Høring fra Tangen menighet Kirken, innbyggerne og kirke-, tros-, og livssynssamfunn Begrepet tros- og livssynsnøytralitet, som brukes i dette dokumentet, er problematisk. Som regel forstås dette slik at religiøs tro skal være fraværende. I utgangspunktet kan man tenke at det er positivt, fordi man da tilsynelatende ikke favoriserer et bestemt livssyn og slik sett er nøytrale. Men fravær av en religiøs tro er ikke nøytralt - det representerer også en type livssyn. Slik vi forstår dette, handler det mer om at mennesker i denne byen tilhører ulike tros- og livssyn, og skal ikke forskjellsbehandles på grunn av det. Noen ganger tenker man at motsetninger mellom trossamfunn gjør at det er best med religionsfrie organ. Men det er mange eksempler på at skillelinjene går like mye mellom de som har en tro og de som ikke har det. Trossamfunnene står som regel sammen for å kjempe for at tro har en rettmessig plass i det offentlige rom. Slik sett er det svært problematisk når et livssynsnøytralt livssyn f eks får monopol i skolen, slik det i praksis får hvis all religiøs utøving, som eks skolegudstjenesten, blir fjernet. Tro og dialog må ha en synlig plass i det åpne rom i offentlighet. Dette har vi tradisjon for i Norge. Uten denne synliggjøringen, blir våre tusenårige tradisjoner borte. 1. Hvilke verdier skal danne bærebjelker i kommunens forhold til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn? Gjensidig respekt dialog åpenhet. Det å snakke sammen og ha åpenhet om hverandres synspunkter er viktig. Soloutspill som vedrører den andre part uten at det har vært drøfting først, er ikke heldig. Tro og religion må gis en synlig plass i det offentlige rom. Man må gjensidig vise respekt for mennesker med en annen oppfatning enn seg selv. Man må kunne ha respekt og aksept for at mange har en religiøs tro som er viktigere for dem enn det meste annet. Erkjennelse av at kommunen har forpliktelser til både Den norske kirke (Dnk ) og andre tros- og livssynssamfunn. Dette er gitt i lov og i rammebevilging fra Staten. 15 i Kirkeloven (KL) og 17 i Lov om trusfridom og ymst anna, og i Lov om tilskott til livssynssamfunn (tilskuddsloven). Kommunen må ha respekt for et flertall og for historien, den kultur vi har i kirkebygg o.a. Alle må vise aksept for at samfunnet endrer seg og at kirken også endrer seg. 2. Hvordan bør dialog og medvirkning i saker som berører forholdet mellom kommunen og Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn styrkes og organiseres? Rådmannen må i egen person treffe ledere fra Dnk/kirkeverge og ledere for de andre tros- og livssynssamfunn minst en gang pr år. Her blir det feil å sende en annen ansatt, siden vedkommende vil da tolke og sile de opplysninger og synspunkter som gis.
Dnk har flest medlemmer og det er flest innbyggere i Drammen som tilhører denne. Det bør derfor være ett møte ang. økonomi og prioritering, 15 i KL, og også et møte hvor det tas opp saker som har felles interesse. Representanter for andre tros- og livssynssamfunn har møte med rådmann minst en gang i året. Representanter for både Dnk og andre tros- og livssynssamfunn inviteres til å delta i kommunale organer når disse behandler saker som berører deres virksomhet. Rådmann har plikt å sende slik informasjon til berørte parter. ( For Dnk, hjemlet i KL 15.siste ledd.) 3. Hvordan bør gravferdsforvaltningen for byens innbyggere organiseres, slik at hensynet til tros- og livssynsnøytralitet ivaretas best mulig? Gravferd har tradisjonelt vært en religiøs seremoni, både i kristne land og i land med andre religiøse tradisjoner I dag velger et stort flertall kirkelig medvirkning til gravferd og en religiøs begravelse. (se statistikk fra Kirkelig Fellesråd) I tillegg til at flertallet ønsker kirkens medvirkning ved gravferd, er det også en praktisk sak. Prest, organist og av og til kirketjener, skal gjøre tjeneste under gravferd, og da er det praktisk at all organisering skjer fra samme etat. For de som ikke ønsker noen form for religiøs tilstedeværelse ved gravferd, må kommunen ha et gravferdsrom som er nøytralt. Det kan være et kapell hvor kristne symboler kan tildekkes, eller et alternativt pent rom. Det store kapellet på Drammen krematorium er alt gjort livssynsnøytralt. Selve