Nummer to - 2015 Av studenter i Oslo With articles in english MASKULINITET Den vettskremte eliten Ingvill Maria Daatland Hekne om frykten og livet i Sør-Afrika Samfunn, s. 12 KUUK i maskineriet Birgitte Sandve om kvinnelig maskulinitet i norsk hip-hop Tema, s. 15 Maktdemonstrasjon Carline Tromp om gjenfødelsen av Flatøybok Kultur, s. 31 Jakten på svart hummer Tonje Knutsen Sørdalen om hummertyvens mørke hemmelighet Naturvitenskap, s. 39
LEDER 02. LEDER BIDRAGSYTERE Nye maskuliniteter Du skal ha litt av noen baller for å være mann nok til å gråte som ei lita jente. Av Kjetil Nordengen, temaredaktør REDAKTØR: Andrea Othilie Rognan REDAKSJONSLEDER: Sandra Mileo SAMFUNN: Eirik Wig Sundvall (redaktør), Anni Roth Hjermann, Kenneth Haug, Eirik Falk, Jenny Tamar Kolstad og Ingvill Daatland Hekne TEMA: Kjetil Nordengen (redaktør), Audun Stokke Hole, Peter van de Groep og Raoul Suvi KULTUR: Sandra Mileo (redaktør), Minji Ko, Anahita Ambrosio, Julia Jaskiv og Baiba Zalite NATURVITENSKAP: Julie Nitsche Kvalvik (redaktør), Borgar Aamaas, Invild Aabye, Nina Cheung Mathiesen og Anna Kristina Tvedalen BILDEREDAKSJON: Christian Lycke (redaktør) I TV-serien Welcome to Sweden, er noe av det første besøkende amerikanere i Stockholm får se en haug med nybakte fedre i pappaperm, med barnevogner, bæresjal og tåteflasker. Ute i offentligheten. Amerikanerne oppfatter det som eksotisk, og selv for frilynte skandinaver, er dette en relativt ny måte å vise maskulinitet på. For et par generasjoner siden var grensene for hva menn og kvinner skulle og kunne være og gjøre, mye mer absolutte. Fra og med de frigjørende 70-åra har disse blitt betydelig myket opp. Både menn og kvinner har fått mulighet til å være seg selv på mange flere måter enn tidligere. Denne friheten er et resultat av blant annet en godt utbygd skandinavisk velferdsstat og progressiv likestillingspolitikk, og gjør det mulig å være en aktiv og deltakende omsorgsperson som en del av mainstream maskulinitet. Det tror jeg er bra for alle. For menn, for kvinner, for barn, for økonomien og for kulturen. De fleste er vel enige i at maskulinitet i Norge i 2015 kan bety mer enn muskler, skjegg og det å være en streng og rettferdig patriark. Kanskje er maskuliniteten i Norge og resten av Skandinavia mer tøyelig enn mange andre steder i verden. Men maskulinitet er språklig beslektet med begrepet macho, og forestillinger knyttet til mannen som forsørger. Som sterk, aktiv og som helst ikke skal snakke om følelser. Bildet av at mannen ikke skal vise svakheter eller være avhengig av andre, lever i beste velgående. Menn går ikke til legen når de blir syke, de utøver og er offer for vold mye oftere enn kvinner og de dør tidligere. Er det maskuliniteten i mannen som styrer dette eller er det oppfatninger, fordommer og kulturelle mønstre som drar oss ned i dragsuget? UTFORMING: Ørjan Laxaa OMSLAGSILLUSTRASJON: Christian Lycke SEKSJONSSIDEBILDER: Samfunn: Marie Høeg Tema: Christian Lycke Kultur: Eugenia Loli Naturvitenskap: Eugenia Loli ABONNERE: Ett år: 250 kroner Støtte- og firmaabonnement: 500 kroner Kontakt argument@argumentnett.no MOTARGUMENTER: Innlegg: Maks 4000 tegn inkl. mellomrom Kronikk: Maks 8000 tegn inkl. mellomrom SKRIVE FOR OSS? Dødlinje for #3 er 15. mars. Tema: LØGN (for bidrag til temaseksjonen). Vi tar imot bidrag fra studenter og unge forskere på alle nivåer og fra alle felt. Bidrag kan være skrevet på norsk, engelsk, dansk og svensk. Enhver som skriver til oss I jakten på maskuliniteten førte Google meg til strongman og videoblogger-macho Elliot Hulse. I Youtube-videoen «Exercise your masculinity» forteller Hulse oss med stort patos at «masculinity is in your balls». Det er lett å le av Elliot der han står i bar overkropp med tyrenakke og formelig oser mannsklisje mens han kåserer over temaet maskulinitet. Nå sier han mye annet også, som kanskje er lettere å fordøye. For eksempel at det ikke finnes én essensiell maskulinitet, men at alle har sin egen maskulinitet som er like unik som fingeravtrykket. Vakkert. Men har han ikke et poeng? Er det ikke i balla det skjer? I testiklene, der manne-hormonet testosteron