Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Helga Flatland Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Roman

2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,8/13 pkt. Sabon-Roman hos Type-it AS, Trondheim 2010 Papir: 80 g Ensolux Cream 2,0 Printed in Finland WS Bookwell Oy, Juva 2010 ISBN 978-82-03-19591-4

Til mamma

Tarjei

Han kan ikke føle beina sine, og han kan ikke se og ikke høre. Han tror ikke at han skal dø, han kjenner jo fremdeles pulsen i halsen. Hadde han bare hatt vann, for tørsten gjør at strupen vil sprekke og magen vrenger seg av mangel på væske. Han husker ikke hva de er lært opp til i slike situasjoner. Skal han ligge rolig, skal han bevege på seg, skal han rope på hjelp? Han prøver å åpne munnen, men får det ikke til, og den lille bevegelsen med tunga får det til å sildre varmt nedover halsen. Han har noe vått i bakhodet og i tinningen også, og noe renner fra øynene. Han må få av seg klærne, det er så varmt. Han kan ikke bevege seg. Det er så varmt det er så varmt det er så varmt. Det er så varmt. * Pinseaften 1996 og den varmeste dagen noensinne. Det er som om denne dagen og kvelden, er noe jeg har opplevd hvert år så lenge jeg kan huske og fram til nå. Jeg er alltid 12 år og varm og Julie ligger to og en halv meter fra meg i loftsrommet vi delte til jeg var 13 og Julie 15. Samtidig er det som om livet mitt begynte da, denne kvelden. Ingrid hadde sagt det til mamma over gjerdet tidligere på 9

dagen, mens mamma forgjeves hadde forsøkt å få plantene til å ta til seg vann. Hun hadde kjøpt en helt spesiell type ekstra næringsrik blomsterjord, men den kunstige jorden ble seig og plastikkaktig i heten, så alt vannet fløt på overflaten. Det er varmerekord i dag, sa Ingrid. Her. I bygda. Det er den varmeste dagen i Norge i hele historien, og varmest er det her, sa Ingrid. Når vi skal legge oss den kvelden har vi hver vår våte klut på panna, og bare et laken til dyne. Vi ligger under hvert vårt vidåpne vindu, og mamma har satt alle dører i hele huset åpne i et fåfengt forsøk på gjennomtrekk. «Lukk igjen øynene når du skal sove, Tarjei,» sier Julie, som så mange ganger før. «Men da får jeg jo ikke sove,» sier jeg. Det er sant. For å få sove må jeg se på den lille flekken med avskallet maling, som i mange drømmer blir til forskjellige vesener. Og jeg må se på den helt til jeg ikke merker at jeg ser på den lenger, helt til jeg sovner. «Alle lukker øynene når de skal sove. Og jeg føler at du stirrer på meg,» sier Julie. «Det gjør jeg ikke, jeg ser deg jo ikke over sengekanten engang,» sier jeg. «Jeg sa at jeg føler det.» «Så snu deg da.» «Men jeg må ligge denne veien for å få sove.» «Ja, og jeg må ligge med øynene åpne for å få sove.» «Du er ikke normal, vet du det?» «God natt,» sier jeg. «Homo,» sier Julie. Hun snur seg mot veggen og jeg tror hun smiler. Gården vår, gården til pappa, ligger så nær nabohuset at jeg uten problemer kan se Ingrid bøye seg for å ta ut fisken av ovnen. Jeg ser at de har fisk til middag, jeg lukter 10

det gjennom det åpne vinduet. Hun har dekket på bordet til seg og Jon Olav. Jeg sitter i vinduskarmen vår, det lukter hegg i hele huset etter at Julie har hentet de store hvite blomstene på kirkegården og satt dem i vaser over hele huset. Lukten er sommer, den er Julie og den er huset vårt. Det er fremdeles varm sommer, jeg er fremdeles 12. Jeg vet ikke hva jeg skal finne på, Julie sitter innelåst på rommet vårt og vil ikke slippe noen inn. Mamma er i hagen, alltid i hagen, fremdeles med hendene i jorden, fremdeles med et håp om at i alle fall ringblomstene vil overleve denne sommeren. Pappa sitter i stua og ser på Dagsrevyen, drikker øl fra boksen og har små sår i hele ansiktet etter løpeturen han tar hver uke i skogen, alltid utenfor stien, mellom grantrærne som risper ham i ansiktet. Han sier at det beste med hele turen er når han kommer ut igjen på veien og svetten renner ned i sårene og svir. Da kjenner han at han lever. Selvskading, sier Julie. Pappa blir sur og sier at hadde hun bare blitt med så hadde hun skjønt hva han mente. Jeg skjønner hva du mener, sier Julie. «Tarjei,» roper pappa fra stua, mot TV-en. «Ja,» sier jeg og fortsetter å se mot Ingrid og Jon Olav som spiser middag. «Tarjei, kom hit litt,» sier pappa. Jeg går inn i stua. Furupanel på veggene, gule av piperøyken til pappa, de årlige peisnedslagene fordi ingen var hjemme da feieren kom fordi mamma har kastet varselet i sin maniske rydding, og av hennes kjederøyking om nettene. «Hva er det?» sier jeg. «Har du planer i morgen?» Han smiler, det er ikke et spørsmål. Jeg har ingen planer, og svarer ikke. «Vil du være med og jobbe? Du kan få kjøre, hvis du vil.» Han mener med traktoren. Han mener at vi skal pløye 11

jordet vårt, like ved det store hvite huset til Kristian. Jeg føler meg alltid så liten når jeg må være med pappa, som hvert år plukker store steiner som på en måte jeg aldri har skjønt kommer tilbake og opp til overflaten hver vår pløyer og harver og sår og slår jordet. Han pleier det jordet som mamma pleier hagen. Men han får det til. Det vokser, og han høster. Og dyrene spiser. Og blir hentet av den store slaktebilen, som likevel er for liten til de store oksene som stamper og bråker og skjønner, og de blir skutt i hodet og drept og spist. Og jeg klarer ikke spise oksekjøtt. Ikke etter at vi slaktet en syk okse hjemme, og pappa lagde biff og kjøttdeig som smakte sykdom og død. «OK,» sier jeg. Finner ikke på en unnskyldning. Og jeg har ikke samvittighet til det heller. Men gruer meg til å skulle ha kontroll på den store traktoren som er så sterk og skummel at jeg av og til føler at den har sin egen vilje og kan kjøre av gårde med meg når som helst. Julie og jeg er de eneste vi kjenner i bygda som ikke snakker dialekt. Jeg har prøvd, og jeg kan, men ordene høres rare og unaturlige ut med min stemme. På klassetur i Oslo i fjor høst var vi på museum, vi ble delt inn i par. Damen som viste Kristian og meg rundt spurte hvor Kristian kom fra. Da skal jeg vise deg noe morsomt, sa hun da Kristian svarte. Vi gikk inn til det innerste rommet og hun viste oss et stort bilde av fjell og dal og innsjø. Hun viste oss et bilde av bygda. Se her, ser du hvor dette er? Ja, sa vi i kor. Damen så på Kristian, ikke på meg. Så ga hun ham et postkort med samme motiv. Resten av dagen snakket jeg også dialekt hvis noen andre hørte oss. Men ingen spurte hvor jeg kom fra. Høstregnet gjør elva stor, den buldrer gjennom dalen og ødelegger vannpumpa til Johan. Det året jeg ble født, i 12

