Fornyings- og administrasjonsdepartementet Postboks 8004 Dep 0030 Oslo Deres ref Vår ref Dato 200903069 2010-0279 GOF/g 29.09.2010 HØRING NOU 2010:2 HÅNDHEVELSE AV OFFENTLIGE ANSKAFFELSER 1 INNLEDNING Det vises til departementets høringsbrev av 16. april 2010. Håndhevelsesutvalget har i NOU 2010:2 utredet nærmere hvordan de nye håndhevelsesreglene for offentlige anskaffelser som vil bli inntatt i EØ5-avtalen (direktiv 2007/66/EF), mest hensiktsmessig kan gjennomføres i norsk rett. Utvalget har på noen punkter vært delt i synet på hvordan de nye håndhevelsesreglene bør gjennomføres i norsk rett. Uenigheten mellom flertallet og mindretallet synes i stor utstrekning å være knyttet til et ulikt syn på de rammer og hensyn som gjør seg gjeldende ved gjennomføringen av direktivet, jf. utredningens kapittel 5. Regjeringsadvokaten deler fullt ut det syn på rammene og hensynene ved gjennomføringen av direktivet som utvalgets flertall gir uttrykk for. På de punktene der utvalget deler seg i et flertall og et mindretall, støtter derfor Regjeringsadvokaten flertallets forslag til hvordan de nye håndhevelsesreglene i EU bør gjennomføres i norsk rett. Regjeringsadvokaten vil i det følgende knytte noen merknader til enkelte elementer i utvalgets utredning. POSTADRESSE: TELEFON: 22 99 02 00 / 22 99 02 29 BESØKSADRESSE: POSTBOKS 8012 DEP TELEFAKS: 22 99 02 50 PILESTREDET 19 0030 OSIO E-POST: GOF@REGJERINGSADVOKATEN.NO OSLO ORG. NR. 974 761 378
2 UTREDNINGENS HOVEDPUNKTER 2.1 Generelt Hovedpunktene i utredningen er utformingen av de nye materielle reglene som direktiv 2007/66/EF nødvendiggjør, samt hvilket organ som skal håndheve disse nye reglene. De materielle reglene er for det første reglene om karensperiode og automatisk suspensjon av kontraktsinngåelse der en leverandør bringer saken inn for håndhevelsesorganet innenfor karensperioden. For det andre er det de nye sanksjonene mot direkteanskaffelser og brudd på reglene om karensperiode og automatisk suspensjon. Endelig er det spørsmålet om det skal knyttes preklusive søksmålsfrister til sanksjoner mot brudd på anskaffelsesregelverket generelt eller til enkelte av sanksjonene. Ved gjennomføringen av reglene om karensperiode, reglene om automatisk suspensjon og reglene om de nye sanksjonene, så deler utvalget seg gjennomgående i et flertall og et mindretall. Flertallets syn er gjennomgående at man ved gjennomføringen av de nye håndhevelsesreglene i norsk rett må ta vare på den fleksibilitetog muligheten for å ha et regelverk tilpasset den praktiske hverdagen som direktiv 2007/66/EF åpner for. Dette innebærer at flertallet anbefaler at de nye anskaffelsesreglene gjennomføres så langt som direktiv 2007/66/EF krever, men heller ikke lenger. Mindretallets syn er gjennomgående at de håndhevelsesreglene som direktiv 2007/66/EF også skal gis anvendelse på områder som direktivet ikke direkte regulerer. Dette er særlig kontrakter om uprioriterte tjenester og kontrakter under EØS-terskelverdiene. Som allerede påpekt, synes uenigheten mellom flertallet og mindretallet her først og fremst være knyttet til et ulikt syn på de rammer og hensyn som gjør seg gjeldende ved gjennomføringen av direktivet. Som allerede nevnt, deler Regjeringsadvokaten fullt ut det syn på rammene og hensynene ved gjennomføringen av direktivet som utvalgets flertall gir uttrykk for, og støtter derfor flertallets forslag til hvordan de nye håndhevelsesreglene bør gjennomføres i norsk rett. Når det gjelder spørsmålet om hvilket organ som skal håndheve de nye sanksjonsreglene, deler utvalget seg også her i et flertall og et mindretall. Flertallet mener at de nye reglene må håndheves av de alminnelige domstolene, mens mindretallet vil legge denne håndhevelsen til KOFA. Mindretallet syn innebærer i realiteten at det skal opprettes en særdomstol med begrenset kompetanse på anskaffelsesrettens område. Dette er i strid med den alminnelige holdningen man har hatt i Norge om at tvister mellom borgerne og tvister mellom borgerne og det offentlige skal behandles av de alminnelige domstolene. Regjeringsadvokaten mener at flertallets forslag om at det er de alminnelige domstolene som skal stå for håndhevelsen av de nye reglene, er godt begrunnet, og kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å gjøre KOFA til en særdomstol for håndhevelsen av de nye reglene. Side 2 av 9
