foreldrene sine. For hvordan skulle hun kunne forklare noe som hun ikke forsto selv? Men hun hørte stemmer igjen, oftere og oftere, og nå var ikke Jeanne d Arc lenger i tvil: Stemmene stammet fra himmelen, og som trofaste venner var de kommet for å bli. De himmelske stemmene talte til henne til alle tider av døgnet når hun lå i sengen, når hun ba til Gud, når kirkeklokkene ringte, når hun arbeidet på åkeren, når som helst. Lydene var alltid ledsaget av lysglimt, og gjorde henne glad og trygg. Etter hvert som tiden gikk mente hun også å kunne sette ansikter på de merkelige gjestene. De var engler, sendt til henne med viktige budskap. Mens de i begynnelsen ga uklare instrukser, ble de med tiden mer presise: «Du er bestemt til å leve et annet liv og utføre under, for du er den som er valgt av Gud til å hjelpe Frankrike, fordrive fienden og gjøre prins Karl til konge», var budskapet som gjentok seg. Jeanne ut på oppdrag Hun vokste opp i en urolig og omskiftelig tid. Jeanne d'arc var barn i et rike som i flere tiår hadde ligget i blodig krig med engelskmennene, og var godt på vei til å bli erobret. Hele landet nord for elva Loire var i fiendens hender, og de hadde en mektig alliert i hertugen av Burgund Frankrikes sterkeste fyrste. Historie 8 2011 31
Middelalderen Mens de voksne i Domremy bekymret seg over krigen, presset barna deres mest mulig lek inn i det vesle de hadde av fritid ved siden av sine mange plikter. Men ikke Jeanne så snart anledningen bød seg søkte hun til landsbykirken for å be. Hun ble ertet med at hun var altfor from og foretrakk sitt eget selskap. Dersom hun skulle adlyde Guds vilje, måtte hun imidlertid snart forlate det trygge barndomshjemmet. Hvor gjerne hun enn ville, kunne ikke Jeanne d Arc overhøre stemmene. De ba henne om å oppsøke kommandanten på en borg i nabobyen, og fortelle ham at hun var utpekt til å være Frankrikes frelser. I mai 1428 gikk hun den lange veien til kommandanten Robert de Baudricourt, som lyttet med et halvt øre til den spinkle jenta med det svarte håret og det sterke blikket. Da hun høytidelig erklærte at hun ønsket å bli ført til prins Karl, lo Baudricourt høyt. Deretter ble han rasende: «Gjør du narr av meg? Du skulle hatt juling. Se å komme deg hjem!» Situasjonen i Frankrike ble imidlertid stadig mer fortvilet. I oktober 1428 beleiret engelskmennene Orléans. Dersom byen falt, ville hele Sør-Frankrike ligge for deres føtter. I desperasjon forsøkte Jeanne d Arc i januar 1429 nok en gang å overtale Baudricourt til å føre henne til prinsen. Kommandanten tok seg nå tid til å lytte til jenta et hvilket som helst råd og forslag var velkomment nå som det så mørkt ut for rikets fremtid. Baudricourt hadde likevel fremdeles vondt for å se hvordan en 16-årig bondejente kunne gjøre en forskjell for fedrelandet, selv om hun påsto at hun hadde hørt stemmer som lovet seier. Vendepunktet inntraff da Jeanne d Arc forutså et fransk nederlag i en landsby i nærheten av Orléans. Som jenta hadde spådd gikk de franske styrkene på et stort tap i slaget som sto 12. februar 1429. Da det gikk opp for Baudricourt at Jeannes forutsigelse hadde slått til, ble han endelig overbevist: Denne jenta var så spesiell at han gjorde best i å føye henne og la henne føre til hoffet. Iført mannsklær og ledsaget av seks menn bega Jeanne seg i slutten av februar 1429 ut på den 500 kilometer lange reisen tvers gjennom Frankrike, til den Reisen ender på bålet Fra Jeanne d Arc forlater hjemstedet og til hun blir tatt til fange, går det bare 15 måneder. I løpet av det korte tidsrommet er ungjenta fra bondelandet blitt en av Frankrikes mektigste personer, og engelskmennenes fremste fiende. Som straff brenner de henne som kjetter. scala Agincourt 1415 Slaget ender i et katastrofalt fransk nederlag. Først under Jeanne d'arc 14 år senere våger den franske adelen igjen å utfordre engelskmennene. 32 Historie 8 2011
