Sistemann setter slutttitrer

Sistemann setter slutttitrer

a BOR Borghanmer, Gottfred LL\ To repriser: En uhyggelig weekend o TO REPRISER: En uhyggelig weekend og Sistemann setter sluttstrek

«Grøsseren» EN UHYGGELIG WEEKEND og Slekts-romanen SISTEMANN SETTER SLUTTSTREK ble første gang offentliggjort, hver for seg, henholdsvis 1 1961 og 1968. T nyltsendelsen, som her presenteres, er det ikke foretatt andre endringer enn rent typografiske. Til orientering bør kanskje nevnes at det ikke kan utelukkes at ideen til romanen er oppstått og fritt utviklet på grunnlag av kjennskap til et egenartet persongalleri, men lite er i så fall historisk korrekt, idet de fleste «medvirkende» har fått en helt ny og noe fremmed identitet. For alle tilfellers skyld er det kanskje riktig å fastslå at selv om «jeg»-formen er brukt, "nr innholdet i beretningen ikke noe som hekt med forfatteren og hans egen familie å gjøre. Når det imidlertid gjelder «grøsseren» kan riok forholdet vzere en smule annerledes. G. B. Copyright: Stavangerforlaget Kampensgt. 42-4024 Stavanger Telefon: 04-52 33 42 Allservice A/S Anno MCMLXXXVII ISBN 82 99 1207-4-8

E r å gå like lukt på saken: Det hadde hendt noe mystisk oppe i den fredelige Kveildalen. En tragisk ulykke som hadde skaket sinnene opp, og som alle avisene skrev spalte opp og spalte ned om. Et ungt nyforlovet par hadde gått utfor et høyt stup og var blitt drept momentant. Hvordan kunne slikt skje? Var det et sjalusidrama, der en tredje person hadde spilt hovedrollen? Eller hadde de to unge selv valgt å gå i døden sammen? Eller hadde paret rett og slett helt intetanende falt utfor en avsats da de hånd i hånd gikk der oppe i høyden og stirret forelsket på hverandre og derfor var lite oppmerksom på fjellets farer? Alle hypoteser ble inngående drøftet. Ingen visste naturligvis noe med sikkerhet, og politiet måtte bare la spørsmålet om en eventuell forbrytelse fare og godta den mest nærliggende antagelsen om ((hendelig uhell)). Min kamerat og jeg hadde interesse av å se litt nærmere på åstedet for tragedien, ikke for å «utforske» på egen hånd - hva hadde vel vi med det å gjøre? - men rett og slett av pur nysgjerrighet og for å kunne skryte av å ha vært oppe i det nå så berømte ulykkesfjellet.

EN UHYGGELIG WEEKEND Selv i en fredelig, avgjemt norsk fjelldal går det an å oppleve den mest nifse ~Hitchcock-grøsseren)) - under forutsetning av at ingrediensene og til en viss grad fantasien, er til stede, slik tilfellet var i Kveildalen en sommer for mange år tilbake. Hadde jeg oppnådd kontakt med nevnte berømte mester-detektiv mens han enda var i live, er det ikke utelukket at spenningslystne TV-tittere før eller senere ville hatt mulighet til å forlyste seg med en virkelig lekkerbisken på området. Men det utelukkes ikke at det før eller senere kan dukke opp en eller annen filmskaper som vil fristes til å produsere en spenningsmettet kortfilm, innspilt i norsk natur, der det hele utspant seg for lenge siden - - -

Ellers var det jo en frisk, fin tur dit opp, og vi kunne klare oss med en weekend. Lørdag middag tok vi båten til Karøsvik og syklet derfra nordover Kveildalen. - Det var sent på ettersommeren, og umiddelbart før vi var kommet frem til det ensomme stedet der tragedien var blitt utspilt for fjorten dager siden, tok det til å skumre såpass at vi snart burde se til å få reist teltet. Temmelig sultne var vi også. For ikke å risikere å få en sinna grunneier på nakken, fant vi det tilrådelig å spørre om lov til å slå leir på det stedet vi hadde utpekt oss nede ved elven. Nå var det så visst ikke mange gårdene der i nzerheten, og etter hvert som dalen ble smalere oppover, var det også slutt på dyrkningsfeltene. Fjellene sto steile på begge sider, men langs elven var det jo en del jordvoller og flater med vegetasjon. Like i veisvingen oppdaget vi et mindre våningshus og et stykke ifra en slags verkstedbygning eller sagbruk. Heldigvis sto det en mann oppe i bakken ved huset, like ved gjerdet. Jeg ropte til ham: - Tror De vi kan få slå opp et telt nede ved elvebredden? Han svarte noe, men avstanden var såpass stor at jeg ikke riktig oppfattet hva han mente. Derfor steg jeg oppover skråningen og kom like bort til mannen. Han var i førti-årsalderen, ubarbert og arbeidskledt. Det første han gjorde var å rekke frem neven sin til et kraf-