produseres? Dette er bare ett av mange spørsmål om temaet maskulinitet du ikke får svar på i dette nummeret av Argument. Men vi tar for oss mye annet. Her går det hardt ut over stereotype og heteronormative oppfatninger av maskulinitet og hva en det vil si å være mann eller kvinne. Men her finner du også en hyllest av noe så klassisk maskulint som barten. I tillegg skriver en stipendiat i musikkvitenskap om kvinnelig maskulinitet i norsk hiphop og vi får bli med på safari i sædcellenes rike. Og mye mer. er garantert grundig tilbakemelding. Antatte tekster kan også publiseres på vårt nettsted www.argumentnett.no. Send ditt utkast på maks 8000 tegn til tema@argumentnett.no Redaksjonen ble avsluttet 1. mars ANNONSESALG: Kontakt argument@argumentnett.no KONTAKT: Argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo Mail: argument@argumentnett.no redaktor@argumentnett.no Hjemmeside: www.argumentnett.no Som Norges største studenttidsskrift blir Argument distribuert gratis på studiesteder over hele Oslo. Publikasjonen er finansiert av Kulturstyret ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO), Norsk kulturråd og annonsesalg. 04. SAMFUNN 05. 15 land og en tommeltott Andreas Noer 08. Kampen om historien Carl Løvstad 10. Kapitalisme eller døden Ståle Wig 12. Den vettskremte eliten Ingvill Maria Daatland Hekne 14. MASKULINITET 15. KUUK i maskineriet Birgitte Sandve 18. Den andre kampen Ingvild Aabye 20. Menn er ikke fra Mars Andrea Myrslo 22. Bartemakt og nostalgi Raoul Suvi 24. Kvifor seier vi det? Peter van de Groep 25. Lydsporet Audun Stokke Hole 26. Kjønn det, da! Hilde Berteig Rustan og Erlend Tårnesvik Dreiås 30. KULTUR 31. Maktdemonstrasjon Carline Tromp 33. Tegneserie «Kvamsky» Anders N.Kvammen 34. En elektrisk revolusjon Anahita Ambrosio 36. Freud og islam Osamah Rajpoot 38. NATURVITENSKAP 39. Jakten på svart hummer Tonje Knutsen Sørdalen 42. Meningen med meditasjon Nina Chung Mathiesen 44. Challenges in multidisciplinary approach Aatisha Majahan 45. Funker Enklere Livs nanosvamp? Julie Nitsche Kvalvik 46. Lett kreftbehandling med tung stråling Espen Rusten 48. BAKSIDEKRONIKKEN Intensjonenes uutholdelige letthet Christina Sunneklep Ingvild Aabye reiser for tiden i Latin-Amerika, og skal begynne på en master i biologi til høsten. Hun vet ikke om hun helst vil bli evolusjonsbiolog eller få en relevant jobb. Anahita Ambrosio studerer statsvitenskap og menneskerettigheter ved Høgskolen i Buskerud, og skriver for Arguments kulturredaksjon. Erlend Tårnesvik Dreiås er utdannet dramaturg og har master i estetikk og teatervitenskap fra UiO. Han jobber i forlag og er avtroppende temaredaktør. Peter van de Groep har bachelor i germansk språk og litteratur ved Windesheim University of Applied Sciences i Nederland og master i filosofi og etikk ved Vrije Universiteit Brussel i Belgia. Han har over gjennomsnittleg stor interesse for språkhistorie og språkleg evolusjon. Ingvill M. D. Hekne studerer til å bli psykolog ved UiO, og kom nylig hjem fra utveksling i Sør-Afrika. Audun Stokke Hole er DJ og redaktør for bladet Folkemusikk. Julie Nitsche Kvalvik studerer på masterprogrammet materialer, energi og nanoteknologi ved Universitetet i Oslo og er naturvitenskapsredaktør i Argument. Carl Løvstad lektorstudent med fagene historie og nordisk. Fryder seg over filmer og historiske detaljer, som at det å pusse tennene ble ansett for å være en (positiv) revolusjonær handling i sovjetisk propaganda. Aatisha Majahan is pursuing a PhD in geology at the University of Oslo. Nina Chung Mathiesen er masterstudent i kognitiv nevrovitenskap ved Universitet i Oslo. Andrea Myrslo er en samfunnsengasjert student med særlig interesse for kjønn og likestilling. Andreas Noer kommer fra Hofoss på Finnskogen og tar for tida en sivilingeniørgrad i romfartsteknikk ved Universitetet i Florida. Osamah Rajpoot har en mastergrad i Religion og samfunn fra Det teologiske fakultet. Han er en aktiv samfunnsdebattant og har skrevet en rekke innlegg i ulike aviser. For tiden jobber han som førstekonsulent ved Universitetet i Oslo. Hilde Berteig Rustan er kunsthistoriker med litt for