vesle byen Chinon, der prins Karl hadde sin residens. For å unngå å bli oppdaget red de oftest om natten. «Jomfruen», som Jeanne nå kalte seg, kledde seg i bukser for å skjule at hun var kvinne. Hun hadde lovet stemmene at hun ville bevare sin jomfruelighet så lenge Gud ønsket det. For å gli ubemerket inn blant de mannlige soldatene klippet hun i tillegg håret helt kort. Kirken støtter Jeanne Etter elleve døgn på veien ankom Jeanne d'arc og følget Chinon. Her ga Karl henne motvillig audiens. Ryktet om at bondejenta var både synsk og sendt av Gud hadde allerede nådd hoffet, men Første mirakel: Forutså at hun ble truffet Rykter om mirakuløse hendelser fulgte Jeanne d'arc. Under kampene om Orléans i mai 1429 skal hun ha forutsett at en engelsk bueskytter ville treffe henne og at hun ville blø kraftig. Spådommen gikk i oppfyllelse da en pil boret seg inn i brystet hennes under et angrep. selv om tronarvingen med et land på randen av kollaps godt kunne trenge guddommelig støtte, var han skeptisk. I en tid der både den ene og den andre påberopte seg overnaturlige krefter hadde prinsen ennå til gode å møte en som virkelig var i stand til å utøve mirakler. Men Jeanne skulle snart vise seg å være av en annen støpning. Hun var ydmyk og lavmælt, og urokkelig i sin tiltro til egne evner. Hun falt på kne foran Karl og sa inntrengende: «Edle tronfølger. Jeg er sendt av Gud for å redde Frankrike og hjelpe Dem til å bli kronet til konge». For å vise at hun virkelig hadde evner utenom det Den engelske kanal Compiègne Seine Paris 6 5 4 Reims 3 Orléans mai 1429 Byen beleires av engelskmennene, men Jeannes styrker stormer fortene deres i tur og orden. Seieren blir et vendepunkt i krigen. Det splittede Frankrike 1429 Engelskokkupert Burgund alliert med England Under den franske kronprinsen 0 50 100 km Orléans 3 2 Chinon Garonne Domremy Loire Rhone Middelhavet 1 4 5 Reims juli 1929 Jeanne fører kronprinsen gjennom engelske områder frem til den gamle kroningsbyen. Her kan han innta sin fars trone som Karl 7. Paris september 1429 Det er slutt på hellet for Jeanne. Forsøket på å erobre den franske hovedstaden slår feil. Stjernen hennes begynner å falme. 1 Domremy februar 1429 Jeanne d Arc forlater hjemstedet. Hun vil fortelle det franske hoffet at Gud befaler dem å ta opp kampen mot engelskmennene. 2 Chinon mars 1429 Kronprins Karl blir overbevist om at Gud taler gjennom den unge og merkverdige jenta. Hun får lov til å føre en hær mot Orléans. 6 Compiègne mai 1430 Jeanne blir tatt til fange av burgundiske soldater. Etter et år med avhør og rettssak blir hun dømt som kjetter og ført til bålet.
Middelalderen vanlige, gjenga hun i detalj en bønn som Karl hadde fremsagt mens han var alene i bønnekammeret sitt en novemberdag i 1428. Deretter ba hun om å få en hær å lede, slik at hun kunne dra ut og befri Orléans. Etter å ha lyttet til den underlige jenta var tronarvingen både overveldet og forvirret. For å sikre seg at jenta ikke drev med løgn sendte han henne til Poitiers der hun skulle spørres ut av biskoper og andre lærde. Jeanne fremsto rolig og selvsikker der hun satt og besvarte spørsmålene, men teologene savnet beviser. Da de sendte henne tilbake uten en klar dom, valgte kronprinsen imidlertid å ta sjansen. På Karls ordre ble Jeanne utstyrt med en spesiallaget rustning, en hest og en lanse. Hun fikk en fane som var prydet med Jesus, to engler og liljer det tradisjonelle symbolet på Frankrike. Fullt utrustet og klar til å dra i