Nasjonalt overvåkingsprogram for storsalamander

Nasjonalt overvåkingsprogram for storsalamander RAPPORT NR. 9/2012

FYLKESMANNEN I OSLO OG AKERSHUS Miljøvernavdelingen Postboks 8111, Dep. 0032 OSLO Telefon 22 00 35 00 E-post: postmottak@fmoa.no Tittel: Nasjonalt overvåkingsprogram for storsalamander. Rapport nr.: 9 /2012 Dato: 1.12.2012 Forfatter(e): Børre K. Dervo, Norsk institutt for naturforskning. Jon Kristian Skei, Skei Biomangfold Konsult. Jeroen van der Kooij, Naturformidling van der Kooij. Kjetil Olstad, Norsk institutt for naturforskning. Svein Sloreid, Norsk institutt for naturforskning Morten Kraabøl, Norsk institutt for naturforskning. Prosjektansvarlig: Prosjektansvarlig hos oppdragstaker: Jostein Skurdal Antall sider: 45+ vedlegg Prosjektansvarlig hos FMVA: Terje M. Wivestad ISBN: ISBN 978-82-7473-225-4 Prosjektleder: ISSN: 0802-0582 Prosjektleder hos oppdragstaker: Børre K. Dervo Prosjektleder hos FMVA: Catrine Curle Sammendrag: På oppdrag fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus har Norsk institutt for naturforskning har sammen med Skei Biomangfold Konsult og Naturformidling van der Kooij, utarbeidet utkast til et overvåkingsprogram for storsalamander i Norge. Rapporten beskriver storsalamanderens livssyklus og forekomst i Norge. Videre foreslår den en vurdering av aktuelle metoder og foreslår tre ulike alternative overvåkingsprogram. Forslagene til overvåkingsprogram er gitt som ekspertvurderinger med bakgrunn i erfaringer fra utprøving i tre år for deler av programmet. Det anbefales bruk av ortmannfeller eller fiskeruser til fangst av voksne storsalamandere i yngellokaliteten om våren. I lokaliteter med middels og høy tetthet av storsalamander anbefales bruk av 10 feller/ruser i et døgn. I lokaliteter med lav tetthet (< 0,4 dyr/m 2 ) anbefales det å doble fangstinnsatsen (20 ruser eller to døgns fangst). I lokaliteter med lav tetthet av dyr bør i tillegg forekomsten av larver sjekkes i august med ortmannfeller eller håvslag. Det foreslås å samle inn i tre regioner i Norge; Osloområdet, Geiteknottane og Midt-Norge, med en fordeling i innsats på henholdsvis 50 %, 20 % og 30 % mellom de tre regionene. De tre alternativene legger opp til en årlig overvåking av henholdsvis 75, 100 eller 150 lokaliteter. For alternativ 1 og 2 vil det være nødvendig med en utvidet overvåking hvert 3. eller 5 år. Det anbefales å revidere overvåkingsinnsatsen etter 5 år med overvåking. 4 emneord: Norge - storsalamander - Triturus cristatus, overvåkingsprogram, registreringsmetoder, observasjon, bunnhåv, fellefangst. Referanse: Dervo, B.K., Skei, J.K., van der Kooij, J., Olstad, K., Sloreid, S. & Kraabøl, M. 2012, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Miljøvernavdelingen, rapportnummer 9/2012 Forsidebilder: Børre K. Dervo. Baksidebilder: Børre K. Dervo. 2

Forord Norge har som mål å stanse tap av naturmangfold, jf St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets tilstand. Som et ledd i dette arbeidet har Direktoratet for naturforvaltning utarbeidet handlingsplaner for de mest truede artene. Storsalamander Triturus cristatus er oppført som sårbar i Norsk rødliste for arter (Kålås et al. 2010) og fikk en egen handlingsplan i 2008. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har det koordinerende ansvaret for oppfølgingen av handlingsplanen. Denne rapporten er del 2 av oppdraget Utarbeidelse av landsomfattende overvåkingsprogram for stor salamander som Fylkesmannen i Oslo og Akershus har bestilt. Oppdraget inngår som et ledd i gjennomføringen av den nasjonale Handlingsplan for stor salamander Triturus cristatus. Rapporten inneholder en gjennomgang av storsalamanderens livssyklus og forekomst i Norge. Videre er det en vurdering av aktuelle metoder og forslag til tre ulike alternative overvåkingsprogram av storsalamander. Oppdraget er utført av Skei Biomangfold Konsult, Naturformidling van der Kooij og Norsk institutt for naturforskning (NINA). I tillegg har Jeroen van der Kooij og Børre K. Dervo bidratt med mye upubliserte data fra henholdsvis Oslo, Akershus og Buskerud som er brukt i rapporten. Fylkesmannen takker alle som har bidratt med innspill til rapporten. Oslo, 1.12.2012 Anne-Marie Vikla Fylkesmiljøvernsjef 3

Innholdsfortegnelse Forord... 3 Innholdsfortegnelse... 4 1 Bakgrunn og beskrivelse av oppdraget... 6 1.1 Oppdraget... 6 1.2 Målet med overvåkingen... 6 1.3 Presiseringer av oppdraget... 7 1.3.1 Overvåking vs. kartlegging.... 7 1.3.2 Kvantitative eller kvalitative data... 7 1.3.3 Ressurser til overvåking... 8 1.3.4 Valg av overvåkingsmetoder... 8 1.3.5 Påvirkningsfaktorer... 9 1.3.6 Frekvens på innsamling av data... 9 2 Utfordringer for overvåkning... 10 2.1 Ekstensiv overvåking... 11 2.2 Intensiv overvåking... 11 2.3 Overvåking av spesialobjekter... 12 2.4 Indirekte overvåking... 12 2.5 Påvirkningsfaktorer og årsakssammenhenger... 13 3 Storsalamanderens livssyklus... 14 4 Storsalamander i Norge... 17 4.1 Forekomst i Norge... 17 4.2 Bestandsutvikling... 24 4.3 Vurdering av kunnskapsstatus... 24 5 Design av overvåkingsprogram... 26 5.1 Oppdragsgivers krav til et overvåkingsprogram... 26 5.2 Valg av metoder for overvåking... 27 5.2.1 Vurdering av de aktive metodene... 28 5.2.2 Vurdering av de passive metodene... 28 5.3 Fangstinnsats... 29 5.3.1 Antall feller i en lokalitet... 29 5.3.2 Innsamlingstidspunkt... 31 5.3.3 Hyppighet... 31 5.4 Arbeidsinnsats... 31 5.5 Valg av lokaliteter... 32 5.6 Habitatkartlegging... 32 5.7 Eksempel på overvåking fra Lier... 36 6 Forslag på overvåkingsprogram... 38 4

6.1 Investeringer og forbruksmateriell... 38 6.2 Alternativ 1... 38 6.3 Alternativ 2... 39 6.4 Supplerende kartlegging hvert 5. år... 40 6.5 Alternativ 3... 40 6.6 Kostander ved habitatkartlegging... 41 6.7 Parameter... 41 6.8 Forslag til feltprosedyre i forbindelse med sykdomsovervåking for salamander... 42 6.9 Spesialobjekter... 42 6.10 Revidering av overvåking... 43 7 Referanser... 44 8 Vedlegg... 46 5

1 Bakgrunn og beskrivelse av oppdraget 1.1 Oppdraget Den foreliggende rapporten beskriver et forslag til et nasjonalt overvåkningsprogram for storsalamander Triturus cristatus. Rapporten er del 2 av oppdraget Utarbeidelse av landsomfattende overvåkningsprogram for stor salamander med FM i Oslo og Akershus som oppdragsgiver. Del 1 av dette oppdraget var NINA rapport 589 Evaluering av registreringsmetoder for nasjonal overvåkning av storsalamander Triturus cristatus i Norge (Skei et al. 2010). Denne rapporten er også til en viss grad en videreføring av NINA Oppdragsmelding 652: Overvåkning av amfibier i Norge Forslag til overvåkingsmetodikk, overvåkingsområder og deltakere i en atlasundersøkelse (Hårsaker et al. 2000). Anbefalingene i denne rapporten er så langt bare delvis fulgt opp gjennom Handlingsplan for Stor salamander (DN 2008). 1.2 Målet med overvåkingen Målet med overvåkingen er å avdekke bestandsendringer for storsalamander på et tidligst mulig stadium. Forvaltningen trenger svar på hvordan tilstanden til habitatet er og om det endres, slik at en kan gå inn med skjøtsel- og andre tiltak før salamanderbestanden har eller får en negativ utvikling. Oppdragsgiver har stilt følgende krav til et overvåkingsprogram: 1. Overvåkingsprogrammet skal være i samsvar med høringsforslaget på forskriften for storsalamander som prioritert art. Forskriften er ikke endelig vedtatt og det er usikkerhet om når den vil vedtas. Om forskriften vedtas med store endringer i forhold til høringsforslaget, må man ta høyde for det i overvåkningsprogrammet. 2. Overvåkingsprogrammet skal være i samsvar med plan for overvåking av amfibier i Norge (Hårsaker et al. 2000). Det er i tillegg gjort nye vurderinger i forhold til kriterier for prioritering i kartlegging og overvåkning for truede arter og ansvarsarter (NINA rapport 317), som gir retningslinjer for hvordan overvåkning skal legges opp. 3. Overvåkingsprogrammet skal skille mellom ekstensiv og intensiv overvåking. Det skal utarbeides et overvåkningsprogram basert på intensiv overvåkning. GIS verktøy i landskapsovervåkning for alle salamanderdammer i Norge bør vurderes brukt. 4. Overvåkingsprogrammet skal være konkret og gjennomførbart innenfor tilgjengelige ressurser og budsjetter. 5. Overvåkingsprogrammet skal legge føringer for hvordan overvåkingen skal gjennomføres. Det er ønskelig med tre alternative forslag for gjennomføring. 6. Overvåkingsprogrammet skal foreslå hvilke områder som bør velges. 7. Arbeidet skal munne ut i en brukervennlig overvåkingsmetodikk med enkel fastlagt mal for utføring av overvåkingen i felt. 8. Metodikken skal være enkel å bruke og skal ikke kreve forkunnskaper om overvåking. 9. Innarbeide resultatet fra forprosjektet (Skei et al. 2010). 6

1.3 Presiseringer av oppdraget Oppdragsgiver har i et notat av 13.01.2012 gitt presiseringer for enkelte punkter i oppdraget med å utarbeide et landsomfattende overvåkningsprogram for storsalamander. Dette notatet er en presisering og konkretisering av de kravspesifikasjoner som følger kontrakt mellom NINA og FM i Oslo og Akershus av 03.05.2010. Notatet er gjennomgått av Direktoratet for naturforvaltning. Utdypingen og presiseringen er basert på hvilke behov forvaltningen har for å gjennomføre en god forvaltning av storsalamander. Innholdet i notatet er gjengitt under (Pkt. 1.4.1 til 1.4.6) 1.3.1 Overvåking vs. kartlegging. Med kartlegging og overvåking menes: 1. Kartlegging er systematisk innsamling av data om forekomst av storsalamander. 2. Overvåking er systematisk registrering av biologiske variabler som dokumenterer endringer i rekruttering over tid på 1) populasjonsstruktur eller 2) utbredelse til storsalamander. 1.3.2 Kvantitative eller kvalitative data De biologiske variablene som registreres må kunne fange opp effekter av viktige påvirkningsfaktorer over tid, og må derfor inneholde kvantitative data som viser trender i utviklingen. De bør også utføres slik at de kan identifisere og gi målbar respons på ulike påvirkningsfaktorer. Et kvantitativt datamateriale fra en bestand gir mye mer detaljert informasjon enn bare fravær/tilstedeværelse (kvalitativ datamateriale). Effekter på en bestand av ulike påvirkningsfaktorer fanges mye tidligere opp når man har kvantitative data. Det vil også være lettere å tolke årsakene til endringer i en bestand med kvantitative data, særlig hvis de samles inn med 1-3 års intervaller. Og ikke minst, det fremskaffes datasett som er robuste til testing av komplekse årsakssammenhenger som forklarer endringer i forekomst når man har kvantitative data. I overvåkingssammenheng gir altså kvantitative data langt mer presise utgangspunkt for råd til forvaltningen enn kvalitative data. Med et slikt datasett vil forvaltningen kunne være i forkant av en negativ utvikling slik at tiltak kan igangsettes for å stoppe en negativ trend. Overvåkning som legges opp som en kartlegging av forekomst eller fravær av storsalamander i dammer, vil med mindre sannsynlighet kunne fange opp endringer i utviklingen før storsalamanderen allerede har forsvunnet fra området. Kartlegging av forekomst eller fravær er nyttig i seg selv, men forvaltningen trenger data slik at det kan iverksettes tiltak før salamanderen har forsvunnet fra området. Med en overvåkning basert på kvalitativ metodikk må forvaltningen basere sitt arbeide på å sette i verk tiltak etter at inngrep allerede har ført til populasjonen er forsvunnet. Dette er ikke en forvaltning som er ønskelig. Kvalitativ metodikk gir også upresise svar. Innsamling av slike data gjennomføres med ulike metoder i Norge og kvaliteten på innsamlingen er ferdighetsavhengige ifølge referansegruppa for storsalamander. For å få svar på tilstedeværelse eller fravær må antall undersøkte lokaliteter økes betydelig for å gi overvåkingsdataene tilstrekkelig statistisk styrke. Det blir med andre ord vanskeligere å si om observerte endringer i en bestand skyldes svakheter ved metoden, naturlige svingninger, menneskelige faktorer eller reelle endringer i antall dyr i en bestand. DN påpeker også at retningslinjer ift. utarbeidelse av overvåkingsprogram er NINA-rapport 317; "Truete arter og ansvarsarter: Kriterier for prioritering i kartlegging og overvåking" (Sverdrup- Thygeson et al. 2008), notatet "Faglig fundament for overvåking og kartlegging av Trua arter" (Kålås 2007) og "Internt notat" (DN udatert). Oppdragstaker skal utarbeide et overvåkningsprogram basert på at det skal samles inn kvantitative data. 7

