1991 Aung San Suu Kyi (1945 ) Burma Demokratiet er den eneste ideologi som er forenlig med frihet. Det er også en ideologi som fremmer og forsterker fred. Derfor er det den eneste ideologi vi bør streve mot. Det sa min far. Det er grunnen til at jeg deltar i denne kampen. Aung San Suu Kyi, 26. august 1988. I de første hundre årene av fredsprisens historie valgte Nobelkomiteen fire vinnere som ikke kunne motta utmerkelsen på grunn av politisk forfølgelse i hjemlandet. Den første av dem var nazimotstanderen Carl von Ossietzky, de to andre var antikommunistene Andrej Sakharov og Lech Walesa, og den fjerde var den burmesiske demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi. Ni år etter at hun fikk prisen bodde hun fremdeles strengt overvåket i sitt hus i Rangoon, og lite tydet på at det brutale militærregimet ville slutte å trakassere henne og undertrykke tilhengerne hennes. Fredsprisvinneren fra 1991 ble født i 1945 som datter av den legendariske frigjøringshelten Aung San. Etter farens død i 1947 levde Suu Kyi sammen med sin mor og to brødre i hovedstaden Rangoon til 1960. Da ble moren utnevnt til ambassadør i India, og i de neste 28 årene bodde Suu Kyi utenfor Burmas grenser. Aung San Aung San Suu Kyis far Aung San begynte sin politiske karriere som studentleder i mellomkrigsårene. I 1936 ledet han en streik mot de britiske koloniherrene og forhandlet i hemmelighet med japanerne om støtte i frigjøringskampen. Under andre verdenskrig ledet han oppbyggingen av en burmesisk hær som deltok på Japans side i kamper med britene, men da han ble klar over japanernes imperialistiske hensikter, satte han sine styrker inn til støtte for de alliertes krig i Asia. Etter krigen ble Aung San leder for en nasjonalistisk koalisjon som startet forhandlinger med Storbritannia om uavhengighet; en prosess som i 1947 førte fram til opprettelsen av en grunnlovgivende forsamling. Han sto midt i arbeidet med Burmas nye konstitusjon da han ble myrdet av konservative, politiske motstandere i 1947. Dermed mistet landet en mann som det var knyttet store forhåpninger til. Men han ble ikke glemt. Under de store demokratidemonstrasjonene i slutten av 1980-årene bar mange plakater med bilde av den populære lederen.
I New Dehli begynte Suu Kyi på privatskole hvor hun utmerket seg som en elev med fremragende intellektuelle evner. På skolen ble hun kjent med Mahatma Gandhis ikkevoldsfilosofi; en lære hun siden holdt fast ved. I 1964 tok hun fatt på studier i statsvitenskap, filosofi og økonomi ved St. Hugh s College i Oxford og avsluttet tre år senere med en Bachelor-grad. Fra 1969 til 1971 arbeidet hun ved FN-sekretariatet i New York. I 1972 giftet hun seg med den britiske Tibet-eksperten Michael Aris, som hun fikk to sønner med. Etter å ha brukt mest tid på familie og barn i 1970-årene, gjenopptok Suu Kyi tidlig i 80- årene sine akademiske studier med hovedvekt på burmesisk historie og litteratur. Hun lærte seg japansk og var i 1985 86 gjesteforsker ved Universitet i Kyoto, før hun fortsatte sitt vitenskapelige arbeide ved the Indian Institute of Advanced Studies i den indiske byen Simla. En lovende akademiker Suu Kyi hadde nettopp tatt fatt på en doktoravhandling ved London School of Oriental and African Studies, da hun våren 1988 måtte reise til Rangoon for å pleie sin slagrammede mor. Knappe fire måneder etter datterens hjemkomst, døde moren, men Suu Kyi dro ikke tilbake til Storbritannia. Hun kunne ikke unngå å bli revet med da fredelige demonstranter ble massakrert i Rangoons gater, og bestemte seg for å ta opp arven etter faren ved å engasjere seg i en