Johan Velten Ansatt av Gud Et kritisk søkelys på Smiths Venner
«Gud har gitt meg makt til å avgjøre stridigheter og la den få rett som har rett. Han har gitt meg makt til å løse alle vanskeligheter osv. Ingen har ansatt meg i denne gjerning, uten Gud selv.» Johan Oscar Smith
Genesis forlag, Oslo 2002 Sats: Johan Velten Omslag: Tone Mjaavatn Omslagsillustrasjon: Stina-Marie Velten Trykk og innbinding: AIT Otta AS ISBN 82-476-0249-0
Til Solveig
Innhold Forord... 11 DEL 1: OPPLEVELSENE... 15 Bakgrunn og oppvekst... 17 Stor-Elvdal tidlig på 1900-tallet... 19 Vendepunktet... 22 Familiens nyorientering... 26 Unge år i Smiths Venner... 31 Møtet med Menigheten i 1962... 32 Tillitskrisen... 38 Stockholmsminner... 41 Preging og reorientering... 48 Gjensyn etter elleve år... 52 DEL 2: HISTORIEN... 57 Smith og hans venner... 59 Begynnelsen... 61 Pinsebevegelsens tilblivelse... 66 Ideologi og lære... 70 Åndelige røtter... 76 En innadvendt idé... 83 Menighetsmyter og virkelighetsflukt... 86 Kvinnenes tunge livssituasjon... 90 Maktovergrep og utrenskninger... 94 Brunstad stevnested... 99
Lederportretter... 107 Johan O. Smiths korrespondanse... 108 Elias Aslaksens lovgivning... 121 Sigurd Bratlies apokalypse... 135 Aksel J. Smiths nekrolog... 145 DEL 3: GENERASJONSSKIFTET... 149 «Den Store Vekkelsen»... 151 Forspillet... 152 Anslaget... 155 Opptrapping... 159 Klimaks... 164 Moral og lærdom... 168 Aksel J. Smiths nekrolog n fortsatt... 170 Etikk og sosial ansvarlighet... 175 Fakta eller fiksjon... 176 Doktriner eller resonnement... 180 Voldspornografi... 182 Samfunnsansvar... 188 Smith-konsernet... 193 En familiebedrift tar form... 194 Tyveri av fast eiendom... 198 Fra åndelig fellesskap til eiendomsselskap... 203 Penge-galoppen... 205 Regnskap, rapportering og åpenhet... 209 Brunstad-stemning, fra talerstolen... 213 Ideutveksling 2001... 219 Utkast til åpent brev... 228 Sigurd Johan Bratlies svar... 235
DEL 4: SPORENE... 245 Post Smiths Venner... 247 Den ensomme vandrer... 249 Den tilbakeskuende puritaner... 254 Den søkende kristne... 258 Den mistilpassede... 258 Vennene som jeg forlot... 260
Forord Denne boken har blitt til i to trinn. Den første utgaven var et hefte jeg ga ut på eget forlag i 1992 med tittelen Smiths Venner n minner og refleksjoner. De dramatiske maktkamper som pågikk på den tiden visste jeg lite om. Etter at jeg er blitt kjent med de utrenskningsaksjoner som har foregått, og de personlige tragedier som har fulgt i kjølvannet av dem, har jeg ønsket å gå litt dypere inn i Smiths Venners bakgrunn og historie. Når jeg har arbeidet med temaet, har jeg til min egen forbauselse merket at Smiths Venner fortsatt angår meg. Til tross for at det er 30 år siden jeg forlot forsamlingen. Deler av boken er memoar-preget, og når jeg har arbeidet med stoffet, har jeg blitt mer klar over hvilken betydning tvil og tro har for de fleste. I så godt som alle kulturer er troen på en høyere makt sterkt til stede. Intuitivt forstår man, eller man regner med, at det må finnes et høyere nivå enn menneskeheten. Tanken på at mennesket skulle utgjøre det øverste nivå er ganske skremmende. Med USA som den eneste gjenværende supermakt, vil den amerikanske presidenten i så fall utgjøre toppen av maktpyramiden i hele vår tilværelse. Man kan bli religiøs av mindre, for å bruke en uhøytidelig formulering. Behovet for en høyere appellinstans er dypt menneskelig. Håpet om at det må finnes en høyere makt som en dag kommer 11