2.2 Rammer og hensyn ved gjennomføring av direktivet Regjeringsadvokaten er enig med utvalgets flertall når det på side 46 fremhever fremveksten av et regelverk for offentlige anskaffelser som en grunnleggende positiv utvikling, som bidrar til effektiv ressursbruk i samfunnet og et mer åpent, rasjonelt og marked. Samtidig mener Regjeringsadvokaten at det er helt essensielt når flertallet på side 47 flg. fremhever at det gjør seg gjeldende viktige niothensyn mot å stille for strenge krav til offentlige anskaffelsesprosesser. Regjeringsadvokaten er enig med de medlemmene av utvalget som gir uttrykk for at viktige mothensyn mot for strenge og detaljerte anskaffelsesregler, er at disse vil fungere: - tid- og ressurskrevende - firkantet og forretningsmessig kompliserende - konfliktskapende og prosessdrivende Dette gjør videre at det er en grense for hvor strenge, detaljerte og tidkrevende anskaffelsesreglene kan gjøres før de går over til å bli kontraproduktive. På denne bakgrunn mener Regjeringsadvokaten også at den praksis som KOFA har, med i vidt omfang å oppstille detaljerte krav til anskaffelsesprosessen forankret i de generelle hensynene i 5 i lov om offentlige anskaffelser, er meget bekymringsfull. Regjeringsadvokaten har vanskelig for å se at lovgiver ved vedtakelsen av lovens 5 mente å gi KOFA eller andre rettsanvendere kompetanse til å supplere forskrift om offentlige anskaffelser med detaljerte, ulovfestede krav i det omfang som KOFA tilsynelatende selv mener at 5 gir. Regjeringsadvokaten kan derfor også slutte seg til medlemmet Hellesylts håp om at håndhevelsesorganene fremover blir mer varsomme med å utvikle uskrevne prosedyrekrav som det både er vanskelig å få oversikt over og som ikke har vært gjenstand for den avveining av fordeler og ulemper som er tilfellet i en ordinær lovgivningsprosess. Regjeringsadvokaten vil samtidig legge til at det ikke er gitt at alle de krav til anskaffelsesprosessen som KOFA har oppstilt med utgangspunkt i lovens 5 er uttrykk for gjeldende rett. Når det gjelder håndhevelsesreglene spesielt, er Regjeringsadvokaten igjen enig med utvalget når det på side 50 påpeker at det vil virke kontraproduktivt og innebære mindre rasjonell offentlig ressursbruk dersom håndhevelsesreglene gjøres strengere enn det prevensjonshensyn tilsier. Dette blir særlig viktig dersom man går langt i å akseptere at håndhevelsesorganene samtidig oppstiller en rekke uskrevne, materielle regler for anskaffelsesprosessen. Når man skal se nærmere på hvilke håndhevelsesregler som prevensjonshensyn tilsier at bør oppstilles, er det etter Regjeringsadvokaten naturlig å ta utgangspunkt i den avveiningen som lovgiver i EU har gjort gjennom vedtakelsen av direktiv 2007/66/EF. Regjeringsadvokaten kan ikke se at det foreligger en tilstrekkelig tungtveiende begrunnelse for at kravene i dette direktivet strekkes lenger enn det som direktivet faktisk krever. Side 3 av 9
2.3 Karensperiode Utvalget drøfter på side 75 flg. når en kontrakt skal anses for å være inngått etter reglene om karensperiode. Utvalget ser to mulige løsningsmodeller på dette spørsmålet. Den første er at kontrakt anses inngått ved begge parters signering av kontrakten. Den andre er at kontrakt anses inngått når oppdragsgivers skriftlige meddelelse av aksept har kommet frem til leverandøren. Regjeringsadvokaten ser at det kan argumenteres godt for begge løsninger. På den bakgrunn heller Regjeringsadvokaten i retning av at det ikke er grunn til å fravike dagens regel, dvs, at kontrakt er inngått