gravlegging/kremasjon skjer da under kirkelig administrasjon, men uten noen form for kristen påvirkning. Et trossamfunn vil ha en større og mer selvfølgelig forståelse av religiøse dimensjonen i avslutningen av livet enn et organ som ikke bekjenner seg til en tro. Det er selvsagt en forutsetning at dette trossamfunnet vil klare å gjøre dette på en måte som ikke favoriserer egne eller noen spesielle trossamfunn, men makter å behandle alle på en likeverdig og respektfull måte. Ut i fra medlemstall er det et overveldende flertall av befolkningen som tilhører et trossamfunn. Den norske kirke er det største. Man kan like gjerne se på situasjonen slik: Siden det som skal skje ved gravferden er så nært knyttet til en religiøs seremoni og religiøs tro og verdier, ville det beste være at den livssynsorganisasjonen som er størst bør ha ansvar for dette, så fremt det tar på seg oppgaven (og klarer det) med å gi en gravferdstjeneste som ivaretar alle like godt. Den norske kirke er blant de trossamfunn som har størst oppmerksomhet på å vise respekt for annerledes troende, samtidig som de har dyp kunnskap om hvordan tro også har betydning ved livets avslutning. Dersom et trossamfunn kan ivareta gravferdsforvaltningen på en måte som også er god for de som er utenfor trossamfunn, er det en ordning som best kan ivareta helheten. Det inkluderer den åndelige dimensjon som et nøytralt organ ikke vil ha noe forhold til. I dag velger de aller fleste en kirkelig gravferd, selv om tiknytningen til kirke i hverdagen er liten. Kirken får mange positive tilbakemeldinger på hvordan de utfører arbeidet i dag. Ved vigsling av nye gravlunder, er det deler av gravlunden som ikke vigsles til kristen jord. Det er i dag gravplasser hvor gravene er regulert mot Mekka, som muslimenes tro tilsier. 4. Hvordan kan kommunen og Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn samarbeide om tilrettelegging for utøvelse av innbyggernes og brukernes tros- og livssynsfrihet?
Alle religiøse samfunn har sin egenart. I dag samarbeider allerede flere kirker om ulike arrangement, det er god dialog mellom de ulike kirke- og trossamfunn i byen, jf DOTL Drammen og omegn trosog livssynsforum. Skal det tilrettelegges for livssynsfrihet, må det gis plass. Alle har lov til å utøve sin tro (grunnloven). Særlig for barn og eldre må det tilrettelegges for livssyn Det viser seg at alle med en tro forstår viktigheten av tro og lettere aksepterer andres tro. Du tror slik, jeg tror slik, vi er likevel begge troende. De tre menighetsbarnehagene innen Dnk i Drammen har en utvidet kristen formålsparagraf. Likevel er det en stor andel ikke -kristne som har disse barnehagene som førstevalg. Foreldrene vil at barna skal være i en barnehage som har religiøse verdier. ( Norge har en religion, og så lærer vi barna våre det som er spesielt ved egent tro hjemme. ) I Tangen menighetsbarnehage, Baltazar, er 33 % av barna muslimer. 5. Hvordan sikre god prioritering av tilskuddsmidlene mellom religiøs/livssynsmessig aktivitet og eiendomsforvaltning? Kommunene har økonomiske forpliktelser overfor Dnk etter KL 15. For å dekke disse, får kommunen rammetilskudd fra staten. Tilskuddene som gis, varierer fra kommune til kommune i landet. Dette gjør at vi økonomisk har en kommunekirke og ikke statskirke. Det eneste som ikke dekkes over kommunens tildeling, er lønn til prester. Dialog og kunnskap om virksomhet bør være en del av bakgrunnen for størrelsen av tildeling. Kirkens prioriteringer må selvfølgelig ses opp mot mange gode formål, men kirkeloven er ganske detaljert hva gjelder forpliktelsene. Etter tilskuddsøre pr kirkemedlem, skal de andre tros- og livssynssamfunn ha samme tilskudd pr. medlem, jf Lov om tilskott til livssynssamfunn. Stortinget gir videre retningslinjer i forhold til prioriteringer, for eksempel i Trosopplæringsreformen. Det gjelder også en del andre aktiviteter. Etter loven vil biskopens forordnede gudstjenester i det enkelte sokn være et parameter for aktivitet. Andre prioriteringer skjer ved avtaler og ved menighetens egne vedtak. I en dialog kan kommunen komme med ønsker om aktiviteter, men det er kirkene som er selvstendige i sitt valg. Et godt samarbeidsklima er grunnlaget for en positiv påvirkningsmulighet. 