og ordner opp i vår skakkjørte verden, har alltid vært en del av vår underbevissthet. Og jo vanskeligere livet fortoner seg, jo mer levende kan dette håpet bli. I dette dyptliggende menneskelige behov oppsøker noen av oss miljøer hvor dette håpet får næring og kan vokse. Her, blant likesinnede, kan det vokse frem et fellesskap som blir selve bærebjelken i livet. Her blir man sterk, og her blir man sårbar. For å bli styrket i troen må man åpne seg for de stemninger og den klangbunn som finnes i fellesskapet. I dette ligger det også en åpenbar mulighet for maktmisbruk og utnyttelse av situasjonen for de personer som har lederposisjoner i systemet. Muligheten for å lede folk på ville veier, er åpenbart til stede. Nesegrus beundring for lederne og refleksjonsløs underkastelse er, for å si det mildt, lite hensiktsmessig. Ideen til å skrive boken, fikk jeg ved nyttårstider 2000/2001 etter en utveksling av noen e-post med styrelederen i forsamlingen. Denne korrespondansen har jeg tatt med i boken under overskriften Idéutveksling 2001. Boken er skrevet for alle som interesserer seg for fenomenet Smiths Venner og liknende kristne fellesskap. Enten interessen skyldes egne opplevelser og erfaringer, eller man forsøker å forstå hvordan et slikt fellesskap preger medlemmenes liv, er det mitt ønske at boken skal gi både informasjon og innsikt i dette særegne fenomen i norsk kristenliv. Boken skal gi forståelse, enten hensikten er å forstå seg selv eller å forstå andre. Boken har fire hoveddeler. Den første er en beretning om hvordan min familie, og dermed jeg selv, kom med i Smiths Venner. Denne delen gir også en skildring av mine egne opplevelser av dette fellesskapet på godt og vondt. Den andre hoveddelen forteller om Smiths Venners tilblivelse og de sentrale personer som satte sitt preg på virksomheten. I denne delen av boken støtter jeg meg i stor utstrekning på de arkiver som min kone arvet etter sin far, 12
Berhard Severin Jensen. Han kom med i Menigheten i 1912, samtidig som stedatteren Hilda Broks. Hans og Hilda Broks sine arkiver omfatter mesteparten av Menighetens publikasjoner fra 1912 til 1952, samt en anselig samling private brev. Den tredje hoveddelen omhandler de store brytninger som oppsto i forbindelse med generasjonsskiftet fra de gamle koryfeer til den nye generasjons ledere som var født inn i Menigheten og aldri har opplevd noe annet fellesskap. Dette ble en vond og vanskelig prosess, og siden Smiths Venner ikke har noen tradisjon for åpen bearbeiding av meningsforskjeller, ble det en voldsom sirkulering av debattinnlegg og dokumentasjon gjennom Postverket. Sammen med tallrike avisartikler og en del muntlige kilder, utgjør disse notater mitt viktigste materiale fra denne perioden. Den fjerde og avsluttende delen er en beretning om noen typiske livsforløp for dem som velger seg ut av Smiths Venner. Her støtter jeg meg på mine egne opplevelser i tillegg til betraktninger fra, og samtaler med, gamle venner. Som du vil se, benytter jeg betegnelsen «Smiths Venner» og «Menigheten» om hverandre. Det ligger ingen bevisst tanke bak dette. Kanskje er det slik at jeg ubevisst bruker «Menigheten» når jeg primært henvender meg til deg som har en bakgrunn i forsamlingen, mens jeg bruker «Smiths Venner» når jeg forsøker å gi litt mer bakgrunnsinformasjon til deg som ikke kjenner forsamlingen. Jeg bruker stor forbokstav i «Menigheten» fordi dette, ved siden av Vennene, er det navnet de selv bruker i interne sammenhenger. Det sies at det er seierherrene som skriver historien. Hvordan virkeligheten fortonet seg for de andre, går derfor tapt for ettertiden. En del av motivasjonen for å skrive boken, har vært å bringe litt balanse inn i skrivingen av Smiths Venners historie. De sider som makthaverne (til alle tider) har utelatt, er viktig informasjon for å forstå de mange fasetter og skjebner i dette fellesskapet. 13