1984, døde det en mann i høstflommen nettopp fordi han skulle ta opp metallrøret som forsynte jordet hans med vann. Det er en veldig rar historie, for selv når elva blir stor, er den fremdeles ikke mer enn en meter dyp. Kanskje han fikk slag eller hjerteinfarkt av det kalde vannet. Julie sier at han tok livet sitt og druknet seg. Hun sier også at hun hver høst ser gjenferdet hans i elva. Han ser på henne, og ut av øynene renner det svart blod. Det er sorg, sier Julie. Skolen har begynt igjen, og Julie, Kristian og jeg går hjem fra skolen, langs elva, mens Julie forteller historien om mannen som druknet seg. Store trailere dundrer forbi oppe på hovedveien, på vei til et sted med hav, pappa er hjemme og skifter til vinterdekk når vi kommer hjem. «Kom hit, Tarjei,» sier han. Julie går rett inn. «Nå kan du få skru til skruene,» sier han. «Hæ?» sier jeg. «Jeg har festa dekka og satt på skruene, men jeg har ikke strammet dem. Du som er så sterk kan vel stramme dem for meg?» Han ler, går mot låven og tar store skritt oppover innkjørselen som blir leirete i høstregnet. Jeg er våt til skinnet fordi mamma i morges ikke sa at jeg skulle ha på meg regntøy, og jeg demonstrativt gikk ut i regnet i tynn olajakke og joggesko. Jeg fester skruene, strammer så knokene blir hvite og kinnene varme. Hvis de ikke er festet godt nok, kommer pappa eller mamma til å dø, tenker jeg og drar så hardt i skiftenøkkelen at armen verker. Samme kveld hvisker jeg nesten uten lyd under dyna. Etter en time med kristendom og livssyn vi hadde for et år siden, ble jeg kristen. Eller, jeg tror nok til at det sikkert lønner seg å be om kvelden. Og jeg ber om at alle må ha det bra, nevner alle navnene. Og når jeg først har begynt på rekka av folk jeg er glad i, blir den fryktelig lang, men jeg må ta med alle, for hvis jeg glemmer noen blir det jo 13

helt forferdelig hvis de dør neste dag. Men etter et år med samme bønnen og noen justeringer, blir den en vane og jeg sier den på under et minutt. «Kjære Gud, du som er i himmelen. La alle jeg er glad i ha det bra. Vær så snill å pass på mamma, pappa, Julie, bestemor, bestefar, mormor og morfar og la det være lenge, lenge til de dør. Pass på alle onklene mine og alle tantene mine. Pass på alle søskenbarna mine og alle vennene mine. La alle dyrene våre ha det bra, og la spesielt Sølve leve lenge. Og vær så snill å la mamma og pappa være venner, og at de ikke skal skilles. La det ikke bli krig eller atombombeangrep eller andre katastrofer. Fadervårdusomerihimmelenlatnamnetdittheilagastlatrikjetdittkomalaviljendinrådepåjordasåsomihimmelengjevossidagvårtdaglegebrødforlatossvårskuldsomviògforlétvåreskuldnararførossikkjeutifreistingmenfrelsossfrådetvondeforriketerdittogmaktaogæraiallævaamen.» Når jeg ber denne kvelden, etter at jeg har skrudd fast dekkene, spist middag, sykla tur med Sølve i regnet og lest ut Fluenes Herre for tredje gang, ber jeg også om at skruene på dekkene ikke må løsne, at jeg ikke må bli hørt i O-fagleksa, og om at pappa ikke spør meg om å være med på å jage oksene inn i slaktebilen som kommer i morgen. Jeg ombestemmer meg og ber om at bilen skal krasje i svingen over butikken og bli nok ødelagt til at den ikke kan kjøre videre opp til oss. Men slaktebilen kommer presis klokka tre dagen etter, og pappa roper nedenfra at jeg må forte meg hvis jeg vil være med. Jeg vil ikke være med, men det er ikke spørsmål i pappas stemme. Jeg tar på meg gummistøvler og kjeledress, lukta av dyr og fjøs slår imot meg når jeg drar opp glidelåsen. Jeg får tårer i øynene, og det knyter seg i magen på vei over tunet når bilen rygger inn mot fjøset. Jeg hører hvordan tunge dyr stamper og fnyser inne i bilen. Sjåføren 14

hopper ut og hilser blidt på pappa. Du har alltid så rolige dyr du, Hallvard, sier han hver gang han er her. Nå sier han det igjen, og pappa ler stolt og klapper meg på ryggen. «Tarjei her har alltid hatt så godt lag med oksene. De blir så rolige rundt ham,» sier han. «Ja, det er viktig for en som skal jobbe med dyr. Godt lag med dyra, å kunne kjenne humøret deres. De leser deg bedre enn noe menneske kan gjøre føler de at du er redd, blir de redde selv,» sier sjåføren og smiler til meg og jeg lurer på om han kan føle hvor redd jeg er. Så går han og pappa inn for å åpne portene. Oksene er ville i øynene og puster tungt når de kommer mot meg. Jeg kikker en annen vei, og ser Kristian komme løpende opp grusveien. Han liker å være med på hentinga, liker adrenalinet når han får være nær de store dyra, og i hvert fall når han vet at de skal slaktes. «Hvorfor sa du ikke at dere skulle sende slakt i dag?» sier han andpusten når han kommer. Han venter ikke på svar, men løper videre inn i fjøset, til pappa og sjåføren. Pappa smiler til ham, og gir ham noen instruksjoner. Jeg står alltid igjen med en tom følelse når bilen svinger ut av gården, og opp på hovedveien, og klarer aldri å se bort før den kjører ut av syne. «Det er ikke vondt for dem, Tarjei. Slik er livet vet du,» sier pappa og klyper meg litt i nakken når han kommer ut. Tårene presser på, men pappa går heldigvis inn. «Skal vi spille fotball, eller?» spør Kristian. «Jeg kan ikke, jeg skal til bestemor og bestefar snart,» sier jeg. «Bestemor ventet og ventet. Men da bilen kom kjørende inn på tunet, visste hun at det ikke var jeg som kom. Hun kjente det i lufta, at det kom dårlige nyheter. Og det gjorde det. Hun visste at det kom så dårlige nyheter at hun låste 15