ved begge parters signering av kontrakten. I utredningen presiseres det også på side 79 at det skjæringstidspunktet som oppstilles etter reglene om karensperioden, utelukkende gjelder for dette regelsettet, og ikke andre steder der spørsmålet om når kontrakt kan anses om inngått også kan komme på spissen, jf. for eksempel dagens 8 første ledd i lov om offentlige anskaffelser. Bestemmelsen om skjæringstidspunkt etter reglene om karensperioden er altså ikke ment å overstyre avtaleretten i sin alminnelighet. Dette er i samsvar med gjeldende rett, og er et poeng som det er viktig å ha klart for seg. Regjeringsadvokaten er enig med utvalget i at det ikke er nødvendig med en generell definisjon av når kontrakt skal anses for inngått i lov om offentlige anskaffelser. Regjeringsadvokaten vil også tro at det vil være vanskelig å gi en slik generell definisjon. Oppdragsgivers meddelelse om tildelingsbeslutningen skal inneholde en kort begrunnelse for beslutningen og en presis angivelse av den nøyaktige karensperioden som kommer til anvendelse. Utvalget drøfter nærmere betydningen av at begrunnelsen er mangelfull, men drøfter ikke betydningen av at det ikke er informert nærmere om karensperioden. Det er kanskje ønskelig at departementet gir sitt syn på hva som vil være betydningen av dette. Det er vanskelig å se noen reell grunn til at karensperioden i et slikt tilfelle skal være mer enn 15 dager (som jo er den lengste minimumsfrist som loven oppstiller). Normalt vil vel også tilbyderne raskt påpeke at oppdragsgiver ikke har angitt karensperioden. 2.4 Suspensjon Vilkåret for suspensjon er at oppdragsgiver har fastsatt en karensperiode, og at begjæringen er fremsatt innen utløpet av karensperioden. Dette reiser igjen spørsmålet hva som er situasjonen der oppdragsgiver har glemt å angi karensperioden i meddelelsen. Utvalget drøfter ikke virkningen av at en leverandørs begjæring om midlertidig forføyning ikke fører frem. Så vidt Regjeringsadvokaten kan se, må dette bety at leverandøren blir objektivt erstatningsansvarlig for det tap som er påført oppdragsgiver som følge av den automatiske suspensjonen, jf. tvisteloven 32-11. Regjeringsadvokaten antar også at det er naturlig at en leverandør som oppnår en tvungen utsettelse av kontraktsinngåelsen, må bære det tap som oppdragsgiver påføres som følge av utsettelsen der det viser seg at det ikke forelå noe brudd på anskaffelsesregelverket. Leverandøren er her i samme stilling som alle andre som har oppnådd midlertidig sikring av at krav som viste seg ikke å være berettiget. Side 4 av 9
2.5 Nye sanksjoner 2.5.1 Mulighet til å fastsette at kontrakten er uten virkning Utvalget legger til grunn at direktivet uttømmende regulerer når brudd på anskaffelsesregelverket kan medføre at en kontrakt kjennes uten virkning. Regjeringsadvokaten er enig i dette synspunktet, og kan slutte seg til vurderingen av at EUdomstolens dom i C-503/04 ikke oppstiller en plikt for oppdragsgiver til å terminere en kontrakt som er i strid med anskaffelsesregelverket som rekker lenger enn det som følger av håndhevelsesdirektivet. Når det gjelder de nærmere vilkårene for når en kontrakt kan kjennes uten virking, er det vel særlig vilkåret om at bruddet på anskaffelsesregelverket må ha påvirket leverandørens mulighet til å få kontrakten som vil skape tolkningstvil i praksis. Men det er vel vanskelig å gi noe mer generell tolkningsveiledning enn det utvalget gjør på side 103 og 104. Regjeringsadvokaten er enig med utvalget i at leverandørens mulighet til å få kontrakten i alle fall ikke er påvirket der oppdragsgiver kan sannsynliggjøre at det er forhold ved leverandøren, eller dennes tilbud, som medfører at vedkommende under enhver omstendighet ikke ville ha fått tildelt kontrakten. 