tig håndtrykk over gjerdet som skilte oss. Håndtrykket tok jeg som et godt varsel. Og ganske riktig, vi kunne mer enn gjerne få slå opp teltet, om det så var på den nyslåtte gressplenen like ved våningshuset. Jeg fremholdt at det kanskje ville vaere det fornuftigste å ha vårt midlertidge tilholdssted nede ved elven. Men der var det en annen som hadde eiendomsretten, og han bodde lenger nede i dalen. Min kamerat var nå kommet opp til oss, og vi tre ble stående en stund og prate sammen. Helt naturlig ble samtalen ført inn på den triste ulykken i fjellskråningen like i nærheten. Mannen svarte kort og greit på det vi spurte om, men han lot til å ville skifte emne så snart det ga seg en mulighet, og vi var jo slett ikke kommet for å skape noen misstemning, Det endte med at Kristoffer - så. het mannen - jumpet over gjerdet og fulgte oss ned til elven, der vi - uten å innhente grunneierens tillatelse - aktet å plassere teltet for natten. Nå var det ikke måte på hvor pratsom vår ledsager var blitt. Munnen sto ikke stille - og atskillig av det som ble sagt, virket noe underlig. Da han så ga seg til å fortelle at det var noe innvendig som «trykket», at det til dels var smått med nattesravnen, og at han hadde vaert på sykehus for nervene sine, sto det plutselig klart for oss at mannen var sinnsyk. Sikkert en fredelig type, men likevel... - Dere ser meg noe ville ut, hadde han sagt tidligere i samtalen. En slik uforskammet - og jeg tør si ube-

rettiget - bemerkning hadde forbauset oss, men jeg hadde gjort gode miner til slett spill og svart at hvis det var «antrekket» han siktet til, skyldtes det at vi var ute i den frie natur, for å klatre i fjell og ur og derfor ikke syntes det var praktisk å kle oss i kjole og hvitt. Vi aktet å samle sunnhet og styrke... - Styrke, repliserte Kristoffer, - hvordan står det til med den? Før jeg visste ord av det hadde han grepet omkring den høyre underarmen min og ville «bryte>). Jeg kvakk til, men prøvde straks å være med på notene. Måtte nok snart erkjenne at mine krefter ikke helt kunne måle seg med galningens. Under basketaket fikk jeg en ufrivillig kilevink over munnen, så det var på nære nippet at ikke halve tanngarden ble slått inn. Kristoffer bare lo og moret seg. Personlig kunne jeg uten vanskelighet styre min glede. Vi gikk tilbake til hovedveien for å hente syklene og bagasjen. Da kom jeg til å peke på verkstedbygningen. - Kanskje vi kunne få ligge på gulvet der inne? spurte jeg. - Den bygningen er innviet og helliget, svarte eieren alvorlig - ingen får slippe inn der uten min vilje. - Vel, det er altså forbudt å vzere der? - Når jeg gir lov er det ikke forbudt. Vaer så god, mine herrer. Vi gikk opp til «helligdommen», alle tre. Eieren åpnet døren, som for øvrig bare var forsynt med en haspe. Inne i lokalet var det forbausende ryddig. Maskiner av forskjellig slag sto plassert omkring på gulvet. Men en uhyggelig d0d hånd syntes å hvile over det hele. Sikkert lenge siden den virksomheten var i gang! - Hva mener du? spurte jeg min kamerat, - skal vi

