Håbakkselet. Erling Hovlid og Einar Jacobsen Setring ved Håbakkselet Hareid Håbakkselet Steinar Hovlid (f. 1926) fortel til Leif Arne Grimstad om Håbakkselet i Vikebladet/Vestposten laurdag 22. desember 2001. Det var gardene Hovled og Håbakk som hadde sel og fjøsar på nordsida av Holstadhornet. Det var eitt sel, bygd trulig 1917-1918, som vart kalla Håbakkselet. - Men alle dei fem bruka, tre bruk i Hovleden, og to på Håbakken, var med på det. Drivarane av bruka i Hovleden var Einar Hovlid ( nr 1), Rikard Hovlid, (nr 2) og Sigvald Hovlid (nr 3). På Håbakkane. Benoni Håbakk (nr 1 og Bernt Håbakk (nr 2). -Der var eitt sel med fem køyer. Så var der fem fjøsar, ein for kvar gard. Fjøsane hadde mur på øvstesida, elles var dei oppdelte med treverk. Også fronten var i tre. Kvar fjøs hadde 4-5 båsar der det vart mjølka - for hand! Golvet var hellelagt. Like nedom var det ein mokedunge for møkka. Det var stort sett berre mjølkekyr på fjellet, men også ein og annan kalv. Samla krøtertal tilhøyrande Håbakkselet var på ein 18-20, trur Steinar. Etter å ha gått på heimebeite på tidlegsommaren, vart kyrne jaga til fjells.
Det var ein gledesdag for meg, minnest Steinar. Eg gjekk å masa på bestemor: Ka tid skal oss ha krøtela på fjellet?. Ho svara at eg måtte vente til det var noko å ete. Kyrne gjekk fritt omkring på fjellet, men der var alltid ei bjelleku som førte an. Kyrne viste når det var tid for mjølking når klokka nærma seg 6-7-8 om kvelden. Då la dei vegen til fjøsene og fann båsane sine. Då fekk dei seg ofte ein fiskemole - eller boknasild. På sjølve reisedagen var det å ta med seg bolsteren og mjølkekjeralda, bytter, spann, handkle og slikt. Det var ikke vanleg å ha ståande mat der oppe. Den enkelte hadde med seg påsmurd mat kvar gong. Ansvaret med å ha med opp eit trelitersspann med havremjøl gjekk på omgang mellom gardene. Havremjølsgraut til kvelds var fast på menyen, fortel Steinar. Laurdagane kunne det kanskje også vanke ein fiskemole. Selet hadde komfyr som vart fyrt med torv som vart spadd på myra nedanfor. Vatnet vart henta frå ei sikle tett ved. Rennjå, som Steinar kallar staden der vatnet vart henta. Kyrne den tida var det vi kalla raudkoller, eller Sunnmørskyr. Når Steinar hadde sin fjelltørn, var det å mjølke til kvelds, ligge over og mjølke igjen om morgonen. Tilsaman kunne han ha med seg eit hykje med 14 liter mjølk nedatt. Kan hende også ein del i eit trelitersspann. Det var det vanlige på tre-fire kyr, så det var ikke mykje kvar ku mjølka i forhold til i dag. Heime på garden vart det meste av mjølka seld til skalla, kystfolk, slike som budde ved sjøen og ikke hadde kyr sjølve. Det var vanlig at kvar gard hadde 3-4 slike faste mjølkekundar. Dei kom til garden og henta mjølka sjølve. Steinar hugsa att mjølka kosta 9 øre literen den tida. Ein av desse kystmennene hadde ein stor barneflokk. Ein gong stod han ved døra for å hente dagens rasjon, men han kunne ikke betale akkurat den dagen Han måtte først til byen og selje nokre varer. Han fekk sjølvsagt henstand. Det gjekk nokre dagar så kom han og betalte for seg. Då hadde han fått seld sine varer. I tillegg vart litt av mjølka nytta på garden til eige bruk- Steinar hugsar godt at bestemora hans kinna smør. Det var ikkje vanlig å yste ost. Det