1.3.3 Ressurser til overvåking I løpet av handlingsplanperioden for storsalamander 2008 2012 er det gjennomført omfattende kartlegging av storsalamanderens utbredelse i Norge. Kartlegging av salamander kan derfor trappes ned, da en nå har fått gode basiskunnskaper over forekomst av salamander. Store deler av kjerneområdene til storsalamander er under sterkt utbyggingspress og det bør derfor startes opp overvåkning av storsalamander. Overvåkning bør være hovedfokus i det videre arbeid med storsalamander vs. kartlegging. Enkelte kommuner er imidlertid mangelfullt kartlagt så det vil være behov for videre kartlegginger i enkelte områder. Det er særlig i randsonen til hovedutbredelsesområdene som ikke er kartlagt. Kommuner som har størst potensiale for funn av salamander bør prioriteres. Slik kartlegging kan foregå parallelt med overvåkning, men dette må gjennomføres stegvis over en periode framfor et opplegg med intensiv kartlegging tilsvarende det som er gjennomført de senere årene. Bruk av metode i kartleggingen kan også ha hatt utslag i forhold til om salamander er funnet. Det vil derfor være nødvendig å undersøke enkelte dammer på nytt. Med bruk av håv i kartleggingen kan dammer med forekomst av storsalamander ikke ha blitt fanget opp, spesielt i dammer med liten bestand av storsalamander og dammer som det ikke har vært lett å komme til med håv (mye siv, myr langs vann som ikke er farbart). I forslaget til overvåkningsprogram skal prosjektgruppen kun beskrive et overvåkningsprogram. Forvaltningen selv må vurdere behovet for videre arbeid med kartlegging og om det skal foretas re-kartlegging av tidligere kartlagte områder. I forhold til hvor mye ressurser som skal brukes i overvåkningen er utgangspunktet å tilby forvaltningen et overvåkningsopplegg som fanger opp storsalamanderens bestandsutvikling i Norge slik at tiltak for å hindre eventuell negativ utvikling kan bli satt i gang. Samtidig skal de økonomiske rammene for overvåkningsprogrammet i utgangspunktet dekkes innenfor de ordinære rammene til handlingsplaner for trua arter. FMOA ønsker at prosjektgruppen kommer med forslag til tre alternative overvåkningsprogram der det enkleste opplegget foreslår et minimumsgrunnlag for å fange opp trender. Ressursmessig vil nok et program ikke kunne ligge på en høyere kostnad enn kr 400 000 i året. Det er ønskelig at det legges frem tre alternative forslag i priskategorier under dette. 1.3.4 Valg av overvåkingsmetoder Overvåkingen deles inn i tre hovedkategorier (strategier): 2a) Ekstensiv overvåking er arealrepresentativ overvåking av storsalamander med enkle observasjoner på et stort antall lokaliteter basert på et statistisk utvalgsdesign. Dette innebærer at et areal blir delt opp i like store ruter, f eks 1 km x 1 km, og det velges tilfeldig blant disse rutene hvilken av de som skal undersøkes. 2b) Intensiv overvåking er overvåking av konkrete habitater, dvs. storsalamanderens ynglelokaliteter og landhabitat. Dette er ikke basert på et statistisk utvalgsdesign, men de enkelte områdene kan være lagt ut i forhold til større regionale eller nasjonale gradienter. Et eksempel på dette er at et tilstrekkelig antall salamanderlokaliteter velges ut på bakgrunn av gradienter som størrelse, moh, habitattype etc. 2c) Overvåking av spesialobjekter er tilpassede overvåkingsopplegg for eksempel oppfølging av individer i en populasjon av storsalamander. Innenfor de økonomiske rammene som forvaltningen antar å ha i fremtiden til overvåkning av storsalamander, er intensiv overvåking ifølge oppdragstaker det eneste som det er praktisk mulig å gjennomføre. Ekstensiv overvåking er ikke mulig å gjennomføre for storsalamander fordi et statistisk utvalgsdesign ville gi for få lokaliteter med forekomst av storsalamander å overvåke. Selv om antall innsamlingspunkter økes svært mye eller at en har en overhyppighet av bestemte lokalitetstyper (her potensielle ynglelokaliteter med landhabitat), ville svært mange lokaliteter 8

måtte undersøkes for å fange opp et tilstrekkelig antall lokaliteter med storsalamander. Det vil også være vanskelig å plukke ut potensielle lokaliteter. Fylkesmannen antar at de økonomiske rammene for fremtidig forvaltning er relativt små, så oppdragstaker skal komme opp med forslag til overvåkningsprogram basert på intensivt overvåkning. I et overvåkningsopplegg er det viktig at forvaltningen får svar på om landhabitatet til storsalamander endres. Da det er både kostbart og ressurskrevende å få et bilde av hvordan storsalamanderen benytter landhabitatet for den enkelte dam, er det ønskelig at det blir foreslått en indirekte metode for å overvåke endring av arealet rundt eksisterende ynglelokaliteter, jf. NINA Rapport 589, kap. 9.3. En slik metode må kunne fange opp om habitatkvaliteten og habitatforekomsten endres, samt om kvaliteten på spredningskorridorene reduseres eller forsvinner, og om utvikling går i retning av at dammer fortsatt isoleres. Oppdragsgiver ønsker at det blir vurdert bruk av GIS verktøy i overvåkning av landhabitat og spredningskorridorer rundt og mellom salamanderdammer i Norge. 1.3.5 Påvirkningsfaktorer Data fra overvåkingen skal gi grunnlag for å bedre forvaltningen. Det betyr at utvalget av overvåkningsparametere og metoder må kunne fange opp og identifisere de viktigste påvirkningsfaktorene, samt korttids- og langtidseffekter på storsalamander. Under møtet med referansegruppen for storsalamander var det enighet om at disse var: Tap av viktige funksjonsområder som: o Ynglelokaliteter (igjenfylling, fiskeutsetting, gjengroing). o Sommerhabitat (nedbygging, arealbruksendringer). o Overvintringshabitat (nedbygging, arealbruksendringer). o Trekkveger (nedbygging). Sykdom. Klimaendringer. Forurensning. Oppdragstaker skal ha med disse faktorene i overvåkningsprogrammet. Hvis kostnadene for å gjennomføre et overvåkningsprogram blir veldig høy dersom alle påvirkningsfaktorer tas med i programmet, skal oppdragstaker vurdere hvilke faktorer som ikke skal måles uten at dette går på bekostning av å få et godt grunnlag for god forvaltning. 1.3.6 Frekvens på innsamling av data Hvor ofte lokalitetene skal overvåkes må vurderes ut fra at forvaltningen trenger svar på når tiltak skal igangsettes eller når en må gå inn å hindre ytterligere inngrep i salamanderens økologiske funksjonsområde. Da lokaliteter som overvåkes sjeldnere enn hvert 3 år gir overvåkingsserier med svært lav oppløsning og redusert evne til å sette populasjonsendringer i relasjon til inngrep eller miljøendringer, bør lokaliteter som er med i overvåkningsprogrammet ikke overvåkes sjeldnere enn det. For å finne årsaker til populasjonsendringer bør et gitt antall lokaliteter overvåkes årlig. En mulighet er å lage en metodikk der et gitt antall lokaliteter overvåkes årlig mht relativ bestandsstørrelse av voksne, samt relativ mengde larver (krever bruk av samme metodikk og samplingsprotokoll hvert år), et gitt antall overvåkes hvert tredje år og at man hvert tredje til femte år undersøker vann rundt der man forventer at storsalamander skal kunne etablere seg. 9

2 Utfordringer for overvåkning Det er mange utfordringer knyttet til utformingen av et overvåkingsprogram for sjeldent forekommende arter generelt og storsalamander spesielt. Bl. a. er det nødvendig å ha et forhold til representativitet, nøyaktighet, presisjon, oppdagbarhet og statistisk styrke (power), dersom en ønsker å vite hva resultatene faktisk sier noe om. En grundig gjennomgang av viktige momenter ved kartlegging og overvåking av sjeldent forekommende arter er gjort av blant annet Framstad & Kålås (2001), Yoccoz et al. (2001), Kålås (2007) og Sverdrup-Thygeson et al. (2008). Vi har valgt å gjengi noen viktige momenter fra disse arbeidene. Ideelt sett bør overvåkingsdata for storsalamander være representative for hele Norges populasjon av arten. I praksis er dette svært krevende faglig og vanskelig å gjennomføre pga. kostnadene. Fortsatt er det mange forekomster av storsalamander som ikke er oppdaget. Dermed kan det være særlig vanskelig å bedømme om observasjonene er representative for det området vi ønsker å dekke. Når en ikke kan telle opp alle lokalitetene med salamander, må man basere seg på tellinger i et utvalg av små arealer (utvalgssampling). I slike tilfeller er det tre faktorer som er svært viktige når det gjelder anvendbarhet av resultatene. Dette er: Arealmessig fordeling av samplingsenhetene (f.eks. ynglelokalitet for storsalamander). Antall samplingsenheter. Oppdagbarhet for den organisme som skal kartlegges eller overvåkes (i denne sammenheng storsalamander). Dette kommer av at hovedutfordringene ved slikt arbeid er knyttet opp mot de to temaene: Representativitet (hvor representativt utvalget av observasjoner er ift hele populasjon). Presisjon (observasjonens nøyaktighet). Begge disse faktorer er kritiske i forhold til hvordan informasjon som samles inn kan brukes. "Representativitet" gjelder her informasjon om hvilke arealer et innsamlingsopplegg egentlig representerer. Dette kan i sin enkleste form f.eks. bare være de stasjonene i dammen som ble undersøkt. Det kan være for hele den dammen det ble gjort registreringer i. Det kan være representativ for dammer generelt i en større region, eller det kan være for dammer i hele landet. Hvordan representativiteten vil være vil avhenge av a) samplingsregimer (f.eks. hvordan dammene er valgt ut og hvor mange dammer en har), og b) egenskaper ved arten (hvordan arten er arealmessig fordelt og hvordan oppdagbarheten av den er). Når det gjelder punkt "presisjon" omfatter dette egentlig mest teststyrken i tidsserieanalyser (power, dvs hvor store må en endring være for at den skal kunne dokumenteres statistisk (vanligvis med p<0,05) ved et gitt innsamlingsopplegg). Tre svært viktige faktorer for teststyrke er: Lengden på tidsserien. Antall sampler innen hver samplingsenhet (f.eks. pr. år). Sikkerhet for et gitt sampel (avhenger av oppdagbarhet). Viktige faktorer for teststyrke er: Forskjell mellom reelle verdier, dvs. endring over tid. Størrelsen på den naturlige variasjonen, i rom og tid. Måleusikkerhet og utvalgsstørrelse. Signifikansnivå. Generelt for sjeldent forekommende arter er det svært vanskelig og kostnadskrevende å gjennomføre samplingsregimer som gir god representativitet og høy presisjon. Dilemmaet her er at det enten må til et svært høy antall samplingsenheter (som gjør det svært kostnadskrevende) eller vi må gjøre et svært restriktivt utvalg av arealer som undersøkes (en streng stratifisering) 10

som ofte vil gå på bekostning av representativitet. Det vil derfor ofte være nødvendig å redusere krav til representativitet og eller presisjon. I slike tilfeller er det imidlertid meget viktig at det dokumenteres og eller sannsynliggjøres hva de aktuelle målingene virkelig representerer og hvilken teststyrke en kan forvente at de har når det gjelder dokumentasjon av endringer over tid. Med bakgrunn i beskrivelsen over kan overvåking grovt deles inn i fire ulike hovedstrategier (Sverdrup-Thygeson et al. 2008); ekstensiv, intensiv, spesialobjekter og indirekte overvåking. 2.1 Ekstensiv overvåking Ekstensiv overvåking framheves av både Framstad & Kålås (2001) og Økland (2007) som den eneste type overvåking som gir arealrepresentative data (forutsatt et egnet statistisk utvalgsdesign). Slik overvåking er best egnet for overvåking av komponenter av biomangfold og påvirkningsfaktorer med liten lokal og stor regional variasjon og som forekommer forholdsvis hyppig i området som observeres. Sjeldent forekommende arter har ofte en ujevn (klumpet) forekomst. Antall observasjonspunkter blir derfor få. Det gir sjelden et tilstrekkelig og representativt antall observasjoner, selv ved et stratifisert utvalg med overhyppighet for bestemte naturtyper eller naturforhold der den aktuelle arten er konsentrert. Slik stratifisert ekstensiv overvåking er best egnet for komponenter av biologisk mangfold som har en nokså hyppig forekomst og klar tilknytning til bestemte arealtyper eller andre økologiske forhold som lett kan utskilles på kart eller i terrenget. Ekstensiv overvåking er lite egnet for storsalamander pga. relativt få og begrensede forekomster i Norge. 2.2 Intensiv overvåking Intensiv overvåking er overvåking av komponenter av biologisk mangfold i utvalgte, oftest forholdsvis få observasjonsområder som anses for typiske for bestemte naturforhold eller naturtyper (Framstad & Kålås 2001). De enkelte områdene kan være lagt ut i forhold til større regionale eller nasjonale gradienter, men er i hovedsak plassert uavhengig av et statistisk utvalgsdesign; observasjonene omfatter ofte et bredt og integrert sett av variabler og vil innen det enkelte område gjerne være fordelt etter et statistisk utvalgsdesign. Intensiv overvåking i utvalgte observasjonsområder gir mulighet til detaljerte studier av observasjonsvariabler som følges tettere i tid og rom, enn det som er mulig i ekstensiv overvåking. Intensiv overvåking kan også omfatte detaljert oppfølging av utvalgte arter, konsentrasjoner av arter (hotspots) eller andre komponenter av biomangfold innenfor begrensete områder, knyttet til spesielle naturtyper, substrattyper eller andre avgrensninger av naturen der de aktuelle artene forekommer med større sannsynlighet enn ellers. Fellestrekk for intensiv overvåking er høy observasjonsinnsats konsentrert til forholdsvis få lokaliteter. Et begrenset antall lokaliteter som vanligvis er valgt på en subjektiv måte i forhold til storskala variasjon i geografi eller naturforhold, gjør det utfordrende å sikre at intensiv overvåking blir statistisk arealrepresentativ (jf. design-based monitoring, Yoccoz et al. 2001). Ved gjennomtenkt utlegging av studieområder kan man likevel få betydelig innsikt ved å kombinere analyser innen og mellom studieområder. Ved hensiktsmessig valg av overvåkingsdesign og - variabler i intensive og ekstensive overvåkingsopplegg kan tolkningen av resultatene bedres ved å se disse i sammenheng. 11

2.3 Overvåking av spesialobjekter Overvåking av spesialobjekter representerer i utgangspunktet en rekke ulike tilnærminger som hver især er tilpasset de aktuelle komponentene for biologisk mangfold og hva vi ønsker å utlede om dem. Det er en spesialtilpasset overvåkingsstrategi som ikke naturlig dekkes av ekstensiv eller intensiv overvåking, f.eks. populasjonsbasert overvåking av arter med høy gjenoppdagbarhet i kjente forekomster (Økland 2007). I forhold til sjeldne arter kan vi tenke oss overvåking av arters forekomst i tilknytning til spesielle økosystemer, habitater eller substrater der spesielle arter kan finnes, eller overvåking av kjente forekomster som følges opp på populasjonsnivå. For rødlistete dyrearter kan det også være aktuelt å overvåke populasjonene i stor detalj ved hjelp av f.eks. individmerking og oppfølging av en rekke variabler for populasjonenes demografi, vekst og fysiologiske tilstand (Sverdrup-Thygeson et al. 2008). Oppfølging av kjente populasjoner eller individer i populasjoner egner seg best for populasjoner der antall forekomster eller individer er forholdsvis begrenset. For øvrig vil det være lettest å finne et egnet overvåkingsopplegg for arter med klar habitattilknytning. De ulike tilnærmingene vil ha sine spesifikke metodiske utfordringer i forhold til hva slags slutninger vi kan trekke om tilstanden til de aktuelle artene på landsbasis. 2.4 Indirekte overvåking Indirekte overvåking av arters leveområder eller habitat, istedenfor artene selv, kan i noen tilfeller være en kostnadseffektiv og relevant tilnærming (Sverdrup-Thygeson et al. 2008). En forutsetning for at indirekte overvåking kan fungere, er at vi kjenner viktige egenskaper ved artens habitat eller leveområder og kan måle eller observere disse egenskapene på en relevant romlig og tidsmessig skala. Likevel er det en betydelig utfordring knyttet til slik indirekte overvåking ved at forekomst av de aktuelle habitategenskapene bare indikerer et potensial for forekomst av arten, ikke en faktisk forekomst. Der slike habitategenskaper mangler eller er sterkt redusert, er det imidlertid grunnlag for å slutte at livsmulighetene for den aktuelle arten er tilsvarende redusert. For storsalamander kan indirekte overvåking av landområder være et supplement til en mer direkte overvåking av yngledammene. Prediksjonsmodellering kan være et egnet hjelpemiddel for å knytte arters forekomst til økologiske forhold som lettere kan observeres enn artene selv (Sverdrup-Thygeson et al. 2008). Slik modellering innebærer å etablere en relasjon mellom artenes forekomst (eller deres livsmiljø) og ulike miljøvariabler. Ut fra en slik etablert relasjon kan potensialet for artenes forekomst modelleres der vi har observasjoner for de aktuelle miljøvariablene. Slik prediksjonsmodellering er i utgangspunktet rettet mot å kartlegge potensiell forekomst av artene eller deres livsmiljø innenfor et definert fokusområde. Men der de aktuelle miljøvariablene endrer seg over tid, og vi er i stand til å observere disse endringene, kan vi også modellere endringer i artenes potensielle livsmiljø og dermed drive en form for indirekte overvåking. For å utvikle gode prediksjonsmodeller for arter og deres livsmiljø trenger vi gode kunnskaper om artenes relasjoner til habitategenskaper (representert ved aktuelle miljøvariabler), et visst antall faktiske observasjoner av artenes forekomst med tilhørende miljøvariabler, observasjoner av de aktuelle miljøvariablene over hele vårt interesseområde, og ikke minst robuste modeller for sammenhengen mellom artenes forekomst og de aktuelle miljøvariablene 12

