Fortellingen om Job. Et begeistret religionskritisk essay. Av Jon Michelet

Fortellingen om Job Et begeistret religionskritisk essay Av Jon Michelet (kilde: www.jonmichelet.com) lagt ut som ebok med tillatelse fra forfatteren kommersiell bruk ikke tillatt

Forord Da jeg begynte arbeidet med denne lille boka var jeg sikker på at tittelen ville være Fortellingen om Job, fordi jeg ser på Jobs bok som en fortelling. Underveis i arbeidet tok en undertittel form. Den ble Et begeistret religionskritisk essay. At min bok er religionskritisk, er uomtvistelig. Men hvori ligger begeistringen? Jeg håper leserne vil fornemme den underveis, at min begeistring for at det finnes et verk som Job-diktet i verdenslitteraturen skinner gjennom i det jeg har skrevet, selv om jeg er kritisk til budskapet i verket.

Kapittel 1 I landet Us bodde det en mann som hette Job. Han var en hederlig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og holdt seg borte fra alt som er ondt. Job fikk sju sønner og tre døtre. Han eide sju tusen sauer, tre tusen kameler, fem hundre par okser og fem hundre eselhopper. En mengde treller hadde han også. Han var den mektigste mannen i landet der øst. Slik begynner en av menneskehetens store og mest leste fortellinger, fortellingen om Job. Denne fortellingen finnes i Jobs bok i Det gamle testamentets skrifter i Bibelen. Det amerikanske leksikonet Encyclopædia Britannica skriver om Jobs bok: often counted among the masterpieces of world literature. Det dreier seg altså om et verk som av mange, inklusive meg, regnes som et av verdenslitteraturens mesterverker. Jeg vet ikke om ett eneste menneske i min kulturkrets som ikke, mer eller mindre godt, på et eller annet nivå, kjenner til fortellingen om Job. Med min kulturkrets mener jeg da den kristne kulturkretsen, kristenheten. Kunnskapen om Job og lidelsene hans er universell i denne kulturkretsen. Jeg er blant dem i kristenheten som ikke sokner til den kristne troen, men er en ikke-troende, en ateist. Likevel er Jobs bok

et av mine åndelige referansepunkter. Fortellingen om Job har vært med meg siden jeg første gang som folkeskoleelev leste i skolebibelen om den søkkrike mannen som med ett slag mistet alt han eide og alle barna sine, og så fikk verkende byller over hele kroppen. Jeg kunne levende se for meg den syke Job som satt på en søppelhaug og skrapte byllene sine med potteskår. Jeg kan den dag i dag levende forestille meg Job i all sin elendighet, sittende på møddingen, mens han skraper verkebyllene sine med potteskår og rasende påkaller sin Gud og spør om hvorfor han er blitt rammet slik. Våren 1984, da faren min lå for døden på Røde Korshospitalet i Oslo med koldbrann i beina, leste jeg Jobs bok for å bedre forstå lidelsens natur. Jeg skrev den gangen et notat i margen på min bibelutgave: Gud bruker Satan til å teste Job. Gud bruker uhyret Leviatan for å skremme Job til tro. Det svært kortet notatet fra 1984 er utgangspunkt for dette lange, religionskritiske essayet. I en kort artikkel om Jobs bok i Store Norske leksikon skriver teologiprofessor Arvid S. Kapelrud: Job (hebr. Ijob, lat. Hiob), hovedperson i Jobs bok, men ikke forfatter av den. Job var kjent som en rettferdig mann, og Jobs bok forteller om de problemer som reiste seg for ham da han ble rammet av ulykken. Boken er et poetisk læredikt om lidelsens problem. Den omfatter en kort rammefortelling og en lengre dialog mellom Job og hans venner. Elihu-kapitlene er