ny demokratiseringsbevegelse. Sammen med to tidligere generaler grunnla hun partiet Den nasjonale liga for demokrati, NLD (National League for Democracy). Hun ble valgt til partiets generalsekretær, og i løpet av kort tid fikk det oppslutning fra store deler av landet. Med sitt klare budskap, beskjedne vesen og karismatiske utstråling trakk Suu Kyi store tilhørerskarer under en landsomfattende foredragsturné. I sine taler tok hun avstand fra de militæres voldsbruk og oppfordret dem til å overlate makten til en sivil regjering gjennom frie valg. I tillegg ønsket hun å skape et demokratisk samfunn hvor landets etniske grupper kunne samarbeide i harmoni. Fra nasjonal selvstendighet til militærdiktatur Da Burma ble en suveren stat i 1948, rådde den over naturressurser som ga gode muligheter for utvikling. Landet hadde mineralforekomster som tinn, kobolt, gull, rubiner, olje og gass, og det fantes mye fruktbar dyrkingsjord, store skoger og rike fiskebanker langs kysten. Men den innenrikspolitiske utviklingen tok snart en retning som gjorde det umulig å utnytte rikdommene til fordel for det store flertallet av folket. I de første årene etter uavhengigheten hadde landet et vaklende demokratisk styresett som stadig var truet av etniske motsetninger, kommunistiske opprørsgrupper og invasjon av kinesiske nasjonaliststyrker. I slutten av 1950-årene oppsto det skarpe motsetninger i regjeringen som endte med et statskupp i 1962, da general Ne Win overtok makten. Han satte Grunnloven av 1947 ut av kraft og opprettet en sosialistisk ettpartistat ledet av høyere offiserer. Dette regimet sørget for at størstedelen av landets handelsbedrifter og industri ble nasjonalisert.
Etter en periode med moderat økonomisk vekst i 1960- og 1970-årene ble landet kastet ut i en dyp krise fra begynnelsen av 1980-tallet. Synkende råvarepriser skapte store underskudd i utenriksregnskapene og utenlandsgjelden økte dramatisk. Samtidig vokste misnøyen med regimet som en følge av politisk ensretting, arbeidsløshet, prisstigning og brutte løfter om jordreformer, og i 1988 brøt det ut landsomfattende demonstrasjoner. Den militære makteliten reagerte med massiv voldsbruk som endte med at over tre tusen sivile ble drept før det ble innførte unntakstilstand og utnevnt en ny militærregjering. Ne Win gikk av som partileder, men fortsatte likevel å øve stor innflytelse i kulissene. Et brutalt militærdiktatur Den nye regjeringen tok navnet Rådet for gjenopprettelse av lov og orden (The State Law and Order Restoration Council, SLORC) For å dempe opprørsstemningen åpnet regjeringen for frie valg og lovte å overlate makten til en folkevalgt regjering. Dette utspillet ga ulike grupper anledning til å drive politisk virksomhet, og i løpet av 1988 ble det organisert et nytt opposisjonsparti, Den nasjonale liga for demokrati.(the National League for Democracy) (NLD). Året etter bestemte mililitærjuntaen at landet skulle skifte navn fra Burma til Myanmar. Da offiserenes parti tapte valget i 1990, besluttet de ikke å sammenkalle den nyvalgte nasjonalforsamlingen. Etter dette innførte SLORC et militærdiktatur som satt med makten i landet inn i det nye århundret. Det varte ikke lenge før de militære lederne begynte å motarbeide henne. De satte ut rykter om at hun var manipulert av kommunistene, arbeidet for fremmede makter og var antibuddhist, før de skremte henne med skarpladde våpen, satte henne i husarrest og nektet henne å stille som kandidat ved parlamentsvalget. Men til liten nytte. Da opptellingen etter valget var ferdig, viste det seg at NLD hadde vunnet en knusende seier over