Robert Næss ALLE SAMMEN SAMMEN Bok 1 Familie på boks
juritzen jr as 2015, Oslo www.juritzenjr.no et imprint i juritzen-forlagene NRK Robert Næss Dette er et offisielt lisensprodukt fra NRK og er utgitt etter avtale med NRK Aktivum. Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Kristin Emblem Omslagsdesign: Koitz Animation & Graphics Fotograf portretter: Andreas Røen Pettersen Illustrasjon: Ketil Selnes Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-93304-78-4 (epub) ISBN 978-82-93304-53-1 (trykk)
Kapitler 1. En uvanlig begravelse, del I 2. Ut på tur, alltid sur 3. En uvanlig begravelse, del II 4. En liten gal familie + en liten gal familie = en stor og enda galere familie 5. Kunsten å drite seg ut i Italia 6. Gaven 7. Advokaten 8. Pappa på grillen 9. Søte drømmer 10. Wi-Fi eller døden 11. Tyra avslører en svindler 12. Skate tough or die 13. Tobias elektro 14. Don t try this at home 15. En pose bestemor 16. Skjebnen i kjelleren 17. Titanic 18. Krim og kruseduller 19. Gruppeklem 20. Tilståelsen 21. Bestemors gaver 22. Eget rom!
1 En uvanlig begravelse, del I «ER DET MULIG?» utbrøt Pamela. Tvillingene Tyra og Tobias, som satt ved siden av henne på kirkebenken, kikket opp på moren sin. «Hvordan kan noen komme for sent til sin egen mors begravelse?» Som vanlig snakket hun høyt. Stemmen hennes laget ekko i kirka. Stefan, faren til Tyra og Tobias, sendte henne et strengt blikk. «Hvis dere kommer for sent til min begravelse,» gjentok hun med litt lavere stemme, «så skal jeg» «Så skal du, hva, da?» spurte Tyra. «Ja, si hva du skal gjøre fra kista,» sa Tobias. Moren ble rar i ansiktet, skjønte vel at hun hadde snakket før hun hadde tenkt. «Det vet jeg ikke, men jeg kommer nok på noe,» sa hun. Tyra og Tobias så på hverandre, begge måtte bite seg i tunga for ikke å le høyt. Et kort øyeblikk glemte de at de var triste. Det var jo bestemoren deres som skulle begraves. De hadde ikke hatt så mye kontakt med henne, siden hun hadde vært så lenge syk. I flere år hadde hun bare ligget i en seng. Tyra tenkte på siste gang hun og Tobias møtte henne. Da hadde hun sagt: «Nei, nå må denne elendige filmen snart ta slutt!» Tyra og Tobias hadde ikke skjønt noen ting, for de så ikke på noen film og TV-en var av. Etterpå hadde Stefan forklart at «filmen» bestemor snakket om, egentlig var livet. Hun var lei av å ligge og kjede seg, være syk og ha
det vondt, og derfor gledet hun seg til å slippe. Da han sa det, hadde både Tyra og Tobias begynt å gråte. De hadde visst lenge at bestemor var syk, men at hun var så syk, hadde de ikke visst. Da hadde Stefan forsøkt å trøste dem. Han hadde fortalt at bestemor var helt sikker på at himmelen fantes, og at når hun kom dit, skulle det bli skikkelig fest med pølser og voksenbrus. Tyra skjønte at voksenbrus egentlig betydde øl og var ikke sikker på om de serverte det i himmelen, men hva visste vel hun? Forresten skulle ikke bestemor begraves, hun skulle kremeres. Det var et annet ord for å brennes. Og så skulle asken hennes puttes i en slags vase som ble kalt urne. Men det skulle først skje om noen dager. Tyra og Tobias syntes det hørtes fryktelig ut. At man kalte «brenne» for «kremere» og «vase» for «urne», hjalp ikke i det hele tatt. Nesten motsatt. Det var som om noen hadde funnet på andre ord for at det skulle være mindre skummelt og det gjorde det bare verre. Nå satt de her og ventet på begravelsen som altså ikke var en begravelse, siden ingenting skulle graves ned og ventet på onkel Åke, tante Guro og de to søskenbarna sine, Bendik og Lea. De var på vei fra Italia, der de bodde. «De kommer nok hvert øyeblikk,» sa Stefan. Det hadde han sagt omtrent hvert minutt den siste halvtimen. Pamela bare himlet med øynene og sa noen ord på polsk, slik hun pleide når hun ble ekstra irritert. Tyra kikket seg rundt i kirka. Den var halvfull, for det meste gamle mennesker. Noen hvisket sammen. Nesten alle hadde svarte klær, eller i alle fall mørke. Mennene hadde dress, damene kjoler. Tyra også. Selv om hun hatet å gå i kjole det var bare ikke henne hadde hun gått med på det. «Gjør det for bestemors skyld,» hadde moren hennes sagt. Tyra hadde svart at bestemor neppe brydde seg om hun gikk i kjole eller bukse