seg inne i låven og nektet å møte mennene som banket på døren,» sier bestefar. Han har fortalt historien før, men hver gang blir den mer dramatisk og bestemor har ventet lenger og lenger for hver gang, og vet stadig mer om de dårlige nyhetene for hver fortelling. Den dårlige nyheten bestemor fikk, var at bestefar var død. Han hadde blitt drept i fangenskapet på Lillehammer. Det var to kamerater av bestefar som kom for å gi bestemor det tunge budskapet, de holdt luene i hendene da de banket på døren. Bestemor stod og lempet høy i låven og så gjennom sprekkene i veggen at de bøyde hodet da de fortalte om bestefar til svigermoren. Men så var han ikke død likevel. Det var broren til bestefar som var død. Bestemor hadde bare rukket å sørge i to uker da de samme mennene kom tilbake og fortalte om misforståelsen. Hun hadde blitt så forvirret at hun løp etter dem med høygaffelen hun hadde i hendene og skrek. Nå ler hun godt når hun ser for seg de skremte mennene som løp nedover veien, men hun ler ikke så lenge. Det er det verste hun har opplevd. Bestefar vil fremdeles ikke fortelle om de få dagene i begynnelsen av krigen da han kjempet for Norge og ble tatt til fange i Lillehammer. Jeg skjønner nok til at jeg er litt redd for den dagen han bestemmer seg for å fortelle meg om det. Jeg er i det hele tatt litt redd for bestefar nettopp fordi han har så mye inni seg, som mamma sier. Han er blitt litt ødelagt av det, sier pappa og sikter til de dagene bestefar ikke orker å stå opp, ikke orker å spise eller jobbe eller snakke med noen. Pappa er stolt av bestefar. Hele bygda er det. Alle vet hva han har opplevd, hva han har gjort for landet. De sitter på det lille kjøkkenet sitt som de pleier, og bestefar har en god dag. De har spist middag og bestemor har bakt muffins til jeg skulle komme. De er så glade i meg, så 16

glade for meg. De sier at jeg er en god gutt. En heldig gutt. Som har fått så mye fint i livet, og som har så mye godt i vente. «Så lenge du ikke begynner å røyke,» sier bestemor. «Ja, det må du ikke Tarjei,» sier bestefar. «Nei, nei. Det kommer jeg aldri til å gjøre,» sier jeg. Kristian og Bjørn har smugrøkt bak den store steinen på høyden over bygda flere ganger. Bjørn har stjålet pipetobakk fra faren sin, og Kristian har stjålet rullepapir og munnspray på butikken. Jeg har ikke prøvd, jeg vet ikke hva jeg skulle sagt til mamma og pappa hvis jeg ble tatt. Det hadde vært for flaut, altfor ydmykende. Bestemor har krympa sikkert fire buksestørrelser. Nå er hun lavere enn meg, og tynnere enn mamma. Genserne hennes henger løst på kroppen og hver gang jeg klemmer henne, når jeg kommer og når jeg drar, er det akkurat som om jeg må gjennom flere lag med luft under genseren før jeg kommer inn til ryggen hennes. Det er som å presse lufta ut av en ballong. Men hun spiser mye, og sier selv at det bare legger seg i det høyre beinet hennes. Da ler bestefar godt. Hun sier det i dag også, etter å ha spist tre store muffins. «Nå er høyrebeinet mitt så fullt at jeg tror jeg må legge meg nedpå litt,» sier hun og holder seg på magen. Bestefar ler, og jeg ler. Bestemor går og legger seg på sofaen, og bestefar begynner med oppvasken. Han setter på radioen og plystrer til Guns n Roses men en helt annen melodi. Jeg sitter i det varme kjøkkenet og føler meg merkelig beskytta. Så kommer jeg på engelskleksa og kikker på klokka som henger over det store bryllupsbildet av mamma og pappa. Pappa har bart og innsvinget jakke, mamma har store briller, stor mage og rød kjole. De smiler til hverandre, ikke til kamera. Det er tatt på haugen bak huset til Kristian, og man kan skimte hele bygda i bakgrunnen. 17

«Jeg må nesten hjem, jeg,» sier jeg. «Nesten?» sier bestefar og ler. «Jeg må hjem. Engelsklekse.» «Do you speak English.» «A little bit.» Jeg går inn og klemmer bestemor som ligger og halvsover på sofaen. Det går fem gutter i klassen min. Magnus, Kristian, Bjørn, Trygve og jeg. Fem er et dårlig tall, mener læreren vår, og det har vært gjenstand for diskusjon og samtaler i utallige konferansetimer og foreldremøter. Det er alltid en som ikke får være med. Som regel er det Trygve. Kristian mener han må ha en hjerneskade som ikke er oppdaget ennå, fordi han ikke snakker rent og har så mye sikkel i munnen når han snakker, det renner noen ganger over. Hver gang Kristian og jeg har snakket om hjerneskaden til Trygve er vi ekstra snille mot ham dagen etter. Da får han være på laget vårt i fotball, han får stå i mål selv om han aldri redder. Det er bedre enn å aldri score, sier Kristian. Alle i klassen har jobbet på dugnad for å redde ungdomsskolen i bygda. Det er siste året vårt på barneskolen, og ingen har lyst til å dra to mil for å gå på skole med folk vi nesten ikke kjenner, i nye klasser. Spesielt ikke Trygve. Så faren hans, som er advokat, har startet en underskriftskampanje, og lovet å donere mye penger slik at skolen kan beholdes. Jeg er den eneste som gjerne vil ha ny klasse, sitte to mil på buss hver dag, så lenge som mulig, så langt bort som mulig. Men jeg samler inn penger og får mamma og pappa til å skrive under på lista til faren til Trygve. Vi har gått i samme klasse i fem og et halvt år og noen år i barnehagen før det. Jeg kjenner dem ut og inn, føler jeg selv. Og lurer på om noen føler at de kjenner meg ut og inn. Hvordan ser jeg ut for dem som har vært en del av livet mitt så 18