2.5 Påvirkningsfaktorer og årsakssammenhenger Det vil ofte være ønskelig å dokumentere årsaker til endringer i bestander av storsalamander. Dette krever imidlertid et gjennomtenkt design der også variabler knyttet til mulige påvirkningsfaktorer observeres. Vi kan oppnå forståelse av mulige årsaker til endringer i våre observerte biologiske variabler på ulike måter (Sverdrup-Thygeson et al. 2008): Ved å legge overvåkingslokalitetene ut i gradienter der mulige påvirkningsfaktorer (eller variabler som representerer slike faktorer) varierer fra lave til høye verdier, vil endringer i observerte biologiske variabler som sammenfaller med slike gradienter, kunne tolkes i lys av variasjonen i påvirkningsfaktorene. I utgangspunktet bør verdier for slike mulige påvirkningsfaktorer måles direkte. Alternativt kan slike gradienter dokumenteres indirekte i forhold til regionale mønstre i påvirkningsfaktorene (f.eks. klima) eller ved måling av surrogatvariabler (f.eks. høyden over havet for temperatur). Slike korrelative sammenhenger som kan påvises i gradienter av mulige påvirkningsfaktorer, beviser imidlertid ikke at det eksisterer et direkte årsaksforhold. Strengt tatt gir slike sammenhenger bare mulighet for å sette opp hypoteser om mulige årsaker. Få observerte lokaliteter og mange variabler gir ofte mulighet for tvilsomme korrelasjoner. I mange overvåkingssituasjoner vil vi ha tilgjengelige data for ulike komponenter av biologisk mangfold så vel som forskjellige miljøvariabler, ofte på ulike romlige og tidsmessige skalaer. For å utnytte alle slike data til å få mest mulig innsikt i hva observerte endringer kan skyldes, vil det være nødvendig å sette sammen de aktuelle variablene i en modell som representerer vår beste forståelse av den underliggende dynamikken til det systemet vi observerer. Ved å eksperimentere med modellen og sammenligne resultater fra modellen med tilsvarende observasjoner fra overvåking kan vi utforske vår egen forståelse av det systemet vi observerer. Dette kan gi grunnlag for å forkaste våre hypoteser om årsakene til endringer, eller vi kan videreutvikle vår egen forståelse av systemet. 13

3 Storsalamanderens livssyklus Storsalamanderen veksler mellom et liv i vann og et liv på land, og kategoriseres derfor som semi-akvatisk. Parring, egglegging og larveutvikling skjer i vann, mens arten tilbringer store deler av den øvrige tiden på land. Storsalamanderens livssyklus er grundig beskrevet i del en av vårt oppdrag (Skei et al. 2010). Nedenfor gjengis derfor kun i grove trekk storsalamanderens livssyklus. For mer detaljer og referanser, se Skei et al. (2010). Om høsten og vinteren ligger storsalamanderen i vintersøvn. Typiske steder for overvintring er jordhuler for små pattedyr, andre hulrom i bakken i forbindelse med steinrøyser, vindfall av trær, bygningsstrukturer etc. Vintersøvn er en tilpasning til lang tids matmangel ved å redusere metabolismen til et minimum gjennom vinteren. Egenskaper ved selve overvintringsstedet vil sannsynligvis ha en stor betydning for både overlevelse og når vandringen starter opp om våren. Dyrets beliggenhet i dybde nede i jorda, om overvintringsstedet ligger i skygge eller er soleksponert og hvor lenge det er dekket av snø eller frossen jord har stor innvirkning på metabolismen, faren for dehydrering og dødelighet som følge av frostskader. Slike forskjeller kan også påvirke trekkets intensitet og varighet ved at en andel av populasjonen må starte vandringene tidlig som følge av ugunstige overvintringsforhold og forbruk av energireserver. Fylogenetisk sett er det forskjell på amfibier når det gjelder frysetoleranse og salamandere tåler generelt sett lavere vintertemperaturer enn frosker. Utpå våren forlater de voksne sine overvintringsplasser og legger ut på vandring mot yngledammen. Oppstart for denne vandringen og hvor lang tid den tar, vil avhenge av en lang rekke faktorer. Normalt kan de første individer begynne vandringen straks frosten har gått ut av jorda, og vandringen stimuleres av regnvær. Det årlige forløpet av vandringer hos salamandere er i stor grad styrt av temperatur. Vårvandringen over land til yngledammen skjer hovedsakelig i døgnets mørke timer. I begynnelsen av vandringsperioden ser kveldstemperaturen ut til å spille en viktig rolle for vandringens omfang, mens det senere i vandringsperioden er større sammenheng mellom luftfuktighet og vandringsaktiviteten. Det er tidligere rapportert kjønnsforskjeller i vandringsmønsteret, der hannene innleder vandringen noe tidligere enn hunnene. Avstanden fra overvintringsplass til yngledam vil sammen med art og soleksponering av overvintringsplassen avgjøre hvor lang tid den enkelte salamander bruker på sin vårlige vandring. Generelt ser man at selve vårvandringen for hele bestanden i en dam kan strekke seg over lang tid, opptil 5 til 7 uker er registrert i Sør-Norge. Også en andel av de juvenile dyr, som ikke skal delta i årets reproduksjon, vil etter hvert begynne å vandre til vannet. For disse vil dette først og fremst være en næringsvandring til jaktområder i vannet. Etter ankomst til dammen, skjer en fysiologisk tilpasning til liv i vann. Huden blir glattere og mer velegnet for hudrespirasjon. I tillegg utvikles de sekundære kjønnskarakterer, i særdeleshet hannens rygg- og halekam. Kurtisen starter normalt ved en vanntemperatur på ca 10 ºC. Fra slutten av april til begynnelsen av juni, samles hannene i grupper på spillplasser i strandsonen på ca 20-60 cm dyp. Storsalamanderens kurtise kan beskrives som ekte lek, som vi fra fugleverdenen bl.a. kjenner hos tiur og orrfugl. Aktiviteten på leken er størst i skumringen og fram mot midnatt. Hannene svømmer eller går omkring på bunnen, og hunnene oppsøker spillplassene. Vanligvis er det omtrent like mange hanner og hunner i dammen, men det er kjent at hunner kan stå over en reproduksjonssesong ved dårlige næringsforhold og dårlig kondisjon. En tid etter paringen starter eggleggingen. Storsalamanderen legger eggene enkeltvis, festet til vegetasjon under vann. Hunnen velger eggleggingssted og legger inntil 5-15 egg i døgnet og totalt 200-400 i løpet av sesongen. Planter som ofte benyttes til egglegging er tjønnaks Potamogeton spp., piggknopp Sparganium spp., forglemmegei Myosotis spp. f.eks. engminneblom M. scorpioides, bekkeveronika Veronica beccabunga, mannasøtgras Glyceria fluitans og vasshår Callitriche spp. Både parringstiden og eggleggingsperioden kan strekke seg over et langt tidsrom. Dette gjør at man kan finne egg over en forholdsvis lang periode. 14

Når eggleggingen er over, vil de voksne etter hvert gå på land. Men i motsetning til småsalamanderen, er storsalamanderen mer knyttet til vannet. Derfor vil det være en del voksne som forblir i dammen i lang tid etter endt reproduksjon, ofte ut juli. Når de går på land vil det ofte skje i mørke og regn. Det er stor individuell variasjon i tidspunkt for returvandringen, og det kan også forekomme variasjoner mellom ulike dammer og mellom ulike år. Larven frigjøres fra egget etter 2-3 uker, og utviklingstiden er temperaturavhengig. Storsalamanderen har 50 prosent dødelighet under eggutviklingen på grunn av en letal homozygositet på det ene kromosomet. Den frittsvømmende larven ernærer seg som et aktivt rovdyr helt fra klekkingen. Fram til metamorfosen vokser de til en størrelse på nærmere 70 mm. Store larver er dagaktive og henger gjerne lett synlig i de frie vannmasser. De er således lett å påvise i dammen ved visuell observasjon. På grunn av denne atferden er de imidlertid svært utsatt for predasjon fra fisk. I løpet av august-september vil de fleste larver metamorfosere og gå på land. Gjellene erstattes av lunger, og larvene orienterer seg mot land, særlig mot partier av dammen med gode muligheter for ilandstigning og med et gunstig terrestrisk miljø, bl.a. i form av skog og busker. Varigheten av perioden med metamorfose kan variere i betydelig grad, parallelt med variasjoner i tidspunkt for egglegging. Naturlig nok vil det være geografiske forskjeller knyttet til breddegrad og høyde over havet også når det gjelder tidspunktet for metamorfose. I motsetning til hva som er tilfellet for frosk og padde, skjer det ingen synkronisert metamorfose hos salamanderne, som derfor går på land enkeltvis. De nymetamorfoserte salamanderne forflytter seg raskt til et beskyttende terrestrisk miljø med overvintringsmuligheter. Som juvenile tilbringer de mye av tiden på land, men mange oppsøker også vann om sommeren. Hannene blir kjønnsmodne etter 3-4 år, hunnene etter 3-5 år. Det synes som om de voksne beveger seg raskt og målrettet mot egnete terrestriske leveområder. Dette skjer trolig for å redusere farene for predasjon og uttørking under vandringen. De fleste kan gjenfinnes mindre enn 300 m fra dammen, men individer er funnet inntil 1300 m unna vannet. Hvor lang avstand salamanderne tilbakelegger over land vil være avhengig av landskapets struktur og forekomsten av velegnete vandringsruter og overvintringsområder. I sitt terrestriske miljø oppsøker den hulrom under steiner, røtter, løvfall, dødt treverk og museganger. Om dagen ligger den mest i skjul og kommer normalt fram på netter med regn eller høy luftfuktighet. Det er uvisst hvor sterkt bundet de enkelte individene er til sine vann- og landmiljøer. Mesteparten av spredningen til nye områder skjer trolig hos juvenile (1-2 år gamle) individer. Det foreligger ingen indikasjoner på territoriell atferd i landfasen. Hunnene kan synes å ha en tendens til å samles på felles gjemmesteder. Overvintringsstedene vil være av samme type som dagskjulestedene, men omfatter også kjellere og andre åpninger i byggverk og konstruksjoner. Etter kjønnsmodning antas storsalamanderen å reprodusere årlig (men se ovenfor for hunner). Artens maksimale levetid i naturen kan være minst 16-18 år, i fangenskap 27 år. Som en oppsummering av beskrivelsene over, er det i figur 3.1 gitt en skjematisk fremstilling av storsalamanderens ulike livsfaser og den relative mengden dyr gjennom året i henholdsvis ynglelokaliteten og landområdene. Tilsvarende er det i figur 3.2 en fremstilling av aktiviteter gjennom året for de ulike stadiene. 15

Figur 3.1. Endringer i antall individer for ulike stadier av storsalamander gjennom året for bestander i Sør- Norge. Tykkelsen på baren indikerer det relative antallet dyr. Immat.= ikke kjønnsmodne individer > 1 år, Juv.=metamorfoserte larver < 1år. Figur 3.2. Tidspunktet for viktige aktiviteter for ulike livsstadier hos storsalamander gjennom året for bestander i Sør Norge. 16

4 Storsalamander i Norge 4.1 Forekomst i Norge I Norge finnes storsalamanderen i tre atskilte områder: Midt-Norge (fra Nordmøre og nordover på begge sider av Trondheimsfjorden), Sørvest-Norge (mellom Boknafjorden og Bergen) og Sørøst- Norge (fra svenskegrensa i Østfold rundt Oslofjorden til Skienstraktene og opp i midtre Telemark, hvor den er funnet opp i over 600 m o.h.; nord til Land, Lillehammer og Ytre Rendal). Opplysninger fra Herptildatabasen ligger til grunn for gjennomgangen av utbredelsen. I basen er det registrert 933 lokaliteter med storsalamander i Norge, hvorav 644 i Sørøst-Norge, 162 i Sørvest-Norge og 127 i Midt-Norge (Tabell 4.1). Tabellene gir også en fylkesvis oversikt over antall registreringer (forekomster) i de tre regionene. Dette datagrunnlaget er forsiktig supplert med informasjon fra Artsdatabankens Artskart, men dette materialet (Artskart) omfatter en god del ikke-verifiserte opplysninger og åpenbare feil og bør ikke benyttes ukritisk. Figur 4.1 forekomstene på kart. Tabell 4.1. Antall lokaliteter i de tre delområdene fordelt på fylke med registreringer av storsalamander i Herptilbasen per juni 2012. Region Fylke Antall lokaliteter Sum antall lokaliteter i regionen Midt-Norge 127 Nord-Trøndelag 42 Sør-Trøndelag 67 Møre og Romsdal 18* Sørvest-Norge 162 Hordaland 134 Rogaland 27 Vest-Agder 1? Sørøst-Norge 644 Telemark 44 Vestfold 47 Buskerud 88 Akershus/Oslo 310 Hedmark 35 Oppland 14 Østfold 106 Sum hele landet 933 * I Møre og Romsdal er det trolig bare 6-8 av lokalitetene som er intakte i dag. Østfold har betydelige forekomster av storsalamander (Tabell 4.2). Arten ser ut til å være noenlunde jevnt fordelt over fylket med 106 lokaliteter. Blant kommuner med mange funnsteder kan nevnes Eidsberg, Hobøl, Fredrikstad og Våler. I kun tre kommuner er den ikke registrert, dette er Rygge, Hvaler og Rømskog. Akershus er det norske fylket med flest kjente lokaliteter for storsalamander. Hele 284 ulike funnsteder er så langt registrert. I tillegg kommer 26 lokaliteter i Oslo (Tabell 4.3). Kommunene med flest lokaliteter er Frogn, Ås og Vestby, alle i Follo-området, lengst sør i fylket. Dessuten er det kjent mange funn i det noe mer nordlige Ullensaker. For øvrig er arten påvist i de fleste kommunene i fylket med unntak av de nordøstligste: Hurdal, Eidsvoll og Nes, samt Rælingen. 17

Figur 4.1. Kart over registrerte forekomster av storsalamander i Norge pr 1. juni 2012. Blå firkanter er observasjoner fra Herptilbasen og rød firkanter er observasjoner fra Artskart. Det gjøres oppmerksom på at alle forekomster ikke er kvalitetssikret og at oversikten fra Herptilbasen ikke er komplett. 18

Tabell 4.2. Kommunevis oversikt over antall lokaliteter i Østfold med registreringer av storsalamander i Herptilbasen per juni 2012. Østfold Antall lokaliteter Halden 5 Aremark 1 Rakkestad 2 Marker 5 Fredrikstad (inkl. Kråkerøy, Onsøy) 14 Sarpsborg 3 Moss 6 Råde 6 Våler 12 Hobøl 13 Spydeberg 7 Skiptvet 6 Askim 5 Eidsberg 16 Trøgstad 5 Sum 106 Tabell 4.3. Kommunevis oversikt over antall lokaliteter i Akershus/Oslo med registreringer av storsalamander i Herptilbasen per juni 2012 (pluss oppdateringer gjort av Kjell Sandaas). Akershus/Oslo Antall lokaliteter Aurskog-Høland 4 Fet 5 Sørum 4 Nannestad 2 Ullensaker 31 Gjerdrum 5 Nittedal 3 Skedsmo 12 Lørenskog 4 Enebakk 13 Ski 8 Ås 47 Vestby 25 Frogn 60 Oppegård 8 Nesodden 26 Asker 14 Bærum 13 Oslo 26 Sum 310 Forekomsten i Rendalen i Hedmark representerer det nordligste funnsted i det sørøstlige utbredelsesområdet i Norge. Det er særlig i de sørligste og sørvestligste delene av Hedmark at vi finner storsalamanderen (Tabell 4.4). Stange og Ringsaker kommuner har det høyeste antall lokaliteter. Også fra Eidskog lenger sør foreligger det flere funn. Det er interessant å legge merke til at i området nord for Eidsberg er det bare i Grue kommune at storsalamander er observert blant de kommunene som grenser mot Sverige. Dette fraværet i grenseområdene støttes også av manglende funn på svensk side i grenseområdene (data fra ArtDatabanken). 19

