1 Ta sjansen på å komme nær PREKEN ved semesteråpningsgudstjeneste i Studentmenigheten i Slottskapellet 17. august 2014 Sturla J. Stålsett PREKENTEKST: Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Lukas 5, 27-32 Kjære studenter, og alle andre som er her i Slottskapellet, ved inn inngangen til et nytt semester! Ta sjansen på fellesskap! Ta sjansen på å komme nær. Våg å berøre, og la deg berøre. Det er det jeg vil snakke om. Hvorfor det? Det høres vel enkelt ut? Er det noen kunst? La meg ta sats i to bilderekker. Den ene av letteste slag. Den andre noe av det tyngste jeg har sett. Den lette, er en tegneserie. Ole Brumm, til og med. Nasse Nøff sier til sin gode venn Ole Brumm:
2 Nå vet jeg hva slags fyr jeg er! Jeg er en sånn som trenger at andre liker meg! Liker du meg, Brumm? Brumm: Ja, jeg liker deg, Nasse. Nasse: Hvor mye liker du meg da? Brumm: Ja, hvor mye trenger du da? Den tunge er bildeserien i gårsdagens Aftenposten. Bildene av Maria Finda Kamono 33 år gammel, fra Guinea. Tatt de siste to døgnene av hennes altfor korte liv. Vi følger henne fra den enkle jordhytta som er hennes hjem i landsbyen Gueckedou, via syketransport i provisorisk stasjonsvogn til sykehus, og derfra til graven. Ebolaepidemiens til nå mest synlige ansikt. Henne tragedie gjør sterkt inntrykk. Like sterkt inntrykk gir helsearbeidernes beskyttelsesdrakter. Og meldingen om at bare siden 24. mai har over 30 sykepleiere i Sierra Leone satt livet inn for å bekjempe denne pesten. De er vår tids engler. Ingen har større grunn til berøringsangst enn de som kan og vil hjelpe ebolasmittede personer. Ingenting er viktigere for pasientene og for oss alle, nært og fjernt, enn at noen våger nærme seg dem. Evangelieteksten handler ikke om slik kroppslig, dødelig smitte. Det er det mange andre tekster i det nye testamentet som gjør. Men den teksten vi nettopp har lest, handler om sosial smitte. Den handler om å våge fellesskap med folk som man i andres øyne gjør best i å holde seg unna. Holde seg for god for. Den handler om med åpne øyne å velge seg dårlig selskap. Det er her Ole Brumm-stripen i all sin enkelhet setter fingeren på det sentrale. Vi er sånne som Nasse Nøff alle sammen. Vi hungrer etter å bli likt. Etter bekreftelse. De andres blikk betyr så uendelig mye for oss. De andres velvilje. Vi trenger det. Nesten ubegrenset. Vi er så opptatt av de andres oppfatning av oss. Og ett av de sentrale kriteriene vi regner med at de andre vurderer oss ut fra, er hvem vi er sammen med.
3 Hvem holder du deg til? Hvem menger du deg med? Hvem spiser og drikker du sammen med? I den kulturen Jesus levde, var bordfellesskapet en sterk sosial markering. Å spise med noen, ja, å feste med dem, var et tydelig uttrykk for aksept. For anerkjennelse. Jesus visste det. Men likevel spiste han med folk som ble dårlig ansett sånne som tolleren Levi. Og lot seg berøre, som vi husker fra andre fortellinger, av kvinner med frynsete rykte. Tolleren Levi samarbeidet med okkupasjonsmakten. Politisk tvilsom. Personlig upålitelig. I tillegg hadde han gjennom jobben sin mye kontakt med «de urene». Jesus oppsøkte fellesskapet med ham. Ville ha ham med på laget: Følg meg! Levi lot seg invitere. Forlot alt, står det. Men før han la på vei med Jesus, var det Levi sin tur til å invitere. Et stort party. I ekte møter er det gjensidighet. Den som vil være vert, må også kunne være gjest. Har dere forresten tenkt over hvor mange tekster I Bibelen som handler om fester? Om gjestebud? Om den smittende gleden rundt bordet dekket med god mat og drikke? Kristne skulle være eksperter i å feste. Det er vel ikke akkurat slik vi framstår. Teksten understreker at det var mange der på festen til Levi. Og at de var feil folk, nesten alle sammen. Men Jesus og disiplene lot seg invitere. Og de både spiste og drakk, forstår vi. Dette var provoserende. Fariseerne murret mot dem. Er det ikke noen som murrer i kirkelandskapet i dag? Som mener fellesskapet er blitt for åpent? At feil folk blir sluppet inn eller står ved døren og banker? La dem murre. For ingenting er verre enn en kirke som lar seg smitte av berøringsangst. Som ikke våger fellesskapet med «feil» folk. Som ikke er nettopp dette fellesskapet. Ingenting er mer sørgelig enn en kirke som i stedet gjerrig og selvbeskyttende nekter å la seg invitere til fest og glede sammen med folk som kan gi oss skitt på henda, dårligere C.V., eller et tvilsomt rykte.