lenge? Jeg har spurt Magnus en gang, hva han tenker om meg. Magnus er den mest voksne av oss, han er elevrådsformann og skriver like godt engelsk som norsk. Han ser bare på Discovery og Animal Planet og samler på trivia. Han kommer med en ny hver dag. Dagen etter i norsktimen foreslo han at alle skulle skrive tre setninger om alle de andre i klassen. Det syns læreren var en god idé. Men det må være anonymt, sa Magnus. Nei, det kan det ikke, sa læreren, dere må kunne stå for det dere skriver. Etter at vi var ferdige tok han kopier av alle listene og laget en liten bok. Det ble få punkter på meg, fordi læreren ikke ville skrive samme ting flere ganger. «Tarjei 11 år er: god i fotball, stille/snakker lavt/utydelig, snill, sjenert, god kompis, flink med dyr/glad i hunden sin, har krigsveteranbestefar og er flink i de fleste fag.» Det siste hadde læreren skrevet som et slags ekstrapunkt siden de andres liste ble så mye lengre. Men Trygve hvisket etterpå at han hadde skrevet flere ting om meg som på et eller annet vis hadde havnet på Bjørns liste. En dag like før jul begynner Bjørn å snakke om konfirmasjonen. Han ønsker seg selvsagt moped, han er helt frelst på alt som har med motor å gjøre. Men han vil konfirmere seg borgerlig. Magnus nikker, det vil nok han også. Han kan ikke stå for den kristne tankegangen lenger. Jeg tenker på bestemor og bestefar, jeg kan ikke tenke tanken om borgerlig konfirmasjon engang. Bestemor har gledet seg til jeg skal konfirmeres siden jeg ble født. Konfirmasjon er en stor greie i familien vår på pappas side. For dem er det fremdeles et viktig skille mellom barn og voksen, gutt og mann. Julie konfirmerte seg i år, hun fikk bunad av bestemor, og bestefar holdt tale som for det meste handlet om at selv om hun var odelsjente var det viktig å følge drømmene sine. Du har tross alt en fin en som kommer etter deg, 19

alle lo. Mamma holdt en tale som Julie begynte å gråte av, og etter den dagen og den talen fikk de nesten et nytt forhold, sier Julie. Mamma skjønte henne plutselig bedre enn noen. Og mamma er gladere enn på lenge. Nå skal de på ferie sammen til vinteren. Jentetur, sier mamma og blunker til Julie. Den første som konfirmerte seg borgerlig i bygda var Snorre. Han er to år eldre enn oss, og går i svart, lang frakk og høye Dr. Martens-støvler. Han fikk mye mindre penger enn alle andre i sitt kull, og det var ingen som flagget på dagen hans. Mange visste sikkert ikke at borgerlig konfirmasjon holdes på lørdag, resten mente antageligvis at det ville sende ut feil signaler både til bygda generelt, og til neste års konfirmanter spesielt å gi ham penger. Men Bjørn bryr seg ikke, så lenge han får moped av foreldrene. «Vi henger etter med alt mulig her. Fetteren min i Oslo konfirmerte seg borgerlig i fjor, og han fikk sykt mye penger. Mer enn fetteren min som konfirmerte seg i kirka,» sier han nå. «Er det sant?» sier Magnus. Så sier han at hvis det er sant, burde vi boikotte kirka. «Alle i vårt kull burde konfirmere seg borgerlig,» fortsetter han. Trygve ler. Han har nok penger. Han melder seg frivillig til å være den første som sier fra til foreldrene sine og ser reaksjonen. Men han har de mest avslappede foreldrene. Bestemor sier at de er kommunister, og stemmer Rød Valgallianse, og at det er veldig rart, for hvis advokatfaren til Trygve så gjerne vil dele på både penger og formue, så er det nok av folk som kunne trenge litt hjelp her i bygda. Jeg holder meg utenfor konfirmasjonssamtalen. Det er så lenge til, og jeg håper at de forandrer mening til da. Det er 20

så mange slike ting jeg må bekymre meg for. Og jeg er ikke voksen engang. Du må ikke bekymre deg så mye, Tarjei, sier mamma når hun av og til ser at jeg ser ut i lufta og biter meg på innsiden av kinnene. Kristian og jeg sitter med boblejakker og snøjogger på kirkemuren en kveld i midten av desember. Det har ikke kommet snø ennå, det er bare rim overalt. De høye fjellene på hver side av dalen gjør at kulden synker og legger seg som bedøvelse over alt og alle. Det er som kuldegropen man lager i en snøhule, sier pappa. Jeg liker de aller kaldeste dagene best, når det føles og ser ut som om kulden har drept alle bakterier i lufta og jeg kan renske lungene ved å trekke pusten dypt. Våren gjør at det tetter seg i nesa og øynene renner bare jeg kommer utenfor døra. I fjor vår tok læreren min meg til side etter at jeg hadde sagt at jeg var forkjøla i tre uker, bare ikke når det regna og sa at jeg hadde ganske klare symptomer på pollenallergi. Hun sendte meg til helsesøster som spurte om jeg reagerte på høy og dyr også. Jeg var livredd for at hun skulle ringe mamma og pappa, så jeg ristet på hodet, enda jeg ble tett i halsen og rød i øynene hver gang jeg var i høylåven eller hadde Pus på fanget for lenge. Hun ringte mamma likevel som ble flau over at læreren oppdaget allergien min før henne. Pappa mener at allergi er oppfunnet av legemiddelindustrien. Det er naturstridig å ikke tåle å være ute i naturen, sier han, og mener jeg burde eksponere meg mest mulig for det jeg ikke tåler. Nå sitter Kristian og blåser blå ringer av frostrøyk i mangel av noe bedre Bjørn ble tatt på fersken av faren sin da han stjal røyk av ham, og da slutta faren å røyke. «Har du hørt at Magnus og familien skal flytte?» sier han plutselig. «Hvorfor det?» sier jeg. «Fordi faren fikk jobb i Fredrikstad.» 21

