SAK NR. N2018/0716 Møte 31.01.2019 Autorisasjon som sykepleier Utdanning og praksis. Stadfestet. Klageren har en eldre fireårig utdanning som ledet frem til tittelen «sykepleier-tekniker» fra Jugoslavia. Utdanningen er på lavere nivå og av kortere lengde enn den norske utdanningen. Klageren har ikke fremlagt detaljert fagplan for sin utdanning. Da klageren har sin utdanning fra Jugoslavia, ble forholdet vurdert etter EØS-forskriften 6 siste ledd og vedlegg III. Nemnda kom til at klageren ikke har dokumentert tilstrekkelig yrkeserfaring til å utløse rettigheter etter denne bestemmelsen. Videre er klagerens utdanning på to kvalifikasjonsnivå lavere enn norsk utdanning slik at 13 ikke kom til anvendelse. Nemnda kom videre til at utdanningens omfang og innhold har mangler sammenlignet med den norske sykepleierutdanningen, både når det gjelder teori og praksis. Yrkeserfaring og kurs kan ikke kompensere for manglene i utdanningen. Klageren er uansett uegnet for yrket på grunn av langt fravær fra yrket. V E D T A K I STATENS HELSEPERSONELLNEMND Klager: «klager», «født» 1964 Saken gjelder: Klage over Helsedirektoratets vedtak av 19. august 2017 om avslag på søknad om autorisasjon som sykepleier, jf. lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) 48 a jf. 48. Vedtak: Helsedirektoratets vedtak av 19. august 2017 stadfestes. Saksforholdet: Klageren har en fireårig utdanning som «sykepleier-tekniker» ved Vahida Maglajlic- Banja Luka i Kotor Varos, Jugoslavia. (1979 1983). Klageren har i perioden fra 23. januar 1984 til 2. oktober 1987 arbeidet som «sykepleier» ved Helsesenteret «arbeidsgiver1». I perioden 1. november 1991 til 21. september 1993 arbeidet hun som sykepleier ved nevropsykiatrisk avdeling på samme helsesenter. Videre har hun i perioden fra 1. januar 2011 til 31. desember 2011 arbeidet som «assistent» på timebasis ved «arbeidsgiver2» sykehjem i (---). Klageren fikk 17. januar 2012 norsk autorisasjon som helsefagarbeider. Deretter har hun i perioden 1. januar 2012 til 1. mai 2016 arbeidet som helsefagarbeider i varierende stillingsprosent ved samme sykehjem.
Saksnr N2018/0716 2 Klageren har gjennomført oppfriskningskurs i legemiddelhåndtering og deltatt på åtte e- kurs i regi av Visma innen helsearbeid i perioden 3. oktober 2016 til 28. desember 2016. Klageren søkte i 2011 første gang om norsk autorisasjon som sykepleier. I vedtak av 20. mai 2011 avslo Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) søknaden. For på et senere tidspunkt å kunne oppnå autorisasjon som sykepleier ved søknad ble klageren anbefalt å gjennomføre fagprøve i sykepleie, kurs i nasjonale fag, veiledet praksis i sengepost for voksne pasienter i minst 8 uker og veiledet praksis i psykisk helsearbeid i minst 8 uker. Den 29. desember 2016 søkte klageren på nytt om norsk autorisasjon som sykepleier. Helsedirektoratet avslo søknaden i vedtak av 19. august 2017. I e-post av 6. november 2017 påklaget klageren vedtaket. Helsedirektoratet vurderte saken på nytt, men fant ikke grunnlag for å endre sitt vedtak. Saken ble ved brev av 17. januar 2018 oversendt til Statens helsepersonellnemnd for klagebehandling. I brev av 26. juni 2018 fra Statens helsepersonellnemnds sekretariat ble klageren orientert om forlenget saksbehandlingstid. Klageren ble på nytt orientert om forlenget saksbehandlingstid i brev av 10. januar 2018. Helsedirektoratet viser til at klagerens utdanning er på videregående skoles nivå og dermed på et lavere nivå enn norsk sykepleierutdanning. Klageren oppfyller kravet om kvalifikasjonsbevis og arbeidserfaring, men ikke direktivets minstekrav til utdanning. Allmennfagene i klagerens utdanning er ikke relevante for norsk sykepleierutdanning. Utdanningen har vesentlige