ligge her inne, så slipper vi arbeidet med å reise teltet. Han nølte med å svare. Forståelig nok. Kristoffer tok av seg brillene og ga seg til å nidstirre på ham. Lenge. Den stirringen var nifs. - En bra kar, sa jeg for å bryte stillheten. - Bra og bra - men er han helliget? Vil han også ta livet mitt? - Å, langtifra, han er så fredelig, så... - Alle vil ta livet mitt. De vil kjøre meg ned med bilene, traktorene og hva de kan finne på som mordredskaper. - Det tviler jeg på. Vi vil i hvert fall ikke myrde Dem... - Dere vil ikke myrde meg. - Om jeg bare kunne få meg til å tro at det er sant... Da må jeg fjerne dynamitten... Galningen sluttet å stirre og satte brillene på plass foran øynene, - ellers kunne dere sprenges i luften utpå natten - og det ville dere neppe sette sarlig pris på - hi-hi. - Jeg tror vi får ligge i teltet likevel, sa jeg så rolig og bestemt jeg kunne. Min kamerat var mer enn enig. Selv om atmosf~ren på hele området var ladet av uhygge og umiddelbart oppmuntret oss til øyeblikkelig å komme videre til et annet sted, hadde mørket etter hvert gjort seg så sterkt gjeldende at vi anså det helt nødvendig å få slått opp teltet for natten bare et lite steinkast vekk fra den sinnsyke mannens våningshus og verksted. Konturene av fjellet der det forelskede pa-

ret nylig hadde satt livet til på en så mystisk måte, tegnet seg også godt av i bakgrunnen, så det hele virket alt annet enn oppmuntrende. Dertil kom at vi hadde mannen innen synsvidde. Han sto der og stirret med brillene i hånden. Leppene formet seg ti1 et skjevt smil. Et par ganger satte han i en underlig latter som holdt på å skremme livet av oss, der vi satt og søkte å få i oss noe mat. Så krøp vi da omsider inn i soveposene. Men det var nesten uråd å falle i søvn. Tenk hva som kunne skje hvis... Et stykke frempå natten - bekmørkt var det - hørte vi listende fottrinn utenfor teltet. Tydelig at det var et menneske. Spenningen var uutholdelig. - Er det en mann her? Vi følte oss betydelig lettet ved at det var en kvinnestemme som spurte. - Vi er to menn, svarte jeg. - Hva gjelder det? - Jeg leter etter sønnen min, var svaret. - Han er forsvunnet. Hvem «han» var, skjønte vi jo straks. Gjennom teltduken fikk vi en samtale med den engstelige moren. Hun bekreftet at sønnen var syk på sinnet. - Periodevis, la hun til, liksom unnskyldende. Han hadde vcert forholdsvis bra etterat han kom ut fra sykehuset, men nå var det begynt igjen. Tydelig å forstå at det var en sterk påkjenning for familien. Kvinnen ba om tilgivelse for uleiligheten og ønsket oss en god natt. Trakk seg så tilbake for å fortsette le-

tingen. Måtte hun bare finne ham, tenkte vi, og få ham i sikker forvaring i huset sitt! Det ville være for nifst å ha ham tassende rundt teltet vårt i mørket. Med nervene atskillig på høyspenn var det ikke lett å falle i søvn. Men så lenge lå vi og lyttet til det monotone elvesuset at vi dormet litt av. Det ble imidlertid en høyst ubehagelig søvn, - fantasien løp fullstendig Iøpsk...... Med ett så jeg teltduken bli spjerret, og i åpningen kom til syne en revolver. Jeg så tydelig fingeren på avtrekkeren og litt av armen. Galningens arm! Om jeg søkte å slå den vekk, sto jeg i fare for at han ville trekke av og la kulen gå like lukt inn i pannen min. Skrekkslagen dukket jeg hodet ned i soveposen og gjemte ansiktet. Plutselig forekom det meg at teltstangen knakk og plugger ble trukket opp - og da jeg kiket over kanten av soveposen, stirret jeg like inn i fjeset på den personen jeg i øyeblikket fryktet mer enn noe annet levende vesen, Brillene hans sto på plass over nesen, men smilet var - om mulig - enda skjevere og mer illevarslende. - Opp, mine herrer - jeg vil vise dere fjellet. Kristoffer sparket både min kamerat og meg i siden for å få oss til å stå opp. - Hendene på ryggen - jeg tar ingen chanse. Med et solid rep bandt han armene våre sammen. Knyttet mange knuter. Da det var besørget, kommanderte han oss begge til å marsjere. Selv gikk han like bak og drev oss frem som var vi et par hester i