En vel så viktig motivasjon for å skrive boken, er mitt håp om at den kan være til nytte og glede for andre som har vokst opp i Smiths Venner eller liknende bevegelser. Kanskje mine minner og refleksjoner kan være til hjelp og glede. Oslo, 6. august 2002 Forord til annen utgave Første-utgaven av boken ble forsøkt stoppet av ledelsen i Smiths Venner. Formelt sett var det Bjørn Nilsen, styremedlem i DKM Brunstad og menighetsforstander i Brevik, som klaget boken inn for Namsretten på grunn av en navnforbytting på side 182. På grunn av navnlikheten hadde jeg feilaktig tillagt Bjørn Nilsen en uttalelse som hans onkel Bernt Nilsen hadde kommet med. Namsretten avviste klagen. Forfatteren beklager feilen, som er korrigert i denne utgaven. Når det nå trykkes en ny utgave, har jeg også gjort noen små endringer i enkelte andre deler av boken. Jeg retter en takk til alle som har gitt meg støtte, tilbakemelding og verdifulle korrektiver. Dette har økt presisjonsnivået og styrket meg i overbevisningen om at det var viktig og riktig å skrive denne boken. Oslo, 2. desember 2002
DEL 1: OPPLEVELSENE
Bakgrunn og oppvekst «Alle som elsker noe, ønsker at det de er så glade i, må være sannheten.» Augustin (354-430)
Lengsel er en av de mest grunnleggende menneskelige følelser. Hjemlengsel er beskrevet og besunget i nær sagt all åndelig litteratur. Lengselen til barndommens rike som var preget av sorgløs uskyld, varmen som fulgte av mors kjærlighet og forståelse, og tryggheten som fulgte av fars kraft og kunnskap. Lengselen tilbake handler ikke så mye om lengselen etter et sted eller en forsamling, men først og fremst om lengsel etter egne minner. Objektivt sett er det ikke sikkert at minnet er riktig, og det er høyst usikkert om man får en liknende opplevelse når man søker tilbake dit hvor minnene har sitt hjem. Både jeg og «de» eller «det» har kanskje forandret oss så mye at det gir en annen opplevelse av en helt annerledes kvalitet. Iblant undring. Iblant en annen form for glede. Iblant skuffelse. Lengselen kan også føre til at man blir fremmed for sine egne barn, som ikke forstår foreldrenes lengsler og plager. De har ikke noen av disse minnene og har funnet seg vel til rette i det miljøet og den situasjonen de selv har vokst opp i. For dem kan det bli trettende å høre på foreldrenes gjentatte fortellinger om minner som ikke er deres egne. Lengsler uten ende. Popgruppen «Boney M»s største hit på 1970-tallet handlet om Israels lengsel etter landet de var fordrevet fra. «By the rivers of Babylon» er en sang som nærmest alle i min generasjon vil nynne gjenkjennende til. Jeg har en tilsvarende 18
reaksjon når jeg leser en del av innleggene på nettstedet «forlosning.com», som er et debattforum spesielt rettet inn mot Smiths Venner. Jeg kan identifisere meg med lengselen til forhenværende Smithevenner, og jeg kjenner sorg ved en del av de avvisende og nedlatende kommentarene som ofte kommer fra ledere og tilhengere av Smiths Venner. Hva fedrelandet betyr blir man først klar over etter en tid i utlendighet. Tingenes betydning blir vi klar over først når vi har mistet dem. De nærmestes betydning blir vi skikkelig klar over først når vi legger dem i graven. Avskjedsstunden er viktig for at man skal kunne gå videre som et helt og sunt menneske. Å ta farvel er et av de viktigste ritualer vi har. Dersom man føler at man er blitt fordrevet fra landet som var litt «mitt», er det forståelig at man nynner til «Boney M»s tekster. Også den som ikke er fordrevet, men har utvandret av fri vilje, kan kjenne hjemlengsel, og det kan være nyttig og sunt for sjelen å utforske hva lengselen inneholder. Et tilbakeblikk betyr ikke nødvendigvis at man planlegger å vende tilbake. Det kan ligge viktig visdom og innsikt i minnene, oppsummeringen, historieforståelsen. På nesten alle livets arenaer er det størst oppmerksomhet om det som ligger foran. Det skal bygges og forandres. Nye skanser skal vinnes. Alltid fremad, fremad uten stans..., men det livet har lært oss, selve livsvisdommen, den er å finne i det som ligger bak oss. Stor-Elvdal tidlig på 1900-tallet I denne boken har jeg satt meg fore å fortelle om Livet, og hva det har lært meg. Da er det naturlig å starte med bygda Stor- Elvdal, eller Storældal n som det heter på bygdas egen dialekt. Det er her jeg har mine røtter, i de dype skoger. Østerdølene er i slekt med skogen, høyreiste, trauste og fåmælte. Her er det lite svermeri. «Vi lyt føl bakken,» er Stor-Elvdølers livsmotto. De forholder seg til det konkrete og har liten sans for åndelige eller 19