«Hm.» Jeg tenker først at Magnus er heldig, deretter at han sikkert passer bedre inn i Fredrikstad enn her. Det som nesten er verre, er at Magnus har en søster jeg har vært forelska i i ett år. Kjersti, hun er den greieste jenta på skolen. Så grei at hun har vært sammen med Trygve i noen uker fordi ingen andre ville være sammen med ham. Det var Kristian som spurte for ham. Kjersti sa ja med en gang. Jeg tenker at den som kommer til å ta flyttingen tyngst er bestemor. Hun har ledet en gruppe som skal fremme samhold og hindre fraflytting. De er sju damer som har holdt på i et år med ukentlige møter. Ingen vet helt hva de gjør, men i buss-skuret har det i hvert fall kommet opp plakater som reklamerer for bygda. Magnus og familien flytter tydeligvis likevel. «Gleder meg til å begynne på videregående, jeg,» sier jeg og trekker pusten dypt. «Hvorfor det? Da må vi jo ta buss i to timer hver vei!» sier Kristian. «Jeg vil flytte på hybel, det har søsteren til Bjørn gjort.» «Det får du aldri lov til. Faren din trenger deg jo hver dag,» «Vent og se.» * Julie sitter på rommet mitt med en kopp kakao i hendene. Det er tradisjon på bursdagen min at mamma, pappa og Julie kommer med kakao på senga. Jeg fyller seksten i dag, og det er lørdag, men mamma og pappa har vekt meg klokka sju likevel. De mener at man skal opp før klokka åtte, uansett. Jeg har fått fiskestang av mamma og pappa som jeg har ønsket meg, men ikke ville ha til bursdagen, og Sim City av Julie. Jeg har satt det på allerede og bygger hus og jernbane og bilvei til de små innbyggerne i spillet. 22

Men alt brenner med en gang. Mamma og pappa er nede og lager god frokost, eggerøre og bacon. Pappa skåler mot meg med et glass champagne når vi kommer ned. Mamma ler. «Du får ikke champagne, men jeg har kjøpt Mozell,» sier hun. Hun har kjøpt Mozell til meg. Jeg blir letta. På bursdagen min i fjor hadde de glemt å kjøpe både kakao og god frokost. Jeg fikk te på senga og vi spiste provisoriske ostesmørbrød, knekkebrød med smelta ost, til frokost. «Kan jeg få champagne?» spør Julie. «Et lite glass, så,» sier pappa og ser på mamma som nikker. «Skål,» sier pappa og ser oss alle dypt inn i øynene før han tømmer glasset i én slurk. Det er 4. februar og jeg har ennå ikke turt å si at jeg vil flytte for å gå på videregående. Pappa regner med at jeg vil gå landbrukslinja, mamma regner med at jeg skal gå allmenn. Begge skolene ligger to mil unna og bussen går flere ganger i timen, så det er ingen grunn til å flytte. Men jeg vil gå medielinja og den skolen ligger to timer unna. Søknadsfristen er 15. april. Bjørn, Trygve og Kristian skal gå allmenn. Alle venter på at jeg skal bestemme meg, det er bare Julie som vet at jeg vil på medielinja. «Drit i dem, Tarjei. Du er snart voksen, du gjør som du vil,» sier hun. «Hva med pappa?» sier jeg. «Hva med han?! Det er år 2000, det er ikke 1900. Vi selger faen meg hele gården. Jeg tar over, mamma og pappa flytter inn i et hyggelig lite hus, og så selger vi den,» sier hun og ler. Jeg ler motvillig. Det er så lett for Julie. Eller, jeg vet at det ikke er lett for Julie, men ingen forventer at hun skal plukke stein, kjøre traktor eller slakte okser. Bestemor hadde riktignok forventet at hun skulle bli hestejente, som bestemor selv var og er, men da Julie heller kjøpte moped 23

for konfirmasjonspengene til Bjørns store misunnelse ga bestemor opp håpet om at Julie noen gang skulle være interessert i noen som helst slags gårdsdrift. Men Julie skjønner ikke at hun legger enda mer press på meg når hun tilsynelatende driter i alle forventninger, og i hvert fall når mamma og pappa ikke kan få flere barn. Sier mamma. Du må få styr på den søsteren din, Tarjei, sier bestemor ofte og ler når hun ser Julie i full fart på den trimma mopeden gjennom bygda. Jeg vil ikke få styr på Julie, hun er den eneste som skjønner meg men hun kan ikke gjøre noe når jeg ikke gjør noe selv, som hun sier. Og hun har rett. Jeg er så feig, jeg tør ikke si noe om noe eller noen. Enda det brenner på innsiden, det er som om alt jeg vil si stopper et sted i magen, og jeg ikke får sagt noe. Det forvandles til sinne og gråt i drømmer. Jeg drømmer at jeg skriker jeg hater deg til pappa, at jeg slipper løs oksene, at jeg slår til mamma helt til hun lover å skjerpe seg. Enda jeg ikke mener noe av det. Jeg våknet en natt av at Julie ristet i meg. Tarjei, ropte hun. Våkn opp, Tarjei! Da jeg endelig våknet og kom til meg selv, begynte hun å gråte. Du skrek så høyt, Tarjei. Du har skreket i flere minutter. Hva i helvete er det du drømmer, spurte hun og klarte ikke å stoppe å gråte. Jeg visste ikke hva jeg hadde drømt, og kunne ikke svare, men jeg kjente fremdeles at et desperat raseri herjet i hele kroppen. Det er 14. april og én dag til søknadsfristen til samordna opptak går ut. Jeg sitter igjen på skolen etter skoletid, sitter i aulaen med søknadspapirene foran meg, etter å ha sittet og løyet til skolens rådgiver i en obligatorisk rådgivningstime. Jeg sa at jeg enten skulle gå allmenn eller landbruk. Han hadde ikke så mye å si, men sa at jeg skulle velge det som føltes riktig for meg. Et viktig valg. Det kan være avgjørende for resten av livet, vet du. Om ti år er det dumt 24