krigen sendte hun nå et brev til engelskmennene: «Nøkler til alle gode byer dere har inntatt og krenket i Frankrike, skal overleveres jomfruen som er sendt av Gud. Dra Karl forble kronprins i sju år etter sin fars død. Det var Jeannes fortjeneste at han i 1429 endelig kunne dra til Reims og bli kronet til konge. tilbake til England, ellers driver jomfruen dere ut av Frankrike», advarte hun. En pil i brystet Fredag 29. april 1429 nådde følgende nyhet Orléans: en hærstyrke under ledelse av den nå 17 år gamle jomfruen fra Domremy var på vei for å befri byen. Og ganske riktig: I fortroppen for en hær på rundt 3500 mann rykket Jeanne d Arc samme dag inn i den beleirede byen, Jeanne d Arc kom til verden i et rike som hadde vært plaget av uro i nesten 75 år. I januar 1412 var Frankrike svekket av intern strid mellom adelige fraksjoner, samtidig med at to slekter kjempet om retten til tronen. På den scala der hun ble mottatt av jublende og håpefulle innbyggere. Engelskmennene unnlot å gripe inn, men holdt seg i festningsverkene sine rundt byen, rådville og ubesluttsomme. Også de hadde hørt om bondejenta som var sendt fra Gud. Men da de så den spinkle jenta høyt til hest, minnet hun så avgjort ikke om en fryktinngytende hærfører. Tidlig om morgenen 4. mai gjorde de franske styrkene i Orléans utfall. Jeanne red forrest med fanen sin, mens hun oppildnet styrkene sine til kamp. Kampen var nærmest over før den kom i gang: På få timer inntok hæren en kirke som det hadde tatt engelskmennene et halvt år å erobre. Samme kveld ringte alle kirkeklokkene i Orléans lystig, og dagen etter sendte Jeanne d Arc et ultimatum til engelskmennene i form av et brev som ble skutt av gårde med en pil: «Gud sier gjennom meg, jomfruen, at dere skal forlate alle festningene deres og reise tilbake dit dere hører hjemme. Hvis dere ikke gjør det, skal det koste dere så det vil bli husket for evig». Engelskmennene forlot ikke stillingene sine utenfor Orléans, og Jeannes soldater gikk til angrep. De neste dagene falt de engelske fortene i tur og orden. Jeanne var overalt, midt i slaget, ustoppelig og fryktløs, selv om hun før kampene hadde forutsett at hun kom til å bli såret. Spådommen gikk i oppfyllelse: En pil traff henne like over brystet så hun falt av hesten. Blødende ble hun ført vekk fra angripernes rekker, men bare noen timer senere var hun tilbake i salen, kampklar for den endelige trefningen i slaget om Orléans. Bare i kraft av sin tilstedeværelse og seierssikre utstråling spredte Jeanne mot i hæren. All vakling i rekkene ble avløst av kampvilje når hun med fanen i hånd ledet styrkene i kamp. 8. mai Engelskmennene kjempet på fransk jord i 116 år De engelske kongene mente at de hadde rett på Frankrikes trone, og de var villige til å ofre endeløse ressurser på å sikre seg den. ene siden sto det franske kongelige dynastiet Valois. Det ble utfordret av huset Plantagenet, som hersket i England, og også gjorde krav på Frankrike. Hundreårskrigen brøt ut i 1337. Engelske hærer gikk i land på franske- 34 Historie 8 2011
Andre mirakel: Vekket spedbarn til live Våren 1430 døde et spedbarn i Lagny mens Jeanne d Arc oppholdt seg i byen. Hun ba til Gud om at det vesle barnet måtte våkne opp slik at det kunne bli døpt. Babyen skal da mirakuløst ha vendt tilbake fra de døde og levd lenge nok til å motta dåpen. De dødbringende engelske langbuene kostet Frankrikes stolte riddere flere ydmykende nederlag. bridgeman 1429 var slaget vunnet, og engelskmennene drevet på flukt. Jeanne hadde vunnet, og oppnådd det ingen general hadde klart. Mens innbyggerne strømmet ut i gatene og takket sine tapre forsvarere, trakk jomfruen av Orléans, som hun nå ble kalt, seg