mangler når det gjelder innhold og omfang av teoretisk og praktisk undervisning sammenlignet med norsk utdanning. Utdanningen er ikke jevngod med norsk sykepleierutdanning. Klagerens yrkeserfaring kan ikke alene kompensere for nivåforskjell og teoretiske mangler i utdanningen. Klageren ble i opprinnelig avslag gitt informasjon om å søke opptak ved en norsk utdanningsinstitusjon i Norge som tilbyr sykepleierutdanning og søke om fritak for enkeltemner på bakgrunn av sin utdanning. Klageren anfører at Helsedirektoratets vedtak ikke er i tråd med EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv. Hun påpeker at utdanningen ikke er fra Bosnia-Herzegovina, men fra Jugoslavia. Sykepleiere med utdanning i dagens Slovenia eller Kroatia har det samme teoretiske grunnlaget som de som tok sin utdanning i dagens Bosnia- Herzegovina. Klageren viser til at hun kjenner flere med samme bakgrunn som henne og med utdanning fra Slovenia eller Kroatia som har fått norsk autorisasjon som sykepleier. Som følge av at hennes utdanning og yrkeserfaring er godkjent for praktisering som sykepleier i Kroatia har hun rett til autorisasjon. Klageren anfører at avslaget hun har fått er i strid med forvaltningslovens prinsipp om likebehandling, og mener også at saksbehandlingen har tatt lang tid. Det vises for øvrig til klagen av 6. november 2017 i sin helhet. Statens helsepersonellnemnds vurdering: Statens helsepersonellnemnd har kommet til at klageren ikke har rett til autorisasjon som sykepleier, jf. helsepersonelloven 48 a jf. 48. Avtaler om gjensidig godkjenning
Saksnr N2018/0716 3 Etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav b har klageren rett til autorisasjon som sykepleier dersom hun «har bestått utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter 52». Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å godkjenne helsepersonell fra andre EØS-land, forutsatt at den som søker autorisasjon kan fremlegge nærmere bestemt dokumentasjon på at den gjennomførte utdanningen er i samsvar med krav fastsatt i direktiv 2005/36/EF om anerkjennelse av ervervsmessige kvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet). I Norge er disse reglene gjort til en del av norsk rett ved forskrift av 8. oktober 2008 nr. 1130 om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits (EØS-forskriften). Klageren har fremlagt et «certificate on level of education" fra Croatian nursing council som bekrefter at hun har rett til å arbeide som sykepleier i Kroatia. Følgelig har hun rett til å få saken vurdert etter EØS-forskriften. Etter EØS-forskriften 6 siste ledd har søker med kvalifikasjonsbevis fra det tidligere Jugoslavia rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning på de vilkårene som fremkommer av forskriften vedlegg III. Av EØS-forskriften vedlegg III første ledd, jf. nr. 4 og nr. 1, følger det at kvalifikasjonsbevis utstedt av Jugoslavia, og som gir adgang til yrkesaktivitet som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie, er likestilt med bevis som nevnt i forskriften 6 og 9, og gir rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom klageren legger frem en attest utstedt av kompetent myndighet som dokumenterer at klageren faktisk og rettmessig har utøvd det aktuelle yrket på den aktuelle medlemsstatens territorium i minst tre sammenhengende år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt. Videre må kompetent myndighet i de aktuelle landene dokumentere at slike kvalifikasjonsbevis har samme rettslige gyldighet innenfor deres territorium som de kvalifikasjonsbevis de selv utsteder når det gjelder adgang til yrkesvirksomhet som nevnt i nr. 1, jf. vedlegg III første ledd, bokstav a) og b). Klageren har fremlagt en attest utstedt