Forord Fra fargerike barnebibler kjenner mange av oss historien om Gud som ba profeten Jona gå til folket i Ninive og rope ut at de må omvende seg. Profeten nektet og stakk til sjøs. Som vi vet, gikk ikke dette så bra. Gud sendte en sterk storm, og Jona ble kastet på havet. Idet han holdt på å drukne, sendte Gud en stor fisk som slukte ham. Tre dager senere ble Jona spyttet opp på stranden. Da hadde han kommet på bedre tanker. Han gikk til Ninive og forkynte Guds budskap, og folket omvendte seg. For mange av oss har fisken, eller den digre hvalen slik vi kjenner den fra barnebiblene, skygget for Ninive i denne fortellingen. Vi har ikke sett et viktig poeng for bare fisk. Et hovedbudskap i bibelteksten er jo at Gud viser sin omsorg for folket i Ninive gjennom Jona. På samme måte viste han senere sin omsorg for hele menneskeheten ved Jesus. Ninive lå ikke langt fra Mosul i dagens Nord-Irak. Den kristne troen kom tidlig til området som strekker seg fra Middelhavet og østover til det gamle Mesopotamia. De siste hundre årene er de kristne fra dette området blitt spredt for alle vinder. Under folkemordet i det osmanske riket ble livskraftige kristne samfunn redusert til små, sårbare grupper. I de senere årene har forfølgelsen av kristne etter invasjonen i Irak og borgerkrigen i Syria vært så massiv at det advares mot at regionen tømmes for kristne. Det brukes ord som etnisk rensking, ja, endatil et nytt folkemord. I dag drømmer noen om at det skal etableres et selvstyrt område for kristne og andre minoriteter på Ninive-sletta i Nord-Irak, 5
på samme måte som kurderne har sin selvstyrte region. De mener dette er den eneste måten man kan sikre kristne en fremtid i regionen. Andre kristne er dypt uenige. Ikke bare er det urealistisk, men også strategisk uklokt og i strid med kirkens lære å isolere seg, innvendes det. Uansett hvilke løsninger de enkelte mener er best, deler alle håpet om at kirken fremdeles skal ha en fremtid i Midtøsten. Nå opplever mange at dette håpet er i ferd med å briste. Tilliten mellom folkeslagene er borte etter år med forfølgelse og borgerkrig. Altfor mange ganger har kristne opplevd at muslimske naboer som de stolte på, allierer seg med fienden. Det har vært for mange svik. Utryggheten er blitt for dyp. «Vår fremtid er i Europa nå», sier syriskortodokse biskop Benjamin Atas i Sverige. Samtidig advarer han mot konsekvensene for hele den verdensvide kristenheten, av at kirkens røtter rykkes opp med roten og de kristne jages på flukt fra regionen. Men fremdeles er der noen som går mot strømmen. Der er modige mennesker som blir værende selv om mange drar. De nekter å la seg fordrive fra jorda der forfedrene har levd i årtusener. De biter seg fast, fordi kirkene i disse landene trenger levende steiner. Derfor kommer ikke Midtøsten til å bli tømt for kristne. 6
1. Møte på et loft i Damaskus Dette er historien som grep meg og aldri slapp taket. Det handler om et av vår tids store dramaer: Om et folk som blir drevet vekk fra landet der de mener å ha bodd i 7000 år. Og om våre kirkelige røtter som blir revet tvers av. Men det var ikke storpolitikken som først grep meg. Heller ikke sorgen over de tomme klostrene og kirkene som forfaller. Det som rystet meg så jeg ikke kunne slutte å skrive, var et møte med en ung kvinne på et loft i Damaskus en høstkveld i 2007. Det var i et av byens fattige strøk. Det grå, umalte murhuset lå inne i en trang sidegate, noen titalls meter unna en tungt trafikkert hovedvei der gatelyktene var dekorert med bilder av president Bashar al-assad. Naboene kikket ut av dørene sine for å se hvem som kom, da vi var på vei oppover den dårlig opplyste trappen. Små barn stakk hodene frem bak mødrenes skjørt. Kanskje fulgte folk med fordi de var nysgjerrige, eller kanskje var det fordi de ville ha kontroll, fordi vi var i et urolig hjørne av verden. Kvinnen jeg skulle møte var en av de mer enn én millioner irakerne som på den tiden hadde søkt tilflukt i Syria. 1 Hun var en av 600 000 kristne som var blitt drevet ut av Irak siden 2003. 2 Men idet denne vakre, alvorlige kvinnen åpnet døren inn til rommet sitt på toppen av den bratte trappen, sluttet hun å være statistikk. Jeg kaller henne Sara. Hun var redd for å bruke det virkelige navnet sitt. Hun var fra bydelen Dora i Iraks hovedstad Bagdad. I 2004 hadde ektemannen fått arbeid som sjåfør for de amerikanske 7