militærstyret med 392 av 485 plasser i nasjonalforsamlingen. Militærjuntaen ignorerte velgerens ønsker og ga ikke fra seg makten til det nyvalgte parlamentet, som aldri fikk lov til å tre sammen. I stedet trappet juntaen opp arrestasjonene av opposisjonelle og nektet å slippe Suu Kyi ut av husarrest. Det vakte stor oppsikt verden rundt. Da verken tallrike appeller fra statsledere eller trusler om økonomiske straffetiltak ga henne friheten tilbake, ble det gjort flere forsøk på å øke presset mot militærregimet ved å gi Suu Kyi internasjonale æresbevisninger. I 1990 ble hun tildelt den norske menneskerettighetsprisen Thorolf Raftos Minnepris, og året etter mottok hun Europaparlamentets Sakharov-pris. Men det var Nobels fredspris for 1991 som fikk størst virkning blant initiativene som tok sikte på å snu verdensopinionen mot Burmas offiserer. Blant de om lag 90 kandidatene som ble nominert til 1991-prisen fantes ifølge pressemeldinger pave Johannes Paul, ANC-lederen Nelson Mandela og presidentene George Bush og Vaclav Havel. Den tsjekkiske presidenten var visstnok en av dem som nominerte Aung San Suu Kyi.
En fredspris for demokrati og universelle menneskerettigheter I sin presentasjonstale beskrev Nobelkomiteens formann Francis Sejersted prisvinneren som et symbol «i den gode strid for fred og forsoning». Han anså det som verdifullt at hun bygde på de beste aspektene i sin nasjonale kulturarv, og minnet om at «menneskerettighetstanken er ikke bare en vestlig ide, men noe alle de store verdenskulturer har felles». Ved å sitere fra fredsprisvinnerens forfatterskap la Sejersted vekt på at Suu Kyi ivret for utbre buddhistiske verdier som «begreper som sannhet, rettferdighet og kjærlig omsorg. Det er en regjering bygget på disse kvaliteter Burmas folk søker i sin kamp for demokratiet». Dette var en kamp formannen håpet ville ende med seier. Han hadde et enkelt budskap til oss alle: «Vis ydmykhet og vis fryktløshet slik som Aungs San Suu Kyi. Da kan det kanskje skje at verden blir et bedre sted å leve.» 1991-prisen var ukontroversiell og ble høyt verdsatt i de fleste land. Den burmesiske juntaen fordømte den som innblanding i landets indre affærer og nektet å slippe vinneren fri fra fangenskapet så lenge hun ikke lovte å slutte med politisk virksomhet. Det betydde at Suu Kyi ikke fikk være til stede på utdelingsseremonien i Oslo. De to sønnene Alexander og Kim mottok medaljen og diplomet på morens vegne. En endeløs kamp? I 1992 bestemte Suu Kyi at nobelpengene skulle settes i et fond til fremme av helse og utdanning for det burmesiske folk. Året etter prøvde syv vinnere av Nobels fredspris forgjeves å få besøke henne i fangenskapet, men generalene i Rangoon holdt opposisjonslederen i husarrest til 1995. Siden ble hun strengt overvåket og hindret i å bevege seg fritt omkring i landet. Det ble tydelig sommeren 1998, da hun under et forsøk på å forlate hovedstaden i bil, ble stoppet av soldater utenfor byen. Etter å ha ventet i tretten dager på å få kjøre videre, ga hun opp og vendte tilbake til hjemmet sitt. En liknende episode inntraff to år senere med samme resultat. Suu Kyis sterke posisjon i befolkningen var en stadig kilde til bekymring for makthaverne. De hadde derfor ikke noe imot at hun dro i eksil, men Suu Kyi nektet å forlate landet. Det ble demonstrert på en tragisk måte i slutten av 90-årene da hennes ektemann, som bodde i London, ble rammet av en alvorlig kreftsykdom. Generalene nektet ham innreise, men tilbød nobelprisvinneren å besøke sin døende mann i Storbritannia. Hun bestemte seg for å avvise tilbudet av frykt for å bli nektet