spann. Kusken koste seg tydeligvis, rykket i «tammene» når vi skulle til høyre eller venstre. En gren tok han ellers og brukte som svøpe. Det ble en makaber klatring oppover uren. Vi skulle like til topps for å se avsatsen der de to forulykkede hadde stått... Svetten silte av oss alle, så anstrengende var turen. Men galningen lot oss ikke ta rast noe sted. Videre, videre drev han oss oppover. Inntil vi andpustne sto ved målet. Jeg har personlig alltid vaert redd for å gå i høyden, og da jeg så ned mot dalbunnen, gikk det kaldt nedover ryggen min. Vi ble ledet like ut på kanten. Galningen pirket bort i oss med revolverløpet, samtidig som han strammet i tauet. Vi var helt og holdent i hans vold. - Har dere snart sett lenge nok? spurte han plutselig. Det hadde vi, kunne jeg bedyre. Hvis han tillot det, ville vi mer enn gjerne vende om og gå nedover igjen. - Haster ikke, svarte Kristoffer. - Her er fin utsikt, ikke sant? Va3r så god, sitt ned! Vi ble tvunget til å plassere oss på ytterste kanten av fjellplatået, med føttene dinglende utfor. Det var den aller verste toriuren jeg for rniin del kunne bli utsatt for. Hver nerve i kroppen dirret. Lenge kunne ikke dette presset vare før vi brøt sammen på en eller annen måte. Noe måtte skje! Straks. Den sinnsyke plageån-

den mente det samme. Hans sadistiske lidenskap hadde nådd klimaks. Fienden skulle utslettes - før de utslettet ham. Jo før jo heller. - Reis dere opp! brølte han. Forsiktig ålte vi oss innover platået og kom oss på føttene. Kroppene våre skalv. Hva ville hende? - Helomvending! kommanderte tyrannen og pekte på oss med revolveren. - Ut på kanten igjen! Dette minnet betenkelig om henrettelsesmetoder under krigen, fangene som ble stilt foran sine egne åpne graver før de fikk nakkeskuddet og stupte døde nedi. Vi ventet faktisk også å høre smellet hvert øyeblikk. Men det lot vente på seg. Vi skulle øyensynlig seigpines. Langt om lenge kom det. Et enslig skudd. Det var min kamerat som ble truffet. Han seg i kne - og stupte forover - ned mot avgrunnen. Jeg, som var bundet fast til ham med repet, fulgte med i fallet. Kroppene våre svevde først i løse luften, så havnet vi brutalt i steinuren og veltet nedover mot dalbunnen... På dette tidspunktet var marerittet slutt - jeg våknet, anspent og forvirret. I søvne må jeg ha kastet meg mot teltstangen, for den hadde fått en knekk på midten, dog uten at teltet var falt helt sammen. Kameraten lå våken, forsto jeg, og jeg var ikke sen om å betro ham hva jeg hadde gjennomgått i drømme. Han skjønte det, så urolig jeg hadde ligget. Selv hadde han fantasert ikke så lite.

Vi ble fort enige om å bryte opp tidlig om morgenen, for her hadde det varrt lite hyggelig å vsere. Men vi ville ikke unnlate å bestige det nå så navngjetne fjellet, det skulle: bare skje fra en annen kant, slik at vi hadde galningen utenfor rekkevidde. Han skulle få lov til å tro at vi hadde reist vår vei for bestandig. Morgentoalettet foretok vi nede ved elvebredden. Det var friskt med litt kaldt vann i ansiktet! Det lot til at vi var alene nå. Men sikre kunne vi jo aldri føle oss. Rett utfor teltåpningen plasserte vi primusen, og mens kaffen kokte tilberedte vi vår enkle frokost. Under måltidet hørte vi en monoton musikk like i narrheten. En eller annen spilte på munnspill. Vi ble snart klar over hvem det var, for av og til ble tonene avbrutt av selsomme latterutbrudd. Vi spiste i all hast og gikk dernest i gang med å pakke våre saker. Kristoffer sto der og smilte underfundig. Munnspillet hadde han nå puttet i lommen. Vi prøvde å snakke til ham, men han var ikke opplagt til å prate, lot det til. Bagasjen ble plassert på syklene, og med et par ord til avskjed -jeg tror endog vi takket for samvceret! - kjørte vi sørover igjen i retning av Karøsvik, men vel ute av syne svingte vi av en smal sidevei og gjemte kjøretøyene i et kratt. Ga oss deretter i vei for å «innta» ulykkesfjellet fra baksiden, så å si. Hadde vi først reist så lang en vei, ville vi jamen kunne skryte av at vi hadde vsert på toppen. Ellers sto jo hele søndagen til rådighet, og varret var narrmest ideelt til fottur i ulendt terreng. Det var neimen ingen lett jobb å finne de rette stiene fra den siden vi hadde valgt - både tettvokst småskog og kvasse einerbusker måtte vi smyge oss forbi. Steilt