Tabell 4.4. Kommunevis oversikt over antall lokaliteter i Hedmark med registreringer av storsalamander i Herptilbasen per juni 2012. Hedmark Antall lokaliteter Rendalen 2 Åmot 2 Ringsaker 9 Hamar 6 Løten 1 Stange 9 Grue 1 Sør-Odal 1 Eidskog 4 Sum 35 Med unntak av en forekomst i Lillehammer, er utbredelsen av storsalamander i Oppland knyttet til de sørligste delene av fylket (Tabell 4.5). Flest funn er gjort i Gran og Sør-Aurdal, men arten er også funnet i Søndre Land og Lunner. Den er hittil ikke funnet i Jevnaker, men fremtidig kartlegging i kommunen bør kunne gi registreringer. Tabell 4.5. Kommunevis oversikt over antall lokaliteter i Oppland med registreringer av storsalamander i Herptilbasen per juni 2012. Oppland Antall lokaliteter Gran 6 Søndre Land 1 Sør-Aurdal 5 Lillehammer 1 Lunner 1 Sum 14 Storsalamanderen har en vid utbredelse i Buskerud, men hovedtyngden ligger i de sørligste delene av fylket, med flest kjente lokaliteter i Lier og Øvre Eiker. Også Ringerike har et betydelig antall forekomster, og også Hurum lengst sørøst og Kongsberg lengst sørvest har flere forekomster (Tabell 4.6). Det er bare i de nordlige kommunene i Hemsedal og Hallingdal (Hol, Ål, Gol, Nes og Flå) at arten mangler. Den er heller ikke funnet i Hole kommune, men det er trolig at kartlegging i denne kommunen kan føre til at arten blir registrert. Tabell 4.6. Kommunevis oversikt over antall lokaliteter i Buskerud med registreringer av storsalamander i Herptilbasen per juni 2012. Buskerud Antall lokaliteter Kongsberg 4 Flesberg 2 Øvre Eiker 20 Nedre Eiker 2 Drammen 1 Hurum 5 Røyken 1 Lier 26 Modum 6 Rollag 1 Nore og Uvdal 1 Krødsherad 3 Ringerike 15 Sigdal 1 Sum 88 20

I Vestfold er storsalamanderen hittil påvist i ni kommuner (Tabell 4.7). Flest funn er gjort i Tønsberg og Larvik. Det er rimelig å anta at arten er utbredt over store deler av fylket på steder hvor det finnes velegnete lokaliteter. Den er så langt ikke påvist med sikkerhet i kommunene Nøtterøy, Sandefjord, Stokke (men 1 funn i Artskart), Svelvik og Tjøme. Tabell 4.7. Kommunevis oversikt over antall lokaliteter i Vestfold med registreringer av storsalamander i Herptilbasen. I tillegg finnes det på Artskart ikke-verifiserte opplysninger om funn i Stokke per juni 2012. Vestfold Antall lokaliteter Horten, inkl. Borre 3 Holmestrand 1 Tønsberg 21 Larvik 11 Sande 3 Hof 1 Re 2 Andebu 4 Lardal 1 Sum 47 Det sørøstlige området av storsalamanderens norske utbredelse strekker seg vestover til Telemark. Arten er ikke funnet i de vestligste kommunene av fylket, og Drangedal, Kviteseid, Seljord og Tinn kommuner synes å representere en vestlig grense for utbredelsen (Tabell 4.8). I østlige deler av fylket er storsalamanderen påvist i flere kommuner. Kviteseid, Drangedal og Skien er de kommuner hvor det er gjort flest funn. Fremtidig kartlegging vil muligens føre til at arten også blir registrert i Nissedal, Hjartdal, Sauherad og Siljan, der den ennå ikke er påvist, samt i kystkommunene Bamble og Kragerø. Tabell 4.8. Kommunevis oversikt over antall lokaliteter i Telemark med registreringer av storsalamander i Herptilbasen. I tillegg finnes det på Artskart ikke-verifiserte opplysninger om funn i Bø per juni 2012. Telemark Antall lokaliteter Drangedal 9 Kviteseid 13 Seljord 3 Nome 5 Tinn 2 Notodden 4 Skien 7 Porsgrunn 1 Sum 44 I Agder-fylkene er det ikke kjent sikre observasjoner av storsalamander. Det hevdes imidlertid at arten skal ha forekommet rundt 1925 i Kristiansands-området (Odderøya), men at den nå er forsvunnet derfra. Bakenforliggende årsaker til storsalamanderens manglende eller sparsomme forekomst på Sørlandet kan være den kalkfattige berggrunnen og forsuringssituasjonen der. Hvorvidt området i Sørvest-Norge faktisk er isolert fra utbredelsesområdet i Sørøst-Norge kan kanskje avgjøres med målrettet kartlegging i utbredelsesluken mellom områdene, kanskje med særlig vekt på sørlige Setesdal. I Rogaland finner vi storsalamander først og fremst i de nordligste kommunene Sauda, Suldal og Haugesund (Tabell 4.9). Nord for Boknafjorden foreligger dessuten ett usikkert funn fra Karmøy, og i Artskart omtales en observasjon fra Tysvær. På den andre siden av Boknafjorden foreligger funn fra Hjelmeland og Strand. Lenger sør i fylket er det ikke kjent sikre observasjoner av storsalamander. 21

Tabell 4.9. Kommunevis oversikt over antall lokaliteter i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland med registreringer av storsalamander i Herptilbasen per juni 2012. Fylke Kommune Antall lokaliteter kommune Antall lokaliteter Fylke Vest-Agder* 1? Kristiansand 1? Rogaland* 27 Haugesund 9 Karmøy 1? Sauda 6 Suldal 6 Hjelmeland 1 Strand 4 Hordaland 134 Etne 2 Sveio 12 Kvinnherad 62 Kvam 40 Fusa 11 Samnanger 3 Os 4 Sum 162 162 * I tillegg finnes det på Artskart ikke-verifiserte opplysninger om funn i Sandnes og Tysvær (RO) og Flekkefjord og Audnedal (VA). Sannsynligvis dreier dette seg om forveksling med småsalamander eller nordfirfisle. I Hordaland fylke finner vi Geitaknottane Naturreservat, som bl.a. ble opprettet for å ta vare på den unike forekomsten av storsalamander på vestsida av Øynefjorden, en sidearm av Hardangerfjorden. Dette området nord for Hardangerfjorden er sannsynligvis det europeiske området med størst tetthet av naturlig forekommende storsalamanderlokaliteter (Dolmen, 1993). Forekomsten i Geitaknottane er fordelt på tre tilstøtende kommuner. Dette er Kvinnherad med 62 lokaliteter i databasen (muligens inntil 95-100 ved å legge til funn i rapportene til Paulsen & Tvedt 2007 og Paulsen et al. 2008), nabokommunen Kvam, som har 40 (51) lokaliteter, mens det i Fusa kommune er påvist storsalamander i 11 lokaliteter (Tabell 4.9). I sammenheng med forekomstene nord for Hardangerfjorden har vi også funn i nabokommuner i nordvest og vest: Samnanger og Os. Fra Samnanger er det kjent inntil tre lokaliteter, mens det er funnet fire i Os. De siste to kommunene i Hordaland med funn av storsalamander er grensekommuner mot Rogaland, og har sannsynligvis sammenhengende bestander med dette fylket. I Etne kommune er det minst to kjente lokaliteter, mens det nærmere kysten, i Sveio, er kjent inntil 12 lokaliteter. Fra Hordaland er det en stor utbredelsesluke langs Vestlandet til Nordmøre. De eneste kjente forekomstene av storsalamander i Møre og Romsdal er begrenset til et relativt lite område i Rindalsåsene, Rindal kommune, nær grensa til Sør-Trøndelag. Funn av storsalamander i Orkdal (se nedenfor) viser at bestanden i Rindal trolig ikke er så isolert fra resten av den midt-norske forekomsten av arten som tidligere antatt. Målrettet kartlegging i disse områdene vil kunne besvare dette spørsmålet. Situasjonen for bestanden i Rindal, den eneste kommunen i Møre og Romsdal med storsalamander, er noe usikker (Tabell 4.10). Det har skjedd fiskeutsetting og drenering av salamanderlokaliteter, og de beste lokalitetene synes å ha færre salamandere nå enn tidligere, dvs. på 1970-80-tallet (Dag Dolmen pers. medd.). 22

Tabell 4.10. Kommunevis oversikt over antall lokaliteter i Midt-Norge (NT, ST, MR) med registreringer av storsalamander i Herptilbasen (+ egne data) per juni 2012. Fylke Kommune Antall lokaliteter kommune Antall lokaliteter Fylke Møre og Romsdal 18 Rindal 18 (-) Sør-Trøndelag 67 Åfjord 1? Bjugn 7 (-) Malvik 27 Trondheim 15 Klæbu 2 Melhus 13 Skaun 1 Orkdal 1 Nord-Trøndelag 42 Steinkjer 2 Levanger 18 Frosta 7 Stjørdal 14 Meråker 1 Sum 127 127 I kommunene Malvik og Trondheim i Sør-Trøndelag og også over fylkesgrensa til Stjørdal er det definert et kjerneområde for storsalamander i Midt-Norge (se ovenfor; Skei et al. 2010). I dette kjerneområdet foreligger en relativt høy tetthet av storsalamanderlokaliteter, mange med etter forholdene store bestander. Det finnes også forekomster i nabokommunene Klæbu, Melhus og Skaun (Tabell 4.10). Sommeren 2011 ble arten dessuten påvist i Orkdal kommune (Skei & Tilseth 2011). Dette funnet bidrar i en viss grad til å tette utbredelsesluken mellom det sørtrønderske området og den tilsynelatende isolerte forekomsten på Nordmøre. Storsalamander forekommer også på Fosenhalvøya, nord for Trondheimsfjorden, men det er pr. dags dato bare i Bjugn kommune vi med sikkerhet vet at arten forekommer. Et mulig funn fra Åfjord på 1940-tallet, har ikke latt seg verifisere. Det nye funnet i Steinkjer åpner for en tidligere ukjent, mulig forbindelse i utbredelsen rundt Trondheimsfjorden (se nedenfor). Dette vil fremtidig kartlegging forhåpentligvis gi svar på. Verdens nordligst kjente bestand av storsalamander ble funnet sommeren 2011 i Steinkjer, Nord- Trøndelag. To nærliggende dammer på Byafjellet inneholdt larver av arten. Med de nye funnene har tallet på lokaliteter i Nord-Trøndelag økt til 42. Fremtidig kartlegging vil muligens gi flere funn i Steinkjer og i nabokommunene i nord, særlig Snåsa og Namdalseid. Funnene i Steinkjer ligger også innerst i Trondheimsfjorden og åpner derfor muligheten for en sammenhengende utbredelse mellom bestandene i Nord-Trøndelag og forekomstene på Fosenhalvøya nord for Trondheimsfjorden i Sør-Trøndelag. Fra Steinkjer er det en utbredelsesluke gjennom Verdal og Inderøy, der det har foregått lite kartlegging med tanke på storsalamander. Arten dukker på ny opp i Frosta, Levanger og Stjørdal (Tabell 4.10). Hovedtyngden av funn i Stjørdal ligger nær grensa til Malvik i Sør-Trøndelag, og det er naturlig å se bestanden i Stjørdal i sammenheng med Malvik-bestanden. Lenger inn i landet, i Meråker kommune, foreligger et eldre funn av mulig storsalamander ( Stordalsalamanderen ; jfr. Dolmen 2008). En annen lokalitet i Meråker har heller ikke latt seg verifisere, og det er nokså sannsynlig at det dreier seg om forveksling med nordfirfisle. 23

4.2 Bestandsutvikling Antall voksne individer i yngledammen er det mest realistiske mål for populasjonsstørrelse hos storsalamander. Det er imidlertid vanskelig å kvantifisere bestandsutviklingen for arten i Norge, ettersom det foreligger så godt som ingen kvantitative data for bestandsstørrelse innenfor de enkelte lokaliteter over en lengre tidsperiode. En vurdering av bestandsstørrelsen må derfor basere seg på tidsserier som viser forekomst/fravær i et større antall lokaliteter innenfor et område, eventuelt forhold som har ødelagt yngledammer eller nye potensiell lokaliteter som har kommet til. Tallet på kjente forekomster i Norge har gått opp, men dette skyldes at nye lokaliteter har blitt funnet gjennom mer målrettet kartlegging. For å vurdere utviklingstrender må man ta utgangspunkt i de historisk kjente forekomstene og følge deres videre skjebne. Det er registrert en til dels dramatisk tilbakegang for storsalamander på 1900-tallet over hele artens utbredelsesområde, spesielt i Vest-Europa (Thiesmeier & Kupfer 2000, Langton et al. 2001, Arntzen 2003), men også lengre øst som i Estland og Romania (Edgar & Bird 2005). I England er det estimert et årlig tap av lokaliteter og populasjoner på ca. 2 prosent i året i 1994-95 (Malmgren 2007). I Sverige er det anslått at inntil 20-40 prosent av tidligere populasjoner har gått ut (Malmgren 2007). I Midt-Norge fant Dolmen (1981) at 8-11 av 50 historisk kjente lokaliteter var ødelagt, mens ytterligere 6 sto i fare for ødeleggelse. Tre av disse lokalitetene var ødelagt på 1940-tallet, mens de øvrige var ødelagt i 1970-åra eller noe tidligere. En mer omfattende undersøkelse av 45 kjente lokaliteter for storsalamander i samme område for perioden 1915-1980 viste at bare 24 av 45 sikkert kjente lokaliteter med forekomst av arten var uberørte (Dolmen 1994). Eksempelvis ble det registrert at i kulturlandskapet rundt tettbebyggelsen i Trondheim/Strinda var tallet på dammer redusert fra ca. 24 til 7 i perioden 1960-1990 (Dolmen 1991). Dette illustrerer takten av ødeleggelsen av dammer, både med og uten storsalamander, i kulturlandskapet. Data fra Vestlandet viser en tilsvarende negativ trend. Av 14 historisk kjente lokaliteter ble det i perioden 1915-1983 ødelagt 6 på grunn av drenering, gjenfylling eller fiskeutsetting, mens fire var truet av forsuring og vegbygging, og bare 4 var uberørte (Dolmen 1981a, 1994). Undersøkelser fra Østlandet tyder på en tilsvarende tilbakegang, spesielt grunnet ødeleggelse av yngledammer. I kulturlandskapet i Østfold sto 1/3 av dammene i fare for å bli gjenfylt (Dolmen, 1991). I Romerikes kulturlandskap ble 30 prosent av dammene gjenfylt i løpet av 1980-åra (Dolmen et al. 1991), og ytterligere 10 prosent ble ødelagt i 1990-åra (Strand 2001). Det foreligger utilstrekkelig mengde data for å konkretisere statusen i randområdene i Norge, men det er grunn til å anta at den samme trenden vil gjelde for disse områdene som for resten av utbredelsesområdet, dvs. en tilbakegang i antall lokaliteter. 4.3 Vurdering av kunnskapsstatus Kartleggingen av storsalamander har vært trappet opp i de seneste årene, med mange nye funn og en viss utvidelse av de kjente utbredelsesområdene. Det er likevel flere områder som fremdeles er utilstrekkelig kartlagt og som har potensial for å inneholde forekomster av arten. Dette gjelder spesielt for randområdene for de tre delområdene der storsalamander forekommer. I Midt-Norge er det fremdeles uklart hvor nordgrensen går og om det er en kontinuerlig utbredelse rundt Trondheimsfjorden som forbinder de tilsynelatende isolerte forekomstene på Fosen-halvøya med resten av det trønderske området. Målrettet kartlegging i de nord-trønderske kommunene Steinkjer, Snåsa og Namdalseid og de sør-trønderske kommunene Rissa og Åfjord har potensial for å gi svar på disse spørsmålene rundt det som i dag er artens nordligst kjente 24

utposter på verdensbasis. Det er også store områder av de noe mer sørlige kommune Verdal, Stjørdal og Meråker som er utilstrekkelig kartlagt. Den tilsynelatende isolerte forekomsten i Rindal på Nordmøre er trolig ikke så isolert som tidligere antatt. Nye funn i Orkdal kan tyde på en forbindelse med den sør-trønderske utbredelsen, og ny målrettet kartlegging i Orkdal og Meldal kan kaste nytt lys over utbredelsen i dette området (Skei & Tilseth, 2011). En utvidet kartlegging i Rindal og tilstøtende kommuner på Nordmøre kan også føre til nye registreringer. Situasjonen for bestanden i Rindal er noe usikker. Det har foregått utsetting av fisk og drenering i det begrensede området med kjente lokaliteter for storsalamander, og de beste lokalitetene synes i dag å ha færre individer enn på 1970-tallet (Dag Dolmen pers. medd.). Bestandene på Vestlandet synes å være isolert fra de midt-norske og sørøstlige områdene. Fra Agder-fylkene foreligger det ingen sikre observasjoner av storsalamander. Årsaken til dette kan være at berggrunnen i området er for sur og kalkfattig og at området har vært sterkt påvirket av sur nedbør, som kan ha eliminert en eventuell tidligere forekomst av storsalamander. Målrettet kartlegging i området, kanskje med hovedvekt på sørlige deler av Setesdal, kan kanskje gi svar på om det finnes restpopulasjoner mellom det vestlige og det sørøstlige utbredelsesområdet i Norge. Vestlige deler av Telemark kan også være av interesse å kartlegge nærmere. Av kommuner i Telemark der arten så langt ikke er registrert kunne det være av spesiell interesse med et målrettet søk i Nissedal, Hjartdal, Sauherad og Siljan, samt i kystkommunene Bamble og Kragerø. Andre kommuner uten kjente funn av storsalamander hittil, men som trolig har forekomster, er Hole i Buskerud og Jevnaker i Oppland. Nordgrensen på Østlandet ligger i dag i Rendalen i Hedmark. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det finnes forekomster i de nordligste kommunene i Hedmark og/eller de sørligste kommunene i Sør-Trøndelag, noe som ville tette den utbredelsesluken som i dag synes å foreligge mellom det sørøstlige og det midt-norske utbredelsesområdet. 25