å være et sted du ikke vil være, sa han. Ja, sa jeg og var enig. Jeg skal ikke være et sted jeg ikke vil være om ti år. Jeg skriver mediefag som førstevalg. * Det føles som om jeg alltid har hatt det samme forholdet til mennesker rundt meg. Jeg har forandret meg, men forholdet til de andre har ikke forandret seg. Jeg føler at jeg er fastlåst i den rollen noen skapte for meg da jeg var liten, og ingen ser meg som noen annet enn den Tarjei jeg var da. Men jeg er en annen, og jeg kjenner meg ikke igjen og skjønner ikke at andre gjør det. Stemmen er dypere, håret mørkere, kroppen større, luktene annerledes og tankene mine er fremmede for meg selv. Men jeg sitter fremdeles på rommet mitt og spiller Sim City. Jeg er med pappa og kjører traktor med bedre kontroll enn før, etter at jeg tok traktorlappen jeg sender okser til slakt og hører ikke lenger at det puster og stamper inne i bilen, står ikke lenger og ser når den forsvinner ut på veien. Jeg har vokst av meg allergien og lemper høyballer og surfôr så musklene vokser og jeg får hard hud på innsiden av hendene. Forholdet mitt til pappa har heller ikke forandret seg. Jeg er fremdeles Tarjei, han er fremdeles pappa som han var da jeg var Tarjei 12 år. Det eneste som har forandret seg er konkurransen mellom oss. Han har så lenge jeg kan huske sett konkurranse i alt vi gjør. Og han har vært stolt over de utfordringene jeg har tatt imot der han har presset meg mest. Nå er konkurransen tilpasset Tarjei 17 år med store muskler og dyp stemme, og vi er sidestilte: Hvem kan løfte den største steinen, hvem kan spise flest poteter, hvem kan gå lengst på ski, hvem fisker den største fisken, hvem tør å reparere gjerdet på innsiden av okseinnhegningen, hvem kan se på skisporene at her gikk Trond i går og hvem kan 25

få Sølve til å hente pinnen på kanten av låvetaket. Alt er en utfordring, det gjelder å vinne. Noen ganger lar jeg pappa vinne, for eksempel hvis han har kranglet med mamma, og han lar meg vinne hvis jeg har sendt av gårde okser til slakt. Konkurransen er usnakket, og udefinert, men har helt klare regler. Jeg tar bussen fire mil hver dag, fram og tilbake til landbrukslinja i nabobygda. Forandret førstevalget. Pappa er stolt. Han er letta, sier bestemor. Han trodde jeg kom til å velge allmenn, det hadde han sagt i fortvilelse til bestemor en dag i mars i fjor. Han mente at jeg var for påvirket av alle de andre, at jeg alltid hadde vært det. Bestemor sa at han hadde sagt at han ikke ville presse meg, han ville ikke at det å overta gården skulle være noe han presset meg til, men noe jeg gjerne ville selv. Han ville ikke at hans liv skulle være fasiten på hvordan jeg skulle leve. Men når jeg først hadde valgt det, var det et tegn på at han i hvert fall hadde gjort noe riktig. Bestemor lo. Hun syns han har gjort alt riktig. Det er høstferie, første året på videregående. Jeg er med pappa på jakt. Mamma og Julie har dratt til Kanariøyene. Jentetur. Jeg stod i gangen den dagen de dro, var så rasende at jeg måtte stramme alle musklene i kroppen for at jeg ikke skulle skrike, jeg beit meg i tunga så det blødde for å holde kjeft. Og jeg klarte ikke si ha det engang, jeg ville ikke klemme verken Julie eller mamma, jeg ville bare være med. Jeg lå på rommet mitt og gråt så jeg hikstet ned i puta mens bilen startet og de kjørte ut av gårdsplassen. Pappa og jeg skulle på guttetur. Og vi er på guttetur, vi jakter elg. Jeg går med en følelse av avmakt gjennom skogen og regnet og tjukk tåke. Har gitt opp egne tanker, og egne mål, har gitt opp å se meg selv om ti år. For det er her jeg vil være om nøyaktig ti år, på 26

jakt med pappa, gå gjennom skogen og regnet og kanskje ikke føle noe lenger. Kanskje ikke føle sinne, desperasjon, den konstante trangen til å flykte fra noe jeg ikke vet hva er. Bare gå og lytte etter om bikkjene har fått los på en elg, og skyte den uten tanker om liv og død og verdier bare leve på instinktet om å overleve. «Hysj,» sier pappa plutselig. «Ja,» hvisker jeg. Det knyter seg i magen. «Los,» hvisker pappa. Han legger hodet bakover, for å høre bedre hvor den intense, men fjerne bjeffinga kommer fra. «Vestover,» peker pappa, og går av stien og lister seg fort og stille gjennom tykk granskog. Så ivrig at han glemmer å holde greinene for meg som han gjorde da jeg var liten, de pisker meg hardt i ansiktet. Vi går rett vest. Jeg har arvet retningssansen til mamma. Hun kan til enhver tid peke med en imponerende nøyaktighet mot nord, sør, øst og vest. Hun er et levende kompass, sier pappa. Han elsker å dra fram kompasset når vi er på tur, for å se at mamma hver gang peker i nøyaktig samme retning som den røde pila. Og pappa ler like godt hver gang og ser på oss. Hva? sier han til Julie og meg. Hva sier dere til det? Vi sier ikke så mye. Jeg er like god. Jeg sitter foran ovnen. Pappa har laget kakao med krem. Varmen fra ovnen svir under føttene og sender varme stråler gjennom hele kroppen. «Fy faen så bra,» sier pappa over koppen sin. Han har et glass whisky ved siden av. «Det der har du arvet etter meg. Du hadde fortjent å bli løfta på gullstol for det skuddet der. BAM, rett i bakken. Rett i hjertet, vet du. Vedder for at du angrer på at du ikke tok jaktprøva i vinter nå, hæ?» fortsetter han. Han fikk all jubelen selv over den gigantiske elgoksen jeg skjøt 27