var det også, på sine steder slett ikke ufarlig å ferdes for ukjente. Men vi ga oss ikke - selv om det tok lang tid. Oppe på fjelltoppen ble vi stående en god stund for å betrakte den betagende utsikten. Vi holdt oss selvsagt i god avstand fra kanten av platået - for ikke å få de høyst ubehagelige svimmelhetsfornemmelsene. Med ett hørte vi en lyd bak oss. Da vi snudde oss for å se hva det var, sto vi ansikt til ansikt med spøkelset i egen person. Galningen hadde kanskje lyttet til samtalen vår i teltet, da vi planla den «omgående bevegelse)). Eller han rett og slett hadde ((luktet lunta)) og tatt snarveien opp til platået - lokalkjent som han var. At vi ble vettskremte ved synet, skulle vel i grunnen vzre unødvendig å fortelle. Og denne gang var det ikke drøm, men virkelighet. - Skremte jeg dere? spurte han ironisk og smilte. - Ja i høy grad, svarte jeg. - Skulle De også hit OPP? - Jeg ville vise dere... - Takk, det var så altfor elskverdig, Men nå har vi sett det vi ønsket. Så nå stikker vi, la jeg til henvendt til min kamerat. - Et øyeblikk, sa Kristoffer og holdt begge armene ut som for å fange oss. - Nei, skrek jeg, - la oss få komme forbi! - Ha, ha, lo han, - er dere redde? Redde for meg? To mot en.

Nå var han opplagt til å more seg, leke med byttet, lik en katt som har fanget en rotte. Så snart vi ville passere ham, trev han etter oss og søkte å holde oss fast. Vi var så visst ikke lystne på noe slagsmål, men her var det ikke noe valg. Frykten ga oss mot og krefter i langt større grad enn vi på forhånd kunne ha tenkt oss muligheten av. Etter et høyst besynderlig håndgemeng - amatører som vi jo var - lyktes det å rive oss løs fra den sinnsyke og flykte nedover fjellskråningen samme veien vi var kommet. Han etter, like i hælene våre. Det hendte vi gled og snublet, rev flenger i kl~rne, og skrapte huden av hender og føtter så blodet fløt. Men intet enset vi - her gjaldt det utelukkende å komme oss vekk i rasende fart. Merkelig nok fikk vi etterhånden et lite forsprang. Kanskje betydde det at forfølgeren hadde gitt opp. Vi stoppet et øyeblikk for å puste ut. Stirret oppover i den retning vi var kommet. Da fikk vi se Kristoffer oppe på en avsats. Han sko der og holdt seg krampaktig i en bjørkegren. - Hjelp meg, skrek han fortvilet. Hva skulle vi gjøre? Fort ble vi enige om å prøve å komme vår vanvittige forfølger til assistanse i den fryktelige situas,jonen han befant seg. Livet hang jo nesten bokstavelig talt i en tråd. Men vi slapp å gjøre noe. Vår redningsaksjon kunne innstilles, for i neste øyeblikk hørte vi et hjerteskjærende skrik der oppe fra, og samtidig var vi vitne til at den ulykkelige skapningen siapp taket i treet og rutsjet utfor det bratte stupet. Vi ble stående en stund, lammet av sjokket, men

fortsatte så nedstigningen i hurtig tempo. Det gjaldt å komme ned i dalen fortest mulig å søke kontakt med mennesker og avlegge rapport om ulykken. Straks det var besørget, brøt vi sammen. Vi hadde iallfall ikke nerver til å følge med tilbake for å vaere med på å oppspore det lemlestede liket nede i uren.