hjemreise. Fortsatt kamp for et fritt Burma i hjemlandet måtte altså gå foran ønsket om å ta et siste farvel med sin kjære Michael Aris, som døde bare 53 år gammel i 1999. Gjennom hele 1990-tallet holdt militærjuntaen landet i et fast grep. Den rådde over et effektivt militærapparat med 450 000 soldater utstyrt med moderne kinesiske våpen; Kina var regimets viktigste allierte. Hæren slo hardt til mot opprørske minoritetsgrupper ved å brenne ned landsbyer og sende innbyggerne i arbeidsleirer. Folk som klarte å slippe unna ble flyktninger i eget land eller rømte over grensene til nabolandene. Flest flyktet til Thailand der
det i 1999 oppholdt seg over 200 000 burmesiske flyktninger. Rapporter fra Amnesty International viste at tusenvis av mennesker ble holdt som politiske fanger og at tortur og forsvinninger var utbredt. På hele 90-tallet ble det rettet skarpe protester fra mange land mot den systematiske undertrykkelsen av menneskerettighetene i Burma og behandlingen av Aun San Suu Kyi i særdeleshet; men juntaen viste ingen tegn til å gi etter. Ansvaret for alle overgrepene kan ha gjort makteliten lite lysten på å overlate makten til sivile myndigheter som en gang i fremtiden ville kunne stille dem for retten for ugjerningene. Flere av generalene ønsket heller ikke å gi slipp på sine omfattende interesser i handel og industrivirksomhet, særlig i omsetningen av narkotika, som hadde gjort flere av dem styrtrike. Generalene avviste anmodninger om en politisk dialog med fredsprisvinneren og lot seg verken presse av USAs investeringsboikott eller andre økonomiske sanksjoner fra vestlige stater. Det skyldtes først og fremst at Burma hadde gode handelsforbindelser med Kina, Pakistan og andre land i Asia. Generalene i Rangoon styrket dessuten sin internasjonale posisjon i 1997, da Burma ble tatt opp som medlem av den økonomiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN. Medlemskapet gjorde det mulig å bryte ut av isolasjonen, og det ble lettere for generalene å ignorere Suu Kyis appeller til utlandet om handelsboikott og avskyresolusjoner fra enkeltstater, FN og EU. Samme år skiftet juntaen navn til the State Peace and Development Council (SPDC) uten at det skapte fredstilstand i landet. I det første tiåret etter årtusenskiftet var den politiske situasjonen i Burma fastlåst. I 2007 slo militærjuntaen hardt ned på flere protestaksjoner som var rett mot en upopulær bensinavgift. Den hadde blitt innført for å finansiere byggingen av den nye hovedstaden Naypyidaw. I spissen for demonstrasjonene sto landets buddhistiske munker. Regjeringen hevdet at 13 mennesker ble drept under urolighetene, men andre kilder anslo tallet på dødsofre til å være betydelig høyere. Tusenvis av munker ble arrestert, og mange av dem ble mishandlet. Disse overgrepene utløste bred internasjonal fordømmelse. Håp om endelig seier Men i 2010 skjedde det noe positivt. Etter å ha sittet i husarrest i mer enn femten år siden 1989, ble Aung San Suu Kyi endelig satt fri. Løslatelsen var et tegn på at den burmesiske regjeringen under ledelse av president Thein Sein hadde slått inn på en ny linje overfor opposisjonen i landet. Sensuren ble trappet ned, Suu Kyi fikk lov til å møte tilhengerne sine, og regjeringen innledet en dialog med fredsprisvinneren. I 2012 deltok NLD i et suppleringsvalg til parlamentet, Aung San Suu Kyi vant et sete i nasjonalforsamlingen, og i juni samme året kunne hun endelig reise til Oslo for å holde sitt nobelforedrag. Mange tolket denne utviklingen som et tegn på at hennes lange kamp for demokrati og menneskerettigheter ikke hadde vært forgjeves.