oversanselige temaer. Navnet på fylket, Hedmark, stammer fra det faktum at denne delen av landet ble sent kristnet. Dette var hedningenes siste skanse. Også Hans Nielsen Hauge fikk oppleve bygdefolkets manglende sans for religion. Da han på sin reise i 1799 kom til Stor-Elvdal, møtte de mannsterke opp langt sør i bygda og jagde ham over fjellet til Gudbrandsdalen. De ville ikke at han skulle «fly rundt i bygda og sette griller i hue på kvinnfolka,» som det heter i den stolte historietradisjonen. De store skogene er bygdas rikdom og kulturens rot. Her har Stor-Elvdølene i uminnelige tider hatt sin arbeidsplass. Slitet i skogen, med lange dager for dårlig lønn, var virkeligheten for det store flertall. Skogeierne var leverandører til «Plankeadelen» i Christiania, og deres holdninger og levemåte var ikke så fjern fra dette miljøet. Deres prakteiendommer på hundrevis av kvadratmeter understreket skillet til folk flest som bodde på husmannsplasser eller selveide små rydninger i skogen. Her var det lagt godt til rette for klassemotsetninger. I senere år har jeg søkt i mine foreldres fotefar for å forsøke å forstå deres valg i livet, for som voksen å bli bedre kjent med deres virkelighet og tankegang. Hvilke hendelser var det, som mot en hver rimelig formodning, skulle føre dem til et kristent livssyn og deltakelse i en liten og særegen menighet? Min far vokste opp i Velta som var en frikjøpt husmannsplass på 10-15 mål. Han var 18 år gammel ved splittelsen av Arbeiderpartiet og slo følge med utbryterne som etablerte Norges Kommunistiske Parti. Her ble han en rødglødende aktivist, og i en periode var han leder for lokallaget til Ungkommunistene. Med hans bakgrunn har det undret meg at han kunne ende opp som leder for en religiøs forsamling på Koppang. Ja, at det i det hele tatt var grobunn for en slik menighet, er et under i seg selv. Mor hadde en tilsvarende bakgrunn, fra et småbruk oppe ved Nordgarden Fiskvik i nabobygda Rendalen. Som unge og 20
nyforelskede ville de prøve lykken utenfor bygda, og søkte seg til Indre Østfold, hvor far fikk arbeid som sveiser (fjøsrøkter) og mor som budeie. Her giftet de seg i Trømborg Kirke den 12. november 1927, og to måneder senere, den 14. januar 1928, kom deres førstefødte, Arne Tormod, til verden. Det var selvfølgelig bare storgardene som hadde muligheter for å ansette et ungt par i sin tjeneste, og med fars holdninger til storbønder og andre rikfolk, utviklet det seg ikke noe hjertelig forhold mellom ham og bonden. Dermed ble det et omstreifende liv, med stadig nye arbeidsgivere, stadig nye «klassefeider» for ungkommunisten, og stadig nytt uvennskap med arbeidsgiveren. De hadde allerede rukket å flytte en rekke ganger da deres andre barn, Ottar Thorleif, ble født 2. januar 1929. Dette barnet fikk de ikke beholde. Han døde tre uker gammel, trolig av dysenteri. Denne tarminfeksjonen som gir blodig diarre, var en ikke uvanlig dødsårsak hos små barn på den tiden. Dette var rett og slett mer enn en 21-åring kunne bære uten å få mén av det. Med mors bunnløse fortvilelse og fars sannsynlige følelse av maktesløshet, både overfor dødsfallet og hennes utrøstelige gråt, var grunnlaget allerede lagt for det som siden skulle bli retningsgivende for resten av deres liv. Far var lært opp hjemmefra til ikke å vise følelser. Det ble sett på som et svakhetstegn i Velta, og far var hele livet en som klarte å avvise «sentimentalt vås». Mor hadde på sin side et svært åpent forhold til sine følelser, noe som far sikkert ikke hadde noe i beredskap for å takle. Dermed ble det mye taushet og lite fellesskap i sorgen. Disse to ektefellenes ekstremt ulike forhold til følelser var en kompliserende faktor i samlivet. Hvor avvisende far var for følelser, illustreres av det faktum at han ikke ville ha noen gravsten, verken på Ottar Thorleifs grav, eller på gravene til de andre barna de senere i livet skulle bli nødt til å føre til kirkegården. Mor på sin side fikk aldri bearbeidet sorgen, og fortsatte hele sitt liv å gråte når samtalen kom inn på noen av de barna hun hadde mistet. 21