tilbake til losjiet sitt for å stelle sine sår, få seg litt mat og takke Gud for seieren. Nyheten om den overrumplende seieren var snart på alles lepper, og med triumfen steg franskmennenes kampmoral fra nullpunktet til uante høyder. Jomfruen av Orléans og hennes liljeprydete fane ble nå symbolet på seier, og da hæren hennes seiret over engelskmennene i Patay, bare 20 kilometer fra Orléans 18. juni 1429, var selv den største skeptiker omvendt: Den unge stridskvinnen måtte være sendt fra himmelen. Soldatene hennes hadde hogd engelskmennene ned til siste mann. Rundt 2200 engelske soldater mistet livet i kampene, mens tapene på fransk side var minimale. Med seieren var gjenerobringen av landet nord for Loire i gang. Hellet forlater Jeanne I årevis hadde stemmene befalt Jeanne d Arc å få Karl kronet til konge, og etter slaget i Patay lå veien åpen til den tradisjonelle kroningskirken i byen Reims. 17. juli 1429 vrimlet det med syngende og smilende franskmenn i byen folk gikk mann av huse på denne store festdagen, fra adelige i full rustning eller fornemme drakter til fattigfolk i sine minst hullete filler. Alle som var der strålte, men ingen mer enn prins Karl og hans kvinnelige hærfører. Majestetisk kledd i en gullornamentert kåpe red den kommende monarken i prosesjon gjennom Reims til domkirken, og like bak ham fulgte jomfruen fra Orléans, i rustning og med fanen sin i hånden. Jubelropene gjallet gjennom gatene, men det var umulig å avgjøre hvem av de to hyllesten først og fremst var rettet mot. Med kroningen av Karl 7. til konge hadde Jeanne d Arc nådd sitt livs høydepunkt. På oppsiktsvekkende kort tid bare fem måneder etter at hun forlot hjembyen Domremy som en hvilken som helst ungjente, var hun blitt Frankrikes frelser, og alt hadde forandret seg. Både for riket og for henne selv gikk det stadig fremover: Mens hun før hadde vært kledd i en fillete kjole og ridd uten sal på en arbeidshest, var hun nå iført rustning og rød kappe med gullbrokade. Hun red på sin egen stridshest, omgitt av tjenende ånder og en egen skriftefar, og i selskap med konge og stormenn. Ingenting kunne stanse henne nå, og neste mål var å trenge inn over hovedstadens vollgraver og erobre selveste Paris. Men Jeannes planer om å innlede marsjen mot Paris allerede dagen etter kroningsseremonien, ble forpurret. Frankrike var et land i fest, og gildets hovedperson hadde det overhodet ikke travelt. Fremfor å styre direkte mot hovedstaden og forsøke å rense landet for engelskmenn med ett hogg, valgte Karl 7. en forsiktig strategi. Kongen ga seg til å forhandle om en fredsavtale med sin frafalne undersått, hertugen av Burgund. Igjen og igjen presset Jeanne på for å få lov til å erobre Paris. Da hun i september 1429 omsider fikk kongens tillatelse, lå fiaskoen på lur. Engelskmennene var altfor sterke, og selv om hun red forrest og oppmuntret soldatene med høy og klar stemme, led Jeanne sitt første nederlag som hærfører. Miraklenes tid var tydeligvis forbi. Ikke bare ble de franske soldatene sendt på et ydmykende tilbaketog jomfruen selv ble truffet av en pil i hoften og måtte forlate slagmarken midt i kampens hete, hardt kysten og seiret ved Crécy i 1346 og Poitiers i 1356. Men de var ikke sterke nok til å omsette suksessene til permanente erobringer. Krigen gikk inn i en langvarig stillstand, helt til de to rikene i 1396 ble enige om en våpenhvile. Allerede i 1415 var engelskmennene tilbake, og etter triumfen ved Agincourt kunne de okkupere halvparten av Frankrike. Men Jeanne d'arc stoppet fremmarsjen ved Orléans i 1429, og deretter var krigslykken omsider på franskmennenes side. Da hundreårskrigen var over i 1453, hadde England bare Calais igjen.