6. Hvordan sikre likebehandling og transparens i beregning, budsjettering og utbetaling av tilskudd til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn? Følger av lovene, Kirkeloven (KL) og 17 i Lov om trusfridom og ymst anna, og i Lov om tilskott til livssynssamfunn (tilskuddsloven). 7. Hvordan sikre uavhengighet for Den norske kirke når kommunen finansierer hovedtyngden av driften? I dag har vi en statskirke og må forholde oss til det så lenge det er bestemt av Stortinget. DnK har sine demokratiske valg, som er åpne for alle medlemmer og med en stadig økende valgdeltakelse. Dette er erkjent av Stortinget som demokratiske styringsorganer for kirken. Ved å bruke de organer som i dag finnes, ved å bruke budsjetter, dialog og felles samtaler om prioriteringer, har vi allerede de organer som kan håndtere dette. Kommunen får sine rammer fra staten, kirken fra kommunen. Rammene brukes etter budsjett. Det er klart at det kan innføres såkalte styringssamtaler, som bl.a. bispedømme har med departementet. Der går de gjennom målsettinger og evaluerer en gang i året.
Regnskapet til Kirken i Drammen regner vi med blir sendt kommunene. Dersom kommunen mener at pengene ikke er bruket slik 15 i KL sier, er det de som må gi tilbakemelding på det. Når det gjelder tjenestebolig for prester, er det hjemlet i KL 33. Klippet fra www.kirken.no, En time med Stoltenberg I et møte mellom ledelsen i Den norske kirke, statsminister Jens Stoltenberg og kirkeminister Rigmor Aasrud 7. mars, bekreftet Stoltenberg at «Kirkeforliket» fra 2008 ligger fast og at de historiske grunnlovsendringene vil bli gjennomført våren 2012. «Kirkeforliket» er blitt betegnelsen på avtalen alle partiene på Stortinget presenterte 10. april 2008, med varighet ut stortingsperioden 2009-2013. Denne avtaleteksten handler blant annet om overføring av retten til å utnevne biskoper og proster, avvikling av kirkelig statsråd og en rekke grunnlovsendringer. På møtet på statsministerens kontor 7. mars deltok Bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien, Kirkerådets leder, Svein Arne Lindø, Kirkerådets direktør Jens-Petter Johnsen, generalsekretær i Mellomkirkelig råd Berit Hagen Agøy og kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet Trude Evenshaug. Kirkeledelsen tok opp norsk innvandrings- og asylpolitikk på møtet, og kritiserte blant annet regjeringen for ikke å bruke det politiske handlingsrommet som finnes når det gjelder lengeværende papirløse. Den norske kirkes engasjement i klimaspørsmålet ble også et tema ved at kirkedelegasjonen uttrykte forventning om et høyt ambisjonsnivå i regjeringens klimamelding som er under arbeid. Kirkeledelsen formidlet videre at de kirkelige reformene må finansieres dersom Den norske kirke skal fylle sin oppgave som landsdekkende folkekirke. Det ble understreket at nærmere en halv million døpte barn og unge ikke får den opplæringen i kristen tro som de har krav på og at Den norske kirke mangler 300 prester for å ha samme prestedekning som i Danmark. På møtet mellom kirkeledelsen og statsministeren ble det også snakket om kirkens rolle i tiden etter 22. julitragedien i fjor. Det ble understreket at det er en felles oppgave å ta vare på de verdier som da ble løftet frem. Statsministeren ga uttrykk for anerkjennelse til Den norske kirke for det kirken har gjort i forbindelse med 22. julitragedien. Fortsatt en statsbudsjettkirke Meninger AV: helga haugland byfuglien biskop, Bispemøtes preses Publisert: 07.mar. 2012 (11:20) Oppdatert: 07.mar. 2012 (11:20) Styrker kirkereformene Den norske kirke? Fire år etter det historiske kirkeforliket i Stortinget er det riktig å stille spørsmålet om forventningene om en friere og mer engasjerende folkekirke er innfridd. Hva gjør kirken viktig for folk? Den må for det første erfares som relevant. En relevant kirke når ut med evangeliet om Kristus. En relevant kirke har også et sterkt samfunnsengasjement og er en aktuell debattant. Den engasjerer medlemmene, treffer og tolker tidens ånd og er tilgjengelig for alle som ønsker å oppsøke den. Den tar standpunkt, formidler synspunkter og er synlig i viktige tros- og samfunnsspørsmål som kristne mennesker i all sin forskjellighet er opptatt av.