sannsynligvis senere kommet til. Konklusjonen kommer i Guds tale til den hardt prøvede Job (kap. 38-41). Som menneske har Job et begrenset synsfelt, og selv om han har gjort rett i å hevde Guds rettferdighet, mangler han mulighet til å forstå Guds handlesett. Job underkaster seg og tar tilbake sine anklager. Boken har gjennom århundrer vært en inspirasjon for diktere og bildende kunstnere. Det var som poetisk læredikt jeg leste boka mens jeg satt på en benk i sykehushagen til Røde Kors. Kommentaren min, rablet med blyant i margen, var et forsøk fra min side på å konsist sammenfatte det opprøret jeg gjorde mot bokas budskap om underkastelse, det religiøse budskapet om tro på en straffende Gud som bruker Satan i arbeidet sitt. Det var og er for meg en dobbelthet i Jobs bok. Den har slående, lærerike bilder av lidelsen, samtidig som den formidler et budskap som jeg ikke makter å tro på. Jeg gikk i Røde Kors-hagen og ventet på at faren min skulle dø og bli befridd for lidelsene sine. Jeg var hans eneste sønn, hans eneste barn. Mor var død tolv år tidligere. Jeg gikk der og følte meg ensom under den lyseblå vårhimmelen i Oslo. Snart skulle jeg bli foreldreløs. Fra havna lød lyden fra dampfløyta på Kiel-ferga, som signaliserte avgang fra Hjortneskaia. Jeg tenkte på Kharon, fergemannen på Dødens elv, og plutselig begynte jeg å lete i lommene mine etter en mynt. Det var underbevisstheten som spilte meg et puss. Jeg hadde en gang lest om at Kharon som

lønn for å sette en død over elva Akheron forlangte en mynt som skulle legges i den dødes munn. En død som ikke fikk en mynt i munnen måtte flakke hvileløs omkring på underverdenens elvebredd. Jeg hadde ikke tenkt å plassere noen mynt i min fars munn. Likevel lette jeg etter en mynt. Jeg ble flau og skamrødmet der jeg gikk. Jeg tenkte: For en makt mytene har over oss! En ettermiddag klokka tre blåste Kiel-ferga for avgang. Hovedmotoren spydde ut svart røyk som var synlig på himmelen fra vinduet på rommet der faren min lå, og hvor det luktet sterkt av desinfiserende midler brukt på koldbrannsbeina. Å, disse beina, som legene sa de ikke kunne amputere, fordi faren min, i en alder av 78 ½ år, var for svak til å tåle amputasjon. Faren min døde. Jeg pakket veska mi og forlot sykehuset. Siden skulle det gå mange år før jeg igjen åpnet Jobs bok. Det skjedde først da jeg selv ble syk, da jeg fikk en kreftdiagnose i begynnelsen av juni 2007. Jeg fikk påvist prostatakreft. Når dette skrives, i midten av mai 2008, har jeg for en måneds tid siden fått et oppløftende prøveresultat som viser at strålebehandling mot kreften har fungert effektivt. Jeg regner meg ikke lenger som kreftsyk, men som en som har hatt kreft. Kanskje er dette en illusjon, men det er også en

befriende tanke som jeg synes man kan koste på seg. Jeg går og venter på en bok jeg har bestilt fra Cappelens Antikvariat i Oslo. Det er Arvid S. Kapelruds Job og hans problem i fortid og i dag, utgitt i 1976. Professor Kapelrud var fram til sin død i 1994 regnet som Norges fremste ekspert på de gammeltestamentlige skriftene. Jeg ser i spent forventning fram til hva han skriver om Jobs problem. I mellomtida studerer jeg Jobs bok, i tre forskjellige bibelutgaver. Jeg bruker Det Norske Bibelselskaps utgave fra 1978 som hovedreferanse. Denne boka kaller jeg BIBSEL. Hvis ikke noe annet er nevnt, er sitatene fra Jobs bok hentet fra BIBSEL. Jeg har også en nyinnkjøpt utgave kalt Bibelen Guds Ord som er gitt ut av Bibelforlaget i 2004. Denne boka kaller jeg BIBFOR. Den har en innledende kommentar til Job som jeg finner interessant. Det er også noen forskjeller i oversettelsen i de to norske utgavene. BIBFOR selges av Hermon Forlag A/S som holder til på Skjetten nord for Oslo. På henvendelse til Hermon har jeg fått opplyst at pinsebevegelsen i Norge har eierandeler i forlaget. Hermon sier at forlagets utgave er basert på grunntekstene og svært bibeltro. I min samtale med en ung selger i forlaget brukte vedkommende uttrykket karismatisk oversettelse. Mens BIBSEL skriver at Job hadde mange treller, skriver BIBFOR at Job hadde en meget stor mengde tjenere.