mye kjønnsteori og konservering på si. Espen Rusten er stipendiat på fysisk institutt ved Universitetet i Oslo og skriver om avansert bildebehandling for strålebehandling. Birgitte Sandve er musikkforsker med doktorgrad fra Institutt for musikkvitenskap, UiO. Stipendiat på forskingsprosjektet «Populærmusikk og kjønn i en transkulturell kontekst» (2011-2014). Forsker på identitetspolitikk og spørsmål om tilhørighet i norsk rap. Raoul Suvi skriver masteroppgave om Henrik Ibsens dramaturgi ved Universitetet i Oslo, og har studert film og manusanalyse i Los Angeles. Tonje Knutsen Sørdalen ser doktorgradsstudent i marinbiologi ved Universitetet i Agder (UiA) og Center for Coastal Research (CCR), og har tatt på seg mandatet å tale hummerens sak inntil de taler for seg selv. Carline Tromp har en mastergrad i norrøn filologi og jobber i Klassekampens debattredaksjon. Ståle Wig er PhD-student ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han er tidligere redaktør i Argument. 2 3
SAMFUNN 15 land og en tommeltott Fra Beijing til Finnskogen på haik. 15 land og en tommeltott - Andreas Noer om haiking og mennesker fra Finnskogen til Beijing s. 5 Kampen om historien - Carl Løvstad om den evige drakampen mellom filmen og historikerne s. 8 Kapitalisme eller døden - Ståle Wig om det nye politiske landskapet i Cuba s. 10 Den vettskremte eliten - Ingvill Maria Daatland Hekne om frykten og livet i Sør-Afrika s. 12 REISEBREV Av Andreas Noer Fra en fjelltopp ser jeg ned på Wulukeqiatixiang, Kinas vestligste landsby, med en følelse av skrekkblanda fryd i magen. Tolv dagers haik fra Beijing har tatt meg inn i de innerste deler av Xinjiang-provinsens endeløse ørkenlandsskap før de veldige fjellene på den kirgisiske sida av grensa venter - mitt neste steg på en eventyrlig reise som etter 49 dager brakte meg helt hjem til Finnskogen. Sprakende uigurmusikk Jeg kom til den lille landsbyen i ettermiddag etter en dags haiking fra Kashgar, den myteomspunnede silkeveibyen hvis oase var et obligatorisk stopp for de langtfarende karavanene på vei gjennom Kinas uendelige ørkener. Dagens etappe starta på bomstasjonen uttafor nevnte bysentrum, hvor svært hjelpsomme politikonstabler ordnet skyss med en liten lastebil i travel trafikk mellom distriktets utallige kolonialhandler. Det var en trivelig tur, og praten gikk lett mens kasettspilleren snurret sprakende uigurmusikk, som jeg forøvrig har fått mer og mer sansen for. Vel framme i Wulukeqiatixiang bestilte jeg meg nudler på en av de få gaterestaurantene. I løpet av måltidet ble hele arbeidsskokken med tilhørende familie introdusert, og det var i det hele tatt svært hyggelig. Et par av karene hadde jobbet i Urumuqi, Xinjiang-provinsens hovedstad, og snakket derav litt mandarin. Sammen finpusset vi uigursken min, og jeg gjorde den oppdagelse at uigurkinesernes språk er tilnærmet det samme som hva snakkes i Kirgisistan. Verden er et utrygt sted og livet en dødelig affære. Det gjelder å leve lykkelig likevel. Da jeg endelig måtte ta farvel, ble ethvert forsøkt på å betale for maten kontant avvist. Wulukeqiatixiang er en av de få flekkene i Vest-Xinjiang velsignet med noen form for vegitasjon, noe som gjør det mulig å holde sauer i et ellers lite innbydende ørkenlandskap, omringet av røde, golde fjell på alle kanter. Jeg bestemte meg for å tilbringe min siste natt før Kirgisistan på det fjellet som lå nærmest byen. Etter å ha gått til innkjøp av tre bananer, et stykk karakteristisk tohaxbrød, en lommelykt og ei ny lue, hele tiden ble jeg fulgt av en svær skokk nysgjerrige skoleunger, tok jeg beina fatt og la av sted ut av byen. Da jeg nådde toppen etter et par timers gange var det alt blitt mørkt, men måneskinnet 5