Middelalderen såret. Mens hun motvillig ble båret bort, ropte hun til soldatene at de nok en gang skulle gå til angrep. Men nederlaget var et faktum. Hellet hadde forlatt Jeanne d'arc, og kanskje også Gud. Hun mottok ikke lenger befalinger fra Gud de himmelske stemmene var blitt tause. Illevarslende utsikter Fiaskoen i Paris skulle vise seg å være første skritt mot avgrunnen for Jeanne d Arc. Plaget av smerter fra såret tilbrakte hun en lang vinter hos kongen, mens hun intenst ønsket at hun var hjemme i Domremy, langt unna hoffets intriger, sladder og evinnelige fester. Hun savnet ikke bare familien sin, hun lengtet også etter igjen å høre stemmene som i mange år hadde vært hennes store trøst og ledestjerne. Da stemmene endelig talte til henne igjen våren 1430, var det ikke med befalinger eller løfterike forutsigelser. I stedet hadde de et skremmende budskap: Tredje mirakel: Kroppen avviste ilden Ifølge overleveringen skal f lere av Jeanne d Arcs organer ha motstått f lammene på bålet. Hun måtte brennes hele tre ganger før alt var forvandlet til aske. Motstandskraften kunne bare være guddommelig inngripen, mente mange i Jeannes samtid. «Du kommer til å bli tatt til fange før midtsommer,» advarte de. Jeanne skjønte nå at skjebnen var beseglet, men hun nektet å gi opp kampen og håpet om redde landet sitt. I mai 1430 gjorde hun derfor et forsøk på å befri byen Compiègne, som var beleiret av burgunderne. En stund så det svært lovende ut. Men fordi fienden hele tiden fikk forsterkninger utenfra, måtte jomfruen og det vesle kompaniet hennes gå i dekning bak bymurene. Jeanne d'arc galopperte i baktroppen og forsøkte fortvilet å forsvare soldatene sine, men akkurat da folkene hennes hadde stormet inn gjennom byporten og i sikkerhet, ble vindebroen hevet. Jeanne var stengt ute. Hun kjempet til det siste, men kampen var avgjort på forhånd. «Overgi deg, overgi deg», runget det fra alle kanter. Da hun nektet, ble hun revet ned fra hesten og tatt til fange. Solgt til høystbydende Hertugen av Burgund var henrykt over trofeet. I middelalderen var det vanlig at viktige fanger ble frikjøpt av familien. Jeanne d'arc hadde ingen slektninger som kunne innfri kravet om løsepenger, men hertugen tok for gitt at jom- Etter at Jeanne ble tatt til fange, solgte hertugen av Burgund henne til sine engelske bridgeman allierte. Fra kjetter til nasjonalhelgen «Vi er fortapt, vi har brent en helgen», utbrøt den engelske kongens sekretær John Tressart da flammene fortærte Jeanne d'arc. Selv bøddelen Geoffroy Therage felte en tåre da jenta endte sine dager på bålet. I 1456, 25 år etter Jeanne d Arcs død, ble dommen omstøtt. I en ny prosess ble det slått fast at hun var blitt uskyldig dømt av en korrupt domstol. Jeanne ble i stedet erklært å være en kristen martyr. Mange år senere, i 1909, saligkåret kirken henne siste steg mot helgenkåringen i 1920. Jeanne d Arc feires nå som Frankrikes nasjonalhelgen første søndag etter 8. mai. 36 Historie 8 2011
fruen fra Orléans måtte være verdt en formue for Karl 7. Budbringere red av gårde til det franske hoffet, og i ventetiden ble Jeanne behandlet med ærbødighet og respekt. Men kongen nektet å punge ut. Mens vanlige franskmenn gråt over at Jeanne d'arc var tatt til fange, avviste Karl 7. blankt å betale hertugen av Burgunds pris. Hun hadde ført den franske hæren til viktige seire, hun hadde gjort det mulig for prinsen å bli kronet, hun hadde gjort mer for å hjelpe Frankrike enn noen annen. Men i nødens stund ble Jeanne overlatt til seg selv. Den engelske stattholderen Bedford var ikke like gjerrig som Frankrikes konge. For en dusør på 10 000 livre en formue på den tiden kjøpte han den dyrebare fangen og sperret henne inne i Rouen i det nordlige Frankrike. Her ble nå den knapt 19 år gamle Jeanne lagt i lenker og plassert i en fengselscelle i desember 1430. I Rouen ble den respektfulle behandlingen avløst av røft fengselsliv. Fangevokterne utvekslet høylytt grove spøker om Jeanne og dyden hennes, og hun levde i konstant frykt for å bli voldtatt. Gang på gang dundret vokterne på døren og spurte: «Kan en heks være jomfru? Det må vi finne ut av». Jeanne klamret seg engstelig til mannsklærne sine. Hun hadde alltid på