Det er stor forskjell på treller og tjenere. Folk som meg, som har en viss skolering i marxistisk teori, vil si at det er en klassemessig forskjell. Treller, eller slaver, hører slavesamfunnet til. Tjenere hører føydalsamfunnet til, og naturligvis også dagens kapitalistiske samfunn. Jeg vil tro at det samfunnet som fantes i Midt-Østen på Jobs tid var et slavesamfunn, akkurat som det samtidige greske samfunnet. Hvis dette er riktig, må Jobs store rikdom ha vært basert på at han kunne holde slaver. I tillegg til de to norske utgavene har jeg en utgave på engelsk, Holy Bible - Good News Edition, Today s English Version. Den er utgitt av Bible Society of South Africa i 1988, men er ikke opprinnelig sør-afrikansk. Den er basert på bibeloversettelser foretatt av American Bible Society på 1960- og 1970-tallet. Jeg kaller denne boka AMBIB. Hvor lå landet Us som Job bodde i? I BIBSEL heter det i en fotnote: Us: landområde i nærheten av Edom. I et kart bak i boka over Egypt og Sinai under ørkenvandringen finner jeg Edom. Det er ikke et sted, men et landområde beliggende øst for dalføret mellom Dødehavet og Akababukta i Rødehavet. I Gyldendals Familieatlas studerer jeg dette området. Det er et berglendt strøk med topper opp mot 1750 meters høyde over havet, i det som i dag er staten Jordan. Her, nær eller midt i fjellheimen, var det altså, ifølge Skriften, at Job og hans slekt levde med sine veldige flokker

av sauer, kameler, okser og esler. Jeg leser i Encyclopædia Britannica: Found in the third section of the biblical canon known as the Ketuvim, or Writings, this anonymous book is named after the central character, who attempts to understand the sufferings that engulf him. Although the book dates from the 6th or 5th century BC, its author sets his poems within the prose framework of an ancient legend that originated outside Israel. Det er en bok fra det 6. eller 5. århundre før Kristi fødsel. Den anonyme forfatteren plasserer diktene sine i et rammeverk av prosa, en gammel legende som oppsto utenfor Israel. Britannica: Many of the literary forms in the book bear strong resemblance to literary forms used in Egyptian or Babylonian wisdom literature. De litterære formene i boka minner sterkt om former funnet i egyptisk og babylonsk litteratur. Jobs bok er altså, ifølge leksikonet fra USA, basert på legendemateriale og litterære forbilder fra høykulturene i Midt-Østen. Men i kommentaren i BIBFOR heter det: Jobs bok er ikke et eventyr om en mann som aldri har levd, men Guds Eget ord om mannen Job gjennom mange anfektelser. Kapelrud skriver i Store Norske at Job er hovedpersonen i boka, men ikke forfatter av den. Kapelrud forutsetter at

det finnes en forfatter. Det samme gjør Britannica som skriver om its author. BIBFOR skriver at boka er Guds Eget ord. Her gjør jeg et strengt notat i margen: Jeg mener at boka ikke er Guds ord til menneskene, men menneskers ord om Gud. For meg er det helt åpenbart at det forholder seg slik. Jeg kan naturligvis ikke bevise det, men kan jeg vise det? Videre i BIBFOR-kommentaren heter det om Job: Vi får ikke vite når han levde. Jobs bok forteller historien om en mann som mister alt, sin rikdom, sin familie, sin helse, og det store spørsmålet er: Hvorfor? Boken begynner med en samtale mellom himmelens Gud og Satan. Den åpenbarer videre tre samtaler mellom Job og hans venner. Avslutningsvis åpenbares et avklarende svar fra Gud til Jobs forhold til alt han har møtt. Til slutt ledes Job inn i erkjennelse av Guds allmakt og visdom i alle ting, og han får tilbake mer enn han hadde før prøvelsene. Ijov er den hebraiske tittelen på boken, og navnet har to mulige betydninger. Hvis det knytter seg til det hebraiske ordet for forfølgelse, betyr det Den forfulgte. Men det kan også komme fra et arabisk ord som betyr å komme tilbake eller å omvende seg, å angre. Hvis det er tilfelle, kan tittelen tolkes som Den angrende. Begge betydninger passer på boken. Både den greske og den latinske tittelen er Iob. Var Job araber? Hvis han har eksistert, som historisk