2.5.2 Alternative sanksjoner Det heter både i første og annet ledd i utvalgets forslag til ny 22A-2 at retten "skal" benytte en alternativ sanksjon. Regjeringsadvokaten forstår utvalget slik at dette innebærer at retten alltid har en ubetinget plikt til å ilegge en alternativ sanksjon der vilkårene i 22A-2 første ledd eller andre ledd er oppfylt. Regjerningsadvokaten forstår det videre at utvalget ser det slik at direktivet krever at retten har en slik plikt. Regjeringsadvokaten er noe usikker på om en slik ubetinget plikt følger av direktivet helt uavhengig av hvor unnskyldelig og bagatellmessig overtredelsen er. Det er vel likevel av liten praktisk interesse så lenge det ikke settes noen nedre grense for overtredelsesgebyrets størrelse. 2.6 Søksmålsfrister Utvalget foreslår at det ikke skal oppstilles en generell preklusiv søksmålsfrist for å gjøre gjeldende brudd på anskaffelsesregelverket, jf. side 94. Regjeringsadvokaten finner grunn til å påpeke at det er flere land i Europa som har valgt å gi en regel om at leverandørene må klage/reise søksmål uten ugrunnet opphold etter at leverandøren oppdaget eller burde ha oppdaget feilen. I disse landene er det også fastsatt at virkningen av at dette ikke gjøres, er at leverandørens adgang til å angripe anskaffelsesprosessen går tapt. Storbritannia har følgende regulering i The Public Contracts Regulations 2006 reg 47 (7) (b): (7) Proceedings under this regulation must not be brought unless (b) those proceedings are brought promptly and in any event within 3 months from the date when grounds for the bringing of the proceedings first arose unless the Court considers that there is good reason for extending the period within which proceedings may be brought. Side 5 av 9
Tilsvarende reguleringer har man også I Irland og Tyskland. Tankegangen bak disse bestemmelsene er at man ved slike regler får avdekket feil og mangler ved konkurransegrunnlaget og andre beslutninger i anskaffelsesprosessen så raskt som mulig. Dette vil ofte kunne medføre at oppdragsgiver blir oppmerksom på eventuelle feil på et stadium i prosessen der feilen kan rettes på en enkel måte og uten videre omkostninger for oppdragsgiver eller tilbyderne. Regjeringsadvokaten mener det er et problem at leverandørene ofte ikke gjør oppdragsgiver oppmerksom på feil, ufullstendigheter eller lignende i konkurransegrunnlaget før det er brakt på det rene at de ikke vinner kontrakten. Det anføres da en rekke omstendigheter som klager enten mener at må medføre at konkurransen må avlyses (slik at de får en ny sjanse til å inngi et vinnende tilbud) eller som må medføre at klager må vinne konkurransen (tildeles kontrakt eller få erstatning for positiv kontraktsinteresse hvis kontrakt allerede er inngått). Et nokså praktisk eksempel er angrep på de tildelingskriterier som er brukt i konkurransen. Når det viser seg at leverandøren ikke har vunnet frem, fremmes det anførsler om lovligheten av de tildelingskriterier som er brukt, for eksempel bruk av tildelingskriteriene kompetanse og gjennomføringsevne. KOFAs praksis inneholder svært mange saker av denne typen. Det er liten tvil om at det vil fremme en effektiv ressursbruk både på oppdragsgiversiden og leverandørsiden om oppdragsgiver så fort som mulig blir gjort oppmerksom på slike feil. Dette både om feilen medfører at konkurransen må avlyses og om feilen er av en slik art at det er tilstrekkelig å rette konkurransegrunnlaget. Regjeringsadvokaten kan ikke se at utvalget i sin drøftelse har vektlagt disse hensynene ved vurderingen av om det skal oppstilles en generell preklusiv søksmålsfrist, og Regjeringsadvokaten mener at departementet bør tillegge disse hensynene betydelig vekt når departementet vurderer spørsmålet. En regel om en preklusiv søksmålsfrist kan nok anses som et utslag av mer en generell lojalitetsplikt for deltakerne i en tilbudskonkurranse. Regjeringsadvokaten er kjent med at Krüger nå hevder at det ikke gjelder noe lojalitetsprinsipp i anskaffelsesretten, jf. artikkelen "Tolkning av kontrakter som er tildelt ved anbudskonkurranser" inntatt i "På rett grunn". Etter