begge deler. Folk delte det de hadde, og de jeg møtte gjorde sitt beste for å vise meg landet sitt og forhindre at jeg dro tomhendt videre. Jeg kom hjem til Finnskogen rik både på minner og souvenirer. Turen bød på betydelig mer enn bare passasjersetesightseeing. Jeg har sett Gobi-ørkenens vestligste rester av Den kinesiske mur, jeg har besøkt de eldgamle Magaogrottene i Dunhuang, og jeg har spist 串 儿 -kebab blant uyghuerne i de kinesiske silkeveibyene. Jeg har vandret fjellene i Kirgisistan, sovet under stjernehimmelen blant kamelene i de kasakhstanske ørkener, og gjyngende mellom oljerigger i Det kaspiske hav har jeg sett sola gå ned over Bakus skyline. Jeg har vandret i Tbilisis ærverdige gamleby, slikket sol på Georgias vestkyst, brukt en langhelg tuslende blant moskéene i Istanbul, og jeg så de enorme ødeleggelsene etter oversvømmelsene på Balkan. lyste opp de små, hvite teltene til de nomadiske kirgiskineserne videre innover i den kuperte ørkenen. Etter et bedre måltid krøp jeg ned i soveposen, og mens fjerne sauebrek fra omliggende åser dysset meg sakte i søvn, rullet gode minner fra et utrolig år i Kina bak og forbi tunge, lykkelige øyelokk. En eventyrlig tur hjem Etter to år med mandarinundervisning på videregående foreslo ei kinesisk klassevenninne av meg å søke jobb som engelsklærer på hennes tidligere skole. Som sagt så gjort: i ett år underviste jeg for kost og losji for barn av migrantarbeidere sør i Beijing. Da tida kom for å vende nesa hjemover bestemte jeg meg for å prøve haikelykken. Den planlagte haikeruta, som starta med klart definerte dagsetapper gjennom de kinesiske naboprovinsene for så å renne ut i sanda et sted i de vestlige deler av den kasakhstanske ørkenen, ble imidlertid møtt med skepsis blant kjente. Mange mente det er farlig å haike, men jeg følte jeg hadde lite å frykte. I løpet av hva jeg trur må ha blitt vel 500 haik, har jeg aldri opplevd noe verre enn at samtalen har gått i stå. Noen påpeker at en ikke Om du oppfører seg, har et åpent sinn og smiler pent, så ordner det meste seg. ANDREAS HAIKETUR Haik: 164 personer Land: 15* Dager: 49 Kilometer: 16.160 Sørligste breddegrad: 34 nord, Xi An Høyeste punkt: 4200 m.o.h., Kirgisistan Antall overnatting betalt for: fire netter *Kina, Kirgisistan, Kasahkstan, Azerbaijan, Georgia, Tyrkia, Bulgaria, Serbia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia, Tyskland, Danmark, Sverige, Norge. aner hva slags person en setter seg i passasjersetet til, men du veit heller ikke om flypiloten er suicidal eller bussjåføren bakfull når du tar din respektive plass i Boeings 787 Dreamliner eller på nattekspressen gjennom Gudbrandsdalen. Verden er et utrygt sted og livet en dødelig affære. Det gjelder å leve lykkelig likevel. Turen hjemover fra østen var imidlertid ikke helt uten farer. Jeg ble aldri robba eller hva verre måtte være, men i Gobi-ørkenen sto jeg fast et døgn i sandstorm, og i Kaukasus var trafikken så ille at jeg haika mesteparten av tida med lastebiler (størst momentum i tilfelle kollisjon). I nattemørket over fjellet til Vest-Kina ble jeg overraska av en snøstorm, og i Urumqi, hovedstaden i den sterkt undertrykte uigurbefolkede Xinjiang-provinsen, ble togstasjonen angrepet med kniver og bomber vel ti minutter etter at jeg hadde dratt derfra. Det er likevel ikke nesten-ulykkene som sitter sterkest i mente. Jeg reiste gjennom femten flotte land, jeg har møtt utrolige mennesker, hørt skjellsettende historier, og jeg har lært svært mye. Sterkest inntrykk gjorde den overveldende gjestfriheten jeg møtte overalt. Bortsett fra et par netter på vertshus i Kirgisistan, betalte jeg ikke for losji én eneste gang. Det være seg Serbia, Kina eller Azerbaijan, hvorhen jeg kom ble jeg invitert hjem til folk, enten på middag eller for å hvile for natta, og som oftest En gryende haikeinteresse Jeg begynte i det små å haike på ungdomsskulen, mest fordi transportmuligheter for en 13-åring på Hedmarks utkant er heller sparsomme. Snart haika jeg til det meste som skjedde utafor mi lille bygd, det være seg fotball, skule eller ungdomspolitikk. Jeg husker spesielt en tur hjem fra reguleringstannlege på Elverum, hvor jeg på Skogbygda ble plukket opp av en turbuss full av sanitetskjerringer på vei sørover. Det var stor stemning og innlagt lunsjstopp med snitter og kaffe på Flisa. I begynnelsen var jeg langt fra trygg på mine velvillige sjåfører og jeg husker godt at jeg de første turene hadde morshans nummer tasta klart på mobilen, alltid en hånd på dørhåndtaket og navnet på en klassekamerat i hodet om