person, kan han ha vært fra hvilken stamme som helst i landet Us. Jeg holder åpent for at fortellingen om Job baserer seg på en virkelig historie om en rik mann som ble ribbet for alt, men som så kom seg på fote igjen. Men det kan også være en vandrehistorie, fortalt i teltene til de nomadiske stammene i Midt-Østen, og i husene til de fastboende i byene. Uansett hva slags historie det var, grep en skribent sin griffel og nedtegnet fortellingen, slik at vi enda har den etter 2500 år. Skribenten ga hovedpersonen navnet Ijob/Ijov, Job.

Kapittel 2 Det står, i første kapittel, vers fire og fem: Jobs sønner hadde for skikk å holde gjestebud på omgang hos hverandre. Da sendte de også bud til de tre søstrene sine og bad dem komme og spise sammen med dem. Når så gjestebudsrunden var over, sendte Job bud på dem for å gjøre soning for dem. Han stod opp tidlig om morgenen og bar fram brennoffer for hver enkelt av dem. For han tenkte: Kanskje har sønnene mine syndet og spottet Gud i sitt hjerte. Dette gjorde Job hver gang. I de innledende versene leser vi om livet i en rikmannsfamilie. Fortelleren skriver som om han skulle være en bekjent av Job. Så skifter plutselig fortellerperspektivet, og det ganske drastisk. Fortelleren blir allvitende, og vet til og med hva Gud og Satan gjør. Vers seks: Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte fram for Herren; blant dem var også Satan. I en fotnote i BIBSEL forklares det at Guds sønner er himmelske vesener i Guds nærhet. I BIBFOR heter det i en note at Satan bokstavelig skal oversettes med Motstanderen.

AMBIB har en liknende forklaring: Satan: A supernatural being whose name indicates he was regarded as man s opponent. Vers sju til og med tolv, fortalt av den allvitende fortelleren: Hvor kommer du fra? spurte Herren. Jeg har streifet omkring på jorden, svarte Satan. Da sa Herren til ham: La du merke til min tjener Job? Det fins ikke hans make på jorden. Han er en hederlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt. Men Satan svarte Herren: Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle måter vernet om ham og hans hus og alt det han eier? Alt hans arbeid har du velsignet, og hans buskap brer seg i landet. Men rekk bare hånden ut og rør det som hører ham til, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet. Da sa Herren til Satan: Alt det han eier, er i din makt. Men ham selv får du ikke legge hånd på. Så gikk Satan bort fra Herren. Det er et sterkt avsnitt, som reiser mange spørsmål. Et spørsmål er hva Satan gjør blant Guds sønner? Hvorfor skulle en allmektig Gud slippe Satan inn i himmelen? Herren inngår en pakt med Satan, og det gjør Herren fordi han vil hovere over Satan og demonstrere at Job vil tro på Gud samme hva som vederfares ham. Hvorfor skulle en allmektig Gud ha et slikt behov for å triumfere over Satan? Gud instruerer Satan, ganske nøyaktig. Hvis Gud har en slik instruksjonsmyndighet, burde han ikke da også ha myndighet