invasjonsstyrkene. De visste at det var farlig å ta på seg en slik jobb. Amerikanernes popularitet hadde sunket kraftig siden de styrtet diktatoren Saddam Hussein. Demokratiet som det irakiske folket var blitt lovet, hadde endt i anarki og lovløshet. Mange så på dem som arbeidet for amerikanerne som forrædere. Men hva skulle familien gjøre? De trengte sårt inntekten fra sjåførjobben. 26. januar 2006 kom telefonoppringningen Sara hadde fryktet. Mannen var kidnappet. Gjerningsmennene krevde 25 000 dollar i løsepenger. Sara tok sparepengene og solgte smykkene sine og familiens bil. Resten lånte hun av slektninger. På forunderlig vis klarte de å skrape sammen det kidnapperne krevde, og pengene ble overlevert slik de hadde fått beskjed om. Så gikk det en dag, og det kom en ny telefon. Denne gangen var det fra politiet. Sara følte grunnen svikte under føttene da hun hørte beskjeden de hadde å meddele. Ektemannen var funnet drept. Hun måtte komme og hente liket. «De hadde drept ham med seks skudd», forteller hun stille. Sara hadde solgt alt hun eide for å kjøpe fri mannen hun elsket, likevel lot ikke kidnapperne ham leve. Nå sto hun alene tilbake, ribbet for verdier, med ansvaret for fire små barn. Hvem skulle forsørge dem i et Irak med galopperende arbeidsledighet? Hvem skulle beskytte dem i dette landet der enslige kvinner hele tiden ble utsatt for overgrep, og der det stadig svirret rykter om ungdommer som ble bortført? Så viste det seg at bunnen likevel ikke var nådd. En tid senere ble et brev stukket inn under døren hennes. Det var et trusselbrev. Det hadde opprørsgruppen Mujahedins stempel og var stilet til «Vantroende Sara». Rystet leste hun at avsenderen ga henne valget mellom å konvertere til islam, flykte eller dø: «Dette er en siste advarsel fordi du ikke bruker hijab. Du må straks erklære at du og barna oppgir religionen deres, og at dere tilhører islam, som er rettferdighetens religion. Hvis ikke vil din og dine barns skjebne være døden. Du må forlate muslimenes hjemland. Nå har vi advart deg.» Sara viser meg brevet og lar meg ta bilde av det. 8
Hun var ikke den eneste i Dora som ble truet på denne måten. Sommeren 2007 ble denne bydelen nærmest tømt for kristne. Av de rundt 2000 kristne familiene i Dora flyktet trolig så mange som 1700. 3 Den amerikanske trosfrihetskommisjonen beskrev aksjonen i bydelen som et klart eksempel på tvangsfordriving av en folkegruppe. 4 Angrepene i Dora startet i mai da sunniekstremister begynte å kringkaste en fatwa over moskeenes høyttalere. Det ble proklamert at de kristne måtte velge mellom å konvertere til islam og deretter vise at de mente alvor ved å angripe andre kristne, betale beskyttelsesskatten jizya, forlate byen eller dø. Samtidig fikk familiene beskjed om at de bare kunne bli værende hvis de sendte døtre eller søstre til den lokale moskeen for å gifte seg med muslimer, og muslimer i nabolaget fikk klarsignal til å plyndre de kristnes eiendommer. 5 Foruten budskapet som ble ropt ut over høyttalerne, ble masseproduserte trusselbrev med det samme innholdet distribuert til de kristne. Medlemmer fra ekstremistiske organisasjoner som Den islamske staten i Irak og den såkalte «Mujahedin al-dora» gikk fra dør til dør og fortalte de kristne hvilke alternativer de kunne velge mellom. Det ble også satt opp plakater der det sto at kristne som ikke underordnet seg islam var å betrakte som vantroende, og at kvinner som ikke bar hijab ville bli drept. 6 For Sara var det aldri noe alternativ å konvertere, og hun visste at det ville være livsfarlig å bli værende i Dora. Den eneste nære slektningen hun hadde i Irak, var en blind bror som ikke kunne beskytte henne. Derfor flyktet hun til Syria med barna som da var seks, åtte, ni og elleve år gamle. De to små rommene på loftet var alt hun hadde råd til å leie. Et par plaststoler var eneste innredning. En enkel lyspære hang i taket. Veggene var nakne, bortsett fra et kors og to bilder, ett av Jesus og ett av ektemannen. De hadde tak over hodet, men bare så vidt. Taket var ikke tett. Når det regnet, lakk det inn vann. Klærne og madrassene ble fuktige. Barna ble forkjølet hele tiden, fortalte hun, og ennå var det bare oktober. Til vinteren ville det bli verre. 9