Vendepunktet Etter få år vendte de tilbake til Stor-Elvdal, og her kom lille Einar til verden. Han hadde medfødt hjertefeil, og hele hans korte liv ble preget av sykdom. Han blødde stadig fra munn og nese, og minnene fra lille Ottar Thorleifs bortgang i 1929 veltet opp i mor i all sin uhygge. I fortvilet gråt ba hun: Kjære Gud la meg få lov til å beholde Einar, så skal jeg omvende meg. Hun visste ikke selv hvor hun hentet dette fra. I hennes barndomshjem var aftenbønn og kirkegang ukjente aktiviteter, og ordene var fullstendig fremmede for henne selv. I forbindelse med barnets sykdom, fikk hun mye kontakt med bygdas apoteker, Erik Thorsrud, som var en respektert mann i bygda, og medlem av en underlig sekt, Smiths Venner. Erik Thorbjørn Liffengren Thorsrud var født 11. januar 1885 høyt oppe i Stavadalen, vest for Bagn i Valdres. I 1925 fikk han bevilling til å etablere apotek på Koppang, og han flyttet dit med sin familie og kjøpte etter hvert den vakre eiendommen Skogheim på høydedraget ovenfor Koppang sentrum. Mønet på eiendommen er den dag i dag prydet av et værflagg med initialene «ET», og Koppang Apotek benytter fortsatt hans kunstferdige Recept Konvolutt med tømmerfløtermotiv. Men Erik Thorsrud etterlater seg langt sterkere spor enn dette på Koppang. Erik Thorsrud var en intellektuell person, med en forfinet stil og et varmt hjerte. Han hadde også et stort åndelig og sosialt engasjement, og fant ikke noe miljø på Koppang hvor han møtte likesinnede. Skogeierne og «etablissementet» for øvrig, falt ikke i hans smak. Thorsrud valgte derfor å utvikle sitt eget miljø, med basis i sine åndelige interesser. Som nevnt har Storelvdøler flest aldri hatt særlig sans for kristendom. Til tross for dette håpet Thorsrud at han kunne kristne bygda, og i løpet av sine første fem år på Koppang inviterte han en rekke predikanter til å holde møter i hans hjem eller i 22
avholdslosjens lokaler. (Joda, det fantes faktisk en avholdslosje på Koppang!) En av disse var pinsepredikanten Nysæter, og Thorsrud lot seg døpe av ham i Glomma på sensommeren 1928. Men når Nysæter siden forsøkte å få Thorsrud til å tale i tunger ble det litt i drøyeste laget. Det passet dårlig for hans intellektuelle smak, og han fortsatte derfor sin uttesting av stadig nye predikanter. De fleste av disse satte størst pris på å komme i slaktetiden, så de kunne avlegge besøk på gårdene, sånn rundt middagstid. Dette hadde Thorsrud sett seg lei på, og han var stadig på søken etter nye miljøer. Av sin søster Hildur, som var apoteker på Flisa, hadde han fått høre om Smiths Venner som misjonerte ivrig i hans barndomsbygd i Stavadalen. Etter sigende skulle disse føre en mer asketisk livsførsel. På vårparten i 1933 rettet han en skriftlig henvendelse til Johan O. Smith med spørsmål bl.a. om hans egen, såvel som forsamlingens bakgrunn og historie, medlemsforhold, relasjoner til pinsebevegelsen osv. Den 31. mai får han svar hvor Smith redegjør for disse forhold. Han starter med å fortelle at navnet Smiths Venner ikke er hans påfunn, men at det er en navnløs frikirkelig forsamling som ble etablert av ham og broren rundt 1910. Han forteller også om sin yrkesmessige bakgrunn som underoffiser i marinen og sine åndelige røtter i Metodistkirken. Brevet avrundes med ordene «Det skulle glede meg å få en mer inngående samtale med Dem om Guds vei.» På bakgrunn av dette brevet ble han samme sommer invitert til Koppang. I tråd med sine erfaringer med predikanter, tok Thorsrud med håndkjerre til stasjonen da han skulle møte Smith, slik at han kunne få med seg dennes antatt omfangsrike bagasje hjem. Smith viste seg imidlertid å være «light traveller». Han ruslet stille av toget, kun med en liten håndveske. I møte med Thorsrud var denne enkle stilen nettopp oppskriften på hvordan gjøre et godt førsteinntrykk. Dette første møtet la grunnlaget for utviklingen av et tillitsfullt forhold dem 23