4 Like ille som en kirke med berøringsangst, er en teologi med berøringsangst. De to holder forresten gjerne følge. Ingenting er mer stusselig enn en teologi som helst vil gjemme seg for denne verdens ubehagelige utydelighet og vanskelige spørsmål. Som vil heve seg over dette livets ufrakommelige fortolkningsstrev og alltid uavsluttede jakt på sannheten. Enten ved institusjonelle ordninger, eller ved å hevde karismatiske, fromme eller mystiske særinnsikter. En av teologiens største fristelser, er etter min mening fristelsen til å gjemme seg, rydde seg et eget fredet hjørne, en uangripelig posisjon der resonnementene går i sirkel mellom det som er sant fordi Gud har sagt det, og at Gud har sagt det fordi det er sant. Og der ingen egentlig spør, kan spørre, får spørre: Men hvordan du kan vite det? Bibelen lar seg ikke lese slik, i slike lukkede, rene sirkler. Ikke på alvor. Ikke med åpne øyne. Bibelen er som livet ellers: Mangfoldig og mangetydig. Like fullt tror vi den er vår kilde til sannhet om dette livet. Til sannhet om Gud. Til sannhet om oss selv. Men den er en åpen kilde. Åpen for enhver. En kilde som stadig gir noe nytt fra seg. Og som stadig gir noe nytt til nye mennesker, i nye situasjoner. Men da må den være der, midt i livet, der erfaringer former forståelsen. Og ulike forståelser må brytes mot hverandre i respektfull og etterrettelig samtale og undersøkelse. Det er derfor vi studerer, kjære studentmenighet! Når teologien ikke lenger våger fellesskapet med «feil folk», med dem som protesterer, tviler, stiller ekle spørsmål, da bidrar teologien til å dekke til kilden, ikke åpne den. «Det er de syke som trenger lege, ikke de friske,» sier Jesus. Hva mener han egentlig? Mener han at de i egne øyne rettroende fariseerne virkelig var friske? At de ikke trengte det Jesus hadde å komme med Guds ubetingede invitasjon til fellesskap; Guds anerkjennelse som går utover enhver prestasjon og enhver forstand? At de var rettferdige i seg sjøl? Neppe. Men, mener han da at vi alle er syke og trenger lege, at vi alle er smittet av samme epidemi?
5 Tja. Her ser vi det. Tolkningen er ikke gitt. Her kommer selve kronargumentet i fortellingen, og vi blir usikre. Vi må lese med forstand og bruke vår dømmekraft. Og så må vi dele hva vi kommer fram til. Jeg tror at ja, på en måte er vi alle smittet av det samme vi har alle det samme grunnbehovet for det Jesus bringer. Vi er alle som Nasse Nøff. Vi vil alle bli likt. Og i vår jakt på å bli likt, «laika», er det nesten ikke grenser for hvor mye dumt, sårende, ødeleggende vi kan gjøre, eller gå med på. Vi trenger anerkjennelse. Gud vet det. Gud gir det. Når Jesus oppsøker Levi og alle oss andre, inviterer og lar seg invitere til fest, er det et konkret og kroppslig uttrykk for at vi er elsket bortenfor enhver prestasjon og forstand. Og samtidig: Nei. «Alle får det ikke på samme måten», som de gamle gjerne humoristisk sa. Vi er unike, forskjellige. Alle har sitt. Stort eller litt. Det du særlig trenger, er noe annet enn det jeg særlig trenger. Også det så Jesus. Det vet Gud. Jesus gjenoppretter fellesskapet, reiser oss opp, bringer oss frelse på mange måter. Han kommer oss nær, kommer helt inntil oss, og spør: Hva kan jeg gjøre for deg? Eller (som Brumm): - Ja, hvor mye trenger du, da? Gud våger fellesskapet. Gud setter i Jesus fra Nasaret livet inn for å nå helt inn til oss. Det provoserende fellesskapet med «feil folk» førte ham inn i den dødelige konflikten med de som begynte med å murre, men som senere brukte makt og vold. I helsearbeiderne som våger seg nær den smittede for kjærlighetens og menneskeverdets skyld, ser vi Guds ansikt i dag. Beskyttelsesklærne deres er våre dagers engledrakter. Så evangeliets ord til oss alle i dag, er disse: Ta sjansen på fellesskap! Ta sjansen på å komme nær. Våg å berøre, og la deg berøre. Av Guds kjærlighet, ved Guds kjærlighet, den smittsomme kjærligheten som er sterkere enn døden. Amen