noen spurte meg hva jeg het. Jeg innså etterhvert at dette var heller unødvendige sikkerhetstiltak, og i det hele tatt fant jeg fort ut at haiking ikke bare hadde transportmessige fordeler, men også var en svært trivelig affære. Jeg kom i snakk med de underligste mennesker, og samtalene fløy. Fortsatt blir jeg like forbløffet over hvor mange merkverdige sjeler som holder til i mitt lille distrikt. Epilog Språkproblemer? Selvsagt - men med et lærevillig språkøre og kreativt tegnespråk går det meste. På 49 dager haika jeg meg gjennom opplevelser som kommer til å sitte i meg livet ut. Av alle lærdommer turen ga meg vil jeg dele følgende: om du oppfører seg, har et åpent sinn og smiler pent, så ordner det meste seg. Verden er et langt bedre sted enn hva ryktet vil ha det til. I løpet av hva jeg trur ma ha blitt vel 500 haik, har jeg aldri opplevd noe verre enn at samtalen har ga tt i sta 6 7
Fotomanipulasjon. Kampen om historien Historiske dramaserier og filmer skaper fornyet interesse for vår spennende fortid, men møter skepsis blant de lærde. HISTORIE Av Carl Løvstad Hadde vi diskutert Vemork-aksjonen nå om ikke NRKs serie «Kampen om tungtvannet» hadde blitt sendt? Historiske filmer og serier aktualiserer historiske hendelser og utfordrer vår nasjonale selvforståelse. Følelsesladde debatter følger nesten ethvert forsøk på å formidle historie på en TV-skjerm. Reaksjonene viser at historie stadig er et konservativt fag. Identitetsspørsmål Historiefortellinger er en helt nødvendig del av enhver kultur, enten de overleveres muntlig eller skriftlig. Siden filmens spede begynnelse i 1880-årene har mediet fortalt historier gjennom 24 bilder i sekundet. Bildene formidler ansiktsuttrykk, stemninger, følelser og mening på en umiddelbar og kraftfull måte. Historie er med på å skape identitet, og gir oss en plass i verden. Det er da heller ikke spesielt rart at mange er uenige i hvordan historiene blir fortalt på det store lerretet, og hvilke elementer som vektlegges. Det er tids debatt om tungtvannheltenes framstilling på En historisk film blir først skadelig om den får monopol på fortellingen om en historisk hendelse. tv-skjermen et eksempel på. De siste årene har vist en rekke lignende eksempler, fra Max Manus (2008) til Kon-Tiki (2011). Filmene, og de etter hvert så obligatoriske debattene i kjølvannet av produksjonene, deler flere likhetstrekk. Våre helter Tungtvannsaksjonen er en heltehistorie, og dramaserien om aksjonen føyer seg i rekken av filmer med lignende plott. De unge og staute nordmennene utfører dristige aksjoner som lykkes mot alle odds. Heltene i «Kam- pen om tungtvannet» lyktes i å sprenge en del av Hydros ammoniakk-anlegg ved Rjukan, hvor tungtvannet ble produsert som biprodukt. Den har spilt en nødvendig rolle av en norsk etterkrigsidentitet som hovedsakelig forteller at den typiske norske reaksjonen var motstand mot nazismen, om enn i mange former. I etterkant av NRKs siste storsatsing har mange ulike debatter vært oppe i mediene. Størsteparten av debattene har hatt et fokus på i hvilken grad serien følger fakta, eller på linje med den akademiske konsensus. Det går sport i å påvise manglende sammenheng mellom de sikre fakta som finnes i historisk litteratur og det som vises i filmproduksjonene. Knirkende konservativt? En historisk dramaserie er ikke en akademisk bok. Debatten sporer av i det man angriper filmmediet på akademias premisser, i stedet for å fokusere på den visuelle fremstillingens store styrke. Å gjøre historien levende gjennom kameraets bilder og effektiv dramaturgi. Dette er den store styrken samtidig som det er dens akilleshæl. En historisk dramaserie må nødvendigvis forenkle tidsaspekt og detaljerte beskrivelser av kompliserte forhold. Det «Kampen om tungtvannet» taper på i kompleksitet, vinner den igjen ved å fange spenningen og intensiteten i virkeligheten. Et verdensbilde er alltid representert i hvilke hendelser som blir beskrevet. Historie kan faktisk ikke formidles fullstendig nøytralt. Forskerne ut av dvale «Kampen om Tungtvannet» har gitt de fremste historikerne mulighet til å gjøre opp status om hvor langt de