SISTEMANN SETTER SLUTTSTREK D et kunne så menn en gang iblant være fristende å le høyt og uhemmet - men så tørt og kunstig at mangelen på varme og hjertelighet ikke lot seg dølge. Gapskrattet skulle tjene til å bevise at jeg ennå har noe av selvironien i behold - så langt jeg makter det under de rådende forhold. Ikke til å fatte - men jeg er altså havnet i forgården til det uk jente : Aldersheimen «Klippens Grunn», som de har kalt etablissementet. Om det er fjellet under grunnmuren de har tenkt på, eller navnet har en slags religiøs tydning, får være et åpent spørsmål. Skjønt det siste er vel det mest sannsynlige, for her er megen religiøsitet å spore - fra styrets side i første rekke og fra bestyrerinnens. Mine medlosjerende - de jeg deler bord og betjening med - er en så uensartet masse at jeg neppe tør si noe rent generelt om deres forhold til det overjordiske, ikke på det nåværende tidspunkt i hvert fall - nylig innflyttet som jeg er. Men det virker stort sett som de er med på. notene - sikkert ut fra den betrakning at det sømmer seg eldre forgårdsmennesker å holde seg på den sikre siden av 2 - Gottfred Borghammer 17

streken. Det er visst heller ikke så popiakært å innta en måkende holdnhg på et sted som dette, en skal jo helst ~nle med de vargene en er havnet i flokk sammen med! Nå hnne jeg godt tenke meg å le igjen. Det blir i s& faii ikke siste gangen, for jeg er i et rent besatt galgenhumør, kan jeg forteue. Slik skulle altså livet mitt avsluttes! Ja, for dette må uten tvil være den såkalte begymelsen tål enden. En som er havnet p& aldershellri har vel sjelden eller aldri sjanse til å slippe ut igjen. I levende live, mener jeg nat.urligvis. Det var sannelig ikke slik jeg hadde drømt - i ungdommens fagre vår. Skjønt noen egentlig «fager vår» har jeg neppe opplevd. Men det er så rart med, en håper jo alltid at noe skal skje. Noe behagelig! Framtidsplaner har en jo også en tid i livet. Jeg dannet ikke noe unntak i så måte. Hva mine planer gikk ut på, kan være knekkende likegyldig. Unnskyld, dette sa jeg nok i vanlig bitterhet. Den har så lett for å overmanne meg, og da spiller jeg forntiermet og blir både krakiisk og uforskammet. Men det vimer jeg selvsagt ikke noe på, isolerer meg bare ytterligere fra mine omgivelser. For selv ikke oldinger på gadeheim kan fordra saxrhet og gretne replikker. En vinner ikke noe vennskap eller oppnår fortrolighet på det viset. Men hva skal en stakkar gjøre? Det er ikke s& godt å bekjempe sin egen natur, sitt eget vesen.

Folk far ta meg som jeg er. Eller la være å «ta meg» hvis de heller foretrekker det. Rar De fått et dårlig inntrykk av meg? Vel, det får ikke hjelpe. For nå er det sagt. Sa jeg sagt? Akk nei, den opplysningen om meg selv er for intet å regne mot alt det Jeg kunne fortelle. Da ikke bare om. min egen person, men kanskje ennå mere om min nærmeste familie, som. en gang var temmelig tallrik, men som nå er skrumpet inn til null og niks. Jeg er faktisk talt den eneste gjenlevende - den siste mohikaner så å si. Når jeg i naer framtid er død og asken er drysset som gj~dning rundt et bestemet tre (som jeg anviser i mitt testament) da er det absolutt ingen igjen. Tragedien er fullbyrdet!

M i n far ble f~dt i Telemark. Smn av presten Lenstrup, som var en ganske original personlighet etter det jeg har forstått. Selv v.tr jeg så liten da farfar forlot vår jammerdal, at jeg ikke var i stand til å danne meg et personlig inntrykk av ham. Men underlig syntes han meg å være, både av utseende og ellers. Mange av trekkene hans har jeg funnet igjen hos mine sasken, og de på sin side kanskje hos meg. Far ga tidlig tilkjenne at han elsket å skrive, og foreldrene fant derfor ut at han best ville få utfolde seg i en avis. Farfar hadde gode forbindelser i Christiania, og sønnen skulle dedor fl prøve seg i et dagblad der inne. Ean hadde ennå ikke fylt 18 k, så det var med atskillig spenning og forventning han reiste til hovedstaden. Skrive fikk han, men hva n% gaiauien kunne vaere, sl varte det ikke lenge før gutten begynte som boktrykkeirlærling i avisen. En tid etter at han var utlært fikk han tilbud om å overta et trykkeri i Lindsund, en by som den gang hadde 9 700 Innbyggere. Trykkeriet var ikke