til å uskadeliggjøre Satan for godt? Det er den ultimate konspirasjonsteori vi her får forelagt oss. Den må være konspirasjonsteoretikernes våte drøm! Gud konspirerer med Satan for å ramme et menneske. Og vi får oss forelagt det ondes problem. Hvis Gud er allmektig, hvorfor tillater han da Den Onde å operere i himmelen og på jorda, hvorfor må ondskapen slippes løs? Jeg tenker en høyst formastelig tanke: En slik Gud som vi her får presentert blir det for meg umulig å ha tillit til og tro på. Herren framstår som en lurendreier. Så liten som dette kan ikke Gud være hvis han skal være noe tess! Hvorfor framstår Gud i Jobs bok i en slik skikkelse? Mitt svar er enkelt: Fordi dette gudsbildet er skapt av menneskene. Så lite og så ondskapsfullt og hovmodig kunne mennesket være, og kan det være den dag i dag. Og enda en formastelig tanke: Det den menneskeskapte Gud gjør mot Job er at han utsetter ham for en practical joke, en grusom practical joke. Så kan jeg kanskje avfeies med at den Gud vi her møter er den gammeltestamentlige Gud, og derfor ikke så mye å bry seg om i våre dager. Det er i Det nye testamentet at Gud, en Gud for i dag, virkelig framstår. Men slik jeg ser det, og slik jeg oppfatter at teologene ser det, går det en klar linje fra det gamle testamentet til det nye, og det er den samme Gud vi møter hele veien.

Men så må jeg slå på de mentale bremsene mine. Hvem er jeg som erklærer Gud for å være for liten? Og kan det ikke være slik at Gud-Satan-konspirasjonen i åpningen av Jobs bok nærmest er et påskudd fra fortelleren for å få det hele i gang, og at Herrens storhet vil vise seg når han får ordet og taler til Job? Leseren eller tilhøreren i teltet - vet hva som venter når Satan går til aksjon, og det skjer med en gang i det første kapittelets vers tretten til og med femten. Her skifter igjen fortellerperspektivet, det snevres inn slik at vi igjen føler det som om vi er i Jobs nærhet. Dette brå perspektivskiftet fra allvitende til nærværende er med på å gi beretningen dramatisk nerve og fortettet spenning. En dag mens sønnene satt og spiste og drakk vin hjemme hos den eldste broren, kom det et bud til Job og sa: Best som oksene gikk for plogen, og eselhoppene beitet like ved, kom noen sabeere og tok dem, og guttene hogg de ned med sverd. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne si fra til deg. I en fotnote i BIBSEL heter det: sabeere: handelsfolk fra Saba i Sør-Arabia. AMBIB kaller sabeerne for a tribe of wandering raiders from the south. Vers seksten: Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Guds ild fór ned fra himmelen, traff både sauene og guttene og brente dem opp. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne si fra til deg.

BIBSEL forklarer i en fotnote at Guds ild er lynet. Det må ha vært et voldsomt lyn, som tok livet av sju tusen sauer og gjeterne som passet dem. Vers sytten: Mens han ennå talte, kom den tredje og sa: Det kom en hel hop kaldeere, som delte seg i tre flokker, kastet seg over kamelene og tok dem. Guttene hogg de ned med sverd. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne si fra til deg. AMBIB forklarer at kaldeerne var a wandering tribe of raiders from the north. Vers atten og nitten: Mens han ennå talte, kom den fjerde og sa: Sønnene og døtrene dine satt og spiste og drakk hjemme hos den eldste broren. Da kom med ett en sterk storm borte fra ørkenen. Den tok tak i alle fire hjørnene på huset, så det falt sammen over de unge og drepte dem. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne si fra til deg. Raidende sabeere og kaldeere, lyn og ørkenstorm. Det var slikt man kunne bli utsatt for i landet Us. Disse korte, tragiske historiene har et virkelighetsnært preg. Det er mulig å forestille seg at dette har hendt, uten at noen Satan var på ferde. Men så mange ulykker på en gang? En ulykke kommer aldri aleine, heter det jo. Job reagerer spontant på tragediene. Vers tjue til tjueto:

Da reiste Job seg, flerret kappen sin og klipte av seg håret. Han kastet seg ned, bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: Naken kom jeg fra mors liv, naken vender jeg tilbake. Herren gav og Herren tok, Herrens navn være lovet! Tross alt som hadde hendt, syndet ikke Job og kom ikke med et eneste vondt ord mot Gud. For Job er det blodig alvor. Leseren eller tilhøreren aner eller vet, ut fra kjennskap til slike fortellingers logikk, at det til sjuende og sist vil ordne seg for Job. Men Job vet ikke det, og det er Jobs manglende viten om hva som venter ham som nå driver historien framover. Et annet spenningsmoment er hva Gud vil si til Job når prøvelsene hans går mot slutten, slik vi som lesere vet at disse prøvelsene vil gjøre. Vi som opplever fortellingen er sikre på at Job ikke vil dø. Da ville fortellingen være poengløs. Fra første øyeblikk har fortellingen som overordnet premiss at den vil slutte med en happy end. Men Job, fortellingens protagonist, hovedrolleinnehaveren, vet ikke om han vil dø eller ei, og han er så elendig at han, som vi skal få se, ønsker å dø heller enn å leve videre som en som krafser seg med potteskår på avfallsdyngen

Kapittel 3 I det andre kapittelet av Jobs bok fortsetter konspirasjonen mellom Gud og Satan. Den blir fortalt i den samme gjentakende, suggererende stilen som vi kjenner fra de norske folkeeventyrene. Vers en til og med seks: Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte fram for Herren; blant dem var også Satan. Hvor kommer du fra? spurte Herren. Jeg har streifet omkring på jorden, svarte Satan. Da sa Herren til ham: La du merke til min tjener Job? Det fins ikke hans make på jorden. Han er en hederlig og rettskaffen mann som frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt. Fremdeles er han like from. Uten grunn har du egget meg til å føre ham i ulykke. Men Satan svarte: Hud for hud! En mann gir jo gjerne alt han eier for sitt liv. Men rekk bare hånden ut og rør ved hans ben og kjøtt, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet Da sa Herren til Satan: Han er i din makt. Spar bare livet hans! BIBSEL forklarer uttrykket hud for hud slik; vanlig ordtak som betyr like for like. Hos beduinene ble

huder brukt som verdimåler ved kjøp og salg. Vers sju til og med ti: Så gikk Satan bort fra Herren, og han slo Job med vonde byller fra hode til hæl. Job tok et potteskår og skrapte seg med, der han satt borte på avfallsdyngen. Da sa hans kone til ham: Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø! Men han svarte: Du taler som en ufornuftig kvinne. Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også? Tross alt som hadde hendt, syndet ikke Job med sin munn. Nå kommer tre venner langveisfra for å besøke den lidende Job. Vers elleve: Job hadde tre venner. Da de fikk høre om all ulykken som hadde rammet ham, kom de hver fra sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Na ama. De ble enige om at de skulle gå til Job og vis ham sin medkjensle og trøste ham. BIBSEL forklarer at Teman er et sted i Edom, trolig i

nærheten av Sela. Sjuah og Na ama er trolig steder i Nordvest-Arabia. Vers tolv: Mens de ennå var et stykke borte, fikk de øye på ham; men de kjente ham ikke igjen. De brast i gråt, flerret kappene sine og kastet støv opp i luften så det falt ned over hodet på dem. Så satt de hos ham der på jorden i sju dager og sju netter. Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig. Med dette er rammefortellingen som innleder Jobs bok over. Nå følger Jobs klager og vennenes svar, beskrevet i et poetisk språk. BIBSEL kaller Jobs første klage for Jobs klage, mens BIBFOR bruker tittelen Job forbanner sitt liv. AMBIB har tittelen Job s Complaint to God. Vi er kommet fram til kapittel 3 i Jobs bok, og jeg siterer versene en til og med ni: Da åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født. Han tok til orde og sa: Bort med den dagen da jeg ble født,

den natten da det ble sagt: En gutt er blitt til i mors liv. Måtte den dagen bli stummende mørk! Måtte Gud i det høye ikke spørre etter den og lysstråler aldri skinne på den. Måtte mulm og mørkegjøre krav på den, måtte skyer senke seg over den og solformørkelse skremme den. jubel. Gid tetteste mørke tok den natten, så den ikke fikk plass blant årets dager og ikke kom med i månedenes tall. Ja, måtte den natten bli ufruktbar og aldri bli hilst med La den bli forbannet av dem som maner fram ulykkesdager og som kan egge opp Leviatan. La dens stjerner bli mørke før dagen demrer, la den vente på lys som ikke kommer la den aldri se morgenrødens stråler!