Regjeringsadvokatens tar Krijger her feil. I denne sammenheng er det tilstrekkelig å peke på at det i norsk rett er alminnelig antatt at det gjelder et generelt ulovfestet lojalitetsprinsipp også i den prekontraktuelle fasen, og det er vanskelig å se hvorfor dette prinsippet ikke også skal gjelde ved tilbudskonkurranser etter regelverket om offentlige anskaffelser. Krliger synes å mene at det avgjørende er at det ikke kan utledes noen lojalitetsplikt av regelverket for offentlige anskaffelser, men overser med det at lojalitetsprinsippet nettopp er etablert på ulovfestet grunnlag. Krliger legger også stor vekt på hva Høyesterett uttaler i Rt. 2007 s. 1489 (Byggholt). Til dette vil Regjeringsadvokaten bare påpeke at Høyesterett i dommen bygger på en uriktig forståelse av anskaffelsesregelverket på et helt avgjørende punkt. Dette fremgår av dommens avsnitt 73. Det heter her at anbyderen i praksis bare kan avklare uklarheter i anbudsgrunnlaget ved å ta et forbehold. Dette er positivt feil. Før tilbudsfristens utløp står anbyderne fritt til å kontakte Side 6 av 9
oppdragsgiver for å avklare feil og uklarheter i konkurransegrunnlaget. Hadde Høyesterett vært klar over dette, hadde det også vært mye mer naturlig å kreve at anbyderne må bidra til å avklare feil og uklarheter som de blir oppmerksomme på. 2.7 Håndhevelsessystemet Som allerede påpekt, mener Regjeringsadvokaten at utvalgets flertalls standpunkt om at de nye reglene må håndheves av de alminnelige domstolene, er godt begrunnet. Regjeringsadvokaten ser ingen grunn til å gjenta flertallets begrunnelse. Regjeringsadvokaten vil imidlertid knytte to korte kommentarer til mindretallets merknader til "Nye KOFA". En viktig forutsetning for mindretallet synes å være at KOFA i det vesentlige kan legge opp saksbehandlingen på samme måte som i dag. Regjeringsadvokaten mener det er utelukket dersom KOFA nå skal kunne treffe avgjørelser som er formelt bindende etter de nye håndhevelsesreglene. Det beror på en misforståelse når mindretallet skriver at domstolene erfaringsmessig avgjør saker der det kreves forbud mot kontraktsinngåelse bare basert på den skriftlige begjæringen fra saksøker uten muntlige forhandlinger. Ved fare for opphold kan domstolen beslutte midlertidig forføyning uten muntlig forhandling, jf. tvisteloven 32-7 (2). Slike avgjørelser treffes ofte også før oppdragsgiver har fått inngitt et tilsvar. Oppdragsgiver kan imidlertid ved avgjørelser etter 32-7 (2) alltid kreve etterfølgende muntlig forhandling, jf. 32-8. Ut fra Regjeringsadvokatens erfaring gjøres da det også så godt som alltid. En annen forutsetning for mindretallets forslag synes også å være at flere saker skal avgjøres av sekretariatet i KOFA. Regjeringsadvokaten har problemer med å se hvordan dette harmonerer med begrunnelsen om at KOFA har særlig sakkyndighet i saker om offentlige anskaffelser, og at kompetansen til å treffe avgjørelser etter de nye håndhevelsesreglene derfor bør ligge der. Denne særlige kompetansen til KOFA er ikke sikret gjennom sekretariatet, men gjennom nemndas medlemmer. 3 TILSTØTENDE SPØRSMÅL 3.1 KOFAs kompetanse til å behandle spørsmål som allerede har vært behandlet i sak om midlertidig forføyning Som utvalget påpeker på side 34, er det etter gjeldende rett ingen begrensing på adgangen til å bringe saker inn for KOFA etter at en domstol har frifunnet oppdragsgiveren i en sak om midlertidig forføyning. Utvalget mener dette reiser noen prinsipielle betenkeligheter. Dette er Regjeringsadvokaten enig i. Det er i det hele vanskelig å se noen god grunn til at en leverandør skal kunne klage saken inn for KOFA etter at den er behandlet i en sak om midlertidig forføyning. Formålet med KOFA var å gi en raskere og rimeligere klagemulighet for leverandørene enn de ordinære domstolene. Når de ordinære domstolene har forkastet en begjæring om midlertidig forføyning, er det vanskelig å se at en påfølgende behandling i KOFA på noen måte kan bidra til en smidigere løsning av saken. Side 7 av 9