har kommet i sin forskning på emnet. Filmene og debattene aktualiserer historien. Forskere blir gjerne kritisert for kun å forske for egen del eller for et snevert faghistorisk miljø. Men når en ny historisk dramaserie blir vist, kommer forskere, filmskapere og folk flest sammen for å diskutere snevre historiske temaer. En slik dialogsituasjon må ikke undervurderes i samfunnet vårt, og hvilke muligheter debattene gir til å drøfte historiske hendelser. Det er kjempepositivt at historikere bidrar med ny kunnskap på området, og særlig hvis kunnskapen brukes som et tillegg til den nye historiske serien, heller enn som grunnlag for slakt. Manipulasjonsfare Debattredaktør i Aftenposten Harald Stanghelle kritiserte i en kommentar i januar «The Imitation Game» for dens behandling av fortiden. Dette er den norske regissøren Morten Tyldums nyeste og Oscar-vinnende film. Spesielt kritikkverdig var det å bruke historiske aktører på en tilfeldig måte, en måte som passer filmens spenningskurve heller enn sannhetens oppdrag. Her har Stanghelle et viktig poeng. Det er klart det er fristende for regissører å fjerne visse dødpunkter gjennom å legge til en ekstra skurk, eller kutte ned i «begivenhetsløse» dager. Å derimot manipulere historien kun for å øke spenningsgraden i en film, som det blant annet ble gjort i Kon-Tikis klimaksskapende haiscene, er en lettsindig behandling av historien. Kanskje er det hele et resultat av latskap fra manusforfatternes side? De fleste KAMPEN OM TUNGTVANNET Populær dramaserie av NRK. 1,2 millioner så første episode. Er blitt g jenstand for debatt om historisk korrekthet, og anklaget for å forfalske hendelser. Noe av kritikken har rettet seg mot at serien fremstiller de norske sabotasjeaksjonene som noe annet enn en «føre-var»-aksjoner. Tungtvannsaksjonen ved Rjukan regnes som en av norsk krigshistories beste historier, og ble dramatisert som film allerede i 1948. Hollywood kastet seg over historien med Kirk Douglas-filmen «Heroes of Telemark» fra 1965. Filmen preges av et særdeles avslappet forhold til historiske fakta. med en interesse for historie vet at spenningen ligger der i de historiske detaljene, om man bare leser de nøye nok. Historisk ansvar Ikke alle historiske filmer eller serier er god historieformidling. Det finnes selvfølgelig en grense et sted, og den går gjerne der estetikken overkjører etikken. Det er feil å tillegge historiske aktører andre holdninger enn det vi kan finne belegg for, men som kun tjener handlingen i filmen. Et scenario hvor en historisk film er skadelig, er det samfunn hvor en films innhold forblir uimotsagt. Dette er den reelle situasjonen i flere diktaturer, men er utenkelig i den norske mediekulturen. En historisk film blir først virkelig skadelig om den får monopol på fortellingen om en historisk Det «Kampen om tungtvannet» taper på i kompleksitet, vinner den igjen ved å fange spenningen og intensiteten i virkeligheten. hendelse. Dette betyr ikke at den vestlige regissøren er uten historisk ansvar, hvor hver regissør må svare på spørsmålet: Hvorfor ønsker vi å fortelle historie? Forhåpentligvis er ikke svaret her kun penger. Vi trenger både den gode og undersøkende historieboka, og den visuelle oppsummeringen som tør å forestille seg hvordan verden en gang så ut. Vi må se på de to ytringsformene som en gjensidig berikelse av fortidsminnet. Den når ut til millioner av mennesker som verken har tid eller lyst til å lese vanskelige akademiske tekster, og som i vår visuelle kultur kan glede seg over den levende historien som ruller over skjermen. 8 9