seg to par bukser, festet til tunikaen med over 20 bånd. Forhåndsdømt 21. februar 1431 begynte forhørene, og i månedsvis ble hun spurt ut av en hel flokk av geistlige. Dommerne var franske, men de var håndplukket av engelskmennene. Fra første dag var det klart at rettssaken bare hadde ett formål: å få Jeanne dømt til døden som kjetter. Jeanne hadde krenket kirken ved å gå i mannsklær. På bålet var hun kledd i kjole. scala Det var ikke kalt inn et eneste vitne til hennes forsvar. Spørsmålene haglet over henne: Har du vært sammen med djevelen? Har du forhekset Karl 7.? Går du i mannsdrakt fordi du er en kjetter? Er du en heks? En falsk profet? Eller en frafallen, fordømt og ondsinnet gudsbespotter? Har fanen din magiske krefter? Jeanne forklarte ærlig det hun hadde sagt til alle andre siden hun forlot Domremy at hun hadde mottatt åpenbaringer fra himmelske stemmer. Men forklaringene hennes ble møtt med hånlatter og mistro. Stemmene var ifølge anklageren «falske» og «djevelske». Mannsdrakten var et overbevisende vitnesbyrd om at Jeanne d Arc var en kjetter. En kvinne gikk ikke i mannsklær, det var blasfemi og en direkte hån mot Gud, lød anklagen. Etter uker og måneder med lange og utmattende forhør fikk Jeanne et ultimatum: Enten kunne hun fornekte sine kjetterske tanker og bekjenne at stemmene og synene var Satans verk, eller så ville hun bli ført til bålet. «Hvis jeg skulle si at Gud ikke hadde sendt meg, ville jeg fordømme meg selv, for det er sant at Gud har sendt meg», insisterte hun. Om formiddagen 30. mai 1431 sto Jeanne d Arc foran bålet i Rouen, dømt til døden. En gjeng utålmodige engelskmenn kunne nesten ikke vente til hun ble flammenes rov. «Skjer det ikke noe snart? Har dere tenkt at vi skal vente helt til middag?», spurte de og hånlo. «Brenn heksen, brenn heksen», ropte andre i den tusentallige tilskuerskaren, mens en tydelig skrekkslagen Jeanne ble ført til stolpen og surret fast. Bøddelen grep en fakkel og satte fyr på vedhaugen under føttene hennes. Hun fikk oppfylt sitt siste ønske. Flere langskaftede kors ble holdt foran ansiktet hennes til det siste. Mens ilden knitret og flammene tok tak, skrek Jeanne d'arc flere ganger: «Jesus, hjelp meg, Jesus, hjelp meg». De ordene skulle bli hennes siste. Kort etter sank hodet hennes forover, mens flammene åt seg gjennom den 19-årige kroppen og forvandlet den til aske. Les mer Timothy Wilson-Smith: Joan of Arc Maid, Myth and History, Sutton Publishing, 2006 Daniel Hobbins: The Trial of Joan of Arc, Harvard University Press, 2005 Vita Sackville-West: Jeanne d'arc, Forum, 1985 www.jeanne-darc.info Jeanne d'arc måtte ha godkjenning Hun kunne ikke anerkjennes som budbringer fra Gud uten kirkens velsignelse. Men prestene kunne ikke finne bevis. Teologene i Poitiers fikk en vanskelig oppgave vinteren 1428. Frankrikes kronprins ba dem avgjøre om Jeanne d'arc virkelig fikk sine ordrer direkte fra Gud. Jeannes kyskhet opptok teologene, for det å avstå fra sex ble regnet som et kjennetegn på hellige mennesker. Prestene kunne ikke annet enn å lovprise Jeannes «ydmykhet, jomfruelighet, fromhet, ærlighet og enkelhet». De tok derimot ikke spådommene som et bevis på kontakt med Gud. Og bortsett fra forutsigelsene hadde de bare Jeannes ord å dømme ut fra. Mangelen på bevis var et problem, ifølge dominikaneren Seguin Seguin: «Gud ønsket ikke at hun skulle bli trodd, hvis ikke det hendte noe som kunne gi grunn til at hun skulle bli trodd». Med andre ord ønsket Gud kanskje ikke at prestene skulle tro henne. Jeannes svar var at bevisene ville komme ved Orléans. Teologene måtte gi opp å felle en dom. Deres råd til kronprinsen ble å avvente et tegn. Han valgte i stedet å la henne dra i krigen. Karl kjente til Jeannes sterke tro og formidable overtalelsesevne, men han hadde også en helt personlig interesse i å støtte henne. For budskapet hun spredte var at Gud hadde utpekt Karl til å regjere Frankrike. Spørsmålet om Jeannes forbindelse til Gud ble derfor endelig avgjort på slagmarken ved Orléans. I middelalderens Europa ble seier i krig sett som bevis på guddom melig støtte. Krig gjorde Jeanne d'arc berømt, og krig forvandlet henne til et fransk nasjonalsymbol på 1900-tallet. mary evans