av Kroatia som bekrefter at hun har adgang til å utøve yrket som sykepleier i Kroatia. Helsedirektoratet har innhentet en IMI-rapport angående klagerens utdanning som er vedlagt i saken i saken. Av denne fremgår det at klageren ikke har utøvd yrket som sykepleier i minst tre sammenhengende år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt. Følgelig oppfyller hun ikke vilkårene i EØS-forskriften vedlegg III, bokstav a). Klageren har ikke rett til autorisasjon etter EØS-forskriften 6. Søkere som ikke oppfyller autorisasjon etter 5 til 11 skal vurderes etter bestemmelsene i 13 og 15, jf. EØS-forskriften 12 første ledd. For å få rett til autorisasjon som sykepleier etter EØS-forskriften 13 første ledd må klageren fremlegge kvalifikasjonsbevis som kreves i Kroatia for der å kunne utøve yrket som sykepleier. Videre må utdanningen ikke være mer enn ett kvalifikasjonsnivå lavere enn tilsvarende norsk utdanning, jf. bestemmelsens andre ledd, og vedlegg I. Klageren har fremlagt kvalifikasjonsbevis som kreves i Kroatia for å utøve yrket som sykepleier. Hennes utdanning er imidlertid på videregående nivå, og hun var 15 år da hun påbegynte utdanningen. Utdanning på videregående nivå er to kvalifikasjonsnivå lavere enn tilsvarende norsk sykepleierutdanning, og klageren har derfor ikke rett til autorisasjon etter denne bestemmelsen.
Saksnr N2018/0716 4 Nemnda legger dermed til grunn at EØS-forskriften 13 ikke kommer til anvendelse i foreliggende tilfelle. Ettersom yrket som sykepleier er lovregulert i Kroatia kommer heller ikke EØS-forskriften 14 til anvendelse. Nemnda bemerker at det ikke er grunnlag for å vurdere EØS-forskriften 15, fordi denne bestemmelsen forutsetter at klageren oppfyller vilkårene i 13 eller 14. Klageren har ikke rett til norsk autorisasjons om sykepleier etter helsepersonelloven 48 a bokstav b). Jevngod utdanning Etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav c vil klageren ha rett til norsk autorisasjon som sykepleier dersom hun «har gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen». Bestemmelsen gir anvisning på en sammenligning mellom den utenlandske og den norske utdanningen. Det avgjørende er om klagerens utdanning har et nivå, omfang og et faglig innhold som gjør at den kan anses som jevngod med norsk sykepleierutdanning. Den norske sykepleierutdanningen er en treårig bachelorutdanning fra universitet eller høyskole. Kravene til innhold og omfang av utdanningen fremgår av forskrift til rammeplan for sykepleierutdanning og rammeplan for sykepleierutdanningen, begge fastsatt av Kunnskapsdepartementet 25. januar 2008. Utdanningen skal bestå av totalt 180 studiepoeng hvorav halvparten skal utgjøre praksisstudier, jf. forskriften 1 og 3. Formålet med sykepleierutdanningen er å utdanne yrkesutøvere som er kvalifisert for sykepleierfaglig arbeid i alle ledd av helsetjenesten, i og utenfor institusjoner. Statens helsepersonellnemnd har fått opplyst at omfanget av sykepleierstudiet utgjør cirka 4800 timer ved Høgskolen i Sørøst-Norge og ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Det er en jevn fordeling mellom teori og praksis. Egenstudier kan utgjøre inntil 30 prosent. Nemnda legger til grunn at norsk sykepleierutdanning har en samlet studiebelastning på cirka 4800 timer, herunder cirka 2400 timer praksis og cirka 2400 timer teori. Det følger av EØS-forskriften, jf. direktiv 2005/36/EF om anerkjennelse av ervervsmessige kvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet) artikkel 31, at en sykepleierutdanning skal omfatte minst tre års studier, og 4600 timer teoretisk og praktisk utdanning. Den teoretiske utdanningen skal utgjøre minst en tredjedel av utdanningens varighet, og undervisningen skal være