imellom. Bortsett fra tungetale, som han fortsatt ikke hadde noen sans for, fant Erik Thorsrud seg vel til rette i Smiths Venner. Dette ble hans åndelige tilholdssted resten av livet. De som siden kom og drev vekkelsesmøter i noe større skala, var imidlertid Sigurd Bratlie, Aksel J. Smith og Elihu Pedersen. Sigurd, som var eldst, var svovelpredikanten som forundret tilhørerne med sin autoritet, unge år til tross. Aksel Johan fylte ut med en lun sjarm, og snakket mest om de hinsidige gleder som ventet Guds utvalgte folk. Yngstemann, Elihu, fengslet forsamlingen med sine sanger, fremført med en meget personlig stil. Dramatisk, fortellende sang, til eget fiolinakkompagnement. Ofte kunne han spontant dikte en sang under møtets gang, og fremføre denne som en kommentar til tidligere talere eller situasjoner. Thorsruds hushjelp, en ferm og frodig bygdejente, fremførte Frelsesarmeens sang, «Du kan komme, komme som du er, uten pynt og stell, uten rangsforskjell...» Spontant diktet Elihu sin egen vise på samme melodi: «Vi fra ungdoms lyster iler bort. Vi får kraft fra Gud til å holde ut!» Med sin karisma og sitt kunstneriske talent ble Elihu en helt sentral person i denne ungdommelige vekkelses-trioen som reiste rundt på bygdene. Så sentral at Menigheten på folkemunne gikk under navnet «Elihuerne» i Valdres. Eller «Elihueratten» som det het på bygdas dialekt. I dagens språk ville det trolig hete Elihu-fans. Disse unge menn, som den gang var henholdsvis 31, 26 og 22 år gamle, tilbrakte nesten hele april måned i 1936 på Koppang. Men oppslutningen om husmøtene hos Thorsrud var dårlig. Det kom knapt noen til møtene, bortsett fra de faste tilhørerne. Det var dette miljøet mor oppsøkte i sin fortvilelse over et nytt dødssykt barn, Einar. Fra sitt eget barndomshjem i Rendalen var hun vant til musikalitet og feiende toner, og møtene hos 24
Thorsrud appellerte sterkt til henne. Sangen, musikken, de fine omgivelser på Skogheim og, ikke minst, Thorsruds karisma og verdighet, påvirket henne. Her fikk hun høre at hun, i likhet med apostlene kunne motta barnekåret hos Gud, sammen med de andre som var «født på ny» og hadde sine røtter i guddommen selv. Kunne man komme nærmere himmelriket på Koppang? Det var nok andre sider også ved denne forkynnelsen, men det festet hun seg ikke så mye ved. Det var barnekåret hos Den Evige Fader hun trengte, og dette ble hennes store trøst i livet. Hun gikk inn i dette miljøet med liv og lyst, og her fant hun den trygghet og det fellesskap som hun behøvde. Far fant dette ytterst pinlig. Han visste ikke om «noe verre sentimentalt vås enn religiøse kvinnfolk»! Fra nå av ble det en periode med kjølig forhold mellom de to ektefellene. Mens mor gikk på møter på Skogheim, søkte far trøst blant kamerater på Bondeheimen. Han følte at han hadde mistet sin kone. Thorsruds vennlige imøtekommenhet og den respekt han viste far, bidro imidlertid til at situasjonen myknet opp mellom ektefellene, og en dag i 1936 slo han følge med mor til Skogheim. Her ble han sterkt grepet av Thorsruds karisma og klokskap, og han bestemte seg for å avlegge hans møter nok et besøk. Dermed var det gjort: Hele familien var samlet i Smiths Venner. Dette førte til en total nyorientering av livet, full utskifting av vennekretsen, og i tråd med Menighetens tradisjoner, valgte far en svært avvisende holdning overfor både slekt og tidligere venner. Normen var at man skulle skille seg ut. Fra nå av var det ingen kontakt med den øvrige Velten-slekta og svært lite kontakt med mors familie; Nyberget-slekta i Rendalen. Hele familien valgte isolasjon og ensomhet. De hadde fått nye «brødre og søstre i ånden», som erstattet dem de distanserte seg fra. 25