stort, men det varte ikke Henge for den iherdige og optimistiske nye eieren fikk drevet det raskt framover. Blant annet anskaffet han et par maskiner som ikke tidligere var tatt i bruk ute i provinsen og det økte jo hans ry betraktelig. 1 byen var det bare en avis, et såkalt upolitisk nyhets- og kmngjøringsblad som utkom to ganger i uken og var på fire sider. Det konservative partiet hadde forsøkt seg med en tendensiøs «tidning», men det lot ikke til å være behov for så megen avislesning i småbyen at to blader kunne klare seg økonomisk, og så ble det altså det upolitiske som holdt stand i konkurransen. Men far lurte nå litt på å f& det konservative organet i gang igjen, både fordi avisarbeidet interesserte ham i saerlig grad, og dernest fordi det ga ham muligheter til fortsatte utvidelser av trykkeribedriften. Han startet derfor «Middagstidende», som han lot utkomme annenhver dag, med andre ord of tere enn konkurrenten. Folk måpte og spådde foretagendet en snarlig død. Men de fikk sant for dyden ikke rett. Bladet fortsatte å komme, og innholdet var utmerket, det typografiske utstyret likeledes. Handelstanden, hvis konservative innstilling ikke var så lett å skjule, støttet avisen med avertissementer. Far sørget, som antydet, for at stoffet ble allsidig og aktuelt. SA byens befolkning - og distriktets med - kunne nesten ikke la være å lese det hvis de ikke skulle føle seg satt helt utenfor det pulserende livet i byen og verden forøvrig.

Som redaktør og avisutgiver fikk far etterhånden en ganske betydelig posisjon i den vesle byen, og han oppnådde naturlig nok å få innpass i de familiene som betød noe i samfunnet. I konsul og skipsreder Zeders hjem var han således en hyppig gjest, til å begynne med fordi han satte pris på den avkoblingen som kortspillet skaffet ham i hyggelige omgivelser, og senere fordi han ble heftig inntatt i konsulens datter Marianne. Saerlig bråvakker var Marianne ikke, men hun hadde en sjarm som tiltalte mange av dem som lærte henne å kjenne. Dessuten var hun både klok og fornuftig, egenskaper som far visste å vurdere høyt. Marianne på sin side ble temmelig snart forelsket i den unge avismannen som hadde gjort seg så fordelaktig bemerket i byen og hvis innflytelse allerede var merkbar. Folk flest hadde virkelig respekt for redaktør Stefan Lenstrup, og holdt han bare fram i samme lei, kunne han også oppnå en strålende karriere i det politiske liv. Hvis det var det han tok sikte på. Og det var det vel! Da far var 26 år giftet han seg med Marianne Zeder, som nettopp hadde fylt 22. Brylluppet ble holdt i «Clubben», og det ble sagt at flottere fest hadde de mange gjestene neppe opplevd før. Utenfor kirken og langs nlten der brudeparet kj~rte fram, hadde almixen stillet seg opp i store skarer for å bivåne festivitasen.

Stefan og Marianne Lenstrup - som senere kom ti1 å bli min far og mor - fikk i alt &te barn, tre døtre og fem sanner. Sju av oss ankom i noksa! rask rekkefølge. Den Mende - vesle pdsengelen Magdalena - gjorde sin entre som et uventet attpåsleng da mor var 48 &- og helst burde ha sloppet flere barnefødsler. Selv er jeg heller ikke i tvil om at det ville ha v ~rt best for barnet også - om det ikke var kommet til verden. Jeg - Edmund Herman - var den yngste av guttene. Det skulle falle i min lodd å bli deni lengstlevende. Dessverre! Ni av mine naermeste har jeg fulgt til graven, eller rettere sagt åtte, for min eldste bror, Simon, døde i Amerika, der han også ble gravlagt. Sorg på sorg har jeg gjemomilevet, og det siste ansvaret - det å avvikle familien, om jeg så må si, er også pålagt meg. Lasset skulle jeg &a. til veis ende. Jeg synes faktisk tdt syrid på meg selv. Og det har jeg grunn til - om andre vise og forstandige aldri så mye sier at det er forlkastejig & ha medynk med sin egen persori. Den retten vil jeg dog ha! Nå går jeg til sengs. Vi1 sove. Fast og lenge. I mitt standard gamleheimskammer. Og når jeg vhkner i morgen tidlig, håper jeg at solen må skinne. Så vil jeg gå ut i parken og hi-re fuglene synge - - -. Men før jeg smyker meg inn under dynen i den kommiuiesubsidierte furutresengen vil jeg bevilge meg en aldri så Ilten ny ironisk latter. Jeg vil le av hele tilv~ret, le al7 den snart utslettede familie Lenstrup, som det var knyttet slike forhåpzaii~ger til.