Det er jo en kosmisk forbannelse Job her utslynger. Men han forbanner ikke Gud, han forbanner sin egen tilblivelse. Hva menes det med å egge opp Leviatan? AMBIB har en fotonote om dette: Leviathan: Some takes this to be the crocodile, others a legendary monster. Magicians were thought to be able to make him cause eclipses of the sun. Leviatan, enten krokodille eller monster, trodde man på Jobs tid at trollmenn kunne bruke til å framkalle solformørkelser. Dette må kunne kalles rein overtro. Krokodiller skaper ikke solformørkelser. Jobs klage til Herren fortsetter her i vers tjue til tjueseks: Hvorfor gir han de lidende lys, hvorfor lar han de ulykkelige leve? De venter forgjeves på døden og søker den med større iver enn en graver etter skjulte skatter. grav. De ville glede seg og juble ja, fryde seg om de fant en De er folk som ikke ser noen utvei, Gud har stengt hver sti for dem.

Mine sukk er blitt mitt daglige brød mine klagerop strømmer fram som vann. De redsler jeg har fryktet for, har rammet meg, nå kommer det jeg grudde for. Jeg får ikke fred, ikke ro og hvile, det kommer bare nye plager. Enhver som har fått en kreftdiagnose vil tror jeg - kjenne seg igjen i Jobs utsagn om at de redslene han har fyktet for nå har rammet ham. Jobs klage er på dette punktet universell, og gripende. Vi som har smakt på kreften kjenner oss igjen i Job, og han ville kjent seg igjen i oss. Det er et blodig alvor som preger Jobs klage. Men han greier å holde seg i tømme og frobanner ikke sin Gud. Hva ville han ha sagt dersom han var blitt fortalt at plagene hans var kommet som følge av en pakt mellom Gud og Satan? Ville han da ha forbannet Gud? Mange av oss moderne mennesker, ateister som jeg, har ingen Gud å klage til, og kan derfor heller ikke finne på å forbanne noen Gud.

Men på samme vis som Job kan vi klage over vår vanskjebne, at vi ikke får fred, ikke ro og hvile, at det kommer bare nye plager. Å, som vi kjenner oss igjen i Job! Han er vår mann i bibelboka. Og når han sier ting vi selv kunne ha sagt, er det som årtusnene mellom oss blir visket bort og han blir en samtidig, en broder som står skulder til skulder med oss.

Kapittel 4 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa: Blir du motløs om en prøver å tale til deg? Men hvem kan tie til slikt? Selv har du rettledet mange og styrket kraftløse hender. Dine ord reiste opp igjen dem som snublet, du gav kraft til vaklende knær. Men nå, når det gjelder deg selv, blir du motløs, når det rammer deg, blir du redd. Setter du ikke din lit til gudsfrykt og håp til din redelige ferd? Tenk etter! Når mistet en skyldfri livet, hvor gikk rettskafne folk til grunne? De som pløyer ned ondskap og sår ulykke, de høster det samme, etter det jeg har sett. Ånder Gud på dem, går de til grunne,

når han puster i vrede, forsvinner de. Mot slutten av fortellingen om Job går Gud kraftig i rette med Elfias, Bildad og Sofar. Herren mener at de tre vennene har anklaget Job for å ha syndet. Jeg tolker ikke de første versene til Elfias som om han anklager Job, men tvert imot at han oppmunter ham og sier at han som er skyldfri og rettskaffen ikke skal gå til grunne. Heller ikke i resten av Elfias ord i kapittel 4 finner jeg noen anklager mot Job. Det er flotte, poetiske ord med sterke bilder. Men jeg kan ikke sitere det alt sammen, og må henvise til kilden, til Jobs bok. I BIBSEL er det satt som tittel på bokas kapittel 4: Kan et menneske være rettferdig for Gud? I kapittelets vers 17 til 20 stiller Elfias dette spørsmålet:

Kan et menneske være rettferdig for Gud kan en mann være ren for sin skaper? Gud stoler ikke engang på tjenerne sine, selv hos englene finner han feil, enn si hos dem som bor i leirhus og bare har jord til grunnvoll. De knuses lettere enn møll. Før dagen er omme, kan de være knust; uten at noen merker det, går de til grunne for alltid. Deres teltsnor blir rykket opp, de dør, men har ikke fått visdom. Jeg velger å stille spørsmålet annerledes: Kan et menneske være rettferdig overfor seg selv og sin omverden? Mitt svar blir ikke så filosofisk. Jeg svarer slentrende, med hendene i lomma, et betinget ja, jo, det må da vel gå an? Elfias holder seg med en pirkete Gud, en som ikke stoler på noen og finner feil selv hos englene.

Skulle jeg hatt en Gud, måtte det vært en Gud med mer storsinn. Han skulle også vært mildere mot dem som bor i leirhus. BIBSEL forklarer i en fotnote: de som bor i leirhus: menneskene, skapt av jord (1. Mos. 2,7) og derfor svake og forgjengelige. Men jeg velger å tenke på leirhusene som hus av leire. Mange av dem som bor i leirhus i vår verden av i dag, i dårlige hus, er virkelig blitt knust som møll i syklonkatastrofen i Myanmar (Burma) og jordskjelvet i Kina, som begge inntraff våren 2008, kort tid før dette skrives. De overlevende som ble halt opp av den burmesiske gjørma eller ut mellom murbrokkene i Kina, hva trodde de om det som hadde rammet dem? De færreste av dem er vel kristne. Min kunnskap om de religiøse forholdene i de katastroferammede områdene i Asia er svært begrenset. Jeg innbiller meg at folk i deltaet til den store burmesiske floden Ayeyarwady (Irawaddy) for det meste er buddhister. Hva folket tror på i Sichuan-provinsen i Kina kan jeg bare si noe generelt om, basert på leksikalsk kunnskap. Store Norske leksikon skriver at de største religionene i Kina er konfutsianismen, buddhismen og taoismen. Kommunistpartiets medlemmer i Sichuan er programforpliktet til å være ateister. Andre Sichuan-beboere er antakelig konfutsianere, buddhister eller

taoister. Mitt poeng er at katastrofenes ofre neppe trodde de var utsatt for en gudegitt katastrofe, iallfall ikke en katastrofe skapt av den Gud de kristne hengir seg til. Og det trodde heller ikke de fleste kristne verden over da de fikk høre om katastrofene. Det kan finnes sekter som vil hevde at ødeleggelsene i Myanmar og Kina var Guds straffedom over hedninger. Men det store flertallet av kristne tror ikke på Guds straffedom i form av naturkatastrofer som rammer oss i dag. Tsunamien på Asias kyst i slutten av desember 2004 som drepte hundretusener, hvorav mange nordmenn på ferie i Thailand, ble ikke, såvidt jeg vet, forklart av prestene som hjalp ofrenes pårørende med at det var en katastrofe sendt av en straffende Gud. Syklonen som herjet Ayeyarwady-deltatet blir av kristne som ateister forklart ut fra de atmosfæriske forholdene. Jordskjelvet i Sichuan forklares ut fra de geologiske forholdene. I begge tilfeller stoler man på vitenskapen, den moderne naturvitenskapen, som

årsaksforklarer. Likevel, nærmest på tross av dette, sverger de kristne til de bibelske skriftenes katastrofescenarioer som skapt av Gud, eller, som i Jobs bok, av Satan som har fått løyve av Gud til å sende lynet og stormen. Bibelen er og blir for de kristne Guds ord, og blir ikke av dem tolket som en samling dramatiske bilder fra menneskehetens tidlige historie, men som en samling gudegitte sannheter. De troende kristne av i dag står med ett bein i førmoderniteten og ett bein i moderniteten. Det må ofte, vil jeg tro, føles som et voldsomt sprik, en åndelig forskrevelse.