under veiledning av kompetent personell. Den kliniske utdanningen/ praksisen skal utgjøre minst halvparten av utdanningens varighet. Nemnda anser at det som er angitt å være den nedre grense for hva som kan godkjennes etter EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv når det gjelder en utdannings omfang og varighet, også vil være den absolutte nedre grense ved vurdering av utdanning fra et land utenfor EØS-området. For å kunne vurdere om klagerens utdanning er jevngod med norsk sykepleierutdanning, må det av den dokumentasjon som fremlegges klart fremgå hvor stor del av undervisningen som er teori, veiledet klinisk praksis og hva veiledningen har bestått i, og hvor stor andel som utgjør egenstudier. Klageren har en fireårig sykepleierutdanning fra Jugoslavia (1979-1983). Utdanningen inneholder et stort omfang allmennfag, og klageren var 15 år da hun påbegynte utdanningen. Det fremgår av dokumentasjonen at dette er en utdanning på videregående skoles nivå, og dermed på et lavere nivå enn norsk sykepleierutdanning. Nemnda legger til grunn at det samlede faglige innholdet ikke kan likestilles med det som det undervises i på høyskolenivå. Dette tillegges vesentlig vekt i vurderingen. Klagerens utdanning har videre betydelige mangler når det gjelder innhold og omfang av teoretisk undervisning og veiledet klinisk praksis sammenlignet med norsk sykepleierutdanning, jf. kravene som fremgår av forskriften 1 og 3.
Saksnr N2018/0716 5 Klagerens utdanning er ikke jevngod med norsk sykepleierutdanning, og hun har ikke rett til autorisasjon som sykepleier etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav c. Nødvendig kyndighet Etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav d vil klageren ha rett til autorisasjon som sykepleier dersom hun har «godtgjort å ha den nødvendige kyndighet ved bestått eksamen i helsefaglig utdanning, og tilleggsutdanning eller yrkeserfaring». Klageren har dokumentert ni års yrkeserfaring som sykepleier fra «arbeidsgiver3». Videre har hun omtrent fire års yrkeserfaring som helsefagarbeider ved «arbeidsgiver2» sykehjem. Hun deltatt på åtte e-kurs i regi av Visma innen blant annet brukermedvirkning og ansvar for utskrivningsklare pasienter i perioden 3. oktober 2016 til 28. desember 2016. De påviste manglene i klagerens utdanning er imidlertid av et så stort omfang, og av en slik art, at hun ikke gjennom yrkespraksis eller kurs kan kompensere for dette. Det vil være nødvendig med ytterligere teoretisk og veiledet klinisk praksis i sykepleie. Klageren har ikke den nødvendige kyndighet for yrket, og hun har ikke rett til autorisasjon som sykepleier etter helsepersonelloven 48 a første ledd bokstav d. Langt fravær fra yrket Det følger av helsepersonelloven 48 a andre ledd bokstav b, jf. 53 andre ledd og 57 første ledd at klageren ikke har rett til autorisasjon dersom det foreligger omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon etter helsepersonelloven 57. Klageren har angitt yrkeserfaring frem til 2003, men stillingstittel er ikke dokumentert. Siste dokumentasjon med stilingstittel som «sykepleier» er fra 1993. Selv om hun skulle hatt rett til autorisasjon på grunnlag av en av de overnevnte bestemmelser, vil hun basert på foreliggende dokumentasjon være uegnet til å utøve sitt yrke som sykepleier forsvarlig på grunn av langt fravær fra yrket, jf. 57 første ledd. Klagen har ikke ført frem, og det påklagede vedtak stadfestes. Avgjørelsen er i tråd med nemndas praksis i sammenlignbare saker. Nemnda beklager at saksbehandlingstiden har blitt lang. Bergen, 18. februar 2019 Inger Bonnie Gjerde Rune Lium Trond Egil Hansen Øystein Kilander Rune Raudeberg Mona Enstad Vedtaket er godkjent elektronisk
Saksnr N2018/0716 6