3.2 Begrunnelsesplikten ved valg av leverandør Regjeringsadvokaten er enig med utvalgets flertall i at det er uhensiktsmessig at regelverket opererer med at oppdragsgiver skal gi to forskjellige begrunnelser, en som skal gis automatisk og en som skal gis på anmodning etter 15 dager. Regjeringsadvokaten er også enig i at KOFA har gått for langt mht. til hvilke krav som stilles til oppdragsgivers begrunnelse for valg av leverandør. Regjerningsadvokaten støtter derfor flertallets forslag om at oppdragsgiver bare har plikt til å gi en begrunnelse, og at kravene til denne begrunnelsen klart nedtones sammenlignet med de krav KOFA stiller i dag. 3.3 Regulering av vedståelsesfristen Regjeringsadvokaten mener at den praksis KOFA har utviklet vedrørende adgangen til å inngå kontrakt etter at vedståelsesfristen er utløpt, ikke kan anses for å være uttrykk for gjeldende rett. KOFAs praksis synes også å gi noen tilnærmet absurde utslag. Regjeringsadvokaten viser her til at KOFA mener det er en ulovlig direkteanskaffelse dersom kontrakt inngås etter at vedståelsesfristen har utløpt. Etter dette tidspunktet er det altså forbudt å inngå kontrakt med den som er utpekt som vinneren av konkurransen. Samtidig synes KOFA å mene at det er en vesentlig feil ikke å avsutte konkurransen innen vedståelsesfristens utløp (eventuelt etter at vedståelsesfristen har blitt forlenget). KOFA mener derfor at oppdragsgiver skal svare positiv kontraktsinteresse til den leverandøren som har inngitt det beste tilbudet og som oppdragsgiver ønsker å inngå kontrakt med, men som da KOFA altså mener at oppdragsgiver er forhindret å inngå kontrakt med fordi vedståelsesfristen er oversittet. Regjeringsadvokaten mener ut fra det ovenstående at det er svært hensiktsmessig at det nå presiseres at oppdragsgiver kan spørre leverandører om de fastholder sine tilbud også i rimelig tid etter at vedståelsesfristen har løpt ut. 3.4 Erstatningsrettslige problemstillinger Utvalget drøfter i punkt 13.6.2 mulig erstatningskrav fra en medkontrahent hvis en kontrakt blir kjent uten virkning. Utvalget skriver her at utgangspunktet her vil være lov om offentlige anskaffelser 10 og alminnelige erstatningsrettslige regler. Da det følger av forarbeidene til 10 at den ikke var ment å være noe annet enn en henvisning til hva som allerede fulgte av alminnelig, ulovfestet erstatningsrett, er det vanskelig å se at henvisningen til 10 har noen selvstendig betydning. Regjeringsadvokaten er videre enig med utvalget i at det er vanskelig å se at medkontrahenten kan få erstatning for den positive kontraktsinteressen. Regjeringsadvokaten er også enig i at en medkontrahent som i ond tro inngår en kontrakt i strid med anskaffelsesreglene, ikke er erstatningsrettslig vernet. En nærliggende begrunnelse kan være at oppdragsgiver ikke har opptrådt uaktsomt overfor denne medkontrahenten. Regjeringsadvokaten mener imidlertid at grunnvilkåret om at det må foreligge et ansvarsgrunnlag, og at dette i norsk erstatningsrett i mangel av andre holdepunkter er culpa, Side 8 av 9
også må være utgangspunktet for vurderingen av om oppdragsgiver er erstatningsansvarlig overfor en godtroende medkontrahent. Spørsmålet om erstatningsansvar overfor medkontrahenten kan derfor ikke løses ut fra betraktninger om at den godtroende medkontrahenten må ha en berettiget forventning om at oppdragsgiver følger grunnleggende anskaffelsesregler. Spørsmålet må være om det var uaktsomt av oppdragsgiver ikke å følge anskaffelsesregelverket. I utgangspunktet må nok det spørsmålet besvares bekreftende, men det kan ikke utelukkes at tolkningen av regelverket har vært så komplisert at oppdragsgiver må anses for å ha vært i en unnskyldelig rettsvillfarelse. Og dette kan vel være særlig aktuelt der medkontrahenten er i aktsomt god tro mht. regelbruddet. Med hilsen REGJERINGSADVOKATEN Goud elg omme Fjell im advokat Side 9 av 9