Denne boka er fortalt av to trollkjerringer som heter Sibyl og Ragg.

Denne boka er fortalt av to trollkjerringer som heter Sibyl og Ragg.

En gang for lenge siden var ingenting som nå. Det var mørkt og stille og tomt overalt, ikke engang stjernene var til. Så kom det et lyn gjennom mørket, og en vind som bar med seg et lite frø. Frøet fant havet og tok til å spire. Spiren vokste og vokste, og om langt og lenge var det blitt til et stort tre. Greinene strakk seg over alle himmelretninger. Og røttene favnet alle underjordens riker. Solen kom, med dagene og årets skiftninger. Månen kom, med natten og drømmene, og tusenvis av funklene stjerner. Alle slags vesner begynte å ta bolig i det store treet. Under den ene roten fantes en kilde. Der bodde det en gammel kjerring. Hun er fra urtiden og hun bor der enda, men det er det ingen som vet. For det går ikke an å grave etter henne. Hun kan skape seg om til alle slags skikkelser. I det ene øyeblikket er hun en svane på en blinkende sjø, og i det andre øyeblikket er hun en orm som kryper vekk i et kratt i skogen. Kanskje ser du henne som en hest som gresser, eller en hund som løper av sted. Fordi hun har levd til alle tider og kan forvandle seg om til alle slags ting, så vet hun også om alle historiene. En dag hun var ute og gikk så hun noen jegere sitte rundt leirbålet. Da satt kjerringa seg ned og begynte å fortelle:

Alv het en gutt som dagen lang gikk og drev til ingen nytte. Det var bedre du fant søster di sa stemoren til han. Gi meg nisteskreppe så skal jeg nok finne henne, sa han. Gutten hadde en rask liten hund som het Svarteliten. Den tok han med. Første kvelden spiste han nisten og la seg til å sove. Svarteliten føyk bort i skogen og jaget. Da solen rant våknet han, og foran han stod Svarteliten med en rev i munnen Stå opp Alv-unge og se denne rød karen sa Svarteliten. Men Alv sa La han bli med, så blir vi fler. Gutten og hunden og reven for langt og lengere en langt. Andre kvelden spiste Alv av nisten og la seg til å sove, og Svarteliten fløy bort i skogen og jaget. Da fuglene sang, våknet gutten og Svarteliten stod foran han med en ulv i munnen. Stå opp alv-unge, og se på denne Graa karen sa Svarteliten. Og Alv sa: La han få bli med så blir vi fler. Så for både gutten, hunden, reven og ulven gjennom vide skoger til tredje kvelden. Da spiste Alv av nisten sin igjen og la seg til å sove. Svarteliten fløy bort i skogen og jaget. Da hanen gol våknet gutten. Og foran han stod Svarteliten med en bjørn i munnen. Stå opp Alv-unge å se på den Brunkaren sa Svarteliten. Og Alv sa: La han bli med så blir vi fler. Så for de avsted, gutten gikk, hunden danset, reven spratt, skrubben diltet og bamsen bykset. Langt om lenge kom de tl berget der søster til Alv satt. Trollkjerringa stod ved grua og karret i ilden. Hun troddedet bare var gutten som kom og ville at han skulle klø henne på ryggen. Reven tok til å riste med klørne men trollkjerringa bare viftet han vekk. klø hardere din skarveunge sa hun. Skrubben tok til å klore det den var vandt, men kjerringa hufset den vekk. Klø så det svir sa hun. Bamsen tok til å klø så det durte i ryggen, men trollkjerringa bare ristet den av seg. Da tok Svarteliten og krafset til kjolen sprakk Og hau oh Hau sa trollkjerringa og snudde seg for å denge den. Men da sa Alv Rev sprett, Skrubb hopp, Bjørn byks, Bikkje hugg og de så gjorde til kjerringa gikk i tusen biter. De lette i trollheimen og fant søster til Alv og så mye gull og sølv de kunne bære med seg. Og så la de på hjemveien.

Ulven ville beskytte henne, og kjerringa takket ulven og gav den mat og varme. Om kvelden rullet den seg sammen ved føttene hennes, og kjerringa tok til å fortelle denne historien:

Det var en gang var en skinnmager ulv som møtte en hund så lassende fet at det var et syn. God dag sa ulven Hvordan er du blitt så fet? Se på meg så mager jeg er. Jeg tjener hos en god herre sa hunden han gir meg all den maten jeg orker å spise. La meg få bo hos deg sa Ulven så kan jeg tjene herren din like trofast som du gjør. Ulven og hunden dro hjem til gården men som de luntet i vei langs stien så ulven at hunden hadde en blankslitt stripe om halsen, og så spurte den Hvorfor mangler du hår på halsen? Og har en bar stripe i stedet? Jo sa hunden om dagen setter husbond lenke på meg, men om natten er jeg løs og fri og kan løpe hvor jeg vil. Da stanset ulven og sa Lev vel slave! Jeg vil heller være mager og fri, enn feit og lenket Så løp ulven til skogs og forsvant som en skygge.