5 Design av overvåkingsprogram Vi har valgt i dette kapitlet først å gjengi kravene oppdragsgiver har til utforming av et overvåkingsprogram. Deretter har vi sammenstilt vurderingene ift. valg av innsamlingsmetode og bruken av disse (bruk, innsats i sesongen og mellom år og innsamlingstidspunkt) fra delutredning 1 (Skei et al. 2010). Til slutt har vi beskrevet et eksempel fra Lier hvor metode og deler av programmet vi anbefaler å bruke til overvåking av storsalamander er utprøvd. 5.1 Oppdragsgivers krav til et overvåkingsprogram I kapittel 1.3 side 7 er det gjengitt hvilke krav oppdragsgiver har til et overvåkingsprogram for storsalamander. Disse kravene kan kort oppsummeres: Skal være overvåking, ikke kartlegging. Kvantitativ prøvetaking skal gjennomføres. Fange opp viktige påvirkningsfaktorer som tap av funksjonsområde (ynglelokaliteter, "sommerhabitat", overvintringshabitat og trekkveger), sykdom, klimaendring og forurensning. Legges opp som en intensiv overvåking. Metoden skal være praktisk og gjennomførbar innenfor en kostnadsramme på maksimalt 400 000 kr per år. Innsamlingsfrekvens som har tilstrekkelig oppløsning for å fange opp viktige endringer, dvs. en andel av lokalitetene må overvåkes årlig. Utarbeide 3 ulike alternativ ift kostnadsnivå. Ta hensyn til kriterier og forslag som er beskrevet i Hårsaker et al. (2000), Sverdrup- Thygeson et al. (2008), Kålås (2007) og "Internt notat" (DN udatert). Overvåkingsprogrammet skal bygge på forslagene i forrige utkast til overvåkingsprogram for amfibier (Hårsaker et al. 2000). I denne utredningen ble det anbefalt tunellfeller til fangst av både voksne og larver. I tillegg ble det anbefalt standardisert håvsveip (z-sveip) til fangst av larver. Sammen med overvåkingen av bestander av storsalamander, ble det foreslått en beskrivelse av ynglelokalitetene med ulike fysiske og kjemiske parametere. Parameterne som ble foreslått var stedfesting, høyde over havet, areal og dyp, opprinnelse (naturlig eller kunstig), kjemisk påvirkning, fysisk påvirkning, forekomst av fisk og vegetasjon og kvaliteten på de terrestriske omgivelsene. Hårsaker et al. (2000) foreslo en tredelt overvåkningsstrategi med følgende geografiske avgrensing: Ekstensiv overvåking: ni eller ti geografiske områder (omfatter alle amfibieartene), der 50 til 150 lokaliteter undersøkelse i hvert område. Totalkartlegges hvert niende eller tiende år. Intensiv overvåking: av 15 til 20 lokaliteter innenfor disse geografiske områdene undersøkes hvert andre eller tredje år (omfatter alle amfibieartene). Det ble foreslått å velge ut områder i Trøndelag, Hordaland, Buskerud, Østfold og Oppland, samt 5 andre områder uten storsalamander. Spesialobjekter: ni eller ti spesialobjekter av spesielt interessante lokaliteter pga. tetthet, art, beliggenhet eller annet. Spesialobjektene kan bestå av 3-5 lokaliteter i et begrenset geografisk område som undersøkes hvert andre eller tredje år. I tillegg foreslo Hårsaker et al. (2000) en atlasundersøkelse. 26

Egnet for overvåkning Adulte/ikke kjønnsmodne land Adulte/ikke kjønsmodne vann Larve Egg Det eneste forslaget i Hårsaker et al. (2000) som i ettertid er fulgt opp, er en kartlegging av storsalamanderens utbredelsesområde i regi av "Handlingsplanen for storsalamander" (DN 2008). Bakgrunnen for dette er at det var behov for en omfattende kartlegging av utbredelse før overvåking kunne settes i gang. Forvaltningen ønsker at forslagene i Hårsaker et al. (2000) blir innarbeidet i et nytt forslag til overvåkingsprogram. Siden 2000 har det kommet mye ny kunnskap om både kartlegging og overvåking av sjelden og truede arter generelt og forekomst av storsalamander spesielt. Bl. a har Hårsaker et al. (2000) en annen beskrivelse av overvåkingsstrategier, enn hva som legges til grunn i arbeidet i dag (se definisjoner i Sverdrup-Thygeson et al. 2008). Omfanget av overvåking var også tenkt ift. alle arter av amfibier. Tatt i betraktning ny kunnskap om storsalamanderens utbredelse og at overvåkingen kun skal omfatte storsalamander, er det mulig å redusere omfanget av forslagene i Hårsaker et al. (2000) slik at det passer inn i de nye økonomiske rammene og faglige kravene til overvåking. 5.2 Valg av metoder for overvåking Del 1 av vårt oppdrag var en evaluering av ulike metoder for å kartlegge og overvåke storsalamander (Skei et al. 2010). I tabell 5.1 er det gitt en oversikt over aktuelle metoder som er vurdert i denne rapporten. Metodene er delt inn i aktive, passive og metoder for populasjonsstudier som kan brukes til overvåking av storsalamander. Tabellen gir også en relativ beskrivelse av hvor egnet metoden er til overvåking (lite, middels og godt). Tabell 5.1 Metoder for overvåking av storsalamander. P= kun påvisning. SK=semikvantitativ, K=kvantitativ, x=lite, xx=middels, xxx=godt. Kilde: Skei et al. 2010. Metode Aktive metoder Nattobservasjon med lommelykt - (P) SK SK xx Observasjon i dagslys P P SK SK x Leting etter egg P - - - x Observasjon av naturlige gjemmesteder - - - P x Observasjon av kunstige gjemmesteder - - - P x Bunnhåv - SK P - x Passive metoder Flaskefelle K K - xx Ortmannfelle K K - xxx Fiskeruser - K K - xxx Ledegjerder og fallfeller - - - K xxx Metoder for populasjonsstudier Radiotelemetri - - - P xx Pit-tag - - - - xxx 27

5.2.1 Vurdering av de aktive metodene Med aktive metoder menes metoder hvor innsamler aktivt må oppsøke dyrene som skal observeres eller fanges. En svakhet ved disse metodene er at de forutsetter en del kunnskap og erfaring hos brukeren. De er også vanskeligere å standardisere slik at innsatsen blir lik for de som bruker metoden. Den aktive metoden som er mest brukt til å påvise storsalamander er håvslag, gjerne ved fangst av larver i juli eller august. Vår vurdering er at hverken håvslag eller noen av de andre aktive metodene som er beskrevet i tabell 5.1, er egnet som metoder til overvåking av storsalamander, hvor det skal samles inn kvantitative data. Dataen som samles har ikke god nok presisjon til å kvantifisere bestandene av voksne storsalamander. Noen av metodene er semikvantitative, men det er vanskelig å bruke denne typen data til å kvantifisere en bestand. Metodene påvirkes i for stor grad av forholdene ved datainnsamling og innsamlers erfaring. For få og tilfeldige påvisninger av storsalamander gir alt for lav presisjon. De aktive metodene er ført og fremst egnet til å påvise dyr. I kapittel 5.8 under er det gitt en nærmere begrunnelse for hvorfor bunnhåv er lite egnet for innsamling av kvantitative overvåkingsdata. 5.2.2 Vurdering av de passive metodene Ved bruk av passive metoder så oppsøker dyrene selv fellene og blir fanget. Det er med andre ord dyrenes aktivitet og fellenes effektivitet som bestemmer fangsten. Utover riktig plassering av fellene, påvirker brukerne i liten grad fangsten. Metoden er mao. lettere å standardisere, enn hva de aktive metodene beskrevet foran er. Erfaringene med bruk av ulike feller til fangst av storsalamander er at de gir data med tilstrekkelig presisjon og representativitet (Skei et al. 2010). Metodene gir kvantitative data, enten som relativ tetthet i form av fangst per innsats (CPUE - catch per unit effort) eller kombinert med merkeforsøk, konkret størrelsen på en bestand. Det finnes tre hovedtyper av feller for fangst av storsalamander; ortmannfelle, fiskeruse og flaskefelle. Fellene er nærmere beskrevet i Skei et al. (2010). Hvilke felletype som eventuelt velges til overvåking, er ikke viktig så lenge man kjenner fellenes effektivitet. Ved å teste felletypen en ønsker å bruke i en lokalitet med kjent bestandsstørrelse, vil man kunne få tall på forskjeller i effektivitet mellom felletyper. Erfaringen med de ulike felletypene er at ortmannfellen er noe mer effektiv enn fiskefellen, men flaskefellene er de minst effektive. Ofte har ortmannfellen flere innganger enn fiskerusene. Noe som gjør de mer effektive. De har også trolig en bedre effektivitet fordi de ofte lages gjennomsiktige og er lettere å plassere riktig i en lokalitet for effektiv fangst. Ortmannfellene, selv de minste, tar imidlertid vesentlig mer plass ved transport enn sammenleggbare fiskeruser. Ved fangst i flere lokaliteter samtidig og med nødvendig antall feller, fører dette til at det går med mer tid ved bruk av ortmannfelle enn fiskeruser. For alle typer feller er diameter og utforming av selve ruseinngangen viktig. Dyr greier å rømme fra fellene. En diameter på mellom 15 og 20 mm har vist seg å være optimalt ift fangst og minst rømming. Ortmannfellene er mer sårbare for økning i temperatur ved solinnstråling enn fiskerusene. Det har betydning for hvor lenge fellene kan stå uten tilsyn. Ortmannfellene er tett og mer effektive ved fangst av larver. Det siste momentet er anskaffelse og pris. Fiskerusene er handelsvare og kan anskaffes ferdig til bruk. Prisen er rundt 65 kr pr. stk. (NOK 2012). Ortmannfellene må lages, men materiellet som trengs har omtrent samme pris som kostnaden ved kjøp av en fiskeruse. For ortmannfellen kommer arbeidskostnader i tillegg, omtrent et kvarter per felle. Gode arbeidsbeskrivelse er tilgjengelig via internett (http://www.youtube.com/watch?v=fvu5q4wdd14). Konklusjonen for valg av felletype er at ortmannfelle og fiskeruse er begge egnet for overvåking av storsalamander. Transportavstand mellom bil og lokalitet og muligheter for produksjon, lagring og vedlikehold må styre valg av felletype. Hvis flere enn en felletype blir brukt til overvåking, bør de ulike felletypene testes i en lokalitet med kjent bestandsstørrelse av storsalamander. Dette for å få sammenlignbare tall for fangst per innsats og mulighet for å beregne størrelsen på en bestand. Felletypen må være godt 28

beskrevet og fangsteffektivitet oppgitt. Ved fangst av storsalamander og lagring av data, må det gå tydelig fram hvilke type felle som er brukt. Ved fangst av storsalamander på land kan ledegjerde og fallfelle være en aktuell metode. Metoden er beskrevet i Skei et al. (2010) og van der Kooij og Redford (2009). Dette er en relativt arbeidskrevende metode og foreslås ikke som en fast del av et overvåkingsprogram. Metoden er imidlertid aktuell ved overvåking av enkeltlokaliteter hvor det er krav om høy presisjon. Med bakgrunn i kravene til et overvåkingsprogram gjengitt over, konklusjonene i Skei et al. (2010) og erfaringene med fellefangst, anbefaler vi feller eller ruser som metode for overvåking av storsalamander. Erfaringene med rusefangst viser at det er mulig å standardisere en innsamling som gir representative data med tilstrekkelig presisjon til vurdering av bestandsendringer hos storsalamander i Norge. I kapitel 5.8 er det vist et eksempel fra Lier hvor fiskeruser er brukt til overvåking av storsalamander i 21 ynglelokaliteter. 5.3 Fangstinnsats Hvor stor fangstinnsatsen (antall observasjoner) må være for at eventuelle observerte endringer i bestandene av storsalamander skal kunne dokumenteres statistisk, bestemmes av presisjonen som forvaltningen ønsker i overvåkingen. Presisjonen omfatter egentlig mest teststyrken i tidsserieanalyser. De fire viktigeste faktorene for teststyrke er: Forskjell mellom reelle verdier, dvs. endring over tid. Størrelsen på den naturlige variasjonen, i rom og tid. Måleusikkerhet og utvalgsstørrelse. Signifikansnivå. Som beskrevet foran i denne rapporten er det generelt svært vanskelig og kostnadskrevende å gjennomføre samplingsregimer som gir god representativitet med høy presisjon, for sjeldent forekommende arter som storsalamander. Dilemmaet her er at det enten må til et svært høy antall samplingsenheter (som gjør det svært kostnadskrevende) eller vi må gjøre et svært restriktivt utvalg av arealer som undersøkes (en streng stratifisering) som ofte vil gå på bekostning av representativitet. Det vil derfor ofte være nødvendig å redusere krav til representativitet og eller presisjon for å få et overvåkingsprogram som er gjennomførbart innenfor tilgengelige økonomiske rammer. Ved å ta utgangspunkt i data om fravær og forekomst av storsalamander, har Malmgren et al. (2005) beregnet at det må undersøkes 96 vannobjekter for med 90 prosent sikkerhet kunne oppdage en forandring i antall lokaliteter med storsalamander på 20 prosent med 5 prosent risiko at stikkprøvene ikke er representative for hele populasjonen. Kravet til et overvåkingsprogram i Norge er at dataene skal være kvantitative. Dvs. forvaltningen ønsker å oppdage en bestandsendring før den kommer så langt at bestanden i lokaliteten har blitt utryddet. Vi mangler data for å beregne antall lokaliteter som trengs for en gitt måleusikkerhet og et konkret signifikansnivå. Vi har derfor måtte velge å gi en ekspertvurdering på bakgrunn av erfaringene med feller som metode og overvåking som er gjennomført i Lier, for å anbefale antall lokaliteter som må undersøkes og innsatsen i den enkelte lokalitet. I kapitel 6 har vi konkretisert antall ruser og forventet resultat og presisjon ved ulik innsats. 5.3.1 Antall feller i en lokalitet Pga. den klumpvise fordelingen av storsalamander i ynglelokaliteten og dyrenes atferd ved fangst, er ikke dataene "normalfordelt". Tidspunktet for oppstart av parring og egglegging er temperaturstyrt. Parring vil derfor starte i den delen av ynglelokaliteten med raskest oppvarming. 29