Samværet med Thorsrud ble kortvarig. Allerede i april 1937 flyttet han til Bergen, hvor han overtok apoteket Hygea, som selvfølgelig var en langt mer lukrativ forretning enn Koppang Apotek. Tilbake satt en liten gruppe Smiths Venner og følte seg utrolig fattige. Tomrommet etter Thorsrud, og savnet av møtene i Skogheims salonger, var ikke lett å fylle. På Koppang ville det nok vært riktigere å kalle forsamlingen for «Thorsruds Venner» enn for Smiths Venner. I løpet av et par år hadde han rukket å sette et uutslettelig preg på familien Veltens livsløp. Familiens nyorientering Til tross for den korte tiden far hadde kjent Smiths Venner, og hans beskjedne religiøse talent, ble det hans lodd å overta som leder for gruppen da Thorsrud reiste. I tråd med sin nye overbevisning begynte han å virke i lokalmiljøet på Koppang. Han tok kontakt med slektninger og venner og fortalte om den personlige opplevelsen han hadde hatt på Thorsruds møter. Fars kamerater så ikke med blide øyne på hans omvendelse og påfølgende aktive innsats for å rekruttere nye medlemmer til miljøet. De lot seg provosere av hans nye talemåte og væremåte. De ville ikke ha flere slike i bygda. En dag møtte de faktisk opp mannsterke for å banke ham opp, til hele familiens store skrekk. Femti år senere fikk vi høre at det skyldtes at de mistenkte ham for å ha anmeldt en av dem for hjemmebrenning. For meg er det helt utenkelig at han skulle stå bak et slikt angiveri. Intet kunne være mer fjernt fra hans verdigrunnlag og væremåte, men det sier noe om hvilket klima det ble mellom ham og kameratene. Og det forklarer i stor grad hvorfor han valgte en så steil og utilnærmelig holdning overfor gamle venner, så vel som egen familie. I tiårsperioden fra 1938 til 1948 var det anslagsvis 20-25 voksne personer som i kortere eller lengre perioder var med på møtene på Koppang. Under krigen flyttet imidlertid en familie 26
til Sverige, og flere av de øvrige forsvant etter hvert. Rundt 1950 besto Menigheten av 10-12 voksne personer, og et tilsvarende antall barn og ungdom. Som ny leder for en liten menighet, ble far på slutten av 30- tallet invitert til et slags lederseminar som ble arrangert forut for Smiths Venners sommerstevne i Hallingdal. Her ble han kjent med ledelsen og fikk en grundigere innføring i «læren». Seminarets hovedattraksjon var den fanatiske, men svært så karismatiske predikanten Elias Aslaksen som var Johan O. Smiths høyre hånd. Aslaksen var en unik begavelse, med en karisma som fylte rommet og en retorikk som blendet omgivelsene. Hans store besettelse var en total hengivenhet overfor «saken» og absolutte krav på en rekke områder i livet. Med sin blendende personlighet og sin asketiske levemåte på eksistensminimum, var han et levende ikon for Menigheten. Dette førte for manges vedkommende til en refleksjonsløs underkastelse, som utvilsomt overgikk det som var sunt og rimelig. Til seminaret på Nesbyen som far deltok på, hadde Aslaksen foreberedt seg grundig, med tegninger og plansjer til deltakerne. Disse sammenrullede plansjene lå i alle år pent forvart i en komodeskuff hjemme i stua, og fra tid til annen studerte jeg dem på egen hånd. En av dem skulle forestille «det uomvendte mennesket». Dette syntes jeg så stygt ut. Det liknet et slags vortesvin, hvor utvekstene representerte uskjønne trekk ved menneskeheten. Denne tegningen inngikk i en serie, som viste hvordan de stygge utvekstene etter hvert kunne forsvinne og bli erstattet av dyder. Det som fremfor noe skulle til for å få del i en slik forvandling, var å lytte til forkynnelsen. Dersom man en tid ikke var under Ordets påvirkning, var det fare for at dydene forsvant og de stygge vortene kom frem igjen. Mitt barnesinn syntes dette var skremmende perspektiver. Jeg forsto hvor viktig det måtte være å gå på møter, minst to ganger i uka, om man ikke ville bli en slik utrivelig skapning. 27