Kjerringa skulle akkurat til å lage seg et urtebrygg men da våknet ulven å sa; Uhu! Jeg får ikke sove. Da sa kjerringa: Javel, du får få en historie til da. Det var en gang en mager og glupsk ulv som kom luskende forbi en stue hvor det lød et forskrekkelig ungeskrik. Tier du ikke still Ropte moren Så hiver jeg deg ut til ulven. O Hei tenkte ulven Her vanker det stek. Men ungen skrek og skrek og ulven verket og ventet. Ingen stek kom. Til slutt hørte ulven at moren tok ungen opp av vogga og begynte å trøste den, i stedet for å hive den ut av døra. Da grein ulven surt og skeivt og sa På mennesket s ord kan du aldri lite.

Kjerringa har tre søste som bor ved en annen rot under treet. Der er det og en kilde med magisk kraft. Den ene søsteren ser alt som har vært, den andre ser alt som er nå, og den tredje ser alt som skal bli. Hver dag tar de opp vann fra kilden og heller over røttene på treet. Alle de ufødte sjeler bor hos søstrene. Og når de vil at en av de skal bli født så velger de ut en følgesvenn som er med mennesket hele livet igjennom. Ofte tar vesnene dyreskikkelser. For menneskene vet jo ikke altid sitt eget beste. Det var en gang en bonde som kom kjørende med hesten sin hjem mot gården en vinternatt. Da han kom til et vann stanset hesten og tok til å trå baklengs. Det nyttet ikke alt han hyppet og slo, hesten ville ikke gå videre. Til slutt måtte mannen gå ut av sleden, og spenne hesten fra. Så leide han hesten og dro sleden selv over vannet og enda et stykke. Da han så spente for, bar det av sted med dem med slik fart at han trodde hesten hadde mistet vettet. Den stanset ikke før den stod hjemme foran stalldøra. Det ante bonded at noe galt var hendt, og ganske riktig, samme dagen hadde to mann og en hest kjørt gjennom isen på det samme vannet.

Kjerringa har og en bror som bor under den tredje rot. Der finnes det en kilde som er så dyp at ingen vet bunnen. Han passer på kilden og hver dag drikker han av den og får visdom. I gamle dager var det noen som kaldte underjorden for det lykkelige landet. Der fantes det ingen fødsel og heller ingen død. Noen har gjennom tidene prøvd å reise dit, men det er svært vanskelig å komme frem. En gang var det en som var der og kom tilbake. Han glemte veien men fortellingen fikk han med seg.

Det var en gang en svært syk konge som lot kunngjøre at den som kunne gi ham helsen tilbake, skulle få halvparten av alle hans rikdommer. De vise mennene i landet samlet seg og rådslo om hvordan de skulle greie å helbrede kongen. Men ingen visste om noe nytt middel. Alle var jo prøvet før, uten hell. Til sist var det en som sa: Kunne vi finne et menneske som var helt ut lykkelig, og la kongen få skjorten hans på kroppen, da ville han helt sikkert bli frisk igjen. Det syntes de andre i rådet var lurt, og så for de ut på leting etter det lykkelige menneske. Kongens sønn ble og med. Men de lette og lette i byer og bygder og over alt fant de mennesker som klaget og bar seg. Så var det en kveld at kongens sønn gikk forbi en fattig hytte, og der inne hørte han en stemme si: Nå har jeg gjort et godt dagsverk. Jeg har spist meg mett og drukket meg utørst og nå vil jeg sove. Ingenting mangler jeg. Jeg er den lykkeligste mann på jorden. Prinsen kalte ivrig til seg tjenerne sine og ba dem gå inn og kjøpe skjorten hans. For dette måte være den helbredende skjorte. Tjenerne gikk inn i hytta og la fram gull og kostelige gaver. De skulle til å trekke av ham skjorten, men tenk, den lykkelige mannen var så fattig at han eide ingen skjorte.

Dette er bare noen av fablene på det store treet. Men hvis du finner et fabeltre i skogen en gang, kan du jo prøve å hviske til det å ta et blad i hånden. Kanskje får du med deg en historie hjem.

Takk til alle som har vært med på å hjelpe og inspirere. 2014 Siv Grøstad