Selvstendig kirke En landsdekkende folkekirke må med nødvendighet være en ressurssterk kirke. Kirken skal være åpen og godt bemannet, den skal være til stede der folk bor og gi god trosopplæring over hele landet. Den skal være teknologisk moderne, og den skal gå foran i frivillig innsats. Kirken skal gi mennesker omsorg, tale for de svakeste, vise nestekjærlighet og være et rom for refleksjon og ettertanke. Stortinget vedtok i april 2008 å endre forholdet mellom staten og Den norske kirke. Forliket var sjeldent bredt og tverrpolitisk anlagt og utgjør starten på det som etter planen skal utløse endringer i Grunnloven i 2012. Grunnlovsendringene flytter makt fra staten til kirken. Forliket var en nødvendig reform av staten og innleder derfor en av de største samfunnsreformene i moderne tid. For kirken betyr reformene at den går fra å ha et statlig styre til å være en selvstendig kirke i det sivile samfunn. Kirken har selv aldri oppfattet seg som statens instrument for utøvelse av statens religion. Med grunnlovsendringene blir dette tydeliggjort. Landsdekkende folkekirke De kirkelige reformene gjør at kirken må tenke nytt om sin rolle. Den må tenke det, ønske det, ville det, og den må ha ressurser til å gjøre det. Vi har en jobb å gjøre, for forventningene er store. Grunnlaget er det beste. Oppslutningen om kirken er stor med mer enn 3,8 millioner registrerte medlemmer. Den norske kirke er populær, og den favner bredt geografisk, sosialt og demografisk. Den norske kirke skal videreføres som en landsdekkende folkekirke. Den skal fortsatt og med fornyet styrke virke i samfunnet, tjene folk og sikre at det er sterke bånd mellom de som tilhører kirken, kirkens tillitsmenn og -kvinner og kirkens ansatte. Kirkens fremtid som bred, åpen og engasjerende folkekirke er imidlertid avhengig av at kirkereformene gjennomføres i tråd med de opprinnelige intensjonene. Trosopplæring Over hele landet jobber kirken med å implementere trosopplæringsreformen. Reformen skal sikre at døpte barn og unge tilbys trosopplæring av sin menighet siden trosopplæring er tatt ut av skolen. I årets statsbudsjett følger ikke politikerne opp opptrappingsplanen som fulgte vedtaket om reformen. Det er skapt forventninger i det lokale Kirke-Norge om at alle døpte barn og unge skal kunne få tilbud om trosopplæring. Nesten en kvart million barn og unge tilhører imidlertid menigheter som ikke mottar tilskudd til trosopplæring i 2012. Det kirken trenger allerede i år, er bevilgninger i tråd med opptrappingsplanen. Økte bevilgninger Kirken har fått ressurser til å gjennomføre valg, men engasjement og deltagelse i kirken og det kirkelige demokratiet handler ikke bare om deltagelse i valg. Kirken må bygge sine demokratiske strukturer og styrke sin relevans mellom valgene. Demokrati fordrer åpen og tilgjengelig informasjon, invitasjon til medbestemmelse og utfordring til deltagelse. Det kirken trenger på kort sikt, er penger til formidling, nettbasert kommunikasjon og til å ansette medarbeidere som jobber med kommunikasjon og markedsføring av Den norske kirke. Kirkeforliket hadde et tydelig formål. Større avstand mellom kirken og staten skulle gi en friere kirke som kunne utvikle tettere bånd mellom kirke og folk. Det er de juridiske og forvaltningsmessige båndene som er løsnet, ikke de økonomiske. Statens ansvar for kirkens økonomi er akkurat like omfattende og sterkt som før reformene. Kirken forblir en kommune- og statsbudsjettkirke, og både kirkens ledere og politikerne vet at all omstilling koster penger. Den norske kirke har ikke for vane å klage sin nød over manglende bevilgninger. Når vi nå gjør et unntak og bruker norsk politikks vanligste setning: Behov for økte bevilgninger, er det fordi vi som er ledere i kirken er bekymret for om kirkereformene styrker kirken.