midt i hjertet. Den døde med en gang. Det var som å se det i sakte film: Oksen som skvetter til ikke over smerten, men lyden før den kneler med hevet hode og faller om uten lyd. Som om den legger sin ære i å dø på denne måten; behersket, rolig og kontrollert. Pappa ga meg rifla uten en lyd og pekte mot oksen etter at vi hadde lagt oss ned på en høyde over åpningen der elgen stod. Jeg tenkte ingenting, bare løftet geværet som plutselig ikke veide noe, la høyre øye til det nye siktet pappa hadde kjøpt før jakta, kjente at jeg ikke skalv, klemte forsiktig avtrekkeren halvveis inn, siktet mot brystet til elgen som stod hypnotisert av Sølves gjentatte gjøing, og klemte inn pekefingeren. Nå har jeg et stort blåmerke på skuldra fordi jeg ikke holdt rifla tett nok inntil kroppen. Men alt skal man ikke klare å huske første gang, sier pappa. Helt fram til nå, når vi sitter foran peisen, har adrenalinet pumpet gjennom kroppen. Sammen med en svak følelse av dårlig samvittighet. Men elgen kjente ingenting, det var jeg som plutselig kjente noe. En plutselig glede, en plutselig iver og nå en ro. «Du har fortjent en dram nå,» sier pappa og heller whisky i et glass uten å spørre om jeg vil ha. Jeg drikker i store slurker og blir varm og søvnig. «Skål,» sier pappa. Jeg løfter glasset og smiler litt. Kjenner at jeg gleder meg til i morgen, til å kjenne adrenalinet rushe gjennom kroppen og føle at ting er som de skal, at de ligger etter hverandre og på plass. Jeg våkner klokka seks dagen etter. Jeg klarer ikke sove lenger, jeg må opp og ut. Det er en time til pappa og jeg skal møte de andre ved bommen, en time til vi skal planlegge dagen og være jaktkamerater. Pappa er oppe, pusser den nye rifla selv om det ikke trengs. Jeg står i trappa og får et uventet stikk av ømhet for ham. Han smiler litt for seg selv, stikker pusseskinnet langt ned i geværløpet, tar våpenet opp og sikter ut av vinduet. Han later som han trekker av, og 28

rykker til i en overdreven bevegelse. Jeg klarer ikke holde på latteren, han snur seg og får øye på meg. Han ler litt. «Jeg skulle bare prøve siktet,» sier han. Jeg nikker. Han har stekt egg og bacon, kokt kaffe og til og med tent stearinlys på frokostbordet. Det gjør han aldri hvis mamma ikke ber om det. Hun tenner alltid lys, av prinsipp, som hun sier, fra midten av september til midten av mars. Kanskje litt lenger. Det skal alltid være et tent lys på bordet, sier hun. Jeg tenker ikke over det før det ikke er der, som de gangene pappa og jeg er alene. Vi spiser i taushet, ikke fordi vi ikke har noe å prate om, men fordi vi begge sitter i egne tanker. Jeg gleder meg til å gå i regnet med pappa, bak pappa. Utenfor stien med rifla på ryggen. Se hvordan han lister seg med overdrevne bevegelser, som en tegneseriefigur, når han skal være stille. Det fungerer, det kommer ikke en lyd fra bevegelsene hans. I går prøvde jeg å tråkke i fotsporene hans uten at han så det, forsøkte å være like stille. Det gikk ikke like bra. Han skal lære meg det, sier han. Det er bare teknikk. Jeg holder hendene foran ansiktet. Jeg føler at alle vet at det var meg. At alle vet at jeg lar pappa ta skylden, at jeg lar pappa bli grå og gammel på noen få uker og deretter slått ut med influensa som til slutt fører til så kraftig lungebetennelse at han motvillig blir lagt inn på sykehuset. Der vil han ikke være. Der ligger også Johan. Skutt rett gjennom hodet. I koma. Ingen vet om han vil våkne, men alle vet at han ikke vil bli den samme hvis han gjør det. Jeg tar permisjon fra skolen og jobber på gården. Uten å tenke lemper jeg høy og surfôr, jeg mater oksene, jeg reparerer innhegning, jeg graver ferdig grøfta som pappa har begynt på for å avlede vannet som hver høst renner nedover gårdsveien og ødelegger den. Jeg jobber hele den tiden jeg er våken. Julie og mamma er stille hele tiden, jeg kan i 29

hvert fall ikke høre dem prate. Jeg hører ikke Kristian når han ringer, jeg hører ikke surklelydene fra lungene til pappa når jeg besøker ham på sykehuset, jeg hører ikke oksene, jeg hører ikke regnet og jeg hører ikke meg selv. Det eneste jeg klarer, er å se. Og jeg ser hvordan Jon Olav og Ingrid følger meg med blikket når jeg graver, hvordan faren til Trygve ser medfølende på meg når han kjører hjemover og forbi meg, hvordan Bjørn ikke ser på meg og hvordan fargene flyter inn i hverandre og inn i det svarte når jeg kniper igjen øynene for å sove. * «Du? Ser du for deg året og ukene i rundinger?» spurte Julie en kveld for lenge siden da vi fremdeles delte rommet på loftet. Selv om jeg aldri hadde tenkt over det før, og aldri satt ord på det, ligger årstidene og ukene i rundinger i hodet. Sommeren er nederst, grønn og lang, høsten svinger opp til venstre og er grønn og brun. Jula er svart og er et stykke for seg selv. Resten av vinteren er lyseblå og like lang som sommeren. Våren har ingen farge, den er bare bilder av den første asfalten som kommer til syne, lyden av grusen, som ennå ikke har blitt pusset av veien, under joggeskoene, bilder av så sterk sol at man ikke kan se på den, og 17. mai. Uka er delt inn i dager på samme måte, men har ingen farger det er en tynn sirkel i sju ulike deler. Onsdag er lengst og mandag får nesten ikke plass. Dette tenkte jeg eller så jeg for meg uten å ha tenkt over det før. Julie pekte, tegnet. Hadde den nøyaktig samme rekkefølgen som meg bortsett fra at hennes avlange runding gikk opp når hun tegnet den. Min sommer nådde aldri igjen høsten; september kom og ødela. Men det var trygt at Julies år, Julies uker og dager så like ut som mine. Nå er alt ødelagt. Rundingene i hodet er borte, ukeda- 30

gene er borte, alt som er igjen er et svart rom der jeg ikke får tak i tankene som raser gjennom hodet. Jeg vil så gjerne holde fast ved noen av dem, men rekker ikke gripe dem. Det er jul. Johan har våkna, han er helt fin, bortsett fra at han halter litt på det ene beinet. Men bestefar mener at det har han gjort så lenge han har kjent ham. Det mener ikke Johan, men han bærer ikke nag til pappa. De skværet opp en dag i begynnelsen av desember, to uker etter at Johan kom hjem fra sykehuset. Jeg satt i trappa og hørte hvordan pappa forklarte hendelsesforløpet, hvordan han hadde sett en elg mellom trærne like før Johan hadde vært på nøyaktig samme sted. Så hadde han bare skutt etter bevegelsen. Jeg satt i trappa og kjente igjen historien, det var min historie. Og pappa unnskyldte seg gang på gang. De drakk akevitt helt til pappa begynte å gråte og Johan gikk hjem. Dagen etter løp pappa i skogen for første gang siden jakta. Da, mens pappa løp gjennom skogen med greinene piskende i ansiktet, eksploderte det i hodet mitt. Jeg lå i senga, så for meg pappa i skogen, Johan i skogen, alle i skogen, alle døde, alle blodige. Det snørte seg sammen til en verkende klump i brystet, til prikker foran øynene. Jeg ville slå, ville skrike, ville bare fortelle. At det var min skyld, det var jeg som skjøt Johan, at børsa gikk av uten at jeg ville det, at pappa prøvde å redde meg når jeg ikke ville bli reddet. Ikke av ham. Jeg fortalte det til meg selv; til en gammel uskrevet kladdebok. Mine bokstaver, mine ord, ryddet litt opp i knutene. Jeg skrev så hardt at armen verket og blyanten til slutt knakk. Lille julaften. Den barnslige gleden er borte, men jeg later som alt er som før for Julies skyld. Vi drikker gløgg og Julie har smugla rødvin i koppen min. Hun vil at jeg skal åpne den ene gaven fra henne nå, uten at det er noen andre der. Jeg begynner å gråte når jeg ser hvilken bok det er, klarer 31