Foto: Darlene Hildebrandt Kapitalisme eller døden Rom, sukker og penger skal nå flyte mellom Cuba og USA. En kasse sigarer til den som spår hvordan det vil smake. REPORTASJE Av Ståle Wig Jose så på oss som om vi hadde kalt moren hans en hore. - De eso no se habla - sånt snakker man ikke om, sa han og rakte pekefingeren advarende opp under cowboyhatten. Vi hadde gått noen minutter på landeveien langs de frodige sukkerplantasjene utenfor Trinidad. Jose fortalte at han tok turister ut hit, hvor mer enn 10.000 afrikanske slaver tidlig på 1800-tallet dyrket sukker til Europa. Jose får syv kroner for en guidet dagstur. Prisen turistene betaler er 50 ganger så høy. En tur i salen kan koste 450 kroner. Mellomlegget går til folk høyere opp i turistbyrået. - Hva er det for slags sosialisme? spurte jeg, uten å vite at jeg dermed trådte over den usynlige grensen for hva som er lov å si i Cuba. Fra revolusjon til reform Det kan det virke som om alt er i ferd med å endre seg på denne langstrakte karibiske øya. 54 år etter at USAs president Eisenhower brøt de diplomatiske båndene til Cuba, blir forholdet mellom landene nå normalisert. Amerikanske turister og dollar vender tilbake. President Obama vil fjerne Cuba fra USAs terrorliste og tillate amerikanske investeringer på øya. Samtidig har president Raul Castro satt i gang store økonomiske reformer. For femten år siden var «privat sektor» nærmest et offentlig skjellsord. Nå forsøker staten å flytte en halv million offentlig ansatte over i småbutikker, restauranter og overnattingssteder, der de skal tjene sine egne penger. Slutten på fiendskapet med USA og de interne reformene er starten på noe nytt. Det store spørsmålet er hva. Kapitalistisk bølge Gatelangs i Havanna har et svar begynt å ta form. Pensjonister selger kaffe og hjemmelaget sjokolade ut av stuevinduer. Unge menn reparerer mobiltelefoner, lightere og alt annet man kan trenge. Gamle leiligheter blir omgjort til kinoer, hårsalonger og treningssentre. For noen år siden var slike private foretak forbudt. Nå er de det fremste symbolet på Det Nye Cuba og markedsøkonomien som siver inn mellom sprekkene. De som har råd til det, kjører egne biler. Ikke skranglekassene vi forbinder med postkort-cuba, men blankpolerte europeiske merker som Audi og Volkswagen. På grunn av USAs blokade er øya, sammen med Nord-Korea, det siste stedet i verden I et supermarked i hovedstaten finnes det allerede et skap, bortgjemt og uten vinduer, der det står iskald kapitalisme Coca Cola - på flaske. CUBA I ENDRING USA og Cuba normaliserer nå det diplomatiske forholdet. Trolig vil eksil-cubanere i USA snart kunne investere i privatsektoren på øya. Det blir lettere for turister fra USA å reise til Cuba. Det blir lov å importere cubanske sigarer og rom til USA. Samtidig kan Cuba importere amerikansk kommunikasjonsteknologi. Det vil g jøre internett bredere tilg jengelig. USAs handelsblokade fortsetter, fordi Obama mangler flertall Kongressen. Amerikanske selskaper kan ennå ikke investere direkte på øya. Samtidig er store reformer underveis i Cuba Mobiltelefonen er i ferd med å bli allemannseie. Internett har blitt lovlig, og er snart bredt tilg jengelig. Uavhengige journalister og bloggere rapporterer fra øya. Cubanere kan enklere reise ut og inn av landet, omtrent som folk fra andre land. Cubanere kan kjøpe og selge hus og biler. 70 prosent av jordbruket i Cuba blir drevet av private bønder. hvor det ikke skal være er mulig å få tak i en Coca Cola. Men også denne muren vil falle. I et supermarked i hovedstaden finnes det allerede et skap, bortgjemt og uten vinduer, der det står iskald kapitalisme på flaske. Ny strategi Kan de økonomiske endringene også føre til politiske forandringer? Da Obama lanserte sin nye Cuba-politikk, kom han med en innrømmelse: «Isolasjonen har ikke fungert». Den økonomiske blokaden skulle tvinge Castro-brødrene fra makten. Nå håper motstanderne av regimet at investeringer og forsiktig samarbeid vil gjøre nytten. Kanskje vil en befolkning med tilgang til internett og private arbeidsplasser selv opponere. Clooney på Cuba «Roberto» er 25 år og som mange unge cubanere. Han snakker flytende engelsk, er utdannet på universitetet, men har ingen relevant jobb å gå til. Fem dager i uka serverer han mojito til turister i Trinidad. Det gamle slagordet som er malt på bygninger i byen «SOSIALISME ELLER DØDEN!» virker utdatert. Roberto tviler på at det er noen stor politisk forandring i vente. - Tenk, for noen måneder siden bestemte partiet at vi endelig var modne for å få tilgang til e-post! I min levetid vil det sikkert komme noen slike framskritt. Men ingen ekte frihet. Kjæresten hans, Julia, forteller at de pleier