Men ett er urokkelig sikkert: Skal slektens historie nedtegnes, får andre besørge det. Jeg makter ikke å skrive memoarene. Vi1 ikke heller. Hva skulle det forøvrig tjene til? Om hundre år er allting glemt, - et faktum som ikke volder meg den ringeste bekymring. Når sant skal sies, snarere tvert om!

SOSKEN MED SÆRPREG 1 løpet av et kvart hundre år hadde folketallet i Lindsund steget ganske merkbart. Byen var i sterk ekspansjon. Flere nye bedrifter var startet: Skipsbyggeriet, Ullvarefabrikken og Malmstøperiet, som alle hadde trukket mye folk til stedet, ikke minst fra bygdene i nærheten. Noen utlendinger -- svensker og tyskere - var også kommet og hadde blandet seg med de innfødte. Boktrykker Lenstrup hadde fulgt utviklingen i denne tidsperioden, og han var vel tilfreds. Det var just slik han ville ha det. Avisen hadde også gjort store framsteg. Den kom nå ut hver eneste virkedag i et opplag som langt oversteg konkurrentens, den «upolitiske», hvis mest trofaste leserkrets var å finne blant den del av befolkningen som ikke hadde særlig til overs for den konservative politikken. Denne politikks talsmann var «Middagstidende» i utpreget grad. De radikale, som det ble ikke så ganske få av etterhvert, var nok lystne på en egen avis, men de følte seg ikke sterke nok til å gå i gang.

Da det ble for stridt for Lenstrup å* være både redaktør og boktrykker samtidig, hadde han utlyst redaktørstillingen. Blant søkerne valgte han en ung trønder ved navn Arnold Mrøgseth, som snapt viste seg å være rette mann på rette plass. 1 trykkeriet var det faktor Lorensen som hadde ansvaret. Stefan Lenistrup sto over det hele og hadde de viktigste trådene i sin hånd. Trådene førte også utover i samfunnslivet. Han var med i Bystyret og deltok ellers i utvalg og komiteer. I forstanderskapet for Sparebanken var han til og med formann. Så det var nok å ta seg til. Mer enn nok syntes hans kone. Og barna var enige. «Far er alltid opptatt,» sa den eldste datteren, Wilhelmine, en dag da samtlige satt ved middagsbordet og ventet på at familiens overhode skulle innfinne seg. Det var skikk og bruk at måltidet ikke kunne fortæres før han kom. Og det hendte ikke sjelden at det måtte ventes både lenge og vel. Men nåde den som kom med et aldri så lite kvekk til kritikk! Så Wilheldne var nesten en tanke for dristig da hun sa at «far er alltid opptatt». Ikke minst fordi omtalte person plutselig sto i døråpningen og kunne oppfatte datterens nærmest bebreidende replikk. «Du har dessverre så altfor rett, lille venn,» sa han bare rolig, idet han med faste steg gikk bort til sitt reserverte «høysete» ved spisebordet. Ved motsatte enden satt fruen og på langsiden alle barna i en bestemt rekkefølge. Selvsagt måtte den eldste av døtrene titt og ofte fly fra plassen sin for å gå hushjelpen til hånde

med å bære inn og ut kjørler, men for det meste fikk hun da sitte i ro og spise som de andre. Ingen av foreldrene var særlig religiøse, men de pleide likevel holde en slags bordskikk på det viset at alle så å si samtidig i noen sekunder b~yde hodene og foldet hendene før de ga seg maten i vold. «Bare en skikk», mente Lenstrup, «men en pen skikk. Vi beholder den.» Ja, det hendte iblant ved særskilte anledninger at de også prøvde å synge bordverset. Men sangen var helst spinkel, for de fleste følte seg noe brydd ved slik å opplade sin røst ansikt til ansikt med de øvrige familiemedlemmene, som de visste ikke la noen særlig vekt på det kristelige innholdet i sermonien.