ikke å stoppe bølgen av sorg og lengsel som skyller gjennom meg og renner nedover kinnene. Julie smiler, glad for at jeg husker. Selvfølgelig husker jeg. Julie leste «Farvel Rune» for meg før jeg kunne lese og hun akkurat hadde lært det. Hver kveld i noe som nå føles som en evighet leste hun høyt for meg. Jeg kan den fremdeles utenat, og ser for meg de duse bildene. Noen ganger lekte vi at jeg var Rune og hun var Sara. Jeg lå ved elva og Sara kom og så den røde votten min. Men hver gang reddet hun meg fra å drukne. Jon Olav og Ingrid kommer ikke med julegaver dette året. De har holdt seg unna etter at jeg skjøt Johan i september. Jon Olav vet at det var meg, det er jeg sikker på, jeg så ham i vinduet da pappa og jeg kom fra skogen den dagen, han må ha sett hvordan jeg gråt, hvordan pappa holdt meg i skuldrene og gang på gang forklarte meg hva jeg skulle si. Selv om Jon Olav ikke hørte hva vi sa, var det antageligvis lett å tyde. Jeg kjenner ham nesten ikke i det hele tatt, selv om vi har vært naboer hele livet mitt. Han er så stille og rar, annerledes enn alle andre voksne. Han ser så på meg, som om han kan se rett gjennom meg og lese alle tankene mine. Julie sier at faren hans dro fra ham og familien da han var liten og at faren bare var tilbake én gang og satte en unge til på moren til Jon Olav. Julie fniser alltid når hun sier det slik, jeg må le jeg også. Selv om jeg ser for meg Jon Olav som liten og stille og uten far. Han kom ned på politistasjonen etter at det hadde skjedd, jeg vet egentlig ikke hvorfor. Men det virket som om pappa var glad for det, han smilte i hvert fall takknemlig da han så at han kom. Jon Olav tok meg til side og sa at nå var det viktig at alle fortalte sannheten så politiet kunne få oversikt over det som hadde skjedd og oppklare alt så fort som mulig. Jeg følte at han så gjennom meg igjen, og jeg nikket så tårene rant over. Han klappet meg på hodet og sukket litt. Men nå ser han bort hver gang han møter 32

meg, han banker ikke engang på vinduet når jeg løper over det nysådde gresset hans for å rekke bussen til skolen han bare ser på meg. Mamma har prøvd å invitere Ingrid på kaffe to ganger, men Ingrid har unnskyldt seg hver gang. De mener sikkert at det jeg har gjort er utilgivelig, og de mener sikkert at det pappa har gjort er utilgivelig. Kristian sier at han har hørt at noen tror at pappa skjøt Johan med vilje, at det er umulig å skyte en jeger med rød jaktlue på så nært hold som jeg var. Og alle vet at pappa og Johan har vært uenige om hvor skillet mellom jordene deres går. De har til og med slåss om det en gang i fylla. Ikke én gang har pappa skyldet på meg for det som skjedde, jeg har lett etter bebreidelse i blikket hans, lett etter tegn på at han mener jeg skal være takknemlig eller at han mener at jeg skylder ham noe. Jeg tenker at jeg skylder ham alt, og den gjelden får jeg aldri betalt ned. Det er som om han har hengt tunge lodd på beina mine, jeg kan ikke dra noe sted. Jula går over uten at jeg merker det. Jeg har besøkt familie, oppfylt alles mistanker og bekreftet alles fordommer. Jeg har nikket og smilt, vist fram arret på ryggen jeg fikk etter at den tyngste oksen la hele vekten sin på meg og trengte meg inn i et hjørne og ryggen min skrapet langs drikkefontenen. 17 sting på skrå over korsryggen. Mamma syns ikke det er noe å vise fram, men pappa smiler stolt. Det arret kommer du til å ha resten av livet, det skal jeg love deg, sier han. Vi har spist ribbe og lutefisk, spilt Geni og Scrabble, Julie og jeg har kastet nøtter på spurvene i juleneket, og jeg har drukket meg full på hjemmebrygget til faren til Bjørn, med Kristian, Bjørn og Trygve. Den kvelden var den beste i hele jula. Bjørn hadde kjøpt hasj av en fyr i klassen sin og hadde fått mye for pengene. Vi var steine og fulle og varme og rolige. Vi avtalte at vi skulle flytte til Oslo etter videregående, bo i kollektiv og gå på Blindern. 33

Vi avtalte at vi alltid skulle være venner, at vi aldri skulle svikte hverandre. Dagen etter gråt jeg i 20 minutter før jeg stod opp. Nå i februar virker kvelden hos Bjørn uendelig langt unna. Oppmerksomheten rundt pappa og Johan har lagt seg litt, selv om Jannicke i klassen min mener at den hendelsen er det bygda kommer til å bli huska for i ettertid, det vil alltid være det stedet der en jeger ble skutt, men som kom fra skadene på mirakuløst vis. Det var ikke et mirakel, det er det folk i bygda som har gjort det til. «Han blei nesten drept, han blei skutt rett gjennom hodet, men overlevde på mirakuløst vis,» sier de. Han ble nesten drept, han ble skutt gjennom hodet, men det er ikke noe mirakel at kula mi ikke traff den viktigste delen av hjernen hans. Det er flaks. Uansett har Jannicke sikkert rett; når noen nevner bygda i framtida kommer folk til å huske at de forbinder det navnet med noe, men hva var det igjen, JO, det var jo det stedet der en jeger ble skutt i jakta for noen år siden, han som overlevde. *