Antall storsalamander per ruse og time Den delen av vannlokaliteten med optimal vannvegetasjon for egglegging vil utover i sesongen ha størst tetthet av eggleggende hunner. Dette gjør at storsalamanderen ikke er jevnt fordelt i en ynglelokalitet, men har en klumpvis fordeling. Videre vil fangsten være påvirket av dyrens atferd. Det er trolig tre hovedgrunner til at dyrene oppsøker fellene. Det som gir størst fangst er parringsaktivitet. Dyrene oppsøker "spillplasser" i ynglelokaliteten. Plasser hvor det allerede er dyr, vil tiltrekke seg nye dyr. Dette fører til at når det går et dyr inn i ei felle, har det en tendens til å gå flere dyr inn i samme felle. De to andre årsakene til at dyr oppsøker fellene er egglegging (kun hunner) og matsøk. Det er ikke særlig overvekt av hunner i fellefangsten sent i sesongen. Eggleggende hunner er derfor trolig ikke en viktig årsak til fangst. Dyr fanges imidlertid under matsøk. Dette gjelder både larver og voksne og er årsaken til at vi får fangst i rusene selv i august. Fangsteffektiviteten er imidlertid langt lavere i august enn under parring i mai. Når dataene ikke er normalfordelt, kan ikke tradisjonell statistikk brukes for beregne antall observasjoner som må til for en gitt teststyrke (power, dvs hvor stor en endring i bestandsstørrelse må være for at den skal kunne dokumenteres statistisk). For at bestandsestimatet skal kunne brukes i en overvåkningssammenheng, må presisjonen være så god at vi er rimelig sikre på at observert variasjon er reell og ikke skyldes sampling usikkerhet. Vi har brukt et datasett fra Lahelldammen i Lier kommune (Skei et al. 2010), for å få en antydning om hvor stor innsatsen må være for å undersøke en lokalitet. I Lahelldammen er det brukt mellom 80 og 100 feller per år og fangst fra 6 til 9 påfølgende dager i to ulike år. Ved en tilfeldig resampling fra datasettet som ble samlet inn i 2010, kan vi illustrere hvordan CPUE nærmer seg en asymptote etter hvert som antallet feller økes. Det er laget et plot hvor n=antall feller økes fra 0 til 100. Hvis vi kan anta at etterfølgende dagers fellefangst (fra samme felle) er uavhengige (ingen effekt på fangbarhet om et individ er fanget før eller ei), får vi 100 x D felle-dager vi kan sample fra hele datasettet. Figur 5.1 viser resultatene fra Lahelldammen i 2010 med tilfeldig resampling blant 98 fiskeruser og 800 fangstdøgn. Tilsvarende data finnes for 2011 og viser at ved rundt 10 til 20 ruser og et døgns fangst, begynner CPUE å nærme seg en asymptote, her den gjennomsnittlige CPUE. 0,140 0,120 0,100 0,080 0,060 0,040 CPUE kum. CPUE Rød 3. juni CPUE datasett 6-13. juni 0,020 0,000 97 93 89 85 81 77 73 69 65 61 57 53 49 45 41 37 33 29 25 21 17 13 9 5 1 Figur 5.1. Gjennomsnittlig CPUE storsalamander i Lahelldammen i 2010 for en tilfeldig resampling fra datasettet når antall rusedøgn øker fra 0 til 98. Datasettet består av fangst med 98 ruser i 8 døgn, samlet fangstinnsats er 17 573 rusetimer og fangstinnsatsen for utvalget i figuren er 2 446,5 timer. Gjennomsnittlig CPUE (=0,010) for hele datasette (stiplet rød linje) og for den lokaliteten med høyest CPUE (=0,120) i Lier i 2010 (grønn punktlinje) er også lagt inn. Vår vurdering er at det vil være tilstrekkelig med 10 feller av typen ortmann eller fiskeruser med to innganger og en samlet fangstinnsats på omkring 240 felletimer i en lokalitet, til overvåking av 30

bestandsendring hos voksne individer av storsalamander. Ved så få dyr per arealenhet som det er i Lahelldammen (0,4 voksne dyr/m 2 ) og fangst seint i sesongen, bør antall ruser økes til 20 eller at 10 ruser brukes i to døgn. 5.3.2 Innsamlingstidspunkt Beskrivelsen av storsalamanderens livssyklus i kapittel 3 viser at valg av habitat og hvor aktive individene i en bestand er, varierer gjennom året. Det er kun i ynglelokaliteten alle de voksne dyrene er samlet på et relativt avgrenset område til omtrent samme tid. Fangst av voksne kjønnsmodne individer er det som gir den mest presise vurdering av størrelsen på en bestand. Beskrivelsen foran viser at fangbarheten er størst når parringsaktiviteten er på topp, dvs. når temperaturen når rundt 10-12 C i overflatevannet første gangen om våren. Denne toppen kan være relativt kortvarig, spesielt i lokaliteter med en liten bestand. Det anbefales derfor å fange med feller ca. en ukes tid etter temperaturtoppen er nådd. Vi anbefaler fangst i siste uke i mai på Østlandet i et normalår, 1 til 2 uker seinere i Midt-Norge og 1 til 2 uker tidligere på Vestlandet og helt sør i Norge. Fangsttidspunkt bør justeres ift. vanntemperatur, dvs. noe tidligere i år med tidlig vår og lengre mot sør og noe seinere i år med sein vår og for høyereliggende lokaliteter. 5.3.3 Hyppighet Hvor hyppig det bør samles inn prøver avhenger av den naturlig temporære variasjon, hvor fort en evt. kritisk endring kan forventes å inntreffe og hvor fort en må reagere for å kunne snu en uønsket endring. En det en stor år-til-år variasjon stiller det større krav til hyppighet for å kunne oppdage en endring utover det "normale". I utgangspunktet bør alle lokaliteter samples hvert år. Dette vil gi den beste tidsserien for å oppnå tilstrekkelig presisjon (alternativ 1). Ved prøvetaking hvert tredje år vil man måtte ta prøver 3 ganger så lenge for å oppnå samme teststyrke med samme innsats per sampling. Tilsvarende 5 ganger så lenge ved prøvetaking hvert 5 år. Hvis vi skal sample sjeldnere enn hvert år bør man sørge for at minst fem lokaliteter i et område samples hvert år (alternativ 2 og 3), dvs. ha en slags rotasjonsordning for de resterende samplingslokalitetene. Dette forutsetter at det er en viss romlig synkronitet, dvs. at endring i bestand på en lokalitet er korrelert med endringen i andre lokaliteter i samme område. I oppstarten av overvåkingsprogrammet vil vi anbefale årlig innsamling inntil det er skaffet tilstrekkelig med data for å justere overvåkingsprogrammet. 5.4 Arbeidsinnsats Vi har valgt og bregne forventet arbeidsinnsats ved innsamling med feller eller ruser ut i fra erfaringene med dette arbeidet i Lier kommune. Erfaringsbaserte tall for arbeidsinnsatsen ved bruk av fiskeruser i Lier, viser at selve utplasseringen av 10 ruser i en lokalitet tar omkring 15 minutter, mens tømming av de samme rusene tar fra 20 til 30 min. Samlet for alle 21 lokalitetene i Lier er en arbeidsinnsats på omkring 30 timer per prøverunde. Dette inkluder all transport mellom lokalitetene, utplassering og tømming av ruser og fotografering av lokalitetene med enkel supplering av habitatkartlegging. I tillegg kommer kjøring fra arbeidsplass til prøveområde. I gjennomsnitt går det med 1 time og 40 minutter per lokalitet ved prøvetaking i Lier kommune. Kommunen har et areal på 303 km 2. Kjøreavstanden mellom øverste lokalitet i nord til nederste lokalitet i syd er 29 km langs veg. Tilsvarende øst vest er 14 km kjøreveg. I gjennomsnitt er det 160 m i luftlinje mellom parkering for bil og prøvelokalitet. Det blir kjørt omkring 140 km i felt på 31

hver prøverunde, eller 6,5 km per lokalitet. På hver prøverunde brukes det 10 ruser per lokalitet i 15 av lokalitetene. Tre lokaliteter er så små at det kun er plass til 8 ruser i hver. Tre av lokalitetene har så lav tetthet av dyr at det blir brukt 15 ruser. Fangsttiden er mellom 18 og 24 timer for alle lokaliteter. Basert på erfaringene fra undersøkelsene i Lier anslår vi arbeidsinnsatsen per lokalitet per prøvetaking ved bruk av ruser eller feller til å være 2 timer i gjennomsnitt fordelt på 40 prosent ved utsetting dag 1 og 60 prosent på dag 2 ved innsamling. Ved lange transportavstander og bruk av ortmannfeller, bør den forventede arbeidsinnsatsen økes noe. 5.5 Valg av lokaliteter Vi foreslår at følgende kriterier legges til grunn for valg av lokaliteter: 1. Lokalitetene bør fordeles på de tre hovedutbredelsesområdene til storsalamander som er: a. Oslofjordregionen med kommunene Nesodden, Frogn, Vestby og Ås som et kjerneområde (50 % av lokalitetene) b. Vestlandet med Geiteknottane som et kjerneområde (20 % lokalitetene) c. Midt-Norge med kommunene Trondheim, Malvik, Stjørdal og Levanger som et kjerneområde (30 % lokalitetene) 2. Velge ut kjente forekomster med storsalamander slik at følgende gradienter i størst mulig grad blir dekket: a. Størrelse (fra små til store lokaliteter) b. Høydegradient (Høyde over havet) c. Isolasjon (avstand mellom lokaliteter) d. Menneskelig påvirkning (nærhet til eller graden av påvirkning fra til boligområder, veg, næringsområder/industri) e. Landbrukspåvirkning (graden av påvirkning av landbruksvirksomhet) f. Naturlige lokaliteter (avstand til menneskelig inngrep) 5.6 Habitatkartlegging Overvåking av storsalamanderens bruk av landområdene vil kreve store ressurser. Det foreslås derfor at en overvåking skjer indirekte ved å overvåke endringer i arealbruk rundt ynglelokalitetene. Dette kan i første omgang gjøres ved å lage arealstatistikk rundt ynglelokalitetene basert på tilgengelige kart og satellittbilder fra Statens Kartverk. Disse arealkategoriene kan eventuelt deles opp i finere kategorier på bakgrunn av registreringer i felt. I figur 5.2 og 5.3 og tabell 5.2 og 5.3 er det vist hvordan dette kan gjøres. I disse eksemplene er det brukt kartdata fra AR5 (arealstatistikk 1:5 000) og FKB (Felles kart database, vektorkart i 1:500 1:30 000). Vi har valgt å dele området rundt ynglelokaliteten i tre soner; et område rundt dammene som strekker seg maks 300m fra dammens bredder, et område på inntil 150 meter fra dammens bredde og et område på inntil 50m. Til disse 3 sonene har vi knyttet informasjon som er hentet fra AR5 og statistikk for arealdekke, treslag, skogbonitet og grunnforhold er samlet for de tre sonene. Videre er flater for bygninger fra FKB tatt inn i statistikken. På bakgrunn av disse kildene er det laget kart (figur 5.2 og 5.3) og laget tabeller (tabell 5.2 og 5.3) med arealstatistikk. Se figurer og tabeller med forklaring. Vårt eksempel viser at det kommer fram viktige forskjeller mellom de to lokalitetene. Ynglelokaliteten ved Korsrud er vesentlig mindre, men har større og bedre egnede landarealer for storsalamanderen, enn for dammen ved Lahell. Ved Lahell er store deler av 50 m sonen nedbygd og omgitt av vei. 32

Figur 5.2. Arealdekke for soner på 50, 150 og 300 m fra breddene på Lahelldammen (tv) og Korsruddammen (th) i Lier kommune. Det er mulig å dele de bebygde områdene inn i bygninger og annen grunn. Se også arealstatistikk i figur 5.2 og 5.3 som er utarbeidet på bakgrunn av disse kartene. 33

Figur 5.3. Treslag for soner på 50, 150 og 300 m fra breddene på Lahelldammen (tv) og Korsruddammen (th) i Lier kommune. For Korsruddammen er det brukt flyfoto som bakgrunnsbilde. Det kan gi grunnlag for en mer detaljert inndeling av markslag ift.egnethet for storsalamander. 34

Tabell 5.2. Arealstatistikk (m 2 ) for ulike kategorier av arealdekke for soner på 50, 150 og 300 m fra breddene på Lahelldammen (nederst) og Korsruddammen (øverst) i Lier kommune. OBJTYPE Damareal Bufferareal Bebygd Samferdsel Fulldyrket Innmarksbeite Skog Åpen fastmark Korsrud 50m 1452 17480 0 0 4450 0 12925 25 Korsrud 150m 1452 98145 0 1325 27975 4200 55375 3950 Korsrud 300m 1452 336876 0 2250 97850 22675 190050 9350 Lahell 50m 6034 25980 14825 3425 375 0 675 6750 Lahell 150m 6034 124673 39350 10100 37275 1525 22625 12775 Lahell 300m 6034 390176 68975 22125 128650 3850 120125 42975 Tabell 5.3. Arealstatistikk (m 2 ) for ulike kategorier av bebyggelse for soner på 50, 150 og 300 m fra breddene på Lahelldammen (nederst) og Korsruddammen (øverst) i Lier kommune. Objekttype Bebygd tot Enebolig Våningshus Tomannsbolig Garasje/uthus Industri/ renseanlegg Annen landbruk Kontor, adm. Bygg Korsrud 50m 3 0 0 0 0 0 0 0 Korsrud 150 20 117 134 0 0 0 371 0 Korsrud 300m 231 117 133 0 0 0 383 0 Lahell 50m 49 1757 0 241 154 0 0 0 Lahell 150 422 4054 0 766 844 280 0 0 Lahell 300m 1383 8228 545 1014 1683 590 1625 2404 35