å se serier på statlig TV om kvelden. Favoritten er Akutten med George Clooney. Ved å tillate e-post og amerikansk underholdning forsøker partiet å møte behovene til en ny generasjon. Men ifølge Julia fungerer det dårlig. Desto flere impulser unge cubanere får utenfra, jo mer misfornøyde blir de. - De viser oss virkeligheten, bare for så å nekte oss tilgang til den. Risikerer mye Roberto tilhører den delen av befolkningen som ikke har noe minne av revolusjonen i 1959. Samtidig er han ikke helt som andre på sin alder. En kveld etter at bargjestene har gått hjem, holder 25-åringen fram mobiltelefonen med forventning i blikket. Bakgrunnsbildet er en rød, hvit og blå logo med bokstavene «CID»: Det ulovlige opposisjonspartiet Cuba Independiente y Democrática, som har som sitt uttalte mål å innføre et flerpartisystem på øya. - Jeg er medlem, forteller Roberto. På dagtid selger han postkort med bilde av Che Guevara. Om kvelden går han på hemmelige møter, utveksler informasjon og skriver på bloggen til partiet. - Jeg er så lei av det trynet, sier Roberto og peker på et av postkortene med Cubas ikon. - En gang var Che og partiet en radikal kraft. Nå representerer de det motsatte. Handlingslammet opposisjon Den politiske opposisjonen i Cuba er en liten, plaget minoritet. I Trinidad en by på 75.000 anslår Roberto at partiet hans har maks 100 medlemmer. De færreste er aktive. I årevis har dissidenter blitt stemplet som fiender av revolusjonen. De får ikke lenger politiske dommer mot seg, men kan bli trakassert og forskjellsbehandlet. En europeisk diplomat i Havanna anslår at hver tiende person man ser på gata i hovedstaten er på lønningslisten til innenriksdepartementet. - Cuba har blitt et angiversamfunn, forteller kilden. Opposisjonelle risikerer å miste jobben eller studieplassen. Nettopp derfor ventet Roberto med å melde seg inn i partiet til han var ferdig på universitetet. Nå, et år Jeg er så lei av det trynet, sier Roberto og peker på et av postkortene av Che. senere, vurderer han å melde seg ut. - Det skjer jo ingenting der, sier Roberto. Ikke bare er det risikabelt å være opposisjonell i Cuba. Det kan også være kjedelig. På møtene klager de over regjeringen. Men å arrangere et opprop eller offentlig markering er utenkelig. Opposisjonen tar ikke akkurat nattesøvnen fra president Raul Castro. Det er det noe annet som gjør. Historisk ironi Da Sovjetunionen kollapset i 1991, forsvant mye av grunnlaget for Cubas økonomi. Siden har landet vært i en dyp økonomisk krise. Det er ingen akutt fattigdom, slik som i naboland som Haiti eller El Salvador. Samtidig er det få som overlever på de statlige lønningene på rundt 150 kroner i måneden. I Cuba kjører kirurgene drosje for å få endene til å møtes. Offentlige sykehus og skoler forfaller. Det rause velferdssystemet som revolusjonen skapte står i fare for å forvitre. Dermed er Castro-brødrene blitt offer for historiens ironi. De må lykkes med kapitalismen for å berge sosialismen. Eller mer presist: De må øke produktiviteten, eksporten og varehandelen for å få nok inntekter til å beholde velferdsstaten. Og i andre rekke: Makten. En splittet befolkning Ingen vet helt hva cubanere flest synes om styresmaktene. Den siste undersøkelsen fra Gallup er åtte år gammel, og spurte bare folk i storbyene. Rundt halvparten svarte at de «godkjenner» regjeringen. 39 prosent godkjente den den ikke, mens 13 prosent ikke ville svare på spørsmålet. Blant cubanere er det vanlig å klage over el sistema. I bodene der menn og kvinner står i kø for å hente sine rasjoner med bønner og egg, går diskusjonen fritt. Hvorfor skal Cuba, med all sin arbeidskraft og frodige jord, importere nesten all maten? Og hvorfor er det bare politikerne, med all deres prat om rettferdighet, som tjener penger og har råd til internett? Men noen ting er det fortsatt uhørt å ta opp. For eksempel at Castro-brødrene har hatt makten for lenge. Bare det å antyde at det er noe merkelig ved den cubanske sosialismen, kan få selv en underbetalt turistguide til å strekke en pekefinger opp under cowboy-hatten. De eso no se habla. Sånt snakker man ikke om. Ikke ennå. 10 11