«Hva tenker du om fremtiden?» spurte jeg. «Jeg er bekymret for vinteren som snart kommer. Ja, jeg er bekymret for hele livet», svarte hun med et trett smil. Det eneste smilet jeg hadde sett under hele samtalen. «Det eneste jeg ønsker er at barna mine skal ha det bra.» Så sa hun at midt i tragedien var kirken et lyspunkt i tilværelsen. Ikke bare fordi hun fikk sårt tiltrengte matpakker der, men også på grunn av fellesskapet med andre kristne. «Kirken er det viktigste i livet vårt nå. Jesus er vårt eneste håp, og Gud er vår styrke.» Mens jeg satt og snakket med henne, slo det meg at vi var så like. Vi var omtrent jevngamle. Begge var kristne. Begge var mødre til fire barn. Hun hadde endatil på seg en bluse som lignet en jeg hadde hengende hjemme i skapet. Men mens jeg hadde et rødt, norsk pass i lommen og kunne reise hjem til mannen min når reportasjeturen var over, hadde hun ingen mann å reise hjem til og ikke noe sted hun kunne kalle hjemme. Hun satt fast på et loft i Damaskus, uten mulighet for å reise tilbake til Irak og uten å vite om hun noen gang ville få visum til å komme seg videre. For de irakiske flyktningene var Syria på denne tiden bare et stort venterom som var i ferd med å bli sprengt. Flyktningene fikk ikke ta seg arbeid. Barna deres fikk bare unntaksvis gå på skolen. Vi var så like, Sara og jeg, og likevel hadde vi kommet så ulikt ut i livet. Hva om det var meg? Ville jeg funnet styrke til å takle min egen angst og bekymringene for barnas fremtid? I årene som har gått har jeg tenkt mye på hvordan det gikk med henne. Vakre, alvorlige Sara ga den kristne flyktningstrømmen fra Midtøsten et ansikt. Jeg besøkte henne sammen med prestekona i en lokal kirke. Sara var en av mange flyktninger denne kirken hjalp ved å dele ut matvarer, tepper og varmeovner. De syriske kirkene gjorde en formidabel innsats for å hjelpe da de irakiske flyktningene strømmet inn over grensene. De hjalp kristne så vel som muslimer i en situasjon der kapasiteten 10
var sprengt både hos syriske myndigheter og de internasjonale hjelpeorganisasjonene. Med noen ukers mellomrom kunne flyktningfamiliene komme og hente poser med dagligvarer. I matkøen var de alle like, uavhengig av om de før hadde vært advokat eller ingeniør, fabrikkarbeider eller bussjåfør. Alle fikk utlevert de samme posene med tørrmelk, te, sukker, tunfisk, linser, syltetøy, hermetisk kjøtt, bulgur og vaskemidler. Jeg husker at jeg spurte flere kirkelige frivillige om hva det var som drev dem. Svaret var det samme over alt. De viste til det kristne nestekjærlighetsbudet. Dessuten var det dypt nedarvet i kulturen å hjelpe medmennesker i nød. Forholdene skifter fort i denne delen av verden. Vi vet aldri når det er oss selv som vil trenge hjelp, sa de. Det gikk ikke mer enn fire år, så var det syrerne selv som behøvde hjelp. Når dette skrives, har nær tolv millioner syrere flyktet fra borgerkrigen. Fire millioner har flyktet til naboland. Nesten dobbelt så mange er internt fordrevne. Samtidig har flukten fortsatt fra Irak. Til sammen har krigene i Syria og Irak skapt den verste flyktningkatastrofen siden annen verdenskrig. 7 Lidelsene har vært store blant alle flyktningene, men de små, religiøse minoritetene har likevel vært blant de mest sårbare. 8 En av gruppene som er i ferd med å forsvinne, er mandeerne. De er etterfølgere av Johannes Døperen og døper seg på nytt hver gang de feirer gudstjeneste. Derfor er de avhengige av rennende vann for å utøve religionen sin. På Saddam Husseins tid talte de rundt 30 000 personer. 9 Da jeg intervjuet mandeeren Nazer Haidar i Irak i 2013, mente han at det bare var 5000 igjen. En annen utsatt gruppe er yazidiene. Islamistiske grupper var raskt ute og erklærte dem som urene i 2003. De distribuerte flygesedler der det ble oppfordret til drap på alle yazidier. 10 Det var gammelt hat som blusset opp. Da forfølgelsen av yazidiene kulminerte med at 929 familier ble isolert på Sinjarfjellet sommeren 2014, var det den 73. gangen denne folkegruppen måtte rømme opp på det hellige fjellet 11
sitt etter at islam kom til Irak på 600-tallet. En hel verden sørget med yazidiene da kanskje så mange som 5000 kvinner og unge jenter ble bortført og solgt som slaver. Og ikke minst har konfliktene i de to landene rammet de kristne. Det var trolig mer enn 1,2 millioner kristne i Irak før Saddams fall i 2003. Ti år senere var det rundt 500 000 igjen. 11 Da IS angrep Mosul på martyrenes dag i juni 2014, utløste det en ny flyktningebølge. «Nå er det nok. Vi kan aldri kjenne oss trygge igjen i Irak», sa kristne flyktninger jeg møtte i Erbil den samme høsten. For meg ble møtet på loftet i Damaskus en øyeåpner. Mer enn noe annet jeg leste og hørte var det Saras lavmælt fortalte historie som ga meg en forståelse for hva de kristne irakerne gikk gjennom i disse årene. 12