En annen viktig plansje fra det samme seminaret var en visualisering av ulike synsfelt. Poenget var at man skulle nullstille seg innfor det ELDSTEBRØDRENE prediket og gjorde. Dersom man ikke likte deler av hva de sa og sto for, var det nettopp Beviset på hvor lite man selv forsto. Overskriften på plansjen var «Han som bor i et lys hvortil ingen kan komme». De som lå forrest i denne løypa (lederne) var selvfølgelig kommet nærmest dette stadiet. Det ville være hovmot å stille spørsmålstegn ved deres vurderinger, og et gammelt ordtak sier at «hovmot står for fall». Selv om han nok ble svært blendet av Aslaksen, gikk en slik ubetinget «underkastelse for makta» dårlig sammen med fars grunnholdninger. Han var og ble en individualist, som hele livet gikk sine egne veier og baserte seg på egne overbevisninger. Han trakk på skuldrene til det som ikke stemte i hans eget hode. Samtidig var det selvfølgelig gledelig med den positive oppmerksomheten han fikk i Menigheten. «Broder Velten» var nok en tiltaleform som han verdsatte. Far var i bunn og grunn kommunist hele sitt liv. Med tilhørigheten i Smiths Venner fikk han en ny forklaringsramme for gamle overbevisninger. Fra mitt barndomshjem har jeg derfor med meg et verdigrunnlag som er en underlig hybrid av kristne verdier og kamp mot etablissementet. Mor var en helt annen personlighet. Hennes slekt var lysere til sinns, og hun selv var et varmt og godt menneske. Det var ingen forkynnelse eller store proklameringer fra hennes side. Hun var bare opptatt av å være et godt menneske, og jeg føler glede når jeg minnes hennes sang til arbeidet. Hun hadde 50 geiter og ystet ost annenhver dag. Ystingen tok akkurat 12 timer, og for å være ferdig i rimelig tid til kvelds, sto hun opp klokken fire om morgen for å ta fatt på arbeidet på bureisningsbruket Høyset. Hun klaget aldri over noe og hadde bare positive kommentarer om alle og til alle. Hennes store drøm var at alle barna hennes skulle være venner og ta vare på 28
hverandre. I godt voksen alder har det gått opp for meg at mor er helten og det store forbildet i mitt liv. Dette var rammene for min barndom. Her vokste jeg opp, som yngstemann i en søskenflokk på seks. I tillegg kom tre voksne brødre som allerede var flyttet hjemmefra da jeg ble født. Dessuten regnet vi også med de tre som døde i tidlige barneår, så vi omtalte oss som en søskenflokk på tolv. Og denne store familien tilhørte noe så merkelig som Smiths Venner. I barneårene følte jeg den forakten bygdesamfunnet hadde for kristendom, og delvis for far som var eksponenten for det. I tidlige barneår følte jeg at jeg fikk unngjelde for fars holdninger og synspunkter, og dette førte til at han på sett og vis ble en antihelt i livet mitt. Jeg ble forsøkt ertet på skolen på grunn av fars holdninger (dette var 20 år før mobbing ble oppfunnet). Det ble aldri noe særlig ut av den ertingen. Jeg var fysisk sterk og hadde rikelig adrenalin-produksjon, så i stedet for å bli mobbeoffer, ble jeg skolens skrekk. Fra tidligste skoleår og frem til 6. klasse sloss jeg på skolen nærmest hver dag. Jeg ville ha meg frabedt nedlatende kommentarer om meg og min familie. Av en eller annen grunn ble det bråstopp på slåssingen da jeg begynte i 6. klasse, og siden da har jeg aldri vært i fysisk klammeri med noen. Kanskje det kom av at jeg da fikk skolens beste lærer, den lokale legenden Hans S. Hansen, som lokket frem nye sider ved meg. Plutselig hevdet jeg meg sterkt i alle teoretiske fag og fikk dermed en annen plattform for respekt enn det rent fysiske. Jeg husker også at jeg opp gjennom skoleårene syntes det var flaut å kunne kristendomskunnskap, så jeg unnlot nesten konsekvent å delta i undervisningen og svarte «vet ikke» uansett hvilket spørsmål jeg fikk. Jeg syntes det ville være ødeleggende for mitt image om jeg tilkjennega at jeg faktisk kunne det hele. I min oppvekst var det, foruten vår familie, to familier som deltok på husmøtene på Koppang, samt en del eldre kvinner. 29