Kommunene har ansvaret for årlige ajourhold av kartgrunnlaget i AR5. Det er etablert et regelverk for hvordan dette skal skje. En eventuell arealbruksendring vil raskt komme fram i statistikken. Selv om AR5 dataene er detaljerte data, vil det være elementer i terrenget med betydning for storsalamanderen som ikke kommer fram i datasettet. Det kan derfor være nødvendig å supplere med feltregistreringer for å få en bedre forståelse av arealbruk og -kvalitet som kan forklare bestandsendringer. I første omgang vil det være snakk om å etablere en nå-situasjon som kan overvåkes i årene som kommer. En kartanalyse kan gjøres for alle lokalitetene på en gang ved hjelp av et kartverktøy. En mer findeling av arealkategoriene ved hjelp av feltregistreringer og eller flyfoto vil være tidkrevende og bør kanskje kun gjøres for "problemlokaliteter". 5.7 Eksempel på overvåking fra Lier Tabell 5.4 viser et eksempel på et datasett fra Lier kommune i Buskerud med bruk av fiskeruser. Eksemplet består av data fra 20 lokaliteter hvor det i mai-juni i tre år er fanget med 10 ruser i et døgn. Det betyr en fangstinnsats per lokalitet per sesong på 200 til 240 rusetimer. For den enkelte lokaliteten er det en del variasjon i fangstene mellom de tre årene. Variasjonen er størst i lokaliteter med små bestander, spesielt i lokaliteter hvor storsalamander akkurat har etablert en bestand. I utgangspunktet trengs det langt mer enn tre år for å se trender i endringer for en bestand, pga. naturlig variasjon og måleusikkerhet. En av årsakene til den observerte variasjonen mellom år er at fangsteffektiviteten til rusene varierer gjennom ynglesesongen. Det er trolig aktiviteter ifm. parring som gjør at dyrene søker inn i rusene. Når parringsaktiviteten er størst blir også fangstene i rusene størst. Storsalamanderen begynner kurtisen ved rundt 10 C (Malmgren 2007). Erfaringsmessig er fangsten størst når temperaturen når rundt 12 C på 30 cm dyp første gang i mai. Vanntemperatur er derfor et viktig indirekte mål på fangsteffektiviteten til rusene gjennom sesongen. Kjennskap til vanntemperatur er viktig for å kunne forklare variasjon i fangst mellom år som ikke skyldes faktiske endringer i bestanden. Med mer kunnskap om effekten av temperatur på aktivitet, vil det trolig ved en analyse være mulig å korrigere fangst per innsats ved hjelp av temperatur for å få mer sammenlignbare tall mellom år. Tabell 5.4. Gjennomsnittlig fangst per innsats (CPUE) for storsalamander i 20 lokaliteter i Lier kommune i Buskerud. Fangstinnsats er 10 ruser per døgn per lokalitet. Lokaliteter med 0 fangst er uthevet. 2009 2010 2011 Holtsmark 0,120 0,083 0,004 Rønningen 0,105 0,116 0,135 Planteskolen 0,097 0,173 0,070 Grette 0,080 0,110 0,010 V. Renskaug 0,076 0,050 0,023 Nedre Svere 0,049 0,074 0,041 Lamyr 0,044 0,027 0,078 Valstad 0,038 0,089 0,000 Ø. Stabekk 0,035 0,006 0,002 Fiskedam 0,030 0,026 0,006 Tverrberg, S 0,028 0,006 0,007 Lahellddammen 0,022 0,017 0,006 L. Lahelldammen 0,021 0,010 0,009 Korsrud 0,017 0,005 0,049 Kittelsrud 0,016 0,007 0,031 Haug 0,012 0,019 0,008 Rød 0,011 0,121 0,014 Gurandsrud 0,010 0,009 0,004 Tverrberg, N 0,003 0,004 0,020 Funnesdal 0,000 0,000 0,000 Tall for fangst per innsats kan brukes til å beregne størrelsen til en bestand. I figur 5.5 viser størrelsen på bestanden i 19 lokaliteter i Lier med fangst av storsalamander. I to av lokalitetene i Lier, Lahell- og Planteskoledammen, er det gjennomført merking og gjenfangst av storsalamander for å beregne størrelsen på 36

Antall larver per håvslag i august 2010 Lahelld. Grette N.Svere Plantesk. Kittelsrud Rønningen V. Renskaug Holtsmark Ø. Stabekk Lamyr Valstad Korsrud Rød Haug Tverrberg, N Tverrberg, S Gurandsrud Fiskedam L. Lahelld. Antall voksne storsalamander bestanden av voksne dyr. Disse dataene er så brukt for å beregne bestanden av storsalamander i de andre lokalitetene i Lier, slik det er framstilt i figur 5.5. Samlet er bestanden i Lier kommune for disse 19 lokalitetene beregnet til 19 300 dyr. Variasjon mellom år for alle disse lokalitetene samlet er på opptil 30 prosent. 4000 3500 3000 2500 2000 1500 1000 500 0 2009 2010 2011 Figur 5.5. Antall voksne storsalamander i 19 lokaliteter i Lier kommune. Figur 5.6 viser et datasett fra 21 lokaliteter med storsalamander i Lier kommune i Buskerud, hvor det er først er fanget voksne ved hjelp av 10 fiskeruser per lokalitet i ca et døgn begynnelsen av juni og på de samme stasjonene er det brukt håvslag (z sveip, se f. eks. Dolmen 1991) for fangst av larver i august (et håvslag per stasjon). Figuren viser at det ikke er noen signifikant korrelasjon mellom antall larver per håvslag og voksne storsalamander per ruse og time fangstinnsats. Bunnhåv hadde i 2010 ikke påvisning av larver i hele 7 av 20 lokaliteter (35 %) hvor det ble funnet voksne i mai med ruse. Larver av storsalamander ble imidlertid påvist med ruse når disse ble brukt på samme stasjoner og til samme tid som håvslagene. Lignende resultater ble funnet både i 2009 og 2011 i de samme lokalitetene (Skei et al. 2010, Dervo upubl.). Det er vanskelig å påvise larver av storsalamander ved bruk av bunnhåv i lokaliteter med få larver og/eller hvor vannvegetasjon gjør det vanskelig med prøvetaking. Det også vanskelig å påvise larver med bunnhåv i lokaliteter med bratt "damkant". Blant de 21 lokalitetene i Lier er det ett skogstjern. I denne lokaliteten ble det i gjennomsnitt fanget 1 larve per håvslag, det høyeste antallet larver som ble påvist i noen av lokalitetene i Lier i 2010 med denne metoden. I gjennomsnitt ble det i dette skogstjernet fanget 0,027 voksne storsalamander per ruse og time, en fangst som i Liersammenheng er svært lav. Erfaringen fra denne typen skogstjern er at larver av storsalamander er lett å påvise med håvslag under forutsetning av normale prøveforhold. Det gjør at fangsten ofte blir for høy ift. det størrelsen på voksenbestanden skulle tilsi. 1,200 1,000 0,800 0,600 0,400 0,200 y = 0,2985x + 0,1613 R² = 0,0034 0,000 0,000 0,050 0,100 0,150 Antall voksne per ruse og time i juni 2010 0,200 Figur 5.6. Korrelasjon mellom antall larver av storsalamander per håvslag i august og fangst av voksne storsalamander i ruser i juni 2010 i 21 lokaliteter i Lier kommune i Buskerud. 37

6 Forslag på overvåkingsprogram Under er det beskrevet tre alternativer med ulik innsats i overvåkingen av storsalamander. Et nedre anslag på kostander for disse tre er en årlig kostand på ca. kr 200 000 (1), ca. kr 250 000 (2) og ca. kr 300 00 (3). I tillegg kommer det en investering i utstyr ved oppstart (ca kr 45 000) og kostnader til habitatkartlegging (første gang ca. 150 000 og årlig ca. kr 50 000). Alternativ 1 og 2 vil, i tillegg til den årlige overvåkingen, kreve en oppfølgende undersøkelse hvert 5 år for et utvalg av lokaliteter for å sjekke endringer i forekomst i de to undersøkelsesområdene (kostnader medregnet i anslaget over). For alternativ 3 ligger det inne både en årlig overvåking og en rullering av lokaliteter. Samlet vil dette for alternativ 3 gi tilstrekkelig antall lokaliteter, under forutsetning av at et representativt utvalg av lokaliteter uten forekomst av storsalamander inngår. Som beskrevet foran har vi valgt ikke å beregne antall lokaliteter som må undersøkes, ut i fra en ønsket presisjon pga. mangel på data, stor naturlig variasjon og mulige samplingsfeil. Vi har valgt å anbefale omfanget på bakgrunn av ekspertvurderinger. Det trengs data fra flere år før antall lokaliteter og antall feller i hver lokalitet kan beregnes med en rimelig grad av sikkerhet. Vi har tatt utgangspunkt i erfaringene med bruk av feller generelt og en overvåking som er gjennomført i Lier kommune spesielt. Disse erfaringene tilsier at det bør brukes minst 10 ruser i et døgn per lokalitet og at det bør være minimum 15 lokaliteter fra et område for å få en god presisjon i en overvåking. Anslaget for kostander til de tre alternativene bygger på at det blir brukt i gjennomsnitt 2 timer per lokalitet og at 5 prosent av lokalitetene blir supplert med larveundersøkelser i august. Bakgrunn for dette anslaget er erfaringene fra Lier, hvor det går med i gjennomsnitt 1 time til å undersøke hver lokalitet (transport, utsetting av ruser/feller, feltregisteringer, opptak av ruser/feller og artsbestemmelse med telling). Dobling i tidsbruk andre steder begrunnes ut i fra at det går med mer tid til transport, enn det som er tilfelle i Lier. Det må også tas høyde for at personellet som skal etablere og gjennomføre en overvåking, trenger tid på å opparbeide erfaring og bli kjent med de lokalitetene som skal overvåkes. Det er ikke beregnet eventuelle administrasjonskostnader for organisering og oppfølging av overvåkingen. Kostnader ved datalagring forutsettes håndtert av DN. Det er ikke satt av midler til rapportering. 6.1 Investeringer og forbruksmateriell Det vil være omtrent det samme behovet for investeringer i utstyr og forbruksmateriell for de ulike alternativene, dvs. i størrelsesorden 45 000 kr første år og i størrelsesorden 15 000 kr de neste årene samlet for alle hele landet (tabell 6.1). Investering i fotoutstyr og GPS er ikke regnet med her, da vi forventer at dette er utstyr som er tilgjengelig. Dette vil eventuelt komme som tillegg hvis det er behov for å investere i dette. Tabell 6.1. Behov for investeringer og forbruksmateriell ved overvåking av storsalamander første år (NOK 2012). Innvesteringer Antall Kostnad Feller m blåse og tau 300 kr 30 000 Baljer 6 kr 600 Registreringsskjema, vannfast papir 200 kr 200 Notatbok og registrerings- 5 bøker og 300 ark kr 1 800 skjema (vannfast papir) og skrivesaker Vannprøveflasker 200 kr 2 000 Temperaturloggere 50 kr 5 000 Div. kr 5 400 Sum kr 45 000 6.2 Alternativ 1 Alternativ 1 er et minimumsalternativ og er forventet å gi en presisjon på samme nivå som eksemplet beskrevet foran i kapittel 5.8. Her legges det opp til tre undersøkelsesområder med henholdsvis 40 lokaliteter i Osloområdet, 38

15 i Geiteknottane og 20 i Midt-Norge og en samlet timeinnsats på 205 timer (tabell 6.2). Antallet lokaliteter er trolig tilstrekkelig til å kunne oppdage eventuelle bestandsendringer samlet for hvert av de tre områdene. Dette forutsetter at det ikke er for stor variasjon i miljøforholdene innenfor de tre områdene (næringsforhold, høyde over havet, størrelse, grad av menneskelig påvirkning). Trolig er variasjonen størst i Osloområdet. Her er antall lokaliteter også det dobbelte av de andre to områdene. Antallet kan være for lavt til eventuelt å kunne forklare årsakene til bestandsendringer som påvises. Det anbefales en supplerende undersøkelse hvert 5 år for å overvåke eventuell spredning til nye lokaliteter i området. En slik tilleggsundersøkelse er beskrevet i kapittel 6.4. Tabell 6.2. Alternativ 1 med anslag på timeforbruk ved å overvåke 75 lokaliteter. Antall lokaliteter Felttimer juni Felttimer august Timer datahåndtering Sum Osloområdet 40 80 16 13 109 Geiteknottane 15 30 6 5 41 Midt-Norge 20 40 8 7 55 Sum 75 150 30 25 205 Reisekostnader i Osloområdet, Geiteknottane og Midt-Norge er anslått til henholdsvis kr 6 000, kr 5 000 og kr 5 000, til sammen 16 000 kr. Med en timepris på mellom 650 og 850 kr pr time inklusiv mva., gir det en samlet kostnad for dette alternativet på mellom 150 000 og 200 000 kr (NOK 2012). 6.3 Alternativ 2 I alternativ 2 legges det opp til tre undersøkelsesområder med henholdsvis 50 lokaliteter i Osloområdet, 20 i Geiteknottane og 30 i Midt-Norge og en samlet timeinnsats på 273 timer (tabell 6.3). Alternativ 2 gir en god presisjon ift. bestandsstørrelse samlet og reduserer usikkerheten ved å kunne forklare årsakene til bestandsendringer som påvises. Dette alternativet gir en tilfredsstillende presisjon samlet, men avhenger at miljøforholdene ikke varierer for mye. Alternativet gir mulighet for å dele Osloområdet opp i 2 områder. Også for alternativ 2 anbefales det en supplerende undersøkelse hvert 5 år for å overvåke eventuell spredning til nye lokaliteter i området. En slik tilleggsundersøkelse er beskrevet i kapittel 6.4. Tabell 6.3. Alternativ 2 med anslag på timeforbruk ved å overvåke 100 lokaliteter. Antall lokaliteter Felttimer juni Felttimer august Timer datahåndtering Sum Osloområdet 50 100 20 17 137 Geiteknottane 20 40 8 7 55 Midt-Norge 30 60 12 10 82 Sum 100 200 40 33 273 Reisekostnader i Osloområdet, Geiteknottane og Midt-Norge er henholdsvis kr 6 000, kr 5 500 og kr 5 500, til sammen 17 000 kr. Med en timepris på mellom 650 og 850 kr pr time inklusiv mva., gir det en samlet kostnad for dette alternativet på mellom 200 000 og 250 000 kr (NOK 2012). 39

6.4 Supplerende kartlegging hvert 5. år Ved valg av alternativ 1 eller 2 vil det være nødvendig å supplere med en mer omfattende kartlegging hvert 5 år for å sjekke eventuell endringer i forekomst av storsalamander. Da bør flest mulig lokaliteter nær de faste overvåkingslokalitetene velges ut for undersøkelse. Dette bør omfatte de fleste lokalitetene i nærhetene av de som allerede overvåkes, både lokaliteter som har en bestand av storsalamander og lokaliteter som er potensiell ynglelokalitet. Fordi det kun skal kartlegges om det er forekomst av storsalamander i lokalitetene som undersøkes i denne supplerende undersøkelsen, er det forventet at det kun går med i gjennomsnitt en time per lokalitet. Samlet er tidsbruken til en slik kartlegging anslått til 200 timer og en kostnad på mellom 130 000 og 170 000 kr (tabell 6.5). Antall lokaliteter som kartlegges for å sjekke spredning, bør justeres ift. erfaringene med de første fire årene av overvåkingen. Det kan også tenkes at valg av alternativ 1 vil kreve færre tilleggslokaliteter, enn antydet i tabell 6.5. Behovene for en supplerende kartlegging vil også kunne variere mellom de tre hovedområdene. Formålet med en supplerende undersøkelse er å kartlegge hvor stabil forekomsten er over tid i et større område, enn det selve overvåkingen i alternativ 1 og 2 gir grunnlag for. Omfang og gjennomføring bør justeres etter behov. Tabell 6.5. Timeforbruk ved en tilleggsundersøkelse av 150 lokaliteter ekstra hvert 5 år. Antall lokaliteter Felttimer juni Timer datahåndtering Sum Osloområdet 75 75 25 100 Geiteknottane 30 30 10 40 Midt-Norge 45 45 15 60 Sum 150 150 50 200 6.5 Alternativ 3 Alternativ 3 gir den beste presisjonen av de tre alternativene, med henholdsvis 75 lokaliteter i Osloområdet, 30 i Geiteknottane og 45 i Midt-Norge undersøkte lokaliteter per år og en samlet timeinnsats på 410 timer (tabell 6.5). Dette fordeler seg på henholdsvis 50, 20, 30 lokaliteter som overvåkes hvert år i de tre valgte hovedområdene og henholdsvis 25, 10 og 15 lokaliteter som rullerer. Over en tre årsperiode vil alternativ 3 totalt omfatte 125, 50 og 75 lokaliteter i henholdsvis Osloområdet, Geiteknottane og Midt-Norge. Lokaliteter som rullerer bør i hovedsak plukkes ut slik at de fleste lokalitetene i de valgte hovedområdene blir besøkt, både de som har forekomst av storsalamander og de som potensielt vil kunne ha forekomst. Ved alternative 3 bør Osloområdet deles opp i to separate områder. Alternativ 3 vil være så omfattende at det ikke vil være behov for noen supplerende kartlegging. Reisekostnader i Osloområdet, Geiteknottane og Midt-Norge er henholdsvis kr 7 000, kr 5 500 og kr 5 500, til sammen 18 000 kr. Med en timepris på mellom 650 og 850 kr pr time inklusiv mva., gir det en samlet kostnad for dette alternativet på mellom 300 000 og 350 000 kr (NOK 2012). Tabell 6.5. Alternativ 3 med anslag på timeforbruk ved å overvåke 150 lokaliteter pr år. Antall Antall Felttimer Felttimer Timer Sum lokaliteter som overvåkes hvert år lokaliteter som rullerer med 3 års intervall juni august datahåndtering Osloområdet 50 25 150 30 25 205 Geiteknottane 20 10 60 12 10 82 Midt-Norge 30 15 90 18 15 123 Sum 100 50 300 60 50 410 40