tyngste med fjellferdselen var å tørne ut om morgonen, mjølke i full fart og ta med seg mjølka heimatt. Der var fleire tenestegjenter, og for meg som gut var det om å gjere å ikke bli akterutseilt i forhold til jentene. Det var ei skam, seier Steinar. Kyrne som sokna til Hovleden og Håbakken, heldt seg stort sett i området vest til Koppevatnet, og ute på myrene nede i fjelldalen. Grimstingane hadde fjøsar ved Koppevatnet og lenger vest hadde folka på Bjåstad, Bigset og Rise setrene sine. Brandalingane hadde ikkje sel og fjøs oppe på fjellet. Men dei hadde kyr som vanka i Brandalsfjella og i området ved Tørlinghaugane. Steinar fortel at hareidsmjølkarane ofte kome ut i skaret på nordsida av Holstadhornet og såg brandalsmjølkarane kome opp Legene. Brandalsmjølkarane visste då ikke kvar dyra deira var, så ofte stod hareidsmjølkarane og ropa og huja og peikte kvar kyrne var. Når dei så fann kyrne, var det å mjølke der dei stod. Brandalsfolka fekk særleg god trim. Dei gjekk opp og ned på fjellet kveld og morgon. Det var også mykje sau i fjellet, men dei styrde seg sjølve heile sommeren - fram mot den store saueskyljardagen. Geiter veit ikkje Hovlid at det var i hans ungdom - i 1930-åra. På den enkelte garden vart det gjerne bytta på kven som skulle av stad å
mjølke. Dermed vart det ikkje fjelltur kvar dag, men kan hende to-tre gonger i veka på kvar enkelt. På veg opp kunne kvinnene gjerne gå og strikke. Det var ikke alt som hende på fjellet som tolde dagens lys, seier Steinar. Det hende seg at gutar kraup bort i sengene jentene. Men det som hende å selet skulle ikke kome ned på garden. Steinar kunne ikkje huske at det hende særleg dramatiske ting på fjellet. Men bestemora fortalde om ei ku som kalva der oppe. Då folk fann dei, hadde dei sin fulle hyre med å få tak i dei, både mora og kalven sprang unna. Det var ei oppleving å høyre at kalven kunne springe så snart etter at han var fødd. Kunamna i Hovleden og Håbakken var som på dei fleste gardene den tida, Grådue, Rølinn, Gullfjør og liknende. Oss måtte ha hatt god trott den tida. Når oss kom nedatt om morgonen var det å slenge hylket på bordet og kome seg ut på markane og berge høyet, seier Steinar. Steinar Hovlid veit ikke at det vart nytta alkohol i samband med mjølkinga. Men han har høyrt sagt at det var dei som gjorde det. Om hausten når kyrne skulle nedatt, var det setrahelg, og då fekk mjølkarane med seg venner og slikt. Då trur Steinar at det var litt alkohol i omløp. Det var vel det ja, seier han. Steinar meinar at Håbakkane heldt lenge ut på fjellet, og vel også Rikard Hovlid sin gard. I Håbakkselet var det definitivt slutt med setringa i 1956. Odd Einar Hovlid har i dag hytte på plassen.
Andre opplysningar: art Kartutsnitt Bilder/multimedia Brukerinfo Forfatter: margreta Liavåg Publisert: 16.03.2011 Opprettet: 14.03.2011 Gardsnavn Ikkje oppgjeve GNR Ikkje oppgjeve Bruksnavn Ikkje oppgjeve BNR Ikkje oppgjeve Kulturminnetype Usynleg kulturminne Datering 1900-1999 KulturminneID 15170036 Synleg i terreng Mindre synleg Opphaveleg funksjon Landbruk, Noverande funksjon Fritid/kultur, Tillating av eigar Eigars tillating til registrering er innhenta Andre registreringer / dokumentasjon / kjelder
Dateringskjelder Vikebladet/Vestposten Planstatus