bestemor var jo tross alt død og kunne ikke se noen ting. Men Pamela hadde sagt at «det skal du ikke være så sikker på, Tyra. Du vil vel ikke fornærme de døde?» Tyra lurte på hva moren egentlig så for seg. At døde mennesker svevde på skyene og kikket ned på jorda med digre kikkerter og telelinser for å se hva slags klær folk hadde på seg? Hadde de ikke noe bedre å gjøre, eller var det så kjedelig i himmelen? Men heldigvis hadde hun klart å la være å argumentere. Det ville bare endt med krangling og kjefting. For selv om moren hennes var verdens snilleste, var hun sannsynligvis også en av verdens hissigste. Sånn føltes det i hvert fall av og til. Så Tyra hadde tatt på seg kjolen uten å protestere. Og hun måtte innrømme at sammen med de blanke, svarte skoene, den svarte hvitprikkede strømpebuksa (som matchet hårbåndet) så følte hun seg faktisk ganske fin. Det var ikke hennes stil, men nå kunne i hvert fall ikke moren klage på antrekket hennes. Ingen døde bestemødre heller, for den saks skyld. Tobias hadde også pyntet seg. Faren deres, Stefan, hadde tatt ham med til butikken og kjøpt dress til ham. Han var alltid opptatt av å være pent kledd, og han elsket den nye dressen. Nå satt han ved siden av Tyra på kirkebenken, helt rak i ryggen. Alle bevegelser han gjorde, var liksom stive og høytidelige, som om han var redd for at dressen ikke tålte raske bevegelser. Han så nesten ut som en voksen mann som var blitt krympa, tenkte Tyra. Mens Tyra ikke brydde seg om klær og stort sett bare tok på seg det som lå øverst i bunken, var Tobias helt motsatt. Ingenting kunne overlates til tilfeldighetene. Tyra hadde ikke tall på alle gangene de nesten var kommet for sent til skolen fordi Tobias ikke klarte å bestemme seg for hvilken vest som passet til skjorta. Mens de satt i bilen på vei til kirka, hadde Tobias sagt at han gledet seg til skolen på mandagen. «Hvorfor det?» hadde Tyra spurt. Hun syntes det var en litt rar ting å si, de var jo på vei for å si farvel til bestemor som var død. Tobias
forklarte at han hadde tenkt å ha på seg den nye dressen på skolen. «Kan du ikke like godt feste en lapp ryggen der det står jeg vil gjerne ha neseblod?» hadde Tyra sagt da. «Hvis du går med dress på skolen, er jeg offisielt ikke søstera di. Og jeg kommer til å søke meg over til B- klassen.» Heldigvis hadde både Pamela og Stefan vært enige med Tyra. Tobias hadde mumlet noe om at folk i dag ikke hadde sans for stil, men hadde til slutt latt seg overbevise om at det var en dårlig idé. Om ikke annet så fordi dressen kunne bli ødelagt. Sånn var det med Tobias. Hodet hans boblet nesten over av rare ideer. Egentlig var det helt utrolig at så mange syntes Tyra og Tobias var like. Det var nok sånt folk sa bare fordi de visste at de var tvillinger. De lignet jo litt på hverandre, men ikke mer enn andre søsken som ikke var tvillinger. Og personlighetene deres var så ulike som de kunne få blitt. Akkurat det var de begge enige om. Tobias hadde for eksempel allerede begynt å glede seg til å bli pensjonist. Enda han var nøyaktig like gammel som Tyra eller en halv time yngre, for å være nøyaktig. Pamela pleide å si at Tobias hadde en «gammel sjel», og måten hun sa det på fikk det nesten til å virke som noe fint og edelt. Og det irriterte Tyra, for det var jo bare rart og sært. Selv regnet Tyra seg som den smarteste og mest fornuftige i familien inkludert Pamela og Stefan og storebror Marek. Hun følte seg rett og slett litt overlegen, noe som absolutt var en god følelse, men samtidig litt trist på en måte som var vanskelig å forklare. Hun kunne enda huske da hun var liten og syntes foreldrene hennes var de smarteste og mest fantastiske menneskene i hele verden. De var nesten som superhelter som ikke kunne gjøre feil. Det var rart å tenke på nå, og hvis hun kjente godt etter, så var det nesten som en slags sorg. Eller i alle fall en skuffelse. Sånn var det bare, og det gikk ikke an å spole tilbake. Når Tyra tenkte sånn, følte hun seg nesten litt ensom, enda hun var omgitt av folk