6.6 Kostnader ved habitatkartlegging En første gangs habitatkartlegging ved bruk av kartgrunnlag fra Statens kartverk og GIS-verktøy vil kreve i størrelsesorden 1 til 1,5 månedsverk. Dvs. i størrelsesorden 150 000 til 250 000 kr. Omfanget av denne jobben vil være avhengig av ambisjonsnivået. Dvs. hvor detaljert man ønsker "kartleggingen" av hver lokalitet skal være, hvor godt forarbeidet det er gjort mhp. stedfesting av lokalitetene som skal overvåkes og hvor detaljert den supplerende feltkartleggingen skal være. Dette må beskrives før et mer presist overslag kan gis. Etter den første omfattende gjennomgangen vil det årlig kun være behov for et ukesverk til supplerende oppfølging, dvs. mindre en 50 000 kr totalt. Hvis det er ønskelig med en mer detaljert inndeling av arealene pga. feltregisteringer, vil den årlige jobben være noe større. 6.7 Parameter Det bør utarbeides et registreringsskjema som inneholder felter for parameterne som er beskrevet under. Et forslag til skjema er utarbeidet og lagt ved som vedlegg: Lokalitetsbeskrivelse Lokalitetsnavn Gnr og bnr Kommune Dato Kartskisse Fangstmetode: Felletyper o Fiskeruser (Lengde, bredde, form, maskevidde og diameter på ruseinnganger). o Ortmannfeller (størrelse i liter og antall innganger). Antall feller. Fangsttid i timer. Stasjonsplassering (gps koordinater for første ruse og avstand mellom de i meter og merkes av på kart). Registreringer av amfibier. o Antall storsalamander (stadium, kjønn (kun voksne)). o Antall småsalamander (stadium, kjønn (kun voksne)). o Antall andre amfibier. Fysiske" og kjemiske parameter inkludert vegetasjon i ynglelokaliteten: Temperatur (logger plasser ved en felle under fangst, 30 cm dyp, målefrekvens hver time). Vannprøve (tas en gang hvert 5 år). o Grunnpakke: ph, alkalinitet, total fosfor, total nitrogen, farge og Ca. o Påbygging hvis under marin grense: Fosfat (PO4-P), ammonium (NH4+), nitrat (NO3-) og konduktivitet. o Påbygging hvis skogslokalitet/utmark: Konduktivitet, Al og labilt Al. Vanndybde. Hoh. Type lokalitet (kulturlandskapsdam, skogstjern etc.). Strandsone (Avkrysning på en femdelt skala som beskriver andeler av arealet i strandsona (5 m bredde) som er grunnere enn 50 cm). Vanndekt areal (avkrysning på en femdelt skala fra åpen flate til lukket flate (heldekkende vannvegetasjon). Vannvegetasjon (avkrysning på en femdelt skala fra enkel (100 % en art) til kompleks/sammensatt). Sumpvegetasjon (avkrysning på en femdelt skala fra enkel (100 % en art) til kompleks/sammensatt). Kantvegetasjon (avkrysning på en femdelt skala fra ingen busksjikt til heldekkende busksjikt). Habitatparameter i landarealet Koordinater sentrumspunkt i dammen (Gps/plassering på kart). Areal ynglelokalitet og ulike arealkategorier i funksjonsområde (soner på 50 m, 150 og 300 meter fra damkanten). Eventuelt vurdering av egnethet på 5 delt skala for ulike arealkategorier i dammens funksjonsområde. Predatorer Avkrysningsfelt for tilstedeværelse av fisk, edelkreps og buorm. 41

6.8 Forslag til feltprosedyre i forbindelse med sykdomsovervåking for salamander Sykdommer er svært vanskelig å oppdage i felt ved en vanlig feltundersøkelse. For sykdommer vil det være mer naturlig å beskrive hvordan prøver eventuelt skal samles inn hvis en situasjon skulle dukke opp hvor det er mistanke om syke dyr, enn å konkretisere "sykdomsparameter" som inngår i overvåkingen. Sjekklistene bringes med og tas i bruk ved eventuell mistanke om sykdomsutbrudd eller observasjon av døde dyr. For å kunne iverksette effektive tiltak for å hindre spredning av sykdom vil en tidlig diagnose være helt avgjørende. I denne sammenhengen vil rask og korrekt respons hos observatører være av stor betydning. Det er en kjensgjerning at tetthet, atferd og habitatvalg hos salamandre vil redusere sannsynligheten for rask påvisning av sykdomsutbrudd. I tillegg kommer at det i veterinærmedisinsk sammenheng ikke er rutinearbeid verken å diagnostisere eller behandle slike dyr. Enkelte faktorer kan imidlertid bidra til å øke sannsynligheten innenfor de rammene som foreligger. Nedenfor følger en utdypning av hvilke tiltak som bør iverksettes ved observasjoner av døde eller døende dyr eller i forbindelse med en begrunnet mistanke om sykdomsutbrudd i en populasjon. Det er også lagt ved en sjekkliste som bør være tilgjengelig i forbindelse med feltarbeid, hvor de viktigste punktene for handling og registrering er sammenfattet. Mye av det som er fremhevet her er felles også for andre større akvatiske dyr. Utdypning av viktige punkter ved observasjon av syke eller døde dyr eller ved mistanke om sykdomsutbrudd: Ved mistanke om sykdomsutbrudd skal kommunal veterinærvakt (telefonnummer hos kommunen eller Gule sider) eller Mattilsynet (sentralbord tilgjengelig innenfor normal arbeidstid: 06040) kontaktes. Eventuell innsending av materiale skal normalt ikke skje uten etter avtale med Mattilsynet. Innsending av materiale skal adresseres Veterinærinstituttet. Vedlagt forsendelsen bør følge et rekvisisjonsskjema som finnes på følgende adresse: http://www.vetinst.no/diagnostikk-og-analyser/skjemaerinnsending/rekvisisjonsskjema-for-diagnostikk-fisk-skjell-og-krepsdyr (skjemaet finnes i vedlegg). Ved større antall døde dyr eller ved godt begrunnet mistanke om sykdomsutbrudd skal også Fylkesmannens miljøvernavdeling varsles. NB: det er ingen automatikk i at Mattilsynet og Fylkesmannen varsler hverandre, og det vil være en fordel om den enkelte observatør påpeker hvem som er informert og ikke. Det må understrekes at det absolutt viktigste punktet vil være å fange inn eventuelt døende dyr og sende disse til analyse snarest mulig. Etter at døden inntreffer vil bakterier og sopp vokse ukontrollert på og i dyret og eventuelle virus vil forsvinne. Resultatet er at muligheten for å kunne foreta en diagnose vil avta fort etter at dyret er dødt. For å bremse disse prosessene i forbindelse med transport / innsending av dyr for diagnose bør dyret snarest mulig etter avliving legges på is. Hvis aktuelt, bør dette punktet prioriteres fremfor de øvrige som er nevnt her. Det skal presiseres her at det ville være urimelig å foreslå at feltbiologer må ha is tilgjengelig til enhver tid, men en rask refleksjon i forhold til mulig tilgang til is vil være en fordel hvis noe først skulle dukke opp. I tillegg til bevaring av materiale for prøvetaking er det viktig å registrere forhold som kan være av betydning for diagnosestilling. Dette gjelder i første omgang forhold som er knyttet direkte til døde eller døende dyr, herunder atferd og skader eller sår. I tillegg bør det gjøres en rask observasjon av området rundt funnstedet for å sjekke om ytre faktorer knyttet til nærmiljøet kan ha forårsaket forholdet. I vedlegg finnes en liste med sjekkpunkter ved mistanke om sykdomsutbrudd med et tilhørende registreringsskjema. 6.9 Spesialobjekter Det er ikke foreslått eventuelle spesialobjekter som en del av overvåkingen. Dette bør løses som forsknings og utredningsoppgaver (FoU). Forvaltningen bør selv definere disse behovene. I handlingsplanen for Storsalamander (DN 2008) er det beskrevet relevante FoU oppgaver. Oppgaver som direkte vil støtte opp om og bidra til forbedring av overvåking vil være: En oppdatert og velfungerende herptildatabase. 42

Studier av enkeltpopulasjoner med tema som effektiv populasjonsstørrelse, habitatkrav og -bruk på land (funksjonsområdestudier), vandrings og spredningstudier. Metodestudier hvor ulike fangstmetoder testes i lokaliteter med kjent bestandsstørrelse. 6.10 Revidering av overvåking Basert på resultatene og erfaringene fra overvåkningsprogrammet bør programmet revideres etter 5 år. Det er da gjennomført en syklus i overvåkingsprogrammet. I revisjonen bør alle aktuelle sider ved programmet vurderes. Det er viktig at et revidert program sikrere sammenlignbare tidsserier mellom de ulike overvåkingsområdene. 43

7 Referanser Arntzen, J.W. 2003. Triturus cristatus superspecies Kammolch Artenkreiss, including T. cristatus (Laurenti, 1768) Northern crested newt, T. carnifex (Laurenti, 1768) Italian crested newt, T. dobrogicus (Kiritzescu, 1903) Danube crested newt and T. karelinii (Strauch, 1870) Southern crested newt. Pp 421-514 in: Handbuch der Reptilien und Amphibien Europas. Schwanzlurche IIB (Eds. K. Grossenbacher & B. Thiesmeier). Aula Verlag, Wiesbaden. Direktoratet for naturforvaltning. 2008. Handlingsplan for stor salamander Triturus cristatus. DN rapport 2008-1: 1-34. Dolmen, D. 1981. Distribution and habitat of the smooth newt, Triturus vulgaris (L.), and the warty newt, T.cristatus (Laurenti), in Norway. Pp. 127-139 in: Coborn, J. (ed.): Proc. Euro. Herp. Symp. C.W.L.P. Oxford 1980. Dolmen, D. 1991. Dammer i kulturlandskapet makroinvertebrater, fisk og amfibier i 31 dammer i Østfold. NINA Forskningsrapport 20: 1-63. Dolmen, D. 1994. Stor salamander. Pp. 244 i: Brunvoll, F.; Schøning, P.; Rübberdt, S.; Theodorsen, P.; Kielland, G. & Midtland, S. (red.): Naturmiljøet i tall 1994. Universitetsforlaget, Oslo. Dolmen, D. 1993. Herptilreservat Geitaknottheiane. Forslag til verneområde for amfibier og reptiler. UNIT Vitenskapsmuseet, Notat Zool. avd. 1993-4: 1-40. Dolmen, D.; Strand, L.Å. & Fossen, A. 1991. Dammer på Romerike. En registrering og inventering av dammer i kulturlandskapet, med hovedvekt på amfibier. Fylkesmannen i Oslo og Akershus, MVA. Rapport 1991-2: 1-46. Edgar, P. & Bird, D.R. 2005. Action plan for the conservation of the crested newt Triturus cristatus species complex in Europe. Report to the Council of Europe, Strasbourg (T-PVS/Inf (2005) 24). Kålås, J.A. & Framstad, E. 2001. Terrestrisk naturovervåking. Smågnagere og fugl i TOV-områdene, 2000.. - NINA Oppdragsmelding 697: 33pp. Trondheim, Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning. Kålås, J.A., Viken, Å., Henriksen, S. og Skjelseth, S. (red.). 2010. Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Norge. Hårsaker, K., Larsen, B.M., Dervo, B.K. 2000. Overvåking av amfibier i Norge. Forslag til overvåkingsmetodikk, overvåkingsområder og deltakere i en atlasundersøkelse. NINA Oppdragsmelding 652: 1-27. Kålås, J.A. 2007. Faglig fundament for overvåking og kartlegging av Trua arter. Internt notat. Langton, T.E.S.; Beckett, C.L. & Foster, J.P. 2001. Great Crested Newt Conservation Handbook. Froglife, Halesworth. Malmgren, J. 2007. Åtgärdsprogram för bevarande av större vattensalamander och dess livsmiljöer. Naturvårdsverket, Stockholm. Malmgren, J., Gustafson, D.,Pettersson, C.J., Gradin, U. & Rygne, H. 2005.Inventering och övervakning av större vattensalamander. Naturvårdsverket. Paulsen, N., Tvedt, K. 2007. Stor salamander i Geitaknottane Naturreservat, Os og Samnanger. Tellinger 2007. Rapport. 35 s. Paulsen, N., Tomasgård, T.E.H., Tvedt, K. 2008. Stor salamander i Geitaknottane Naturreservat. Tellinger 2008. SWAN rapport. 74 s. Skei, J.K. & Tilseth, E. 2011. Kartlegging av storsalamanderlokaliteter i Orkdal, Sør-Trøndelag 2011. Rapport til Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. 7 s. 44

Skei, J.K., Dervo, B.K., van der Kooij, J. & Kraabøl, M. 2010. Evaluering av registreringsmetoder for nasjonal overvåkning av storsalamander Triturus cristatus i Norge. - NINA Rapport 589: 76 pp + vedlegg. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Lillehammer. Strand, L.Å. 2001. Dammer på Romerike. Endringer vedrørende dammene og amfibienes bruk av disse i løpet av en 10-års periode. Notat til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Miljøvernavdelinga. Sverdrup-Thygeson, A., Brandrud, T.E., Bratli, H., Framstad, E., Gjershaug, J.O., Halvorsen, G., Pedersen, O., Stabbetorp, O.E. & Ødegaard, F. 2008. Truete arter og ansvarsarter : Kriterier for prioritering i kartlegging og overvåking. - NINA Rapport 317: 96 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Oslo. Thiesmeier, B. & Kupfer, A. 2000. Der Kammmolch. Laurenti Verlag, Bochum. Økland, R.H. 2007. Faglig grunnlag for en helhetlig nasonal plan for overvåking av naturmangfold og rollen til Ny norsk naturtypekartlegging (NNN). 58 s. van der Kooij, J. og Redford, K. 2009. Salamanderundersøkelser ved «Lille Morttjern» på Holum Skog, Nittedal. Rapport Naturformidling van der Kooij. 35 s. Yoccoz, N., Nichols, J.D. & Boulinier, T. 2001. Monitoring of biological diversity in space and time. - Trends in Ecology and Evolution 16(8): 446-453. Lenke internett: http://www.youtube.com/watch?v=fvu5q4wdd14 45

8 Vedlegg Sjekkliste ved observasjon av syke eller døde dyr eller ved mistanke om sykdomsutbrudd: Optimalisere behandling i forhold til diagnosestilling, klinisk og ved hjelp av laboratorieprøver: o Levende dyr: avlives og legges på is for eventuell innsending til diagnostisering o Døde dyr: legges på is for eventuell innsending til diagnostisering o Husk å fylle ut rekvisisjonsskjema for innsending til Veterinærinstituttet Kontakte relevante myndigheter: o Lokal veterinærvakt eller Mattilsynet o Telefonnummer, kommunal veterinærvakt: o Telefonnummer Mattilsynet (innenfor normal arbeidstid): 06040 o Hvis større antall døde dyr eller begrunnet mistanke om sykdomsutbrudd: Fylkesmannens miljøvernavdeling o Telefonnummer, Fylkesmannens miljøvernavdeling: Hvis mistanke om noe kriminelt, ring politiet (Telefonnummer 02800) Registreringer og observasjoner som kan være av verdi i forbindelse med klinisk diagnosestilling: o Levende dyr: Atferd: stillestående / svimere / fluktrespons Bevegelse: spesielle bevegelser og evt hastighet på bevegelser Utseende: skader / sår / utvekster / fargeendringer / sopp mm o Døde dyr: Utseende: skader / sår / utvekster / fargeendringer / sopp mm o Omkringliggende forhold: Eventuelle ytre faktorer knyttet til nærmiljøet som kan ha forårsaket forholdet 46

47