FORFATTERENS NOTAT Hendelsene det blir fortalt om i denne boken er ikke virkelige, selv om de kunne ha vært det, noe virkeligheten selv har vist. Enhver likhet med virkelige hendelser og personer er derfor ikke annet enn en tilfeldig likhet og en streben etter virkelighet. Ingen må derfor føle seg hentydet til i romanen. Ingen må heller føle seg utelukket i den, om de likevel skulle føle seg hentydet til.

VINTER 1989 Han snudde seg. «Ti stille!» ropte han. «Vi har ikke sagt noe,» sa fjellene. «Vi har ikke sagt noe,» sa himlene. «Vi har ikke sagt noe,» sa restene av skipet. «Vel, da er alt i orden,» sa han. «Fortsett å tie stille!» Alt var tilbake til det normale. Ray Bradbury: ikke eie mer mellom himmel og jord enn min hukommelse, enn denne tiden Eliseo Diego:

Han trengte ikke engang å tenke tanken. Han visste at det vanskeligste ville være å åpne øynene. La pupillene få møte de tidlige solstrålene som glødet i vindusrutene og badet hele rommet i lys. Og deretter å oppleve at når man gjør noe så uopprettelig som å løfte på øyelokkene, tillater man at det i hodeskallen dannes en bevegelig masse, som er rede til å danse en smertefull dans ved hver minste kroppslige bevegelse. Sove, kanskje drømme, sa han for seg selv og gjentok de besvergende ordene han hadde mumlet fem timer tidligere, da han hadde falt om på senga og åndet inn den triste lukten av sin absolutte ensomhet. Han skimtet et uklart bilde av seg selv som angrende synder, knelende foran toalettskålen, idet han kvittet seg med bølger av gulbrunt, bittert oppkast, som tilsynelatende ingen ende ville ta. Men ringingen fra telefonen bare fortsatte og fortsatte å lyde som maskingeværsalver i ørene. Den hamret løs på hjernen, som ble sønderrevet av en utspekulert, gjentagende og rett og slett brutal tortur. Han prøvde seg forsiktig, han rørte så vidt på øyelokkene og lukket dem straks. Smerten trengte inn gjennom pupillene, og han hadde kun ett eneste ønske, nemlig å dø, men med en grusom visshet om at det ikke kom til å skje. Han følte seg totalt slått ut, for svak selv til å løfte på armen og presse hånden mot pannen og kanskje dempe den kommende eksplosjonen ved neste brutale ringelyd. Men han bestemte seg for å utfordre smerten, strakte ut en arm, åpnet hånden og greide å lukke den rundt telefonrøret, løfte det opp og slippe det ned igjen og derved gjenvinne stillhetens nådegave.

Han følte trang til å le triumferende, men greide ikke. Han ville gjerne ha overbevist seg selv om at han var våken, skjønt han var ikke helt sikker. Den ene armen hang som en brukket gren ned fra sengekanten, og han merket at dynamitten i hodet begynte å syde og boble og truet med å eksplodere hvert øyeblikk. Han var redd, det var en redsel han kjente så altfor godt, men som alltid ble glemt. Han ville ynke seg, men tungen hadde limt seg fast bakerst i ganen, og i samme øyeblikk prøvde telefonen seg med en ny offensiv. I svarteste helvete, hva er dette for no? Ja da, ja da, stønnet han og strakte hånden ut etter røret. Med bevegelsene til en rusten heisekran førte han det mot øret og lot det bli liggende der. Først var det stille, stillhet er en velsignelse. Så lød stem men, en fast og bydende stemme, en fryktinngytende stem me, forekom det ham. «Hallo, hallo, hører du meg?» var det visst en som sa. «Mario, hallo, Mario, hører du meg?» Og han hadde ikke mot nok til å si nei, nei, at han ikke hørte noe og at han ikke ville høre noe, eller at det rett og slett var feil nummer. «Ja, sjef,» greide han til slutt å mumle, men først måtte han puste dypt inn og fylle lungene med luft, tvinge de to armene til å bevege seg opp mot hodet og få de to hendene til å presse seg mot tinningene og dempe farten på den svimlende karusellen i hodet. «Hør her, hva er det i veien? Hva er det i veien med deg?» Det var et ubarmhjertig brøl, ikke en stemme.

Han pustet dypt inn nok en gang og følte trang til å spytte. Han kjente at tungen var oppsvulmet, eller kanskje det ikke var hans. «Ingenting, sjef, jeg har migrene. Eller for høyt blodtrykk, jeg vet ikke» «Hør her, Mario, ikke nå igjen. Her er det jeg som har høyt blodtrykk, og ikke kall meg sjef én gang til. Hva er det med deg?» «Som jeg sa, sjef, jeg har hodepine.» «Du var ganske munter da du våknet i dag, kan jeg tenke meg? Men nå kan du ikke ligge og dra deg lenger.» Uten å reflektere over hva han gjorde, åpnet han øynene. Og akkurat som han hadde trodd, skinte solen inn gjennom vinduene, og alt rundt ham var lyst og varmt. Ute var det kanskje ikke så kjølig lenger, det kunne til og med være en vakker morgen, men han hadde mest lyst til å gråte, eller noe i den retning. «Nei, Senior, vær så snill, du kan ikke gjøre dette mot meg. Dette er frihelgen min. Du sa det selv. Husker du det ikke?» «Det var din frihelg, min venn, det var. Hvem tvang deg til å gå inn i politiet?» «Men hvorfor akkurat meg, Senior? Du har jo en hel stab av folk der,» protesterte han og prøvde å reise seg. Den